Gry Henriksen STEP ASIDE BARBIE! -THERE'S A NEW DOLL IN TOWN..

TV og streamingselskapene har så smått begynt å annonsere høstens program, hvorav mange av disse er de gode, gamle realitykonseptene. En genre jeg ærlig må innrømme er min guilty pleasure.

Samtidig har jeg i årevis irritert meg til spasmeanfall over hvordan en mildt sagt uforholdsmessig høy andel av disse konseptene kun caster deltagere i 20 årene, og da helst i begynelsen, slik at de ikke er stort mer enn en gjeng drittunger. Én ting er at det er så forbannet snevert det kan få blitt i forhold til bredden på befolkningen. Enda mer irriterende er det at jeg ikke kan skjønne annet enn at de fleste av de konseptene som retter seg inn mot 20-somethings ville blitt boostet til himmels om de i stedet hadde gått for en voksen cast.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å kreve rettigheter på en nasjonalsang..

Eksempelvis, har vi et konsept som heter Ex on the beach. Her snakker vi virkelig trash-TV reality i ordets fulle betydning; Her drikkes, krangles og knulles det etter alle kunstens regler fra de første 10 deltagerne ankommer huset til rulleteksten dukker opp etter siste episode.

Greia er imidlertid at vi mennesker blir veldig fort herdet, for å si det sånn. Jeg mener.. Let’s face it; Når vi tenker tilbake, hadde jo det vi lot oss sjokkere til hjertestans av den første sesongen allerede mistet en god del av stingen i brodden allerede ved første gangs gjentagelse! For hvem glemmer vel det unisone hakesleppet som inntraff da Melina Johnsen, fullstendig blottet for alt fra et minstemål av oppdragelse til de sosiale antenner som er så inngrodd at vi inntil dette TV-øyeblikket trodde de var medfødt, brølte «Du er stygg, du er bleik, du er feit. – Bitch, hør her!..» i ukontrollert raseri til en meddeltager!?

Men siden folket allerede var blitt godt herdet i hht TV-sex fra andre konsept, så var- og er den replikken det mest sjokkerende som kan oppdrives på lovlig vis innenfor dette konseptet med en cast mellom 20-24 år. Selv om så de påfølgende sesonger kan varte opp med langt flere episoder av tilsvarende kaliber, tappes like forbannet interessen gradvis etterhvert som seerne blir stadig mer herdet i hht slike utsagn. Selv når jeg sitter her å minnes tilbake mens jeg skriver, så slår det meg brått at jeg lurer på hva pokker den replikken var å ta sånn på vei for! Det var jo bare en jentunge som var villig til å ofre verdigheten for 15 minutes of fame, tenker dagens, godt herdede versjon av ‘selv’. – En erkjennelse som faktisk overgår den respektive tiraden som sådan med klar margin.

At Ex on the beach -konseptet strander her, mener jeg bestemt er grunnet i at disse eksene som jo hele konseptet er ment å skulle være bygget opp rundt i realiteten ikke kan sies å være ekser i det hele tatt. De nyankommerne som skrider frem på denne stranden, er i beste fall et ‘situationship’ som har pågått i noen få uker, mens brorparten faktisk ikke er mer enn et one-night stand etterfulgt av en brutt avtale om å ringes og/eller møtes. Forøvrig består også en solid andel av disse eksene av venner av deltagerne som de har slumpet til å havne i sengehalmen med en gang i grøftefylla. Greia er at disse deltagerne som såvidt har kommet seg ut av tenårene, -hvorav det også er de som ikke har dét en gang, rett og slett er så alt for unge til å kunne ha noen tidligere forhold!

Og det er her jeg er bombesikker på at foreldregenerasjonen til disse her ville tatt dette konseptet til et HELT nytt nivå; For den foreldregenerasjonen jeg her sikter til, er selvsagt the one and only generation X. – Den første milleniumgenerasjonen, -generasjonen som aldri tok dette siste steget inn i voksenlivet, men istedet strandet rundt det stadiet deres barn befinner seg nå, samtidig som de har høstet livserfaring som få; Generasjon X; Den fullstendig fucka generasjonen som ikke minst var de som introduserte TV-sex for verden. – Altså min generasjon..

Er det noe den her generasjonen har flust av, er det jo vitterlig ekser, der de fleste adskillelser så langt i fra er som venner. Hva ville vel ikke det ha gjort for et konsept som Ex on the beach, da!? – Tenk deg bare en seanse bestående av at herr Xs utro ekskone som tok med seg verdier tilsvarende statsbudsjettet til en middels stor vest-afrikansk republikk skrider opp fra bølgene! – Eller TV-øyeblikket som avstedkom frk. Ys første møte med sin tidligere livsledsager som byttet henne ut i en yngre modell så snart hun bikket 35 og hadde født deres tredje barn!!

Om ikke dette ikke innegar mer enn nok eksplosititet i seg selv, så skal jo så disse ekser innlosjeres i samme hus som både forsmådde partnere og hverandre, -i tillegg til en 7-8 tilsvarende eksplosive relasjoner som hospiterer under dette taket til enhver tid! Dette her vil jo selvsagt ende med at disse eksene hooker opp, -og da med den eiesyken som råder hos denne generasjonen som definerer seg som kjærester etter en ukes bekjentskap!..

Og Ex on the beach er vitterlig ikke det eneste av disse ungdomskonseptene som ville blitt boostet big-time av en voksen cast: Paradise hotel har faktisk det mest spektakulære spillet som tenkes kan. Dette er så gjennomført bra at det er høyst sebart selv med en cast der kun en begrenset andel kan sies å være aktivt med å forme dette spillet. Da kan en jo bare begynne å forestille seg hvor inni hampen god TV-underholdning det ville blitt dersom de hadde castet etter en tilsvarende filosofi som det gjøres i konsept som Spillet, Forreder, og forsåvidt også Farmen! P.H kan nemlig varte opp med et spill som ikke faller et grann tilbake for disse beste av de beste. Problemet er bare at de castingansvarlige for disse beste av de beste innen realitykonsept har skjønt verdien av en salig blanding av livserfaring og sluheten som en må ha levd en stund for å kunne oppnå blandet med ungdommelig pågangsmot. – Hvilket bla.a deres kolleger i TV3 altså viser til fulle at de ikke har skjønt bæret av til dags dato.

Den avskyen og den skammen jeg føler ovenfor den omdiskuterte bestemmelsen om at dyr ikke gis adgang til tilfluktsrom er ubeskrivelig. Men selv om dette er det følelsesmessig vanskeligste emnet jeg noensinne har tatt opp, gjør den rollen jeg har påtatt meg som meningsytrer det til en absolutt nødvendighet at det ikke får passere uadressert.. 

Fredsprisvinner Donald Trump!?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I anledning denne problemstillingen, kan jeg like godt meddele at sannsynligheten for at jeg vil gå fra ‘the pels’ angels’ dersom det skulle oppstå en situasjon der denne bestemmelsen gjør seg gjeldende i praksis, er tilsvarende den som råder for at en forelder/besteforelder skulle etterlatt sitt/sine barn. M.a.o er det ikke engang en sjanse i helvete for at så skulle skje. Hva andre måtte syntes, tro, tenke og mene, er min sannhet like forbannet den at dette er de individene på planeten jeg kunne ofret livet for. Det hele koker ned til noe så såre enkelt som at det har fint lite å si om en eventuelt skulle berge livet dersom prisen en må betale for dette ikke er til å leve med..

Men mine følelser og mine valg er forsåvidt ikke relevant for andre enn meg selv. Saken som sådan, angår imidlertid oss alle, som mennesker.

Altså..

I erstatningsretten, har vi et fenomen som går under betegnelsen ‘objektivt ansvar’. I motsetning til det felles ansvaret som en lett kan forledes til å tro faller inn under her grunnet ordlyden, så innebærer dette at en i gitte situasjoner stilles til ansvar for en hendelse en faktisk ikke er grunnet i uoppmerksomhet- eller på annet vis kan klandres for. Årsaken til at en allikevel sitter igjen med ‘smellen’ for det intrufne, er simpelthen at den som stilles til et slikt ansvar er den som er nærmest til å bære risikoen.

Om vi f.eks tenker oss et hus som er sikret og vedlikeholdt etter alle kunstens regler, men allikevel, -mot alle odds, så faller allikevel en takstein ned i hodet på en tilfeldig forbipasserende. Da er altså huseieren den som ansees nærmest til å bære ansvaret for den påførte skaden, selv om h*n overhodet ikke kan klandres. På samme vis er en ansvarlig for alt av skade som forårsakes av ens bil, og ikke minst ens barn og ens dyr.

Så hvor vil jeg med dette her??

Dersom (gud forby) Norge skulle angripes av en fremmed makt og alarmen uler i hht at tiden er inne for områdets befolkning å søke tilflukt grunnet bombeflyene som er på full fart inn mot området, så er jo dette vitterlig utenfor din og min kontroll. Ingen av oss kan dermed klandres for den skaden dette angrepet forvolder på noen som helst måte.

MEN..

På bakgrunn av dette her, så er da vi, rett og slett i kraft av å være mennesker, i det minste nærmere å bære ansvaret for det faenskapet det tross alt er menneskeheten som forvolder! Allikevel har altså våre ’emminente’ styresmakter hva som er best uttrykt med det engelske ordet impudence (hvis betydning er en blanding av arroganse, respektløshet, frekkhet og selvopphøydet i begrepenes mest ufyselige betydning) til å devaluere deres liv så til de grader at de ikke engang får innpass i beskyttelsesrommet for en livsfare det tross alt er mennesker som står bak!?

Det er så forbannet skammelig å forholde seg til at det er fysisk smertefullt. Og det blir vitterlig ikke noe bedre av at det ikke engang syntes å være i tråd med flertallsviljen!

Og her kommer garantert argumentet som går på de ‘stakkars’ allergikerne..

Her må jeg bare beklage til de som er like ved å tråkkes på tærne, -og det med høyhelte sko i tillegg; Tåler man ikke dyr, er man faktisk, når alt kommer til stykket, allergisk mot livet på planeten, da dette tross alt i stor grad består av pelsdyr. Om så er, er det allergikeren som er nærmest til å ta den smellen, og iallefall ikke den/de vedkommende er allergisk mot. Jeg er fullt klar over at dette er kontroversielt, men like fullt er det den sannheten som fremkommer i det en evner å få skviset hodet såpass ut av egen bakdel at en iallefall evner å få et minstemål av perspektiv i hht verden som en helhet.

Dersom det så er plassen det står på, sendes i såfall ‘the pels’ angels’ inn i mitt sted. Uansett er det iallefall ikke snakk om at jeg etterlater de for selv å søke tilflukt i et bomberom. Og om så en ikke har ansvar for dyr selv,  så bør man i det minste kunne oppvise et såpass minstemål av verdighet. Ærlig talt..

Over fem år har gått siden Norge, liksom store deler av verden forøvrig, stengte ned. Pandemien hadde også nådd våre breddegrader, og innføringen av de mest inngripende tiltak siden krigen var et faktum. Selv var jeg blant de som stilte seg kritisk til disse tiltakene, da jeg rett og slett ikke fikk de til å adde opp med den risikoen for alvorlig sykdom som fremkom av de daglige rapportene om innleggelser og dødsfall i forhold til antallet registrerte smittetilfeller. 

Nå vedgår FHI at tiltakene faktisk VAR for omfattende i en gjennomgang som langt på vei gir meg rett i den kritikken jeg fremmet den gang. Men til tross for at gleden ved ‘hva var det jeg sa’ -triumfer er en av mine uhelbredelige usjarmerende/nedrige sider, kom denne med en, for meg, bitter bismak.. 

Faktisk overhodet ikke upartisk 

Bare sånn for å sette standarden for den grad FHI nå erkjenner begåtte feil i pandemihåndteringen; Da pandemihåndteringen var tema i stortingshøringen i desember, stilte saksordfører spørsmål om vi «i dag med trygghet kan si at den norske strategien var mer vellykket enn den svenske», -hvilket det jo har blitt hovert med i årevis. Nå kunne imidlertid både tidligere FHI-direktør Camilla Stoltenberg og tidligere helsedirektør Bjørn Guldvog slå fast at vi kan så visst ikke si noe om hvorvidt vår koronapolitikk var noe bedre enn den svenske allikevel..

Forøvrig, konkluderer professor og fungerende smitteverndirektør Preben Aavitsland i dag at vi nok heller skulle gått for en gylden middelvei (hvilket ut i fra slik jeg forstår det refererer til en middelvei mellom det å gi flatt faen og bare la viruset gå sin gang, og dette nazi-regimet på steroider som ble innført). Videre trekkes frem det finurlige faktum at styresmaktene stilte borderline fullstendig uforberedt  til tross for at det i lengre tid hadde vært kjent at pandemi var ansett for å være den klart mest sannsynlige nasjonale krisen som landet kunne rammes av. Og når vi her kan legge til at Obama-administrasjonen utarbeidet en kriseplan for hvordan en best skulle kunne gripe an en kommende pandemi i god tid før utbruddet, blir det virkelig pinlig; At dette arbeidet syntes å ha vært like lite kjent her som hos den jevne amerikaner, sidestiller i en smertelig høy grad gjengen på Løvebakken med den daværende Trump-administrasjonen. Vi valgte bare å gå til den motsatte ytterlighet.

Jeg mener.. Obama-rapporten hadde jo til og med klart å jobbe seg frem til at det overveiende sannsynlig ville være et SARS-virus! Da tilsier jo all foruft at man I DET MINSTE burde saumfare dette verket fra det øyeblikk den første rapporten om et nytt og ukjent SARS-virus har oppstått i Kina.

Videre erkjenner den respektive gjennomganen til en viss grad at det ikke ble tatt tilstrekkelig høyde for de skader som avstedkom to samfulle år med restriksjoner, både i hht enkeltmenneskers helse, tapte verdier og for samfunnet som sådan. Denne biten oppleves for meg som preget av en betydelig grad av feighet, da det som fremkommer syntes alt for vagt uttrykt i forhold til hva som er realiteten.

Men av det som fremkommer av denne gjennomgangen, er det eneste som for meg klapper fullstendig sammen rent logisk at man i ettertiden fremhever stengingen av barnehager og grunnskoler som en av de aller største feilene som ble begått. Altså: Er det en institusjon i Norges land som er det reneste virus- og bakterie-mekka så er det jo barnehager!! Unger drar jo på seg virusinfeksjoner, som så smittes til den øvrige familie over en lav sko, og selv om jeg så langt i fra innehar noen medisinsk ekspertise, er jeg dog rimelig sikker på at COVID-19 verken tok- eller tar det minste hensyn til hvorvidt en vertsorganisme (altså et menneske) er et barn som blir vriene å ha med å gjøre når de må holdes innendørs for lenge av gangen! Dette med å frita ungene for tiltak huskes jo også fra da det sto på, hvorav jeg stilte meg like uforstående til denne tankegangen som hinter mot at personer under en viss alder er ‘fritt’ i hht å kunne overføre viruset videre. Om de hadde tatt denne filosofien ut i praksis, ville det så langt jeg kan se være synonymt med at vi praktisk talt ikke ville fått noe som helst ut av disse tiltakene, som jeg altså allerede mente avstedkom med for lite i forhold til konsekvensene de førte med seg.

Når dette er sagt, har jeg imidlertid stor respekt for det å erkjenne sine feil. Feil er like menneskelig som uungåelig, så om det kun var her skoen trykket, så ville denne utredningen i det minste demmet opp for noe av den generelle mistilliten og frykten som satte seg hos meg som følge av pandemitiltakene. Men det som hele veien har vært det store issue i mine øyne, er at de tingene jeg påpekte gjennom pandemien så langt i fra krevde noen kvantefysiker å bli oppmerksom på. Så når en da opplever at det store flertall er fullstendig uimottakelig ovenfor de paradoksene som ble redegjort for, og dermed erklærte enhver kritisk røst vekselsvis for samfunnsfientlig kynisme og ren, skjær tilbakeståenhet i stedet for enten å stille tilsvarende spørsmål rundt de vedtak som ble tatt- eller å fylle igjen den logiske bristen, dersom det fantes de som kunne det. For gudene skal vite at iallefall jeg gikk ‘all the way’ i hht å forsøke å få tettet igjen de logiske bristene jeg avdekket i løpet av den tiden. Bla.a var standardprosedyren at jeg gikk helt til øverste hold, -altså helsedepartementet og FHI med mine spørsmål før de ble fremmet her i bloggs form.

Altså.. Jeg skjønner at disse ikke har mulighet til å svare på alt av henvendelser som måtte strømme inn. Men blant disse paradoksene jeg stilte spørsmål om, må en i det minste kunne gå ut i fra at vi har vært mange om å fremme de aller fleste av de. Eksempelvis kan jeg ikke skjønne annet enn at vi må ha vært ganske mange som stilte spørsmål rundt den påstanden som ble fremmet om at immunitet ved vaksine førte til at en nærmest ble eliminert som smittekilde i tillegg. Når så denne vaksinen besto av en DNA-kode som var utvunnet fra blodet til de som hadde naturlig immunitet, så krever det jo ingen Einstein for å se at vi sto ovenfor et reinspikket paradoks, da en kopi ALDRI kommer med andre egenskaper enn de som avstedkommer fra originalen. Det er faktisk klin, hakke umulig!! Om en tenker seg at en har kopiert et skriv, så blir det jo klart som dagen for enhver at det ikke finnes noen mulighet for at disse kopiene har fått tilført noe en typ glemte å ta med da man utformet originalen! På samme vis, vil en klonet, -altså kopiert, sau, bakterie, -eller genkode utkomme nøyaktig lik originalen. Eneste mulige unntak er at noe går galt under denne prosessen slik at enkelte elementer er utelatt, og at en dermed får en UFULLSTENDIG kopi, og dermed ikke innehar alt som følger av originalen. M.a.o vil kopien dermed bli dårligere enn originalen. – ALDRI bedre. Med dette hadde vi m.a.o et ganske prekært spørsmål i hht de formaninger som ble gitt. Men dog ble verken denne eller tilsvarende henvendelser NOENSINNE besvart, verken i et svarbrev til meg personlig eller i form av offisielle statements. – Dvs.. Ikke før vaksinepresset allikevel var over..

Når en så sitter på slike graverende, dog i aller høyeste grad lettfatterlige paradoks som ignoreres av myndighetene, så har intet i min livstid satt dypere spor enn at folk flest syntes like mottakelig for en så til de grader lettfatterlig og samtidig graverende problemstilling som lyktestolpene ute i gaten her..

Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet! 

Du kødder ikke med Knert!! 

Igjennom hele sitt liv har Rusken beskyttet Knert mot alt og alle uten tilhørighet i heimen. Han selv kan irritere seg til spasmer av den sort-hvite gladpøblen, men nåde den firbeinte utenom ham selv som måtte ha prøvd å sette ham på plass!

Dette har jo vitterlig gjort sitt til at den godeste Knert har levd i hellig overbevisning om at han er kongen på haugen siden kattungestadiet. Men som mål for både typ 70% av Dollys fresende irettesettelser, og Ruskens vrede når han ikke har vist den respekt kattekongen krever, så har de cocky taktene blitt holdt greit i sjakk innad i heimen. – Frem til Leah kom..

Knert er den første Leah så da hun ble båret over dørstokken første gang, for så at hun gikk rett bort og slikket ham i ansiktet, og dermed var det gjort: Katt og terrier båndet der og da, og har vært edsvorne BFFs siden. Og dette ‘siden’ har nå bikket halvannet år, og Leah har gått fra å være en tre mnd. gammel valp til den rabbagasten hun er i dag.

Det tok ikke mange dagene før jeg skjønte at det kun var et tidsspørsmål når disse to ville bli et skikkelig power-couple, og det første tegnet på hva som var i vente, var da Leah stilte seg mellom Knert og Dollys vrede. – En vrede som Leah hadde utvist den største respekt for når den var rettet mot henne selv. Og det som skulle få henne til å sette seg opp i mot ‘frk.Fres’ på krigsstien, var altså at den ble rettet mot Knert. Nå har vi faktisk kommet dithen hvor Knert faktisk freser Rusken rett opp i ansiktet når Leah er i nærheten. For med en gang hun værer den minste antydning til harme tilsiktet det sort-hvite bøllefrøet, er hun der som et olja lyn. Leah hadde ikke nølt et sekund med å gå i krigen for den pusen.

Atter en fredag betyr atter en utfordring. Og ordet som skal tolkes denne gang, er:.. 

ROSA! 

Klikk her for forrige ukesutfordring

Roser er rosa.. 

..- Og det er på sett og vis jeg å’

Så jammen kom ikke solen frem igjen etter regnet, så vi flytter oss dermed fra vannet og opp i luften.. – Eller iallefall til det som KAN fly opp i luften. For noen ‘bugs’ må en alltid regne med i enhver sammenheng, og sommeren i aller høyeste grad.. 

Denne bevingede saken vi møtte på i går kveld lot til å være fullstendig i ørsken, da den sjanglet rundt som en russ natt til 17. mai.

Hva slags art er dette her?? Den ser ut som en krysning av en bie og en humle!

Her er iallefall en bie, og det er jo en åpenbar forskjell på denne karen og den på bildet over.

..-Og noen humle er det da vitterlig heller ikke snakk om!

Ikke desto mindre var faktisk dagens foto-session i utgangspunktet dedikert til engen som nå er full av prestekrager, men brått oppdager jeg at jeg etter alt å dømme er truet av den her karen. Så når jeg da så mitt snitt til å få fullført insektkolleksjonen jeg hadde på gang, ble det et raskt skifte i planene.

Artisten Astrid Smedplass gikk viralt med sin fantastiske fremførelse av ‘Ja, vi elsker’ før åpningskampen i fotball-EM for kvinner. Her hjemme har det imidlertid dundret inn anklager om plagiat til selskapet Tono, som forvalter fremføringsrettigheter for fremførelser av musikk her til lands. 

Min reaksjon på dette her, er imidlertid hvordan i granskauen det i det hele tatt kan være åpent for å kreve rettigheter for en nasjonalsang.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oskar Westerlin fikk meg til å gråte 

I følge kommunikasjonsdirektør i Tono, Willy Martinsen, kan man visstnok registrere egne versjoner av en sang som Ja, vi elsker, selv om det i utgangspunktet er et fritt verk. Fra mitt ståsted, lyder dette fullstendig absurd: For det første fordi ingen av de som står registrert har komponert sangen, og for det andre fordi dette på toppen av det hele er en nasjonalsang, og dermed tilhører folket som sådan.

Og når det først er så galt, så burde det da i det minste foreligge et krav om at det er gjort noe ekstraordinært med låten for at det skal kunne defineres som en versjon. At man har en sånn eller slik måte å synge på, holder bare ikke, spør du meg. Astrid S. har en lys, temmelig lavmeldt stemme, så selvsagt vil hennes fremførelse da ha visse likheter med andre artister som også har en lys, relativt lavmældt stemme! Det var jo vitterlig ingenting som var gjort med låten under denne fremførelsen, da den ble sunget nøyaktig slik Richard Nordraak komponerte den.

Dernest topper hele dette idiotiet seg for meg i det artist Helen Bøksle, som innehar den versjonen som det i følge pressen skal være flest referanser til, ser seg nødt til å gå ut å benekte at hun har gått ut med anklage om plagiat sammen med sin manager. For om ikke vedkommende som står registrert som rettighetshaver av den versjonen det er påberopt plagiat av har fremmet noen anklage, hvem er det da? – Og ikke minst hva er motivet??

Jeg er riktignok ingen tankeleser, men ut i fra det jeg har observert av menneskelig smålighet, kan en jo ikke annet enn å mistenke at disse anklagene er grunnet i at de respektive anmelderne rett og slett ikke tåler at noen gjør suksess, slik at de da bare er nødt til å sverte vedkommende etter beste evne. For at noen skal kunne høste en slik anerkjennelse uten videre, det kan vi jo vitterlig ikke ha noe av.

Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet! 

Den som venter på noe godt venter ikk.. blir utolmodig! 

‘The pels’ angels’ innehar minimalt med tolmodighet. På dagens bilde demonstreres dette til fulle av katten Rusken og Jack Russell-terrieren Leah, da det er regelrett uhørt at ‘mutter’n brått stopper for å ta bilder i det vi er på vei ut på tur. At de skal vende seg mot kameraet når de er i et slikt lune, skjer bare ikke. At en posering fra dem ville ført til at de fikk gått i gang med turen umiddelbart, er en kjensgjerning som glatt ignoreres. Har man først kommet innpå et demonstrativt lune, så er mulighetene for kompromiss sånn ca de samme som for at en snømanns vekst i helvete..

Ikke at det er så rart, egentlig, for de er nemlig bortskjemt som få og har det med å få det som de vil uansett.

For en drøy uke siden, ble skyldsspørsmålet i Baneheiasaken endelig avgjort: Lagmannsretten sa seg enig i dommen fra Tingretten som falt i fjor, og det er nå endelig bevist at Jan-Helge Andersen også begikk drapet på Lena Sløgedal Paulsen, i tillegg til drapet på Stine Sofie Sørstrønen som han allerede har sonet for. Indirekte innebærer også denne dommen at Viggo Kristiansen ikke bare er frikjent, men også bevist uskyldig. 

Kristiansen har allerede blitt tilkjent en erstatning på 55 mill. kr. for det groveste justismordet siden unionsoppløsningen, og når såpass med penger involvert, så kan du ta deg faen på at det blir bråk..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som jeg vil tro de fleste av dere har fått med dere, gikk altså de som på ulike vis hadde bistått til at Viggo Kristiansen fikk saken sin gjenopptatt til søksmål mot staten da frifnnelsen var et faktum. Kravene deres lød så på å få betalt for det antall timer hver enkelt av de påberopte seg på å ha lagt ned i arbeidet for å rette opp i tidenes norske rettsskandale. Blant disse støttespillerne, er de mest profilerte de to advokatene, Sigurd Klomseth og Arvid Sjødin, journalistene Eivind Pedersen og Bjørn Olav Jahr, samt Viggo Kristiansens far, Svein Kristiansen. Utkommet av disse kravene endte så svært så forskjellig for de respektive herremenn;

Eksempelvis kom de to advokatene, ‘pappa Svein’ og DNA-ekspert Ragne Farmen riktig så godt ut av det, da de ble tilkjent millionbeløp. Det er også all grunn til å gå ut i fra at journalist og forfatter Bjørn-Olav Jahr har fått en høyst akseptabel lønn for strevet, selv om han må sies å operere på siden av den øvrige gjengen. I følge AI så ble Jahr også tilkjent en godtgjørelse, men at beløpet er ukjent. Men det spørs vel om ikke hans godtgjørelser uansett har kommet via salget av de to bøkene han har gitt ut i sakens anledning.  For den daværende Dagbladet-journalisten Eivind Pedersen, derimot gikk det  kjepprett åt helvete, for å si det på godt norsk. Verken Pedersen eller Mikkel Tronsrud ble nemlig tilkjent en eneste krone, mens Terje Helland og Halvard Sivertsen blir tilkjent en begrenset andel av de totale kravene. Og følgen av dette ble selvsagt at Pedersen i særdeleshet surner som et melkeglass i tropevarme. I hans øyne, er det han selv som er selve stjernen i frifinnelsesshowet.

Hvorvidt retten gjorde rett i å avvise Pedersens krav i sin helhet, kan jeg ikke si noe om, for det vet jeg rett og slett ikke. Men når staten har sagt ‘nei’, så er det uansett ‘nei’. Så når det ikke var noe å hente der, så går altså Pedersen, med et par av de mindre aktørene på slep, til Viggo og Svein Kristiansen personlig. Bakgrunnen for dette her, er at Pedersen (primært) mener de har hatt en avtale med familien Kristiansen om at den dagen Viggo ble frifunnet, skulle de sørge for at Pedersen & co fikk sine godtgjørelser for utført arbeid dersom de ikke ble tilkjent dette fra staten. Viggo og pappa-Svein mener imidlertid at en sådan avtale aldri har funnet sted.

Min første innskytelse da dette bråket støttespillerne imellom, med det påfølgende kravet mot Kristiansen kom for en dag, var at Kristiansen virket utakknemlig, og derfor bare burde betale Pedersen de fire millionene kravet består av. For Pedersen har jo tilsynelatende vært en reell bidragsyter til at Kristiansen i dag har blitt renvasket. Men så snart det hele hadde fått tid til å synke inn, ble jo, som seg hør og bør, perspektivet utvidet deretter, hvilket avstedkom med følgende spørsmålstilling; ‘Hva faen vet du om å bli holdt innesperret på sikring i 21 år for en forbrytelse du ikke har begått!??’ – Gudsjelov ikke en dritt! Det eneste jeg kan si i så måte, er vel at det ikke er mulig å komme fra noe sånt uten å bli preget av det.

Og da jeg først kom hit, var veien kort til en forståelse for at en nok fort kan bli veldig påpasselig med det en har når en har opplevd å bli strippet for alt. For de 55 millionene er faktisk ikke engang i nærheten av å dekke opp for det Kristiansen har blitt frarøvet: To tiår av sitt liv. Ingen pengesum i verden kan dekke opp for tap av livstid, og med den erkjennelsen, kan jeg meget vel forstå at Kristiansen tviholder på pengene sine.

Dessuten ble jo kravet mot staten avvist av en grunn, og det var først og fremst at han ble lønnet av Dagbladet i størstedelen av den perioden kravet strekker seg over, for så at han benyttet det han avdekket i det videre arbeidet til å skrive en bok, -som han dermed også har fått sin betaling for. Her skal også sies at det er meget strenge vilkår for å få tilkjent godtgjørelse fra staten i slike anliggende som dette. En kan jo forsåvidt mene så mangt om det, men nå er vi uansett nødt til å forholde oss til den praksis som råder per d.d.

Allikevel kunne jeg vel i grunnen se saken fra begge parters side, inntil jeg kom over hvilken timessats dette kravet faktisk la til grunn; For 12-1300 kroner er jo helt hinsides for en journalist selv i dag, for ikke snakke om den perioden det her er snakk om.

Kanskje burde Kristiansen, objektivt sett, ha gitt ham og de andre en slant, hva vet jeg, men mine sympatier for Eivind Pedersen gikk uansett rett ut vinduet med det kravet der. Da ble han i mine øyne redusert til en grådig liten faen. Brått ble alle spor av den idealisten han hadde fremstått som feid rett utfor sidelinjen, og erstattet med en grådig liten faen hvis eneste interesse for Viggo Kristiansen og hans sak var hvor mye han kunne vinne på ham i kroner og øre.

For all del.. Vi må alle ha til mat og husvære, for å si det sånn, men Pedersen ble ikke bare lønnet av Dagbladet i tillegg til en delvis uføretrygd fra staten. Det han innhentet av opplysninger utenom det som ble benyttet for i Dagbladet, ble gjort i den hensikt å utgi en bok. -Til dette skal han ha fått mye unikt materiale også av Kristiansen selv. At mannen så ikke får rumlet seg til å ferdigstille denne boken før Jahr kommer ham i forkjøpet, er nå kun hans egen feil. Men selvkritikk syntes imidlertid ikke å være noe Pedersen befatter seg med i tide og utide, liksom empatien heller ikke later til å være helt på stell når han går til sak for å få klørne i pengene Viggo Kristiansen er blitt tilkjent av staten etter å ha blitt utsatt for det verste som tenkes kan.

I dag er det åtte år siden Pepsi og Dolly kom til verden! Men til tross for at de dermed er fullvoksne puseprimadonnaer, har de allikevel forblitt ‘småjentene’ i heimen. 

– Småjentene som kom på kjøpet da den halvannet år eldre Tufsa ble en del av ‘casa Henriksen’, og dermed må være de første ‘rescue-kittens ever’ som ble født inn i sine ‘nye’ hjem.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hurra for en drittværsdag! 

Det skulle nemlig vise seg at den godeste Tufsa ikke bare hadde rukket å la seg besvangre i det hun ankom ‘casa Henriksen’ ca 15 mnd gammel. – Vi mistenker nemlig at hun rakk å få besvangret et siste egg ETTER ankomst, da samtlige i dette i utgangspunktet 7 kull store kullet hadde fiskebeinsmønster (inkl. Dolly) og samme pelsstruktur, for så at Pepsi kommer ut som en miniutgave av en meget velkjent herremann..

Nemlig Rusken. Den godeste kattekongen var nemlig ikke kastrert enda på det tidspunktet.. Pepsi er riktignok hakket mørkere, ispedd de varmere fargene fra sin mor, men slikt som halene deres, pelslengden, m.m er helt like. Dessuten er denne mistanken betydelig styrket av at Rusken bestandig har latt Pepsi komme unna med ting som ingen av de andre kunne drømme om en gang..

Dolly, aka frk.Fres, er husets kjeftesmelle, og hovedobjektet for hennes velrettede fres, er jo da hennes sort-hvite nemisis ved navn Knert. Det merkelige er at hun går oppsiktsvekkende godt overrens med Knerts logrende BFF, Jack-Russell terrieren Leah. At husets to kranglefanter har båndet med Leah på hver sin kant, har også ført til at det har blitt et bedre forhold mellom Dolly og Knert. Det er nemlig langt i fra like mye krangling mellom de to som hva det var.

Men Dollys bestevenn er dog mamma-Tufsa. Jeg kan faktisk ikke huske å ha observert et eneste fres i hennes retning, hvilket i Dollys tilfelle vitterlig sier sitt. Til og med Rusken hender det får et muggent fres opp i ansiktet fra tid til annen, og sånt ville vært synonymt med en rett venstrepote om det ikke var for at Dolly også er den raskeste i gjengen, og derav som regel rekker å smette unna. Dolly er nemlig vannvittig rask, -selv til katt å være.

De to bursdagsbarna er faktisk så ulike både av skinn og av sinn at det nesten ikke er til å tro de er av samme art, og langt mindre at de er søstre av samme kull. For mens Dolly er en liten tøffing, atletisk som få, og den eneste(!) i gjengen som kan finne på å jakte litt fra tid til annen, er Pepsi den eneste katten jeg har hørt om som faktisk er redd for mus, -og det burde vel si det meste.. ‘Pepsen’ er en pelsprinsesse i ordets fulle betydning, og forlanger dermed passe temperatur uten vind og uten regn før hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens søsteren har kommet trekkende med alt fra ekorn (jepp, til stor oppstandelse fra moder’n har det gått med noen ekorn også)- til rotter til fugler som er større enn henne selv, er Pepsis jakterfaring begrenset til jakten på noe godt hver gang kjøleskapsdøren åpnes.

Gratulerer så mye med 8 årsdagen til begge godjentene!!