Mine besøk i denne galskapens høyborg og nettrollenes samlingssted dreier seg jo, som en del av dere kjenner til, mine kåringer av de tre villeste trådene jeg kommer over, hvilket dette innlegget var ment å være.. I det jeg klikker meg inn, slår det meg brått at jeg skal ta turen dit jeg ellers aldri beveger meg; Nemlig til trådene dedikert til mine medbloggere. Årsaken er jo like pinlig banal som den er sann; Jeg lurte på hvorvidt det ble sagt noe om fremsnakken av meg (Gudbedre, så patetisk det der blir når jeg ser det skrevet svart på hvitt.. Det er fatisk smertefullt å se det..), og det var det jo forsåvidt, uten at det fikk nevneverdig betydning for det som så skjer annet enn som en inngangsport.. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

For i det jeg åpner denne Pandoras eske og begynner å scrolle meg nedover med øynene, så ser jeg jo hva som står skrevet i de postene som er gjort tidligere i det aktuelle tidsrommet før jeg kommer inn i bildet, so to speak, og jeg, altså JEG, blir sjokkert langt inn i beinmargen. Og dette til tross for at jeg var fullt klar over at dette er nettrollenes boltringsplass, og at det derfor ville være ille, men det her var tidvis horribelt!

I utgangspunktet streifes jeg ikke engang av tanken på å synke dithen hvor jeg lar meg innlemme i disse diskusjonstrådene. Jeg har postet i ordleker og telletråder som tidtrøyte, og that’s it. Men i det jeg når frem til hva som kan ha vært den eneste posten eller den første av en ‘dullion’ (for jeg kom nemlig ikke lenger), så er det ett eller annet som klikker, for så å eskallere i det jeg først begynner.. Tilslutt sitter jeg igjen med en post på lengde med en gjennomsnitts bokutgivelse hvor jeg, når sant skal sies, syntes jeg fikk sagt min mening om hva jeg syntes om måten de omtalte mine medbloggere på..

Og når man legger seg opp i diskusjoner omhandlende andre, så skal alle få muligheten til å se om de føler det som sies er greit, samtidig som det jeg sier her også gjelder for folk som ikke er tilknyttet det respektive forumet, så ‘here we go:

Først har vi altså posten jeg besvarte:

I går så fremsnakket Kokken, bloggeren Gryende. Jeg har fra tid til annen vært innom og lest på bloggen hennes. Frisk dame som har meninger. Hun figurerer også ofte i andre bloggeres kommentarfelt, helst nøytralt sådan.
I sin tid fremsnakket  også Kokken, Kjerringtanker. Noe som bidro til økte klikk på hennes blogg.

Det jeg vil frem til er at jeg gikk inn og leste mer på Gryende sin blogg. Og nettopp innlegget hennes fra 9/4, «En giftig person», fenget og fikk meg til å tenke på noe som ligner en slags ironisk ettertenksomhet. Skulle ønske jeg fikk til å linke, men det lykkes ikke.

I alle fall, det hun skriver er at en giftig person ikke strør seg om med komplimenter uten at der er en brodd.  Og det er nettopp det Kokken gjør. Roser henne opp i skyene, MEN hun må forbedre det tunge og ikke-folkelige språket sitt. Kunne bare ikke la være å merke meg budskapet i det innlegget, uten å dra noen sammenligninger..

Heldigvis skriver hun at hun gjennomskuer slikt!

..- Og dernest har vi altså meg:..

Takker så mye (hehe)

Innlegget du refererer til finner du her: En giftig person

Hva kritikken angår, kan jeg imidlertid fortelle at denne ble gitt i beste mening, og er absolutt berettiget. Jeg har nemlig en tendens til å uttrykke meg som om jeg var en kryssning mellom Anne Holt og Kåre Willoch når jeg behandler alvorlige/politiske emner. Dette egner seg unektelig bedre på Dagsrevyen og kronikker i Aftenposten, for å si det sånn, og det er en ting jeg i grunnen har vært klar over hele veien.

Jeg vil også benytte anledningen til å si at alt ved denne pågående ‘bloggkrigen’ er bare veldig trist. I motsetning til hva mange later til å tro, basert på de kommentarene jeg har lest her nå, så er både kokken og kjerringa jævlig bra mennesker! De har en konflikt seg i mellom, som iallfall ikke blir noe lettere å løse ved at folk fyrer opp under!

At det rettes kritikk mot ,offentlige uttalelser, som et blogginnlegg, er helt innafor, men man burde virkelig holde seg for god for den formen for personangrep som forekommer i en del av postene i denne tråden. Enkelte er regelrett sjokkerende, -og jeg er vitterlig ikke en person som lett lar meg sjokkere, bare så det er sagt. Det er tross alt mennesker det er snakk om her, og jeg regner ikke med at noen har behov for at jeg skal underrette om at mobbing aldri er greit!..

Dette dreier seg om mennesker jeg faktisk kjenner, selv om det så aldri så mye dreier seg om online bekjentskaper, og måten det Asbjørn, ja for han heter jo ikke kokkejævel i virkeligheten (haha), gjør og sier blir vridd og vrengt på for at det skal fremstå mest mulig dårlig, er virkelig ikke greit! – Og det samme går selvsagt for det som sies om Britt (alias kjerringa), Mette Ask, og de andre.  Angrepene de utsettes for, bla.a her inne, går faktisk ut over den mentale helsetilstanden deres! Jeg har ingen intensjoner om å ‘kneble noen, det er ikke det som er poenget. Jeg vil bare be dere om, i anstendighetens navn, å holde dere for god for personangrep, å vri på sannheter og skandalisering, og huske at det er mennesker av kjøtt og blod dere angriper. – Og det er jævlig bra mennesker også, det kan jeg nemlig skrive under på!

Avslutningsvis, vil jeg vare få takke for oppmerksomheten, at dere gadd å lese hva som jaggu nærmer seg lengden av ei gjennomsnitts bok, og mest av alt for at du vil være deg bevisst dette her i fremtiden.

Den mekanismen som gjør at vi mennesker så lett lar oss rive med i slike sverte- og hatkampanjer, hvilket i stor skala tilsvarer det som bla.a Meghan Markle er utsatt for, er faktisk den samme som i sin tid fikk folk til å fyre seg opp i troen på at den utpekte dama var ei heks, og dermed kastet seg inn i ‘jakten’ for å få vedkommende brent på bålet.. Dette lærte jeg da jeg leste Jan Guilou’s bok ‘Heksenes forsvarere’, og jeg har sørget for å være meg det svært bevisst i etterkant. For i det jeg ikke har noen grunn til å tro jeg er noe bedre enn andre folk, vil det også si at jeg innehar de samme menneskelige svakheter som alle andre, også denne.. Men samtidig er jeg sikker i min sak når jeg sier en kan heve seg over det om en er seg svakheten bevisst! Å henfalle til det samme som fikk folk brent levende, er nemlig under min verdighet! Derfor stopper jeg konsekvent opp hver gang jeg ser det tykner til en massiv enighet om noe, og spesielt der det går ut på å ‘slakte’ noen på et eller annet vis.

Jeg er faktisk svært glad for at dette innlegget ‘came to mind’ nå som jeg brått når ut til en god del fler enn jeg gjorde for en uke siden for å si det sånn. For med dette, så vil jeg uansett føle at jeg har fått utrettet noe, om så jeg ikke engang skulle få en listeplassering i morgen.. For jeg håper virkelig alle som leser dette legger det på minnet, for mobbing er faktisk like uakseptabelt uansett arena og hvem det dreier seg om..

I det jeg logget inn på blogg.no i dag morges og fikk se meg selv helt der oppe på en 9 plass, så fikk sjokket både kaffe og brød til å gå i vrangstrupen. For en som har stabbet seg frem til et nivå hvor en på en god dag har karet seg innenfor topp 50, er dette stort. Så stort var det at det er først nå jeg har fått samlet tankene rundt dette såpass at jeg er i stand til å dele de på et vis som er forståelig for andre..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå skal det i ærlighetens navn sies at det er faktisk ikke jeg som kan tilskrives æren for dette kvantespranget opp til toppens tinde på den listen.. Som jeg vil tro mange av dere fikk med dere i går, så ble jeg, -eller, dvs bloggen, viet et helt innlegg til ende med hederlig  omtale fra kongerikets ubestridte ener på bloggfronten; Kokkejævel, -eller Asbjørn, som han egentlig heter. Og bare sånn for å illustrere hva jeg legger i ‘stort’ i denne sammenhengen, så er det å få en slik anerkjennelse fra denne mannen for meg som blogger noe tilsvarende hva en musiker er antatt å føle i det h*n ser seg selv akkompagnert av rosende ord på Instagrammen til legender som Tommy Lee og/eller Morten Harket..

Og lik som i musikkbransjen, gir fremsnakk av de største også her i bloggverden en boost av dimensjoner. Med andre ord, har jeg, som i sin tid startet på scratch for så å ta den lengst tenkelige veien opp og frem, plutselig fått en rakett i min metaforiske bakdel hvis oppskytningskraft selv ikke en realitydeltagelse kunne gjort stort bedre! Sånt får virkelig frem følelsen av ydmyk takknemmelighet, det er iallfall sikkert!

Samtidig, har jeg også begynt å kjenne litt på at det faktisk er litt skremmende også, for nå som jeg har fått denne hjelpende ‘raketten’ til topps, så er det ene og alene opp til meg.. Jeg skal ærlig innrømme at det sniker seg inn en liten usikkerhet som snor seg rundt i alt det positive; Er jeg god nok??  WÆÆ! – Hva om jeg bare ramler rett ned igjen og blir der, – hva da??

Jeg vet jo at dette er noe nær sagt alle føler på fra tid til annen, men det betyr jo ikke at en ikke skal jobbe med å få bukt med tankemønstret. Ikke sånn og forstå at en skal være arrogant, men det går faktisk an å være trygg på seg selv og sine evner uten at en dermed hever seg over andre. Nå har jeg fått en gylden mulighet, og da skal fokuset være på å gjøre mest mulig ut av den, og intet annet!

Så igjen må jeg bare få rettet en stor takk til Asbjørn, samtidig som jeg ønsker Kristine hjertelig velkommen, og lykke til som ny blogger!

Jeg har, viser det seg, levd med en illusjon om at jeg aldri ble løyet for som barn. Grunnet mine foreldres bunnløse ærlighet angående alt fra julenissen og påskeharen til hvordan i heiteste den babyen som skulle bli min bror i sin tid klarte kunststykket å komme seg inn i magen til moren min, har jeg skjøvet uærligheten deres inn i underbevisstheten. -Og der har den levd i skjul for min bevissthet helt til den plutselig fant det for godt å slå seg tilbake med et brak..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Greit nok at noe måtte gjøres for å få grønnsaker innenfor mine lepper, slik at påstander som at disse måtte fortæres for at jeg skulle kunne vokse kan passere, men..

Å misslede sin eneste datter til å tro at det å spise blomkål, hvilket jeg til dags dato misliker sterkest av alt grønnsaker, sammen med brokkoli skulle oppfylle ønsket om krøller i håret, er derimot noe ganske annet. Her snakker vi ren løgn! At gulrøtter skulle gjøre meg brunere sommerstid, må vel også sies å være en i overkant drøy påstand til tross for innholdet av betakaroten, da en unektelig skulle ha måttet dytte innpå en helsikes mengde gulrøtter for at det skulle gi noen utslag på hudfargen..

Det var imidlertid ikke bare det de ville få meg til å spise som ble gjennomført ved hjelp av løgner. Også der hensikten var å få meg fra å spise dette og hint ble det tydd til løgnaktighet, som f.eks at den svært så velsmakende snøen var infisert med mark som ville bosette seg i magen min dersom jeg fortsatte gomlingen. Her skal det imidlertid tilføyes at dette var en risiko jeg var villig til å ta. Jeg var f.eks langt mer forbeholden når det gjaldt å svelge tyggegummien, da denne etter sigende ville bli værende i magen i syv år til ende..

Det var heller ikke bare hva hva det få i meg sunne matvarer angikk som jeg ble utsatt for mine foreldres vranglære; Jeg ble nemlig også skremt bort fra TV-titting på dagtid gjennom trusselen om at dette ville føre til at øynene mine ville bli firkantede. Videre ble antallet grimaser pr.dag kraftig redusert ved å innbille meg at en grimase ville bare kunne gjøres x-antall ganger før jeg brått ville ende med å ‘bli sånn’. Ellers har en jo selvsagt de utallige løgnene om hvor fint og flott det jeg hadde tegnet og laget var som ble sagt i beste mening, men som skulle komme tilbake for å gi meg et realt metaforisk ‘rævspark’ i det min bror bikker skolepliktig alder og gjør det klinkende klart hva et begavet barn virkelig innebærer..

Av alt det sludder som mine foreldre har foret meg med, var det dog min farmor som tok disse løgnene til et helt nytt nivå gjennom å skremme meg til å holde fruktskall generelt og bananskall spesielt unna munnen gjennom å påstå at negrene i Afrika hadde tisset på de. – Hadde et av dagens småtroll blitt foret med noe slikt, ville de voksne fått både barnevern- og hele det politisk korrekte Norge på nakken!..

Ut i fra overskriften kombinert med den fremtoningen jeg fronter her på bloggen (liksom i møte med mennesker offline), skulle en tro jeg var blitt utsatt for et nettroll, men den gang ei. Dette ble servert meg ansikt til ansikt, og det fra mitt aller nærmeste hold. – Og det er heller ikke for en fornærmelse å regne, da det var fullt berettiget, da jeg hadde latt den koronapermitterte slappheten ‘reach a new low’ i det jeg åpenbarte meg i går morges (les; midt på dagen en gang).. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Den fremtoningen som fremkommer av dette bildet, ligger tett opptil hvordan jeg normalt ser ut i møte med omverdenen. Jeg velger imidlertid å avstå fra å vise min nåværende av hensyn til den traumatiserende effekten dette kan ha for eventuelle yngre lesere..

Iført hva som best kan beskrives som ei ‘sagge-bukse’ full av flekker etter bla.a å ha fått et ca 1/4 yougurt-beger i fanget timer tidligere, hvilket ble håndtert ved å røske et par våtservietter ut av pakken jeg hadde liggende på bordet, og feie av det verste. Isolert sett kunne jo dette vært å anse som et hendig uhell og jeg bare ikke hadde fått skiftet enda, men når man følger opp med et hår som skulle vaskes etter ‘bare å ta en kjapp røyk først’ for drøyt to døgn tilbake, og en mørkeblå posete strikkegenser hvor armene er hakket for lange under en rosa, betydelig kortere variant som attpåtil er lettere krympet i vask over, så er alle muligheter for bortforklaring passé..

Den mest nærliggende beskrivelsen jeg kan komme på hva denne fremtoningen angår, er en som er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, i ordets fulle betydning. Med andre ord; Full krise!

Jeg innser at her er det nødt til å tas grep, og det så til de grader at jeg vurderer å foreta en hjemmesnekret sjokkterapi bestående av å se et knippe av de ekstremvideoer som viser det ekstreme forfallet som skjer etter kun få måneders bruk av crystal meth. Dette er nemlig ganske så nærliggende det forfallet jeg selv ser i speilet etter måneder som korona-permittert reataurantansatt.. Pent og hyggelig er det såvisst ikke, men (beklageligvis) faen så nødvendig!..

Dette innlegget skulle faktisk vært påbegynt for en god stund siden, men den forutgående besøksrunden hos noen av mine medbloggere, hvilke inkluderte selveste rosinen i blogg-pølsen, Kokkejævelen, gjorde meg ikke bare rørt til tårer (hvilket ikke krever mer enn et genuint kompliment på egne eller andres vegne), men fullstendig målløs (hvilket derimot skal jævlig mye til, for å si det mildt) i tillegg.. Jeg, -eller dvs. bloggen, har nemlig blitt viet et helt innlegg, hvor den er omtalt i de best tenkelige ordlag.. 

Besøksrunden før jeg tok kvelden i går, avstedkom derimot med en ganske annen følelse. Jeg var nemlig rasende! – Ikke PÅ den respektive bloggeren, men på vegne av vedkommende..  

Som antydet innledningsvis, blir jeg godt over gjennomsnittet glad, overveldet og rørt i det jeg mottar ros og komplimenter, så denne omtalen ville vært en ‘huge deal’ uansett. Men det kokken (eller noen andre for den saks skyld) ikke visste, var at selvfølelsen var temmelig langt nede etter et telefonmøte med en NAV-ansatt fra helvetet i forbindelse med korona-permitteringen fra restaurantjobben.. Jeg har i utgangspunktet angst for offentlige kontorer, da man i møte med disse gjerne stiller i en underlegen posisjon i form av at dette som regel innebærer å be om noe det syntes nærmest å være utelukkende opp til vedkommende å avgjøre hvorvidt en får. – Og for meg, sitter derfor NAV ekstremt langt inne..

Når jeg da blir belemret med et kvinnemenneske som behandlet meg som om jeg enten var kommet rett fra ‘plata’ eller var lettere mentalt tilbakestående, og derav var avhengig av hjelp for å klare meg (ja, hun nektet faktisk å tro det var snakk om et ordinært arbeidsforhold og ikke en eller annen form for NAV-tiltak før hun hadde funnet frem til personopplysningene på dataen, i tillegg til å begynne å legge føringer for hvordan jeg nå måtte disponere pengene mine, -ja, siden jeg ikke hadde noen økonomisk verge), så gikk jeg i full krise. – Jeg mener.. Når en først har trosset den angsten det å ta denne samtalen innebar for mitt vedkommende, og en ender med å treffe på en konsulent som bare mater på den underliggende årsaken til denne frykten, så var utkommet en selvfølelse på bunnivå. Når disse konsulentene tar utgangspunkt i at de dealer med en representant for ‘subben’ og behandler en deretter, så gjør den nevnte underlegne posisjonen en innehar i utgangspunktet at de virkelig vet å ramme en psykisk. Mens jeg i en annen setting ville sørget for å ha satt vedkommende skikkelig på plass om jeg eller andre ble behandlet nedlatende, gjør de nevnte forhold at en i stedet stiller spørsmålstegn ved hvorvist en er brukende til noe som helst.. Derfor var den bekreftelsen jeg fikk fra innlegget til kokken i dag av uvurdelig betydning, da det skadeverk som ble påført en allerede presset mental helsetilstand eliminert, så..

Nok om meg, og over til noe langt mindre hyggelig..

Det har seg nemlig slik at vi her på blogg.no har verdens nydeligste blogger-kollega i form av ei dame ved navn Aud-Marit (heretter; AM). AM, som kort oppsummert er selve inkarnasjonen på godhet, sitt liv har vært alt annet enn en dans på roser, hvilket gjør at den suksessen hun nå har fått med den koselige bloggen sin, er spesielt vel forunt. Dette er en sånn skikkelig ‘feel-good’ blogg hvor det ikke skal mange innleggene til før en blir skikkelig glad i dama. Dessuten gjør kombinasjonen av at hun er nødt til å være blandt de topp 10 mest genuine på planeten, og den sårbarheten hun innehar at piggene skyter rett ut når ‘trollene’ går løs på akkurat henne.

Generelt, mener jo jeg at det å være blogger krever at en har den psyken som kreves for å kunne riste av seg den dritten som måtte komme, da ‘nett-troll’ faktisk er en del av dette pr. dags dato, hvor mye en enn ønsker å bekjempe utysket. At f.eks Mette Ask blir hetset for å være gift med en lykkejeger, at kokken blir kaldt svindler, rosabloggerne stygge og jeg en first class bitch med narcissistiske tendenser osv får dermed så være. Sånt affiserer meg lite til ikke i det hele tatt, da det liksom bare faller på sin egen dumhet. Men kødder du med AM, så er grensen min nådd..

Greia er at vi for et par dager siden kunne glede oss over at AM hadde fått spons i det dette ble lagt ut i det ærligste reklameinnlegget i plattformens historie ved at de normale ‘click-baits’ som normalt benyttes til å dra klikk til disse, istedet ble lansert under overskriften ‘Klikk, klikk, klikk..’. At hun skulle få en fortjeneste for arbeidet sitt, slik som alle andre, har derimot tilsynelatende falt noen tungt for brystet. – Hvilket AM som seg hør og bør tar til seg, og går derfor ut med en kunngjøring om at hun ikke vil legge ut flere sponsede innlegg. Når det så i den samme kunngjøringen blir oss fortalt at hun heller ikke vil legge ut flere visninger av de nydelige bildene hun lager (hvilket også var basert på surmagede kommentarer), ble dette langt over hva jeg evner å forbli stillesittende å se på! Jeg håper derfor hun vil revurdere etter å ha lest min kommentar på innlegget, men siden jeg ikke akkurat ville turt satse pengene mine på det, så er min sjelefred i så henseende også avhengig av at jeg retter en oppfordring herfra for at andre også skal gå inn å kommentere dette innlegget for med det å øke oddsene for å få snakket dama til fornuft, for å si det sånn..

Ensomheten er jo det som regnes som den store risikofaktoren for folks mentale helse i disse lock-down tider. Men det er jo ikke bare det å bli henvist til en eremittilværelse over tid som utgjør en stadig økende risiko for vår mentale helse i disse ulvetider. For det er nemlig ikke stort bedre å være stuck innenfor husets fire vegger med ens partner eller ens familie over langen heller, det skal være sikkert og visst!.. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

For min egen del, vil jeg iallfall tro at en eremittilværelse med dagens teknologi up to speed er langt å foretrekke fremfor å mures inne med mann og barn.. Jeg skal ærlig innrømme at lettelsen over ikke å ha barn neppe har oversteget den jeg har følt på det siste året, for jeg evner rett og slett ikke å se hvordan jeg skulle kunne klart meg igjennom 14 dager der jeg var mer eller mindre stuck med en eller (gud forby) flere understimulerte krapyl, der en på toppen av det hele ville vært programforpliktet til å tre inn som lærervikar! Når sant skal sies, er sannsynligheten for at jeg ville brutt loven hva fysisk avstraffelse angår i løpet av denne perioden overveldende..

– Og hvordan det etter sigende skal finnes foreldre som fremdeles holder sammen av egen fri vilje, og ikke bare fordi de er ‘stuck’ på samme adresse uten mulighet for å få h*n som nå ikke kan betraktes som annet enn ens verre halvdel ‘ut av håret’ er utenfor min fatteevne. Det er jo nærmest morsomt å google opp samlivsbrudd-statistikkene fra 2020, da det de fleste steder er en markant oppgang i de 6-7 sommerukene ting fungerte tilnærmet normalt, for så at de går like kjapt ned igjen i det samfunnet på nytt gikk i vranglås i månedskiftet juli/august. Direkte idiotisk blir det imidlertid i det det fra politiker hold vises til at det slett ikke har vært den økningen i antall brudd som en skulle tro, da det neppe krever en rakettforsker for å skjønne at dette antallet vil fyke rett til himmels i det momanget en får muligheten til å kunne foreta en adskillelse som overgår avstanden mellom kjøkkenet og baderommet, for å si det sånn!

Så umenneskelig betrakter jeg faktisk det å beholde gnisten i forholdet og samtidig ha foreldrerollen noenlunde på stell innesperret i en 60-80 m2 byleilighet på andre året, at det er nærmest for en super-power å regne. For mitt vedkommende, er det iallfall ikke noe mer sannsynlig at jeg ville klare dette kunststykket enn at jeg kunne iført meg en tricot og knytt en duk rundt halsen, for så å skride opp på en avsats en meter eller to over bakken, strukket den ene armen opp over hodet, tatt sats, og føket rett til værs i hastigheter som ville parkert et jagerfly!..

En får til stadighet advarsler mot å involvere seg med såkalte giftige (toxic) personer, hvilke pr. definisjon er mennesker som til stadighet er omgitt av drama, baksnakking og krangler. De går ‘all in’ for å kontrollere og manipulere menneskene de omgir seg med, i det de anser sine medmennesker som et verktøy hvis nytteverdi er å sørge for at deres egne lyster og behov blir besørget. Videre, er de ekstremt sjalu, dømmende og kritiske, og det føles som om deres blotte nærvær suger energien ut av deg.. Her følger de personlighetstrekk som typisk kjennetegner denne mennesketypen.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

->>   Du føler deg rett og slett emosjonelt utslitt etter å ha hatt omgang med de, det være seg om det er i jobbsammenheng eller privat.

->>  De forsøker å kontrollere deg/få viljen sin ved å gi deg skyldfølelse/spille på samvittigheten din (guilt tripping).

->>  De er svært sjalu, og misunnelsen oser i form av forsøk på å sverte de som lykkes eller å bagatellisere den respektive triumfen.

->>  De har et permanent syn på seg selv som et offer, og tar dermed på seg offerrollen til gangs uansett hva det måtte dreie seg om.

->>  Komplimentene de gir (om de i det hele tatt forsøker seg på den slags) har bestandig en negativ ‘brådd’ i seg, slik at det føles mer som det motsatte.

->>  De er hinsides defensive og konstant i forsvar. Bla.a elsker de å vitse på andres bekostning, men har nulltoleranse for fleip som blir rettet mot dem selv.

->>  De benytter trusler og frykt (typisk skjulte/underliggende trusler) for å få viljen sin.