I det jeg fant frem til listeplass nummer 79, sperres øynene opp i det jeg innser at jeg ikke en gang kan huske å ha sett denne bloggtittelen før! Min første tanke, var at administrasjonen hadde hentet inn nok en MiniBlogg -utgivelse, men den gang ei! Her går nemlig arkivet helt tilbake til 2016! Antagelig har den gått under radaren fordi hun ikke blogger hver dag, uten først å etablere seg et stykke opp på listen. Jeg har selv erfart at selv ikke daglige innlegg holder dersom man skal komme seg opp og frem fra scratch.. Men nok om det. Nå er iallfall bloggen oppdaget, og forhåpentlig av flere enn meg igjennom dette innlegget, for dette var faktisk en oppsiktsvekkende god utgivelse!
Man skal ikke mange linjene ned i det siste innlegget før en begynner å ane konturen av et menneske hvis liv ikke har vært noen ‘walk in the park’. Her forteller hun nemlig om det tøffe valget om å stå ved ektemannens side i hans tøffe kamp mot depresjonen i kjølvannet av å ha blitt tørrlagt som rusmisbruker, for så at vi får vite at hun nå har sønnens avhengighet å stri med.
Det kan godt være grunnet i at jeg ikke er vel bevart, men i mine øyne, er det gjerne nettopp de som har gjort seg slike ekstreme erfaringer som er de mest interessante. Et menneske får brått et så mye bredere perspektiv når de har levd- eller på annet vis har fått innblikk i livet på ‘siden’ av samfunnet forøvrig, og det er nettopp dette som instinktivt kicker inn i det jeg klikker inn på dette rommet til Lise-Linnea. Det holder lenge å ha lest ett eneste innlegg for at jeg er helt på det rene med at dette er ei dame jeg virkelig liker. Hun er interessant, og fascinerende, og lik som Heges lille rom (hvis anmeldelse du kan lese HER), er dette en blogg jeg vil følge i fremtiden.
Dermed kan vi altså konkludere med at nok en ukjent stjerne på blogghimmelen har åpenbart seg gjennom dette konseptet; En blogg som på det varmeste kan anbefales alle med interesse av å få et bredere perspektiv og bli et klokere og dypere menneske.
Når det blir for mange tilfeldigheter på en gang, tilsier all erfaring at de som regel ikke er så styrt av tilfeldigheter allikevel. Men når det er sagt, finner man innimellom unntak der tilfeldighetene er så til de grader mind-blowing at en blir nødt til å stille spørsmålstegn om ikke tilfeldighetene har fått en hjelpende hånd her også, bare ikke av mennesker. – De er med andre ord så ut av denne verden at det nesten er nødt til å ligge ett eller annet mystisk bak.. Et stjerneeksempel på nettopp dette, får vi om vi sammenligner to av USAs presidenter som har satt dypest spor etter seg: Abraham Lincoln & John F. Kennedy. Jeg mener.. Sjekk dette her, og døm selv!..
For en tid tilbake, deltok flere ‘angrende syndere’ av overgrepsdømte i et prosjekt kaldt ‘Gjennom voldtektsmannens øyne’, hvor de delte sine erfaringer for med dette å kunne bidra til å redusere antallet overgrep ved at kvinner gis innsikt i gjerningsmannens tenkesett og hvordan han opererer. – Og hvem sitter vel inne med både mest- og best kunnskap om hva som trigger- og hva som skremmer en overgriper enn tidligere overgripere!?.. Følger du punktene i listen nedenfor kan det meget vel vel redde deg fra et ran, en voldtekt, eller i verste fall å bli drept..
Den røde tråden i overfallsmannens tenkesett og måte å operere på, går på at ting skal skje så fort- og umerkelig (lydløst) som mulig. Den røde tråden når det kommer til å gjøre seg uattraktiv for en overgriper såvel som til å slippe unna et påbegynt overfall, består dermed av å gjøre det klart at en vil være alt annet enn lavmælt og medgjørlig..
–>>> Det første en overgriper ser etter i jakten på et egnet ‘bytte’, er: A) Hår som er lett å raskt å gripe fatt i for et solid grep for så raskt å kunne røske deg med seg før du vet ordet av det. Har en kort hår, har du med andre ord en betydelig fordel vs. de med langt hår. Men nå sitter det å anlegge en kortklippet frisyre langt inne hos de fleste av oss, for å si det slik, så da får en istedet sørge for å dandere håret med tanke på å eliminere muligheten for at det skal utgjøre et så vrient å få gripetak i som mulig når en er ute nattestid, f.eks på vei hjem fra byen; Unngår du hestehale, samt ‘gjemmer’ håret ned i klærne, er mye gjort. B) Klær som raskt lar seg fjerne. Svært mange har med saks nettopp for å klippe klærne.
–>>> Videre værer overgripere umiddelbart jenter/kvinner som er opptatt med å snakke/tekste på mobilen, rote etter noe i vesken, osv. Det at de har fokus på slike ting, gjør at de blir svært mye enklere å overmanne.
–>>> De vanligste steder å overfalle jenter/kvinner, er; Parkeringsplasser, parkeringshus og fellesgarasjer & offentlige toaletter. Overgriperen er, som nevnt over, fullt fokusert på å få fatt i ofret, og få henne med seg til et sted hvor det er liten risiko for vitneobservasjoner og arrestasjon.
–>>> Dersom noen imidlertid har grepet fatt i deg, eller forsøker sådant, Gjør motstand og skrik! I de fleste tilfeller holder det med 1-2 minutter før du blir ansett for risikabel å satse på.
–>>> De færreste overgripere vil gå for en jente/kvinne med slikt som en paraply, eller hva det måtte være av gjenstander de kan forsvare seg med.
–>>> Dersom noen følger etter deg inn i en heis, garasjebygning, osv, snu deg mot ham, og se ham i ansiktet mens du f.eks kommenterer været, spør om noe slikt som klokken e.l. En overgriper vil neppe gå for et offer som har sett ansiktet hans, og dermed kan kjenne ham igjen.
–>>> Får noen tak på deg slik at du ikke får slått eller sparket, – Klyp, -så hardt du makter! – Under armen, mellom albue og armhule og på innsiden, øverst på låret er å anbefale. Det er bare å prøve på seg selv, så skjønner en fort hvor vondt det gjør! Videre er et godt råd å ta tak i en-to av fingrene hans, og benne de bakover av alle krefter. – Og ikke glem å skrike av full hals og lungers kraft!
–>>> Klassikeren å unngå å gå alene ute i ‘de små timer’ alltid en kjempefordel.
I det jeg sitter her og surfer i påvente av en telefon fra styrelederen for avdelingen innen Mental-helse Øst der jeg er regnskapsfører/sekretær, havner jeg etterhvert på Klikk.no sin vitenskapside, der en overskrift fanger oppmerksomheten min; Forsker og ekspert på massehysteri, Robert Bartholomew, frykter den pågående COVID-vaksineringen vil trigge en massepsykose bestående av vrangforestillinger. ‘Hva i himmelens navn kan det her være?’ – tenker jeg, da ordlyden i linken tilsa at det kunne gå begge veier, for å si det sånn.. Med tanke på tituleringen av mannen, så var det iallfall ingen grunn til å betvile at det ville dreie seg om et særs velbegrunnet resonnement solid forankret i fakta. – Vel.. – Så feil kan man ta!..
Artikkelen (som forresten er hentet fra Vi Menn) åpner med å illustrere hvor galt av sted et massehysteri kan gå ved å referere til et tilfelle med lokalitet i Singapor i det herrens år 1967, da nasjonens griseoppdrettere var nødt å vaksinere dyrene sine grunnet en svineinfluensa. Etter å ha spist kjøttet fra disse, får den mannlige delen av befolkningen det fore at de er rammet av en sykdom ved navn ‘Koro’, hvis særpreg etter sigende skulle være at penis skrumpet inn, for så å forsvinne opp i bukhulen før den rammede da til slutt døde. Som seg hør og bør hva angår menn og deres penis, avstedkom dette her selvsagt med full panikk der de festet strikker, klyper og hva det ellers måtte være ved roten, for med det å forhindre at den kunne bli utsatt for den nevnte forsvinningen opp bukhulen. – Og de som ikke hadde noe de kunne bruke som bremsekloss for sine edlere delers angivelige sorti, så seg rett og slett nødt til selv å ta grep (bokstavlig talt), i det de tviholdt i ‘utstyret’ 24/7 i gud-vet-hvor-mange dager til ende..
Bartholomew mener dette er illustrerende på hva han anser for å være et sannsynlig utkomme av den massevaksineringen som nå foregår, med den begrunnelse at det som har kommet frem av bivirkninger fra dette vaksineprogrammet, har lagt grunnlaget for at tilfeldige og forbigående plager som måtte oppstå hos de vaksinerte vil eksplodere fullstendig ut av sine proposisjoner, og altså ende i en massepsykose. Som i tilfellet fra Singapor, mener han altså at den redselen folk føler i forbindelse med disse vaksinesprøytene etter at bivirkninger har kommet for dagen, vil gjøre at et fjær vil bli til all verdens høns med noe tilnærmet lysets hastighet. Sluttprodukte(t/ne) vil derav bli fingerte sykdomstilstand(er) med dødlig/invalidiserende utfall som ikke har rot i virkeligheten.
– Og det er her jeg reagerer med et; Ja, men stopp en halv her nå…
Det du sier, er altså at de fremkomne bivirkninger har lagt grunnlaget for en så til de grader panikkartet, og ikke minst irrasjonell frykt angående potensielle bivirkninger at det sannsynliggjør en bølge av massehypokonderi av muligens globale proposjoner.. – Greit nok, i utgangspunktet kjøper jeg den, da jeg anser det helvetet vi har levd med i et helt år til ende er utkommet av nettopp massehysteri, så det ‘ska’ no itj stå på det!..’ Men i og med han BEGYNNER med det som måtte følge av irrasjonell frykt i forbindelse med tilfeldige plager etter vaksinering, -og ikke fra begynnelsen; Altså det som måtte følge av såkaldt ‘massepsykose’ i det en fremstiller et kraftig influensavirus med en dødelighet på skarve 2 % (3% dødlighet ved registrerte sykdomstilfeller, hvorfra man trekker slutningen at den totale dødeligheten, der både registrerte- og ikkeregistrerte smittetilfeller er lagt til grunn å være under 2%) som om det var Svartedauden på steroider vi sto ovenfor!
Det i aller høyeste grad rettmessige resonnementet ang. massesuggersjonens makt, sier jo ikke en dritt når man tar utgangspunkt i slutten av hendelsesforløpet, og ikke begynnelsen, altså hva som er utgangspunktet for hele forbannede elendigheten! Eller.. Det sier jo forsåvidt ikke en dritt, for det sier jo med all mulig tydelighet at dette her er intet annet enn et annet frypp ut i det som er blitt et hav av propaganda for at her finnes intet av skjulte agenda, og alle hentydninger om noe slikt, likt som at styresmaktene med åpne øyne skal kunne utsette befolkningen for en risiko, er konspirasjonsteorier. -Hvorpå sirkelen er sluttet, ved at assosiasjonene er stilt rett inn på den hysteriske mannlige befolkningen som i 1967 fløy rundt som hodeløse høns og tviholdt på ‘kølla’. Ergo er ikke det antatte hovedmålet med denne artikkelen å gjøre oppmerksom fare for massehypokonderi, men å bygge opp under at all mistro til styresmakter og offentlighet, lik som å ta til motmæle mot allmenheten for å få deler av ‘bølingen’ til å gå ut av transen der de passivt dilter etter ‘bjellekua’, er for like tåpelig som i den eksemplifiserte fremstillingen av det som skjedde i Singapor i 1967.
Den uhorvelige innsatsen som legges i dette med å fremstille all mistro til styresmakter og maktelite som konspirasjonsteorier, liksom hvor hardt det kjøres på å stemple konspirasjonsteorier som reinspikket galskap og intet annet, har imidlertid en motsatt effekt for mitt vedkommende.. For meg, tilsier det at de ikke bare lar de konspirasjonsteoriene som representerer den ytterliggående galskapen man vil henge hele begrepet på istedet for å bare la dette (Qanon, o.l) falle for sin egen dumhet (slik de alltid har gjort), at det ligger noe bak. -Og hva er vel ikke mer effektivt m.h.t å skjerme seg mot det som måtte fremkomme av avsløringer og kritiske spørsmål enn å sørge for å få slått brodden av det i god tid før det i det hele tatt er fremsatt! Styresmaktene har nå lykkes i å skape et terreng der det skal noe uhorvelig mye til for å vinne frem med avsløringer om alt fra skjulte agenda til rene løgner og fortielser! Måten hele denne greia med COVID-19 er lagt opp på, er så forbannet genialt, og det er nettopp dette som gjør meg livredd!
Samtidig, kan jeg heller ikke hjelpe for en viss fasinasjon over hva som syntes å utspille seg rett under nesen på 7 milliarder mennesker.. Jeg er jo en ‘sucker’ for utvist genial tankevirksomhet, så midt oppe i all den frykt jeg føler i forbindelse med dette, så er det altså ispedd en dæsj beundring, forstå det den som kan..
Etter flere dager hvor jeg har trukket meg selv til nytt og ukjent terreng, så skal jeg i dag visitere kjente trakter. Og da mener jeg særdeles kjente trakter, for her snakker vi min nummer én her på plattformen. – Ja, vi snakker om mannen bak myten, den mannlige versjonen av meg, og den legendariske utgivelsen Bunny-trash!
Nå er det, som jeg vil tro flere av dere som husker, ikke så lenge siden jeg hadde en fremsnakk av nettopp denne plattformens ‘søppelkanin’ (- som går under navnet Roger, blant venner). Det var faktisk rett i forkant av oppstarten av dette konseptet, og kan leses HER, men å foreta noen omtrekk når det er hit jeg skal, det skjer ikke!..
Denne bloggen har nemlig en form og et innhold som om den rett og slett var skrevet og utgitt med det for øyet å please meg.. Bunny-trash er nemlig først og fremst en samfunns- og aktualitetsblogg med sterke meninger. – Og med sterke meninger, mener jeg i den her sammenhengen om noe inni granskauen sterke meninger! Og i det vi også kan legge til at Roger er en mann som gir flatt faen i alt som lukter av politisk korrekte rammer, liksom hva som måtte komme hans vei av hat og forsøk på hersketeknikk og ‘knebling’, så regner jeg med at vi har plassert listen der den hører hjemme, for å si det sånn..
For mitt vedkommende, er jo dette en meningsfelle i praktisk talt alt som er, men det er så langt i fra noe ‘must’ å være enig i det som fremkommer for å følge denne bloggen. Uansett hvor uenig en måtte være av de respektive synspunkter som fremmes, er nemlig denne mannen så ut av denne verden kunnskapsrik, og innleggene så veldokumenterte, at selv om en ikke nødvendigvis endrer standpunkt, får en iallfall et betydelig utvidet perspektiv på saken! – Og det er iallfall for mitt vedkommende ubetalelig.
Roger er brutalt ærlig, med et vokabular og en slagkraft som kunne pulverisert Mount Everest, om så skulle være. Men har man først havnet på ‘god-siden’, har du til gjengjeld en venn for livet. Og selv om jeg ikke har møtt denne mannen i fysisk forstand, er han allikevel blant de jeg definerer som venner, og et første møte utenfor nettet er i dette tilfellet kun et tidsspørsmål. – Hvorpå jeg etter alt å dømme også vil få æren av å møte mannen hvis ‘nic’ i utgangspunktet syntes å være like malplassert som ‘Bunny-trash’ er treffende; Snuppen..
I det vi beveger oss inn på ‘kaninens’ mykere side, så finner vi nemlig ‘Snuppen’ og jentene i fremste rekke. – Og når vi snakker om denne ‘Snuppen’, dreier det seg hverken om noen vever kvinneskikkelse, en datter, katt eller hund, men en voksen mann -i ordets fulle betydning.. ‘Snuppen’ er nemlig en røslig kar som, iallfall ut i fra hva jeg har kunnet spore, er kjemisk renset for sukkersøte, ‘babyaktige’, og selv feminine trekk. Rogers tilnavn på samboeren er så til de grader malplassert ut i fra det bildet de fleste av oss har av en ‘snupp’ at det er helt genialt! Videre kan nevnes at ‘jentene’ i dette tilfellet ikke dreier seg om to-bente, men om to firbeinte, smålubne skjønnheter som man også får stifte bekjentskap med, imellom kraftsalvene, igjennom denne bloggen.
Konklusjonen her, er rett og slett at det er ingen jeg heller ville ‘gått i krigen med’ enn Roger. – My guy, and my idol.
Svært mange forsøker forgjeves å finne deres egen stil, mens andre føler det er på høy tid med en aldri så liten oppgradering, uten at de evner å finne ut hvor de skal begynne.. – Ja, selv for de som tilsynelatende HAR funnet frem til en stil de føler er den rette for dem, syntes det både interessant og morsomt å finne ut om denne samsvarer med resultatet av en stil-personlighetstest..
Selv kom jeg ut som minimalist, -hvilke trekk samsvarer med hvilken stil jeg som regel kjører: Symmetrisk, klassisk, rene linjer, moderat bruk av mønstre, m.m. I tillegg til å få definert stilen din, kan du også klikke deg inn på ulike antrekk tilhørende din stiltype for inspirasjon.
Om du skulle ha lyst til å prøve, kommer du raka vegen til testen ved å klikke
Jeg mener jeg har gjort noe tilsvarende en gang, men siden det i så tilfelle er år og dag siden, så er det intet som tilsier at det ikke kan gjøres igjen; Altså.. Bak hver bokstav i navnet mitt, skjuler det seg en hemmelighet!..
Gal: Jeg har med jevne mellomrom lurt på om jeg er ‘ved mine fulle fem’ så langt tilbake jeg kan huske. Det bærende argumentet som taler i mot at jeg faktisk er så gal som jeg frykter, er nettopp det faktum at jeg foretar denne evalueringen av egen forstand hver gang..
Rotete: Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.
Ytterliggående: Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki..
Høflig: For meg, er slikt som ikke å takke for pose/vekslepenger i butikken eller takke for maten helt utenkelig.
Empat (høysensitiv): Siden jeg heldigvis ikke er blant de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et utall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.
Nysgjerrig: Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.
Rappkjeftet: Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.
Intuitiv: Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.
Kontroversiell: En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av politisk korrekthet og den slags.
Spesiell: Det er ikke til å komme utenom at jeg har en særegenhet over meg. I oppveksten, gjorde jeg det jeg kunne for å skjule disse særtrekkene, da det var om å gjøre å være som ‘alle andre’. Som voksen, er det å ha et særpreg derimot noe jeg bærer med stolthet.
Ellevill: Jeg vil bestandig være et såkalt ‘wild-child’ i betydningen at jeg ikke engang fikser tanken på en A4.-tilværelse. Å binde meg opp i sånt som huslån og ekteskap gir meg klaustrofobifornemmelser, samtidig som jeg liksom aldri har vokst fra ungdomstidens elsk for ‘fort og farlig’ (hvilket bringer oss inn på det ovenfor nevnte ‘G-punktet’)..
Nordisk: Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.
I det vi nå går inn i den siste vårmåneden, snakkes det om hvor mye man gleder seg- og lengter etter sommeren overalt hvor en snur og vender på deg. Jeg deler dessverre ikke denne entusiasmen, for når sant skal sies, hadde jeg foretrukket om det var vinter hele året.. Jeg har nemlig en så sterk fobi ovenfor en rekke insekter og krypdyr, at det faller inn under sykdomsbegrepet. Dette innebærer per definisjon at fobien ‘har en begrensende effekt på livsutfoldelsen’ . – Og som kjent, er det nettopp på sommerstid dette utysket opererer..
På dette bildet, er jeg så redd som jeg sjelden har vært i mitt liv, – hvilket inkluderer situasjoner der jeg har vært i reelle faresituasjoner.. At jeg våget å ta en tre-fire bilder liggende i gresset, er i følge mitt forkvaklede sinn blant de topp tre modigste tingene jeg har utført noensinne, hvilket i realiteten er helt åndsvakt i forhold til virkelighetens verden og dens reelle farer….
For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs. at jeg er såvisst redd de, men ikke verre enn at jeg (som regel) klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd.
Det er derimot andre insekter og kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs. at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette at jeg i beste fall slipper alt jeg har i hendene og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I verste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, -altså dersom den kommer brått på og/eller jeg ikke ser noen rømningsvei, – eller (gud forby) at den setter seg på meg/noen setter/kaster den på meg, går jeg imidlertid inn i en sjokktilstand der jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, jeg kan svime av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. I min verden, opereres det nemlig i slike tilfeller som om jeg skulle vært i livsfare, med alt dette innebærer; Urinstinktene har tatt fullstendig styringen, slik at jeg dermed ikke er mine handlinger bevisst, slik man fra naturens hold er ment å skulle kunne redde livet ved angrep..
Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli regelrett farlig, da man på dette stadiet ikke er seg sine handlinger bevisst, hvorpå en gjør det som gjøres kan for å redde liv og lemmer. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle en diger krystallvase i hodet på en bekjent som kom med en neve full av meitemark som ble dratt inn for å få en dose ‘jentehyl’ og skrik fra meg. Heldigvis dukket en av mine nærmeste venner opp akkurat i tide, og fikk røsket tak i fyren og gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg var ikke den man ‘køddet’ med fobiene til.
I slike tilfeller, blir man jo selvsagt opprørt i det en kommer til seg selv igjen, og innså hva man hat vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er som sagt det å eliminere faren en står ovenfor det eneste som står og gjelder, – hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. At faren ikke er reell, har ingen innvirkning når fobien er så sterk at den fører til full panikk av denne typen.
Det er jo ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, har vi snegler (spesielt disse brune/sorte hagesneglene), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m.
Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og den velkjente smørjen av druknede mark og snegler ligger strøtt utover den våte asfalten. På en dårlig dag, er det nemlig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter under slike forhold før jeg begynner å kaste opp..
Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyt gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktlige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål i varmere strøk.. Jeg skjønner jo at jeg er nødt til å ta tak i dette, når det fører til sånt som at jeg ikke drar steder fordi jeg er livredd for å møte på kakerlakker o.l, for ikke snakke om at jeg på mitt verste har parkert helt i det jeg føler meg omringet av sorte snegler i kjempeformat, og har måttet ringe folk for å komme å bære meg ut av ‘faresonen’ (da har jeg vært jævlig glad jeg ikke har hatt mer enn de skarve 50 kg kroppsvekt jeg har, for å si det sånn..) – hvorpå heller ikke de kan tråkke på noen av disse slimklumpene uten å risikere pinlig spying i veikanten og den slags uønsket oppmerksomhet.. – Vel.. Det er vel neppe behov for å utbrodere dette ytterligere, da behovet for å ta grep hva dette her angår er presserende burde være åpenbart for alle og enhver for lengst..
Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg det minste snev av fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på vissheten om at et huggormbitt er ubehagelig, og derav greit å unngå.
Men toppen syntes jeg allikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen til en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut ab buret, og spurte om det var noen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg brått registrerer at ordene ‘jeg tør!’ ramler ut av nebbet mitt, som i en ‘ut av kroppen-opplevelse. – Hva faen er dette her for noe, tenker jeg i det det blir meg bevisst at jeg er fullstendig fryktløs i det jeg strekker frem armen for så å få påsatt et velfødd eksemplar av verdens største edderkopp. – Er jeg i ferd med å bli schizofren!?? – Ja for noe må det jo være, og dette ‘noe’ må jo være noe riv riskende galt, for dette henger jo bare ikke på greip!!
Av en eller annen ubegripelig grunn, ble dette gigantkrypet for stort for at fobien skulle kicke inn, forstå det den som kan.. – Jeg gjør det iallfall ikke!
