Klikk her for siste bilde i denne serien!
‘The furry five’ elsker alt det kan krypes inn i, og her er det Pepsi som har okkupert en bag som de andre ikke engang bør prøve seg å gå inn i!
Mens begrepet likestilling er assosiert med kvinnekampen i folks bevissthet, kan jeg ikke si annet enn at diskriminering og forskjellsbehandling av menn er et langt større problem enn hva kvinnediskrimineringen er i dagens Norge…
Vel vitende om risken for å få kvinnegruppen Ottar på nakken etter å ha publisert dette innlegget, så mener jeg det faktisk er nødt til å sies;
Det er intet mindre enn pinlig å bevitne hvordan det hyles om en likelønn der den ørlille forskjellen i vesentlig grad er grunnet i kvinners eget valg om å sette karriæren på vent til fordel for å bli mor, og/eller rett og slett ikke har sterk nok konkurransementalitet for å komme opp og frem der denne faktoren gjør seg gjeldende. Ikke sånn å forstå at en ikke skal bestrebe seg på å utjevne de urettmessige ulikhetene som foreligger, men sammenlignet med de områder der forskjellsbehandlingen rammer mannen, er denne ene lille restslumpen av kvinnekampen nærmest for en dråpe i havet å regne.
Først kan nevnes alt som har med barn å gjøre, ikke minst i forhold til dette med å kunne velge hvorvidt en ønsker å få et barn eller ei. Her står jo vi jenter helt fritt til å velge innenfor de frister som er fastsatt av abortloven, mens mannen derimot ikke har en dritt han skulle sagt.
Siden det tross alt er hennes kropp, er det jo imidlertid nødt til å bli så i hht abortspørsmålet, da avgjørelsen om ev. å frem barnet hverken helt- eller delvis kan overlates til noen andre. Så om han aldri så mye skulle ønske å beholde et barn, er dette prisgitt hvorvidt hun ønsker det samme. Men er det derimot HUN som ønsker å bære frem et barn mot hans vilje, så blir det imidlertid noe ganske annet; For hvorfor skal HAN måtte ta konsekvensene av et uønsket svangerskap i form av et påtvunget barnebidrag i min. 18 år til ende når hun står fritt til å velge det bort!? Ikke minst er dette en relevant problemstilling i forhold til de som lyver om prevensjon.. I mine øyne, burde derfor ikke en mann bli påtvunget et foreldreansvar han ikke ønsker. Nå vil det selvsagt være gråsoner innen dette her, men som prinsipp mener jeg altså at det bare er rett og rimelig at også han skal kunne velge bort et uønsket farskap.
Dernest følger så den skjevheten som råder i barnefordelingssaker. Selv om det er blitt en bedring i hht dette med barnefordeling fra den tid det var nærmest umulig for en mann å få mer tid med ungene til del enn annenhver helg i tillegg til en og annen onsdag, er det fremdeles slik at det i de flest tilfeller er kvinnen som blir tildelt mest tid med ungene.
I den forbindelse, faller det seg naturlig å gå videre til dette med at det er så alt for lett for ei dame å vinne frem med en anklage mot en mann hva aggresjon og seksualforbrytelser angår. Dette fikk vi jo vitterlig se til fulle i det #MeToo -kampanjen bikket over fra det positive til det giftige. – Og jeg mener… Hvor mye tyngre er vel ikke bevisbyrden for en mann som anklager en kvinne for alt fra vold til seksualforbrytelser enn i det motsatte fall?
Videre har vi dette med at det fremdeles stort sett er menn som blir pålagt å ofre/risikere livet for å forsvare land- og folk i en krigssituasjon. Om dette (gudskjelov) ikke gjør seg gjeldende i særlig grad i dagens Norge, så er ‘light-utgaven’ av denne forventningen godt innbarket i hverdagen vår; For med en gang det væres noe som kan indikere en potensiell fare, f.eks at en hører noen river/banker/bryter seg inn døren, så er det ikke lenger noe som heter likestilling, for da forlanger vi at den gode gamle alfahannen skrider frem og gjør det som forventes av ham mens vi selv kun er opptatt av å finne det rette gjemmestedet eller fluktveien!
Likeså både forventer- og forlanger vi at mannen skal ta seg av det som måtte være av ubehageligheter og konflikter som oppstår. Greia er altså at det er blitt slik at likestillingen nærmest ene og alene foregår på kvinnens premisser, og derav kun innføres der den er til fordel for oss. Selvsagt vil det alltid måtte være enkelte forskjeller mellom kjønnene, da det tross alt ER ulikheter mellom kvinner og menn, men non the less er det altså ikke til å komme forbi at det forekommer en graverende diskriminering av menn på en rekke områder hvis bekjempelse bør gis den høyeste prioritering.
Klikk her for gårsdagens bilde!
Syntes det er artig å forsøke å få noe kult ut av helt vanlige ting, slik som denne parfymeflasken som har fått den ærefulle tittelen ‘dagens bilde’.
Som jeg vil tro en del av dere fikk med dere, var komiker og skuespiller Atle Antonsen blant de som fikk sitt pass påskrevet i gårsdagens innlegg Så flaut at det er smertefullt å bevitne. Men siden rett skal være rett, var jeg også inne på at jeg overhodet ikke er forundret over at slike episoder oppstår, og da spesielt i fylla, pga måten motstanderne til fremmedkulturell innvandring generelt og muslimer spesielt er avskåret fra å ytre sin mening i offentligheten. For meninger og holdninger forsvinner såvisst ikke selv om de aldri så mye tabubelegges..
Rasisme vs. fysisk avstraffelse av barn
Følgen av at meninger og oppfatninger erklæres uønskede i et samfunn og derav avskjæres fra å komme til uttrykk i det offentlige rom, er rett og slett synonymt med å stikke hodet i sanden. For om det i aldri så stor grad lykkes i å få usynliggjort de respektive holdninger, så er det så visst ikke dermed sagt at de forsvinner! Istedet vil de nemlig bli liggende å ulme under overflaten som en trykkoker, før det tilslutt når et maxpunkt hvor all den undertrykte eder og galle spyr ut i et menneskelig vulkanutbrudd.
Om det var dette som var greia i Antonsens tilfelle eller om det hele kun var et max uheldig utkomme fra en ‘run-in’ mellom to personer med elendig personkjemi har jeg (selvsagt) ikke den ringeste anelse om. Men ikke desto mindre, er det nettopp slike ‘utbrudd’ som later til å ha funnet sted hos en god del i de respektive kommentarfelt. Det kinkige med slike utbrudd, er jo at det er nettopp det de er, -nemlig utbrudd av oppsamlet aggresjon og frustrasjon, hvilke som seg hør og bør har en lei tendens til å tippe godt over i det usaklige. Samtidig, syntes det nødvendig å gå dette med ‘usaklig’ nærmere etter io sømmene her; Ved nærmere ettertanke, er det faktisk ikke til å komme utenom at det faller seg lettere å erklære ytringer en er sterkt uenig i for usaklige enn de som støtter opp om ens eget syn..
Altså.. ER f.eks den Twittermeldingen som stortingsrepresentant Masud Gharahkhani trekker frem i sin kronikk på TV2.no virkelig av en slik karakter at den ikke omfattes av ytringsfriheten, eller er reaksjonene snarere et utkomme av sterk uenighet?
Jeg siterer:
“Hun kan jo bare reise dit hun kom fra, så blir hun kvitt Antonsen. Så enkelt er det bare når en ikke passer inn”.
I mine øyne er dette nemlig fundamentalt viktig å få klaret i. For uansett hvilken side en står på i den respektive saken, så står og faller faktisk intet mindre enn selve fundamentet for nasjonen Norge, nemlig ytringsfriheten, på hvorvidt vi klarer å skille sterk uenighet og den typen ytringer som ikke omfattes av denne. Nettopp dette gjorde den respektive kronikken særs urovekkende i mine øyne. Gharahkhani tok nemlig sterkt til orde for det sterkt urovekkende ved at det er folk som ikke våger å ytre sin mening grunnet frykt for hets- og represalier i en og samme jafs som tok for seg hvordan han ble rystet av at holdninger som kommer til uttrykk i den siterte Twittermeldingen får komme til uttrykk i dagens Norge. – Og her kreves det jo vitterlig ingen rakettforsker for å se at den respektive kronikken dermed er et eneste stort paradoks. Men like fullt er det et tidstypisk paradoks, da Gharahkhani faktisk ikke gjør annet enn å levere en skriftlig nedtegnelse på den policyen som vi er gitt å skulle følge nå i disse ulvetider, hvis følgende konsekvenser hva demokrati- og ytringsfrihet angår jeg ikke kan si annet enn er langt mer alvorlig enn som så..
Klikk her for siste bilde i denne serien!
Jammen har det blitt en god stund siden forrige utgivelse i dette konseptet, men tar altså opp tråden med denne rosen, hvilken er hjemmehørende på jobben.
De siste dagene kan oppsummeres med en enkelt setning; Særdeles pinlig å bevitne!..
Jørgine Massa Vasstrand åpner ballet i det hun (nok en gang) gikk ut med det hun selv betegner som et ‘fuck-you’ til dommerne etter å ha tapt finalen i årets ‘Skal vi danse’ mot Cengiz Al. Dernest klarer komiker Atle Antonsen å pådra seg en anmeldelse etter å ha fornærmet samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali med rasistiske kommentarer i fylla! I tillegg har vi sånt snåsnacks (forholdene tatt i betraktning) som Sophie-Elise Isaksens eskapader på Badeland i følge med Nora Haukland fra Love island, Donald Trump i kjent stil, og fotballstjernen Christiano Ronaldo som regelrett slakter klubben han spiller for, Manchester United, intervju med Pierce Morgan..
OK.. Så la oss begynne med deg, frk. Vasstrand:..
Er det noen som kan dette med å være dårlig taper, så er det meg. Så når du så klarer det umulige, -nemlig å utvise en adferd som faktisk er drøy nok til at selv min forståelse og sympati går tapt, er det nærmest beundringsverdig.. – Og du som så ut til å klare deg så bra denne gangen her, da du selv uttalte at du i denne all-star sesongen var forberedt på at du ikke nødvendigvis ville nå helt til topps, i tillegg til at du denne gang, i motsetning til ditt forrige finaletap, tok nederlaget med fatning i studio. At ‘kællen’ vel må sies å blamere seg i det han blir bedt om å dele sin reaksjon umiddelbart etter kunngjøringen får så være. Det skal uansett ikke gå på din kappe. For du opptrådte faktisk uklanderlig i et helt døgn til ende, så derfor så jeg virkelig ikke det mageplasket som så kommer på Instagram komme!
At du reagerer på den overvekten av mannlige vinnere i denne konkurransen, er imidlertid helt fair. – Det var jo ikke engang du, men Alexander Hetland, som bragte temaet på bane i utgangspunktet. Så at du så går ut og støtter opp om hans uttalelser i forkant av finalen, er det ingenting å si på. Problemet er at du tok opp denne tråden, for så å bruke dette poenget for alt det var verdt og mere til i det du påberoper deg å ha blitt disfavorisert av et dommerpanel som faktisk gav deg full pott på samtlige av dine opptredener! Spesifikt, mente du det ble lagt føringer til publikum ved at Trine Deli Kleve kommenterte at Als samba var god nok til en profesjonell dansekonkurranse, og at dette ikke ble bragt på bane i dine tilbakemeldinger. De som har fulgt med de siste ukene, har imidlertid fått med seg at dette, i tillegg til eksepsjonelt god dans, er grunnet i at Cengiz Al og partner Rikke Lund valgte en koreografi som er i tråd med nettopp konkurransedans, hvilket vil si at løft o.l er utelatt til fordel for rene danseferdigheter. Dine koreografier inneholdt imidlertid rikelig med show-elementer, hvilket dermed innebærer at de ikke var sammenlignbare med konkurransedans på samme måte.
Dessuten var det å komme med dette her i etterkant av konkurransen regelrett patetisk, da det jo faktisk mer enn antyder at han som har vært den klart beste sesongen igjennom ikke var verdig vinner, og det blir faktisk for meget selv for meg, -som f.eks har sett meg nødt til å slutte å spille kort da selv et tap i sånt som Spardam og Amerikaner får meg til på miste nattesøvnen..
Og så var turen kommet til deg da, Atle..
Tja, hva skal en si?.. Liksom jeg er en elendig taper, har jeg faktisk opparbeidet meg et tilsvarende erfaringsgrunnlag i hht dette med å drite seg ut i fylla. Men liksom den omtalte treningsinfluenseren klarte å overgå selv mine reaksjoner på tap så til de grader, sto du for en tilsvarende prestasjon hva fylleangst angår i det du klarte å erte på deg den verst tenkelige personen i hht det å la deg få svi i etterkant! Sumaya Jirde Ali er blant de mest kjente profilene i hht antirasisme vi har her til lands, så her kan jeg ikke si annet enn at du har hatt en solid porsjon uflaks også. Generelt, er jeg overhodet ingen tilhenger av å gå til politianmeldelse før en har gitt vedkommende en mulighet til å forklare seg/rette opp i det som er blitt gjort når det kommer til saker der ingen store verdier er gått tapt, noen er kommet fysisk til skade eller andre grove overtramp av tilsvarende alvorlighetsgrad. Følgelig, er min personlige mening at Jirde Ali burde gitt deg en sjanse til å gjøre opp for deg i privat minnelighet, ikke minst fordi det følger såpass med tilleggsstraff for en med et kjent ansikt. Men nå går (dessverre) ikke verden etter min pipe, og nå har du jo vært kjendis såpass lenge at du burde vite hva du har å forholde seg til, liksom du har vært på planeten lenge nok til å kjenne deg selv. Følgelig, kan jeg bare ikke fatte og begripe hvordan du, av alle mennesker, ikke er såpass innforstått med egne tilbøyeligheter i fylla at du vet å begrense inntaket i det offentlige rom for å unngå ubehagelige overraskelser i nyhetene dagen derpå.
For det er jo liksom ikke måte på heller, da, i det du vet like godt som meg hvordan nettopp den rasisme-greia er tidens store ‘no-no’. Siden dette derfor har ført til at folk i realiteten er avskåret fra å gi uttrykk for sine meninger i hht fremmedkulturell innvandring generelt og muslimers plass- og synlighet i Norge, har jeg faktisk en viss forståelse for at dette fører til en oppsamling av frustrasjon som har så alt for lett for å slippe ut, og da på et så fundamentalt feil vis i fylla. Greia er bare at hver enkelt av oss er ansvarlige for at vi ikke drikker oss fra såpass med sans og samling at sperringene ryker så til de grader som de gjorde her, Atle! At dette skal kunne gå ut overjobben din, syntes jeg riktignok ville være så galt som det får blitt, da dette gjelder deg som privatperson- og har derfor ingen betydning i hht de rollefigurer du måtte spille. Men non the less har du driti deg ut på et så grasalt vis at det er fysisk smertefullt å være vitne til.
I dag tenkte jeg rett og slett å se om det var menneskelig mulig å få denne grå gjørmen av en møkkamåned til å fremstå i et flatterende lys..
Nå er altså rettssaken mot mannen som den 20 september i fjor angrep to av de ansatte ved NAV-kontoret Årstad i Bergen, hvis oppgjør jeg, så til de grader feilaktig, så for meg ville forløpe uten stort mer ‘fuzz’ enn en overskrift i det dommen var avsagt. At det i stedet skulle bli ‘anything but’, innså jeg vel allerede i opptakten til den respektive rettegangen, i det de pårørende til den drepte Marianne Amundsen har holdt en skyhøy medieprofil siden årsdagen. Følgelig er jeg stygt redd dette vil avstedkomme med noen mildt sagt uheldige ringvirkninger for ettertiden, da det fører til at det blir en ensidig vinkling av en hendelse som er alt annet enn ensidig…
Som seg hør og bør, omtalte jeg hendelsen da nyheten var fersk, hvorav de respektive refleksjoner er å finne i dette innlegget.
Det jeg refererer til innledningsvis, er kort fortalt at de pårørendes ‘forhåndsprosedering’ i media i forkant av den påbegynte rettssaken utelukkende har bestått av en uimotsagt argumentasjon for at NAV-konsulent er et høyrisikoyrke på høyde med fengselsbetjent i et amerikansk high security prison. I den anledning, har altså utspillene vekselsvis bestått av klaging på den ikke-eksisterende sikkerheten de mener muliggjorde angrepet på de to ansatte ved NAV-avdelingen på Årstad, og hva de anser nødvendig å innføre på de respektive avdelinger for å trygge de ansatte i fremtiden.
At de pårørende har et, objektivt sett, endimensjonalt bilde av dette anliggendet, og derav argumenterer deretter, har min fulle forståelse, da det vitterlig ikke kan forventes objektivitet etter å ha mistet en av sine nærmeste på et så til de grader bestialsk vis. Greia er imidlertid at det er særdeles viktig at denne saken har flere sentrale aspekter det er særdeles viktig å få belyst på tilsvarende vis! I utgangspunktet burde jo denne ballansen være en smal sak å oppnå, da hverken pressen som sådan, de styrende, lokalt- så ve som nasjonalt eller i det hele tatt kongerikets øvrige 5,7 mill. innbyggere har tilhørighet i denne respektive gruppen av pårørende. Men like fullt, har altså denne i særdeleshet aktive pårørendegruppen blitt et monopol på sannheten til del, da det bildet av det respektive anliggendet som er presentert for det norske folk er et eksakt replika av deres, objektivt sett, endimensjonale oppfatning. Dersom ikke de som representerer sakens øvrige sider sporenstreks kommer på banen, vil utfallet av denne saken etter alt å dømme bli følgene av at følgende aspekter ignoreres;
1) Er virkelig det virkelig så at en ut i fra fjorårets hendelse ved NAVs avdeling på Årstad kan konkludere med at stillingen NAV-konsulent innebærer en generelt større risiko for å utsettes for voldsangrep enn den som foreligger i samfunnet forøvrig? Jeg kommer bare ikke utenom at vi kun har hatt en eneste nevneverdig voldsepisode i all den tid vi har hatt et sådant trygdevesen her på berget, hvilket avstedkommer med en mildt sagt forsvinnende liten risiko for at den enkelte konsulent skal ende sine dager som følge av en klients bersjerk-gang. For om vi skal følge den logikken som foreligger i hht å innføre de vannvittige sikkerhetstiltak som allerede er godt i gang på de respektive avdelinger over det ganske land, burde de samme utrustninger også inn i alt som er av statlige institusjoner som i gitte situasjoner kan skape frustrasjon hos folk! Videre har vi jo skolen (fra ungdomskolen og oppover), for butikkansatte, pressefolk, ansatte innen helse- og omsorgssektoren, de som opererer innen bank- og forsikring, for ikke å snakke om i restaurantbransjen, hvor jeg selv har min tilhørighet!..
2) Dernest gar vi kanskje det aller viktigste aspektet i dette anliggendet; Nemlig årsaken til at det til stadighet er folk som mister besinnelsen i møtet med NAV (hvilke vel og merke har begrenset seg til grov munnbruk i de øvrige tilfeller, men non the less, altså..)
For det er og blir en kjennsgjerning at det er en uforholdsmessig høy andel av de som har sitt virke innenfor denne statelige trygdeinstansen i beste fall har et betydelig forbedringspotensial i hht sin profesjon bestående av å bistå klienter i en svært vanskelig livssituasjon, hvorav de i verste fall innehar en regelrett forakt for de menneskene de er satt til å tjene. – Og de de er satt til å tjene, er mennesker hvis elementære livsnødvendigheter som mat, medisin, klær og husrom faktisk står og faller på den respektive konsulentens forgodtbefinnende. Følgelig, er en for å kunne danne seg et korrekt bilde av situasjonen hva de NAV-ansatte angår også nødt til å sette seg inn i klientens situasjon i det vedkommende får avslag på sin søknad om å få dekket sine primære behov! Jeg mener.. Det ville jo snarere vært rart om slikt som å måtte leve uten strøm midtvinters, og/eller være nødt til å ty til ‘dumpster-diving’ nattestid for å få mat i kroppen ikke avstedkom med en uttrykt desperasjon!
Nå har jeg selvsagt forståelse for at det blant NAV-klientellet er mer enn nok av regelrette ‘loosers’ hvis avstedkomne motvilje hos de respektive konsulentene har min fulle forståelse. Problemet er imidlertid at det er så alt for mange som behandler samtlige av sine klienter som slike håpløse tilfeller hvorav det faktum at samtlige av de navnene de har på listen sin faktisk er enkeltindivider med alt hva det innebærer.
I denne saken, kommer jeg heller ikke utenom at det nettopp var i Bergen denne voldsepisoden fant sted, da dette er kommunen som har stått for den mildt sagt hårreisende behandlingen av medblogger og venn Vivian Brosvik, aka Mamma på hjul. For den totale mangelen på forståelse og hjelpsomhet som hun har blitt møtt med i forbindelse med at hun er rammet av hva som må være den aller jævligste av alle verdens sykdomstilstander, nervesykdommen ALS, overgår alt hva jeg i det hele tatt kunne se for meg som menneskelig mulig. Og med den innsikten jeg er gitt hva NAV-konsulentene angår i dette tilfellet, så kan jeg ikke si annet enn at dette med årsakssammenheng syntes enda mer sentralt å gå inn på i dette tilfellet siden det fant sted i denne kommunen..
