Om denne lille harrytassen av en småby ved navn Askim ikke akkurat er noen turistmagnet, for å si det sånn, så kan den i det minste skilte med denne konstruksjonen! På gresspartiet tilhørende kulturhuset, er det nemlig satt opp musikkinstrumenter av stein og metall med benkeplasser rundt som det i det minste er verdt å skrive hjem om!
Etter mørkets frembrudd, er den virkelig et skue, da spotter i bakken setter det hele i et virkelig flatterende lys. Uansett er det et skikkelig koselig sted å sette seg nedpå.
Ellers er jo parkbenker av denne typen allstedsnærværende.
‘The furry 5’ er riktignok noen skikkelige småpøbler til tider, men når de sover, er også disse her syndefrie. – Og det syntes, hvilket her er demonstrert av Dolly. En skulle jo vitterlig ikke tro disse nøstene som vekselsvis ligger som noen sammenkrøllede pelsdotter hvor en tidvis virkelig må se etter for å kunne skille hva som er forran fra hva som er bak, og utstrakte så lange de er, -hvilket har det med å virke langt lenger enn de er. Jeg mener.. Greit nok at f.eks Rusken er en røslig pusegutt, -men at han skal kunne ta opp en hel treseters sofa, henger bare ikke på greip. Men like fullt er det akkurat det han gjør. -Og de andre er vitterlig ikke så langt unna de heller.
Da var altså det fjerde- og siste bildet i serien som viser det nøyaktig samme motivet vinter, vår, sommer og høst. Planen er å få printet de ut for så å henge de opp som en enhet i fire deler. Alternativt, blir det å ‘koble’ de sammen til et større bilde.
Poenget er uansett at en på den ene siden umiddelbart skal gjenkjenne at landskapet er nøyaktig det samme, samtidig som det kommer frem hvordan det endrer seg etter årstidene. Forhåpentligvis blir sluttresultatet iallefall sånn noenlunde i tråd med hva jeg har sett for meg.
Følg med i neste, -og antagelig siste episode for å se hvordan det hele ender opp! Forhåpentligvis klarer jeg i det minste å stramme meg opp såpass at jeg får sluttført prosjektet innen en relativt nær fremtid..
Ifølge den amerikanske økonomi/finanseksperten Richard D. Wolff, har verdens 62 rikeste en samlet formue som overgår den som innehas av de fattigste 50%. I det verdens befolkning bikket 8 milliarder en eller annen gang i løpet av siste kvartal 2022, -altså i fjor, utgjør altså de respektive 50% fire milliarder. I rene tall, vil altså dette si at summen av de verdier som innehas av verdens 62 rikeste personer = den samlede sum av verdier som innehas av de 4.000.000.000 som utgjør den minst bemidlede halvpart av verdens befolkning..
Nå blir kanskje dette her litt i overkant av hva en kan klare å ta inn over seg sånn på stående fot. For å ta det hele ned til et mer håndgripelig nivå enn de hinsides formuende som f.eks Sultanen av Brunei, Bill Gates, eller John Fredriksen, for den saks skyld, så setter vi like greit oss selv i ligningens sentrum;
For det har seg nemlig så at du og jeg virkelig har vunnet alle fødesteders jackpot. Ved å være blant de skarve drøye 5 millioner av verdens totale 8 milliarder ankom planeten som borger av etterkrigstidens Norge, har en nemlig allerede sikret seg en plass blant de 1/8 rikeste på planeten. – Hvilket hovedsakelig er grunnet i de sosiale goder- og sikkerhetsnett som følger det å være trygdet i kongeriket Norge.
Tja.. Hva skal en si?.. Den umiddelbare reaksjonen er jo at dette her er selve definisjonen på all verdens ondskap, urettferdighet, og dysfunksjonalitet. Men verdens issues kommer som kjent ikke i sort/hvitt, så å la det bli med denne tilsynelatende åpenbare konklusjonen blir selvsagt for enkelt med meg bak roret..
For på den annen side, har jo aldri naturen her på planeten, hvis prinsipper også vi er ufravikelig bundet til, tatt det minste hensyn til enkeltindivider innen den enkelte art. Siden de aller første amøber tok til å reprodusere seg selv, hvilket per def. er ensbetydende med den enkleste formen for liv, har utviklingen frem til dagens mangfold av komplekse livsformer utelukkende fulgt prinsippet om den sterkestes rett (survival of the fittest) under de til enhver tids rådende forutsetninger. Følgelig har det i enkelte tider vært betydelig bedre kår, og dermed vært enklere å forbli blant de levende for det enkelte innen en art enn andre. – I tillegg har det vært perioder der det har vært umulig å overleve i det hele tatt. Men sett under ett, har naturen enkelt sørget for å opprettholde sin økologiske balanse ved å kjøre en ‘wipe-out’ når en art blir for tallrik.
Dette bildet som viser de rådende forskjeller i levestandard i Rio (Brasil) gikk verden over. (foto: Tica Vieira)
I tråd med menneskets i overmåte grandiose selvbilde, lever brorparten av artens individer i den tro at vi rett og slett har hevet oss over naturens- og derav livets prinsipper. Mennesket har jevnt over faktisk hodet så langt opp i egen bakdel at man, i følge den jevne oppfatning, ikke lenger er bundet av naturlovene. Følgelig tillates individer å formere seg uavhengig av kvaliteten på de gener som med dette blir videreført til neste generasjon, vi lar de som ellers ville ha bukket under å leve, osv, hvorpå konsekvensen selvsagt blir en overpopulasjon.
Ingen ved sine fulle fem er nok i stand til helt og fullt å forsone seg med det faktum at vi kun kan trosse naturen til et viss punkt. -Vi kan m.a.o kun tøye strikken hit, men ikke lenger. For det er nå en gang sånn at vi KUN har den plassen-, de ressurser, og den kapasiteten som er gitt planeten jorden å ta av. Av den grunn, er det klin hakke umulig at alle kan få denne selverklærte retten til å overleve, for ikke snakke om at denne overlevelsen vil finne sted i fred- og idyllisk fordragelighet, med ubegrenset formering fritt for konsekvenser i form av ressursmangel..
For å kalle en spade for en spade her, så har overpopulasjonen av den arten hvor vi har vår tilhørighet gått fullstendig av skaftet, med den følge at befolkningsveksten må stanses pronto for å unngå selvutryddelse. Dernest bør det så siktes mot en reduksjon av antallet individer.. Med dagens overbefolkning, befinner vi oss helt på grensen for den kapasitet planeten har m.h.t matvareproduksjon. – En kapasitet som på toppen av det hele reduseres betraktelig av det trykket som kloden allerede utsettes for, både m.h.t plass og ren produktivitet. For flere folk, betyr jo flere folk å huse, hvilket igjen krever plass som da tas fra den naturen som huser det artsmangfoldet vi faktisk er avhengig av for å kunne leve. Videre utarmes jordområder ‘as we speak’, fra hvilket, kort fortalt, følger ørkendannelse og det som verre er. Altså tåler vi titterlig ikke mange årene til med den globale befolkningsøkning vi har pr. d.d. – Og fra det øyeblikket denne grensen er overtrådt, er det ingen vei utenom det naturlige utvalg, survival of the fittest.. – Oh ‘fittest’ for vår art, tilsvarer graden av intelligens, fysisk og mental funksjonalitet, og ikke minst opptjente midler, – det være seg ved egen hjelp, gjennom familiegenerasjoner, og/eller den som følger storsamfunnets grupperinger i form av nasjoner.
Etter alt å dømme, vil dette satt ut i praksis innebære at de som var mindre heldig hva fødested angår ligge særdeles dårlig an. Ressursknappheten som råder blant den jevne borger i fattige u-landsnasjoner vil selvsagt bli enda knappere. I tillegg, fører jo den rovdriften som bedrives til en økning av ekstremvær og naturkatastrofer, hvilket også har det med å ramme de mest utsatte hardest. I tillegg har vi så land som USA, der forskjellene mellom fattig og rik vil øke i takt med den kyniske ‘hver mann for ham selv’ -policyen de sverger til ‘over there’.
Kort oppsummert, vil altså verken all verdens ikke-rapende kuer, flyskam- eller bensinskam gjøre en dritt fra eller til dersom ikke fokus settes inn på å få bukt med denne ene roten til alt ondt, nemlig overbefolkningen. I tillegg, er land som USA nødt til å innse følgene av den politikken de faktisk stemmer på. Slik utviklingen raser av sted i dag, så blir den ørlille økonomiske elite stadig rikere, på bekostning av et flertall som blir stadig fattigere.
Ingen er mer åpenlyst nysgjerrig på alt enn ‘the furry five’. Her er nemlig intet for lite til å kunne vekke den nysgjerrige interessen. Selv om de alle er godt innenfor voksen alder, har de vitterlig beholdt en betydelig del av kattungen i seg..
Og den som er mest nysgjerrig av de alle, må vel være Tufsa, tror jeg. – Iallefall når vi er ute på tur.
Men Dolly er nå ikke helt borte hun heller..
..- og ei heller Knert.
Selv Pepsi klarer faktisk ikke å styre sin nysgjerrighet på omgivelsene, om så mye av det kan være litt skummelt i hennes øyne.
Selv sjefen selv, Rusken, må gi etter for trangen til å undersøke dette og hint nærmere dann og vann, selv om sånt egentlig ligger under hans verdighet..
Jeg vil tro bort i mot samtlige vil kjenne seg igjen i følgende scenario;
Du befinner deg på date med hva som syntes å være selveste drømmemannen/dama. Vedkommende er en fryd for øyet, h*n er morsom, interessant, og dere later til å dele både fremtidsvisjoner og grunnleggende syn i hht slikt som politikk og livssyn, for så at du spotter den lille detaljen som sprekker den boblen av idyll du befinner deg i som en sigarettglo på en ballong; Du har fått «the ick»..
Om du ikke allerede er kjent med begrepet å få «the ick» fra tidligere, så snakker vi om de totalt irrasjonelle «turn offs» jeg vil tro de fleste, -om ikke alle har i større eller mindre grad. Det dreier seg om fullstendig ubetydelige, og gjerne objektivt sett ubegripelige ting ved det potensielle kjæresteemnet som fører til at fortryllelsen brytes umiddelbart. Noen går på det rent utseendemessige, mens andre går på handlinger. Felles for de alle, er at de gir en «the ick», hvilket innebærer at den dragningen en hadde mot vedkommende fordufter som om den var avslått med en bryter, bare at det ikke lar seg gjøre å få slått den på igjen..
Det er vel lite som er mer kleint enn det å befinne seg i den mest romantiske setting, for så at fortryllelsen blir til avsmak som ved et trylleslag. For hvordan skal du komme deg ut av denne situasjonen på noenlunde anstendig vis?? Her er jo floskelen «det er ikke deg (det er noe galt med), det er meg» så sann som den er sagt!
Samtidig, er det nå sånn at det kleineste gjerne er det morsomste så snart en har klart å få snodd seg ut av det respektive uføret. Skamløs som jeg er, tenkte jeg derfor å dele mine egne absurditeter av noen «icks».
→ Velpleide/velmanicurerte hender/negler: Bare det å iføre seg hansker for å unngå ‘skitt under neglene’ når de skal under panseret på en bil holder i rikt monn til at jeg umiddelbart får «the ick».
→ Interesse for interiør generelt og pyntegjenstander spesielt: Aldri vil jeg vel kunne glemme han som på et nanosekund gikk straka vegen fra drømmemann til den totale avsmak i det øyeblikk han lurte på om det var greit vi stoppet innom en eller annen interiørsjappe fordi han skulle hatt noen lysmansjetter til jul..
→ Hår på ryggen, og i det hele tatt for mye kroppshår: Pelsen utgjør en vesentlig del av skillet mellom ape og menneske, så..
→ Sitte med beina i kryss: Altså den, i mine øyne, feminine stillingen hvor det ene beinet legges over knehøyde på det andre.
→ Menn som syr, eller utfører noen annen form for håndarbeid: Som den observante leser antagelig har snappet opp, er altså det tradisjonelt ansett feminine den røde tråden som går igjen her.
→ Offerrolle- og stakkarslighet: Åpenhjertelige betroelser om hvordan de er blitt preget av en eller annen urett de er blitt utsatt for på et tidlig stadie, er en deal-breaker hos meg.
→ Overdreven ‘ridderlighet’: Aldri har jeg opplevd noe så kleint som da jeg var på date med den perfekte gentleman. Her ble dører åpnet, stoler dratt ut, for ikke snakke om at det lå en rose på plassen min i restauranten, hvorpå det hele ble toppet med at det dukket opp en fiolinspillende trio, innleid for anledningen.
→ Korte bein: Av en eller annen grunn er korte bein kontra overkropp blant mine ultimate ‘turn-offs’.
→ Mage: Og det samme gjelder de med mage..
Altså.. Sjarmerende er vitterlig det siste som kan sies om denne listen. Men hvor skammelig, forkvaklet og overfladisk det enn måtte være, så er det like forbannet sannheten. – Og det er, som kjent, som det er.
Hva er så dine absurditeter av noen «icks», -for jeg vet at du har dine du også!
Lørdag kveld, var det bare en kjapp tur hjem for å skifte etter jobb, for så at det bar rett til innflytningsfest hos bossen. – Og når bossen inviterer, så tas konsepter som oppvartning, festbord og i det hele tatt ‘slåing på stortrommer’ til et helt nytt nivå. De andre gjestene hadde jo allerede festet, spist og drukket i flere timer allerede, så dette bildet av bufeten tatt i god tid etter min ankomst, burde vel si det meste. -Men det gjør det faktisk ikke, by a long shot. Tro det eller ei, men den oppdekningen dere ser her, var bare toppen av isfjellet, hvorav størstedelen av dette metaforiske ‘fjellet’ besto av fat med alskens delikatesser på rekke og rad nedover bordene sammen med et farlig utvalg drikkevarer.
Stemningen var m.a.o mildt sagt upåklagelig godt ut i de små timer, og jeg var glad jeg kun skulle jobbe med tilrettelegging av puben på søndag, for å si det sånn..
I det vi er i gang med oktober, er jo sommeren vi i betydelig grad er blitt regelrett snytt for, ugjenkallelig forbi. Men ikke desto mindre har jeg gått ut i ens ærend for å grafse til meg de aller siste smuler av den sommeren som rant*ehh..* – fosset ut med flomvannet i styrtregnet..
