Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Den som venter på noe godt venter ikk.. blir utolmodig!
‘The pels’ angels’ innehar minimalt med tolmodighet. På dagens bilde demonstreres dette til fulle av katten Rusken og Jack Russell-terrieren Leah, da det er regelrett uhørt at ‘mutter’n brått stopper for å ta bilder i det vi er på vei ut på tur. At de skal vende seg mot kameraet når de er i et slikt lune, skjer bare ikke. At en posering fra dem ville ført til at de fikk gått i gang med turen umiddelbart, er en kjensgjerning som glatt ignoreres. Har man først kommet innpå et demonstrativt lune, så er mulighetene for kompromiss sånn ca de samme som for at en snømanns vekst i helvete..
Ikke at det er så rart, egentlig, for de er nemlig bortskjemt som få og har det med å få det som de vil uansett.
For en drøy uke siden, ble skyldsspørsmålet i Baneheiasaken endelig avgjort: Lagmannsretten sa seg enig i dommen fra Tingretten som falt i fjor, og det er nå endelig bevist at Jan-Helge Andersen også begikk drapet på Lena Sløgedal Paulsen, i tillegg til drapet på Stine Sofie Sørstrønen som han allerede har sonet for. Indirekte innebærer også denne dommen at Viggo Kristiansen ikke bare er frikjent, men også bevist uskyldig.
Kristiansen har allerede blitt tilkjent en erstatning på 55 mill. kr. for det groveste justismordet siden unionsoppløsningen, og når såpass med penger involvert, så kan du ta deg faen på at det blir bråk..
Etter at Eivind Pedersen (t.v) ikke vant frem med kravet for sin innsats for å få Viggo Kristiansens sikringsdom fra 2001 gjenopptatt i sitt søksmål mot staten, har han gått til søksmål mot Kristiansen personlig. Terje Helland kan heller ikke sies å ha vi\unnet frem med sitt krav, men han fikk nå i det minste en liten slant. (foto: Jacob Buckhard)
Som jeg vil tro de fleste av dere har fått med dere, gikk altså de som på ulike vis hadde bistått til at Viggo Kristiansen fikk saken sin gjenopptatt til søksmål mot staten da frifnnelsen var et faktum. Kravene deres lød så på å få betalt for det antall timer hver enkelt av de påberopte seg på å ha lagt ned i arbeidet for å rette opp i tidenes norske rettsskandale. Blant disse støttespillerne, er de mest profilerte de to advokatene, Sigurd Klomseth og Arvid Sjødin, journalistene Eivind Pedersen og Bjørn Olav Jahr, samt Viggo Kristiansens far, Svein Kristiansen. Utkommet av disse kravene endte så svært så forskjellig for de respektive herremenn;
Eksempelvis kom de to advokatene, ‘pappa Svein’ og DNA-ekspert Ragne Farmen riktig så godt ut av det, da de ble tilkjent millionbeløp. Det er også all grunn til å gå ut i fra at journalist og forfatter Bjørn-Olav Jahr har fått en høyst akseptabel lønn for strevet, selv om han må sies å operere på siden av den øvrige gjengen. I følge AI så ble Jahr også tilkjent en godtgjørelse, men at beløpet er ukjent. Men det spørs vel om ikke hans godtgjørelser uansett har kommet via salget av de to bøkene han har gitt ut i sakens anledning. For den daværende Dagbladet-journalisten Eivind Pedersen, derimot gikk det kjepprett åt helvete, for å si det på godt norsk. Verken Pedersen eller Mikkel Tronsrud ble nemlig tilkjent en eneste krone, mens Terje Helland og Halvard Sivertsen blir tilkjent en begrenset andel av de totale kravene. Og følgen av dette ble selvsagt at Pedersen i særdeleshet surner som et melkeglass i tropevarme. I hans øyne, er det han selv som er selve stjernen i frifinnelsesshowet.
Hvorvidt retten gjorde rett i å avvise Pedersens krav i sin helhet, kan jeg ikke si noe om, for det vet jeg rett og slett ikke. Men når staten har sagt ‘nei’, så er det uansett ‘nei’. Så når det ikke var noe å hente der, så går altså Pedersen, med et par av de mindre aktørene på slep, til Viggo og Svein Kristiansen personlig. Bakgrunnen for dette her, er at Pedersen (primært) mener de har hatt en avtale med familien Kristiansen om at den dagen Viggo ble frifunnet, skulle de sørge for at Pedersen & co fikk sine godtgjørelser for utført arbeid dersom de ikke ble tilkjent dette fra staten. Viggo og pappa-Svein mener imidlertid at en sådan avtale aldri har funnet sted.
Viggo Kristiansen på vei inn for å vitne mot Jan-Helge Andersen i tingretten. (foto: Terje Pedersen / NTB)
Min første innskytelse da dette bråket støttespillerne imellom, med det påfølgende kravet mot Kristiansen kom for en dag, var at Kristiansen virket utakknemlig, og derfor bare burde betale Pedersen de fire millionene kravet består av. For Pedersen har jo tilsynelatende vært en reell bidragsyter til at Kristiansen i dag har blitt renvasket. Men så snart det hele hadde fått tid til å synke inn, ble jo, som seg hør og bør, perspektivet utvidet deretter, hvilket avstedkom med følgende spørsmålstilling; ‘Hva faen vet du om å bli holdt innesperret på sikring i 21 år for en forbrytelse du ikke har begått!??’ – Gudsjelov ikke en dritt! Det eneste jeg kan si i så måte, er vel at det ikke er mulig å komme fra noe sånt uten å bli preget av det.
Og da jeg først kom hit, var veien kort til en forståelse for at en nok fort kan bli veldig påpasselig med det en har når en har opplevd å bli strippet for alt. For de 55 millionene er faktisk ikke engang i nærheten av å dekke opp for det Kristiansen har blitt frarøvet: To tiår av sitt liv. Ingen pengesum i verden kan dekke opp for tap av livstid, og med den erkjennelsen, kan jeg meget vel forstå at Kristiansen tviholder på pengene sine.
Dessuten ble jo kravet mot staten avvist av en grunn, og det var først og fremst at han ble lønnet av Dagbladet i størstedelen av den perioden kravet strekker seg over, for så at han benyttet det han avdekket i det videre arbeidet til å skrive en bok, -som han dermed også har fått sin betaling for. Her skal også sies at det er meget strenge vilkår for å få tilkjent godtgjørelse fra staten i slike anliggende som dette. En kan jo forsåvidt mene så mangt om det, men nå er vi uansett nødt til å forholde oss til den praksis som råder per d.d.
Allikevel kunne jeg vel i grunnen se saken fra begge parters side, inntil jeg kom over hvilken timessats dette kravet faktisk la til grunn; For 12-1300 kroner er jo helt hinsides for en journalist selv i dag, for ikke snakke om den perioden det her er snakk om.
Kanskje burde Kristiansen, objektivt sett, ha gitt ham og de andre en slant, hva vet jeg, men mine sympatier for Eivind Pedersen gikk uansett rett ut vinduet med det kravet der. Da ble han i mine øyne redusert til en grådig liten faen. Brått ble alle spor av den idealisten han hadde fremstått som feid rett utfor sidelinjen, og erstattet med en grådig liten faen hvis eneste interesse for Viggo Kristiansen og hans sak var hvor mye han kunne vinne på ham i kroner og øre.
For all del.. Vi må alle ha til mat og husvære, for å si det sånn, men Pedersen ble ikke bare lønnet av Dagbladet i tillegg til en delvis uføretrygd fra staten. Det han innhentet av opplysninger utenom det som ble benyttet for i Dagbladet, ble gjort i den hensikt å utgi en bok. -Til dette skal han ha fått mye unikt materiale også av Kristiansen selv. At mannen så ikke får rumlet seg til å ferdigstille denne boken før Jahr kommer ham i forkjøpet, er nå kun hans egen feil. Men selvkritikk syntes imidlertid ikke å være noe Pedersen befatter seg med i tide og utide, liksom empatien heller ikke later til å være helt på stell når han går til sak for å få klørne i pengene Viggo Kristiansen er blitt tilkjent av staten etter å ha blitt utsatt for det verste som tenkes kan.
I dag er det åtte år siden Pepsi og Dolly kom til verden! Men til tross for at de dermed er fullvoksne puseprimadonnaer, har de allikevel forblitt ‘småjentene’ i heimen.
– Småjentene som kom på kjøpet da den halvannet år eldre Tufsa ble en del av ‘casa Henriksen’, og dermed må være de første ‘rescue-kittens ever’ som ble født inn i sine ‘nye’ hjem..
Det skulle nemlig vise seg at den godeste Tufsa ikke bare hadde rukket å la seg besvangre i det hun ankom ‘casa Henriksen’ ca 15 mnd gammel. – Vi mistenker nemlig at hun rakk å få besvangret et siste egg ETTER ankomst, da samtlige i dette i utgangspunktet 7 kull store kullet hadde fiskebeinsmønster (inkl. Dolly) og samme pelsstruktur, for så at Pepsi kommer ut som en miniutgave av en meget velkjent herremann..
Nemlig Rusken. Den godeste kattekongen var nemlig ikke kastrert enda på det tidspunktet.. Pepsi er riktignok hakket mørkere, ispedd de varmere fargene fra sin mor, men slikt som halene deres, pelslengden, m.m er helt like. Dessuten er denne mistanken betydelig styrket av at Rusken bestandig har latt Pepsi komme unna med ting som ingen av de andre kunne drømme om en gang..
Dolly, aka frk.Fres, er husets kjeftesmelle, og hovedobjektet for hennes velrettede fres, er jo da hennes sort-hvite nemisis ved navn Knert. Det merkelige er at hun går oppsiktsvekkende godt overrens med Knerts logrende BFF, Jack-Russell terrieren Leah. At husets to kranglefanter har båndet med Leah på hver sin kant, har også ført til at det har blitt et bedre forhold mellom Dolly og Knert. Det er nemlig langt i fra like mye krangling mellom de to som hva det var.
Men Dollys bestevenn er dog mamma-Tufsa. Jeg kan faktisk ikke huske å ha observert et eneste fres i hennes retning, hvilket i Dollys tilfelle vitterlig sier sitt. Til og med Rusken hender det får et muggent fres opp i ansiktet fra tid til annen, og sånt ville vært synonymt med en rett venstrepote om det ikke var for at Dolly også er den raskeste i gjengen, og derav som regel rekker å smette unna. Dolly er nemlig vannvittig rask, -selv til katt å være.
De to bursdagsbarna er faktisk så ulike både av skinn og av sinn at det nesten ikke er til å tro de er av samme art, og langt mindre at de er søstre av samme kull. For mens Dolly er en liten tøffing, atletisk som få, og den eneste(!) i gjengen som kan finne på å jakte litt fra tid til annen, er Pepsi den eneste katten jeg har hørt om som faktisk er redd for mus, -og det burde vel si det meste.. ‘Pepsen’ er en pelsprinsesse i ordets fulle betydning, og forlanger dermed passe temperatur uten vind og uten regn før hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens søsteren har kommet trekkende med alt fra ekorn (jepp, til stor oppstandelse fra moder’n har det gått med noen ekorn også)- til rotter til fugler som er større enn henne selv, er Pepsis jakterfaring begrenset til jakten på noe godt hver gang kjøleskapsdøren åpnes.
Gratulerer så mye med 8 årsdagen til begge godjentene!!
Her har vi g[tt fra sol til regn til sol igjen, slik at det på fotofronten går fra markblomster i normaltilstand til blomster flytende rundt i regnvann..
USAs katastrofe av en president, Donald J. Trump har nok en gang blitt nominert til Nobels fredspris 2026, i tillegg til at han også er nominert for årets. Den siste i rekken er altså Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, som dermed følger opp Pakistans, og gudene måtte vite hvor mange andres, nominasjon av Trump for denne prisen over alle priser.
At verden vil bedras har vel aldri vært tydeligere, da det her er snakk om virkelighetsbrist på to fronter: Altså både i hht vrangforestillingen om Trump som en fredens mann med krigsopphør som spesialområde, og at dette utysket skal bli beæret med denne ypperste av hedersbetegnelser av en norsk jury.
– Eller har verden faktisk blitt så spinnevill at det faktisk er en reell mulighet for at han kan få den??
Den dagen USAs president og Vladimir Putins BFF, Donald Trump tildeles Nobels fredspris, tar jeg egenhendig kontakt med mannens nyerklærte fiende, Elon Musk, og melder meg frivillig for en one-way ticket til Mars.. (foto: Michail Klimentyev/AFP/Getty Images)
Som antydet innledningsvis, lyder et scenario der Donald Trump utnevnes til vinner av Nobels Fredspris regelrett absurd. Problemet er bare at jeg verken så muligheten for at han kunne vinne presidentvalget i 2016, at han kunne tillates noe politisk come-back etter å ha orkistrert January 6th pluss noen-og-tredve andre graverende forhold han er (-eller VAR, blir det vel nå når han kan benåde seg selv) tiltalt for, og ikke minst at han kunne bli gjenvalgt etter all den faenskapen han begikk i løpet av de fire årene han innehadde embetet i første omgang. Verden har spunnet fullstendig ut av kontroll, slik at intet lenger kan utelukkes. – Ei heller utelukkes i fredsprissammenheng..
Her vil nok de fleste tenke som meg; At en fredsprisutnevnelse tross alt foretas av en norsk jury. For i opplyste Norge, vil da ingen ved sine fulle fem i det hele tatt vurdere Donald Trump som årets mest fremtredende fredsforkjemper.
– Eller??
Hva om vi kommer dit hvor Trumps kandidatur rett og slett ikke blir til å komme utenom? Til min regelrett sjokkartede erkjennelse etter å ha tatt for meg de faktiske forhold i tillegg til betydelige sannsynligheter hva fremtidige sprell fra den kanten angår, kan dette nemlig meget vel skje..
Først og fremst, har vi dette med at Trump har vist at han vil unngå krig for nesten enhver pris. Dette er ikke bare noe vi allerede har kunnet se i praksis, da det faktisk ble forutsagt av hans niese- og argeste motstander, Mary Trump. Hun, som jo grunnet slektskapet, kjenner Trump bedre enn de fleste, gjorde det også klinkende klart at denne krigsbekjempelsen så langt i fra er grunnet i sånt som empati og noble hensikter forøvrig. Mary Trump, som på toppen av det hele er psykolog av yrke, gav en vanntett begrunnelse for hvordan krig er ansett særs uheldig i Trumps øyne. Krig er nemlig høyst begrensende m.h.t muligheten for ham (personlig) å kunne hove inn penger i det respektive landet. Trump er, som kjent, en grisk faen, og profittering på presidentembetet er også et av de forhold både han- og hans tre eldste barn er anklaget for.
Dette formelig demonstrerte han for hele verden under sin første presidentperiode, da han han ikke bare gjorde seg til venns med både Putin og Kim Jong-un, men også fant det for godt å trekke landets militære styrker ut av Afghanistan, og dermed gi Talibanerne makten tilbake på et sølvfat da perioden gikk mot slutten, og han skulle tilbake til forretningslivet.
I kjent psykopatstil, selger så Trump seg inn som ren, skjær krigsstanser da han gjenoppsto på den politiske arena i forkant av valget i 2024. Og å selge seg inn som en fredens mann i dette forjettede land der en uforholdsmessig høy andel av befolkningen ikke evner evner å dra tankegangen så langt som til å skjønne hvordan krig tidvis er et nødvendig onde for å kunne oppnå fred. Stemningen er m.a.o «Yay Hurray for the orange man, no more war in Afghanistan!» At dette er synonymt med å skru tiden tilbake til situasjonen slik den var i forkant av 9/11, og derav pisse på gravene til alle de som har ofret livet i kampen mot terror, er dermed noe som går de hus forbi.
Med dette som bakteppe, settes så alt fra hans forsøk på å få istand en våpenhvile i Ukraina- til hans rolle i fredsforhandlingene mellom India og Pakistan- til hans innblanding i den høyst betente konflikten mellom Israel og Iran i et enda grellere lys. Her skal det også sies at jeg slettes ikke kan se for meg at han har gitt opp fredsprosjektet i Ukraina selv om det feilet i første runde heller. Slik det hele har utviklet seg, kan en jo vitterlig ikke se bort i fra at Putin vil bli stadig mer mottagelig for en vei ut av denne konflikten uten å tape ansikt fullstendig. Invasjonen av Ukraina er jo så langt i fra blitt den ‘walk in the park’ han så for seg at det skulle bli.
Min manglende evne til å kunne sette meg inn i mind-settet til verdens Trump-supportere endrer (dessverre) ingenting i hht det faktum at de utgjør en uforholdsmessig høy andel av befolkningen. Selv her i vårt opplyste samfunn, har Trump sympatien til rundt en av ti personer.
Og dersom den dag kommer hvor han i det minste kan skryte på seg å ha lykkes i dette anliggendet, vil det neppe kunne kreves mer enn en at han får sin sosiopatiske partner in crime, Benjamin Netanyahu, til å roe seg ned et par hakk, slik at partene går tilbake til den gode, gamle geriljavirksomheten med sporadiske angrep på planlagte mål fra begge sider, før det blir alvor. For oss som er vokst opp på hhv 70-, 80-, og 90 -tallet fikk vi jo disse nyhetsmeldingene om terrorangrepene på hhv jødiske og palestinske mål nærmest inn med morsmelken slik at de dermed ble for en normaltilstand å regne. For min egen del, kan jeg iallefall spesifisere det såpass at de pågående uroligheter (som det så fint heter) var eliminert fra min krigsangstherjede bevissthet da min bestemor dro til Israel på ferie..
Og på bakgrunn av det jeg har lest meg opp på ang. menneskesinnet og våre hjerners tendens til å tenke i de samme baner, vil et slikt scenario fort etterlate seg et bilde av Trump som ‘the pacifier of all times’ hos de som ikke er bevisst hans motiver, i tillegg til hans skamløshet i hht alt fra å overdrive egen betydning i de respektive anliggende- til å regelrett å lyve på seg æren for dette og hint.
Dersom Donald Trumps sanne natur ikke har åpenbart seg til fulle for et klart flertall av den vestlige verdens befolkning den dagen han eventuelt kan adde våpenhvile/fred i Ukraina samt en forbedring av situasjonen i Midtøsten til skrytelisten, vil verken hans personlige motiv- eller hvorvidt den rolle han måtte skryte på seg å ha hatt neppe spille noen nevneverdig rolle. At mannen generelt grenser til mindre begavet, og derav er så ukvalifisert til det embetet han innehar som det er mulig å få blitt, så er han like forbannet suveren når det kommer til egenpromotering (mannen har tross alt klart å lure nok amerikanere til å gi ham sin stemme til å vinne valget to ganger!) Med tanke på den ultraskinnende helgenbelysningen han vil sørge for å få plassert seg i om så skulle skje, vil bevisbyrden i hht hans motiver være jævlig heavy, for å si det sånn.
I så tilfelle, vil den obskure ‘bromancen’ med Vladimir Putin, etter alt å dømme også lett kunne vris til et glasnost anno 2025, og da har vi brått en situasjon der en fredspris til Trump faktisk ikke er til å komme utenom. Her vil da også historien vende tilbake ‘to bite our ass’..
Ronald Reagan mottok jo i sin tid prisen sammen med Russernes daværende leder, Mikhail Gorbashev, for det såkalte jernteppets fall, og Barak Obama ble tildelt prisen før han i det hele tatt hadde rukket å få utført noe som helst i praksis! Når vi så blir nødt til å legge våre personlige preferanser ovenfor disse lederne til side; Hvordan i helvete skal vi da kunne unngå å gi en pris til Trump uten at vår relasjon til landet får et realt- og muligens uoppretterlig skudd for baugen??
– Jeg ha’kke peiling. Og det tror jeg dessverre det ikke er så mange andre som har heller. Samtidig gjør nettopp de faktorer som fremkommer her at intet vil avstedkomme med en større skadefro glede enn at årets fredspris blir gitt til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy. – Og her snakker vi faktisk om en form for skadefrohet jeg er stolt av å ha det i meg å kunne oppvise..
Regnet har bøttet ned, non stop, i hele dag. Det er m.a.o en skikkelig drittdag!
– Jack Russell-terrieren Leah kunne imidlertid ikke vært mer fornøyd, for slike drittdager er ensbetydende med at hennes edsvorne BFF, katten Knert, tilbringer mye mer tid innendørs enn han ellers gjør på varme sommerdager. Og man tåler nå uansett såpass med regn i pelsen at man kan tillate seg både lek og kos på gårdsplassen før man går inn etter formiddagsluftingen!
Å se relasjonen mellom disse to utfolde seg er like rørende i dag som det var da den først tok form for drøyt halvannet år siden.
*hugs*
A Knert close-up!
Knert sørger for å få markert litt på båndet også, sånn for at ingen med luktesansen på stell skal være i tvil om at Leah er HANS bestevenn.
Det tok ikke lange tiden før de var i en forfatning som virkelig gjør de til en ‘gjennomvåt glede’ med en god dose sand attåt å få opp i sofaen *hehe*.
Her i huset er det et latterlig høyt forbruk av kosedyr. De kjøpes jo inn til Leah, og som det fremgår av bildet over, er hennes ‘kos’ i overkant voldsom, om en kan si det sånn. Når sant skal sies, foregår det en reinspiket tøydyrmassakre her!
Favoritten hennes er ‘Gakka’, og her ser vi henne i det hun bærer ‘Gakka VIII’ hjem fra butikken. Når sant skal sies, er ‘Gakka’ av en helt elendig kvalitet, da jeg mener en hundeleke faktisk bør tåle at en hund leker med den. Men den kvakker nå iallefall i utgangspunktet, hvilket Leah syntes er hinsides morsomt, så da lever vi godt med at det blir relativt hyppige fornyelser.
Å ha kosedyr selv har blitt et mission impossible med ‘The pels’ angels’ i hus, men når det er sagt, er det jo disse som er verdens beste kosedyr!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Atter igjen har jeg vært i det kunstneriske fotohjørnet, altså…
Kort oppsummert, har jeg en glasskule med en spiralgalakse inni som er tatt bilde av liggende på et sort, glatt underlag i et rimelig mørkt rom. Dernest er det kjørt på med kontrast og highlights for å tilføre litt ‘bling’ til de respektive stjernene, for så å duse ut konturene av kulen for mystikkens skyld.
Som regel gjør jeg fint lite med de natur- og dyrebildene jeg legger ut, og det jeg gjør er kun å kjøre en enkel auto-optimizer på farge, skarphet og kontrast for at de skal komme ut så naturtro som mulig. Men det er jo artig å være litt kreativ innimellom også!
Verden har som kjent gått fullstendig fra forstanden, og det er ikke lenger så enkelt som at det en anser for å være det gode kjemper mot det en regner for den onde motpolen. I hurtig økende grad, har vi i stedet måttet forholde oss til at de to motpoler i de respektive issues er et tilsvarende onde.
I et forsøk på å navigere i denne surrealismen, tar jeg derfor for meg disse motstridende onder for å se om det lar seg gjøre å finne ut av hvem/hva som er verst. Og denne gang, består de respektive onder av..
Her står vi, m.a.o ovenfor hva som fremstår som et regelrett ‘mission impossible’ her, i det vi skal forsøke å finne ut av hvem som er verst av de to domminerende terrorvelder i ondskapens akse; Nemlig Taliban og Islamic State, -eller IS..
Vi snakker altså her om de to ledende grupperinger innen islamistisk ekstremisme, der begge faktisk har sin tilhørighet blant sunnimuslimene. De er dermed begge svorne tilhengere av at sharia i sin mest bestialske fortolkning skal råde i hht lov og rett, liksom kvinner har en tilsvarende ikke-eksisterende verdi. Videre råder et identisk blodhat mot alt innen den vestlige kultur og levesett, liksom de verdsetter selvmordsbombing som terrorform like høyt. Den eneste forskjellen som i utgangspunktet kan spottes mellom de to grupperingene og deres regimer, er i utgangspunktet ikke annet enn at Talibans kvinner er påtvunget bhurka, mens de i IS istedet har valgt å gå for den tilsvarende heldekkende nikaben. Sistnevnte har riktignok ikke gitter for øynene, men bhurkaen har til gjengjeld den lyse blåfargen i motsetning til den heten som må avstedkomme inne i den ravnsvarte niqaben, så her vil jeg vel i utgangspunktet anse det som hipp som happ. For min egen del, ville jeg vel vært tvunget til å velge bort det frie utsynet, da mine helnorske gener neppe ville klart å overleve varmen med de kullsorte gevantene under ekvators sol.
Men til tross for at det altså tilsynelatende dreier seg om ‘two pieces in a pot’ hva ekstremisme og ukultur angår, er de to grupperingene de bitreste av fiender. Så til de grader graverende er hatet mellom IS og Taliban at det eneste de hater mer enn det vestlige er hverandre..
Taliban:
Al-Qaida er, kort fortalt, å anse som Talibanernes elitestyrke innen terror, og som også kunne finne det for godt å operere utenlands, til tross for at Taliban i utgangspunktet ikke bryr seg med verden utenfor Afghanistan.
Altså.. Da Sovjetunionen gikk til krig mot det talibanstyrte Afghanistan på 80 -tallet, strømmet det på med erkemuslimske unge menn for å bistå. Og en av disse tilstrømmende krigere var en riktig så velstående Saudi-Araber ved navn Osama bin Laden.
Han hiver seg imidlertid ikke bare inn i kampene på lykke og fromme, men tar først turen til Pakistan, der han slo seg sammen med den sunnimuslimske teologen Abdullah Azzem. Disse to oppretter så en slags rekrutteringsinnstans, hvor de ved hjelp av Bin-Ladens formue får finansiert både reise, opptrening og militært utstyr til de som måtte ønske å bistå. Da russerne så trekker seg ut av landet, er de to rekruttererne skjønt enige om nødvendigheten av å kunne kjempe for islam på den internasjonale arena. Hvorfor dette ble ansett for en slik nødvendighet når regimet de hadde sin tilslutning til aldri hadde så mye som tenkt tanken på å ta sitt horrible regime utover Afghanistans grenser, har jeg vel fremdeles ikke klart å forstå meg helt på, men non the less, altså.. Når vi så skrur tiden frem til den 11.09.2001, har det iallefall vokst frem et såpass agg til vesten- og USA blant de afghanske talibanerne- med en ditto hevngjerrighet at disse eliteterroristene endelig får sin etterlengtede sjanse til å sette seg selv på kartet ved å dundre sine kaprede fly inn i de to tvillingtårnene + pentagon.
Grunnet deres forkvaklede fortolkning av begrepet ære, trer de umiddelbart frem for å gjøre klart for verden at det respektive blodbadet var deres verk, hvorpå Talibanerne så hev seg på ved å proklamere at det var de som sto bak Al-Qaida igjen.
Selv denne helvetesdrakten har Taliban besluttet er for mye forlangt for Afghanistans kvinner. Her får de tross alt benyttet begge øynene til å se gjennom gitteret. (foto: Mohd RASFAN / AFP)
Islamic state, aka IS:
Da det respektive inferno finner sted i New York i 2001, er det fremdeles en god stund til IS ser dagens lys. Denne grupperingen oppstår faktisk i kjølvannet av vestens innvasjon av Irak i 2003. Som kjent, går jo de allierte inn og tar landets sunnimuslimske diktator, Saddam Hussein, for så at de bistår den shiamuslimske delen av befolkningen til å overta styringen. Sunni-gærningene er selvsagt særs misfornøyd med dette hendelsesforløpet, hvilket altså kulminerer i dannelsen av motstandsgruppen IS.
Samtidig med at denne her grupperingen vokser seg stadig sterkere, og etterhvert får tilranet seg områder i både Irak og Syria, har det vokst frem en stadig større grad av missnøye i Taliban/Al-Qaida -leiren på Afghanistans side av grensen. Og når det så finnes en tilsvarende islamistisk gruppering i full fremvekst, og som i tillegg kan skilte med globale ambisjoner, så regelrett valfartes det fra den ene sunnimuslimske terrororganisasjonen til den andre. Dette overgår selvsagt hva Talibanerne kan tollerere fra denne grupperingen av hva som på papiret består av deres egne, og dermed er altså scenen satt for bråk. Følgelig, er det eneste IS og Taliban hater mer enn vesten og det vestlige, hverandre.
Både Taliban og IS er, som sagt, så radikalt fundamentalistiske som det tenkes kan. Men siden Taliban ikke har ambisjoner om verdensherredømme, må vel IS sies å utgjøre den største trusselen for verden som sådan, selv om de er temmelig svekket i dag kontra hva de var. Hva vi i det minste har lært siden Trump besluttet å trekke troppene ut av Afghanistan, er at en i utgangspunktet knekt bevegelse kan gjenoppstå større- og verre enn noensinne på rekordtid. NATOs styrker hadde jo ikke engang rukket å få satt seg ned i flysetet før talibanerne begynte å reise seg fra asken, for så å gjeninnta makten på rekordtid.
Å være afghaner generelt- og afghansk kvinne spesielt i dag er ikke bare tilbake til utgangspunktet da USA og NATO startet krigen mot terror, -det er verre. Nå har de jo til og med vedtatt at landets kvinner kun skal få ett øye å se gjennom bhurkagitteret med, så i skrivende stund produseres det øyelapper over en lav sko. IS, som nøyer seg med niqab, er dermed for det reneste ‘kvinnesleppet’ å regne i forhold (hvilket vitterlig sier sitt).
Så hvem av de to ytyskene er så aller verst??
– Først og fremst må det sies at begge representerer helvete på jord, og skulle vært fratatt all makt og innflytelse for lengst, i tillegg til å forbys internasjonalt. Disse organisasjonene er selve legemliggjøringen av all verdens ondskap, og er gjennomsyret av det mindset som kjennertegner de som topper det psykopatiske spekteret. Men pr. d.d vil jeg etter nøye overveielse allikevel si Taliban er hakket verre grunnet et kvinnesyn som tilsvarer nazistenes syn på jødene i sin tid. Ikke at IS er så mye bedre, men under deres regime, er de i det minste forunt å kunne se..
Tufsa har lagt rett ut i solen i hele dag, og kun beveget seg inn for å spise, og til et passende sted for å gjøre sitt fornødende. Hun vurderte om hun skulle bli med på tur, men fikk ikke før reist seg opp før hun kom frem til at hun foretrakk å holde seg på stedet hvil.
Og Pepsi har vel om mulig vært enda sløvere! Det var faktisk et øyeblikk hvor jeg lurte på om hun var blitt syk, i det hun ikke gjorde mine av å spise av den nyserverte bløtmaten. Uroen la seg imidlertid da det kom et grettent ‘Mieeeu’, og gjør meg bevisst på at det er kjøpt feil bløtmat. Her er det nemlig posjonspakninger fra ‘Catz’ som står og gjelder, og iallefall IKKE sånt hermetikkopplegg som det jeg prøvde meg på i håp om å kunne drøye å gå på butikken til den verste varmen hadde gitt seg.
“Nå har du fått et bilde, så se å få det kameraet vekk når jeg skal ha kos!!”
Leah syntes imidlertid kattene er ufatterlig kjedelige om dagen. De ligger jo bare og drar seg, og gidder ingen ting! – Kun Dolly har blitt med på tur, og bassenge nærmer de seg jo ikke en gang!
Selv Knert er sløvere enn vanlig! Men fra Leahs ståsted, er den sort-hvite glad-pøblen hevet over objektiv vurdering. Liksom Knerts ‘Leah-tolleranse’ praktisk talt er ubegrenset, har Leah en tilsvarende takhøyde i hht Knerts sommersløvhet. For den uinvidde kan det nok fort se ut som om hun er nær ved å drukne den ‘stakkars’ pusen fra tid til annen, da han utsettes for noen ganske så heavy ansiktsvasker a-la Leah. Men blir det for voldsomt, bare snur han seg litt til siden, snøfter et snøft, for så å vende seg tilbake mot det logrende ansiktbadet igjen.
Mens de andre er edsvorne solbadere tilsynelatende uten øvre grense for behagelig varme, foretrekker ‘Ruskegutten’ å slå seg ned i skyggen. – Og gjerne et sted med litt avstand til de andre, samtidig som han har full oversikt. Ikke at han bryr seg nevneverdig med hva de driver på med når de befinner seg på boligfeltet, men snarere å sørge for at det ikke kommer noen utenfra! Her skal sies at jeg har vært rimelig stresset i forbindelse med at det har kommet to nye katter til boligfeltet den siste tiden. Jeg var nemlig så langt i fra sikker på hvordan mine katter generelt- og Rusken spesielt ville håndtere dette her, så den første tiden passet jeg både på som en smed selv- samt bad de to nye katteeierne på å være påpasselig m.h.t eventuelle ufinheter fra den kanten. Men nok en gang har han altså forbløffet ‘big-time’ i form av at han av en eller annen grunn bare visste at disse to hørte til området. Han nøyer seg dermed med å gi de et blikk for å minne om hvem som er bydelskongen, og that’s it.
Vi har faktisk klart å unngå barbering i år, hvilket er for en sensasjon å regne når det kommer til denne karen! Kun et eneste synlig ‘hakk’ i pelsen fra bortklippet knute under røyteperioden kan jeg faktisk ikke huske vi har oppnådd før.
