Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Min oppfatning av eget utseende henger faktisk ikke på greip. På den ene siden, syntes jo alt å være på stell i form av at jeg umiddelbart kjenner meg selv igjen på bilder, og ikke minst i speilet. Så langt, er det m.a.o helt i tråd med norm. MEN.. På den andre siden, er det som om jeg opererer med vidt forskjellige utseender fra den ene dagen til den andre. En ting er at ‘selv’ i full ‘glam’ syntes fullstendig ugjennkjennelig vs. den usminkede versjonen. Her har vi ‘frognerfitte’ på steroider vs. uteligger på niende året. Men enda merkeligere syntes jeg de variasjonene som forekommer hva angår ‘selv’ sminket på samme vis! Den ene dagen, ser det speilbildet som stirrer tilbake på meg riktig så fresht ut, mens det brått kan være fullstendig takras den neste.
Greia er jo at vi ikke evner å se oss selv med objektive øyne. Vi har alle en overfokus på ‘feil’, slik at vi nærmest oppfatter speilbildene våre som karikaturer av oss selv. Og med det, så blir jo det store spørsmålet Hvordan i granskauen er det jeg EGENTLIG ser ut?? For det har jeg faktisk ikke den ringeste anelse om..
Det norske folk donerer hundretalls millioner til veldedighet hvert eneste år. Eksempelvis, har NRKs TV-aksjonen alene samlet inn 12,6 milliarder kroner siden oppstarten midt på 70 -tallet.
Dersom folk hadde tatt seg brydderiet med å gå de respektive organisasjonene nærmere etter i sømmene, spørs det vel imidlertid om ikke denne givergleden hadde fått seg en knekk..
At de veldedige organisasjonene får holde det gående uten å underlegges de granskninger som logisk sett burde vært gjort av enheter vi gir såpass mye av pengene våre til, skyldes i vesentlig grad at det er regelrett tabu å ‘sverte’ dem. Barnekreftforeningen, Røde kors, Rosa sløyfeaksjonen.. – You name it, er rett og slett helligere enn vårherre selv. Å sverte sånt som Barnekreftforeningen, er jo rett og slett synonymt med å banne i kirken. Ikke desto mindre gikk en million kroner av de innsamlede midler fra den siste TV-aksjonen til lederen av denne organisasjonen. Og det var vel strengt tatt ikke å øke tykkelsen på lommebøkene til organisasjonsledelsen folk hadde i tankene da de donerte sine pengegaver!
Videre kan jeg berette at de fem største veldedighetsorganisasjonene her til lands innehar et sted mellom 12 og 13 MILLIARDER kroner på bok. Det er vitterlig ikke mye av de blødende hjertene for de trengende når de uten omsvøp han sitte på slike formuer.
Men gud forby at en retter kritiske blikk mot disse pengemaskinene..
Og det stopper heller ikke med den nevnte grådigheten. Den intense tiggingen, for ikke snakke om triksene de bruker for å spille på samvittigheten vår er også i aller høyeste grad kritikkverdig, spør du meg. Telefonsalget deres lar seg f.eks så langt i fra stanse av en innsendt vegring mot sådan. Dette er noe jeg i aller høyeste grad får merke selv, og spesielt under de perioder som trykket er størst. I førjulstiden blir jeg jo regelrett nedringt av all verdens godhetens apostler, så den blokkeringen av telefonsalg er knapt nok for en formalitet å regne. Førøvrig, stanser de en på gaten og/eller de dukker opp på døren, preppet til fingerspissene med bilder av alt fra døende barn til lidende dyr til lemlestede fra de pågående kriger. En er jo pokka nødt til å være en fullblods psykopat om en skal kunne unngå å la seg påvirke av dette her.
Dernest er det så at de stopper ikke i det de har klart å vri det respektive beløp det spørres etter ut av deg! Da er det snarere som at de får blod på tann, og peiser på med info og manipulative overtalelser for å få en til å bli fast giver med et gitt beløp som trekkees fra kontoen hver måned.
De ledende veldedighetsorganisasjonene har ingen skrupler med å besørge millionlønninger til ledelsen, liksom å øke organisasjonens milliardformue ytterligere paralellt med at de giverne har gitt penger til dør over en lav sko..
Hva de største innsamlingsaksjonene angår, er det også en regelrett sosial norm å donere. Selv er jeg oppvokst i et hjem der donering til veldedighet var tilgodesett med en rimelig lav prioritet, for å si det sånn. Omkvedet fra mutter’n i forbindelse med TV-aksjonen, var at vi gir dersom vi har noe mynter liggende, og jeg husker den dag i dag hvordan fatter’n besvarte spørsmålet om hvorfor ikke også vi gav sedler, slik som familiene til vennene mine, med at han donerte penger hver måned ved at det ble trukket penger fra lønningen hans. Til alt hell, skjønte mine jevnaldrende like lite som meg at det var snakk om skattetrekket i det jeg med hovmodig stolthet kunne proklamere at vi gav penger hver eneste måned via jobben til fatter’n, da det brått kunne litt i overmåte pinlig..
Selv om jeg greide å få landet utvekslingen av donerte beløp med ungene i ata til 20 i stil, er det like forbannet et giverpress her som neppe er blitt noe mindre med årene. Satt opp i mot jamringen om at unger er for nødlidende å være om de kommer fra hjem uten midler til å finansiere alt fra svindyrt sportsutstyr til min. en utenlandsferie i året (utenfor Skandinavia), blir jo dette giverpresset et regelrett paradoks. Når en så kan legge til at en god posjon av de utskvisede pengegavene går til hhv opprettholdelse av ledelsens skyhøye lønnsnivå, og til økning av organisasjonens allerede svimlende formue, blir det en ‘no brainer’, spør du meg. – Jeg sier ‘nei’, og donerer heller til de som bretter opp ermene, drar avsted og gjør jobben selv, for så at det villig vekk publiseres bilder av at vedkommende overleverer donasjonen til det respektive formål. Dessuten får en jo en helt annen nærhet til det respektive formålet i det en f.eks ser et bilde der et av plaggene-, en leke, eller innkjøpet fra pengegaven en har donert overleveres.
Det er jo ingen hemmelighet at jeg er ihuget motstander av den aldersfikseringen som råder i samfunnet per i dag. – Dette irriterer meg faktisk så til de grader at jeg ikke har oppgitt alderen min frivillig på det jeg kan huske, da jeg ønsker at folk i størst mulig grad skal danne seg et inntrykk av meg som person uten at dette farges av det tallet som står i passet.
Etterhvert blir det jo litt ensformig bare å lyve hver gang spørsmålet ble bragt på bane, hvilket har resultert i at jeg med tiden har utarbeidet en liten samling svaralternativer til dette helvetes spørsmålet..
Mens fjorårsvinteren, som seg hør og bør for en vinter, var iskald og snørik, kan årets i beste fall karakteriseres som ustabil. Og på denne siste tirsdagen i januar, viser denne ustabiliteten seg i form av et erketypisk novembervær.
Dette ville m.a.o fort blitt den mest deprimerende bildedroppen i manns minne dersom det ikke var for at den søkk våte misserien som utspiller seg utenfor ikke tok seg langt bedre ut på nært hold enn som en helhet..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Leah er unektelig en svært så lærenem ‘vofs’. At kommando-ordet ‘hopp!’ innebar å hoppe over trestammer o.l istedet for å krype under, skjønte hun f.eks etter å ha blitt løftet over i selen en gang, for så at vi gjorde det sammen den neste. Samme turboinnlæring fikk vi i forhold til å gå pent. Da trenger jeg bare å nærme meg lommen med hånden, så vet hun at det vanker godteri på den som går ordentlig uten å ‘henge’ i båndet og annet tøys.
Men konseptet ‘sitt’, har vi imidlertid ikke fått grep om i det hele tatt..
Årsaken til dette, er rett og slett at når jeg holder godbiten over henne i tråd med ‘oppskriften’ for sitteopplæring, så klarer hun på ett eller annet merksnodig vis å holde ballansen på bakbeina mens hun lener seg langt nok tilbake for å få tak på godbiten. Så om vi noensinne skal få innlært dette her, er vi iallefall nødt til å finne ut av en individuell justering på denne godsakens vinkel vs. hund.
Som om ikke regjeringen Støre har gjort mer enn nok skade igjennom de snaue tre og et halvt årene den har sittet, hintes det nå om planer om opprettelse av et ‘sannhetsdepartement’ med ansvar for å sørge for at den informasjonen som sendes ut til folket er reell, og ikke såkalt ‘fake news’ og konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten.
Umiddelbart så klinger jo dette rent vakkert! Dessverre er denne flotte klangen kun en illusjon som er tilnærmet like holdbar som et sandslott i en tsunami..
Som kjent, har nå Meta, -altså selskapet som drifter Facebook og Instagram, besluttet å fjerne den faktasjekkingen de har har bedrevet over en lav sko de siste årene, og kutte kraftig ned på modereringen av hva som tillates av ytringer på deres plattformer. En beslutning som fra mitt ståsted er ubetalelig m.h.t bevaring av ytringsfriheten i praksis.
Norges kulturminister, Lubna Jaffery, hvis ministerpost innkluderer ansvaret for kongerikets mediapolitikk, deler imidlertid ikke mitt syn i dette anliggendet.
I et nylig avgitt intervju i avisen Klassekampen, kommer Jaffery nemlig med følgende uttalelse:
«Jeg mener dette er veldig alvorlig. Foreløpig gjelder dette i USA og ikke her. Men det vil være alvorlig for den offentlige samtalen der og hos oss hvis det skulle komme hit. Resultatet vil være at desinformasjon og falske nyheter får spre seg i enda større grad. Å legge til rette for spredning av falske nyheter, desinformasjon og hets har ingenting å gjøre med å fremme ytringsfrihet. Det gjør det motsatte.»
«Min opplevelse er at vi i mediene og store deler av den offentlige samtalen, i økende grad er prisgitt nykkene til umodne tek-moguler og mannebabyer i utlandet. Det gjør meg voldsomt frustrert.»
Hva faen er dette for noe å komme med av en minister i et demokratisk land med ytringsfriheten fastsatt i Grunnloven?? Det er riktignok pakket pent inn, men det hun sitter og sier her, er like forbannet at hun mener det bør være et overordnet sensureringsorgan som handler ut i fra SIN sannhet og hva som er innenfor det politisk korrekte til enhver tid.
Greit nok.. Intet i denne verden kommer som kjent i sort-hvitt. Noe ‘dritt’ følger bestandig med uansett hvilke valg en foretar, og hvor opplagte disse i utgangspunktet måtte være. Selv ikke ‘no-brainers’ som demokrati og ytringsfrihet er fullstendig renset for negativer. Og i dette tilfellet, består den respektive negativen i at det vil slippe ut rene løgnhistorier uten rot i virkeligheten som ellers ville bli fanget opp av faktasjekkfunksjonen. Men selv om vi alle erkjenner eksistensen av reinspikkede ‘oppkok’, der ren løgn legges ut som om det er en seriøs nyhetssak, så er dette faktisk et nødvendig onde om vi skal unngå et overformynderi som avgjør hvilke ‘sannheter’ det er lov å formidle.
Kulturminister Lubna Jaffery sammen med statsminister Jonas Gahr Støre. (foto: Geir Olsen / NTB)
Saken er nemlig den at det meste av det vi får presentert som en sannhet, er en sannhet med modifikasjoner og/eller beror på at visse betingelser må være oppfyldt. F.eks betinger en god regjering på at det ikke bedrives snusk i kulissene, og en formidlet fares realitet avhenger av at fremstillingen av denne er objektiv, og ikke lagt frem så det gis inntrykk av å være større- eller mindre risiko knyttet til denne enn det i realiteten er, osv.
Et graverende eksempel på hva vår kulturminister altså mener er av det gode, er den massive sensureringen som ble foretatt i anledning pandemien. Her sensurerte man konsekvent alt av uttalelser som gikk på tvers av myndighetene- og FHIs policy i alt fra smittevernstiltak til virusbekjempelse til virusets opprinnelse/opphav. Følgelig var det ikke bare vi ‘vanlige folk’ som ble avskåret fra å stille kritiske spørsmål ang. myndighetenes håndtering, for ikke snakke om å mene noe i så måte. Også ledende eksperter innen medisin- og virusbekjempelse som var av en annen oppfatning i hht hvordan vi burde forholde oss til utbruddet- og hvordan vi best kunne bekjempe viruset ble kneblet på eksakt samme måte. Forøvrig ble jo det som fremkom om at viruset stammet fra Wuhan Institute of Virology konsekvent stemplet for ‘fake news’ og derav konsekvent sensurert. – Noe som i ettertiden har vist seg å stemme allikevel. Ut i fra kulturministerens uttalelse, anser hun oss tydeligvis best tjent med at sannheter som dette aldri kom for en dag.
Jeg er vel så langt i fra enig som det er menneskelig mulig å komme.
Altså.. Som om dette ikke er mer enn galt nok med det det er i utgangspunktet, vil det også bli en sakte men sikker innstramming i hht hva som tillates av uttalelser. Hver gang en barriære brytes hva unntak fra grunnleggende rettigheter angår, så har denne rettigheten blitt ‘spist’ sakte men sikkert inn på, til det i realiteten ikke står igjen mer enn en papirbestemmelse. Grunnlovsvernet mot statlig overvåkning står jo som et gyselig skrekkeksempel på hvor galt det går når en først åpner for unntak fra disse rettighetene. Når en så står ovenfor de konsekvenser som avstedkommer den sensuren kulturminister Lubna Jaffery ønsker, burde det være åpenbart for enhver at et scenario der folk blir nødt til å lese det de får fremlagt med en hakket større skepsis enn i dag knapt for et ‘offer’ å regne satt opp i mot bevaring av ytringsfriheten.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvorfor bli med når du hater hvert steg av turen, Tufsa??
Er det noe katter hater, er det jo kombinasjonen vind og nedbør, og da primært regn. Den logiske følgen av dette, er dermed at normale katter holder seg inne i slikt vær.
Tufsa derimot, og til dels også Dolly, faller IKKE inn under begrepet ‘normal katt’ by a long shot..
Hun hater riktignok drittvær med samme intensitet som andre katter, men i motsetning til disse, som klokelig holder seg inne, er det ikke snakk om at Leah skal luftes så mye som en meter uten at hun er med. Hun er muggen som en gammelost utgått på dato fra døren åpnes, og hun skjønner at de mjauende protester ikke fører frem- til vi er vel hjemme igjen. Hvorfor hun på død og liv skal være med på disse turene hun hater på maxnivå når hun kunne vært hjemme og koset seg i varmen inne, er rett og slett hinsides både min- og de øvrige ‘Pels angels’ fatteevne. Spesielt godt fremkommer dette av kroppsspråket til Pepsi. Hun sitter da, på betryggende avstand fra døren, og ser med kulerunde, vantro øyne at Tufsa med vitende og vilje går ut i det rene helvetet som utspiller seg på andre siden av den dørterskelen, for så at jeg kan sverge at hun vender tilbake til husets varmeste område med en lett hoderysting.
Da var vi allerede kommet til den siste helgen i årets første måned. De fleste forsett om å bli nye og bedre mennesker i 2025 er i ferd med å renne ut i sanden, da nytt og bedre menneske på permanent basis viser seg å være en for utfordrende. Våre ukentlige utfordringer derimot, går sin gang, og oppgaveordet denne gang lyder:..
Herifra jorden opplever vi jo å se månen nedenfra. Det finurlige er imidlertid at i det vi kommer så langt opp at vi forlater planeten, så finnes det ikke lenger noe opp og ned, så månen befinner seg ikke over jorden, selv om det ser slik ut med det blotte øyet.
En slags illusjon av lilleputtland der jeg fotograferer bregnebladene nedenfra.
Etter å ha ventet i fire dager på en erkjennelse av det åpenbare, er den respektive berøringsvegringen langt forbi punktet for irritasjon. Musks hilsen i forbindelse med presidentinnsettelsen, er og blir en nazihilsen, liksom det er en større sannsynlighet for at det finnes flygende enhjørninger enn det er for at han ikke var bevisst på hva han gjorde..
Som kjent, dro altså Elon Musk til med en blåkopi av nazi-hilsnen i forbindelse med Donald Trumps innsettelse på mandag, og verdens medier gikk rett i kollektiv panikkmodus. Nå har de spint rundt sin egen akse i fire dager til ende, fullstendig ute av stand til å forholde seg til den realiteten som akkurat utspant seg forran deres egne- så vel som resten av verdens øyne. Mens NRKs reporter kanne slå fast at «Dette var jo en merkelig hilsen», har Aftenposten først i dag klart å stable seg såpass opp på beina etter sjokket at de evner å få stotret ut et spørsmål om de kan tillate seg å referere til den umiskjennelige armbevegelsen som en nazi-hilsen. Og de medier fra land og utland som jeg har fått med meg stiller med den eksakt samme berøringsvegringen.
Det er lite som frustrerer meg mer enn det for enhver pris å unngå å kalle en spade for en spade. Det er nettopp slike tilfeller som vi nå er vitne til at også jeg bikker fullstendig over i det irrasjonelle i det jeg brøler svaret på det ovenfor nevnte spørsmålet inn i PC-skjermen; «Du ser vel det [at det er en nazi-hilsen], jævla idiot!!!»
Fra mitt ståsted, avstedkommer ikke det opplagte oppfølgingsspørsmålet, -altså hvorvidt Musk var bevisst hva han gjorde, alternativt hvorvidt han «gjorde det med vilje» med noe mindre frustrasjon.
I all rettferdighet, er vi nødt til å ta det med i betraktningen at Elon Musk er del av en nasjon der den rådende uvitenheten er så til de grader monumental at flertallet av valgstemmene deres gis til mannen som snaue fire år tidligere gikk i bresjen for intet mindre enn et forsøk på statskupp. Uansett økonomisk og sosial status har de fleste av oss sett mer enn nok fra USA til å skjønne at vi ikke kan forlange en tilsvarende viten av en amerikaner som den som råder her på berget. At en tilfeldig person på gaten ‘over there’ meget vel kunne blitt svar skyldig hva betydningen av den respektive armposisjonen angår, er nå én ting. Elon Musk, derimot, var imidlertid fullstendig inneforstått med betydningen av denne rettarmede hilsnen. Greit nok at også mr. Musk har blottet noen temmelig graverende kunnskapshull fra tid til annen, men med bakgrunn fra en rimelig velstående familie der penger til utdannelse er et ikke-eksisterende issue, så kan vi nok trygt slå fast at Elon Musk ikke bare var vel vitende om betydningen av den armbevegelsen han foretok. Som melkehvit overklassegutt med begge beina solid forankret på den kristenkonservative høyresiden vil jeg si det er like opplagt at han også var seg handlingen fullstendig bevisst.
Vi snakker tross alt om Donald Trumps BFF her, noe som rett og slett ikke lar seg forene med en generøs og empatisk fyr som tar mål av seg å kunne gjøre verden til et litt bedre sted ved bla.a å la seg engasjere i de fargedes rettigheter, etc. Trump på sin side, har ved gjentatte anledninger uttrykt beundring ovenfor verdens mektigste diktatorer, hvilket han så har toppet ved å gå ut med et ønske om selv å kunne bli enerådende. Hvorfor verden så ikke tror ham på hans ord er beyond me, og tilsvarende fatter jeg ikke problemet med å ta inn over seg at den styrtrike forretningsmannen jeg er stygt redd kan bistå Trump 2.0 med den hjernekapasiteten den orange presidenten og seksualforbryteren vitterlig mangler..
I det jeg satt her og ‘lallet’ i mine egne tanker, var det at det brått slo meg at jeg faktisk fikk kastet en dose poetiske makkverk og herping av nasjonens kjæreste- og/eller høyest aktede sanger utover internettet opp igjennom min tid som blogger. Dermed er så agendaen for de kommende minutter satt i det jeg setter i å finne frem de jeg husker tid og anledning for.
De respektive gjensyn med egen ‘poesi’ gjør det dernest klart at jeg med disse har ‘pisset’ på kongerikets kunstneriske elige generelt, og dikterne spesielt i enda større grad enn først antatt. På bakgrunn av dette, tenker jeg så det rett og slett er på sin plass med en aldri så liten ‘best of’ -samling..
Vi åpner rett og slett ballet med en bønn! – En bønn som ble skrevet i forbindelse med at COVID-19 i sin tid inntok herredømmet over både himmel og jord fra 2020-22:
FADER COVID..
Fader COVID,
du som spres i luften.
Helliget harkes din hoste.
Skje din smitte via hånden som fra munnen.
Gi oss i dag vår daglige sprit,
og forlat oss vår spredning som vi og forlater våre smittekilder.
Led oss ikke inn på festen, og frels oss fra karantenen.
For lock-down med masker og dritt,
I maktmisbruket og vanæren,
Forhåpentligvis ikke i all evighet.
AMEN!
Dernest, går turen helt tilbake til min aller første tid som blogger. Året er 2018, og anledningen er en event som gikk under betegnelsen ‘Blogging mot mobbing, og bidraget er det klart beste poetiske verk på min merittliste, liksom det også er det desidert mest meningsfulle:
Blogging mot mobbing
Der går en liten stakkar,
og gråter for seg selv.
Han blir bestandig mobbet,
og gruer seg hver en kveld.
Alt vondt som venter neste dag,
av skjellsord, hån, av spark og slag.
Det går ei lita jente,
og grubler på vei hjem.
For hun kan ikke skjønne
hva galt hun gjort mot dem,
som sier hun er for stygg og sær,
for å elsket bli på jorden her.
Om du møter en langs veien,
som kan være en av dem.
Så må du bare vite,
å gi trøst og en god klem.
For med godhet velte den plan de har;
om adjø til jorden og den bør de bar.
Det siste året, viser det seg imidlertid at jeg umerkelig har foretatt en overgang fra ren diktningtil sang, forstå det den som kan. Like underlig er det i grunnen at melodien jeg satte til min musikalske oppsummering av sommerens tulmulter i amerikansk politikk var julesangen Musevisa..
(det hvite..)
HUSEVISA!
Mel: Musevisa (Trad.) / Tekst: Gry Henriksen
Når dagene blir lange,
litt kjedelig kan det bli,
med agurktidens tullenytt
som ‘vi driter langflatt i.
Men Donald reddet juli,
da et øre ble skutt av,
og så gikk Biden ut og sa
“Jeg skal gå av”.
**
Heisann & hoppsann,
de ‘over there’ tar av,
like galt som Moxnes,
det bare må bli riktig bra!
Heisann & hoppsann,
de ‘over there’ tar av,
like galt som Moxnes,
det blir å’ så bra.
Da den store poesikrigen raste i blogg-Norge i mai, falt valget på en melodi som var langt mer i tråd med det a\respektive tidsrommet for utgivelsen..
JA, VI ELSKER NORGES BLOGGERE
Tekst: Gry Henriksen / Melodi: ‘Ja, vi elsker’ av Rikard Nordraak
Ja, vi elsker Norges bloggere,
om for verden de står frem,
fra sin aller beste side,
i det de gir ut fra sitt hjem!
Men pinlig er det når det kriges,
om snø’n som falt i fjor.
||: Om hvem den onde er det strides, bevæpnede med ord :||
Dernest skal kongesangen omskrives i intet mindre enn to versjoner. Først ut har vi mitt bidrag til en oppdatering til hhv kongesang og nasjonalsang for det norske- og det britiske kongehus.
To fluer i en smekk, her, altså..
God save our transgressed king
melody: John Bull / text: Gry Henriksen
God save our transgressed king,
For long a wanted king,
God save that king.
Stepson’s notorious,
Sister’s mischievous,
Enabling the malicious,
God save that king.
∞
Så har vi selve kronen på verket (bokstavelig talt) til slutt i form av min egenkomponerte hyllest til vår alles kjære o’prominente eksellense, bloggerkongen Allan I..
