Mobbing er et problem også blandt voksne!

At mobbing kan være et problem på arbeidsplassen liksom i skolegården, er jo viden kjent. Men hvor mange dette dreier seg om, hadde iallefall ikke jeg den ringeste anelse om før jeg nylig kom over resultatet av en undersøkelse som viste at hele 1 av 12 mennesker opplever mobbing på sin arbeidsplass! Dette er tall hvis tale er så klar som den får blitt; Mobbing blandt voksne er et enormt problem som i så alt for stor grad får passere under radaren! 

 

 

Min umiddelbare reaksjon, var at dette måtte jo bare være for drøyt! Men da jeg begynte å google, skulle det vise seg at denne prognosen er å betrakte som et minimumsantall..

Nå mener imidlertid jeg at slike minimumsprognoser er svært så greie å forholde seg til, da disse fritt kan benyttes uten risiko for at noen skal kunne forringe poenget ved å vise til en eller annen undersøkelse/måling med et mindre dramatisk utkomme. For poenget er ikke hvorvidt det dreier seg om 1 av 10, 12 eller 14! Poenget er at det unektelig er jævlig mange som gjennomlever et helvete hver eneste arbeidsdag, og derav er et langt større problem enn man skulle tro ut i fra oppmerksomheten det er viet i samfunnet.

Det er i løpet av de siste årene igangsatt massive tiltak for å forebygge mobbing blandt barn og ungdom, hvilket er enestående, for all del! Men det er jo åpenbart at den mobbingen som foregår på de voksnes arena er kommet fullstendig i skyggen av den som foregår blandt barn og ungdom. -Og dette er faktisk katastrofalt, da all mobbing avstedkommer med tilsvarende fatale konsekvenser for offrene, og dermed må tas tak i pronto.

Jeg vil tro en betydelig andel av den voksne mobbingen får foregå i det skjulte fordi denne lettere kan passere under radaren. Allmennheten har etterhvert blitt riktig så rikelig forskynt med det nødvendige verktøy for å kunne avsløre mobbing blandt barn og unge. Men hva de voksne angår, har vi generelt fint lite å fare med når det kommer til å kunne skille erting og fleip fra mobbing. Dessuten lever de fleste av oss, både ofre, mobbere og øvrig befolkning, i den villfarelse at voksne er forventet at skal kunne ordne opp i sine mellommenneskelige problemer på egen hånd..

Men om problemet med mobbing på artbeidsplassen er viet så alt for lite oppmerksomhet av samfunnet som sådan, er i det minste lovverket klinkende klart også her; Ikke bare er mobbing en straffbar handling, men en er også forpliktet til å melde i fra dersom en er vitne til at noen mobbes på arbeidsplassen! Dette innebærer at den generelle lovpålagte forpliktelsen vi har m.h.t å hjelpe i nødssituasjoner her i landet er videreført til også å gjelde de som blir utsatt for en ugrei behandling på arbeidsplassen, det være seg av sin(e) overordnede/arbeidsgiver(e) og/eller sine kolleger. Så med loven på stell, gjelder det bare å gjøre befolkningen oppmerksom på problemets omfang, slik at de nødvendige tiltak skal kunne ihverksettes.

 

 

Når dette er sagt, må jeg samtidig innrømme en viss uro for at et slikt ønsket fokus på mobbing blandt voksne skal fare galt avsted, slik vi har sett i bla.a #metoo -kampanjen i tillegg til en rekke andre tilfeller. Dette vil si at det er av avgjørende betydning at det må gjøres klinkende klart hva som er å betrakte som mobbing/trakassering, og hva som er utkomme av ren oppmerksomhetssyke eller har som hensikt å ‘ta’ noen (som en form for  hevnaksjon), hvilket jo faktisk innebærer at det er vedkommende som er mobberen.

Mobbing er nemmelig definert som følger: Ved mobbing forstås at man regelmessig blir utsatt for ubehagelig eller nedverdigende behandling – som er vanskelig å forsvare seg mot. Dette innebærer at det; A) Foreligger en ubalanse m.h.t styrke/maktforhold, hvilket enten kan bestå av en overordnet vs en underordnet, eller av at det dreier seg om at flere går imot en. B) Foreligger en viss regelmessighet. Ergo; Har en ved en eller annen anledning opplevd noe som ikke er greit, men som en ved egen hjelp har fått satt en stopper for, er dette ikke mobbing. Det samme gjelder dersom det foreligger en sjargong på arbeidsplassen som innebærer at bemerkninger som folk isolert sett med rette vil reagere på blir respondert med samme mynt. I slike tilfeller, er styrkeforholdet (i settingen) det samme partene i mellom, og grov sjargong er ikke annet enn grov, og i værste fall dårlig humor. Her kan det vel neppe fremvises noe bedre eksempel enn i min resturantjobb. Her faller replikker som ville fått blodet til å fryse og håret til å reise seg på selv den mest grovkornede bryggesjauer, for å si det sånn, men ‘greia’ her er at på dette området er vi alle, både sjefer og ansatte likestilte, slik at det derfor gjør det gøy å være på jobb.

Utfordringen er med andre ord å få bukt med mobbingen uten at det skremmer og/eller holder folk fra å ha det moro med hverandre.

 

 

Lady in red (I anledning Frodiths Catwalk -challenge)

I anledning Frodiths catwalk-challenge, trår jeg til med et bildedryss med meg selv i hovedrollen som ‘the lady in red’..  

 

heggen foto

foto: heggen

 

Løgnene jeg har blitt fortalt..

Jeg har, viser det seg, levd med en illusjon om at jeg aldri ble løyet for som barn. Grunnet mine foreldres bunnløse ærlighet angående alt fra julenissen og påskeharen til hvordan i heiteste den babyen som skulle bli min bror i sin tid klarte kunststykket å komme seg inn i magen til moren min, har jeg skjøvet uærligheten deres inn i underbevisstheten. -Og der har den levd i skjul for min bevissthet helt til den blutselig fant det for godt å slå seg tilbake med et brak..

 

Kvinnen til høyre (altså min mor) ser visstnok temmelig uskyldig ut, men her skal en være meget forsiktig med å skue hunden på hårene..

 

Greit nok at noe måtte gjøres for å få grønnsaker innenfor mine lepper, slik at påstander som at disse måtte fortæres for at jeg skulle kunne vokse kan passere, men..

Å mislede sin eneste datter til å tro at det å spise blomkål, hvilket jeg til dags dato misliker sterkest av alt grøntfor sammen med brokkoli, skulle oppfylle ønsket om krøller i håret, er derimot noe ganske annet. Her snakker vi ren løgn! At gulrøtter skulle gjøre meg brunere sommerstid, må vel også sies å være en i overkant drøy påstand til tross for innholdet av betakaroten, da en unektelig skulle ha måttet dytte innpå en helsikes mengde gulrøtter for at det skulle gi noen utslag på hudfargen.. Det var dessuten ikke bare det de ville få meg til å spise som ble gjennomført ved hjelp av løgner. Også der hensikten var å få meg fra å spise dette og hint ble det tydd til løgnaktighet, slik som at den svært så velsmakende snøen var infisert med mark som ville bosette seg i magen min dersom jeg fortsatte gomlingen. Her skal det imidlertid tilføyes at dette var en risiko jeg var villig til å ta. Jeg var f.eks langt mer forbeholden når det gjaldt å svelge tyggisen, som etter sigende ville bli værende i magen i syv lange år..

Det var heller ikke bare hva angikk å få i meg sunne matvarer hvor jeg ble offer for mine foreldres vranglære; Jeg ble nemmelig også skremt bort fra TV-titting på dagtid gjennom trusselen om at dette ville føre til at øynene mine ville bli firkantede. Videre ble antallet grimaser pr.dag kraftig redusert ved å innbilde meg at en grimase ville bare kunne gjøres x-antall ganger før jeg brått ville ende med å ‘bli sånn’. Ellers har en jo selvsagt de uttallige løgnene om hvor fint og flott det jeg hadde tegnet og laget var som ble sagt i beste mening, men som skulle komme tilbake for å gi meg et realt metaforisk ‘rævspark’ i det min bror bikker skolepliktig alder og gjør det klinkende klart hva et begavet barn virkelig innebærer..

Av alt det sludder som mine foreldre har foret meg med, var det dog min farmor som tok disse løgnene til et helt nytt nivå gjennom å skremme meg til å holde fruktskall generelt og bananskall spesielt unna munnen gjennom å påstå at negrene i Afrika hadde tisset på de. – Hadde et av dagens småtroll blitt foret med noe slikt, ville de voksne fått både barnevernet på nakken i tillegg til å få hele det politisk korrekte Norge på nakken!..

 

 

 

Fun-Facts om hunden min, Ferrari

Jeg har til dags dato til gode å møte- så vel som i det hele tatt å høre om en hund som har så mange merkelige ting for seg som min Ferrari.. 

 

 

  • Ferrari nekter å spise av skål/tallerken, og er livredd hvite papptalerkner. Han må derfor få maten sin servert på gladpack, slik at det ligger flatt på gulvet uten at det beveger seg fremover når han spiser. Alle forsøk på å venne ham av det, har endt med at han piper non-stop til han får det slik han vil, for det er grenser hvor mange timer en klarer å høre på konstant piping..
  • Det eneste unntaket han gjør m.h.t å spise av skål/tallerken, er når han stjeler fra kattene, og dermed må forte seg å skuffe innpå.
  • Videre nekter Ferrari å tråkke over selv den minste ting som måtte ligge i hans vei. Da blir han stående å pipe helt til jeg kommer å fjerner det. Dette er forresten noe enkelte av kattene vet å benytte seg av..
  • Når det kommer til andre dyr generelt og hunder spesielt, er imidlertid Ferrari like blottet for synlig redsel som terrieren er kjent for. Det værste han har gjort i så måte, er å hoppe rett i synet på to(!) dobberman -hunder. En ironiens lille herremann dette her, altså..

 

 

  • Ferrari er ekstremt god til å kommunisere eksakt hva han måtte ønske å formidle, uten at jeg har den ringeste anelse om hvordan han får ‘sagt’ det. Han sitter nemmelig tilsynelatende bare forran meg og piper på et vis hvor jeg enda ikke har klart å finne noe som skiller det ene fra det andre. Men det er definnitivt noe han gjør som taler tii underbevisstheten, for jeg bommer aldri på hva han vil. Jeg imidlertid forsøkt å late som jeg tar feil, ved f.eks å gå til kjøleskapet når han vil ut ved et par anledninger, og da gir han høylytt uttrykk for sin irritasjon, for å si det slik.
  • Ferrari lærer jaktteknikker og annet fra kattene, og omvendt, og adferdsmessig, beveger de alle seg stadig i retning av diverse snodige blandinger av katter og hunder. De er nemmelig ikke spesielt pirkete på sånt som artstypisk adferd disse ‘pelsdottene’ mine.
  • Ferrari fikser overhodet ikke postbud. Han klikker fullstendig ved synet av disse elmotorsyklene de kjører rundt med.
  • Videre har Ferrari’n min visse rasistiske tendenser. Dette går hovedsakelig ut på mørkhudede i mørket, og jenter/kvinner kledd i niqab fikser han ikke uansett når på døgnet de måtte åpenbare seg.

 

 

  • Ferrari bygger seg opp i troen på at det er han som er ‘sjefen’ blandt de firbeinte, en tro han lever godt på inntil han trår over streken med Rusken, slik at han må vise hvem som egentlig bestemmer. Dette skjer via et rapp over snuten, hvorpå det tar lang tid før Ferrari har kommet såpass over ydmykelsen at historien gjentar seg.
  • Ferrari elsker å bli kaldt ‘mammas lille lømmel’. – Da går han rett i kosemodus,
  • Ferrari er latterlig bortskjemt, og forventer bla.a godteri hver gang han kommer inn etter å ha vært ute og gjort fra seg. -Og han nøyer seg ikke med en godbit, for å si det sånn!..
  • Ferrari elsker kattene Dolly og Knerten (selv om de holder på å kvele ham med kosingen sin), og Dolly og Knerten elsker Ferrari. Men Dolly og Knerten er derimot som hund og katt..

 

Fornærmet for alt!

I mine øyne, er det alt for mange mennesker her i landet som lar seg fornærme av så alt for lite, og generelt skal det stadig mindre til for at folk skal la seg fornærme.  I tillegg har det i løpet av de siste par tiårene dukket opp ting som samfunnet har satt seg fore at de det gjelder skal la seg fornærme av… 

 

 

Spesielt ømtålige er folk når det kommer til religion/livssyn, utseende, seksualitet, foreldrerollen, og for ikke snakke om medisinske tilstander/sykdommer og deres trygderettigheter. Her er det faktisk gått så langt som til at vi nærmest er blitt programforpliktet til å la oss fornærme om noen (gud forby) skulle komme med en slengbemerkning som går på et eller annet ved oss innen et av disse områdene.

Jeg sier på ingen måte at det er greit å bedrive hersketeknikker for å få folk til å føle seg underlegne, eller i værste fall verbal sjikane og/eller mobbing. Men jeg mener nå bestemt at det er en vesensforskjell mellom det å utføre verbal sjilane og trakasering på den ene siden, og det å lire av seg en slengbemerkning. Jeg mener.. Noe må vi ta for pokker kunne tåle! Det er faktisk ikke slik at nær sagt enhver anerkjennelse av at en person er farget/er av utenlandsk opprinnelse er rasistisk betinget, da det gjerne er nøyaktig like lite vondt ment som en bemerkning til meg om at jeg ikke veier mer enn en halvliter pils e.l. Det samme gjelder seksuell legning. På disse områdene er vi så opptatt av å være innkluderende, aksepterende og frie for fordommer at den minste lille spøk om noe slikt i de det gjelders nærvær, sjokkerer tilhørerne som om det skulle ha slått ned ei bombe 20m bortenfor. Ironisk nok, virker dette mot sin hensikt, da aksept i mine øyne, ikke bare dreier seg om å godta, men også å forholde seg naturlig til den respektive faktoren. -Og en vesentlig del av det å forholde seg naturlig til noe, er å kunne forholde seg til dette på samme vis som en forholder seg til alt annet, -hvilket innkluderer sporadisk fleip på samme nivå som det fleipes med hva det måtte være hos andre.

En kan si så mangt om realityserien Ex on the beach, men årets deltagere skal jammen ha cred for en ting; Nemmelig den naturlige måten de frholder seg til de homofile deltagerne på, for ikke snakke om hvordan disse selv legger opp til måten de andre forholder seg til dem og deres seksualitet på. Spesielt befriende er det å se hvor naturlig guttene ter seg ovenfor disse, da majoriteten av hetrofile gutter og menn unektelig har problemer med å håndtere homofile på en naturlig og avslappet måte. Jeg kan faktisk ikke huske å ha opplevd en hetro gutt/mann sette pris på et kompliment fra en homofil før jeg begynte å følge årets verson av denne ‘guilty pleasur’en av en skandalereality..

 

dn.no

 

Videre har en jo også de utsagn og handlinger som faller inn under betegnelsen fornærmende. En skal ikke finne seg i alt. Eksempelvis, syntes jeg det er uakseptabelt å påpeke at jeg selv eller andre er ‘for tynne’, på samme måte som det ikke er greit å komme med bemerkninger den andre veien. Men når det er sagt, har en også et valg som går på hvor mye vi faktisk skal legge i det. Selv har jeg gjort det til vane å slå tilbake med at de som kommenterer min tynnhet har lagt på seg, e.l, for så å gå uanfektet fra episoden. Da har vedkommende både fått klar beskjed om at slike bemerkninger ikke er greit samt at slike hersketeknikker ikke virker på meg, samtidig som jeg ikke tillater det å forsure så mye som et minutt av min tilværelse. Det samme gjelder det som kommer fra såkaldte ‘nettroll’. Hva enhver blogger trenger å vite, er at de som virkelig ikke har sansen for hvordan en person ser ut, vil aldri finne på slenge det i ansiktet på vedkommende! Hvorfor? Fordi det har de ingen grunn til!

All dritt som slenges på nett hva utseendet o.l angår munner nemmelig ut i en eneste ting; Misunnelse. -Og hva er det å misunne et utseende en ikke har sansen for? -Ingenting! – Så derfor heller ingen grunn til å disse vedkommende for det.. Om folk klarte å la være å la seg affisere av slike ‘oppgulp’, tror jeg faktisk vi vil kunne ha et lønnlig håp om å få bukt med utysket. At folk lar seg såre og fornærme er nemmelig selve drivkraften til disse menneskene, så tar vi fra de dette, tar vi også fra de poenget med å drive på som de gjør.. Det er iallefall verdt å tenke på, eller hva?..

 

 

 

Høsten i bilder!

Et aldri så lite bildedryss til ære for det naturens fargeshow som karakteriserer denne årstiden, for ikke snakke om frukten og bærene.. 

 

 

 

 

Gjør som vi sier, ellers henger vi deg ut!!

Tro det eller ei, men dette ble faktisk lagt frem i ramme alvor av et nytt utvalg som har som oppgave å ‘ta’ bloggere og sosiale media -profiler dersom de ‘bidrar til å fremme kroppspress’. I spissen for dette utvalget, finner vi (selvsagt) blogger og Instagramprofil, Kristin Gjeldsvik. – Et utvalg som allerede fra neste måned sitter klare til å ta i mot klager på innlegg folk måtte mene ‘fremmer kroppspress’, hvorpå straffereaksjonen bestående av å henge ut de som blir erklært skyldig for det ganske land vil tre i kraft fra januar 2020.. 

 

 

Nå har de faen meg gått langt over streken! Jeg mener.. Når ble det greit å true folk med mobbing dersom de ikke gjør som de får beskjed om!? -For det er jo akkurat det de gjør, da det å henge ut folk på nett, er og blir mobbing pr. definisjon!

Uansett hvor enig en måtte være i saken som sådan, -om en er aldri så mye i mot at det legges ut sponsede innlegg som bidrar til kropps- og utseendepress generelt, og hos unge under 24 (alderen er hentet fra utvalget selv) spesielt, så kan da virkelig ikke dette være akseptabelt?

Ikke sånn og forstå at uthenging ville vært greit uansett, men jeg syntes alikevel det må nevnes er ingen lovforbud mot ‘sponsede innlegg på blogg og i sosiale medier som bidrar til kroppspress, slik at det til fulle fremkommer hvor hinsides galt dette er. Her gis det altså ‘carte blanc’ for å henge ut lovlydige mennesker i typ gapestokken fra helvete (ydmykelsen som fulgte den middelalderske forløperen, begrenset seg tross alt kun til lokalmiljøet) fordi et knippe høyrøstede kjendisprofiler misliker måten de driver businissen sin på! De kan forsøke bortforklare det i det vide og brede med at det kun dreier seg om sponsede innlegg, osv, men det er uansett akkurat hva det er, samme hvordan en vrir og vrenger på det. -For teknisk sett er stort sett ethvert innlegg fra bloggere og sosiale media-aktører sponsede, det være seg private sponsoravtaler og/eller fra kanalen de opererer på.

 

Slikt utyske som sees her, vil nok brått havne på bordet hos Gjeldsvik co i det innlegget inneholder reklame fra private sponsorer i tillegg til de som følger selve portalen.. -Eller vent litt! Det vil antagelig ikke gjelde meg!..

 

Om ikke dette var galt nok, kan du ‘trøste’ deg med dét at værre skal det bli!.. For det har seg nemmelig slik at ei heller prinsippet om likhet for loven er planlagt fulgt i denne sammenhengen. – Her skal de i all rettferdighet ha cred for å ha fått med seg, og tatt med i betraktningen at det faktisk også finnes aktører innen de gjeldende bransjer som retter seg inn mot et eldre publikum enn de (under 24) det her er snakk om, hvis gruppe jeg selv tilhører. -Og ved første ‘øyekast’ syntes det bare rett og rimelig at jeg og mine likemenn ikke skal behøve ta hensyn til en gruppe lesere vi ikke har.  Basert på begrunnelsen for tiltaket er det jo ikke til å stikke under en stol at det ikke tjener noe som helst, og dermed ikke kan forsvares å sette de samme rammebetingelsene for det som legges ut av de som henvender seg til voksne.. Men..

Ja, for ved nærmere ettertanke er det faktisk et ‘men’ her, -et ganske stort men også, når sant skal sies.. For om justerer litt på synsvinklen her, og ser for oss dette skjønnsmessige hensynet utført i praksis, så får vi et regelverk som gir aktører som meg ‘carte blanc’ til å legge ut sponsede innlegg og reklamer som en 22 år gammel medblogger vil måtte betale dyrt for i form av offentlig uthenging. -Altså; Hva som i praksis ikke kan kalles annet enn  å være straffbart for deg, vil altså være fullt lovlig for meg, og med dette erklærer jeg de norske rettsprinsipper for herpet ‘beyond repair’..

 

Jeg er et vandrende mirakel (i ordets fulle betydning!!)

..- Og det samme gjelder deg! Oddsene for at akkurat DU, -liksom jeg skulle bli født, er nemmelig beregnet til svimlende 1 av 4 trillioner! 

 

 

Om du, i likhet med meg selv, i dette øyeblikk sitter å stirrer fremfor deg med et lett forvirret blikk mens du vrir hjernen i forsøk på å huske hvor mye en trillion faktisk er, kan jeg (etter å ha googlet) fortelle at tallet i sin fulle form innehar følgende tallverdi: 1000 000 000 000 000 000, hvilket for enkelhets skyld forkortes ned til 1018. 

En trillion er så meget som en milliard milliarder! -Eller million billioner om du vil, eller kanskje du foretrekker å se det som tusen billiarder? – Ikke vet jeg, og det samme kan det vel egentlig være, da det uansett er hinsides forbi den menneskelige fatteevne. Men bare sånn for ordens skyld, kan jeg jo nevne at universets alder (altså antall år siden det som begynte som en endimensjonal ‘urpartikkel’, mindre enn den minste partikkel som er å oppdrive, eksploderte i det som har fått betegnelsen ‘the big bang) er “skarve” 13,7 -13,8 (de lærde strides) milliarder år..

 

 

For at akkurat DU, liksom jeg skulle bli født, har nemmelig akkurat DET individet vært nødt til å forplante seg med akkurat DET på akkurat DET tidspunktet siden livet tok steget fra celledeling til kjønnet forplantning. -Og når en først tar dette innover seg, innser en raskt at det er helt hinsides til odds at dette skulle treffe for hvert forbannede ledd gjennom samtlige av de ledd, via utallige arter, i hundretalls millioner av år helt frem til ens foreldre sto for det foreløpige siste leddet i denne rekken slik at akkurat DU, liksom jeg, skulle få æren av å fødes, og derav bli en del av jordens historie. – Faktisk så hinsides til odds som svimlende 1:1000 000 000 000 000 000..

Fun-facts fra min rare barndom!

Jeg er på sett og vis en særegen skrue i dag, men det voksne ‘selvs’ egenart er ingenting i forhold til det særdeles merkverdige barnet jeg engang var.. 

 

df-foto (moderert av meg)

 

  • Jeg lagret hele språket i hodet før jeg begynte å snakke:  En treffer nå og da på ‘lightversjoner’ av dette, men jeg dro den helt ut ved at jeg lagret praktisk talt hele språket før jeg sa et ord. Det eneste jeg sa, var etter som jeg har forstått ‘mamma’ og ‘pappa’, hvorpå jeg f.eks pekte på de forskjellige tingene rundt om i huset for at foreldrene mine skulle si ordet. Dersom de ikke var like keen på denne ordleken som meg, og ikke fulgte med slik at de sa feil ord, gav jeg iltert uttrykk for dette gjennom mine ‘mmmmmh’ i hissig tone. Da jeg en vakker dag var klar for å ta ord i min munn, kom det imidlertid ut i perfekt uttale, i hele, feilfrie setninger.  Familien fikk imidlertid oppleve en uventet ulempe ved denne plutselige overgangen fra å ha en unge som knapt sa et ord til å ha et fullt utviklet språk.. Det var jo en tid rett i forkant av denne språklige forløsningen at jeg har sittet inne med dette språket. -Men ingen av de voksne tenkte jo på å ta hensyn til den stumme ungen i rommet når de snakket fortrolig.. At jeg brått viste meg å være betydelig forrut for min alder hva talegaver angikk, er nemmelig ikke ensbetydende med at takt og tone fulgte med på lasset! Resultatet ble noen særs pinlige episoder hvor jeg i klare ordlag proklamerte både dette og hint til ører dette overhodet ikke var ment for..
  • Hadde usynlig baby:  Det er jo ikke uvanlig at unger har en fantasivenn, men jeg har enda til gode å høre om andre som har hatt en fantasibaby! Om noen skulle lure, hadde jeg da vitterlig både dukker og dukkevogn, men jeg foretrakk altså min usynlige baby.. Dette var på tiden da min bror ble født, så jeg og mamma gikk da og trillet på hver vår vogn; Hennes synlig, og min usynlig. Like fullt holdt jeg standfast i håndtaket på ‘vognen’ fra turens begynnelse til slutt, og skulle vi inn noe sted, f.eks i butikken, tok jeg møysommerlig og forsiktig opp min ikke-eksisterende baby, og bar den rundt. I nærbutikken var dessuten alle de ansatte 100% med på leken, hvorpå de beundret ‘den lille’, spurte hvordan det gikk osv. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette må ha tatt seg ut, og tenker som så at mamma har iallefall ikke brydd seg mye om folkesnakk siden hun lot meg holde dette gående uansett tid og sted!

 

  • En sterk rettferdighetssans førte til at farmor ble tvunget til å endre aftenbønn:  Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med farmor i etasjen under, slik at det som regel var hun som passet meg ved behov. Farmor var, i motsetning til mine foreldre troende, så med henne fulgte aftenbønn med som en del av leggerutinen. -Og bønnen i dette tilfellet, var den kjente barnebønnen ‘Kjære gud, jeg har det godt’, hvis sluttstrofe lyder; ‘Gud bevare far og mor, og alle barn på jord’. At det var kun barna som skulle bevares i tillegg til mine foreldre, var imidlertid noe jeg overhodet ikke kunne stå inne for; For hva med alle de andre voksne, for ikke snakke om alle dyrene!? Dette provoserte meg så til de grader at jeg nektet å få denne bønnen opplest dersom vi ikke endret slutten, slik at vi endte opp med følgende: ‘Gud bevare far og mor, og alle her på jord’. At jeg evnet å se forbi meg selv på denne måten, er jeg når sant skal sies ganske stolt av..
  • Jeg var livredd samtlige gutter og menn fra egen alder og oppover unntatt pappa, bestefar og min barnepikes far:  Dette vedvarte til den dagen barnepiken min dukket opp sammen med ei venninne og den ett år eldre gutten hun var barnepike for, og ville ha meg med på sirkus. Jeg kan enda huske hvordan jeg led valgets kvaler, med sirkus og denne gutten jeg var livredd på den ene siden, og å måtte bli hjemme, dog uten denne ‘fryktinngytende’ skapningen på den andre.. Til slutt (antagelig med lovnader om at den nevnte faren ikke skulle få komme innenfor armlengdes avstand slik at han fikk løftet meg opp) endte det da med at fristelsen med å få møte elefantene osv gikk seirende ut. For virkelig å illustrere hvor skrudd jeg var, var jeg henrykt over å bli båret i snabelen og opp på ryggen til en gedigen elefant, men pissredd for at en ett år eldre guttunge skulle få løftet meg noen skarve cm over bakken.. Men på ett eller annet tidspunkt i løpet av alle opplevelsene denne dagen, gjorde iveren at redslen ble skjøvet i bakleksa, hvilket i bunn og grunn betydde slutten på min gutte- og mannfolkfobi en gang for alle.