Født til borgerskap i kongeriket Norge i en tid hvor oljepengene for alvor hadde begynt å fosse inn over det ganske land og de siste spor av krigen forlengst var passée, betyr at jeg, som de fleste av dere, er blandt de særs heldige som aldri har fått kjenne hva nød og redsel er. Vi fikk prentet inn en trygg overbevisning om at det norske sosialdemokratiet våket over sine borgere, og sørget for at her ville ingen noensinne mangle hverken mat, klær eller husrom. -Og ikke minst; Her rådet likebehandlingen og rettssikkerheten! I vår del av verden, blir det praktisert likhet for loven, heter det seg, hvorav brudd på denne skal svi like fullt for ‘Kong Salomon’ som for ‘Jørgen Hattemaker’. 

– Men ER det virkelig slik?..  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Likhet for loven er som sagt noe vi tar for gitt i dagens Norge. Dette er et av de grunnprinsipper nasjonen er bygget opp rundt, liksom den individuelle friheten, demokratiet & ytringsfriheten. Loven SKAL praktiseres på samme vis uansett hvor en kommer fra, hvilken status en måtte ha og hvor formuende en måtte være. Av dette følger at brudd på disse, det være seg om det dreier seg om tyveri, drap, trafikkforseelse, erstatningsplikt, eller hva det nå enn måtte være, skal svi like mye uavhengig av vedkommendes livssituasjon og status ellers. – Og til en viss grad, må en vel kunne si at det faktisk er så; Og da snakker jeg, heldigvis vil jeg faktisk si, om at slikt som f.eks grunnloven og straffeloven [jmf. straffeprosessloven] er temmelig skvære slik..

Men selv i forbindelse med strafferetten, når faktisk ikke denne grunnlovsbestemte likheten helt frem, da penger gjør at en kan engasjere fler og mer anerkjente advokater og ekspertise en ellers ,måtte ha behov for enn en som må nøye seg med den frie rettshjelpen fra staten. Nå skal det i all rettferdighet sies at den statsfinansierte advokaten såvisst ikke står tilbake for motpartens slik situasjonen er i de fleste andre land, men penger kan som sagt fremskaffe flere folk.

Når det er sagt, er det ikke i forbindelse med strafferetten skoen trykker for det rådende rettsprinsippet om likhet for loven.. Det er først når vi kommer til bøtelegging og generelt erstatningsansvar det snører seg til for alvor..

På papiret er det fremdeles ingen tvil om at likebehandlingsprinsippet råder, men virkeligheten er nå en gang ikke nødvendigvis slik den blir presentert.. For i realiteten fortoner jo konsekvensene av brudd på de lover hvorav det foreligger et betalingsansvar [bøter, forelegg, ev. erstatning] seg faktisk ganske så ulikt for milliardæren vs. minstetrygdemottakeren! Om vi f.eks tar for oss dette i forbindelse med trafikkforseelser, blir problemstillingen svært så tydelig; For om vi nå forestiller oss at de nevnte ytterpunktene blir tatt i fartskontroll, der begge ble målt til 75 km/t i 60 -sone.. Målingen er utvilsomt uklanderlig utført. Likeså er beløpet de to må ut med i form av disse foreleggene akkurat det samme. -For de har jo vitterlig utført den eksakt samme forseelsen, og facer da den eksakt samme konsekvensen for dette, hvilket her er et gitt beløp i kr. og øre. – Eller??..

For selv om det ved første øyekast syntes klart som dagen at praksisen med å fastsette en gitt pris å betale for en gitt forseelse ikke kunne blitt mer rettferdig, blir det hele straks alt annet enn klokkeklart med en gang vi tar for oss de rimelig ulike ‘disponible beløp’ som den pålydende betalingssummen skal trekkes ut fra! For de rikeste blandt oss, har faktisk ikke en tusenlapp eller fem noen som helst betydning ‘what so ever’. For minstetrygdemottakeren derimot, medfører denne betalingssummen store konsekvenser for den skyldige den kommende måneden (ev. lenger, avh. av hvorvidt en har hele summen på konto, etc). Beløp som ikke merkes hos den ene, kan fort ha katastrofale følger for den andre. Følgen av dette blir jo da at det for førstnevnte heller ikke kan sies å foreligge noen reell straff for den type forseelse det her er snakk om, da dette i mine øyne krever at en i det minste kan ane en konsekvens! For disse, vil jeg faktisk gå så langt som å si at forseelser av denne størrelsesorden ikke lenger kan sies å være heftet ved noe forbud.. I praksis, gjør denne beløpslikheten at de mest pengesterke får sine reelle fartsgrenser hevet til å bare holde seg under grensen for å miste ‘lappen’, de kan praktisk talt parkere etter eget forgodtbefinnende, osv.

Dette fenomenet kommer også virkelig til sin rett på et av tidens virkelige høyprofilerte områder; Nemmelig miljø- og klimapolitikken! Tidens trend hva tiltak for å redusere klimaødeleggelsene, er jo dette med miljøavgifter. I mine øyne, er dette fullstendig fåfengt sålenge denne avgiften har niks og nada å si for de som står for brorparten av de skadelige utslippene, -direkte eller inndirekte! Hvorvidt ‘mannen i gata’ ser seg nødt til å redusere antall flygninger noe, kan muligens føre til at det blir en flyavgang færre hist og her, men i realiteten, vil det etter alt å dømme stort sett bare føre til en moderat økning i antallet ubesatte plasser på flightene. De rike, derimot, vil like fullt fly, og da helst med privatfly, i nøyaktig samme skala som tidligere. Det samme gjelder biler, piggdekk, og gud vet hva kontra miljøvennlig kollektivtransport.

Når vi nå har tatt for oss hvordan konsekvensene som følger en identisk økonomisk straffereaksjon gjerne varierer voldsomt avhengig av de bøtelagtes økonomiske situasjon, syntes det heller ikke opplagt at det foreligger noe kritikkverdig i at lovpraksisen ofte har denne følgen. For selv om det kan syntes urettferdig med noe som syntes å være en urettmessig hard straff for den ene, i praksis er en papirbestemmelse hvis konsekvenser er uten betydning for den andre. For det skal jo strengt tatt lønne seg å stå på for å få en solid inntekt, og for den generelle ‘rikmann’ har faktisk ikke den gitte formuen kommet rekende på ei fjøl! Hverken Røkke, Stordalen, Magnus Carlsen, John Carew, Gjelsten, brødrene Ingebrigtsen, eller hvem det nå måtte være med success innen sitt felt ble født med noen sølvskje i munnen. -Og at arbeidet de har lagt ned medfører fordeler, skulle jo også bare mangle..

For mitt vedkommende, har det ikke lykkes å avgjøre hvilket av disse to vinklingene som veier tyngst, hvilket gjør at jeg i skrivende stund har strandet med en potensiell urettferdighet, hvilket vil gjøre det spesielt interessant dersom noen av dere kunne ha noe å tilføye.. Det hele koker da ned til hvorvidt bøtelegging (og andre økonomiske følger/konsekvenser) burde fastsettes etter den bøtelagtes inntekt for at konsekvensen skal ‘svi’ i samme grad for alle, eller om identiske forseelser skal prises likt slik som det gjøres i dag?..

Innspillingen av sesong to av TV-norges skandale-reality, Ex on the beach, er unnagjort, og i et intervjuv som ble vist i VGTV -programmet Panelet (m/Harm & Hegseth), lover deltagerne at  årets utgave vil gå enda lenger enn fjordårsutgaven i så måte. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt dette er menneskelig mulig under de gitte forutsetninger..(?)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For at alle skal være helt på det rene med hva denne gjengen faktisk må overgå av utagerende adferd og handlinger for å innfri sitt løfte om å overgå fjordårsversonen:..

• Melina Johnsen sin utskjelling, hvis episode jeg vil tro er viden kjent over det ganske land, og som endte med å gi henne en Gullruten-pris. En fullstendig krakilsk Johnsen som hyler følgende av full hals har jeg vanskelig for å tro vil bli glemt med det første; “Du er bleik!, Du er stygg! Du er feit!.. – Bitch, hør her!..”
• Sekskant-sexen, hvor 5 av de kvinnlige deltagerne (inkl. nevnte Melina Johnsen og jenta hun skjelte ut så til de grader) sørget for at Daniel Pedersen virkelig fikk kjørt seg, for å si det slik.
• I diskusjonene som fulgte i kjølvannet av nevnte mangekant, kommer en av gutta ved navn Jørgen i skade å betegne de 5 jentenes adferd som ‘slutty’. Følgen av dette kanskje noe upassende, men slett ikke misvisende ordvalget, var at jentene gikk til angrep i samlet flokk, hvorpå han ble ‘pisket’ non-stop frem til han regelrett bryter sammen..
• Henrik Elvejord Borgs legendarisk brutale dumping av Inger Hauge grunnet hennes avgjørelse om ikke å ha sex på TV. Denne hendelsen sto frem som enda mer graverende da Elvejord Borg kunne røpe at dette med å ha sex under oppholdet var av betydning for bokprosjektet hans. Det viser seg nemmelig at fyren deltok i denne serien for å kunne skrive bok om opplevelsene. For Ingrid Hauge, derimot, må det ha føltes hinsides ydmykende at fyren brått kutter all kontakt, for så å feie over to stk på rappen..
• Daniels opphold og affærer som en helhet, inkl. hans hyppig gjentatte meddelser til det norske folk som lød “jeg er jo den kjekkeste”..

Med disse høydepunktene trukket frem, må det også påpekes at tiden imellom var tettpakket med ‘sex, drugs (for det jeg kan forstå) & rock’n roll’ av typen som inntil seriens sendestart utgjorde elitedivisjonen innen utagerende realityadferd. – Og sist, men ikke minst, følger Melina Johnsen & Adrian Sellevold opp med en ugly break-up, og Henrik Elvejord Borg inngår et 3-4 mnd langt forhold til Skam-stjernen Ulrikke Falch, slik at interessen om mulig boostes ytterligere.

Før vi går videre, må det presiseres at min ugjendrivelige nysgjærrighet ang. hvorvidt det lar seg gjøre å overgå skandalefaktoren fra fjordårets EOTB -deltagere, dreier seg ene og alene om nettopp dette; Hvorvidt det er menneskelig mulig å overgå den grad av utagerende opptreden som ble utvist i 2018 -utgaven innenfor de rammer som er gitt. At de har gått ‘all in’ for å kunne stikke av med tittelen tidenes mest imfamøse realitydeltagere vist på riksdekkende TV, er imidlertid hevet over enhver tvil!

Taushetsplikten ang. ‘spoiling’ av spesifikke hendelser og handling gjør at det selvsagt vanskelig lar seg gjøre å si noe om hvorvidt årets EOTB -gjeng ‘bare’ har det i kjeften, eller om de virkelig vil vise seg å kunne matche fjordårsgalskapen. Men noen drypp fikk vi dog servert, og disse ‘dråper’ hintet faktisk mot at TVN faktisk har klart kunststykket å grave frem enda et 20 -talls ’20-somethings’ av samme skandalekaliber som Melina, Henrik & co. -Hvilket igjen innebærer at de faktisk kan vise seg å innfri sitt unisone løfte om å stikke av med værsting-rekorden..

Helt konkret, dreide de hintene jeg her refererer til at 2019 -gjengen ikke nøyer seg med å vise hetroseksuell aktivitet i fri utfoldelse, i tillegg til hentydninger om flere personangrep i samme klasse som Melina Johnsens imfamøse ‘Du er bleik! Du er stygg! Du er feit!.. -Bitch, hør her!!’, samt iallefall en runde med møljesex som inkluderer enda fler enn fjordårets sekskant..

De som eventuelt i ettertiden måtte ha ambisjoner om å overgå dette konseptet, vil imidlertid måtte henvende seg til grupper hvis sivil status ikke begrenser seg til ‘singel’ og ung av alder. Enten kan ikke ekteskapet/samboerskapet ikke lenger være hellig, for å si det slik, eller så må de gå for min personlige ønskedrøm av et skandalekonsept; Typ Ex on the beach med voksne deltagere -hvorav det virkelig er snakk om ex’er med eksplosiv spenning mellom partene! Mens det for disse 20-åringene ikke dreide seg om stort annet enn kortvarige affærer med folk de var glade for å se igjen, vil en deltagergruppe på 35 år og oppover inneha de livserfaringer som skal til for virkelig å få fulgt dette konseptet til døren! Det hadde vært noe, det..

Ja, jeg heter altså Gry, og jeg dras  mot det skandaløse og det skandaløst nedrige som en magnet mot kjøleskapsdøren…

At den ene sokken i paret har for vane å forsvinne på mystisk vis, er et velkjent fenomen hos mange. Hos meg, har fenomenet imidlertid eskallert til også å gjelde skoene.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Greit nok at dette med alltid å være ute i siste liten er blandt skavankene som hefter ved min personlighet sammen med det faktum at jeg er er et generelt elendig ‘husmoremne’, men selv for et ‘rotehue’, syntes det rimelig spesielt at den ene av skoene i parene forsvinner på lik linje med sokkene. Jeg mener.. Skoene blir nå engang tatt av, og plassert side ved side i gangen uten nevneverdig innblanding fra hverken andre plagg eller hva det måtte være av ting & tang. Like fullt, er det for normalt å regne at jeg farer rundt som ei høne uten hode på vill jakt etter ‘parkammeraten’ til en av de skoene jeg har i hendene mens klokken tikker ubønnhørlig mot et hinsides stress for å rekke jobben.

For et par dager siden, ble alt selvbedrag som går på at dette kun er en hastverksgreie feid til side, da følgende skjedde da jeg i ro og mak var på vei ut på en liten treningstur med hunden min;

På skohyllen står tre ‘single’ joggesko, hvorpå den turkise par-skoen etter mye om & men tilslutt ble funnet bak TV -benken, mens de øvrige to fremdeles er sporløst forsvunnet..

Mitt spørsmål i denne forbindelse er så: Skjer dette noen andre enn meg??..

Jeg vokste opp i et hjem der likeverd, tolleranse & aksept for de som var annerledes var en sentral del av verdigrunnlaget. Like fullt vokste jeg opp med terminologier som ‘neger’, ‘hyper-aktiv’, ‘mongoloid’, osv, hvilket nærmest syntes som et paradox å regne ut i fra de rådende politisk korrekte rammer..  

Ta f.eks betegnelsen ‘Downs syndrom’.. Jeg kan for mitt bare liv ikke se hva som gjør denne betegnelsen [i seg selv] mindre diskriminerende og stigmatiserende enn ‘mongoloid’. Om jeg skal være helt ærlig, syntes jeg faktisk ‘downs syndrom’ er å betrakte som langt værre enn den gamle betegnelsen! -Men det er forsåvidt ikke det som er poenget; Poenget er imidlertid at det strengt tatt ikke er den nå utgåtte terminologien det var noe galt med, men snarere hvordan denne gruppen, såvel som psykisk utviklingshemmede generelt har blitt behandlet opp gjennom historien..

Dette skiftet i terminologi er likevel som en bagatell å regne i forhold til de følger term-endringen hva angår mennesker med afrikansk opprinnelse har fått for dagligtalen. Betegnelsen ‘Neger’ var fullstendig fritt for den stigmatisering som hefter dets amerikansk-engelske opphav, ‘nigger’. Den norske betydningen av ordet, var [og er] kun en kategorisering basert på visse utseendemessige trekk, som ‘hvit’ blir benyttet som en ‘sekkebetegnelse på oss med nord-europeisk opphav.

Nå er betegnelsen ‘neger’ strengt tatt ikke innlemmet i rasismeparagrafen [enda], og dermed ikke straffbar å benytte i offentlige uttalelser. Like fullt gjør den fordømmelsen som ordet har blitt til del at det i praksis ikke utgjør store forskjellen om det er innlemmet i lovverket eller ei. Betegnelsen ‘neger’ er per i dag så uglesett at det skal svært mye til for at en offentlig uttalelse inneholdende denne benevnelsen skal kunne passere uten at ikke alle kluter settes inn for å få ytringen til å omfattes av lovverket som diskriminerende. Ethvert nettsted med respekt for seg selv later til å ha inkludert ordet blandt de som får systemet til å spy opp advarsler vedrørende hatytringer og diskriminerende omtaler, så det syntes jo ganske klart hvor det bærer..

Det som gjør denne endringen i betraktelsen av ordet ‘neger’ så spesiell, er i mine øyne mer enn noe annet at dette overhodet ikke syntes å ha kommet fra de som omfattes av denne terminologien! Ifølge de jeg kjenner, er det nemmelig snarere det motsatte som er tilfellet! Dersom ikke de tilhørende min bekjentskapskrets skiller seg fundamentalt ut fra befolkningen forøvrig, er det ikke lenger å kunne betraktes som ‘neger’ snarere som en fornærmelse å regne enn noe annet. Med utestengelsen av dette ordet fra språket, følte de at de ikke lenger kunne vedkjenne seg sine utseendemessige karakteristikker. Selv gir denne påprakkede sensitiviteten m.h.t ordbetegnelse en fornemmelse av at den ulikhet i utseende som foreligger mellom mennesker med ulik etnisk opphav liksom skal ‘pakkes inn’ i ord med en pompøs klang. ‘Farget’ går fremdeles greit. ‘Sort’.. -vel.. *muurrr*.. Men for å bli ansett for å være sosialt veltilpasset i de politisk korrekte kretser, er det tilrådelig og i størst mulig grad holde seg til termer som ‘etnisk afrikansk’, ‘av afrikansk opprinnelse’, o.l

Nå skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at mennesker med annet etnisk opphav har blitt, og fremdeles blir utsatt for diskriminering, både i form av ord og handling. Slikt er selvsagt fullstendig uakseptabelt, hvorpå det har vært [og er] en absolutt nødvendighet med ihverksetting av tiltak for å forhindre og forebygge. Derimot er det ingen jeg har snakket med, eller hørt om for den saks skyld, som har forbundet ordet ‘neger’ med noe rasistisk! ‘Neger’ har derimot kun vært en utseendemessig og/eller etnisk sekkebetegnelse på lik linje med hva ‘hvit’ gjelder for oss med nord-europeisk opprinnelse.. Faktisk omfatter jo betegnelsen ‘blondine’, som også gjelder for undertegnede langt mer stigma enn hva som i norsk språkbruk er gitt ordet ‘neger’, uten at det burde medføre noen moralsk fordømmelse av benevnelsen som sådan av den grunn.

For også her, er det behandlingen som er gitt denne gruppen opp gjennom historien som ligger til grunn for ord-byttet, -dog noe forsinket her til lands. Årsaken til at utestengelsen av ordet ‘neger’ fra det norske språk brått ble presserende, er jo utvilsomt at dets amerikanske opphav ‘nigger’ innehar en helt annen, og fullstendig uakseptabel betydning enn den norske versonen av ordet skulle få. Det som er uforståelig, er derimot at det skulle stigmatiseres etter å ha fungert smertefritt paralellt med sitt ‘onde opphav’ i gudjammerlige tider; For ‘neger & ‘nigger’ var og er langt fra gitt samme betydning!

Hva som mer enn noe annet satte punktum for aksepten av betegnelsen ‘neger’ på den afrikanskættede befolkningen, må vel sies å være den endringen som ble tvunget foretatt i Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe. De av oss som er født før 1990, vokste som kjent opp med at Pippis far var ‘neger-kung’. I løpet av tiden som er gått etter årtusenskiftet, er titlueringen som ble gitt denne figuren ikke bare blitt å anse som uakseptabel, og derav blitt gjenstand for en ‘nødvendig utskiftning til ‘sydhavskung’, men også reist tvil om Lindgrens integritet! I hjemlandet Sverige spesielt, men også i Skandinavia generelt,, har det nemmelig pågått en heftig debatt angående Astrid Lindgrens menneskesyn, da sterke krefter har forsøkt å få påsatt henne et rasist-stempel på bakgrunn av denne titlueringen av Pippis far. Dette viser mer enn noe annet det riv ruskende gale i det hele, da få mennesker kan sies å ha vært mer fordomsfrie & hjertegode enn Astrid Lindgren, som både i form av sitt forfatterskap, såvel som i måten hun benyttet seg av det gehøret hun var gitt i form av sin kjendisstatus gjorde en enorm innsats for de svake i samfunnet!

Når det er sagt, er det imidlertid ikke alle term-skifter som har vært av det negative og/eller uforståelige. At eksempelvis MBD [minimal brain disfunction] ble byttet ut, -eller snarere korrigert får en vel si, til ADHD [Attention deficit hyperactivity disorder], er det selvsagt ingenting å si på. Men til forskjell fra betegnelser som f.eks ‘neger’ og ‘mongoloid’, var MBD -betegnelsen faktisk både feilaktig og stigmatiserende, da dette følger ‘brain disfunction’. Det er dermed ikke slik å forstå at all foretatt utskiftning i terminologi er hverken negativt eller uforståelig. Det jeg mener, er bare at vi kanskje burde gå litt dypere inn i oss selv og vår egen oppførsel for å se om vi snarere burde ta et oppgjør med vår egen samvittighet før vi går ‘all in’ for et slikt ord-skifte neste gang!..

Kroppspress er uten tvil et samfunnsproblem, og de grep som ble foretatt i hht trenden med inngrep i fjord var høyst nødvendig. Men hva som var av det gode for å snu en negativ tendens med rask utbredning, føles nå stadig mer som om det er i ferd med å utvikle seg til en helsejakt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For det første, må voksne mennesker få gjøre som de selv vil m.h.t eget liv og egen kropp. Det er nemmelig stor forskjell på å få satt en stopper for en trend som gikk på å foreta plastikkirurgiske inngrep og innsprøytninger til det ugjenkjennelige, og det å foreta et inngrep for å fikse noe ut i fra et ønske en selv har. Inngrep foretatt for å følge en trend og inngrep basert på en egen vurdering er etter min oppfatning to vidt forskjellige ting. Vi var på full fart dithen hvor det naturlige ikke lenger var å betrakte som attraktivt, hvor kropps- og utseendeidealet var ugjennomførbart uten å foreta en serie innsprøytninger og inngrep. På kort tid, har denne utviklingen snudd til at vi nå er på god vei til en fullstendig omfavnelse av det naturlige og hyllest til de individuelle forskjeller.

Derfor mener jeg de angrepene som i den senere tiden i økende grad er blitt rettet mot bilderetusjering får et stadig sterkere hint av heksejakt. At folk, meg selv innkludert, foretar og/eller presenterer en og annen forskjønnelse av virkeligheten kan da virkelig ikke være en synd som i værste fall gjør en fortjent til å plasseres i en offentlig gapestokk til spott og spe gjennom profiler som f.eks Mads Hansen, Kristin Gjeldsvik & co?!

Greit nok at lettpåvirkelige barn og unge har behov for idealer som styrer de i retning av å sette pris på sine unike ‘selv’ slik de er, og at dette motarbeides dersom de menneskene de gjerne ønsker å identifisere seg med representerer det motsatte. Men ikke desto mindre, ligger nå engang hovedansvaret for en oppvoksende slekt med et sunt selvbilde hos de som oppdrar de fra de er små; Altså i hjemmet, hvilket så vil suppleres med skolen. Jeg mener.. Er ikke grunnlaget for et positivt selvbilde lagt i det ungen når 14 årsalderen, har foreldrene i første rekke, men også øvrig familie og skole feilet og sviktet ‘big time’. -Enkelt og greit.

Jeg har forståelse for at det reageres dersom en blogger, Instagramprofil e.l hadde løyet ang. bilderetusjering. Selv har jeg imidlertid enda til gode å komme over noen som ikke har svart ‘Ja’ på spm. om redigering/retusjering. Dessuten syntes dette for en betydelig andel å være åpenbart.,

For mitt vedkommende har årene med modelloppdrag, og derav de utseendemessige trekk som ligger til grunn for denne muligheten, ført til at jeg ikke ser på bildeserier av meg selv som meg selv slik jeg fremstår i virkeligheten. Kameraet lyver gjerne til min fordel, samt at ansiktet er som et lerret å regne, da en ved hjelp av styling, kamerasettinger og poseringer kan omforme det til å kunne portrettere en serie ulike uttrykk og stemninger. Det er ikke meg på disse bildene, men fotokunst jeg har vært med på å lage i samarbeid med fotograf og stylingansvarlig. Dette har jeg også tatt med meg inn i bloggingen der jeg syntes disse formidler et uttrykk og/eller stemning som passer inn med temaet i innlegget. De øvrige bildene, er moderert m.h.t lyssettinger, fargeinnstillinger, m.m for at jeg rett og slett liker å fremstå i et best mulig lys. -Så banalt enkelt er det.

Når det er sagt, er heldigvis ikke jeg blandt de som kan sies å ha noen innvirkning og appell hos de unge og lettpåvirkelige, da denne bloggen retter seg mot et voksent publikum som ikke minst har hodet på rett plass. Av den grunn har jeg ikke ansett det for å være nødvendig å opplyse at retusjering har funnet sted og i hvilken grad, da jeg tar det for gitt at dere er helt på det rene på hvorvidt de vedlagte bilder viser hvordan jeg faktisk ser ut, og når det ikke gjør det, for å si det slik. – Og det å inneha evnen til å foreta dette skillet, vil jeg faktisk gå så langt som å si burde være en forutsetning for alle de som er lesere av blogger og følger de store profilene på Instagram. -Folk må begripe at det ikke er virkeligheten de ser, men  flott fotokunst!

I mitt tilfelle for mange eksempler på angst/fobier for ting/situasjoner som er fullstendig harmløse, og fryktløshet i forbindelse med ting/situasjoner hvor det foreligger en reell fare til at det kan sies å være noen tvil; Det er noe fundamentalt galt med fryktsenteret i toppetasjen.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nær sagt alle og enhver har en eller annen fobi. For folk flest, har imidlertid disse en fint liten innvirkning på livene deres. I mitt tilfelle, derimot, er frykten for enkelte insekter, kryp og bløtdyr så hinsides at det faller inn under sykdomsbegrepet, da det “setter begrensninger mht livsutfoldelse. På den annen side, er jeg eksempelvis sprekkeferdig av iver etter etter å få hoppet i fallskjerm, eller hva det nå måtte være som innebærer opphold i- og svev fra store høyder..

Hadde det bare stoppet her, ville det greit kunnet passere, da det slett ikke er så uvanlig at mennesker som på den ene siden utfører store vågestykker på et område, mens de samtidig har en eller annen irrasjonell fobi. Men i mitt tilfelle derimot, kan vi f.eks fortsette med at jeg på den ene siden har fullstendig noia for offentlige kontorer/instanser som NAV og skattekontor, mens jeg på den annen siden har utvist en vel så forskrudd fryktløshet i møte med voldskriminelle! Ei heller har det vært spor av frykt i møte med dyr som er viden kjent for faktisk å være skadelige, hvilket er et trekk som også gjør seg sterkt gjeldende innenfor gruppen av innselter og kryp hvor jeg er fobisk. Jeg er nemmelig overhodet ikke redd slanger, humler, bier og veps! – Altså de innenfor disse gruppene som i det minste kan påføre en smerte/ubehag!

Når vi nå har tatt steget inn i dyreverden i denne forbindelsen, bringer det meg tilbake til den gang jeg i fireårsalderen klarte å overvinne datidens store fobi for gutter og menn for å kunne bli med da barnepiken min kom og ville ha meg med på sirkus. I tillegg til meg og min barnepike, hadde det seg nemmelig slik at følget også inkluderte hennes venninne i følge med den et år eldre nabogutten.. For i mine irrasjonelle barneøyne, var det ett fett om hannkjønnet var 4 eller 104. Min mannefrykten innebar total panikkangst for alt som kunne krype og gå av gutter og menn med unntak av min far, bestefar, og faren til nevnte barnepike.  Den 5 år gamle naboguttens lave alder var dermed ingen formildende omstendighet. Om noe, var han heller blandt de aller mest fryktede, da han i iver etter å kunne leke ved møter gikk all in for å løfte meg opp i været..  Så det var med andre ord store kvaler involvert i den runden den 4 år gamle ‘selv’ måtte ta med seg selv før lysten til å få være med på dette sirkusbesøket overgikk frykten for det fem år gamle ‘monstret’ i samme følge. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre uten løfter på tro & ære om at gutten skulle holdes på avstand. Dyreelsker av rang som jeg var allerede den gang, medførte at det faktisk ikke skulle være selve forestillingen som ble høydepunktet denne dagen, men da vi i pausen fikk gå ‘backstage’ for å hilse på dyrene. Her lar da unge Henriksen, som var fullstendig avhengig av at den lille søte gutten i følget ble holdt i tømmene på behørlig avstand for ikke å bryte ut i panikkangst av sjette grad, seg fryktløst løfte av en elefantsnabel. Mens de andre barna i det minste hadde vett på å være litt nølende før de gav seg hen til de store dyrene, var jeg bare fullstendig  euforisk over å ha fått en ridetur på den flere tonn tunge elefanten og ha fått lov å klappe flere av de andre dyrene. Jeg var faktisk så hinsides meg selv at jeg glemte at femåringen tre seter bortenfor representerte min største frykt, hvilket ble mannefobiens endelikt. Det irrasjonelle i å være livredd en gjevnaldrende guttunge, mens jeg villig vekk gav meg hen til en koloss av en elefant m.m hadde ingen betydning i så måte..

Jeg mener.. Når det finnes en rekke slike absurditeter ved ens person, kan en jo bare ikke lenger stikke under en stol at her er det noe alvorlig galt fatt!..

Om ikke annet, så har uker med regn gjort sitt for vegetasjonen! Her er sommeren på sitt vakreste rett utenfor døren!

Mens det i samfunnet som sådan ikke kreves mer enn å ha et relativt kjent ansikt for å bli betegnet som et forbilde, er jeg langt mer kravstor m.h.t de som faller inn under dette begrepet. I mine øyne, ligger det et krav om noe ekstraordinært ved disse menneskene som utgjør et eksempel til etterfølgelse for befolkningen forøvrig. Det holder med andre ord ikke med en reality-deltagelse her i gården!.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ulike mennesker vektlegger selvsakt ulike egenskaper selv om de opererer med den samme standarden, om en kan si det på den måten. Dette med livsinnstilling å gå igjen som en rød tråd hos disse menneskene som har stått frem som eksempler til etterfølgelse i mitt liv:..

• Olav Thon: For så langt tilbake jeg kan huske, har jeg opplevd folks tendens til å sukke over hvor ‘gamle’ de er som irriterende. Det er noe livstrett og sytende ved dette som fikk meg til å reagere på denne typen utsagn allerede som barn. De første starter faktisk med å akke seg over hvordan de liksom ikke er helt unge lenger så snart de bikker 30. I denne alderen, har vi de typiske sukk av typen ; “Jeg begynner faktisk å kjenne på at jeg ikke er 20 lenger..” -Herifra er det stadig fler som joiner hylekoret, for så at vi når dithen hvor vi får de første av typen som lyder som om kvoten deres hva angår livets muligheter, opplevelser og minner var oppbrukt. De uttrykker seg som om livet deres er over, fremtiden har opphørt å eksistere, og alt som gjenstår dermed består i å mimre tilbake. Livet er da for pokker ikke over før det er over! – Og Olav Thon viser dette så til de grader. For meg vil denne mannen bli stående som en legende til den dagen jeg dør. Thon har liksom alt: – Det er successen med de ambisjoner og den insats som ligger bak vs. innstillingen han har til selve pengene og hans mildt sagt nøkterne innstilling når det kommer til hvordan disse forbrukes. – Thons troskap til sin egen stil med full dedikasjon til den påkledning han selv føler seg komfortabel, er rett og slett ‘outstanding’ i en bransje hvor det for verden forøvrig kun er dresser med stramme slipsknuter som gjelder. – Thon tok nylig dette med å leve livet fullt ut, hvor han ikke levnet fnugg av tvil om at hans liv så visst ikke er ferdiglevd! 95 åringen giftet seg nylig med ei like fargerik dame, og kunne dermed ikke vært tydeligere på at han i aller høyeste grad ser fremover. Jeg mener.. Er det noen som kan dette med innstilling, er det Olav Thon!
• Vendela Kirsebom: Vendelas blotte eksistens (og forsåvidt også Mona Grudt), vil jeg gå så langt som å hevde har en medisinsk virkning for meg og min ‘aldersangst’. Den verdenskjente modellen utgjør en ubetalelig motvekt til det fryktinngytende ‘førti, feit og ferdig’ -bildet av middelaldrende damer. Det er riktignok stadig fler som beholder sin skjønnhet i voksen alder, men det spesielle med Kirsebom, er at hun ser minst like fantastisk ut i dag som hun gjorde da badedraktbildet hun slo igjennom med på forsiden av Sports Illustrated ble tatt uten inngrep! God hudpleie sammen med gode gener, og ikke minst livsinnstilling har gjort Vendela Kirsebom ikonisk så til de grader at jeg bruker Instagrammen hennes for å kvele anfall av aldersangst som en asmatiker griper til sprayen. Kirsebom er helt klar på ikke å la det forbannede tallet i passet legge noen brems på hennes livsutfoldelse, lykke, og forelskelse. Samtidig viste hun i sin sesong som programleder for Top model, Norge at hun har meningers mot med nulltolleranse for nykker. Da den sedvanlige sutringen tok til i forbindelse med make-over sekvensen, kastet Kirsebom liksågodt deltageren ut for så at plassen i stedet fikk gå til en av de tusner som ville vite å sette pris på de muligheter som ble gitt gjennom programmet.
• Petter & Gunnhild Stordalen: For meg, treffer dette med på den ene siden å oppnå noe stort, og samtidig være utrettlig i ens engasjement for de svakeste og mest sårbare blandt oss midt i hjerteroten. Stordalen -paret er også forbilledlige i sin åpenhet og ærlighet om vanskelige ting, så vel som det faktum at deres økonomiske situasjon åpner dører til muligheter som ikke alle er forunt. Det at de erkjenner disse fordelene, innebærer imidlertid ikke at de forholder seg passive til den skjevheten som foreligger. Dette er jo noe som hovedsakelig demonstreres i forbindelse med at Gunnhild Stordalen kunne la seg behandle for sin alvorlige bindevevssykdom av den ypperste ekspertiden på området, hvor paret fra dag en har stått på for å gjøre denne behandlingsformen allment tilgjengelig. Videre har Gunnhild Stordalen vært utrettelig i sitt arbeid i stiftelsen EAT, som arbeider for en bærekraftig matvareproduksjon så fremt hun har evnet å stå på beina, og ektemannen har stått last & brast ved hennes side gjennom hele sykdomsperioden. Stordalen -paret sprer positiv energi, engasjement, og ikke minst har Petter Stordalen virkelig stått frem som ‘one of a kind’ i hht det å gå sine egne veier for å finne frem til de ‘rette menn til de rette plassene’ i sine ansettelsesprosesser. Choice -konsernet ansetter så gjerne de som ellers er sjangseløse, og belønnes for dette med en 100% dedikasjon for bedriften. Avslutningsvis for denne sekvensen, kan jeg bare ikke unngå å nevne hvordan Gunnhild Stordalen, som hva jeg vil anta er den eneste på planeten, evnet å se ut som et forsidebilde av Vogue midt i en beinhard cellegiftkur..
• Mario Riera: En skal såvisst ikke glemme de unge.. Det skulle faktisk bare mangle da dette tross alt er en aldersløs blogg! Videre holder det som nevnt innledningsvis så langt i fra med en reality-deltagelse for å kvalifisere til forbildestatus i mine øyne, men det er jo ikke dermed sagt at realitydeltagelse er til hinder dersom de øvrige egenskaper er tilstede! For ut av årets sesong av reality-serien Paradise hotel, hvilket av mange har fått betegnelsen ‘rølpe-TV’, dukker det opp en fyr hvis førsteinntrykk i programserien var regelrett elendig, men som siden har vist seg som en klasseperson av rang. Som den første (iallefall så vidt meg bekjent) mannlige ‘PH -blogger’ (som kan leses HER) og en av de mest aktive spillerne i serien, klikket jeg inn på denne bloggen jeg i utgangspunktet ikke kunne se som noe annet enn en ren underholdningsblogg. La oss bare si det slik: Jeg tok feil.. Mario Riera har nemmelig vist seg å være en ung mann som har rukket å erfare langt mer av livet enn det alderen skulle tilsi. Disse erfaringene bruker han til fulle i bloggen sin i den hensikt å kunne bryte tabuer og være til hjelp for andre. Kort fortalt, er Riera rammet av en kronisk sykdom med sider som er tabubelagt, og derav oppleves svært isolerende og vanskelig for de som rammes. Videre kommer den filmstjerne-pene gutten gjevnlig ut med innlegg hvor han forteller leserne om en vanskelig oppvekst sosialt sett, med mye usikkerhet og komplekser rundt eget utseende, og livet som den upopulære gutten i klassen. Disse innblikkene i en vanskelig tid, brukes ofte som virkemiddel for å fremme et spesielt budskap, og innleggene er bestandig bedlagt bilder fra denne tiden. -Bilder som viser ham som den sårbare, ordinært utseende guttungen han var for bare få år siden. I kommentarfeltene popper det opp barn og unge som deler  vanskelige livssituasjoner og/eller forteller at realitystjernens betroelser har vært/er til uvurdelig hjelp for dem i deres skolehverdag. Med andre ord, har det virkelig kommet en stjerne ut av årets PH som benytter sin nyvunne status for å påvirke positivt, og kunne være til hjelp for de som sliter. Det er forbilledlig i ordets rette vetydning, og derav noe å strekke seg etter for mennesker i alle aldre.

Har dere noen forbilder dere føler/mener står for noe som gjør de til et eksempel til etterfølgelse?
&nbs

Pride angår oss alle, uansett hvor straight en måtte være, da det rett & slett handler om ethvert menneskes uangripelige rett til å få være seg selv fullt og helt. -Også på kjærlighetsfronten..

Jeg fikk, i likhet med de fleste andre, min første forståelse av ‘Pride’ som en markering for å fremme homofile og lesbiskes krav om likebehandling. Siden jeg er så heldig å ha fått vokse opp i et hjem hvor dette med toleranse var et av grunnprinsippene vi ble oppdratt etter, var diskriminering på grunnlag av seksuell legning i likhet med etnisitet en selvfølge. I min bevissthet, var det rett og slett en kjensgjerning at det var bare ‘dumme’ og uopplyste mennesker som påsto at noen var bedre enn andre bare fordi de hadde en annen hudfarge, eller forelsket seg i samme kjønn.

Etterhvert som jeg vokste opp, og menings- og holdningsforskjeller begynte å gjøre seg gjeldende, går det stadig mer opp for meg at jeg faktisk var blitt oppdratt i en mer tolerant ånd enn de fleste. Selv om jeg ikke kan huske det er blitt sagt med rene ord, lå det allikevel en visshet om at det var null toleranse for nedsettende/diskriminerende uttalelser og betegnelser hjemme. Dette førte til at en av de a-ha opplevelsene jeg husker best, var hvordan det faktisk syntes å være full aksept for begrep som ‘svartinger’, o.l, liksom en generell oppfatning av fargede som ‘dårligere’ mennesker. Hva homofili angikk, ble dette omtalt i langt mindre grad, men den allmenne avskyen fremgikk klart i det man passerte et homofilt par på gaten, det ble vist og/eller omtalt på TV, osv. Jeg husker bla.a godt hvor overrasket jeg ble da vi var en gjeng som gikk forbi to gutter som satt på en benk og kysset hverandre. Greit nok at det så litt ‘rart’ ut, slik en ser noe uvant, men det var så absolutt ingenting å skrive hjem om, for å si det slik. -Og her var jeg omgitt av en hel gjeng som gav seg ende over, hvis reaksjonsmønster jeg også fikk se i det jeg rettet blikket mot de øvrige omgivelsene. Da ble det bare hinsides flaut, og jeg syntes ekstremt synd på disse to, samtidig som jeg var helt satt ut av at de hadde ‘guts’ til å kjøre på uten å la seg affisere av omverdenens reaksjon.

Her i vår del av verden har vi heldigvis hatt en rivende utvikling i løpet av de to tiårene som er gått siden denne episoden. Det å forelske seg i samme kjønn, er nå på full fart til å bli ansett som helt normalt av det store flertallet. I dagens Norge har homofile og lesbiske faktisk oppnådd det å bli gitt de samme rettigheter som hetrofile i form av å inngå ekteskap, adopsjon, osv. Noe ‘rusk’ m.h.t fordommer henger selvsagt igjen i pietistiske kretser, men i det store og hele må en vel kunne si at de homofile har vunnet frem i sin kamp om like rettigheter og likebehandling i kongeriket Norge anno 2021. – Men ‘Pride’ markeres imidlertid like fullt med brask & bram, selv i disse koronatider.

Det hele har imidlertid sin forklaring i at det etterhvert har kommet flere seksuelle minoriteter frem i lyset som har det samme behovet for samfunnets aksept. Aller mest sentralt i så henseende, står per i dag transeksuelle og transvisitter. -Grupper som har vært gjenstand for en uendelighet av fordommer og forakt, og som nå syntes å få en stadig større og bredere aksept og ikke minst forståelse i befolkningen.

For meg personlig, har imidlertid Pride fått en enda bredere betydning i så måte. For meg, står nemlig ‘Pride’ for ethvert menneskes grunnleggende rett til å få være seg selv fullt ut, og få leve livene sine etter eget forgodtbefinnende. Generelt, er det i dagens samfunn fremdeles en alt for liten aksept for annerledeshet. En skal ikke bevege seg langt utenfor den berømmelige ‘boksen’ før en brått risikerer å bli gjenstand for mistanker om både rusavhengighet, ekstremisme og alskens snuskerier. Det er f.eks ytterst få arbeidsgivere som ansetter en kandidat som skiller seg ut fra normen, osv, osv. Jeg har selv mine særegenheter som gjør at jeg på en rekke områder har gjort andre livsvalg enn det som for det store flertallet har vært å betrakte som selvfølgeligheter. Eksempelvis, syntes det å ikke eie egen bolig uforenlig med det å være i jobb (hvilket gjelder for folk på 30+), for ikke snakke om mistankene og de påfølgende sjokkreaksjonene som følger det å ha en vennekrets som også inkluderer folk det ansees som noe tilnærmet naturstridig for et menneske uten et kriminelt rulleblad å omgi seg med, m.m. – Og når jeg så på toppen av alt sper på med kontroversielle meninger, og ikke å ønske seg barn, så har man unektelig lagt listen, for å si det slik..

Jeg føler dermed at det ‘Pride’ står for, også inkluderer meg, til tross for at jeg i denne konteksten må sies å ha den kjedeligst tenkelige strighte legningen som menneskenaturen har å by på.

– So go out there, and show some pride!

Skuespiller Ane Dahl Torp har figurert blandt hovedsakene i samtlige av de nyhetskanaler jeg har vært innom det siste døgnet. Denne gang er det [desverre] ikke relatert til en ny film- eller TV-innspilling.. Dahl Torp har satt seg fore å bruke sin kjendisstatus for alt den er verdt for at hennes holdninger hva barneoppdragelse angår skal fastsettes i lovs form.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken dreier seg om at Dahl Torp mener barn under 13 år er for unge for å håndtere sosiale medier. Dersom skuespilleren hadde nøyd seg med å benytte sin kjendisstatus for å fremme dette synet, som åpenbart er noe hun brenner for, ville hun hatt min fulle støtte. Det som derimot skurrer for meg, er at hun henvender seg direkte for å få dette synet fastsatt i lovs form.

En ting må nemmelig være helt klart her.. Jeg har en enorm sans for profilerte personer som bruker sin status for å fremme saker de brenner for, -det være seg om jeg er enig eller uenig. I mine øyne, innebærer nemmelig dette at vedkommende også har en annen og dypere agenda enn det overfladiske på grensen til narcissistiske i å syntes og bli sett. Selv ble jeg bevisst på denne ‘skjulte agendaen’ enkelte profilerte personer har for valget av et liv i rampelyset, da jeg noen år tilbake så et intervjuv med Victoria Beckham. Beckham, som jeg vil tro de fleste kjenner til først ble kjent som ‘Posh’ i jentegruppa Spice Girls, har sammen med sin like feterte ektemann, David, har beholdt sin posisjon blandt verdens ypperste kjendiselite i over 20 år. Det har imidlertid ikke bare vært en dans på roser.. Ekteparet har i intervjuver kunnet fortelle at de så absolutt har fått føle på medaljens bakside, bla.a ved at papparazzi-fotografer har gjemt seg i busker på eiendommen, osv, og folk som både ønsker å tjene penger på de og ødelegge forholdet deres. Værst var imidlertid den gang de opplevde at barna deres ble truet, og de måtte ihverksette massive sikkerhetstiltak. Beckham røpet at de i denne perioden seriøst vurderte å trekke seg fra rampelyset, hvorpå intervjuveren spurte hva som fikk de til å bli. Svaret fra fru Beckham kom uten antydning til betenkningstid: ‘Det gir meg en sterk stemme. Vår kjendisstatus gjør at våre hjertesaker når ut til mange, slik at vi får påvirke. -Gjøre en forskjell’. -Og med det var jeg, som har et mildt sagt avslappet forhold til dette med kjentfolk, blodfan grunnet en nyvunnen dyp respekt. Sterke meninger, og et sterkt ønske om å bli hørt er nå engang ‘right up my alley’.

Greia er imidlertid at det i mine øyne er stor forskjell på det å gå ut i den hensikt å øke folks bevissthet og/eller påvirke folks valg, og det å gå ut for å få ens personlige mening innen slikt som barneoppdragelse nedfelt i Norges lover. Hadde det derimot dreid seg om noe slikt som f.eks strengere straffer for seksuelt misbruk, ville saken ha stilt seg i et helt annet lys. Her dreier det seg imidlertid om å blande seg inn i folks valg i hht hvordan de legger opp oppdragelsen av ungene sine. Måten Dahl Torp har gått ut på i denne saken, gir en uggen følelse av arroganse fra skuespillerens side. For det første, anser jeg det å påberope seg en rett til å blande seg inn i de valg de enkelte foreldre tar i hht hvordan de oppdrar ungene sine for regelrett forkastelig rent prinsippielt. For det andre, forutsetter dette utspillet fra Dahl Torp [som en logisk konsekvens] at hun mener å ha bedre kjenskap til hvordan ståa er m.h.t modenhet for alt som kan krype og gå av barn med tilhørighet i kongeriket Norge enn de respektive foreldre/foresatte. For meg, er dette hinsides respektløst, da det levner nada tillit til den enkelte foresattes evne til å foreta de vurderinger som syntes rett for det enkeltindividet de har fulgt fra unfangelsen!

Det skal imidlertid også sies at min reaksjon på skuespillerens utspill nok ble ytterligere forsterket av min generelle aversjon mot de siste ti-årenes tendens til å skulle løse alt som har en eller annen [potensielt] negativ side ved seg gjennom lovforbud/lovreguleringer. Jeg makter ikke engang tenke tanken på at det skulle komme en dag hvor disse inngrepene i vår personlige frihet og råderett over eget liv tar steget videre inn i det aller helligste; Familielivet, og derav barneoppdragelsen. At jeg hverken har, eller ønsker å få barn, har vist seg å ha en forbløffende irrelevant hva angår denne saken. Men det er nå engang heldigvis slik at det å reagere på hva som syntes å være en urett ikke forutsetter at en selv rammes. For meg, er dette en ren prinsippsak som munner ut i noe så grunnleggende enkelt som ens syn på rett & galt.