I en tid hvor en betydelig del av vårt sosiale liv foregår via sosiale medier, har disse blitt ‘allemannseie’, men alle er slettes ikke enige i hva som er rett & galt i hht bruken av disse. Et stadig tilbakevendende motsetningsforhold i så måte, er de hvis unger er viet en betydelig plass på deres sosiale mediekanaler sammen med ‘mamma-/pappabloggerne’, vs. de svorne motstanderne av hva de anser for å være utlevering, og i værste fall utnyttelse av disse forsvarsløse småfolk..
Dette motsetningsforholdet skiller seg imidlertid klart ut fra andre disputter som utspiller seg i samfunnet, da jeg enda har til gode å se de to opponentene barke sammen i en ordveksling. Alikevel er det helt tydelig en konflikt hvor to tydelig avgrensede sider står imot hverandre i henhold til hvorvidt det er greit å dokumentere ungers liv gjennom sosiale media; På den ene siden blogges det og legges ut bilder som aldri før med et stadig økende antall følgere, mens de som ikke blogger, poster eller følger disse hamrer løs på tastaturet i rykende harme over den skade motparten påfører sine barn..
Argumentet som går igjen hos sistnevnte, -‘nei-folket’, er at ungene, nå eller senere, vil oppleve det som legges ut som ydmykende. -At de blir hengt ut. Jeg er visstnok så langt fra noen ekspert innen barnepsykologi såvel som noe annet barne-relatert, men alikevel.. Jeg har nå engang vært et barn selv, så jeg har i det minste erfaring i hvordan denne barnehjernen i sin tid fungerte. På bakgrunn av dette, i tillegg til litt research blandt bekjente m/unger, er det for det første like store individuelle forskjeller på unger som voksne. -Barn er faktisk selvstendige individerer med sin egen unike personlighet helt fra baby-stadiet. Nå er dog dette i tidligste laget for å si noe om slikt som f.eks hvorvidt vi har med en inn- eller utadvent person å gjøre, om han/hun er rastløs eller rolig, osv, men jeg vil jo iallefall påstå at en har et rimelig klart bilde i god tid før skolepliktig alder. En logisk følge av dette, blir jo at det også vil være forskjell på hvordan barn og mindreårige føler i hht å bli ‘eksponert for offentligheten’, som det heter seg. Mens et utadvendt barn som elsker oppmerksomhet, osv, vil elske å figurere på foreldres blogger og sosiale medier, mens mer beskjedne og sjenerte barn er en åpenbart nødt til å holde utenfor. Dette er noe selv jeg ville ha skjønt helt instinktivt, uten at ungene behøvde ytre et ord i så måte. – Og når jeg, som ikke kan sies å være det en kan kalle en barnekjær person vet å kunne klare såpass, tar jeg det rett & slett som en selvfølge at det samme gjelder foreldre rundt om i det ganske land.
foto: fra animasjonsseriene The Simpsons & Family guy (via Google).
Videre fremstilles denne påstått skadelige eksponeringen som om dagens barn vokste opp under de samme forhold og forutsetninger som de selv, -noe som så absolutt ikke er tilfellet når det kommer til denne tematikken. Mens kritikerne legger ut om sin uro bla.a på grunnlag av det gjeldende argumentet på et vis som gir inntrykk av at de barna de gjelder derav skiller seg markant ut fra de andre barne. -At de blir hengt ut til spott og spe, avfotografert i sine mest sårbare, pinlige og private øyeblikk, mens knapt et smilende førsteklassebilde er å oppdrive av deres medelever/lekekammerater. Jeg sitter rett & slett med følelsen av at de i stor grad argumenterer ut i fra seg selv, og hvordan de ville reagert om private bilder var tilgjengelig for alle og enhver i sin egen barndom. Det virker nemmelig ikke som de har tatt det med i betraktningen at avbildede unger på Instagram overhodet ikke skiller seg ut i mengden hos en generasjon som er født inn i en verden hvor sosiale medier, med den eksponering som følger, er helt vanlig!
Det som unger og ungdom ikke trives med, er nettopp dette med å stikke seg ut fra gruppen gjennom noe som føles flaut og/eller ydmykende, da de gjerne trakter etter å ‘høre til’ ved ikke å skille seg ut. Dette innebærer jo at i en tid der ens liv er dokumentert på sosiale medier er helt normalt, vil dette, generelt sett, også være noe den enkelte er tilfreds med.
Når dette er sagt, er det imidlertid ansett for en selvfølge at de foresatte innehar og benytter seg av god, gammeldags dømmekraft hva det som legges ut angår. Ikke minst er disse, som jeg var inne på tidligere, nødt til å ha alle antenner ute i hht hva som er greit av eksponering av den enkelte. Forutsetter en imidlertid at vi har å gjøre med oppegående foreldre med ditto kjenskap og sensitivitet hva angår hva det enkelte barnet trives med, så mener jeg det faktisk er på tide at dette ‘nei-folket’ og ‘forståsegpåere’ jekker seg en god del hakk ned. Under de normale, gitte forutsetninger, er det ingen som er i nærheten av å kjenne ungene sine som foreldrene deres, for ikke snakke om at ingen er i nærheten av å være så opptatt av de respektive barnas beste som nettopp foreldrene. -Derfor syntes det virkelig som i allefall et minstemål av ydmykhet og respekt for den enkelte foresatte er på sin plass her, hvor det faktisk burde utvises et snev av respekt for deres dømmekraft i hht hva som er greit og ikke greit hva angår ungene deres..
foto: df foto.
*
#blogg #blogging #sosialemedier #instagram #facebook #eksponeringavbarn #barnepsykologi #foreldreblogger #mammablogger #pappablogger #bloggere #samtid #samfunn #internett #barnogforeldre #foreldreogbarn #debatt #barnetsbeste
