Vi som lever i hva som må kunne kalles ‘SoMe-alderen’, har vel alle etterhvert fått smertelig erfare hvor uendelig mange knips det er mellom hvert ‘insta-vennlige’ selvportrett som derav legges ut til offentligheten. – Når sant skal sies, er det noe inni granskauen mange traumefremkallende skrekkbilder som er blitt slettet imellom hvert nye selvportrett som blir lagt ut på blogg og/eller sosiale medier!
Som regel ligger skylden hos en selv, og det faktum at det er forbannet vanskelig å ta vellykkede bilder av en selv, men innimellom har vi også ‘force major’ -ødeleggelser av noe som faktisk hadde de beste forutsetninger for å bli bra, slik som dette.. Her var det nemlig nært opp til optimale lysforhold for en bloggers alltid pågående selfie-misjon, for så at det hele rett og slett blir ‘tatt av vinden’..
Fredags-quiz’en har formelig eksplodert det siste halvåret, og har i det siste dratt fulle hus. Det som gjør dette konseptet så spesielt, er at det fenger alle aldre! Jeg mener.. Hvor ofte finner du utelivskonsept der ungdom som eldre morer seg i skjønn forening!?
For all del, trivselen i restauranten er upåklagelig, men ikke desto mindre, er favorittjobben unektelig her oppe i festlokalet i 2 etg.
Dagens bilde er altså et ‘landskapsbilde’ fra min ‘utsiktspost’ bak baren, av hvilket det fremkommer at lokalet vel må sies å være så fullt det får blitt.
Pepsi er jo virkelig et kapittel for seg selv når det kommer til esker. Når hun i tillegg er en selskapspus av rang, og derfor både vil bli sett- for ikke snakke om selv å kunne se så mye av det som foregår som mulig, har hun nå fått overta vegghyllen i stuen. Problemet er imidlertid at hun er én av fem, med det utkommet at det tidvis kan være at ens favorittplass er okkupert av en av de andre, hvorpå de er hensatt til å respektere førstemann til mølla -prinsippet..
Nå utgjør imidlertid ikke Rusken, -og forsåvidt heller ikke Knert i særlig grad, noen ‘trussel’ i hht kapring av denne esken, liksom de også er blitt alt for store til å kunne legge seg til på toppen av klatrestativet. Men Tufsa er derimot ikke større enn at hun får skviset seg nedi, – hvilket hun vitterlig også gjør med jevne mellomrom, i tillegg til at også Dolly har blitt sett oppe i der ved et par anledninger.
Her ser man en særs indignert pusejente som endelig har fått igjeninntatt sin rettmessige trone, av hvilket følger den tydelige ‘ikke tenk på det engang!!’ -attituden som fremkommer i dette bildet.
Askim er jo ikke akkurat i favorittsjiktet til å bli kronet til Norges vakreste by. – I bunn og grunn er den vel ikke stort mer enn en by på papiret, da det i realiteten er en drabant til Oslo. Men selv denne lille ‘harry-tassen’ av en provins glimter faktisk til med et par gullkorn i den grå ørkensanden hva severdighet angår, og et av disse, er utvilsomt denne instrumentkonstruksjonen her.
Pianoet m/krakk er hugget i stein, mens tromme, notestativ, cello og mic er av metall. Steinplattingen den er plassert på, er dessuten opplyst av spotter som gjør at det hele virkelig kommer til sin rett etter mørkets frembrudd.
Folk får hyle så mye de vil om at sukkeret er for vår tids arsenikk å regne; Søtt er og blir godt, og godt, morsomt og behagelig er hva som gjør livet verdt å leve. Kunstige søtstoffer er og blir dessuten en mager (bokstavelig- så vel som billedlig) ertstatning for den ekte vare, så med disse ord, vil jeg fortsette å inkludere sukker i kosten som om det var 1983..
Med julen vel overstått og derav tar med seg den respektive julemenyen inn i historien, er det atter igjen ‘grafisk designer’ undertegnede restaurantpotet primært skal brukes til. – For da er det nemlig selveste hovedmenyen av året som står på agendaen!
Her har vi så det ferdige resultatet slik den går i trykken, der forsiden- og baksiden utgjør den ene siden av det doble A4 -formatet, mens midtsidene utgjør baksiden. Det går mildt sagt kule varmt mens det står på, men det er til gjengjeld ditto revarding når en står med det ferdigstilte restltatet i hendene.
Dagens bilde, er rett og slett ei såpeboble på syretrip (les; sharpening- pluss fargeoptimaliseringsfunksjonene i Photoshop).
For er det virkelig menneskelig mulig å vokse fra fascinasjonen over såpebobler?? I mitt tilfelle er svaret på det spørsmålet iallefall et definitivt ‘nei’. Når sant skal sies, så er jeg vel oppe i tre flasker pr. dags dato, tror jeg. Det er nemlig ett eller annet ved disse flaskene som gjør de uimotståelige i det jeg får øye på de i bokhandlere o.l..
Jeg ser vel ikke bort i fra at det kan oppleves noe spesielt at et voksent, tilsynelatende oppegående menneske faktisk kjøper disse ene og alene for eget nøyes skyld, men jeg klamrer meg til ordtaket som sier at ‘en ikke er voksen før en tør å være barnslig’, og lar det stå til.
Hva er vel ikke mer rørende for en katte- og tøykaninmor enn scener som dette!
Mens de øvrige fire av ‘the furry five’ er hhv knekkende likegyldig- eller en regelrett drapstrussel i forhold til den lille blå, er Dolly, som seg hør og bør den vennligstilte ovenfor andre arter, -det være seg de tilhørende virkelighetens verden så vel som de hvis liv er hensatt til fantasien..
Nå er vidstrakte landskapsbilder vitterlig ikke min spesialitet på fotofronten, men non the less tenkte jeg det ville være hyggelig å vise området jeg vokste opp sett i fra min mors glassveranda i en riktig så stemningsfull vinterlig bekledning til Fredrikstad å være på julaften morgen.
Vel hjemme, og derav brutalt ‘pælmet’ ut av de siste dagers utopiske gjestevisitt tilbake til barndommens sorgløse tilværelse hvis ansvar og forpliktelser begrenser seg til å plassere glasset på bordbrikken, legge skittentøyet i hhv dunken eller i maskinen, og at jeg ved røyking uten tilsyn etter beste evne plassere aske- og sneiper i sine respektive askebegre i tråd med det system som har rådet på området øremerket utførelsen nettopp denne lasten (les; verandaen) så langt tilbake jeg kan huske..
Det voksenlivet jeg i min ungdoms totale tankeløshet idealiserte som ensbetydende med den totale handlingsfrihet med en praktisk talt ubegrenset tilgang på penger, da ‘lønnet arbeid’ ble forstått som synonymt med et regelmessig tilskudd av kr. slik at en aldri ville gå tom, har vitterlig ikke levd opp til forventningene, for å si det sånn!..
Dagens bilde kan vel trygt sies å utgjøre selve livslinen min i disse dager hvor hva som viser seg å være julebordsesong på steroider i restauranten og GRYXEN-dager på bloggen; Nemlig en boks energidrikk med max koffeininnhold! – Og selvsagt velger jeg, som lever på dietten fra bakvendtland, de sukkerholdige varianter, for her må en ta med seg all den energien en kan få! Her løpes det nemlig daglige distanser som ville fått selv Jakob Ingebrigtsen til å trygle om nåde før skiftets slutt dersom han skulle prøve å henge seg på ei økt i den ekstremsporten som kalles ‘smått underbemannet restaurant-løp i julebordsesong’.
