I det jeg scroller nedover TV2’s nettside, går oppmerksomhetsnivået fra 0-100 i det jeg får øye på overskriften som sa at det var en mor som hadde angitt sin egen sønn for det såkalte Geirangerdrapet i 1996. Nå viste det seg at dette skjedde etter hans død, samt at det ei heller forekom nok bevis forøvrig til at dette fikk satt punktum i saken. Men non the less, avstedkom det med en interessant problemstilling å fremlegge i bloggs form… 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Har du mot til å være annerledes?

For om den her dama først meldte fra om sønnens tilståelse i kjølvannet av et TV3 -program som gikk over eteren ca et år etter hans død, så er det foreldre der ute som faktisk egenhendig har sørget for at avkommet er blitt holdt ansvarlig for sine handlinger.

En av disse historiene, er gjenfortalt i en episode av dokumentarserien ‘Evil lives here’, som kan sees her:

Som barnløs, er jo dette et etisk og følelsesmessig dilemma som jeg selv ikke har noen forutsetninger for å ta stilling til what so ever. Men like fullt, slo det meg som en særs interessant problemstilling å lufte, for jeg er jo fullt inneforstått med det helvete de står ovenfor de spom faktisk er nødt til å foreta dette valget, med alt av konsekvenser som følger.

På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som voldtekt og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver.

Men på den andre siden, så står imidlertid den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men har det med å bestå livet ut. Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle om så hadde latt seg gjøre. Og med min eksistensielle angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, og det med klar margin, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, så langt i fra vil være noe selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.

Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Ingen kan si med 100% sikkerhet hvordan en faktisk vil håndtere ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved å overgå seg selv i form av å vise seg taprere- og mer handlekraftig enn noen kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien. Men ikke desto mindre, bidrar det å gå så langt ned i dybden av en selv i forhold til å sette seg inn i et dilemma som dette, til at en blir bedre kjent med seg selv på dypet. Dessuten er det interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..

Det som først og fremst definerer den frie delen av verden, er at enhver står fritt til å velge hvordan en velger å leve livet sitt, hvilke prioriteringer en gjør, og derav gjøre seg opp sine egne meninger og oppfatninger. Men i realiteten kan dessverre ikkle dette sies å være stort mer enn en illusjon, da denne friheten strengt tatt kun gjelder innenfor visse rammer. – Rammer som bare blir snevrere og snevrere..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Barnepsykopater! 

For noen dager siden, kom jeg over en kronikk av en psykolog der det ble gitt kred til de som har det i seg å bryte med norm hva livsløp angår, og jeg har vel knapt kommet over en ytring som føltes så spot on som denne her i mine levedager. – Og når sant skal sies, var det unektelig en aldri så liten ego-boost involvert her også, da jeg unektelig tilhører det bitte lille mindretallet det ble referert til; De hvis ønsker for livet sitt bryter med norm pålydende egen bolig, solid økonomi, 1,7 barn, og stasjonsvogn som faktisk evner å gjennomføre det…

Nå ER det imidlertid unektelig slik at det store flertallet av oss faktisk ønsker det såkalte A4 -livet med ekteskap, enebolig, barn, og karriære. Men et flertall, uansett hvor stort, inkluderer jo ikke alle. Med andre ord, innebærer det at det finnes et flertall at det også finnes et mindretall, og i denne sammenhengen, består altså dette mindretallet av de hvis ønsker i livet bryter med norm på et eller flere punkter.

Det som imidlertid er spesielt når det kommer til det å ha tilhørighet i dette mindretallet hva livsvalg angår, er at denne psykologen grep fatt i min overbevisning om at det mindretall som ønsker å leve annerledes så langt i fra er like lite som de som faktisk har vist seg i stand til å gjennomføre det..

Saken er nemlig slik at uansett hvor fritt enhver norsk borger står til å foreta egne valg etter loven, er det i realiteten langt i fra like fritt frem for det å bryte med norm hva de sentrale livsvalg, som f.eks barn og egen bolig angår. Når visse rammer er så til de grader etablert som ‘must’ for nær sagt å kunne defineres som et liv verdt å leve, er presset fra omverdenen gjerne ditto massivt. – Og i takt med at denne psykologen la ut om hvilken prestasjon det faktisk er å ha ‘baller nok’ til å gjennomføre ens ønskede brudd med norm, desto sterkere vokste min stolthet over å tilhøre denne ‘edle del’ av menneskeheten.

Men så har det seg sånn, da, at ting gjerne sees i et hakket bredere perspektiv i det de får sunket inn, -og så også denne omgangen med selvgodhet.. – Ikke sånn å forstå at jeg ikke har min tilhørighet i det lille mindretallet som har brutt med norm hva livsløp angår, for det har jeg vitterlig gjort så til de grader. Det som imidlertid begrenser min nobelhet i så måte, er at gjennomføringen av denne annerledesheten for mitt vedkommende har vært så alt for lett i forhold til hva andre opplever. F.eks er jeg i den unike situasjon at jeg er velsignet med et sett foreldre der ingen av de, en eneste gang har så mye som ymtet frempå om barnebarn. Det eneste som har vært sagt i så måte, er at eventuell reproduksjon, er helt og holdent opp til oss, -altså min bror og meg. At de så har stått standfast i dette på tross av at vi begge har valgt å forbli barnløse, gjør så deres standhaftighet på dette området enda mer beundringsverdig i forhold til hva andre som ikke har noe ønske om å bli forelder opplever av guilt tripping og press.. Hva valget om å avstå fra det store karriærekjøret angår, har det imidlertid vært uttrykt en viss undring over manglende utnyttelse av evner, men det er også alt. Noe press eller uttrykt skuffelse eller misnøye har det imidlertid ikke vært snakk om. Videre, har hverken dette med ikke å ville gifte meg, eller ikke å ville inn på boligmarkedet med mindre det brått skulle skylle manna fra oven ned over meg slik at et boligkjøp kunne gjennomføres uten banklån..

Så det er m.a.o ikke tvil om at min annerledeshet har vært så hinsides lettere gjennomførbar enn hva tilfellet er for andre, at det knapt kan sies sammenlignbart. Men når det er sagt, er jeg imidlertid ikke fullstendig uberettiget for å kunne ta til meg noe av denne æren; For jeg har unektelig en sjelden evne til å ikke ta til meg ting som blir sagt, slik at når f.eks dette med den ønskede barnløsheten er blitt bragt på bane, har jeg i stedet for å føle press, snarere lagt ut om hvordan jeg mener det å få barn bør være det mest gjennomtenkte valg en foretar, osv. Min i overmåte velutviklede meningssterkhet har m.a.o ført til at hangen etter å uttrykke mitt syn på det å gi etter for press, eller på annen måte få barn uten å være 100% klar for foreldrerollen fullstendig har overskygget følelsen av å bli ‘alienated’ i så måte.

Det eneste området jeg har opplevd et viss ubehag i hht omverdens opplevelse av mine livsvalg, har faktisk vært på dette med å leie bolig fremfor å eie. For i et urovekkende stort antalls øyne, er det å ikke ha sitt eget navn oppført på boligen når en har kommet opp i en viss alder rett og slett synonymt med mislykkethet. Og når en da på toppen av det hele har valgt bosted ut i fra det å få de respektive utgifter presset så lavt som råd er innenfor det forsvarlige, så har en jo lagt listen, for å si det sånn. Men non the less, står jeg fullt og helt ved egne valg, vel vitende om at intet er sort/hvitt her i verden. En må m.a.o alltid ofre noe for å kunne oppnå noe annet, og for min del, har dette vært å kunne leve et behagelig liv med den reduksjon i inntekt som naturlig følger det å være herre over en større del av ens tid enn hva folk flest velger seg. Om jeg aldri blir for formuende å regne som restaurantarbeider og blogger, så har jeg imidlertid privilegiet av slikt som å få tilstrekkelig med søvn hver eneste dag, og betrakte den såkalte tidsklemma utenfra, med en lettelse over å få slippe.. Men non the less, så burde folk vitterlig holde seg for gode til å legge føringer for hvordan andre skal leve livene sine, for det er unektelig et ukjent antall skjebner der ute som har latt seg suge med at dragsuget inn i en tilværelse de selv ikke har ønsket…

I det jeg ser en ‘true crime’ -dokumentar som tar for seg livsløpet til en kynisk morder før vedkommende tok steget fullt ut og tok et annet menneskes liv, så klarer jeg bare ikke å fri meg fra tanken om at det allerede fra barnsben av var så åpenbart hvor dette bar at fyren vitterlig burde vært sperret inne allerede før han nådde tenårene!.. 

Slik overvinner du hersketeknikerne!

Jeg er fullstendig klar over at det å ta til orde for noe slikt vel er så politisk ukorrekt som det kan få blitt. Som kjent, er den rådende policy at barn ikke kan diagnostiseres med asosiale/dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser,  da dette etter sigende forutsetter at hjernen er ferdig utviklet. Som den legperson jeg er, kan jeg selvsagt ikke sitte her å påstå at de tar feil, men ikke desto mindre KAN jeg si følgende; I de tilfeller der unger med et smil om munnen plager dyr og angre barn, er likegyldige til straff, og i det hele tatt opptrer som om de var blottet for empati og samvittighet, så er det iallefall noe så til de grader galt fatt i toppetasjen til den ungen at massive tiltak bør iverksettes! – Både i forhold til (forsøk på) behandling av vedkommende selv, men i enda større grad i forhold til å beskytte omgivelsene..

Selv om det er mye som gjenstår i hht å komme til bunns i spørsmålet hvorfor- og hvordan enkelte mennesker utvikler såkalte dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser som psykopati, sosiopati og narsissisme, der den røde tråden som går igjen er liten- eller ingen evne til empati, så er det i det minste bred enighet om at enkelte er født uten evne til empati, mens det hos brorparten av tilfellene er en kombinasjon av arv- og miljø som ligger til grunn. I praksis, innebærer denne arv & miljø-kombinasjonen at vedkommende er arvelig disponibel for å ‘slå av’ det meste av menneskelige følelser som en overlevelsesmekanisme dersom vedkommende utsettes for mishandling/misbruk i tidlig alder.

At det i de sistnevnte tilfeller lar seg gjøre å (mer eller mindre) gjenopprette et ‘avslått’ følelsesregister igjennom behandling, syntes forståelig. Men i det mindretallet av tilfeller der unger født inn i de beste hjem opptrer tilsynelatende blottet for alt som er av både samvittighet og empati, er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at hensynet til omgivelsenes sikkerhet faktisk må veie tyngre enn at ethvert barn har krav på å vokse opp under de forskriftsmessige forhold og omgivelser. M.a.o syntes det fra mitt ståsted å være unntak fra den oppleste- og vedtatte norm om at det ikke finnes noe slikt som onde barn.

Som sagt, har ikke jeg noe grunnlag for å motsi den medisinske slutningen om at slikt som psykopati- og sosiopati ikke kan fastslås hos barn, med den underforståtte betydning at det inntil hjernen er fullt utviklet ‘kun’ er snakk om adferdsforstyrrelser/vanskeligheter, hvorpå ‘barnets beste’ -og barnets velferd’ uansett forhold skal være gjeldende praksis. Og i utgangspunktet lyder jo dette som en riktig så korrekt- og velbegrunnet. Men så slår det meg at den samme policyen om hva som er til ‘barnets beste’ like fullt må gjelde for det som måtte være av yngre søsken og øvrige slektninger, medelever, nabounger, osv, osv. – I tillegg til det som måtte være av tilgjengelige dyr, for den saks skyld! Når et barn utviser en så gjennomført kynisme at h*n ved gjentatte anledninger har gjort seg skyldig i regelrett tortur, og i verste fall hva som utvilsomt klassifiserer som drapsforsøk, der vedkommende topper det hele ved å opptre fullstendig uberørt av både hendelsen som sådan- og de reaksjoner som måtte avstedkomme fra hhv foreldre/foresatte, skole og samfunnet forøvrig, så kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at ‘det beste’ for de respektive ungene må være at tryggheten- og sikkerheten ders besørges ved at de gjøres utilgjengelige for den respektive trusselen, om denne så aldri så mye er en mindreårig!

For i det hva som på papiret er et barns beste blir satt opp i mot hva som er x-antall barns beste, kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at hensynet til ofrene- liksom de potensielle fremtidige- må veie tyngst, -fastsatt personlighetsforstyrrelse eller ei! – Men for all del.. Jeg skal som sagt ikke påberope meg å sitte på noen ubestridt sannhet i dette spørsmålet, så det ville vært interessant å høre andres tanker og meninger rundt dette..

‘Hersketeknikker’ er en uting som i stadig økende grad blir benyttet for å latterliggjøre og/eller ‘fordumme’ ens meningsmotstandere i ordvekslinger overalt i samfunnet; På den politiske arena, på arbeidsplassen, i hjemmet.. – You name it. Heldigvis finnes det imidlertid enkle måter å overvinne disse på.. 

Er kvinner dummere enn menn??

->>> Når du blir avbrutt, fullfør setningen uansett! Om så vedkommende er aldri så høylytt, så fullfør setningen uansett om ingen får med seg et ord av det som blir sagt. Dette er faktisk kjernepunktet i hht å bli respektert, så det på la seg avbryte ved å tie, kontra det å kjøre på ufortrødent, innebærer intet ringere enn et vinn- eller forsvinn.

->>> I en gruppesetting, ta for deg de øvrige involverte som enkeltindivider! Dette gjøres først og fremst ved å tiltale de ved navn, men kan også gjøres ved å søke øyekontakt, som så holdes i sånn ca 3 sek. Å gi folk følelsen av å ‘sett’ som individ, er nemlig et sikkert kort i hht å vinne de over på din side, så når du føler du er i ferd med å tape gehør/oppmerksomhet til din opponent i en gruppe, så er det å gi hver og enkelt noen sekunders blikkfokus et sikkert kort i hht å vinne de tilbake.

->>> Mennesker søker inkludering! Vi mennesker er flokkdyr, og har derfor en ‘greie’ med å bli inkludert i et fellesskap. Følgelig, vil det å påpeke likheter mellom en selv- og ens samtalepartner (som f.eks; ‘Vi er jo begge/alle byjenter her, slik at hver og en av oss dermed har erfart…’, eller ‘X og jeg er jo begge oppvokst på 80 -tallet, slik at…’) veien å gå for å skape en felles plattform som gjør at det å gå til angrep vil sitte betydelig lenger inne da det vil gi en følelse av å gå til angrep på en av ens egne.

->>> Benytt kroppsspråk/ordløs kommunikasjon når du ikke har ordet! Gode/positive signaler, slik som f.eks et smil- bifall med øynene, etc har en oppmuntrende effekt på mottakeren til å fortsette i samme spor, mens negative signaler, i form av slikt som et ‘skjevt blikk’, eller rett og slett å ignorere vedkommende, har en dempende effekt på det utviste adferdsmønsteret. – Og intet er faktisk mer effektivt i hht å ta brodden av en hersketeknikk som det å ikke respondere i det hele tatt, men snarere bare holde blikket til vedkommende, gjerne med et spørrende uttrykk.

->>> Ta tak i hva du mener er ufin oppførsel! I første omgang kan dette gjøres uten å gå på den/de de gjelder, men istedet legges frem på et generelt grunnlag (som f.eks; ‘Nå bør vi vel avstå fra å gå til personangrep dersom vi skal kunne komme frem til en løsning i denne saken..’). Dette for å gi vedkommende en sjanse til å ‘reise kjerringa’ i hht adferd. Men om dette ikke virker, og de er nødt til å tas individuelt, så vær helt konsekvent på at det er handlingen/oppførselen som skal tas, og ikke vedkommende som person. På denne måten, hever en seg over det lavmålet du vil ta bukt med, mens du i motsatt fall ville latt deg dras ned til samme nivå som din motstander.

->>>  Distanser deg selv som person fra det som blir sagt! Verbale angrep vil vi imidlertid uansett, i større eller mindre grad utsettes for i løpet av livet, og her er kunsten rett og slett å jobbe med deg selv, med det mål for øyet å kunne bygge opp et typ usynlig ‘skjold’ som stanser/forhindrer treffende/sårende bemerkninger fra å kunne ‘nå inn’. Dette er spesielt relevant for oss som opererer på nett, da det å mestre dette rett og slett er synonymt med å være ‘immun’ ovenfor nettroll.

Jeg går ut i fra at en del av dere klikket inn på dette innlegget i ren harnisk, og lurer på hva faen dette er for en insinuering. – Det er iallefall hva jeg ville gjort om det var jeg som brått fikk en sådan overskrift i fleisen! Vi lever nå tross alt i det 21 århundrets Norge!.. 

Men ikke desto mindre er det beklageligvis en del ubestridelige fakta som gjør at dette spørsmålet så visst ikke er så utdebattert og derav utdatert som vi ynder å tro. For uansett hvor hardt jeg har forsøkt å bortforklare- og rasjonalisere disse faktorer, så er de like forbannet en kjensgjerning… 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Voldsoffererstatning vs. egen skyld

Som jeg vil gå ut i fra en del av dere har fått med dere, har jeg utkommet med et par innlegg der jeg virkelig har gått på tvers av tidens politisk korrekte rammer, -selv til meg å være, i løpet av den siste måneden. – Innlegg der jeg virkelig har bannet i kirken, for å si det sånn, og da spesielt i forhold til feminismen.. Men selv om det som insinueres ved å stille spørsmål ved kvinnens mentale kapasitet i forhold til mannen syntes regelrett uhyrlig ut i fra et objektivt ståsted, er imidlertid formålet denne gang å forhåpentligvis få lagt denne ballen død en gang for alle.

Vel.. Det begynner jo iallefall unektelig riktig så bra for spinnesiden, i det jentene er gutta overlegne i hht læring, og utvikling fra øyeblikket de ser dagens lys. Denne ledelsen holder frem med uforminsket styrke i det ungene når skolepliktig alder, hvorav jentene ligger metaforiske lysår foran sine mannlige klassekammerater grunnskolen igjennom. Faktisk begynner en ikke å se en utjevning før de er godt i gang med ungdomsskolen. Men om gutta ikke henger like langt etter som før, så beholder kvinnesiden allikevel en solid ledelse ved at de er i et solid flertall i hht å ta høyere utdannelse.

– Men her skjer det imidlertid noe..

For i det de når yrkesaktiv alder, så er det av en eller annen grunn brått de tilsynelatende langt mindre skolerte gutta som tar over showet, mens det på kvinnesiden råder uplanlagte graviditeter med ditto karriæreavbrudd, som så så alt for ofte ender i slikt som nedtrapping i stillingsprosenter og den slags.

Men det er imidlertid ikke dette som butgjør det springende punktet i hvorfor dette spørsmålet presser seg frem; For mens den voksne mannen er opptatt av å holde seg oppdatert i samfunnsrelaterte spørsmål så vel som vitenskap, liksom han holder seg up to speed i hht generell allmennkunnskap, så råder det en pinlig likegladhet i hht å utvide sin horisont hos det motsatte kjønn.

Mer enn noe annet område kommer dette til uttrykk i hht valget av magasiner og tidsskrifter. Jeg mener.. Det er jo bare å kaste et blikk på forsidene av de to som leder an hva hhv den kvinnelige- og den mannlige målgruppe angår;

Altså, bare se på dette her; Mens Vi Menn består av vitenskap, historiske fakta, teknologi, kriminalhistorier fra virkeligheten, og i det hele tatt informativt- og lærerikt materiale- og artikler med substans, er Norsk ukeblads forside bare et eksempel i den uhorvelige mengden av kvinnemagasin som er som skreddersydd for 50 -tallets husmoræra ispedd en og annen sykdomshistorie, tomhjernede kjærlighetsromaner og ‘hjemme hos’ -reportasjer.

Alternativet til den genren bladene som det viste N.U, Hjemmet, Allers, Tara, Camille, KK, og gud vet hva representerer, er de om mulig enda mer tomhjernede sladderbladene Se & hør og Her & nå. For selv om disse tilsynelatende gir seg ut for å ha en kjønnsnøytral målgruppe, er jo realiteten den at det er kvinnedelen av befolkningen de livnærer seg på. Tilsvarende, er det bare å se i hvitøyet at kundegruppen til magasin som Illustrert vitenskap består av en klar overvekt av menn.

Den samme tendensen kommer også til uttrykk hva TV -vaner angår, da den mannlige andelen publikummere til slikt som såpeoperaer og realitykonsept som ‘Real housewives in xx’, ‘Ungkaren/ungkarskvinnen’ og ‘The Kardashians’ er forsvinnende liten, mens programkonsept med mening og substans har en overvekt av mannlige seere.

Selvsagt er det heller ikke i denne anledning sort/hvitt, da det, iallefall ikke ut i fra hva jeg har kunnet avdekke, er noen nevneverdige kjønnsforskjeller i hht de som lar seg underholde av serier som Ex on the beach, Farmen og Paradise hotel, men non the less, altså.. Det ER en forskjell i hht substans på de kilder hvor kvinner og menn innhenter sine input, for å si det sånn. – Og ei heller bloggen har såvisst vist seg å være noe unntak i så måte, -snarere tvert i mot. For selv om den revolusjonen genren har gjennomgått de siste årene har betydd en grassal utjevning i så måte, så er det like fullt en tilnærmet total dominans av kvinnelige lesere av de gjenværende rosafargede utgivelser, mens de mannlige leserne utelukkende kommer til syne der konseptet kan relatere til virkelighetens verden.

Her kan jeg fortelle at det fremdeles var år igjen av de rosas æra den gang jeg selv tok steget inn i bloggverden og knapt hadde lest et blogginnlegg i mitt liv. I det jeg da startet min søken etter blogger å følge selv, innså jeg nærmest umiddelbart at jakten etter de konsept som var av interesse var tilnærmet den etter nålen i den berømmelige høystakken i hht det rosa havet som den gang utgjorde blogg-Norge. For å komme noen vei i det jeg skrollet nedover hva som syntes å være en endeløs rekke av utgivelser, ble løsningen dermed kun å klikke inn på det jeg kunne finne av mannlige bloggere, for så å ta det derifra. Årsaken var helt enkelt at her var oddsen så til de grader mye høyere for å treffe enn ved alt annet av avkortelser og utvelgelser.

Om du imidlertid skulle være forledet til å tro jeg utgjør et unntak fra regelen i så måte, er du beklageligvis på villspor. Om jeg så styrer unna ‘kjerringblader’ og legeromaner, i tillegg til å gå for blogger av substans, er TV -vanene mine under enhver kritikk. Jeg mener.. Hvor galt er det ikke å ringe opp en TV -kanal i den hensikt å gi de det glatte lag for å ha tatt en såpeopera av sendeplanen sånn helt uten videre!? Det er riktignok en god del år siden, men non the less.. Dagens versjon av ‘selv’ ville garantert hatt de samme såpeavhengigheter var det ikke for at det ikke lar seg forene med hverdagens gjøren og laden a-la i dag, – og om det skulle være noen tvil i så måte, feies denne iallefall ut vinduet med den altoppslukende interessen for søppel-TV a-la de nevnte virkelige husfruer fra XX og familien Kardashian/Jenners gjøren og laden..

Men når det er sagt, nekter jeg allikevel å åpne for at vi jenter står det minste tilbake for det mannlige motstykke. Det som gnager, er bare at disse eksemplene som her er bragt på bane i hht interessefelt ikke er det eneste som grunner dette innlegget..

Av selvopplevde eksempler, er intet mer graverende enn episoden som fant sted den gang jeg var i oppstarten av det som snart skulle bli en riktig så god inntektskilde; Nemlig en hjemmeside bestående av gratis mobile nedlastninger med betalte linker til sider hvis mobile innhold slettes ikke var gratis. Det forekom seg nemlig slik at grunnen til at jeg skulle ende opp med å gjøre det så forbannet bra i denne lettere lyssky bransjen, var den største fornærmelsen jeg har mottatt i mitt liv forkledd i et kompliment; I gjesteboken dukket nemlig følgende kommentar opp som jeg husker ordrett den dag i dag; “This site’s just amazingly good for a female wap (hvilket var betegnelsen for det mobile nettet den gang)-master”.  Dette er nemlig ikke bare den største fornærmelsen jeg kan huske å ha mottatt, men det er også, til dags dato, den eneste kommentaren som noensinne har truffet meg! – Og dette var jo etter alt å dømme ikke engang ment som en fornærmelse, -men snarere anything but! For det var unektelig så at denne bransjen var nærmest totaldomminert av mannlige aktører, så at det så dukker opp ei jente, som attpåtil er lokalisert i et helt annet sted enn den øst-europeiske- og asiatiske som var ditto dominerende i så måte (her må det legges til at selskapene som sto for den respektive fortjenesten hadde sine hovedseter i Russland. liksom plattformen som hostet hjemmesiden, og derav linkadressen var så russisk den kunne få blitt). Men min opplevelse var like fullt så opprørende at det føltes som om jeg ble rammet av et akutt hjerteinfarkt samtidig som samtlige av hjernens blodårer ble sprengt lukt til helvete.. Videre, reagerte jeg heller ikke med gomodig overbærenhet da en venn hadde sent en bekjent av seg til meg for hjelp til ett eller annet relatert til det mobile nettet, hvorpå vedkommende spør om kællen er hjemme, da XX har anbefalt å dra ned til meg for å få løst problemet.. – En ‘kæll’ som på det tidspunktet knapt nok var i stand til å håndtere sin egen e-mail konto, for ikke snakke om kodede innhold på en nettside!

Til fyrens hell, så gjør trangen til virkelig å demonstrere hvem som var husets anbefalte ekspertise at fyren både får den respektive problemstillingen løst- samt en tirade av øvrige opplysninger, slik at han slipper unna med ‘kun’ å måtte besvare hvorfor han gikk ut i fra at det var HAN som skulle inneha den hjelpende hånd. Han kan så rømme fra mitt spiddende blikk av misbilligelse over det spake svaret at det jo pleier å være ‘kællen’ som har greie på sånt’, med oppdrag vel utført og liv- og helse i behold.

I det store perspektiv, kommer så det samme til uttrykk i form av slikt som henvisninger til verdens ledende kvinnelige sjakkspiller, pokerspiller og whatever der det muskulære ikke er involvert, og kjønnene dermed står på like fot. Videre kommer det til uttrykk i form av at folk generelt har en sterk tendens til å henvende seg til menn for opplysninger i et klart flertall av områder og tema, liksom det er størst mannlig deltagelse ved valg, og den mannlige idiotien til tross, så er det de kvinnelige deltagerne som kan skilte med den største graden av manglende IQ på realityfronten. – I tillegg til en rekke andre eksempler på det samme på samfunnets ulike arenaer.

Jeg nekter fremdeles for at det faktisk kan være slik at menn er hakket smartere enn kvinner på de områdene som kan sies å ha betydning. Men like forbannet er jeg altså svar skyldig i hht hva pokker det er som ligger til grunn for alle de små- og store områdene der det faktisk pekes i retning av at det motsatte er tilfelle??..

Om jeg bannet aldri så høyt og stygt i den politisk korrekte kirken i innlegget Mannsdiskriminering, så er det bare å spenne fast sikkerhetsselene for det som kommer nå.. 

For mens det har vært såpass fokus på overgrep/voldsofre den siste tiden at selv norgeshistoriens mest tafatte styresmakter har klart å få en aldri så liten endring i hht erstatningssummer på dette feltet (riktignok skal det vanskelig la seg gjøre å se hvordan den nye lovendringen vil kunne få noen nevneverdig betydning i praksis, men non the less, altså), så slår hjernen min inn på det spor den så ofte gjør i forbindelse med saker der det råder en unison enighet, no questions asked; Den begynner å stille spørsmål! – Og med ‘spørsmål’ i slike anliggende, så mener jeg spørsmål ingen med vettet noenlunde på stell en gang ville vært inne på tanken om å stille.

– Jeg, derimot, har jo vist meg å være borderline blottet for både vett eller forstand i så måte. Følgelig, er det intet av sunn fornuft som hindrer meg i å stille spørsmålet hvorvidt voldsoffererstatningen burde kunne justeres i forhold til angitt grad av egen skyld etter samme mønster som gjelder i erstatningsretten forøvrig? 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Altså..  Om vi tar utgangspunkt i scenariet som utspant seg i en av nyere tids mest kjente høysterettsdommer, hvor det til slutt blir tilkjent erstatning til ei dame som i fylla klarer å falle ned en lem i gulvet på et festlokale.. Her var toalettene angivelig en etasje opp fra bar- og dansegulv, hvorpå også dette kvinnemennesket med sitt følge på et tidspunkt må tisse. Det respektive fruentimmer blir så ferdig før den hun er i følge med, slik at det, som seg hør og bør, blir hun som hensettes til å vente på følget sitt. Men mens de fleste av oss klarer de to-tre minuttene dette dreier seg om med bravur, og derav ikke foretar oss annet enn å fikse leppestiften e.l, så var dette et menneske som var like skrapet for tolvmodighet som hun var for impulskontroll. Når hun da oppdager at det faktisk er en lem i dette gulvet, som da utgjør taket på nattklubben, som viser seg å kunne åpnes, så kulminerer altså dette her i at hun blir sittende på huk iført sine høye heler og svaie der oppe på kanten av sin utkikkspost over hodene på de festende gjestene en etasje under. – Dvs. hun blir sittende frem til hun går på hodet ned igjennom det respektive hullet, og dermed får et riktig så ublidt møte med dansegulvet..

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i denne dommen nettopp fordi den er så himla åpenbar i hht problemstillingen;

På den ene siden, har vi utestedets skyld i hht at denne lemmen burde vært sikret, hvilket den vitterlig ikke var i det hele tatt, bortsett fra at den var lukket. At rasjonell tenkning tilsier at en lar slikt forbli urørt uten at det hverken behøves stenging eller varselskilt, har langt mindre å si enn en skulle tro. For uansett hvordan en vrir og vrenger på det, så var det en fuollstendig usikret lem i gulvet selv et barn kunne åpne, der åpningen var mer enn stor nok for at en person kunne falle ned. -.Og her vil jeg tro de besøkendes alkohol-svekkede dømmekraft vil dra litt ekstra i den retningen.

På den andre siden, har vi så offerets egen skyld i hht hva en må kunne forlange av voksne mennesker som jeg antar er åpenbar for alle og enhver, og dermed ikke krever noen forklaring.

Ut i fra disse to sidene, ble altså spm. om ansvarsfordeling, der kvinnen til slutt ender opp med å bli tilkjent en erstatning (jeg husker ikke hvor mye- og differansen til kravet i utgangspunktet), i motsetning til lagmannsretten, der de mente at hun selv måtte bære det fulle ansvar for å ha satt seg selv i den situasjonen..

Hvordan har så dette relevans i hht hvorvidt det bør følge et egetansvar i slikt som overgrepssaker??

– Jo, det er grunnet i det faktum at uansett hvor mye det benektes, tabubelegges, og i det hele tatt innføres en null-toleranse å erkjenne som en del av virkeligheten, så gjør ikke det en dritt fra eller til i hht at det er like forbannet en forskjell på det å utsettes for et bakholdsangrep i trappeoppgangen til eget hjem vs. det som måtte utkomme etter slikt som å ha blitt med en eller flere vilt fremmede menn hjem i fylla. Her har en gjerne på toppen av det hele dratt det helt til døren, for så å hyle om voldtekt with all its means i det fyren faktisk ikke tar ordren om å backe ut i det tissefanten skal til å innta erobringen, for å si det sånn.

Altså.. Det er ikke slik at overgriperen fritas for skyld her, da vold- og sexualforbrytelser er- og blir uakseptabelt i enhver setting. Men selv om en aldri så mye ønsker et samfunn hvor virkeligheten er i tråd med norm i hht akseptabel adferd, etikk og moral, så er det ikke slik, og det er vi faktisk nødt til å forholde oss til. For å illustrere dette med et eksempel, så er det like forbudt, uakseptabelt og forkastelig å begå ran og voldtekt i Bronx som det er på Oslos beste vestkant, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er og blir virkeligheten den at en som hvit, dyrt antrukket kvinne på vei mot minibanken med kortet i hånden er praktisk talt garantert å bli ranet, hvilket er allmenn viten. Verden er slik den er, og ikke slik den bør være, og dette er vi faktisk nødt til å forholde oss til.

Jeg kan faktisk ikke si annet enn at jeg mener det i anledning voldsoffererstatning bør underlegges de samme prinsipper i hht til lemping (- altså fratrekk i erstatningssummen) ut i fra hvilken grad ofret selv må sies å ha økt risikoen for den respektive skaden igjennom uvettig adferd. Vel vitende om at jeg ved å ta til orde for noe slikt i offentligheten begår dødssynden bestående av såkalt ‘overføring av skyld’, så står jeg like forbannet standfast på denne oppfatningen. For det er jo så visst ikke snakk om hverken overføring- eller fratrekk av skyld hos gjerningsmannen i hht den forbrytelse som er begått! Hva han angår, er faktisk å betrakte som uavhengig av det som går på vurderingen av hvorvidt det er faktorer rundt offerets adferd som innebærer en risikoøkning hun enten visste- eller burde ha visst om.

Nå utgjør jo også den volden som foregår i hjemmet en vesentlig del av hva som faller innenfor dette rettsområdet. – Og her vil det selvsagt være særs krevende å få kartlagt hva som faktisk skal kunne forlanges av et offer da det psykologiske grepet som er typisk for slike relasjoner fører til at en slett ikke kan vurdere situasjonen ut i fra hva som fysisk/teoretisk kunne vært gjort. Følgelig, vil det i disse sakene nødvendigvis kreve langt mer i hht hva som med rimelighet skal kunne forlanges av offeret. Men i de tilfeller der det faktisk fremkommer forhold som utover rimelig tvil tilsier en adferd som innebærer å utsette seg selv for risiko mot bedre vitende, så gjelder de samme prinsipper her. En kan f.eks tenke seg et tilfelle der hun er vel ute av situasjonen- og derav gjerningsmannens grep, vel utstyrt med alt fra ‘restraining order’ til voldsalarmer til langt over hodet brått finner det for godt å ta turen hjem til denne ex’en fra helvete for å hente det gjenværende kaffeserviset hun arvet etter sin bestemor, eller noe i den gaten. De følger som så måtte avstedkomme det frafall av sikkerhet ved at HUN oppsøker HAM, er i mine øyne såpass åpenbare at hun iallefall må ta noe av smellen på egen kappe.

Nå kan jo jeg selvsagt kun snakke for meg selv, men jeg evner bare ikke å få tilfeller a-la mitt metaforiske offer for overfallet i Bronx eller det sexuelt utagerende nautet hvis biltur og/eller hjemtur med vilt fremmede menn i fylla, osv får uønskede konsekvenser til å bli likestilt med slikt som overfall av en inntrenger i egen trappeoppgang.  Vel vitende om risikoen for å erklæres ‘persona non grata’ av kvinnegruppen Ottar o.l så vil det å skulle likestille (ev. tilnærmet å likestille) alt av ofre  hva vold- og overgrepssaker angår skjære seg fullstendig i forhold til min rettsfølelse. Vi må kunne forlange et minstemål av selvoppholdelsesdrift av et voksent, opplyst menneske hvis mentale kapasitet befinner seg innenfor norm.For sett at jeg nå skulle komme over et hus med skråtak hvis brannstige er såpass langt ned at jeg får klatret opp på dette taket som i skrivende stund er gitt å være dekket av hålke -is, så er det faktisk min egen forbannede skyld om jeg skulle knekke nakken i møtet med moder jord, og ikke huseier som har plassert brannstigen innenfor rekkevidde, for å si det sånn. -Og dette prinsippet gjør seg like forbannet gjeldende i samtlige områder av erstatningsretten, -tabubelagte eller ei!..

Mens begrepet likestilling er assosiert med kvinnekampen i folks bevissthet, kan jeg ikke si annet enn at diskriminering og forskjellsbehandling av menn er et langt større problem enn hva kvinnediskrimineringen er i dagens Norge… 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

En ekte venn, – eller? 

Vel vitende om risken for å få kvinnegruppen Ottar på nakken etter å ha publisert dette innlegget, så mener jeg det faktisk er nødt til å sies;

Det er intet mindre enn pinlig å bevitne hvordan det hyles om en likelønn der den ørlille forskjellen i vesentlig grad er grunnet i kvinners eget valg om å sette karriæren på vent til fordel for å bli mor, og/eller rett og slett ikke har sterk nok konkurransementalitet for å komme opp og frem der denne faktoren gjør seg gjeldende. Ikke sånn å forstå at en ikke skal bestrebe seg på å utjevne de urettmessige ulikhetene som foreligger, men sammenlignet med de områder der forskjellsbehandlingen rammer mannen, er denne ene lille restslumpen av kvinnekampen nærmest for en dråpe i havet å regne.

Først kan nevnes alt som har med barn å gjøre, ikke minst i forhold til dette med å kunne velge hvorvidt en ønsker å få et barn eller ei. Her står jo vi jenter helt fritt til å velge innenfor de frister som er fastsatt av abortloven, mens mannen derimot ikke har en dritt han skulle sagt.

Siden det tross alt er hennes kropp, er det jo imidlertid nødt til å bli så i hht abortspørsmålet, da avgjørelsen om ev. å frem barnet hverken helt- eller delvis kan overlates til noen andre. Så om han aldri så mye skulle ønske å beholde et barn, er dette prisgitt hvorvidt hun ønsker det samme. Men er det derimot HUN som ønsker å bære frem et barn mot hans vilje, så blir det imidlertid noe ganske annet; For hvorfor skal HAN måtte ta konsekvensene av et uønsket svangerskap i form av et påtvunget barnebidrag i min. 18 år til ende når hun står fritt til å velge det bort!? Ikke minst er dette en relevant problemstilling i forhold til de som lyver om prevensjon.. I mine øyne, burde derfor ikke en mann bli påtvunget et foreldreansvar han ikke ønsker. Nå vil det selvsagt være gråsoner innen dette her, men som prinsipp mener jeg altså at det bare er rett og rimelig at også han skal kunne velge bort et uønsket farskap.

Dernest følger så den skjevheten som råder i barnefordelingssaker. Selv om det er blitt en bedring i hht dette med barnefordeling fra den tid det var nærmest umulig for en mann å få mer tid med ungene til del enn annenhver helg i tillegg til en og annen onsdag, er det fremdeles slik at det i de flest tilfeller er kvinnen som blir tildelt mest tid med ungene.

I den forbindelse, faller det seg naturlig å gå videre til dette med at det er så alt for lett for ei dame å vinne frem med en anklage mot en mann hva aggresjon og seksualforbrytelser angår. Dette fikk vi jo vitterlig se til fulle i det #MeToo -kampanjen bikket over fra det positive til det giftige. – Og jeg mener… Hvor mye tyngre er vel ikke bevisbyrden for en mann som anklager en kvinne for alt fra vold til seksualforbrytelser enn i det motsatte fall?

Videre har vi dette med at det fremdeles stort sett er menn som blir pålagt å ofre/risikere livet for å forsvare land- og folk i en krigssituasjon. Om dette (gudskjelov) ikke gjør seg gjeldende i særlig grad i dagens Norge, så er ‘light-utgaven’ av denne forventningen godt innbarket i hverdagen vår; For med en gang det væres noe som kan indikere en potensiell fare, f.eks at en hører noen river/banker/bryter seg inn døren, så er det ikke lenger noe som heter likestilling, for da forlanger vi at den gode gamle alfahannen skrider frem og gjør det som forventes av ham mens vi selv kun er opptatt av å finne det rette gjemmestedet eller fluktveien!

Likeså både forventer- og forlanger vi at mannen skal ta seg av det som måtte være av ubehageligheter og konflikter som oppstår. Greia er altså at det er blitt slik at likestillingen nærmest ene og alene foregår på kvinnens premisser, og derav kun innføres der den er til fordel for oss. Selvsagt vil det alltid måtte være enkelte forskjeller mellom kjønnene, da det tross alt ER ulikheter mellom kvinner og menn, men non the less er det altså ikke til å komme forbi at det forekommer en graverende diskriminering av menn på en rekke områder hvis bekjempelse bør gis den høyeste prioritering.

Er du blant de mange som har brent deg på vennefronten en- eller flere ganger i løpet av livet? Mangler du evnen til å skille de ‘ekte’ menneskene du møter på din vei med de falske? 

Her følger en check-list som kan hjelpe deg til å kunne skille klinten fra hveten på et tidlig tidspunkt i bekjentskapet, og derav spare deg for slike opplevelser i fremtiden..

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Karmas 10 bud!

♥  De virkelig lytter, og viser genuin interesse til hva du har å si, i motsetning til de mange som bare venter på muligheten til å bryte inn med sin egen historie/mening.

♥  De er ærlige med deg! – Med unntak av de situasjonene der intet godt kommer ut av det, og sannheten ikke vil kunne gjøre annet enn å såre.

♥  De liker deg for den du er, og respekterer grensene dine. De vil med andre ord ikke forsøke å forandre/forme deg.

♥  De er genuint glade på dine vegne, og støtter deg av hele sitt hjerte.

♥  De blir genuint forbannet på dine vegne, og levner ingen tvil om at de ville gått i krigen for deg.

♥  De prioriterer deg og vennskapet deres, og setter derav andre gjøremål til side for å pleie dette og/eller for å stille opp for deg når du trenger det.

♥  De tar seg brydderiet med å bli skikkelig kjent med deg, og ikke minst så husker de detaljer ved deg og ting du har fortalt.

♥  De utnytter ikke deg og vennskapet deres, liksom de aldri ville ha funnet på å ‘guilt trippe’ deg.

♥  De stiller opp for deg 100% med råd og hjelp i motgang så vel som i medgang.

♥  De inkluderer deg i familien sin ved å invitere deg i typiske familiesammenkomster som barnebursdager o.l. Og dersom anledningen skulle by seg i et ekstra nært vennskap, innlemmes du også formelt igjennom slikt som f.eks forlover/ringbærer i bryllupp, fadder for barn, osv.

Hvem har vel ikke hørt uttrykket ‘karma’s a bitch’ til det kjedsommelige. – For mange lever faktisk i hellig overbevisning om at universet på ett eller annet vis, av en eller annen grunn sørger for at det vi gjør av godt og vondt mot andre i løpet av livet vil bli returnert til oss selv. Selv er jeg imidlertid usikker på hvorvidt universet innehar noe i seg som besørger en slik bommerangeffekt, men non the less, vil prinsippene dette fenomenet skal være underlagt unektelig ha en effekt hva angår egen mentalitet, så vel som vårt forhold til andre… 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Giftig positivitet!

1) The law of change:  Klarer du å endre mind-settet/innstillingen din, vil dette gi seg utslag på livet ditt.

2) The law of forgiving: Bare ved å legge vekk hat og hevntanker som ikke fører noe sted hen, og istedet forsone seg med den urett som er blitt begått, vil du klare å legge det som er skjedd bak deg og komme deg videre. Lettere sagt enn gjort, kanskje, men non the less, altså..

3) The law of giving:  Er du raus mot de rundt deg, vil du få velvilje og raushet tilbake. – ‘What goes around, comes around’.

4) The law of cause & effekt:  Hvordan andre behandler deg er deres karma, mens hvordan du reagerer på det er ditt.

5) The law of growth:  Vær åpen for å lære- og utvikle deg for å utvide horisonten din, slik at du vokser som menneske.

6) The law of responsibility:  Denne vil jeg vel si er en sannhet med visse modifikasjoner da det går på at det er kun en selv som er ansvarlig for alt som skjer av godt og vondt i livet. Jeg kan bare ikke gå med på at slikt som en som er født inn i en lut fattig familie er ansvarlig for å måtte ut i arbeid for å skaffe mat etter grunnskolen istedet for å studere for å gjøre karriære.

7) The law of mindfulnness:  Alt du har er NÅ. Fortiden er umulig å få gjort noe med, mens fremtiden er ingen garanti å få oppleve.

8) The law of connectivity:  Her blir det i overkant new-age -svada for mitt vedkommende, da det dreier seg om å koble egen energi til både medmennesker og univers.. Men non the less, kan det kokes ned til ren tilstedeværelse, så gir det brått mer mening.

9) The law of inspiration:  La deg motivere, og vær en inspirasjon for andre.

10) The law of patience:  Resultater og belønninger for det arbeidet en hat lagt ned, og de gode gjerninger en har begått kommer gjerne ikke med det samme. Litt tolvmodighet lønner seg alltid, sies det. – Hvorvidt dette stemmer, må du imidlertid ikke spørre meg om, for jeg har aldri prøvd!..

Sosiale medier er fylt til randen av inspirerende sitater som forteller oss at vi kan nå hvor langt som helst innen hva som helst om vi bare jobber hardt- og målrettet nok i troen på egen kapabilitet. Det er ingen tvil om at spredningen av disse parolene kommer fra et godt sted og er så velment de kan få blitt. Problemet er bare at en slettes ikke er kapabel til å nå toppen innen hva som helst, slik at de kun er til sunn inspirasjon der målsettingen er satt innen et område der de øvrige forutsetninger er tilstede. I motsatt fall, vil de istedet tilrettelegge for mislykkethet..  

Så forbannet lite som skal til!

Som sagt, bombarderes vi av oppmuntrende/motiverende quotes som er vekselvis tilrettelegger for urealistiske målsettinger, bistår i å undertrykke negative følelser, eller er så grunne og lite gjennomtenkte at det er fysisk smertefullt å bevitne.

For all del.. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at spredningen av disse positivitetsparolene kommer fra et godt og i aller høyeste grad velmenende sted! Tilsvarende er det heller ingen tvil om at et positivt mind-set og tro på egen kapabilitet er ubetalelig i hht det å faktisk kunne nå det høye målet en måtte sette seg. Dette er intet mindre enn et opplest og vedtatt faktum, og ingen beviser vel dette i større grad enn friidrettsstjernen Jakob Ingebrigtsen; 21 åringen som allerede snaut 11 år gammel satt seg fore å bli verdens beste løper, for så å ha jobbet beinhardt mot dette målet hver eneste dag i all den tid som er gått etter dette. Kort oppsummert, er utkommet tidenes yngste europamester da han som 17 åring vant både 1500- og 5000m i 2018, OL-gull og olympisk rekord på 1500m som 20 -åring, VM gull + sølv på hhv 5000- og 1500m tidligere i år, og vil i dag løpe for å forsvare EM -gull nr.2 fra 2018. I tillegg har han verdensrekorden på 1500m innendørs + en uendelig rekke av aldersbestemte verdensrekorder, for å nevne noe.

MEN.. I tillegg til troen- og den målrettede, beinharde jobbingen, så ville Ingebrigtsen aldri kunnet bli verdens beste løper uten at det lå et talent i bunnen. Som Jakob kunne også jeg nådd toppen innen løping over en viss distanse dersom jeg hadde overholdt de øvrige kriterier, da jeg, som Jakob har de fysiske forutsetninger som kreves i hht dette. Men på den annen side, ville ingen av oss hatt en snøballs sjanse i helvete, uansett innsats og innstilling, til å hevde oss i turn!

Heldigvis, må det være lov å si, består selve grunnpilaren hva idrett angår i å måle seg med andre slik at man fra start av vil være fullt på det rene med eget nivå så vel som fremgang (eller mangel på sådan), slik at en i det minste slipper det brå droppet fra himmel til helvete som så alt for mange opplever på andre arenaer. Nå skal jeg så visst ikke bagatellisere den skuffelsen som kan avstedkomme i det en blir på det rene med egne begrensninger i idrettsverdenen, da jeg har sett denne utfolde seg på verst tenkelige vis på nært hold. Men non the less så fører det å hele tiden måle seg opp mot andre til at en på et tidlig stadie gradvis vil måtte innse egne begrensninger. Om en derimot skulle legge sjelen sin i noe sånt som f.eks å kunne bli sanger eller fashion-modell, så vil en urealistisk tro på egen kapasitet høyst sannsynlig avstedkomme med en ‘krasjlanding’ ut av et annet helvete i det en får drømmen smadret og pulverisert i møtet med den hensynsløse ærligheten som råder i slike bransjer der det er mange om beinet. Skoleeksemplet på hvor ødeleggende dette kan være, fikk vi brettet ut i fullt display under de første sesongene av talentshow-konseptene til Simon Cowell; Idol, XC-factor, xxx’s got talent og So you think you can dance. I utgangspunktet var jo en ærlighet så brutal at det overskred grensen til ren ondskap hva som disse i vesentlig grad bar disse opp- og frem.

Denne førstegenerasjons unge og håpefulle som stilte på audition til f.eks Idol, var tilhørende min egen generasjon, hvilket er en generasjon som er oppdratt på en tid der den foreldrefilosofien som sto og gjaldt, besto kort fortalt av ros, ros, og atter ros. – En filosofi som er spot on i hht å gi ungene det samme som de positivitetsparoler som flommer over på SoMe i dag. Utkommet var unektelig upåklagelig i hht selvbildet, men dog med den beklagelige bakside at det i et betydelig antall tilfeller førte til at avkommet møtte verden med regelrette vrangforestillinger i hht egne evner. Og når det på toppen av alt kan tilføyes at disse konseptene var først ute med et konsept der deltagerne ble stilt ovenfor et dommerpanel som i det hele tatt var ærlige i sine tilbakemeldinger, og dette til fullt display for hele verden å bevitne, så ble faktisk sluttproduktet så grelt at jeg konsekvent avsto fra å se auditionrundene.

Her strømmet det jo til med ungdom som foreldre og øvrige voksenkontakter hadde sørget for å fylle til randen av tro på egne evner, slik at de i følge deres verdensbilde nå inntok springbrettet til oppfyllelsen av den drømmen de levde og åndet for. Når så dette virkelighetsbildet kolliderer med en Simon Cowell-sarkasme, eller Jan Fredrik Karlsen, for den saks skyld, på max styrke, så er jeg faktisk overrasket over at det ikke kom flere rapporter om folk som hadde gått til grunne..

Som sagt, var de første sesongene av disse talentkonkurransene i vesentlig grad båret av å sjokkere i form av at dommerpanelet overgikk seg selv i knusende tilbakemeldinger. For her var jeg åpenbart unntaket som bekreftet regelen, da den brutaliteten jeg ikke orket, var nettopp det som i utgangspunktet trakk folk til TV-skjermene som en magnet. Men ikke desto mindre, var det uansett kun et tidsspørsmål før de horder som ikke nådde opp i sånt som Idol og SYTYCD like fullt ville blitt ‘pælmet’ ut i fritt fall fra illusjonens himmel til realismens helvete i møte med den respektive bransjens brutale virkelighet.

Betyr dette så at det er feil å rose unger, så vel som å fremme positivitet og selvtillit? – Nei, selvsagt ikke! Greia er bare at det er nødt til å innkludere en realisme oppi dette her. Gudsjelov hadde jeg selv et sett foreldre som i sin tid mestret balansegangen mellom det ikke å ødelegge min enorme sangglede, samtidig som jeg også ble meg bevisst på at jeg aldri ville kunne bli noen sanger i takt med at jeg vokste opp. For de som måtte tro noe annet, er og blir det faktisk så at mine begrensninger på stemmefronten er såpass graverende at jeg ville vært sjanseløs selv med all verdens målrettede jobbing med all verdens sangpedagoger, hvilket jeg er glad ble meg bevisst, uten noen traumatiske sjokkopplevelser, før drømmen rakk å bli ‘voksen’, for å si det sånn. Samtidig, har jeg fått en tilsvarende realistisk innpoding den andre veien, ved at det i takt med at jeg vokste opp også vokste frem en bevissthet på hvilke områder jeg KUNNE toppe i.

Konklusjonen er m.a.o at positivitet og selvtillit i likhet med alt annet bikker over til å bli giftig dersom det dras ut av sine proposjoner. Avslutningsvis, følger så en oversikt over hva som pr. def er for giftig positivisme å regne:

→  Dersom den positive ‘punch’en en person overøses med er langt unna vedkommendes eget selvbilde/hva h*n opplever som reelt, ender en gjerne med motsatt effekt i form av at selvbildet svekkes ytterligere. Den store avstanden mellom positivitetsparolen og hvordan personen anser de faktiske forhold for å være, fører til at de opplever veien frem for å være urealistisk lang..

→  Den visualiseringen av mestring som nærmest er beskrevet som en slags trylleformel for suksess, viser seg ofte å tappe vedkommende for energi slik at de heller presterer under- enn over pari når de skal i ilden.

→  I det sorg, sinne, oppgitthet, osv. avskrives med slikt som ‘everything happen for a reason’, ‘dette vil gjøre deg sterkere’, ‘dette vil føre til at du vokser som menneske’, osv, osv fører til at en undertrykker negative følelser. Disse parolene blir som den reneste ‘mind-control’, hvor de negative følelsene ikke anerkjennes. Istedet for å bearbeide de respektive issues, så ‘kveles’ de, for så å skvises ned i underbevissthetens dype gemakker, hvilket en vitterlig ikke trenger noen psykologiutdannelse/ekspertise for å se er så giftig det kan få blitt..

→  Når en jobber inn evnen til å ‘ta brodden av’ de negative følelsene, går brodden av de positive følelsene med i dragsuget, slik at en ender opp med å bli flatere og flatere følelsesmessig.

→  Ved å gå ‘all in’ for innstillingen om at en kan komme hvor langt som helst innen et hvilket som helst område, legger en opp til et emosjonelt fall av dimensjoner. En kan nemlig ikke nå til topps innen hva som helst! Eksempelvis er det unge som hvert eneste år knuses på audition for diverse talentshow, all den tid de har vært hellig overbevist om at de kan bli popstjerner.