Formelt sett, er det enda noen dager igjen av sommeren, men høsten har allerede rukket å legge første hånd på fargeshowet. Her følger noen bilder jeg håper kan hjelpe på vemodet som gjerne følger når den varme årstiden er i ferd med å bli passè. – For tiden vi går i møte, er jo slettes ikke værst den heller, når det kommer til stykke..
Forhåpentlig får vi rikelig solskinnsdager med gode temperaturer i noen uker til.. Her følger noen noen glimt fra fargeshowet vi har i vente de kommende to-tre månedene:..
Tro det eller ei, men jeg bor faktisk ved inngangen til ‘Hundremeterskogen’.
Et betydelig antall av stemmeberettige blir ‘hjemmesittere’ av den enkle grunn at ingen av de listede partier representerer deres meninger. Om dette gjelder deg, og du istedet for å la være å stemme, stemmer blankt, skal det utrolig lite til for at nettopp DIN stemme utgjør en langt større endring enn noen av de som har navn på stemmeseddelen sin..
Saken er nemmelig slik, at i motsetning til hva folk flest later til å tro, skal det faktisk ikke mange blanke stemmesedlene til for at det skal kunne oppfattes som en generell misnøye og krav om en endring utover det vanlige i befolkningen. Noe av den samme effekten oppnås forsåvidt også med en høy prosent ‘hjemmesittere’, men her skal det derimot svært mye mer til for at budskapet skal fanges opp, og ikke minst for at det skal tas på alvor.
Årsaken til dette, hvilket i utgangspunktet ser ut som to sider av samme sak, da en skulle tro at det å legge et blankt ark i stemmeurnen ikke sier noe mer enn å ikke legge noe som helst i stemmeurnen, er rett og slett at en ved å stemme blankt viser at en engasjerer seg. Hva ‘hjemmesittere’ angår ansees disse gjerne for i vesentlig grad å telle folk som ikke gidder å bry seg med hva som skjer i, såvel som med samfunnet de lever i. De som derimot stemmer blankt, kan derimot ikke avfeies på samme måte, for ved å avgi stemme, beviser en samtidig at en faktisk har en mening om hvilket samfunn en ønsker å leve i, samt har satt seg inn i hvilke verdier som står ovenfor hverandre. – Ved å avgi eblank stemme, sier man rett og slett at man vet, og har interesse for hva det dreier seg om, men at ingen av de listede partikandidatene representerer ens egne verdivalg.
Pga at denne gruppen av stemmeberettigede i stor grad føyer seg inn i rekken av ‘hjemmesittere, stikker de faktisk kjepper i hjiulene for den endringen de så indelig ønsker. Det skal nemmelig ikke mange blanke stemmer til i et distrikt før det blir lagt merke til og tolket som et tydelig signal på politikerforrakt, og at betydelige endringer må til!
Jeg kommer etter alt og dømme selv til å ‘måtte’ stemme blankt ved dette valget, da Liberalistene etter hva jeg har forstått ikke blir å finne blandt kandidatene i mitt fylke denne gang (heller). Derfor håper jeg virkelig at jeg i det minste kan få med meg noen likesinnede, i betydningen andre som heller ikke ser sine verdier representert blandt de som stiller, til å avgi en tom stemmeseddel fremfor å ignorere hele greia.
Ei heller må det gjemmes at vi faktisk har en moralsk plikt til å verne om demokratiet ved faktisk å benytte oss av det. – Så BRUK STEMMERETTEN DIN!
Siden dette med gode vs. dårlige forbilder er et av mest dagsaktuelle tema, har jeg veid og vurdert meg frem til de jeg anser for å være de aller beste forbilder en ungdom kan ha anno 2019.
Det finnes både gode og dårlige forbilder..
*Listet i tilfeldig rekkefølge*
♠ Jakob Ingebrigtsen (18)
Kjent for: Har allerede rukket å bli en av verdens beste mellomdistanseløpere kun 18 år gammel. Har bla.a verdensrekorden for junior under 20 på 1500m med tiden 3:30:16, tidenes yngste europamester i friidrett 17 år gammel, hvorpå han også ble den første til å vinne både 1500 og 5000m i samme mesterskap i moderne tid og sølv og bronsemedaljør i junior-VM.
Forbilde fordi: Jakob er det levende beviset på at det umulige kan bli mulig gjennom beinhard jobbing for å få max ut av sitt talent. Samtidig fremstår han som en velreflektert fyr, og ikke minst syntes jeg han er et eksempel til etterfølgelse for oss alle når det kommer til å være en god kjæreste/samboer.
♠ Mohamed Salah (27)
Kjent for: Fotballspiller i Liverpool FC.
Forbilde fordi: Den egyptiske stjernen bruker stemmen sin for alt den er verdt for å fremme kvinners rettigheter blandt muslimer. Det er vel neppe noen vits i å utdype viktigheten i at en ung mann som innehar en slik appell til den yngre garde verden over har gjort nettopp dette til sin fanesak..
♠ Vegard Harm (23)
Kjent for: Komiker og utgjør den ene av programlederduoen Harm & Hegseth i VG-TVs populære talkshow, Panelet, sammen med Morten Hegseth, som stakk av med publikumsprisen i årets Gullrute-kåring. Harm har ledet også VG -lista topp 30 -arrangementet for andre år på rad tidligere i sommer.
Forbilde fordi: Folk flest oppnår gjerne ikke det Vegard Harm har oppnådd i en alder av 23 i løpet av et helt liv, noe som unektelig gir ham en særs sterk stemme i samfunnet som sådan, og ikke bare blandt de unge. Det geniale med Vegard, er at han gjennom en mix av ærlighet, selvironi, og det å være seg selv 100% i enhver setting, ‘normaliserer’ homofili på en hærlig måte.
♠ Oliver Solvberg (17)
Kjent for: Oliver er faktisk på god vei til å ta over rally-tronen etter sin far, Petter Solberg før han er gammel nok til å ta ‘lappen’. Oliver har også rukket å gjøre stjerne av seg på kinolerretet gjennom den kritikerroste dokumentarfilmen Born2Drive som hadde premiære i februar.
Forbilde fordi: I likhet med Jakob Ingebrigtsen, har også Oliver jobbet beinhardt og målbevisst for å nå sine mål fra svært ung alder. Videre har han den samme jordnære og tvers igjennom sympatiske fremtoningen som kjennetegner både hans far, Petter, og onkel, Henning Solberg.
♠ Marcus & Martinus Gunnarsen (17)
Kjent for: Popstjerner og ungdomsidoler av internasjonalt format. Fikk sitt første gjennombrudd allerede som 10 -åringer da de gikk seirende ut av Melodi Grand-Prix Jr. i 2012, og siden har det bare ballet på seg.
Forbilder fordi: Som de andre, har duoen oppnådd enorm success i svært ung alder uten å miste bakkekontakten. Det som i mine øyne er spesielt forbilledlig med de to tenåringsguttenes fremtoning, er den kjærligheten og respekten de har for fansen, og ikke minst hvordan de evner å gi samtlige de møter backstage og i andre sammenhenger den samme følelsen av å bli ‘sett’. Tjukk eller tynn, kort eller lang, lys eller mørk.. Alle blir tatt i mot på det samme hjertevarme vis. De tar seg god tid til å prate ordentlig med de de møter på sin vei, hvorpå de viser genuin interesse også for deres liv.
♠ Isabel Raad (25)
Kjent for: Norges mest leste blogger, samt selvbiografien, Shirog, jenta jeg en gang var, som ble utgitt senhøstes i fjord.
Forbilde fordi: Hadde noen sagt jeg skulle innkludere frk. Raad i et slikt innlegg da jeg startet å blogge for drøye halvannet år siden, ville jeg, for å være ærlig, tenkt vedkommende måtte være gal. Men Isabel har siden den gang tatt et kraftig oppgjør med de holdninger hun tidligere var sterkt delaktig i å fremme, hvilket også innkluderer å gi offentligheten innpass i den særs smertefulle historien som lå til grunn for at hun fremsto som en vandrende reklameplakat for kosmetiske inngrep og overfladiske verdier. Å stå opp og ta ansvar for egne feiltrinn så til de grader som Isabel har gjort, krever rett & slett ‘baller’. -Og sist, men ikke minst, må det nevnes at det som virkelig gir dama kredibilitet i mine øyne, er at inntektene for boken der historien fortelles, uavkortet går til veldedige formål som jobber med, og hjelper fosterbarn.
Mandag er det skolestart de fleste steder i landet, og som alle de foregående år i uminnelige tider, er det noen som gleder seg til å gjenforenes med klassen, mens andre gruer seg så de blir fysisk syke.. Tross alle tiltak som er ihverksatt de senere årene, er det desverre fremdeles barn og ungdom som går et nytt år som mobbeofre i møte..
df-foto
Her har utvilsomt skolen et enormt ansvar for å gjøre sitt ytterste for å påse at samtlige elever har det bra. Videre mener jeg at foreldrene deler dette ansvaret. – Og da mener jeg ikke bare et ansvar for sitt eget barn, men de med populære barn, plikter å være observante, og følge med på barnas gjøren og laden, og det som skjer rundt de. Her mener jeg mye kan plukkes opp, slik som f.eks at det er enkeltelever som ikke er invitert i bursdagsselskaper, osv, såvel som om de baksnakkes, eller annet som kan tyde på at alt ikke er helt som det skal..
For en ting, er å påse at synlig mobbing, såvel som utfrysning ikke får skje blandt barneskoleelevene. Etterhvert som de blir eldre, blir det nemmelig gjerne vanskeligere og vanskeligere å avsløre de mer subtile formene for mobbing. Når elevene begynner på videregående, krever det dermed både kunnskap og kløkt for å komme til bunns i dynamikken elevene i mellom. De har jo nå nådd en alder hvor en ikke lenger kan forlange at alle skal sosialisere med alle. Puberteten går ikke bare på det rent kroppslige, men det er også perioden hvor en i vesentlig grad utvikler sin egen identitet. De er rett og slett på vei inn i voksenlivet, og som voksen, fungerer en jo slettes ikke sosialt med alle og enhver! Dete gjør at det blir svært så vrient å komme til bunns i hvorvidt noen utfryses av en samlet gruppe, eller om det kun dreier seg om valg av- og innpass i omgangskrets.
Her kan nok imidlertid en god del hint trekkes ut ved å observere hvem som til stadighet syntes å bli bedt ut på date, osv og hvem som syntes å oversees i så henseende. Det gir ingen fasit, for all del, men jeg mener det uansett ligger en indikasjon om at selvfølelsen til den oversette ikke er all verden..
Hvordan det kan tillates kåringer som konger og dronninger på skolkeballene, er utenfor min fatteevne i så måte, da dette rett og slett er å bidra til å ‘booste’ noen ytterst få som etter alt og dømme trenger det minst, mens det har motsatt effekt for alle de som ikke blir valgt. Men når det er sagt, vil jeg imidlertid bare kunne takke min skaper for at jeg ikke ble født i USA, og derav tilbragte de mest traumatiske årene av livet på en amerikansk high-school. Her kan jeg ikke forestille meg annet enn at det må være et rent helvete for de som ikke tilhører de populære vennekretsene; ‘Over there’ er det jo ikke snakk om kun en-to kåring(er) av en ballkonge og dronning gjennom alle de 12 årene på skolen, men i tillegg kommer årlige homecoming-queens, for ikke snakke om den tradisjonen de har rundt Valentinsday! Joda, feiringen av kjærligheten 14 februar, syntes riktig så fint, romantisk og flott ved første øyekast, men pokker så glad jeg er for at jeg ikke har måttet oppleve å være den grå musen på en amerikansk high-school mens medelever formlig ble nedrent av kort fra hemmelige såvel som langt mindre hemmelige beundrere! De senere årene har imidlertid også denne tradisjonen fått et stadig sterkere grep også her på berget, og jeg håper virkelig skolene er seg dette bevisst, og forhindrer at de forskjellene som fort kan bli ekstra tydelige på dager som denne, erklærer området for Valentinefri sone.
Hva som imidlertid bør fokuseres på, fra skolen såvel som fra foreldrenes side, er å få gjevnet ut forskjellen mellom de populære og de mer unselige elevene så mye som mulig. Vi har faktisk alle et ansvar for å bidra til at både barn og ungdom, såvel som voksne medmennesker i alle aldre kan bli sin egenverdi bevisst. Vi er alle nemmelig helt enestående, -akkurat som vi er, fordi vi er akkurat den vi er!
Enkelte ting går en bare skikkelig på nervene. Hvorvidt reaksjonen er fullstendig irrasjonell har ingenting å si, for her er slikt som sunn fornuft skjøvet langt utover sidelinjen..
Jeg vet ikke hva dine er, men her har du iallefall mine!
Snorking og andre sovelyder: Min grenseløse irritasjon over dette, er ikke begrenset til tilfeller hvor søvnen blir forstyrret. Jeg fikser disse lydene like dårlig til enhver tid på døgnet, og uavhengig av om jeg er strålende opplagt eller segneferdig. Høylytt snorking er skrekkelig, men det aller værste er faktisk de mer subtile lydene, som f.eks tanngnissing, for ikke snakke om disse ‘puhh’ene på utpust!..
Lyden av støvsuger: Jeg fikser rett og slett ikke den duringen! Dette er grunnen til at gulvtepper er uaktuelt for mitt vedkommende, da det gjør renholdet avhengig av støvsuging. Mine gulv vaskes, om det så tar aldri så mye lengre tid, for støvsugeren tas bare i bruk når noe knuses e.l, hvor noe må fjernes fullstendig og umiddelbart.
Mas: Er det noe som får meg til å tenne på alle plugger uten forvarsel, er det å bli mast på, og påminnet om at jeg begynner å få knapt med tid. Jeg har da for faen alltid dårlig tid, og den blir iallefall ikke bedre av at en eller annen skal stå å tjate om det!
Sneversynthet og ignoranse (uvitenhet): Finnes det noe mer frustrerende enn folk som ikke er i stand til å se muligheten for at en sak kan ha flere aspekter/sider enn de som fremkommer der og da!?.. -Som rett og slett er ute av stand til å ‘se ut av sitt eget hode’, for å si det slik!..
Andre mennesker i morgenrushet: Gudsjelov har jeg klart å tilrane meg en arbeidssituasjon hvor jeg ikke må opp, for ikke snakke om ut tidlig om morgnen. Jeg jobber, som en del av dere kjenner til, på resturant ved siden av bloggingen, og det aller tidligste jeg har begynt i løpet av de drøye to årene jeg har vært i denne jobben, er kl. 14:00.
Høy musikk fra naboer i etasjen over: For det første, spiller de selvsagt hva de liker å høre på, og ikke det jeg liker å høre på. Dessuten balnder det seg med det jeg ønsker å høre på av musikk eller TV, så det blir umulig å få ørens lyd..
Uhøflig oppførsel: Skal du snakke til meg med håp om å oppnå noe, bør du ha en høflig fremtoning som ikke bærer preg av angrep, og iallefall ikke nedlatrenhet og/eller bedrevitenhet! Det er nemmelig ikke grenser til hvilken velvilje du vil møte fra min side ved en vennlig og høflig henvendelse kontra en ‘nebbete’.
At en risikerer et hypokonderianfall fra Helvete dersom en skulle google eller slå opp sykdommer og/eller symptomer i menisinske leksikon, er viden kjent. Selv lærte jeg heldigvis etter to besøk i det nevnte helvetet, hvor det den siste gangen faktisk gikk så langt at jeg var hinsides livredd for å ha pådratt meg HIV/AIDS, så vel som et par av de dødligste kreftformene, samt en 50/50% sjangse for ALS, og dermed sto på dødens terskel.. Hva jeg burde ha skjønt, men dog ikke skjønte ut i fra disse skrekkopplevelser, er at det samme gjelder hva psykiske lidelser og tilstander angår. Jeg går dermed hen og tar diverse tester for diverse tilstander jeg så absolutt ville vært best tjent med å holde meg langt unna..
Jeg satt nå her og surfet rundt på nettet, og siden jeg bestandig har vært facinert av psykologi og hva som skjuler seg av uhumskheter i menneskesinnet, klikker jeg alskens linker av typen: ‘Slik kjenner du igjen psykopaten’, ‘hvordan takler du en narcissist’, ‘hvorfor utvikler noen en splittet personlighet’, osv, osv. -Og der åpenbarte den seg!.. Den etter sigende nyutviklede, nylanserte, superproffe, og gud vet hva -testen hvor du kan finne ut hvor du står på psykopat-skalaen! Her ble det gitt en grundig innføring i hvordan dette målesystemet virket, hvilket var en skala fra 0 til rundt 50 mener jeg å huske, og hvor de som scoret over ett eller annet i underkant av 40 var som fullblods psykopater å regne. Videre ble det opplyst at dette var brukt i et uttall fengsler rundt om, for så å opplyse om hvor høy grad det var av personlighetsforstyrrelser blandt høyrisikofanger/langtidsinnsatte kontra i samfunnet forøvrig, hvorav de avsluttet sekvensen ved å oppgi scoren til en rekke A-kjendiser innen masse- og seriemord..
Sett i retrospekt, er det hinsides pinlig å måtte vedgå ikke å ha eliminert det meste av troverdighet fra disses side på dette tidspunktet, da det å eksempelvis kunne påvise at en mann som Ted Bundy hadde en score helt oppe på 46, ikke er forenlig med dette nye og innovative testsystemet det ble annonsert for å være! For mr.Bundy opererte vitterligen på 70 -tallet, ble henrettet en gang på slutten av 80 -tallet, og kan derav umulig ha kunnet stille seg til disposisjon for noe som iallefall ikke så dagens lys før godt inne på 2010 -tallet! Ikke sånn og forstå at jeg betviler den godeste mr.Bundys psykopati, det er ikke der skoen trykker. Men like fullt finnes det nok av infamøse mennesker hvis galskap er på Bundy-nivå til å bruke autistiske testresultater fremfor fingerte hvor diverse spesialister innen adferdspsykologi besvarer de respektive spørsmål på vegne av avdøde personer.
Meeen.. I dette momanget var jeg tilsynelatende like blottet for kritisk sans og sunn fornuft som et sekt-medlem, og skred til verket, full av iver etter ny innsikt i meg selv. Etterhvert begynte det imidlertid å trenge seg en litt uggen følelse frem til bevisstheten, en følelse som viste seg å være relatert til hvor mange av mine svar som ikke kunne få blitt annet enn et av de to mest egoistiske alternativene… -‘Herregud’, tenkte jeg en side eller to lenger ut; ‘Jeg kan da for faen ikke være narcissist, kan jeg vel!??
Hæ!?..
Faen-i-fuckings-satanhelvete!.. Jeg er en narcissistisk psykopat! Det er det jeg er!! Det er jeg jo nødt til å være!!!..’
dn.no
For å gjøre en lang historie litt kortere, raste jeg gjennom resten av testen, klikket ‘SCORE’ før jeg fikk ombestemt meg (jeg hadde tross alt brukt nesten 20 min. av min tid på dette her), ventet i noe som virket som halve dagen, men som ikke kan ha vært stort mer enn 20-30 sek, for så å få dommen rullet opp på skjermen.. -Hva var score’n? Er jeg stein hakke gal!?? -Også fikk vi ikke score’n engang!! Men på den positive siden, slo jeg iallefall ikke ut som den narcissistisk psykopaten jeg fryktet! Jeg var sunt egoistisk, het det seg! En som vet å ta seg frem her i livet, ta sin plass, og overhodet ingen dørmatte eller grå mus, uten at jeg ikke hadde mine myke og barmhjertige sider av den grunn.. Hørtes jo ut som rene idealmennesket, ikke sant! Greia er bare at da lurer jeg veldig på hvordan det skal kunne la seg gjøre å få seg det psykopati-trekk-varsku som var utlovet ved hjelp av denne testen, for jeg var faktisk genuint livredd for å havne vis-avis nevnte Ted Bundy, Fred & Rosemary West, Charles Manson og gjenget!.. Nå har vi kommet dithen hvor det så smått har begynt å røre seg i toppetasjen igjen, så jeg skrider atter en gang til verket, bare denne gangen svarer jeg bevisst det maximale egoisme og blottet for empati -alternativet på alle!..
Greit nok.. Nå var det ikke snakk om noe idealmenneske lenger, men det var heller ikke værre enn at ‘du har tendenser til å være i overkant selvsentrert..’ Hjernen min, som da har vist seg likestilt m.h.t å kutte all fornuft på søken etter mentale sykdomstilstander og pur galskap som den har når det kommer til de fysiske, hadde visstnok gjenopptatt noe av sin opprinnelige funksjon på dette tidspunktet, men det var alikevel langt igjen.. Som seg hør og bør med nevnte hypokonderi-blackout, var jeg langt unna evnen til å innse at denne online-testen ikke var hva den gav seg ut for, men alikevel såpass at den hadde oppfattet at det var noe med disse svarene som var riv ruskende galt i forhold til forhåndsomtalen. I hypokonderi-modus av tredje grad, innebærer dette en midlertidig konklusjon at den milde tonen i ‘dommen’ kun var grunnet i et lovforbud mot å ‘diagnostisere’ gjennom online-tester! Så i realiteten, tenkte jeg panisk, er jeg ei fuckings egosentrisk mægge som balanserer på grensen til en personlighetsforstyrrelse av værste sort!!
*Angst!*
Disse folka har i det minste nok peiling på psykologi til å vite når de dealer med idioter, såvel som å ta disse idiotene på sitt mest idiotiske, så det var jo dermed uungåelig at jeg ikke skulle klikke meg videre på den svært så strategisk plasserte linken til neste test.. Det hele endte jo der det måtte ende; ‘Faen-i-fuckings-kukkskalle-helvete! -Jeg har paranoid-schizofreni’ -noia i et psykologiens hyper-hypokonderi-anfall a-la den nevnte AIDS-kreften.. Nå som jeg er ved såpass sans og samling det lar seg gjøre å få blitt for en top-class idiot, kan jeg iallefall meddele at både kreft, HIV/AIDS & ALS’en gudsjelov var feildiagnostisert fra min side. Hva det mentale angår, kan jeg si såpass at jeg aldri har sluttet å sette spørsmålstegn ved om jeg er ved mine fulle fem (for å si det pent), -noe de lærde skal være skjønt enige om er et godt tegn på at jeg i det minste ikke er mer gal enn at jeg fint styrer unna toppetasjen med tvangstrøye, polstrede vegger & jerngitter forran vinduene!
Bak den mest sjarmerende fasade, innkluderende smil, joviale og hjelpsomme fremtoning, kan det faktisk skjule seg en bedrager. Mennesker som i realiteten kun betrakter deg som et verktøy de kan utnytte ved behov for å innfri de ønsker og behov den eneste personen de i realiteten bryr seg om til enhver tid måtte ha, hvilket er de selv..
De er ofte så overbevisende i den rollen de spiller utad at selv den beste menneskekjenner ikke evner å avsløre de før det er for sent. Men det finnes imidlertid visse fellestrekk som går igjen hos falske mennesker som det er verdt å merke seg slik at en (eventuelt) får luket ut de en måtte ha i livet sitt, såvel som å forhindre representanter for denne typen å få innpass:
->>> De sladrer og kritiserer andre, men kamuflerer det gjerne som omtanke og bekymring. Et typisk trekk, er at de gasser seg i andres ulykke, og snor seg rundt etter mer info under påskudd av medfølelse og uro for vedkommende. Har du å gjøre med en person som til stadighet skal snakke om negative sider rundt folk som ikke er tilstede, er det grunn til å være på vakt. Ikke minst fordi de etter alt og dømme vil gjøre det samme med deg når du snur ryggen til..
->>> De skryter av sin innsats og/eller bidrag til veldedige formål til alle og enhver. Generelt er det gjerne slik at dersom en yter av et genuint hjertets godhet, har en ikke noe behov for å utbasunere dette med flagg og faner. Legger vedkommende ut om sine ytelser til alle de møter til alle tider, er det mye som tyder på at det ikke er saken i seg selv som ligger til grunn for ytelsen, men deres eget ønske og behov for oppmerksomhet.
->>> De har en tendens til å opptre passivt-agressivt. Det vil si at de gir verbale ‘stikk’ i den vennligste og mildeste tone som tenkes kan.
->>> De lyver og overdriver for å gjøre seg selv interessante. Dette kan gjerne avsløres ved at de gjerne forteller om den samme hendelsen utallige ganger, men det er tilstadighet noe som er forandret fra den ene versonen til den andre.
->>> De bedriver såkaldt ghosting. Dvs. at de gjør seg alt fra vanskelig til beint frem umulig å få tak i når det passer dem.
->>> De evner ikke å lytte. De kan gjerne spørre deg om noe i livet ditt, men det tar ikke lange tiden før de avbryter for å vri det rundt til å dreie seg om dem og deres liv.
->>> Det passer aldri når det er du som trenger hjelp/støtte. Mens de forventer at du skal stille opp på flekken, er det stadig noe som står i veien når det kommer til å stille opp tilbake.
->>> Smilene er gjerne falske. Et ekte smil kan skilles fra et falsk ved at en da tar i bruk langt flere ansiktsmuskler. Hvorvidt smilerykkene er på plass ved øynene, er den sikreste indikatoren på hvorvidt smilet er genuint eller ei.
->>> De anstrenger seg kun for de med makt. Folk de har brukt for, i betydningen av at de kan bistå dem i hht å oppnå noe, er de eneste de gidder å gesjeftige seg med.
->>> Videre er såkaldt ydmykt skryt et typisk trekk. Dvs at de legger noe tilsynelatende negativt til det de sier på en måte som gjør at det faktisk forsterkes, som f.eks; ‘Det er egentlig noe dritt å være vakker, fordi det gjør at du aldri får gå i fred på byen o.l’.
Årsaken til dette, er rett & slett at jeg ikke fikser å høre min egen stemme på opptak. Gudene skal vite at jeg har forsøkt å venne meg til det, hvilket etter sigende skal funke for andre, da alle i utgangspunktet syntes de låter skrekkelig. – Jeg har derimot bare måttet innse at dette bare er noe jeg må leve med..
At nettopp jeg skulle være den som er villig til å la selv de kuleste opplevelser fare pga at jeg er ute av stand til å høre opptak av min egen stemme, er virkelig en skjebnens ironi. Å være fastlåst på dette området, syntes jo langt mer naturlig dersom jeg hadde vært en relativt innadvendt og stillferdig personlighet som var ukomfortabel i sentrum for folks oppmerksomhet. Men når jeg i ærlighetens navn er en regelrett ‘oppmerksomhet-junkie’ med konstant ‘ute-stemme’ som prater på inn- og utpust, så blir det brått langt mer ulogisk. Om en i tillegg tar med i betraktningen at det vel er få som er mer glad i å posere forran et kamera enn meg, hvilket også inkluderer filming uten lyd, ender vi opp på grensen til absurd.
Altså.. De fleste som ikke er vant til det syntes det er ukonfortabelt å høre opptak av egen stemme, og det er vel ingen som ikke blir overrasket av hvordan den høres ut ‘utenfra’ kontra hvordan en hører seg selv, men det er normalt sett en vanesak. For mitt vedkommende, forble det imidlertid like skrekkelig, -om ikke værre å høre meg selv da det etter ‘boken’ skulle blitt normalisert. Som ‘ung & lovende’ idrettsutøver (før latskap, fest & flirt fikk satt en stopper for galskapen), ble jeg titt & ofte intervjuvet på radio og lokal-TV, og hver gang, gjorde jeg mitt ytterste for at ikke foreldrene mine skulle få vite det, og dermed bringe elendigheten inn i stuen. De fleste ganger lykkes jeg, da hele oppbudet av de vi (altså jeg og de andre intervju-objektene) snakket med ble sagt å være avisen. Etter idretten, så var det lokal-TV program fra spa-senteret jeg jobbet som sørget for å opprettholde torturfrekvensen, så dersom det var mulig å venne seg til dette for meg som for andre, ville jeg gjort det i løpet av disse årene, for å si det slik. Men som sagt; Om noe, så ble det bare enda mer skrekkelig..
Mens de øvrige tilhørerne forblir uanfektet, skjærer min stemme så skrekkelig i ørene at det gjør fysisk vondt.. Det er heldigvis utvilsomt en subjektiv oppfatning, for om jeg bare låt halvparten så jævlig i andres ører som jeg låter i egne ører på opptak, er det rett & slett utelukket at noen ville vært i stand til å omgås.
Som om ikke dette var sært nok, så blir det iallefall ikke noe mindre sært når jeg kan tilføye at jeg på langt nær føler det samme kleine ubehaget av å høre meg selv på engelsk!..(?) Også på svensk er torturnivået vesentlig redusert kontra min norske tale.. – ‘Dette må jo ha med hvordan jeg er mest vant til å høre meg selv ‘live’, – fra eget hode’, tenkte jeg, hvilket jeg selvsagt så meg nødt til å undersøke nærmere.
..- Til tross for traumenivået dette innebar å utsette meg selv for..
Nå har det nå engang seg slik det antall språk jeg snakker flytende, og dermed funker som plausibelt sammenligningsgrunnlag, begrenser seg til nettopp de tre nevnte; norsk, svensk & engelsk. Altså; Om jeg skulle børste støv av to-årige skole-fransken og trådt til med en presentasjon typ; “Je m’appelle Gry, je suis de la Norwége. Et vous?..” ville aksenten sannsynligvis vært alt annet enn hos en innfødt, og dermed ubrukelig i dette eksperimentet.
Men på den annen side, finnes det også en skole-tysk på min merittliste, og selv om dette begrenser seg til et år med laber interesse og ditto insats, er dette språket så nært det norske i språkutviklingen at en ikke drar med seg noen aksent i nevneverdig grad -selv om en lærer språket etter inntruffet pubertet. Dessuten leser vi visstnok som regel rett uttale på ordene selv om vi ikke skjønner bæret av betydningen. Dermed fant jeg frem en tysk nyhetsartikkel fra krigens dager som jeg iallefall forsto såpass av at dreide seg om Hitlers fremrykking i Russland, satte mobilen på opptak, og leste opp de to-tre første setningene [etter å ha trent litt på forhånd], for deretter å trykke ‘play’.. Hypotesen var at jeg også her ville høres vesentlig mindre skrekkelig ut, siden det avviker fra norsk, og derav hvordan jeg er vant til å høre meg selv. -En hypotese som viste seg å være gal..
Det viser seg nemmelig at opptak av Gry på tysk lyder like skrekkelig i egne ører som Gry på norsk! Her forsvinner alle tenkelige hypoteser for forklaring. Visstnok høres jeg merkbart mindre uutholdelig ut på engelsk enn svensk, men å høre meg selv svensk er alikevel vesentlig mer utholdbart enn på norsk, og svensk har da vitterlig fulgt det norske til døren i språkutviklingen, mens tysken slapp trinnet før (ved at det skandinaviske tok sin egen kurs). Dermed hadde jeg ikke annet valg enn å ty til venner (dog i live verson, og ikke opptak, da det finnes grenser til selvpålagt tortur). -Og jammen tror jeg at dette var veien å gå for å komme til bunns i dette! Saken er nemmelig den at jeg [av en eller annen grunn] har en latterlig fise-fin engelsk, hvilket vil si at jeg legger meg et par hakk høyere i stemmeleie. -Og hva svensk angår, er jo dette et så ‘nusselig’ språk at det hverken lar seg gjøre å høres sint, truende eller generelt for jævlig ut, så.. Vi kan altså konkludere med at min eventuelle deltagelse i Bloggerne eller annen produksjon som involverte tale, vil være betinget av at all kommunikasjon foregår på engelsk (med en bitteliten åpning for svensk dersom salæren er tilstrekkelig høy). Men bortsett fra det, er jeg svært grei å ha med å gjøre, så med denne lille detaljen på stell, er det bare å ringe, -for all del!..
Mens noen føler størst usikkerhet rundt kropp og utseende, mens det for andre hovedsakelig er knyttet til prestasjoner. Det sies å skulle ‘gå seg til med tiden’, men gjør det egentlig det?..
Vel.. På en del områder, blir en jo unektelig mer trygg på seg selv med årene. En vet rett og slett hvem en er, og hva en står for, noe som faller gunstig ut både m.h.t den usikkerhet som går på det ytre så vel som det indre, om en kan si det på den måten. Men selv føler jeg vel alikevel at det er et stykke igjen til det fjellstødige menneske jeg forestilte meg ville (som det ble sagt) vokse frem med årene. – For om jeg setter meg ned og tar en tur ‘down the memory lane’, til den gang jeg var 14-15, 20-25, og er 100% ærlig med meg selv; Hva, og hvor mye har egentlig årene som har gått eliminert av datidens usikkerhet?.. Har de egentlig eliminert stort i det hele tatt??..
Hva de ekstreme utseenderelaterte kompleksene jeg slet med i pubertetstiden angår, kan jeg i det minste fastslå at det er skjedd en radikal endring. Men når det er sagt, er jeg langt mer usikker på hvor mye årene og voksentilværelsen har av æren for denne forandringen, og hvor mye som rett og slett skyldes at utseendet faktisk forandret seg til det bedre. For det skal også sies at det som henger i gjen av ‘rusk’ i hht utseendet, i bunn og grunn dreier seg om de aksakt samme tingene som da jeg var i tenårene..
Meningssterk har jeg imidlertid bestandig vært, og selv i den mest marerittaktige perioden hva selvfølelse angår, var jeg aldri tilbakeholden med å ‘åpne kjeften’ i timene på skolen, og min rolle som en av de førende i enhver diskusjon forble uendret fra start til den dagen jeg forlot GVS iført russedress med six-packen med øl klirrende i sekken. Samtidig var jeg utvilsomt langt mer ettergivende i oppveksten enn jeg er nå. Dette er faktisk det området jeg selv føler den største ulikheten mellom den unge-‘selv’ og dagens ‘selv’ ligger.. – Og denne endringen kan på sett og vis også dateres til da jeg i første halvdel av 20-årene engang var på chartertur til syden, og vi pga en feil ble innlosjert på et luksushotell istedet for leilighetskomplekset vi skulle ha blitt innlosjert på. På velkomstmøtet ved ankomst, hadde jeg fått nok av et reisefølges klaging på absolutt alt det var menneskelig mulig å klage på, hvorpå jeg sang ut min hjertens mening om hva jeg syntes om slik oppførsel. Det kan dermed godt være at det bifall som fulgte fra reiselederen og medreisende etter den utblåsningen har gjort sitt til at jeg har fortsatt i det samme sporet så til de grader jeg har gjort..
Den største usikkerheten a-la i dag, er imidlertid knyttet til hva som på godt norsk blir omtalt som prestasjonsangst. – Ikke når det kommer til de områder jeg har min styrke fra naturens side, men praktiske ferdigheter og gjøremål innen områder hvor det ikke ligger noe talent i bunnen, og jeg stiller til opplæring på bar bakke.. Dette vil si at f.eks det jeg bedriver akkurat nå, -å skrive, er kjemisk renset for alt som heter usikkerhet rundt egne evner til å levere og prestere. Derimot blir jeg gjerne fullstendig ubruklig dersom sjefen min på jobben observerer meg utføre nye/relativt nye oppgaver, o.l. Her har det, når sant skal sies ikke skjedd en dritt siden den gang det å stå for tur til å bli fulgt opp av formingslærerne eller skolekjøkkenlærerinnen, hvorpå de sto bak og tittet på hvordan vi arbeidet, var ensbetydende med at jeg klumset til ett eller annet jeg ikke ville gjort når jeg ikke ble observert.. Her er det med andre ord betydelig tilvoksing og ikke minst egeninnsats som gjenstår for at jeg skal bli den fjellstødige klippen av en voksen jeg fikk inntrykk av at jeg automatisk skulle bli!..
La enten lepper eller øyne være blikkfang. – ALDRI begge: Går du for typ sotede øyne, bør du velge en helt plain og nøytral leppefarge, som f.eks nude. Går du derimot for en sensuell munn med røde lepper, er det øyensminken som må tones ned. Her vil duse bruntoner i skyggen og kun et lag eller to mascara på de øvre vippene, eventuelt umalte påsatte/løsvipper som helst ikke bør gå utover det som kan passere under naturlig. Velger du å legge fokus på enten øyne eller munn, er du nærmest garantert et vellykket; sexy og sensuell på classy vis. Er imidlertid både lepper og øyne markant sminket, blir det nesten garantert for mye av det gode, og en blir rett & slett seende litt ‘billig’ ut.
Velg foundation som er så tett opp til hudtonen på innsiden armen din som mulig: Dette fordi huden gjerne er en ørliten tanke lysere her enn i ansiktet, og det er nettopp det som er det ideelle fargevalg når det kommer til foundation. Årsaken er helt enkelt at mens denne såvidt det er lysere nyansen vil gjøre det til en smal sak å få skillene ved hals og hårfeste fullstendig usynlige. Videre vil du aldri ende opp ‘skjollete’, hvilket nærmest er som en naturlov å regne dersom tonen er aldri så lite mørkere enn ansiktshuden i det make-up’en begynner å bli en tanke slitt utover dagen/kvelden.
Den perfekte rouge og contour: legg en rett pen, blyant, spisepinne e.l. fra der øret begynner (øverst), og nedover i retning mot munnviken. Legg rougen over blyanten (eller hva det måtte være) fra enden ved ørets begynnelse, og ned dit blyanten glipper opp fra huden, mens du legger contouren under etter samme prinsipp.
Det heter high-lighter og rouge, ikke krigsmaling og/eller spray-paint: Dette er spesielt viktig når det kommer til dagmake-up. Husk at disse er ment for å skape liv og glød til huden din, og helst se så lite ppåmalt ut som mulig. Tidligere var det rougebruken som hadde en tendens til å gå over stokk og stein, mens det nå til stadighet er å se folk med hvite/lyse streker langs neseryggen, osv..
Primer og setting-spray er nøkkelen til å kunne holde seg fresh gjennom hele dagen/kvelden: På dagtid, kan dessuten pudder fort føre til et litt unaturlig, pudret utseende, slik at det for mange vil bli seende langt friskere og mer naturlig ut dersom en dropper pudderet. -Og dersom en bruker setting-spray, er en faktisk ikke avhengig av pudder for å få make-up’en til å sitte!
