Så var vi kommet til dag 5 i Frodiths catwalk-challenge, hvilket innebærer at denne dagen i sin helhet er viet til feiringen av fargen rosa med alle dens nyanser..
..- Og i det jeg skrollet nedover i arkivet for å se om jeg allerede hadde noe bilde(r) som var denne rosa dagen verdig, kom jeg over det følgende bildet, hvilket ble benyttet i et ‘bilder som aldri kom på bloggen’ -innlegg. Det er så skrekkelig at det bikker over til å bli kult, -og med den toppen, var jeg bare nødt til å ta det med (slik at det faktisk endte med å ‘komme på bloggen’ alikevel (haha))..
Utenomjordiske besøkende blir jo til stadighet referert til som ‘grønne menn’, men så vidt jeg vet har det til dags dato ikke vært en eneste henvisning til noen ‘grønne kvinner’, -inntil i dag! Så når jeg kom over dette grønnhårede ‘alienated self’, syntes det bare rett og rimelig at ‘Gralien’ også fikk være med på denne grønne feiringen (haha):..
For et par uker siden delte jeg et utvalg av de mest kontroversielle meninger, holdninger og synspunkter jeg har HER. Dette innlegget skulle bla a vise seg å inspirere medbloggere til å ta for seg et par av disse emnene i separate innlegg (du kan bla.a lese Vestfrøkens refleksjoner ang. hva som faller inn under fattigdomsbegrepet HER), samt at jeg har mottatt en rekke tilbakemeldinger som påpeker viktigheten av at noen tør gå ut med slike klare brudd på dagens politisk korrekte rammer. -Så da tar jeg meg atter en gang friheten å ‘røske’ folk opp fra dvalen med en ny porsjon kontroverser!..
⇒ Jeg syntes det meste av kvinneidrett er litt kjedelig, av den enkle grunn at vi aldri får løpt like fort, løftet like tungt, kastet like hardt og langt, osv, osv som menn. Dette er overhodet ikke noe jeg er stolt av, men jeg evner bare ikke å oppdrive den samme entusiasmen når jeg vet at resultatene er nødt til å bli svakere, satt opp i mot de som råder for menn. Erkjennelsen av dette, var også en sterkt medvirkende faktor til at jeg selv i sin tid mistet den nødvendige ‘driven’ for videre satsing innen friidretten.
⇒ Mens det blandt allmuen av en eller annen grunn fremdeles råder en oppfatning om at mannen skal være eldst i et forhold, og at samfunnet derav utviser en langt større aksept for betydelige aldersforskjeller når det går denne veien enn den motsatte. Etter å ha gått dette nærmere eter i sømmene, syntes det for meg helt åpenbart at dette snarere er oppskriften på fiasko enn for lykke, og årsaken er som følger; Menn har som kjent et betydelig høyere testosteronnivå enn oss kvinner, og testosteron er det hormonet som gir menn den bestemtheten, temperamentet og myndigheten som e typisk for menn. I parforhold, fører så alt for ofte disse egenskapene til at mannen blir den dominerende parten i forholdet. Når vi i tillegg får en betydelig overvekt av livserfaring lagt til dette, er scenen satt for en massiv ubalanse i maktforholdet mellom de respektive partene. Om derimot kvinnen er den som stiller med mest livserfaring, vil den styrken hun sitter på gjennom dette gjevne ut den mannen er gitt gjennom testosteronnivået, med det utfall at partene istedet stiller med et utgangspunkt som er mer eller mindre gjevnbyrdes! Jeg har en rekke eksempler som underbygger dette fra min egen omgangskrets, mens vi i kjendisverdnen har relasjonen mellom Vendela Kirsebom og Petter Pilgaard som det perfekte eksempel å vise til.
⇒ Stikk i strid med allmennhetens oppfatning og på tross av egen ikke-eksisterende finkulturelle innsikt og interesse, digger jeg Ari Behn. Dette er virkelig en fyr som tør være seg selv, og nekter å la seg presse inn mellom samfunnets fastsatte rammer! Hvordan det i det hele tatt lar seg gjøre å fremstå eksakt like dan i selskap med Europas kongelige og i møte med hjemløse på gaten i Oslo, er i mine øyne unikt ut av denne verden.
⇒ Jeg mener hensynet til å redde liv burde veie tyngre enn de pårørendes sentimentalitet når det kommer til organdonasjon, og at de derav ikke skulle hatt muligheten til å motsette seg dette. Den reduksjonen hva angår organmanglen dette ville medføre, ville dessuten redusert etterspørslen etter illegale organer. Her kjøpes det i ‘beste’ fall nyrer m.m av nødlidende for en slikk og ingenting, mens de i værste fall stjeler de. Videre drepes faktisk folk rundt om i verden ‘left, right & center’ av organtyver, da det er en særdeles høy kurs for slikt som hjerte og lunger slik som det er i dag. Som sekundær argumentasjon, kan jeg heller ikke se noen religiøse aspekter som skulle ha noe å si her, for det er en ting vi alle er skjønt enige om, hvorvidt en er kristen, muslim, ateist, eller buddhist, for å si det sånn; Personen det dreier seg om, befinner seg ikke lenger i den respektive kroppen! Hva jeg kaller bevisstheten, og som andre refererer til som sjelen har enten forlatt kroppen, eller døde sammen med den. Uansett er kroppen i det øyeblikk hjernedød inntreffer kun et ‘skall’ dens respektive eier har etterlatt seg. Kort oppsummert, kan jeg ikke komme opp med en eneste ting som forsvarer det å la livgivende organ få råtne- eller brennes opp av hensynet til de etterlattes sentimentalitet..
⇒ Som den svorne liberalist jeg er, mener jeg folk burde hatt full frihet til å råde over eget liv og legeme såfremt det ikke er til skade for andre, eller medfører at andre utsettes for en uforholdsmessig risiko. Dette innebærer også at den enkelte blir gitt det fulle og hele ansvar for sine handlinger, og derav det de måtte forårsake av skade som følge av denne friheten. At dette faktisk fungerer som et betydelig mer effektivt botemiddel mot uønsket adferd enn den forbudslinjen som stadig tar for seg av vår individuelle frihet her på berget, fremkommer tydelig i de land hvor dette prinsippet råder i hht promillekjøring. I de nasjoner hvor det ikke finnes noen promillegrense som sådan, men hvor en får hele ansvaret for den skade som måtte ha blitt forvoldt dersom ulykken skulle skje og en får påvist promille, er kjøring med promille faktisk tilnærmet ikkeeksisterende..
Om du er som meg, elsker du å stifte nye bekjentskaper med morsomme og interessante mennesker. Men denne åpenheten innebærer unektelig en risiko for at de du møter vil vise seg å ikke være den personen de har gitt seg ut for å være, men en du ikke kan stole på et sekund.. Heldigvis finnes det en rekke tegn å se etter som tilsier at vedkommende er en ‘keeper’..
⇒ De er seg selv, med et tilnærmet likt språk og uttryksform uansett setting og/eller hvem eller hvor mange som befinner seg i følget. Her er det ikke snakk om å ikle seg forskjellige ‘masker’ til de forskjellige situasjoner. Disse forblir de samme menneskene uansett hva eller hvem de måtte stå ovenfor.
⇒ De utviser ektefølt ydmykhet, omsorg og medfølelse. Disse egenskapene er klare bevis på at vedkommende syntes like godt om deg som h*n uttrykker, og de anser ikke seg selv som viktigere enn andre, men som likeverdige.
⇒ De respekterer andres grenser, og pusher overhodet ikke for å få deg med på noe de ønsker og/eller forsøker å tyne deg for pikante betroelser, da de ikke har noe behov for å styre menneskene de omgås.
⇒ De tyr til kompromisser som den naturlige løsning, og de forventer ikke godtgjørelser for bagateller.
⇒ De er klare på at de ikke er super-mennesker som mestrer alt på egen hånd, og både gir og mottar hjelp fra sine venner som den naturligste ting i verden. Videre uttrykker de bestandig sin takknemmelighet, og er nøye med å plassere kreds der den hører hjemme.
⇒ De betror seg til deg, og åpner opp om sine svakheter.
⇒ De er fint lite matrialistiske, og ville aldri kunnet finne på å gi ‘døde’ ting en høyere prioritering enn de mennesker og dyr de omgir seg med.
⇒ De utviser en 100% genuin glede og entusiasme på dine vegne når du oppnår noe, uansett om dette er noe de indelig ønsker seg selv.
⇒ De snakker ikke negativt om folk som ikke er tilstede (med mindre de står 100% inne for det).
⇒ De stiller like fullt opp for deg når du trenger hjelp og/eller støtte som du gjør for dem.
⇒ De har stort sett rett i alt de sier. Dette fordi de er genuine og sannferdige, og dermed går ‘all in’ i sin søken etter de respektive opplysninger og svar uten forbehold.
⇒ De er konstant på søken etter lærdom, og derav å få utvidet horisonten sin som mennesker. De er fritt tenkende individer, og bestandig åpne for nye input og vinklinger.
..Også var det dags for å ikle seg det gule i anledning Frodiths catwalk-challenge. Nå viser det seg imidlertid å være ganske så stusslig med gult i både klesbeholdning og bildearkiv for mitt vedkommende..
Men jeg fant nå i det minste frem til et bilde av nyere dato hvor jeg er ikledd et gult plagg, hvilket i det minste er bedre enn ingenting!
At mobbing kan være et problem på arbeidsplassen liksom i skolegården, er jo viden kjent. Men hvor mange dette dreier seg om, hadde iallefall ikke jeg den ringeste anelse om før jeg nylig kom over resultatet av en undersøkelse som viste at hele 1 av 12 mennesker opplever mobbing på sin arbeidsplass! Dette er tall hvis tale er så klar som den får blitt; Mobbing blandt voksne er et enormt problem som i så alt for stor grad får passere under radaren!
Min umiddelbare reaksjon, var at dette måtte jo bare være for drøyt! Men da jeg begynte å google, skulle det vise seg at denne prognosen er å betrakte som et minimumsantall..
Nå mener imidlertid jeg at slike minimumsprognoser er svært så greie å forholde seg til, da disse fritt kan benyttes uten risiko for at noen skal kunne forringe poenget ved å vise til en eller annen undersøkelse/måling med et mindre dramatisk utkomme. For poenget er ikke hvorvidt det dreier seg om 1 av 10, 12 eller 14! Poenget er at det unektelig er jævlig mange som gjennomlever et helvete hver eneste arbeidsdag, og derav er et langt større problem enn man skulle tro ut i fra oppmerksomheten det er viet i samfunnet.
Det er i løpet av de siste årene igangsatt massive tiltak for å forebygge mobbing blandt barn og ungdom, hvilket er enestående, for all del! Men det er jo åpenbart at den mobbingen som foregår på de voksnes arena er kommet fullstendig i skyggen av den som foregår blandt barn og ungdom. -Og dette er faktisk katastrofalt, da all mobbing avstedkommer med tilsvarende fatale konsekvenser for offrene, og dermed må tas tak i pronto.
Jeg vil tro en betydelig andel av den voksne mobbingen får foregå i det skjulte fordi denne lettere kan passere under radaren. Allmennheten har etterhvert blitt riktig så rikelig forskynt med det nødvendige verktøy for å kunne avsløre mobbing blandt barn og unge. Men hva de voksne angår, har vi generelt fint lite å fare med når det kommer til å kunne skille erting og fleip fra mobbing. Dessuten lever de fleste av oss, både ofre, mobbere og øvrig befolkning, i den villfarelse at voksne er forventet at skal kunne ordne opp i sine mellommenneskelige problemer på egen hånd..
Men om problemet med mobbing på artbeidsplassen er viet så alt for lite oppmerksomhet av samfunnet som sådan, er i det minste lovverket klinkende klart også her; Ikke bare er mobbing en straffbar handling, men en er også forpliktet til å melde i fra dersom en er vitne til at noen mobbes på arbeidsplassen! Dette innebærer at den generelle lovpålagte forpliktelsen vi har m.h.t å hjelpe i nødssituasjoner her i landet er videreført til også å gjelde de som blir utsatt for en ugrei behandling på arbeidsplassen, det være seg av sin(e) overordnede/arbeidsgiver(e) og/eller sine kolleger. Så med loven på stell, gjelder det bare å gjøre befolkningen oppmerksom på problemets omfang, slik at de nødvendige tiltak skal kunne ihverksettes.
Når dette er sagt, må jeg samtidig innrømme en viss uro for at et slikt ønsket fokus på mobbing blandt voksne skal fare galt avsted, slik vi har sett i bla.a #metoo -kampanjen i tillegg til en rekke andre tilfeller. Dette vil si at det er av avgjørende betydning at det må gjøres klinkende klart hva som er å betrakte som mobbing/trakassering, og hva som er utkomme av ren oppmerksomhetssyke eller har som hensikt å ‘ta’ noen (som en form for hevnaksjon), hvilket jo faktisk innebærer at det er vedkommende som er mobberen.
Mobbing er nemmelig definert som følger: Ved mobbing forstås at man regelmessig blir utsatt for ubehagelig eller nedverdigende behandling – som er vanskelig å forsvare seg mot. Dette innebærer at det; A) Foreligger en ubalanse m.h.t styrke/maktforhold, hvilket enten kan bestå av en overordnet vs en underordnet, eller av at det dreier seg om at flere går imot en. B) Foreligger en viss regelmessighet. Ergo; Har en ved en eller annen anledning opplevd noe som ikke er greit, men som en ved egen hjelp har fått satt en stopper for, er dette ikke mobbing. Det samme gjelder dersom det foreligger en sjargong på arbeidsplassen som innebærer at bemerkninger som folk isolert sett med rette vil reagere på blir respondert med samme mynt. I slike tilfeller, er styrkeforholdet (i settingen) det samme partene i mellom, og grov sjargong er ikke annet enn grov, og i værste fall dårlig humor. Her kan det vel neppe fremvises noe bedre eksempel enn i min resturantjobb. Her faller replikker som ville fått blodet til å fryse og håret til å reise seg på selv den mest grovkornede bryggesjauer, for å si det sånn, men ‘greia’ her er at på dette området er vi alle, både sjefer og ansatte likestilte, slik at det derfor gjør det gøy å være på jobb.
Utfordringen er med andre ord å få bukt med mobbingen uten at det skremmer og/eller holder folk fra å ha det moro med hverandre.
Jeg har, viser det seg, levd med en illusjon om at jeg aldri ble løyet for som barn. Grunnet mine foreldres bunnløse ærlighet angående alt fra julenissen og påskeharen til hvordan i heiteste den babyen som skulle bli min bror i sin tid klarte kunststykket å komme seg inn i magen til moren min, har jeg skjøvet uærligheten deres inn i underbevisstheten. -Og der har den levd i skjul for min bevissthet helt til den blutselig fant det for godt å slå seg tilbake med et brak..
Kvinnen til høyre (altså min mor) ser visstnok temmelig uskyldig ut, men her skal en være meget forsiktig med å skue hunden på hårene..
Greit nok at noe måtte gjøres for å få grønnsaker innenfor mine lepper, slik at påstander som at disse måtte fortæres for at jeg skulle kunne vokse kan passere, men..
Å mislede sin eneste datter til å tro at det å spise blomkål, hvilket jeg til dags dato misliker sterkest av alt grøntfor sammen med brokkoli, skulle oppfylle ønsket om krøller i håret, er derimot noe ganske annet. Her snakker vi ren løgn! At gulrøtter skulle gjøre meg brunere sommerstid, må vel også sies å være en i overkant drøy påstand til tross for innholdet av betakaroten, da en unektelig skulle ha måttet dytte innpå en helsikes mengde gulrøtter for at det skulle gi noen utslag på hudfargen.. Det var dessuten ikke bare det de ville få meg til å spise som ble gjennomført ved hjelp av løgner. Også der hensikten var å få meg fra å spise dette og hint ble det tydd til løgnaktighet, slik som at den svært så velsmakende snøen var infisert med mark som ville bosette seg i magen min dersom jeg fortsatte gomlingen. Her skal det imidlertid tilføyes at dette var en risiko jeg var villig til å ta. Jeg var f.eks langt mer forbeholden når det gjaldt å svelge tyggisen, som etter sigende ville bli værende i magen i syv lange år..
Det var heller ikke bare hva angikk å få i meg sunne matvarer hvor jeg ble offer for mine foreldres vranglære; Jeg ble nemmelig også skremt bort fra TV-titting på dagtid gjennom trusselen om at dette ville føre til at øynene mine ville bli firkantede. Videre ble antallet grimaser pr.dag kraftig redusert ved å innbilde meg at en grimase ville bare kunne gjøres x-antall ganger før jeg brått ville ende med å ‘bli sånn’. Ellers har en jo selvsagt de uttallige løgnene om hvor fint og flott det jeg hadde tegnet og laget var som ble sagt i beste mening, men som skulle komme tilbake for å gi meg et realt metaforisk ‘rævspark’ i det min bror bikker skolepliktig alder og gjør det klinkende klart hva et begavet barn virkelig innebærer..
Av alt det sludder som mine foreldre har foret meg med, var det dog min farmor som tok disse løgnene til et helt nytt nivå gjennom å skremme meg til å holde fruktskall generelt og bananskall spesielt unna munnen gjennom å påstå at negrene i Afrika hadde tisset på de. – Hadde et av dagens småtroll blitt foret med noe slikt, ville de voksne fått både barnevernet på nakken i tillegg til å få hele det politisk korrekte Norge på nakken!..
Ferrari nekter å spise av skål/tallerken, og er livredd hvite papptalerkner. Han må derfor få maten sin servert på gladpack, slik at det ligger flatt på gulvet uten at det beveger seg fremover når han spiser. Alle forsøk på å venne ham av det, har endt med at han piper non-stop til han får det slik han vil, for det er grenser hvor mange timer en klarer å høre på konstant piping..
Det eneste unntaket han gjør m.h.t å spise av skål/tallerken, er når han stjeler fra kattene, og dermed må forte seg å skuffe innpå.
Videre nekter Ferrari å tråkke over selv den minste ting som måtte ligge i hans vei. Da blir han stående å pipe helt til jeg kommer å fjerner det. Dette er forresten noe enkelte av kattene vet å benytte seg av..
Når det kommer til andre dyr generelt og hunder spesielt, er imidlertid Ferrari like blottet for synlig redsel som terrieren er kjent for. Det værste han har gjort i så måte, er å hoppe rett i synet på to(!) dobberman -hunder. En ironiens lille herremann dette her, altså..
Ferrari er ekstremt god til å kommunisere eksakt hva han måtte ønske å formidle, uten at jeg har den ringeste anelse om hvordan han får ‘sagt’ det. Han sitter nemmelig tilsynelatende bare forran meg og piper på et vis hvor jeg enda ikke har klart å finne noe som skiller det ene fra det andre. Men det er definnitivt noe han gjør som taler tii underbevisstheten, for jeg bommer aldri på hva han vil. Jeg imidlertid forsøkt å late som jeg tar feil, ved f.eks å gå til kjøleskapet når han vil ut ved et par anledninger, og da gir han høylytt uttrykk for sin irritasjon, for å si det slik.
Ferrari lærer jaktteknikker og annet fra kattene, og omvendt, og adferdsmessig, beveger de alle seg stadig i retning av diverse snodige blandinger av katter og hunder. De er nemmelig ikke spesielt pirkete på sånt som artstypisk adferd disse ‘pelsdottene’ mine.
Ferrari fikser overhodet ikke postbud. Han klikker fullstendig ved synet av disse elmotorsyklene de kjører rundt med.
Videre har Ferrari’n min visse rasistiske tendenser. Dette går hovedsakelig ut på mørkhudede i mørket, og jenter/kvinner kledd i niqab fikser han ikke uansett når på døgnet de måtte åpenbare seg.
Ferrari bygger seg opp i troen på at det er han som er ‘sjefen’ blandt de firbeinte, en tro han lever godt på inntil han trår over streken med Rusken, slik at han må vise hvem som egentlig bestemmer. Dette skjer via et rapp over snuten, hvorpå det tar lang tid før Ferrari har kommet såpass over ydmykelsen at historien gjentar seg.
Ferrari elsker å bli kaldt ‘mammas lille lømmel’. – Da går han rett i kosemodus,
Ferrari er latterlig bortskjemt, og forventer bla.a godteri hver gang han kommer inn etter å ha vært ute og gjort fra seg. -Og han nøyer seg ikke med en godbit, for å si det sånn!..
Ferrari elsker kattene Dolly og Knerten (selv om de holder på å kvele ham med kosingen sin), og Dolly og Knerten elsker Ferrari. Men Dolly og Knerten er derimot som hund og katt..
