..Eller.. Det bør jo det, da det strengt tatt bør satses mer på helsevesnet og ikke minst medisinsk forskning generelt.
Men nå er jo dette med satsningen på kvinnehelse, -eller mangelen på sådan, ut i fra det som er budsjettert til sådan, ikke bare et evigvarende debattema som en liksom aldri later til å komme noen vei med i praksis. For paradoksalt nok, er det også et av de stadig flere emneområder hvor det tas regelrette monopol på sannheten; Her satses det så alt for lite på såkaldt kvinnehelse, og årsaken er underforstått diskriminering, -punktum.
Men intet ‘issue’ kommer som kjent i sort-hvitt. – Ei heller dette. Når sant (ikke) skal sies, foreligger det faktisk tungtveiende argumenter for å fortsette nedprioriteringen av den såkaldte kvinnehelsen, og disse er og blir nødt til å fremlegges av en med tilhørighet i det sterke kjønn for i det hele tatt å ha den minste mulighet til å kunne nå ut; Altså en kvinne..
Er uvitenhet en trussel mot demokratiet?
Referansen ‘det sterke kjønn’ blir jo til stadighet benyttet med henvisning til den mannlige muskelaturen. Men i realiteten er kvinnen sin mannlige motpol fullstendig overlegen på alle andre områder enn det som går på ren, skjær muskelkraft. Av eksempler der mannen kommer kvinnen til kort, kan nevnes:
Omstillingsevne: Kvinner er generelt langt bedre på å takle store omveltninger- og livskriser enn menn. Dette fremgår bla.a klart og tydelig i forbindelse med skildsmisser.
Utholdenhet: Den mannlige muskelaturen holder stand til et viss punkt. Men dersom det fantes løp som f.eks trippel-, kvadrippel-, eller ‘whatever’ maraton, skal det etter sigende være et punkt der kvinnene vil overta teten. Hvorvidt dette holder stikk, vil vi forhåpentligvis få slippe å få testet ut, men hva vi dessverre har fått påvist opp igjennom historien, er at kvinnen klarer seg lenger på langt mindre enn mannen, da hun både har mer å gå på i hht fettreserver, samt har en mindre kroppsmasse som krever tilførsel av energi.
Dødfødsel- og spedbarnsdødlighet: Ikke bare er det en klar overvekt av guttefostre ved dødfødsler, men også i forbindelse med slikt som prematurfødsler har jentebabyene en langt høyere overlevelsesrate- og ikke minst å overleve uten nevneverdige mén enn guttebabyer.
Genfeil/arvelige sykdommer: Pga at gutters kjønnshormoner består av paret Xy, kontra jentenes XX, vil en defekt på et av disse gi fysisk utslag, rett og slett fordi de ikke har et tilsvarende kromosom uten den respektive defekten å ‘nulle det ut’ med. I jentenes tilfelle, vil derimot en sådan defekt på det ene kromosomet nøytralseres ved at den respektive defekten blir ressisiv i forhold til det andre X-kromosomet.
Forventet levealder: Kvinnens forventede levealder er faktisk mannens såpass overlegen at man konsekvent benevner slikt som f.eks lengstlevende ektefelle som hun/henne både i utarbeidelsen av de lover og forskrifter hvor sådan er relevant, og i selve lovteksten. Den mannlige hormonsammensetningen og fysikken innebærer nemlig en langt høyere risiko for slikt som f.eks hjerte og karsykdommer, liksom de også leder klart an hva angår slikt som f.eks leversvikt (Prosentandel 56/44), mens nyresvikt faktisk rammer dobbelt så mange menn som kvinner. – Og slik fortsetter det over hele sykdomsfjøla, for å si det sånn.
– Og med dette, er vi faktisk kommet frem til sakens kjerne..
For om vi først tar en titt på de livstruende kvinnesykdommer, -hvilke i bunn og grunn koker ned til brystkreft og livmorhalskreft, så er jo disse i aller høyeste grad gitt den rettmessige prioritering i hht alvorlighetsgrad. Disse kreftformenes mannlige motstykke, -altså testikkel/prostatakreft, har jo unektelig blitt underprioritert på bekostning av nettopp det fokuset som har vært- og vel fremdeles er på brystkreft.
Dernest står vi altså, iallefall så langt jeg evner å se, igjen med typiske kvinnesykdommer som generelt dreier seg om kroniske- og gjerne diffuse sykdomstilstander som det riktignok ikke er grunn til å betvile er både smertefulle, plagsomme, og derav, i ulik grad, er begrensende i hht livsutfoldelse. MEN.. De er derimot ikke dødelige, slik de mannsdomminerte sykdomstilstandene.
Som nevnt innledningsvis, mener jeg på det sterkeste at medisin og helse bør ha prioritet over absolutt alt annet i et samfunn, hvorav det ikke er noe som provoserer meg mer enn at vi, som et av verdens desidert rikeste land, ikke budsjetterer det som kreves for å dekke alle behov innen medisin og helse. Problemet er bare at det kun var under pandemien, -og da kun hva denne ene virussykdommen angikk, at våre folkevalgte opererte under prinsippet at verdien av et liv ikke kan måles i kroner og øre. Ergo er situasjonen altså den at vi av en eller annen ubegripelig grunn har knepet igjen pengesekken slik at det dermed må foretas en prioritering i hht fordeling av ressurser og bemidling. Og hvor plagsomt og smertefullt det enn måtte være å være rammet av en sykdom som fibromyalgi, så evner jeg bare ikke å se noe som kan forsvare en økt prioritering av denne- og tilsvarende sykdomstilstander dersom dette skal gå på bekostning av slikt som akkutt hjertesvikt og innfarkt. Det hele koker rett og slett ned til at det dødelige og livstruende i mine øyne veier klart tyngre i hht prioritering enn det kronisk plsgsomme/smertefulle.
Så når vår biologi en gang er slik at det er en mannlig domminans innen den førstnevnte pasientgruppen, så følger også konklusjonen at den såkalte kvinnehelsen faktisk er nødt til å nedprioriteres, da disse, i det store og hele, tross alt ikke er dødelige.