For en tid tilbake kom jeg over noen direkte sjokkerende fakta angående det norske asylsystemet som ble oppgitt av en politiker som tidligere hadde vært tilsett denne komiteen som behandler asylsøknader her på berget. Etter å ha gått inn og fått bekreftet at det han opplyste var korrekt- og ikke farget av slikt som politisk ideologi, etc, ble jeg rett og slett sittende som lamslått. Saken er nemlig den at disse her kan lyve, svindle, forfalske og bedra, ikke bare ustraffet, da de til og med belønnes for det!!
(foto: NOAS) Om alt annet skulle gå til helvete, er det bare å flytte inn i nærmeste kirke, så er du ikke bare urørlig, men du får attpåtil servert det du måtte trenge av mat, klær, hygieneartikler og underholdning på døren.
Galskapen i dette her, lar vitterlig ikke vente på seg; Det har seg nemlig slik at det norske asylsystemet er tillitsbasert. – TILLITSBASERT!! Det vil m.a.o si at staten tar utgangspunkt i at de ankomne er sannferdig. Følgelig, er det det UDI som sitter med bevisbyrden i saker som går på uriktige opplysninger og derav utvisning fra landet – Hvor naivt og regelrett selvdestruktivt er det mulig å få blitt, undrer nå jeg!
.Ille blir så til verre ved at en asylsøker som har fått sin søknad avvist etter å ha blitt tatt i løgn står fritt til å ENDRE sin historie, for så å levere inn en ny søknad
Videre er det så at bare en klorer seg fast lenge nok, -og i særdeleshet dersom de skulle ha fått barn under oppholdet, så vil de overveiende sannsynlig ende opp med å få opphold allikevel, tross et hav av avslåtte søknader og like mange løgner og forfalskninger. – Om ikke annet, så får argumentet ætil barnets beste’ alltid gjennomslag.
Forøvrig er konsekvensene for å kjøre på med slikt svindel og bedrag i år til ende, og derav svindler den norske trygdekassen for uhorvelige summer, i realiteten null, niks og nada. Om dette ikke var mer enn galt nok i seg selv, tas det jo til et helt nytt nivå når en setter dette frikortet til å svindle trygdekassen i sammenheng med de hinsides avstraffelsene som venter oss som tross alt er eiere av disse pengene om vi bare skulle bli tatt i å snike til oss et par skarve tusenlapper..
Ellers kan nevnes at de som får sin søknad om opphold avslått grunnet løgn og forfalskning av papirer gjerne får bli i landet allikevel. Avslaget innebærer kun at de får en slags karantenetid bestående av at de må vente tre år eller noe slikt før de kan søke på nytt.
Om de så har max uflaks og er beordret ut av landet, så er de allikevel ‘home free’ bare de klarer å kare seg over til nærmeste gudshus før purken står på døren. For i kirker og gudshus er det som kjent ‘fritt’, og derav utenfor rekkevidde for lovens lange arm. Her er det også relevant å minne om at dette friområdet ikke gjelder etnisk norske/vest-europeiske kriminelle.
Om du skulle være blant de som gir faen i den skaden dette gjør på landet, så burde det i det minste røre ei nerve at dette har ført til at rettmessige asylsøkere har møtt på folk som de kjenner igjen som tyranner som jobber for det regimet de har sett seg nødt til å flykte hals over hode i fra! Og de har ikke kommet fordi de angrer sine synder og ønsker å slutte i stillingen som torturist e.l, men fordi de er sendt hit fra de respektive terrorregimer for å spionere (alternativt ‘ta’ de som altså har rømt landet dersom muligheten skulle by seg). At særs traumatiserte mennesker skal måtte risikere å møte på sin torturist, angiver e.l i døren fordi den norske stat lar de få bli som belønning for sin svindel, må da være fullstendig uakseptabelt for alle og enhver!
Vi som er født mellom 1969/70 og 1981/82 er faktisk ‘the true syrvivors’. På den ene siden var barneoppdragelsen fremdeles basert på de gamle gode prinsipper, mens på den andre, var bilen blitt allemannseie, teknologien var begynt å fosse fremover, og det ble en kjensgjerning at det lå en reell fare i å snakke med fremmede (primært menn). Ergo har vi overlevd en oppfostring basert på de trygge tiders prinsipper i en verden tilnærmet like utrygg som den er i dag.
Men vi mennesker har nå en lei tendens til å glemme, så derfor har jeg sikret fotobevis for å røske opp i hukommelsen..
Det som huskes, er gjerne sånt som at vi selvsagt syklet uten hjelm, og at vi klatret i trær uten verken hjelm eller annen sikring.
Big deal, liksom, sier nå jeg! Her er nemlig hva Gen X virkelig er laget av!
Hvor mange av dere husker f.eks sånt som de uendelige mulighetene som fantes i liftslangen til et traktor/lastebilhjul?? Vinterstid kunne den trekkes i heidundrende hastigheter over isen som vist av bildet, eller nedover de bratteste fjellskrenter. Det som var faen, var jo at disse gedigne luftballongene spratt noe grassalt ved selv den minste hump, med det resultat at enhver slik ferd ned en bakke endte med den akkende kastet av- og himmelhøyt opp. Vi som var tilskuere visste når vedkommende var ferdig med sin raid i det h*n ble sett sprellende oppe i luften. Sommerstid fungerte de tilsvarende ved at vi hang etter båter på vannet, hvorav vi så ble kastet til værs i det en bølge traff når farten var høy nok. En unge i dag ville jo aldri overlevd den mildeste av disse hjulraidene..
Hvem har vel ikke blitt slynget av en slik en, for så å ‘skrelle’ flerfoldige meter bort over asfalten i løpet av oppveksten!? Jeg kjenner svien i den oppskrubbede landingssiden bare ved synet av en slik en den dag i dag. Men aldri var det at vi ble liggende hjelpeløse. Selv pysene, -altså de som begynte å grine for noen skarve skrubbsår karet seg faktisk opp- og hjem til plastring på egen hånd! Selv var jeg blant de som ikke grein på tørre møkka. Og en stor del av grunnen til at jeg var så beintøff i forhold til det å slå meg, var at fatter’n hadde sagt at det å blø var en god ting, for det fikk skyldt ‘dritten’ ut av såret. Følgelig var den ene gangen jeg ‘sprakk’ den gang jeg gikk på hodet inn i jakkeknaggen og fikk kul, -som derav IKKE blødde. Da først fikk unge Henriksen panikk.
Hva klatretårnene/stativene våre angikk, rådet jo de samme prinsipper som for huskene, karusellen (over), etc. Her var det snakk om blodsikring om de var satt opp med grusunderlag og ikke asfalt. Ramlet vi de 2-3 meterne det var ned, ja, så knakk vi vel en arm og/eller pådro oss en liten hjernerystelse, of sånt laget en da ikke noe ‘fuzz’ om!
..- Og selvsagt hadde vi våre egne kniver!! Og da snakker vi selvsagt ikke om ubrukelige kjøkkenkniver e.l, men skikkelige spikkekniver, hvilke vi lærte å slipe selv etterhvert som de ble sløve. ‘Sløv kniv glipper, og kan være farlig’, lød parolen under oppfostringen av Gen. sunn og sterk. Hendte det vi skar oss? – Selvsagt! Men et kutt i en finger/hånd er det da ingen som døde av, -den gang, ‘that is’.
Selv har jeg fremdeles synlig arr fra den gangen jeg klørte den smale spikkekniven på sløyden igjennom hånden, og ikke skjønte et skvatt av hva læreren lagde sånn oppstyr for. Det svidde litt, men so what, liksom! – Det blødde, så da ble jo såret renset, og alt var såre vel for min del.
Men intet var vel morsommere, -og mer hasardiøst enn den såkalte ‘kenglingen’ om vinteren! For de som ikke fikk med seg disse årene i sin barndom, besto dette i å henge seg på bussen slik som på bildet i det den stoppet på en stasjon, for så å bli trukket av denne mens man skled på de glatte veiene. Det var legendarisk moro!
Grunnen til at bussen var det valgte kjøretøyet, var helt enkelt at den aldri kom så langt av sted før neste gang noen skulle av eller på, men det hendte jo at vi grep fatt i en bil også, men det var kun når vi var ordentlig ‘gærne’.
Altså.. En Gen.Z ville virkelig ikke ha klart å overleve vår hverdag i oppveksten. Ja, vi fikk nå litt medfart, men se nå hva vi har blitt vs. den 20 år yngre generasjonen. Faktisk er jeg gellig overbevist om at dette vil bli første gang i historien der det blir vanlig at foreldrene overlever sine barn..
Du kan mislike det- og fornekte det, men like forbannet er det realiteten når en ’00’er som er så asmatisk at h*n knapt puster mellom april og oktober, samt lider av glutenallergi, laktoseintolleranse, lei hofte, og er migreneplaget møter Pippi, Emil og Saltkråkanungene hvis barndomsår har tjent ett eneste formål; Nemlig å vokse opp til å bli de mest blodtrente survivere!
I ‘de gode gamle dager’.. – Eller SÅ gamle er nå strengt tatt ikke disse dagene, da de ikke går lenger tilbake enn til min tid som ungdom og ung voksen, og dermed var inneforstått med verdens farer og uggne realiteter. Disse farene innkluderte selvsagt voldtekt.
Og det som er snodig i dette anliggendet, er at den gang, var voldtektsbegrepet konkret; Den gang var nemlig betydningen av begrepet voldtekt at offret var blitt overfalt for så at et tvungent samleie ble foretatt. Voldtekt forutsatte m.a.o en brutalitet og en ditto penetrering. Slikt som ‘sovevoldtekt’, voldtekt uten samleie, osv. er selvsagt overhodet ikke greit, -det er bare ikke for en voldtekt å regne, ut i fra begrepets opprinnelige betydning.
Som nevnt innledningsvis, er det å ha sex med et menneske som ikke er bevisst på hva som skjer- og/eller mentalt i stand til å gi sitt samtykke, o.l på ingen måte greit. Det samme gjelder selvsagt sexuelle overtramp forøvrig.
Samtidig er det her, -altså innenfor de utvidelsene av voldtektsbegrepet som har kommet til i løpet av de seneste årene, hvor det som regel er vanskeligst å komme til bunns i hva som faktisk har skjedd, -og ikke minst hvorvidt det i det hele tatt har skjedd noe ulovlig i så måte. Videre er det også innenfor disse utvidelsene det er tett innpå umulig å si noe spesifikt om hvor grensene går mellom det lovlige-, det tvilsomme-, og det ulovelige, -og da hvor grov forbrytelsen ansees for å være.
Men fra mitt ståsted, er det aller mest problematiske ved disse utvidelsene at de har ført til en utvanning av det begrepet som har medført at en anmeldt ‘voldtekt’ på langt nær tas på samme alvor som det ble gjort tidligere. For ‘let’s face it; Det er- og blir en vesensforskjell på det å frivillig bli med en fyr hjem, for så å være helt på G i hht det som skjer inntil de kalde føttene rammer hardt og brutalt innenfor det siste halvsekund før det hele skal besegles, og det å bli brutalt overfalt, for så at det hele tvinges igjennom med hele arsenalet av vold og trusler involvert. Såpass stort er dette gapet, så langt jeg evner å se, at de to scenariene vitterlig ikke burde falle inn under samme begrep.
I den anledning, kommer vi ei heller utenom den famøse kronprinsessesønnen, Marius Borg Høiby, som altså i tillegg til alt annet også har fått to tilfeller av ‘voldtekt uten samleie’ lagt til på den stadig lengre listen over tiltaler. Uten at jeg har noen intensjoner om å underminere Høibys angivelige ugjerninger, men voldtekt UTEN samleie!?? En voldtekt burde da i det minste forutsette at et samleie har funnet sted!! At det fyren hevdes å ha gjort bør straffes, er hevet over all tvil, men det er ikke dermed sagt det er snakk om en voldtekt!
Og følgen av denne utvidelsen av voldtektsbegrepet, får en til fulle bevitne ved å lese kronikker, kommentarfelt, og ikke minst i direkte tale fra folk; Dette er ikke lenger gitt å være den grove forbrytelsen det en gang var ansett for å være, og årsaken til dette, er helt enkelt at det er klin hakke umulig å vite hvorvidt det dreier seg om et voldsangrep av verste sort, eller hva som knapt bikker statusen bagatell. Ordet voldtekt forteller oss m.a.o ikke lenger hva det dreier seg om, og da er jo hele poenget med begrepet borte, spør du meg.
Igjennom hele menneskehetens historie, har våre håp og drømmer spunnet rundt en verden av godhet, ærlighet og generell medmenneskelighet. Paradoksalt nok, taler imidlertid den samme verdenshistorien sitt tydelige språk i hht at det å kunne nå toppen, -hvilket historisk sett er synonymt med lederskap, praktisk talt er betinget av en betydelig grad av kynisme og egoisme.
Hva pokker er greia med dette her?? Hvorfor evner vi ikke å utnevne et lederskap hvis mål er å skape det samfunnet vi alle ønsker å leve i? – Eller for å si det på en annen måte; Hvorfor i helvete lar vi de mest egoistiske kynikerne blant oss, som derav vil skape et stikk motsatt samfunn av det ønskede, innta lederposisjonen igjen og igjen verden over?
Det krever jo vitterlig ikke en IQ a-la Einstein for å skjønne at et mønster som har gjentatt seg over hele verden siden tidenes morgen er nødt til å ha sine røtter i menneskets natur. At det altså er nedarvede menneskelige egenskaper som ligger til grunn for at vi åpenbart ikke evner å skape det samfunn et så overveldende flertall av oss ønsker. Men dette forteller oss jo ikke et døyt utover at det er noe menneskelig som ligger til grunn for det som har gått som en rød tråd igjennom menneskets historie. ‘What else is new, Sherlock?..’
Liksom dette paradokset har fulgt oss til alle tider, har man også vært det bevisst, -om ikke nødvendigvis til alle tider, så i det minste i flere hundre år. Under ‘gravingen’ for svar på de spørsmål som følger dette her, bet jeg meg spesielt merke til den italienske filosofen Niccoló Machiavelli. Denne fyren ankom planeten så langt tilbake som sent på 1400 -tallet, for så at han begynner å gjøre seg bemerket tidlig på 1500 -tallet.
Det som slo meg, var at Machiavelli beskrivelse av de faktiske forhold er like forbannet spot on i forhold til verden anno det 21. århindre som i forhold til verdenssamfunnet slik det var på hans egen tid. Machiavellis virke var sentrert rundt hvordan ting er ment/ønsket å skulle være i motsetning til hvordan de faktisk er.
Og det han så går ut med i forbindelse med sitt virke, levner ingen tvil om at dette var en fyr med ‘baller’ ut av en annen verden..
Det springende punktet for Machiavelli, var at fremtoning = fasade. Utgangspunktet hans, var den kristendommen som domminerte i samfunnet i 1500 -tallets Europa. I middelalderen var jo kristendommen altoverskyggende. Bibelens budskap ble satt over alt annet, slik at en persons godhet og verdi ble fastslått basert på det som fremgår av de hellige skrifter, og da fortrinnsvis det nye testamentet med Kristus i spissen. Jesus var do den udiskutable kongen over alle konger, -selve gudesønnen som selv ikke døden klarte å beseire. M.a.o anså man Kristus som den ultimate seierherren, og dermed bibelhistorien som en ubetinget suksesshistorie.
Machiavelli var imidlertid av den stikk motsatte oppfatning. Fra hans ståsted, var nemlig bibelhistorien snarere en historie om nederlag, grunnet i at Jesus aldri oppnådde noen kongemakt, men i stedet endte opp med å bli torturert og drept. Videre, var han så spot on som det vel kan få blitt i det han kunne fastslå at den kristne etikken ble benyttet for alt den var verdt i hht å dekke over den ‘shady’ naturen til de som gikk sterkt ut i hht å fronte den. De som virkelig bestrebet seg på å leve opp til den kristne standarden var garantert å tape for de hvis nobelhet kun var en fasade.
Og sånt som dette falt jo vitterlig ikke i god jord i middelalderen.. Dermed gikk det jo som det måtte gå; Niccoló Machiavelli blir idømt fengselsstraff, og boken hans, ‘The prince’, som utkom i 1513, ble selvsagt forbudt grunnet ‘kynisme’. Men Machavelli lar seg ikke stoppe av å måtte tilbringe noen år bak lås og slå. Han var snarere riktig så produktiv under denne tiden.
Brorparten av verdens psykopater/narcissister sitter ikke i fengsel for grov kriminalitet, men er snarere høytfungerende verdsatte medlemmer av samfunnet. En urovekkende høy andel av verdens ledere- og bedriftsledere, rager høyt oppe på dette spekteret.
Han fortsetter m.a.o arbeidet sitt uavbrutt, hvor han så kan fastslå at de ansett beste lederne, er de som forsvarer sitt rike og dets interesser med alle midler, i begrepets fulle betydning. Å lykkes som leder forutsetter m.a.o at en må være villig til å handle på tvers av alt av etikk og moral. Machiavelli er jo ubehagelig spot on i det han kan slå fast at det å kunne nå helt til topps er betinget av at en innehar den nødvendige kynismen. En er m.a.o nødt til å kunne valse over alt og alle som står i veien under ens ferd mot toppen uten å la seg affisere av empati og medmenneskelighet ovenfor de en så passerer.
Videre er han helt klar på at respekt er noe en oppnår igjennom en grad av fryktsomhet. Hva det å klare seg i verden, vurderer han det å bli fryktet høyere enn det å bli elsket, men å bli hatet er derimot det desidert minst gunstige i så måte.
Den legendariske russiske forfatteren, Dostroevski, hvis mest kjente verk, romanen ‘War and Punishment’, uttrykte det på en annen måte igjennom sitt forfatterskap. Kort oppsummert, verdsatte han godhet der dette var mulig. For i utgangspunktet forbinder en jo godhet med å ha det bra i et godt og velfungerende samfunn. Imidlertid gjorde han oppmerksom på at godhet faktisk slettes ikke er gitt å være av det gode i praksis! Og her tenker nok mest sannsynlig som meg at ‘hva faen er det her for noe vrøvl!?’
Men dette tilsynelatende absurde blir brått noe ganske annet så snart det blir satt i kontekst. For i et samfunn der det gode, snille, hensynsfulle og etisk korrekte råder, kreves det at alt av egne tanker, meninger og oppfatninger blir lagt lokk over, gjemt og fortiet for å unngå at noen skal bli fornærmet.
Hva som iallefall kan sies om den menneskelige natur, er at om så denne i utgangspunktet er god, ond, eller nøytral i så måte, så er den innstilt på at vi skal bestrebe oss på å oppnå en umiddelbar tilfredsstillelse av våre behov. Følgelig, er du ‘kjørt’ dersom du ikke er beredt på å forsvare deg og ditt mot andres kynisme/egoisme. Samtidig er det blant de respektive forståsegåpere en bred enighet om at det ikke dermed er sagt at en skal bli som disse kynikerne en må være beredt på å beskytte seg mot. Greia er altså at en bør unngå unødvendig kynisme, samtidig som en har det i seg å kunne være kynisk nok til forhindre å bli offer for andres kynisme.
I denne sammenhengen, kommer vi heller ikke utenom den britiske forfatteren George Owell (f.1903). -Hvilket er identisk med mannen som skrev den viden kjente Animal farm (1945) og 1984 (1949).
George Orwells fiktive Oceania er nærmest spot on det regimet som så skal oppstå i Nord-Korea.
I førstnevnte bok, har vi altså disse gårsdyrene, hvilke representerer de menneskelige erketyper, som gjør opprør mot den onde bonden, og derav selv overtar styringen med grisene som deres nye lederskap. Det som skjer, er imidlertid at denne nyvunne makten fører til at grisene utvikler seg til å bli like kyniske i sitt lederskap som det menneskene i sin tid var. Dette scenarioet er jo spot on i hht den russiske revolusjonen, der de kvittet seg med tsar-regimet bare for å ende opp med Stalins ufattelige kynisme og ondskap kort tid senere. Og russerne er vitterlig ikke de eneste hvis revolusjon bare har endt opp med at situasjonen går fra ille til verre. Dette har nemlig gjentatt seg i enhver kultur til alle tider.
Dernest, rakk Orwell akkurat å få ferdigstilt 1984, hvilket er den boken som virkelig fenger for mitt vedkommende, før han døde i 1950. Her følger vi hovedpersonen Winston Smith som lever i det fiktive diktaturet Oceania, der partiet Big Brother råder på et vis som er nærmest spot on det som råder i Kim Jong-uns Nord-Korea. Her pøses det på med propaganda i vaskekte Jong-un-style, liksom det også i denne fiktive verden råder et totalforbud mot tanker som på noe vis innebærer skepsis til regimet. Fasinerende nok, har regimet i Orwells Oceania til og med innkludert de språkelige avkortninger som i Nord-Korea har ført til at det ikke finnes noen ord å benytte for å uttrykke sannheten menneskene imellom. I virkelighetens Nord-Korea, har de faktisk fått dratt det så til de grader langt at de ikke engang har et ord for ‘jeg’, -det eneste som dermed eksisterer i så måte, er et ‘vi’.
Hvorvidt følgen av dette på det individuelle plan også i virkeligheten matcher den Orwell beskriver i 1984 vites jo ikke, da nord-koreanerne ikke får uttrykt noe som helst. Men jeg er tilbøyelig til å tro at de også i virkeligheten får en delt oppfatning av virkeligheten, der den ene består av deres egen sannhet; Altså den indre visshet om at dette her er ondskap satt i system, samtidig som det på den andre siden råder en aksept av det de får bombardert inn, og tvinges til å godta som sannhet.
Bokens tragiske slutt setter så kronen på verket. For mens den begynner med Winstons dagboknotat der han skriver ‘DOWN WITH THE BIG_BROTHER PARTY!!’, slutter den med at han, med tårer rennende ned over ansiktet, skriver følgende i dagboken; ‘I’ve finally won the victory against myself; I LOVE the Big-brother party’..
Formålet er ikke å frata folk håpet, men snarere å advare mot det som ligger til grunn for en potensiell håpløshet. Orwell beskriver m.a.o følgene av menneskenaturen slik som det faktisk er, liksom at veien å gå for å kunne forhindre slike helvete av noen samfunn, er å unngå at for mye penger og for stor makt blir sentrert hos for få personer.
Har du også undret deg over hvordan hele samfunn fra tid til annen har oppført seg som om de er rammet av en felles galskap? Der alt av fornuft, empatiske følelser og medmenneskelghet brått er fullstendig fraværende, og de rammede ter seg som fjernstyrte zombier, som f.eks heksejaktene i middelalderen og NAZI -tyskland på 1930- og 40 -tallet..
Kort fortalt, skyldes dette at den menneskelige hjernen har en fundamental svakhet hva ytre påvirkning angår, slik at vi er mottakelige for å kunne ledes inn i en såkalt massepsykose. Psykologer har lenge hevdet at den største trusselen mot menneskeheten er vår egen hjerne..
Den anerkjente psykologen Gustav Le Bon uttalte i sin tid følgende:
«Massene har aldri higet etter sannheten. De ignorerer bevis de ikke liker eller ikke passer inn i det kollektive mind-set, liksom de ignorerer ‘errors’ av samme årsak. Dermed blir den/de som forer de med illusjoner fort deres ikoniske helt og læremester, og de som forsøker å ødelegge illusjonen blir deres ofre.»
Folk er definitivt mer sårbare for å utsettes for massepsykose i dårlige/usikre tider, hvor deres mentale tilstand er ganske så skranten i utgangspunktet, på samme vis som bakterie- og virusepidemier har større sjanse for å bryte ut når immunforsvaret ikke er på topp. Det er bare at når det kommer til de mentale epidemier, lar det seg ikke gjøre å komme opp med noen spesifikk kur.
En annen viden kjent psykolog, Carl Jong har uttalt følgende i sakens anledning:
«Når noe ved samfunnet går galt, blir folk mer irrasjonelle, og derav mottakelige. Handlinger som er fullstendig uakseptable når utført enkeltvis blir OK når de begås i fellesskap, men de som rammes av en massepsykose har selv ingen anelse om dette.»
For å forstå årsaken til at hele samfunn kan miste grepet om virkeligheten på dette viset, må vi først klargjøre hva som fremskaffer psykoser hos enkeltindividet: Og svaret på dette, er at noe trigger en regelrett tsunami av negative følelser, som redsel, sinne, sorg og ren panikk. Om så kilden til denne bølgen av panikk og negative følelser rammer et helt samfunn- og ikke bare et enkeltindivid, rammer det alle på samme måte. Samtlige søker så kollektivt en lindring for den indre smerten ved å finne en mening med det som skjer, -få en slags orden i kaoset.. Problemet er bare at panikken som følger med i denne ‘pakken’ er den reneste kryptonitten i forhold til det rasjonelle. Videre fyrer en hverandre opp, slik at det som oppleves som fornuftig og rasjonelt i realiteten er et stadig mer forvrengt virkelighetsbilde.
Og den aller verste- og farligste formen for massepsykose, er den som avstedkommer i et totalitært regime, hvilket i praksis vil si et fullstendig sentralisert styre, kombinert med en ignorering av menneskerettighetene. Her er det altså styresmaktene som forer på med illusjonen, og dermed stiger i gradene til noe ufeilbarlig, allvitende, mens folket blir deres offer i samlet flokk. Disse menneskene reduseres da til noe tilnærmet barn i det de har gitt fra seg styringen av eget liv, de gjør seg ikke lenger opp selvstendige meninger, og har m.a.o endt opp som kveget som passivt dilter etter bjellekua i følge med resten av flokken. Folket er rett og slett ikke lenger rasjonelt. Når en har kommet dithen hvor flokken følger bjellekua på dette viset, er de for den som styrer showet redusert til viljeløse ‘puppets’ som lydig og veldressert går med på- og vil kunne utføre hva som helst.
Den ovenfor nevnte Carl Jong definerte massepsykose som ‘Killing of the mind’, og å trigge det er bare et spørsmål om å moderere/manipulere den kollektive trygghetsfølelsen i rett tid og på rett sted. I praksis foregår dette med at det pøses på med dommedagsoverskrifter kombinert med ditto formuleringer. Etter å ha besørget panikken, roer en det litt ned, før en gjentar bombardementet av nyhetsoverskrifter. Når så denne ‘tsunami’ nummer to treffer, er jo folket fremdeles rystet til grunnen etter første runde, hvilket igjen fører til at moralen- og motstandsdyktigheten reduseres. Dernest sper man på med å spre forvirring i form av slikt som manipulasjon/morerering av virkeligheten, fortielser og ren løgn.
Sprøyte gal (ill: Steigan.no)
Har utviklingen kommet hit, er den borderline umulig å reversere, da logikk kan imøtegås med logikk, mens det ikke finnes noe tilsvarende våpen mot det irrasjonelle.
Dette her er imidlertid ikke bare Hitler-Tyskland i et nøtteskall. Det samme funker like forbannet i en mindre skala, slik som f.eks i den lille bygda Bjungn en gang på begynnelsen av 90 -tallet, da det brøt ut en pedofoli-panikk som igangsatte en heksejakt uten like hvor seksualforbrytere ble ‘utpekt’ over en lav sko med stadig villere begrunnelser. Verst gikk det ut over barnehagelæreren Ulf Hammern, som til slutt ikke bare endte med å ha forgrepet seg på unger to steder samtidig, men også skulle ha fylt hele rom med sæd, slik at man vasset i dette her til langt oppover beina.
Enhver idiot ser jo at dette er den totale galskap i ettertid, -hvilket var akkurat det det var også; Den totale galskap.Og en tilsvarende galskap er faktisk lettere og raskere og iscenesette i dag enn det noensinne har vært. Med telefoner, sosiale medier, TV, aviser og gud vet hva, får sansene åre en overdose av stimuli. Når en så adder en maktfaktor sterk nok til å styre, manipulere og sensurere den informasjonen som pøses ut, så har de den respektive befolkningen i sin hule hånd.
Da trenger de bare å bruke den gitte utløser av den rådende panikken til å isolere de. Som nevnt, søker man i sådanne stunder en lindring-, en gjenopprettelse av en slags orden, eller en vei ut av gjørmaa, om du vil. Den respektive myndigheten kan så gi de denne lindringen, det er bare at prisen de må betale er den totale underkastelse. En betaler m.a.o med å oppgi ens individuelle frihet og selvråderett, og blir med det passive marionetter som danser etter den styrendes pipe, fullstendig blottet for kritisk sans/tenkning. Videre toppes så gjerne det hele ved at man finner en syndebukk å pinne den rådende elendigheten til.
Når sant skal sies, så lyder vel dette her urovekkende kjent, gjør det ikke??
Som sagt, har jo ikke ofrene den ringeste anelse om det som skjer- og som de er en del av mens det pågår. En god del av de involverte vil heller ikke komme til å se det i ettertid. For utenforstående, er det imidlertid klart som dagen. Ergo er det enten at en kjenner seg igjen, eller så gjør en det ikke. Her er det lite poeng i å argumentere, da kapabiliteten til en slik erkjennelse ligger inne i den enkelte. – Hvilket også er tilfelle i hht det å ha evnen til å unngå å la seg rive med i slike massesuggersjoner. Her finnes det imidlertid ting en kan gjøre m.h.t å verne seg:
I det en får de første signalene om at noe skremmende er i emning, bør en sette grensene for hva en er villig til å gå med på allerede her, -før panikken eventuelt setter inn. Videre bør en så bestemme seg for hvordan en skal ta den faktiske informasjonen som blir en gitt ut av den konteksten den pakkes inn i, for med det å unngå aå la seg manipulere av denne. Dernest har en det aller viktigste våpnet; Nemlig å være kritisk og årvåken i forhold til autoriteter, uten at det bikker over til å bli paranoid og irrasjonelt den andre veien.
Det finkulturelle/kunstneriske uttrykk for at menneskeheten kollektivt har gått fullstendig fra vettet, er slikt som at en jævla banan tapet på en hvit bakgrunn med duct-tape blir kunsterklært og prissatt til en million dollar, -hvilket altså vil si et sted mellom 10- og 11 mill. kroner..
Verket “Comedian” av Maurizio Cattelan. (skjermbilde x)
Om du tenker at det her bare er noe ‘kødd’, har du min fulle forståelse. Men surrealistisk nok, er dette faktisk det kunstverket som det antydes innledningsvis.
Verket, som bærer navnet ‘Comedian’, er bokstavelig talt tapet i hop av den italienske kunstneren, Maurizio Cattelan. Det ble presentert for verden som et av tre banankunstverk under Art Brasel i Miami i 2019. På denne messen, ble de tre bananene solgt for priser fra 120- til 150.000 dollar, for så at verdien på dette makkverket altså har regelrett eksplodert når det i disse dager atter igjen skal ‘under hammeren’, som det så fint heter.
Herregud, 120-150 tusen dollar er imidlertid så til de grader surrealistisk og hinsides absurd at den respektive prisøkningen iallefall ikke for min del gjør nevneverdig inntrykk. Sjokkeffekten ble liksom brukt opp allerede her, slik at den like fullt kunne ha gått opp til 100 mill kr. Greia er jo at det eneste jeg evner å tilskrive et minstemål av verdi ved denne smørja, er de bananene som i utgangspunktet kunne spises, og. med max flaks, at duct-tapen kan dras av dette underlaget for gjenbruk den dagen en står der og rullen er tom. – Og nå, etter fem år, så tror jeg en trygt kan avskrive den bananen som næringskilde, for å si det sånn, slik at en i beste fall sitter igjen med en tape-bit for potensielt behov og et blankt lerret eller hva det nå er som ungene kan tegne på.
Jeg er fullt klar over at jeg rett og slett må være ‘kunstnerisk tilbakestående’, da det er fullstendig blottet for både interesse- og innsikt innen alt fra diktning til visuelle uttrykk i form av skulpturer og malerier. Jeg er en straight forward harrytass fra østlandet, så jeg skjønner meg jo selvsagt ikke på sånt ræl som visuelle uttrykk for indre smerte, uto, og gud vet hva. – Eller denne obskure utstillingen jeg fikk se noen eksempler fra i fjor en gang, hvor det som utgjorde toppen av kransekaken var maleriet ‘Fittekraft’, og skulle uttrykke noe opprørsk urkraft -greier..
Videre evner jeg ei heller å se noe av verdi i Picassos kubisme, hva faen som er så spesielt med DaVincis Mona-Lisa, og hvordan i heiteste det kan ha seg at Munchs Skrik, hvilket er det by far styggeste av de av maleriene hans som jeg har sett, er det som er verdsatt til den høyeste prisen, osv. osv.
Vår egen for lengst avdøde verdenskunstner, Edward Munch, har også det ene makkverket etter det andre nesegrust beundret verden over. Det som faktisk er et vakkert utført maleri, -Oak, er det imidlertid knapt noen som kjenner til!
Nå er jeg imidlertid bevisst på at mine finkulturelle begrensninger innebærer at det som for meg syntes meningsløst har en betydning- og derav verdi for andre. Jeg er jo lysår unna å bli noen kvinnelig Øde Nerdrum, for å si det sånn, -og dette går også langt utover det som er relatert til ren kunstforståelse. Det holder jo å høre måten vi uttrykker oss på for at det skal bli klart som dagen at Øde og jeg kunne tilhørt hver vår planet. Folk er forskjellig, og ‘who am I’ i hht å ‘disse’ ting som andre verdsetter, liksom!?
Derfor holder jeg også stort sett kjeft om de obskure verk jeg snubler over. Men når en jævla banan tapes på en hvit bakgrunn med duktape blir anerkjent som et kunstverk med en prislapp pålydende en million dollar (10-11 millioner kroner), så blir det faktisk for mye å svelge, -selv for meg…
I slike tilfeller, mistenker jeg de respektive imnteressenter rett og slett for å være overklasse med arvede penger il langt over hodet som har fått det for seg å skulle være særest mulig ene og alene for å være så sære at de får hevet seg over den ‘enkle allmennheten’ ved at de ikke begriper seg på slike reinspikkede makkverk de neppe skjønner noe mer av selv. Men for disse råder filosofien om at det som er lengst unna det generelle begrepet av smakfullt til en høyest tenkelig pris, er det som gjør de classy. -Noe galt må det iallefall være!
Samtidig må det ærlig innrømmes at det ligger en od dose ren misunnelse her også. For jeg kan da for pokker også klaske maling uvilkårlig utover et lerret, lage en uformelig leirklump og kalle det skulptur, sette plastbøtter ut i solskinnet, eller altså klistre ting på et lerret, så hva faen er det da enkelte gjør for å få slik smørje definert som kunst, for med det å håve inn kr?? Om jeg kommer trekkende med et verk bestående av ei kotelett med smultering-hode som jeg titluerer ‘Fettfanget’ inn på kunstgalleriet, vil jeg etter alt å dømme ‘betales’ med tur til Kalnes i ‘gulebilen’, og dermed bare kan skyte en hvit pil etter den millioninntekten!
..Eller.. Det bør jo det, da det strengt tatt bør satses mer på helsevesnet og ikke minst medisinsk forskning generelt.
Men nå er jo dette med satsningen på kvinnehelse, -eller mangelen på sådan, ut i fra det som er budsjettert til sådan, ikke bare et evigvarende debattema som en liksom aldri later til å komme noen vei med i praksis. For paradoksalt nok, er det også et av de stadig flere emneområder hvor det tas regelrette monopol på sannheten; Her satses det så alt for lite på såkaldt kvinnehelse, og årsaken er underforstått diskriminering, -punktum.
Men intet ‘issue’ kommer som kjent i sort-hvitt. – Ei heller dette. Når sant (ikke) skal sies, foreligger det faktisk tungtveiende argumenter for å fortsette nedprioriteringen av den såkaldte kvinnehelsen, og disse er og blir nødt til å fremlegges av en med tilhørighet i det sterke kjønn for i det hele tatt å ha den minste mulighet til å kunne nå ut; Altså en kvinne..
Referansen ‘det sterke kjønn’ blir jo til stadighet benyttet med henvisning til den mannlige muskelaturen. Men i realiteten er kvinnen sin mannlige motpol fullstendig overlegen på alle andre områder enn det som går på ren, skjær muskelkraft. Av eksempler der mannen kommer kvinnen til kort, kan nevnes:
Omstillingsevne: Kvinner er generelt langt bedre på å takle store omveltninger- og livskriser enn menn. Dette fremgår bla.a klart og tydelig i forbindelse med skildsmisser.
Utholdenhet: Den mannlige muskelaturen holder stand til et viss punkt. Men dersom det fantes løp som f.eks trippel-, kvadrippel-, eller ‘whatever’ maraton, skal det etter sigende være et punkt der kvinnene vil overta teten. Hvorvidt dette holder stikk, vil vi forhåpentligvis få slippe å få testet ut, men hva vi dessverre har fått påvist opp igjennom historien, er at kvinnen klarer seg lenger på langt mindre enn mannen, da hun både har mer å gå på i hht fettreserver, samt har en mindre kroppsmasse som krever tilførsel av energi.
Dødfødsel- og spedbarnsdødlighet: Ikke bare er det en klar overvekt av guttefostre ved dødfødsler, men også i forbindelse med slikt som prematurfødsler har jentebabyene en langt høyere overlevelsesrate- og ikke minst å overleve uten nevneverdige mén enn guttebabyer.
Genfeil/arvelige sykdommer: Pga at gutters kjønnshormoner består av paret Xy, kontra jentenes XX, vil en defekt på et av disse gi fysisk utslag, rett og slett fordi de ikke har et tilsvarende kromosom uten den respektive defekten å ‘nulle det ut’ med. I jentenes tilfelle, vil derimot en sådan defekt på det ene kromosomet nøytralseres ved at den respektive defekten blir ressisiv i forhold til det andre X-kromosomet.
Forventet levealder: Kvinnens forventede levealder er faktisk mannens såpass overlegen at man konsekvent benevner slikt som f.eks lengstlevende ektefelle som hun/henne både i utarbeidelsen av de lover og forskrifter hvor sådan er relevant, og i selve lovteksten. Den mannlige hormonsammensetningen og fysikken innebærer nemlig en langt høyere risiko for slikt som f.eks hjerte og karsykdommer, liksom de også leder klart an hva angår slikt som f.eks leversvikt (Prosentandel 56/44), mens nyresvikt faktisk rammer dobbelt så mange menn som kvinner. – Og slik fortsetter det over hele sykdomsfjøla, for å si det sånn.
– Og med dette, er vi faktisk kommet frem til sakens kjerne..
I følge Guinness book of records, er det franske Jeanne Calment som har oppnådd den høyeste påviselige levealder pålydende 122 år og 6 mnd. Det kan imidlertid meget vel være flere som har overgått selv denne høyst anseelige levealderen, men som det desverre ikke har latt seg gjøre å innhente en sikker fødselsdato på grunnet datidens mangelfulle rutiner i hht registrering. Men samtlige kjente kandidater i så måte er kvinner, liksom det samnme gjelder samtlige av de følgende ni plasseringer på den offisielle topp 10 -listen over lengstlevende. Og verdens eldste nålevende, er selvsagt en kvinne det også.. (foto: Jean Paul Pelissier)
For om vi først tar en titt på de livstruende kvinnesykdommer, -hvilke i bunn og grunn koker ned til brystkreft og livmorhalskreft, så er jo disse i aller høyeste grad gitt den rettmessige prioritering i hht alvorlighetsgrad. Disse kreftformenes mannlige motstykke, -altså testikkel/prostatakreft, har jo unektelig blitt underprioritert på bekostning av nettopp det fokuset som har vært- og vel fremdeles er på brystkreft.
Dernest står vi altså, iallefall så langt jeg evner å se, igjen med typiske kvinnesykdommer som generelt dreier seg om kroniske- og gjerne diffuse sykdomstilstander som det riktignok ikke er grunn til å betvile er både smertefulle, plagsomme, og derav, i ulik grad, er begrensende i hht livsutfoldelse. MEN.. De er derimot ikke dødelige, slik de mannsdomminerte sykdomstilstandene.
Som nevnt innledningsvis, mener jeg på det sterkeste at medisin og helse bør ha prioritet over absolutt alt annet i et samfunn, hvorav det ikke er noe som provoserer meg mer enn at vi, som et av verdens desidert rikeste land, ikke budsjetterer det som kreves for å dekke alle behov innen medisin og helse. Problemet er bare at det kun var under pandemien, -og da kun hva denne ene virussykdommen angikk, at våre folkevalgte opererte under prinsippet at verdien av et liv ikke kan måles i kroner og øre. Ergo er situasjonen altså den at vi av en eller annen ubegripelig grunn har knepet igjen pengesekken slik at det dermed må foretas en prioritering i hht fordeling av ressurser og bemidling. Og hvor plagsomt og smertefullt det enn måtte være å være rammet av en sykdom som fibromyalgi, så evner jeg bare ikke å se noe som kan forsvare en økt prioritering av denne- og tilsvarende sykdomstilstander dersom dette skal gå på bekostning av slikt som akkutt hjertesvikt og innfarkt. Det hele koker rett og slett ned til at det dødelige og livstruende i mine øyne veier klart tyngre i hht prioritering enn det kronisk plsgsomme/smertefulle.
Så når vår biologi en gang er slik at det er en mannlig domminans innen den førstnevnte pasientgruppen, så følger også konklusjonen at den såkalte kvinnehelsen faktisk er nødt til å nedprioriteres, da disse, i det store og hele, tross alt ikke er dødelige.
La det være klart: Vi er alle til syvende og sist uvitende fjols. Det er bare at noen er langt mer uvitende enn andre, at den i disse tilfellene omfatter elementær kunnskap om hva som rører seg i det samfunnet de er en del av, – samtidig som at det er en rekke sentrale områder hvor dette ikke tas høyde for. Kanskje det mest graverende eksempel i så måte, er at det ikke stilles det minste krav til at den enkelte har et minstemål av innsikt i hva de faktisk stemmer frem ved valg. I et demokrati spiller det ingen rolle om du er geni a-la Einstein eller fullstendig ‘retard’, for å si det rett ut. I utgangspunktet utgjør jo nettopp dette med at det ikke gjøres forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker en betydelig del av selve fundamentet for demokratiet som styreform, men hvordan stiller så dette seg den dagen idiotene er i flertall, for å si det sånn??
Mange mennesker velger, -bevisst eller ubevisst, å leve i uvitenhet. Kan uvitenhet faktisk være en velsignelse, -iallefall på enkelte områder?? (foto: Your Dictionary)
Uvitenhet er rett og slett definert som kunnskapsmangel, og det gjelder jo i ulik grad- og på ulike områder alle som en av oss. Et reelt problem blir uvitenheten først når de det gjelder ikke er i stand til å innse sin tilkortkommenhet på det respektive området selv, men snarere handler ut i fra feilinformasjon og rett og slett manglende vurderingsevne som om de var det fremste av eksperter på feltet. Et eller annet klokt hode sa en gang at “Det er ikke det vi ikke vet som gjør vondt, men det vi vet som ikke er slik vi vet at det er”. Og vedkommende kunne vel strengt tatt ikke hatt mer rett.
Samtidig kan det ofte virke vrient å skille uvitenhet fra sterk uenighet. Men så snart en får definert hva som skiller det ene fra det andre, bør det faktisk gå rimelig greit. Du kommer nemlig veldig langt ved å være bevisst på følgende:
Uvitende er man når det en påstår bygger på alt fra uverifiserte teorier til regelrett feilinformasjon og faktafeil.
Uenighet er det når det respektive standpunkt er basert på- og derav foretatt ut i fra de faktiske forhold.
Her har vi et svært så klargjørende eksempel fra pandemiens dager:
A) Dersom man går ut med påstander om at COVID 19 ikke fantes- men kun var et påhitt fra verdensmakten, så har vi med uvitenhet å gjøre, da det ikke finnes noe håndfast som støtter opp om disse påstandene.
B) Dersom en begrunner ens uttrykte motstand mot smittevernstiltakene i de faktiske forhold, – altså andelen av det totale antall registrerte smittetilfeller som hhv må legges inn på sykehus/dør, i form av at en simpelthen ikke anser risikoen for alvorlig/lvstruende sykdom høy nok til at det forsvarer såpass inngripende tiltak, er dette noe svært mange ville vært sterkt uenig i. Men uansett hvor sterkt dette måtte stå stikk i strid med ens eget ståsted, har det vitterlig ingenting med uvitenhet å gjøre, da det her ‘kun’ er snakk om en vidt forskjellig vektlegging av de faktiske forhold.
Med dette skillet på det rene, vil man også være i stand til å se hvordan en for stor grad av uvitenhet i et folk faktisk utgjør en massiv trussel for demokratiet som styreform. Årsaken er så enkel som at en da ender opp med en stat der idiotene avgjør hvilke prinsipper den skal styres etter, -og en kan vel trygt slå fast at det er nettopp dette som vi var vitne til ved presidentvalget i USA i 2016 med den påfølgende fireårsperioden med Donald Trump ved roret, og som det er en reell risiko vil gjenta seg- med renter- i det kommende valget.
For den noenlunde opplyste, dreier ikke det kommende valget seg om hvorvidt en sympatiserer (mest) med den demokratiske- eller den republikanske kandidatens politikk. Nå handler det simpelthen om å redde landet- og demokratiet fra hva som etter alt å dømme vil bli dets undergang, -det være seg direkte- eller inndirekte. Eksempelvis gikk mannen som i sin tid stilte til valg mot Barak Obama, den nå avdøde John McCain, i bresjen for at man burde stemme Hillary Clinton uansett politisk ståsted, da deres egen partikandidat rett og slett var ansett for uskikket til presidentembetet. Og mannen kunne jo vitterlig ikke hatt mer rett. I løpet av sin fireårsperiode som USAs president, skal Donald Trump ha løyet eller villedet det amerikanske folket over 30 000(!) ganger, for så at han avslutter misserien med et forsøk på å undergrave demokratiet, som han så topper ved å igangsette angrepet på kongressen 6.januar (2021), der hovedmålet var hans egen visepresident Mike Pence. Fra mitt ståsted, er det hinsidig at han i det hele tatt tillates nær en politisk talestol igjen, men i denne ignoransens høyborg er det like forbannet så at tett opptil hver annen stemmeberettiget lar seg besnære av de regelrett sekt/kultlignende atmosfæren rundt Trump. Dessuten er hele 60% av republikanerne fremdeles av den oppfatning at 2020 -valge var fikset. – Eller stjålet, for å bruke deres eget uttrykk. Denne formen for uvitenhet har altså allerede vist seg å ha fatale konsekvenser konsekvenser: Voldelige opprør, dødsfall, drapstrusler for valgarbeidere og lover om velgerundertrykkelse – for å nevne noe.
I USA har det rådet en generell uvitenhet av det graverende slaget i gudjammerlige tider. Det er jo viden kjent for alle og enhver! Dermed er vel ikke dette noe å bekymre seg nevneverdig om for vår del her i Norge.. – Eller er det det??
Vel.. Det som iallefall kan slås fast som sikkert i så måte, er at det så vidt meg bekjent ikke var en eneste unge, -ungdom, -og ung voksen i min generasjon som f.eks ikke kunne navngi medlemmene av kongefamilien, liksom vi heller ikke skulle særlig langt opp i barneskoleårene før samtlige var på det rene med hvem som var statsminister i landet. mens det blant dagens unge er helt vanlig å bli svar skyldig i hht basiskunnskap av denne typen. TV2 har for tiden en seersuksess gående som faktisk baserer seg på den stadig økende ignoransen blant det norske folk. Selv har jeg kun evnet å holde ut i ca en halv episode- i tillegg til noen enkeltklipp, da idiotiet som kom for en dag rett og slett ble fysisk smertefullt å bevitne. Og når vi så i tillegg kan legge til at en viss andel av det de faktisk har fått med seg stammer fra useriøse informasjonskanaler, så er det all grunn til også å ta det norske idiotiet på det rammeste av alvor. For i likhet med USA, har det også her på berget vokst frem en generell aksept hva graverende kunnskapsmangler angår, og da spesielt blant de under 30.
Om jeg i sin tid skulle ha funnet på noe slikt som f.eks å tidfeste 2. verdenskrig til 1814, eller at verifiseringen av grunnloven fant sted i 1945 (ikke sånn å foratå at disse her har den ringeste anelse om hva som ligger i ordet ‘verifisering’, men non the less, altså), så ville dette avstedkommet med en generell stemning som førte til at jeg ville skjemmes helt inn i beinmargen. Og det ville, om mulig, blitt enda verre om jeg hadde gitt uttrykk for at Norges konge anno 2024 heter Haakon, dronningen heter Martha og etterkommeren til tronen er kronprins Sverre Magnus. Blant dagens 20 -somethings, er imidlertid dette helt ‘innafor’. Et eksempel på dette, fikk vi da Mads Hansen i ‘Spårtsklubben’ lurte Oscar Westerlind til å tro han hadde møtt kronprinsesse Mette-Marit når det i realiteten var programleder Kathrine Sørland. Fyren rødmet riktignok da sannheten om hvem han faktisk hadde hilst på kom for en dag, men denne beskjemmelsen var dog relatert til hvordan han hadde latt seg lure til å opptre i møtet med denne dama, og ikke at han faktisk var hellig overbevist om at det var kronprinsessen han hadde vært i møte med.
Selvsagt syntes også jeg dette var regelrett hysterisk, det er ikke dét. Problemet oppstår i det denne uvitenheten kommer til uttrykk i forbindelse med slikt som stemmegivning ved valg..
I USA er det republikanske partiet nå i stor grad endt opp med å bli en antidemokratisk anti-woke -sekt mikset med en, for meg, ubegripelig persondyrkelse av Donald Trump. Sluttproduktet er blitt en kultbevegelse basert på løgner, feilinformasjon, “magefølelser”, det villeste av konspirasjonsteorier og i det hele tatt. De lokker ikke velgere ved å informere om hvilken politikk de vil føre på de ulike områder, hvordan de tenker å løse de ulike problemer/dilemmaer, men går istedet for infantile kallenavn, grunnløse beskyldninger og absurde ‘hang-ups’, slik som Trump nå er fullstendig besatt av tilskuerantall. Når dette fjaset blandes med ekstrem intoleranse, ekstremisme på steroider og et egeterklært lovverk som lempes og endres etter eget forgodtbefinnende i tro Marius Borg Høiby -ånd – slik de har gjort de siste årene, og etter alt å dømme vil å gjøre så lenge det er Trump og hans lakeier som styrer showet, kan det meget vel væreden største trusselen mot et etablert, vestlig demokrati siden styreformen ble innført. Og som vi tideligere var inne på; Det som skjer i USA, er det etter alt å dømme kun et tidsspørsmål før vi også facer her på betget. .En lærd herremann ved navn Ulysses Grant forutså faktisk et slikt scenarie som nå begynner å ta form allerede for 150 år siden, i det han tok til orde for følgende:
«Hvis vi skal ha en ny konkurranse i nær fremtid for vår nasjonale eksistens, spår jeg at skillelinjen ikke vil være Mason og Dixon, men mellom patriotisme og intelligens på den ene siden, og overtro, ambisjoner og uvitenhet på den andre.»
Om dette så vil vise seg å gå hele veien, vil det bety den vesterlige verdens undergang. Hvorvidt det skjer i form av at det direkte- eller inndirekte foretas et statskupp- eller at det velges inn en politikk som kjører nasjonen ‘rett i dass’ er vel i grunnen ett fett når alt kommer til alt, da utkommet uansett blir det samme; Et ødelagt samfunn.
Jeg går ut i fra at samtlige er kjent med Hollywood-suksessen Matrix. – Filmene med Keanu Reeves i hovedrollen som kort fortalt handler om at den verdenen den globale befolkningen lever i er en illusjon fra ende til annen, hvorav kun et ørlite utvalg mennesker er innviet i den langt mørkere reelle virkeligheten.
I filmens verden, er de innvidde utstyrt med de mest spektakulære superkrefter, samt at befolkningen er hensatt til å tilbringe livet sittende med et kobbel av et maskineri som gir de opplevelsen av å leve i ‘normalverdenen’ koblet til hodet. Slik sett, har selvsagt ikke disse filmene rot i virkeligheten. Men samtidig har imidlertid de av oss som er haket over gjennomsnittet observante, og ikke minst kritiske til de gitte ‘sannheter’ for lengst innsett realiteten i virkelighetens Matrix..
Selv det vi anser for å være vår felles, allmenne virkelighet, er i realiteten en sannhet med noen temmelig kraftige modifikasjoner, for å si det sånn. Eksempelvis, antas det at alt av farger er en ren og skjær illusjon i form av at evolusjonen av hjernen har utviklet en måte som gjør det enklere for oss å orientere oss i verden. Videre foreligger det også en teori om at selve tiden ikke er annet enn en illusjon fra ende til annen. Og selv om denne skulle vise seg ikke å holde stikk, VET vi at vår opplevelse av den, som den tredimensjonale eksistens vi er, er en illusjon. – Og i tillegg, er den som kjent relativ, hvilket innebærer at den slettes ikke er den uforanderlige, enveiskjørende fenomenet vi opplever.
Forøvrig, er det jo dessuten kun en begrenset del innenfor den tredimensjonale virkeligheten vi er i stand til å oppfatte fra naturens side. Altså er det et hav av ting som er for lite for det blotte øyet å kunne se, lydbølger som er for høye- og lave til å kunne høres, lukter som er for vage, osv, osv. Og på toppen av det hele, finnes altså etter alt å dømme dimensjonene fra 5-10 som vi ikke har noe innblikk i overhodet, bortsett fra det som fremgår av matematiske utregninger. Det finnes riktignok et knippe uforklarlige observasjoner som er gjort i forbindelse med eksperimenter på partikler i sin minste form som en tror kan ha sin forklaring i de høyere dimensjoner, men that’s pretty much it.
Om dette er surrealistisk å forholde seg til, så har vi også de langt mer verdslige former for Matrix. Hvorvidt dette oppleves noe mindre surrealistisk, er jeg imidlertid ikke så skker på.
Saken er jo den at vi lever i en virkelighet der vi har utviklet hva som ër en tilnærmet unison oppfatning av hva som er sunt og usundt, godt og ondt, hva som bør bevares og hva som bør bekjempes, osv, osv.
Innenfor dette har vi f.eks fenomenet religion, hvor en stor del av verdens befolkning lever i hellig overbevisning om realiteten av et forlengst utdatert verdensbilde. Og dette blr så for alvor absurd nr vi trekker inn det faktum at det i bunn og grunn ikke tillates å rokke ved denne fantasiverdenen, da disse religiøse overbevisningene er hva som får folk til å gå i krig med hverandre, -og krig er så alt for mye penger til at verdensmakten kan tillate seg å fjerne denne ultimate krigshisseren.
Videre har vi den allmene oppfatning av rett og galt, hvilket igjen ligger til grunn for lover og regler, og herav altså hva som i form av straffer er gitt å skulle bekjempes.
Ut i fra dette, er den gemne hop fått innpodet en virkelighet bestående at slikt som går under kriminalitet er noe samfunnet som sådan ønsker bekjempet, og derav jobber imot dette målet. Men ER det virkelig så at samfunnet bestreber seg på å bekjempe kriminalitet, for ikke snakke om spørsmålet hvorvidt en betydelig reduksjon av det vi tilsynelatende vil til livs vil være av det gode??
Og svaret på disse spørsmålene er, tro det eller ei, nei.
(foto: Canstock-photo)
Nå er dette et blogginnlegg og ikke ei bok, men den følge at vi desverre ikke får gjort mer enn å streife overflaten av det havet som ligger under dette her. Men for i det minste å gi en viss forståelse av hvordan et allment ansett utyske en fra storsamfunnets side er gitt illusjonen av å ønske bekjempet, så kan vi ta en titt på narkoindustrien.
I følge illusjonen, arbeides det utrettelig for å få stanset absolutt alt av import, eksport, kjøp, salg, produksjon, bruk og misbruk, da dette er erklært styggdom som må bekjempes med alle midler. MEN.. Så har det seg imidlertid slik at narkotikaomsetningen utgjør en massiv del av verdensøkonomien og både den internasjonale- som den nasjonale handelen- og derav pengestrømmen. I tillegg, så sysselsetter den såkaldte kampen mot dette her et utall mennesker innen alt fra politi til rettsapparat til fengselsvesen, osv.
Følgelig, vil samfunnet klappe sammen dersom en for stor del av narkoomsetningen stanses. Ergo er en til enhver tid avhengig av at en viss andel av det som kommer, når frem til siste instans, -altså brukerne.
For det første, er det så at land som f.eks Afghanistan, Pakistan og div. afrikanske land, for å nevne noen, får inn såpass med penger til landet at de får rd til å kjøpe en ny forsyning av våre legitime eksportvarer tilbake, for å si det enkelt. For det andre, vil en kraftig reduksjon her føre til en tilsvarende reduksjon i behovet for folk som arbeider innen slikt som nevnte politi, rettslige aktører, i fengselsvesnet, osv. I tillegg til de som vil bli hensatt til arbeidsledighetskøen herfra, ville vi jo på toppen av det hele få den befolkningsandelen som pr. i dag enten livnærer seg av- eller sitter i arresten for slik virksomhet inn i denne køen. Utkommet ville jo dermed blitt kaos på alle fronter.
Samfunnet slik v kjenner det, er m.a.o avhengig av at en gitt grad av tilsynelatende ‘shady’ virksomhet bedrives i maktens korridorer for å kunne fungere i den formen vi kjenner til. Dette er og blir realiteten i dette virkelighetens Matrix, om en så liker det eller ikke. Hvorvidt du anser dette for et gode-, et onde-, eller er mer på et sånt både- og -plan, der det kommer an på det respektive anliggendet, slik som meg, skal imidlertid ikke jeg legge meg opp i. Hva du måtte ende opp med å mene i dette anliggendet, overlates helt og holdent til den enkelte å avgjøre.
At et demokratisk styresett er langt som et lysår å foretrekke fremfor et diktatur, er det ingen tvil om. Og dernest forverres levekårene proposjonalt med hvor totalitært, -altså i hvor stor grad det respektive regimet tar eierskap over borgernes tanker, meninger og følelser. Om slikt som Putins kommunistregime er ille, er det ingenting i forhold til IS og Talibanstyrte regimer, som forlanger at en bekjenner seg 100% til den mest ekstreme- og folkevonde tolkning av islam. Nord-Koreas Kim -regime drar det, om mulig, enda lenger ved å innsette seg selv i rollen som den tilbedte allmektigheten.
Men er det virkelig sånn at det i et demokrati, som Norge, er ‘kjemisk renset’ for statlig kontroll (eller forsøk på sådan) over borgernes meninger, følelser og holdninger, eller har vi lullet oss inn i en illusjon om at den grunnlovsnedfeldte tankefrihet råder fullt og helt?..
(ill: Lisa Benson / text altered to fit the Norwegian society)
Tro det eller ei, men spørsmålet er faktisk retorisk. For om folk flest ikke er nevneverdig bevisst på at de blir manipulert i hht hva de skal tro, føle og mene hver eneste dag, så er det like forbannet et ubestridelig faktum.
Vi snakker selvsagt ikke noe i nærheten av den grad som det blir gjort i et diktatur, -og da snakker jeg et hvilket som helst diktatur, men like forbannet i en mer enn stor nok grad for at det er på høy tid å våkne opp fra dvalen dersom ikke også vi skal ende opp i en form for diktatur et par generasjoner inn i fremtiden. -Hvilket dermed må antas å kunne ramme de som befinner seg på baby- og småbarnsstadiet i dag.
Jeg ble for en god del år siden presentert for et typ livsmotto av en god venn av meg som har klort seg fast i bevissthetens fremre region for all ettertid; Nemlig ‘All legents have a beginning¨. – Altså; Alle legender, eller storheter, om du vil, har en begynnelse. Og dette gjelder like forbannet for de vi opplever som positive- som de som plasserer i den stikk motsatte enden av skalaen. Følgelig, har selv den totalitæriteten på steroider som Kim-regimet i Nord-Korea representerer en begynnelse..
Grunnen til at jeg trekker frem Nord-Koreas regime, er faktisk ikke bare at det er det aller mest ekstreme diktaturet verden har sett i kjent historie, men kanskje i enda større grad at det også er det nedarvede diktaturet som har overlevd i over 70 år, uten så mye som en antydning til opprør. Dagens leder, altså Kim Yong-un, er sønnesønn av dets grunnlegger Kim Il-sung, -hvilket altså vil si den tredje generasjonen, og er etter alle solemerker den verste av de alle. Og første bud i hht å kunne oppnå et sådant totalt eierskap over millioner av mennesker, er å få kontroll over informasjonskanalene. Styrer du informasjonen som kommer ut, har du faktisk tatt styringen over en betydelig del av befolkningens mind-set allerede. Det er f.eks ikke uten grunn at Hitler gikk all-in i hht å dundre på med et massivt propagandamaskineri på sin vei mot å kunne innta totalmakten i sin tid, liksom det også er en grunn til at Putin blokkerte russernes tilgang til vestelige mediekanaler i det han gikk til angrep på Ukraina. Kim-gutta har imidlertid dratt det helt til ytterpunktet i form av å hermetisere nasjonen for all utenlandsk input. Dermed har de glatt kunnet kreere en virkelighet bestående av slikt som at det f.eks var regimets grunnlegger Il-sung som oppfant hamburgeren, at lederne fødes på en slags hellig plass, og at det ørlille de har er takket være den uendelige godheten og omsorgen som de er velsignet med i form av sine tyranniske ledere. Helt hermetisk lukket, lar det seg selvsagt ikke gjøre å få blitt, liksom det alltids vil være en og annen som overlever de reinspikkede selvmordsaksjoner av noen rømningsforsøk, men ikke desto mindre, styres landet med et jerngrep uten sidestykke der altså den totale styringen over utgående info spiller en betydelig rolle.
‘Hva pokker har nå dette helvetet på jord med Norge å gjøre, tenker du kanskje nå. Og svaret er gudsjelov at det (fremdeles) er fint lite. Men ikke desto mindre, har utviklingen her til lands gått i retning av en statig større grad av menings- og holdningsstyrte formuleringer i mediene. For meg, personlig, ble den påvirkningskraften formuleringer og presentasjoner av saker har for mottakernes oppfatning av de respektive anliggende for alvor klart i forbindelse med pandemien i 2020. Grunnen var helt enkelt at den prosentandelen av registrerte smittetilfeller som utviklet alvorlig sykdom (altså måtte på sykehus) rett og slett ikke addet opp med den dommedagssituasjonen som ble formidlet- og som folkj så fullstendig lot seg rive med av. Og enda mer forkvaklet ble dette forholdet når jeg la til at de oppgitte tallene kun gjaldt registrerte tilfeller, da det jo i tillegg til disse var x-antall uregistrerte som også la seg til den allerede store majoriteten som kom seg igjennom dette ved hjelp av immunforsvaret uten legehjelp what so ever. Og når en først har blitt seg bevisst en slik grunnleggende uoverensstemmelse, så har en også brutt båndet til ‘hjernevaskerne’, slik at du også ser de kommende uoverensstemmelser.
(ill: Matt Chase)
Nå skal ikke jeg påstå at det lå noe ondsinnet bak det som ble sagt og gjort under pandemien, for hva som lå til grunn for disse tingene, har jeg rett og slett ingen anelse om. Men ikke desto mindre er det jeg KAN si, at det ble manipulert over en lav sko, og at det var ting som ble sagt som var ren løgn.
Vi ALLE blir i ulik grad manipulert av de som trekker i trådene, hver eneste dag. – Selv jeg, med min så til de grader kritiske natur at det noer godt innenfor grensen til å falle inn under betegnelsen tillitsproblem, blir dratt i bestemte retninger i hht hvilke oppfatninger jeg inntar i hht dette og hint som en jævla marionettfigur! Ingen kan forbli upåvirket av måten informasjonen vi mottar fremlegges på. Det vi imidlertid KAN få gjort, er å øke egen bevissthet i hht at det som mottas i betydelig grad ER manipulativt. Da vil man i det minste kunne styre unna en god del, samt at en blir langt mer mottakelig for å innse at en kanskje HAR latt seg styre i et anliggende der det fremkommer noe som kan peke i den retning.
Og om vi kommer hit, altså å få en økt bevissthet på informasjonens makt, om en kan klalle det det, og derav begynner å gjøre seg opp egne vurderinger i tilsvarende grad, så vil vi også ha det som trengs for å kunne ta grep om disse formidlerne slik at vi får snudd utviklingen tilbake i retning av den objektiviteten et velfungerende demokrati er gitt å skulle føre.
