“Ja, nå var det jammen godt at lønnen kom inn, for jeg var blakk som ei kirkerotte” sier jeg til de tilstedeværende da jeg skjekket nettbanken i formiddag, for så å bli slått av minnet fra den gangen jeg ytret noe lignende i samtale med folk fra andre deler av verden.. Selv om det begynner å bli ganske mange år siden dette hendte, husker jeg det som det var i går. – For i et og samme øyeblikk, lærte jeg to ting; At det faktisk finnes enormt med godhet i denne verden, og at den norske betydningen av begrepet ‘blakk’ er noe ganske annet enn hva det betyr i verden forøvrig.. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette skjedde i de dager da internett på PC og mobil var to forskjellige ting (henholdsvis wap og web), og jeg for alvor hadde oppdaget hva som må sies å være forgjengeren til dagens sosiale medier. En hadde en profil med bilde og presentasjon av seg selv, hvorpå en sende venneforespørsler til de en ønsket å chatte med/bli kjent med, i tillegg til gruppeforum. Jeg har siden tidlig i tenårene vært opptatt av å tilegne meg/opprettholde en engelsk som er så tett opp til norskkunnskapen som mulig, og denne direkte kontakten med folk fra hele verden, gjorde dette ønsket brått mye mer gjenmnomførbart enn det som lot seg gjøre gjennom brevvennene jeg hadde i yngre år.

Det var også her interessen for hvordan det er å leve under andre forhold på andre kanter av jorden for alvor ble vekket, Men når det er sagt, sier det seg jo selv at det kun var de som var rike nok til å kunne finansiere både PC/mobil og internett, for ikke snakke om de som hadde friheten til å bruke dette etter eget forgodtbefinnende en kom i kontakt med på disse sidene, da som nå. Derfor opplevde jeg også livet og hverdagen til de som i utgangspunktet kom fra mer belastede verdenshjørner som mye mer lik min egen enn hva som faktisk er tilfellet i de aktuelle områdene. Videre, skulle jeg også få en oppvekker i hht hvor priviligert jeg faktisk er som dumpet ned på hva som utvilsomt er fødestedenes jackpot kontra alle andre nasjonaliteter på planeten..

Det var en av de lørdagene som i en føler seg litt sånn snytt for den skikkelige lørdagsfølelsen fordi en er ‘blakk’ i den betydning at en må bli hjemme forran TV’n fordi en ikke har råd til å dra ut. Dessuten var ‘nøden’ såpass stor denne helgen at jeg ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig med godis engang, og måtte dermed nøye meg med en pose ostepop og brus som eneste utskeielse. Men jeg hadde jo i det minste et sosialt liv via telefonen, hvilket i allefall bøtet litt på sårheten. Som sagt, var det lørdag, og som seg hør og bør blandt de unge og hippe, blir det snakk om hva som er av planer for kvelden og natten, hvorpå jeg svarer som sant er, -eller, dvs hva som sant er i min ‘verden’, at jeg ikke får gjort en dritt, fordi jeg er raka blakk.

Dette er noe av det siste jeg sier før jeg må legge chattingen til side for en stund, hvorpå jeg må gå tur med hunden, for så å sette på en Grandiosa. Etter en stund, griper jeg atter igjen telefonen, logger meg på, for så å finne innboksen full av meldinger hvor disse nettvennene uttrykte stor engstelse for meg, og tilbød seg å sende penger pronto slik at jeg fikk kjøpt mat o.l. – Og de som uttrykte den største engstelsen og uroen, var de jeg var blitt kjent med fra Afrika.. Det var som alt innholdet i hjernen ble ‘wipet ut’. Hele meg var fylt til randen av en mixture av rørt tatt til et helt nytt nivå, en skam jeg aldri før hadde kjent maken til, og total panikk hvorav hele bevisstheten kun besto av et eneste spørsmål; “Herregud!.. HVA FAEN GJØR JEG NÅ!??” – For hvordan i himmelens navn besvarer en tilbudt ‘Live-Aid’ FRA Afrika!?? – En besvarelse som etter beste evne altså må gi yttrykk for den takknemmeligheten en føler ovenfor den omtanken som er blitt en til del. Dette er slikevel for enkelt å regne i forhold til å få forklart den forskjellen på å være blakk i den norske betydningen av ordet kontra hva en legger i ordet ellers i verden hva som nettopp hadde gått opp for meg med et brak på et vis som overhodet ikke kan oppfattes nedlatende. Her var jeg helt på grensen til hysterisk angående dette med å bli oppfattet som det minste snev av nedlatende..

Skjelden har jeg vært så ubeskrivelig lettet som da svarene kom med LOL’er og uttrykt lettelse over at unge Henriksen selv ikke denne helgen sto i fare for å måtte legge seg på tom mage.. I all den tid som har gått i etterkant, har jeg ALDRI gitt uttrykk for å være blakk i internasjonal sammenheng, for å si det slik. Jeg er meget bevisst på kun å tillate meg selv hjertesukk i ordlyden ‘jeg er blakk’, og aldri i form av ‘I’m broke’ -om jeg ikke er helt på det rene med at de jeg kommuniserer med befinner seg på samme nivå hva velstand angår!

Nå er det heldigvis slik at folk har forskjellig smak, men det er alikevel enkelte ting menn gjør som er turn-off’s hos de fleste damer. Som jeg vil tro er tilfellet hos de fleste, har også jeg en samling ‘turn-off’s hvorav det finnes de jeg vil tro de fleste kjenner seg igjen i, mens andre igjen er av en langt mer individuell karakter.. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

• Dick-pics: Hvordan det fremdeles finnes en stor andel voksne menn der ute som lever i den tro at veien til en kvinnes hjerte går gjennom et nærbilde av hans erigerte penis, er rett og slett over min fatteevne.
• Dårlige sjekkereplikker sagt i fullt alvor:  Skal du vinne frem med en sjekkereplikk, er den nødt til å bli sagt på fleip. ‘Har ikke jeg sett deg før’, og det som (langt) værre er, kan i mine øyne ikke fremstå som seriøst ment uten å bli patetisk.
• Tirader hvor en sammenlignes med- og funnet bedre enn ex’en:  Evner de ikke å komplimentere en uten å rakke ned på en annen, får det heller bare være, spør du meg.
• ‘Flushing’ av penger:  Slikt som replikken ‘behold resten’ til bartenderen etter å betalt en øl eller to med en tusenlapp går sikkert hjem hos noem, men for meg slår det istedet ut som overfladisk og selvhevdende.
• Pågåenhet:  Det går en grense for når flatterende kurtise vipper over til å bli klaustrofobifremkallende.
• Selvdigging:  De som legger ut i det vide og brede, non-stop, om egen fortreffelighet, det være seg utseendemessig og/eller hva karriære, popularitet, eller hva det måtte være angår, vinner ikke frem hos meg.
• Å gå for fort frem:  Slikt som snakk om ekteskap og eventuelle barn på første daten, gir meg umiddelbare klaustrofobifornemmelser.
• Sexmas første kvelden:  De som ikke skjønner hvor grensen går for hva som passer seg når, er rett og slett bare slitsome ‘igler’ jeg sørger for å få ‘ut av håret’ så fort som overhodet mulig.

Jeg har atter en gang latt meg inspirere av mine medbloggere, og kjører en ny runde med personavsløringer. Denne gang med navnet mitt som utgangspunkt..  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Glup:  Hva medfødte evner og anlegg angår, fikk jeg en kraftig overvekt av den tildelte dosen lagt til det teoretiske med det utkomme at jeg er typen som f.eks seilte igjennom skolenmed gode karakterer uten å gjøre stort, mens jeg er på nivå med en gjennomsnitts glassmanet hva praktiske gjøremål angår.

Rotete:  Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.

Ytterliggående:  Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki.

Høflig:  For meg, er slikt som ikke å takke for pose/vekslepenger i butikken eller takke for maten helt utenkelig.

Empat:  Men siden jeg heldigvis ikke er blandt de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et gudjammerlig antall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.

Nysgjerrig:  Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen. 

Rappkjeftet:  Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.

Intuitiv:  Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.

Kontroversiell:  En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av hverken politisk korrekthet eller tidens trend.

Spesiell:  Det er ikke til å komme utenom at jeg har en særegenhet over meg. I oppveksten, gjorde jeg det jeg kunne for å skjule disse særtrekkene, da det var om å gjøre å være som ‘alle andre’. Som voksen, er det å ha et særpreg derimot noe jeg bærer med stolthet.

Ellevill:   Jeg er blandt de som ikke har nevneverdig med hemninger når det er noe galskap på gang av fest, fart og/eller annen moro på gang.

Nordisk:  Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.

Formelt sett, er det enda noen dager igjen av sommeren, men høsten har allerede rukket å legge første hånd på fargeshowet. Her følger noen bilder jeg håper kan hjelpe på vemodet som gjerne følger når den varme årstiden er i ferd med å bli passè. – For tiden vi går i møte, er jo slettes ikke værst den heller, når det kommer til stykke..  

Forhåpentlig får vi rikelig solskinnsdager med gode temperaturer i noen uker til..  Her følger noen noen glimt fra fargeshowet vi har i vente de kommende to-tre månedene:..

At en risikerer et hypokonderianfall fra Helvete dersom en skulle google eller slå opp sykdommer og/eller symptomer i menisinske leksikon, er viden kjent. Selv lærte jeg heldigvis etter to besøk i det nevnte helvetet, hvor det den siste gangen faktisk gikk så langt at jeg var hinsides livredd for å ha pådratt meg HIV/AIDS, så vel som et par av de dødligste kreftformene, samt en 50/50% sjangse for ALS, og dermed sto på dødens terskel.. Hva jeg burde ha skjønt, men dog ikke skjønte ut i fra disse skrekkopplevelser, er at det samme gjelder hva psykiske lidelser og tilstander angår. Jeg går dermed hen og tar diverse tester for diverse tilstander jeg så absolutt ville vært best tjent med å holde meg langt unna..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg satt nå her og surfet rundt på nettet, og siden jeg bestandig har vært facinert av psykologi og hva som skjuler seg av uhumskheter i menneskesinnet, klikker jeg alskens linker av typen: ‘Slik kjenner du igjen psykopaten’, ‘hvordan takler du en narcissist’, ‘hvorfor utvikler noen en splittet personlighet’, osv, osv. -Og der åpenbarte den seg!.. Den etter sigende nyutviklede, nylanserte, superproffe, og gud vet hva -testen hvor du kan finne ut hvor du står på psykopat-skalaen! Her ble det gitt en grundig innføring i hvordan dette målesystemet virket, hvilket var en skala fra 0 til rundt 50 mener jeg å huske, og hvor de som scoret over ett eller annet i underkant av 40 var som fullblods psykopater å regne. Videre ble det opplyst at dette var brukt i et uttall fengsler rundt om, for så å opplyse om hvor høy grad det var av personlighetsforstyrrelser blandt høyrisikofanger/langtidsinnsatte kontra i samfunnet forøvrig, hvorav de avsluttet sekvensen ved å oppgi scoren til en rekke A-kjendiser innen masse- og seriemord..

Sett i retrospekt, er det hinsides pinlig å måtte vedgå ikke å ha eliminert det meste av troverdighet fra disses side på dette tidspunktet, da det å eksempelvis kunne påvise at en mann som Ted Bundy hadde en score helt oppe på 46, ikke er forenlig med dette nye og innovative testsystemet det ble annonsert for å være! For mr.Bundy opererte vitterligen på 70 -tallet, ble henrettet en gang på slutten av 80 -tallet, og kan derav umulig ha kunnet stille seg til disposisjon for noe som iallefall ikke så dagens lys før godt inne på 2010 -tallet! Ikke sånn og forstå at jeg betviler den godeste mr.Bundys psykopati, det er ikke der skoen trykker.  Men like fullt finnes det nok av infamøse mennesker hvis galskap er på Bundy-nivå til å bruke autistiske testresultater fremfor fingerte hvor diverse spesialister innen adferdspsykologi besvarer de respektive spørsmål på vegne av avdøde personer.

Meeen.. I dette momanget var jeg tilsynelatende like blottet for kritisk sans og sunn fornuft som et sekt-medlem, og skred til verket, full av iver etter ny innsikt i meg selv. Etterhvert begynte det imidlertid å trenge seg en litt uggen følelse frem til bevisstheten, en følelse som viste seg å være relatert til hvor mange av mine svar som ikke kunne få blitt annet enn et av de to mest egoistiske alternativene… -‘Herregud’, tenkte jeg en side eller to lenger ut; ‘Jeg kan da for faen ikke være narcissist, kan jeg vel!??

Hæ!?..

Faen-i-fuckings-satanhelvete!.. Jeg er en narcissistisk psykopat! Det er det jeg er!! Det er jeg jo nødt til å være!!!..’

For å gjøre en lang historie litt kortere, raste jeg gjennom resten av testen, klikket ‘SCORE’ før jeg fikk ombestemt meg (jeg hadde tross alt brukt nesten 20 min. av min tid på dette her), ventet i noe som virket som halve dagen, men som ikke kan ha vært stort mer enn 20-30 sek, for så å få dommen rullet opp på skjermen.. -Hva var score’n? Er jeg stein hakke gal!?? -Også fikk vi ikke score’n engang!! Men på den positive siden, slo jeg iallefall ikke ut som den narcissistisk psykopaten jeg fryktet! Jeg var sunt egoistisk, het det seg! En som vet å ta seg frem her i livet, ta sin plass, og overhodet ingen dørmatte eller grå mus, uten at jeg ikke hadde mine myke og barmhjertige sider av den grunn.. Hørtes jo ut som rene idealmennesket, ikke sant! Greia er bare at da lurer jeg veldig på hvordan det skal kunne la seg gjøre å få seg det psykopati-trekk-varsku som var utlovet ved hjelp av denne testen, for jeg var faktisk genuint livredd for å havne vis-avis nevnte Ted Bundy, Fred & Rosemary West, Charles Manson og gjenget!.. Nå har vi kommet dithen hvor det så smått har begynt å røre seg i toppetasjen igjen, så jeg skrider atter en gang til verket, bare denne gangen svarer jeg bevisst det maximale egoisme og blottet for empati -alternativet på alle!..

Greit nok.. Nå var det ikke snakk om noe idealmenneske lenger, men det var heller ikke værre enn at ‘du har tendenser til å være i overkant selvsentrert..’ Hjernen min, som da har vist seg likestilt m.h.t å kutte all fornuft på søken etter mentale sykdomstilstander og pur galskap som den har når det kommer til de fysiske, hadde visstnok gjenopptatt noe av sin opprinnelige funksjon på dette tidspunktet, men det var alikevel langt igjen.. Som seg hør og bør med nevnte hypokonderi-blackout, var jeg langt unna evnen til å innse at denne online-testen ikke var hva den gav seg ut for, men alikevel såpass at den hadde oppfattet at det var noe med disse svarene som var riv ruskende galt i forhold til forhåndsomtalen. I hypokonderi-modus av tredje grad, innebærer dette en midlertidig konklusjon at den milde tonen i ‘dommen’ kun var grunnet i et lovforbud mot å ‘diagnostisere’ gjennom online-tester! Så i realiteten, tenkte jeg panisk, er jeg ei fuckings egosentrisk mægge som balanserer på grensen til en personlighetsforstyrrelse av værste sort!!

*Angst!*

Disse folka har i det minste nok peiling på psykologi til å vite når de dealer med idioter, såvel som å ta disse idiotene på sitt mest idiotiske, så det var jo dermed uungåelig at jeg ikke skulle klikke meg videre på den svært så strategisk plasserte linken til neste test.. Det hele endte jo der det måtte ende; ‘Faen-i-fuckings-kukkskalle-helvete! -Jeg har paranoid-schizofreni’ -noia i et psykologiens hyper-hypokonderi-anfall a-la den nevnte AIDS-kreften.. Nå som jeg er ved såpass sans og samling det lar seg gjøre å få blitt for en top-class idiot, kan jeg iallefall meddele at både kreft, HIV/AIDS & ALS’en gudsjelov var feildiagnostisert fra min side. Hva det mentale angår, kan jeg si såpass at jeg aldri har sluttet å sette spørsmålstegn ved om jeg er ved mine fulle fem (for å si det pent), -noe de lærde skal være skjønt enige om er et godt tegn på at jeg i det minste ikke er mer gal enn at jeg fint styrer unna toppetasjen med tvangstrøye, polstrede vegger & jerngitter forran vinduene!

Årsaken til dette, er rett & slett at jeg ikke fikser å høre min egen stemme på opptak. Gudene skal vite at jeg har forsøkt å venne meg til det, hvilket etter sigende skal funke for andre, da alle i utgangspunktet syntes de låter skrekkelig. – Jeg har derimot bare måttet innse at dette bare er noe jeg må leve med.. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

At nettopp jeg skulle være den som er villig til å la selv de kuleste opplevelser fare pga at jeg er ute av stand til å høre opptak av min egen stemme, er virkelig en skjebnens ironi. Å være fastlåst på dette området, syntes jo langt mer naturlig dersom jeg hadde vært en relativt innadvendt og stillferdig personlighet som var ukomfortabel i sentrum for folks oppmerksomhet. Men når jeg i ærlighetens navn er en regelrett ‘oppmerksomhet-junkie’ med konstant ‘ute-stemme’ som prater på inn- og utpust, så blir det brått langt mer ulogisk. Om en i tillegg tar med i betraktningen at det vel er få som er mer glad i å posere forran et kamera enn meg, hvilket også inkluderer filming uten lyd, ender vi opp på grensen til absurd.

Altså.. De fleste som ikke er vant til det syntes det er ukonfortabelt å høre opptak av egen stemme, og det er vel ingen som ikke blir overrasket av hvordan den høres ut ‘utenfra’ kontra hvordan en hører seg selv, men det er normalt sett en vanesak. For mitt vedkommende, forble det imidlertid like skrekkelig, -om ikke værre å høre meg selv da det etter ‘boken’ skulle blitt normalisert. Som ‘ung & lovende’ idrettsutøver (før latskap, fest & flirt fikk satt en stopper for galskapen), ble jeg titt & ofte intervjuvet på radio og lokal-TV, og hver gang, gjorde jeg mitt ytterste for at ikke foreldrene mine skulle få vite det, og dermed bringe elendigheten inn i stuen. De fleste ganger lykkes jeg, da hele oppbudet av de vi (altså jeg og de andre intervju-objektene) snakket med ble sagt å være avisen. Etter idretten, så var det lokal-TV program fra spa-senteret jeg jobbet som sørget for å opprettholde torturfrekvensen, så dersom det var mulig å venne seg til dette for meg som for andre, ville jeg gjort det i løpet av disse årene, for å si det slik. Men som sagt; Om noe, så ble det bare enda mer skrekkelig..

Mens de øvrige tilhørerne forblir uanfektet, skjærer min stemme så skrekkelig i ørene at det gjør fysisk vondt.. Det er heldigvis utvilsomt en subjektiv oppfatning, for om jeg bare låt halvparten så jævlig i andres ører som jeg låter i egne ører på opptak, er det rett & slett utelukket at noen ville vært i stand til å omgås.

Som om ikke dette var sært nok, så blir det iallefall ikke noe mindre sært når jeg kan tilføye at jeg på langt nær føler det samme kleine ubehaget av å høre meg selv på engelsk!..(?) Også på svensk er torturnivået vesentlig redusert kontra min norske tale.. – ‘Dette må jo ha med hvordan jeg er mest vant til å høre meg selv ‘live’, – fra eget hode’, tenkte jeg, hvilket jeg selvsagt så meg nødt til å undersøke nærmere.

..- Til tross for traumenivået dette innebar å utsette meg selv for..

Nå har det nå engang seg slik det antall språk jeg snakker flytende, og dermed funker som plausibelt sammenligningsgrunnlag, begrenser seg til nettopp de tre nevnte; norsk, svensk & engelsk. Altså; Om jeg skulle børste støv av to-årige skole-fransken og trådt til med en presentasjon typ; “Je m’appelle Gry, je suis de la Norwége. Et vous?..” ville aksenten sannsynligvis vært alt annet enn hos en innfødt, og dermed ubrukelig i dette eksperimentet.

Men på den annen side, finnes det også en skole-tysk på min merittliste, og selv om dette begrenser seg til et år med laber interesse og ditto insats, er dette språket så nært det norske i språkutviklingen at en ikke drar med seg noen aksent i nevneverdig grad -selv om en lærer språket etter inntruffet pubertet. Dessuten leser vi visstnok som regel rett uttale på ordene selv om vi ikke skjønner bæret av betydningen. Dermed fant jeg frem en tysk nyhetsartikkel fra krigens dager som jeg iallefall forsto såpass av at dreide seg om Hitlers fremrykking i Russland, satte mobilen på opptak, og leste opp de to-tre første setningene [etter å ha trent litt på forhånd], for deretter å trykke ‘play’.. Hypotesen var at jeg også her ville høres vesentlig mindre skrekkelig ut, siden det avviker fra norsk, og derav hvordan jeg er vant til å høre meg selv. -En hypotese som viste seg å være gal..

Det viser seg nemmelig at opptak av Gry på tysk lyder like skrekkelig i egne ører som Gry på norsk! Her forsvinner alle tenkelige hypoteser for forklaring. Visstnok høres jeg merkbart mindre uutholdelig ut på engelsk enn svensk, men å høre meg selv svensk er alikevel vesentlig mer utholdbart enn på norsk, og svensk har da vitterlig fulgt det norske til døren i språkutviklingen, mens tysken slapp trinnet før (ved at det skandinaviske tok sin egen kurs). Dermed hadde jeg ikke annet valg enn å ty til venner (dog i live verson, og ikke opptak, da det finnes grenser til selvpålagt tortur). -Og jammen tror jeg at dette var veien å gå for å komme til bunns i dette! Saken er nemmelig den at jeg [av en eller annen grunn] har en latterlig fise-fin engelsk, hvilket vil si at jeg legger meg et par hakk høyere i stemmeleie. -Og hva svensk angår, er jo dette et så ‘nusselig’ språk at det hverken lar seg gjøre å høres sint, truende eller generelt for jævlig ut, så.. Vi kan altså konkludere med at min eventuelle deltagelse i Bloggerne eller annen produksjon som involverte tale, vil være betinget av at all kommunikasjon foregår på engelsk (med en bitteliten åpning for svensk dersom salæren er tilstrekkelig høy). Men bortsett fra det, er jeg svært grei å ha med å gjøre, så med denne lille detaljen på stell, er det bare å ringe, -for all del!..

Mens noen føler størst usikkerhet rundt kropp og utseende, mens det for andre hovedsakelig er knyttet til prestasjoner. Det sies å skulle ‘gå seg til med tiden’, men gjør det egentlig det?.. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vel.. På en del områder, blir en jo unektelig mer trygg på seg selv med årene. En vet rett og slett hvem en er, og hva en står for, noe som faller gunstig ut både m.h.t den usikkerhet som går på det ytre så vel som det indre, om en kan si det på den måten. Men selv føler jeg vel alikevel at det er et stykke igjen til det fjellstødige menneske jeg forestilte meg ville (som det ble sagt) vokse frem med årene. – For om jeg setter meg ned og tar en tur ‘down the memory lane’, til den gang jeg var 14-15, 20-25, og er 100% ærlig med meg selv; Hva, og hvor mye har egentlig årene som har gått eliminert av datidens usikkerhet?.. Har de egentlig eliminert stort i det hele tatt??..

Hva de ekstreme utseenderelaterte kompleksene jeg slet med i pubertetstiden angår, kan jeg i det minste fastslå at det er skjedd en radikal endring. Men når det er sagt, er jeg langt mer usikker på hvor mye årene og voksentilværelsen har av æren for denne forandringen, og hvor mye som rett og slett skyldes at utseendet faktisk forandret seg til det bedre. For det skal også sies at det som henger i gjen av ‘rusk’ i hht utseendet, i bunn og grunn dreier seg om de aksakt samme tingene som da jeg var i tenårene..

Meningssterk har jeg imidlertid bestandig vært, og selv i den mest marerittaktige perioden hva selvfølelse angår, var jeg aldri tilbakeholden med å ‘åpne kjeften’ i timene på skolen, og min rolle som en av de førende i enhver diskusjon forble uendret fra start til den dagen jeg forlot GVS iført russedress med six-packen med øl klirrende i sekken. Samtidig var jeg utvilsomt langt mer ettergivende i oppveksten enn jeg er nå. Dette er faktisk det området jeg selv føler den største ulikheten mellom den unge-‘selv’ og dagens ‘selv’ ligger.. – Og denne endringen kan på sett og vis også dateres til da jeg i første halvdel av 20-årene engang var på chartertur til syden, og vi pga en feil ble innlosjert på et luksushotell istedet for leilighetskomplekset vi skulle ha blitt innlosjert på. På velkomstmøtet ved ankomst, hadde jeg fått nok av et reisefølges klaging på absolutt alt det var menneskelig mulig å klage på, hvorpå jeg sang ut min hjertens mening om hva jeg syntes om slik oppførsel. Det kan dermed godt være at det bifall som fulgte fra reiselederen og medreisende etter den utblåsningen har gjort sitt til at jeg har fortsatt i det samme sporet så til de grader jeg har gjort..

Den største usikkerheten a-la i dag, er imidlertid knyttet til hva som på godt norsk blir omtalt som prestasjonsangst. – Ikke når det kommer til de områder jeg har min styrke fra naturens side, men praktiske ferdigheter og gjøremål innen områder hvor det ikke ligger noe talent i bunnen, og jeg stiller til opplæring på bar bakke.. Dette vil si at f.eks det jeg bedriver akkurat nå, -å skrive, er kjemisk renset for alt som heter usikkerhet rundt egne evner til å levere og prestere. Derimot blir jeg gjerne fullstendig ubruklig dersom sjefen min på jobben observerer meg utføre nye/relativt nye oppgaver, o.l. Her har det, når sant skal sies ikke skjedd en dritt siden den gang det å stå for tur til å bli fulgt opp av formingslærerne eller skolekjøkkenlærerinnen, hvorpå de sto bak og tittet på hvordan vi arbeidet, var ensbetydende med at jeg klumset til ett eller annet jeg ikke ville gjort når jeg ikke ble observert.. Her er det med andre ord betydelig tilvoksing og ikke minst egeninnsats som gjenstår for at jeg skal bli den fjellstødige klippen av en voksen jeg fikk inntrykk av at jeg automatisk skulle bli!..

Dette er intet mindre enn innlegget hvor offentligheten får vite om et knippe av mine ‘guilty pleasures’ som i realiteten er for pinlige for dagens lys. Hadde noen fortalt meg jeg skulle gå ut med dette da jeg åpnet bloggen, ville jeg intet mindre enn gått hen og erklært vedkommende for sprøyte gal. Saken er nemmelig den at det finnes områder hvor jeg aldri forlot barndommen, for å si det slik..

Men nå forholder det seg nå en gang slik, at er man en blogger så er man en blogger! Da er det ikke lenger rom for skam, bluferdighet og den slags fjas…

• Marcus & Martinus:  Til tross for at jeg befinner meg +/- et lysår unna målgruppen, opplever jeg flere av låtene som både energi- og humør-boosters av ypperste klasse!.. For dere med tenåringsdøtre, og dermed muligens kjenner disse låtene ved navn, kan nevnes ‘Girls’, ‘light it up’ og ‘Elektrisk’. Flaut?.. Ja, i aller høyeste grad! – Men like fullt, er det den smått patetiske sannhet..
• Søppel-TV:  Jeg elsker reality-serier som  Paradise hotel, for ikke snakke om Ex on the beach. Ikke bare befinner jeg meg tilnærmet like langt unna målgruppen hva angår disse seriene som tilfellet er for ‘MM’erne, men spesielt Ex on the beach burde også vært under min verdighet å gesjeftige seg med, i likhet med ethvert annet relativt oppegående menneske over 23.. Men ikke desto mindre, må det innrømmes at jeg gleder meg som et barn til sesong to kommer på skjermen, -proppfull av forventninger til at ‘utagerende adferd’ atter igjen tas til et helt nytt nivå..
• Fremdeles brus til maten:  Jeg syntes rusbrus er OK, og forsåvidt også Champagne. Men ellers syntes jeg alt av alkoholholdige drikker smaker nøyaktig slik de gjorde da jeg fikk dyppe tungen i pappas glass som barn; Vondt! Ikke engang det å nippe til et rødvinsglass i fint selskap, sånn for syns skyld, lar seg gjøre for mitt vedkommende! Jeg er rett og slett ute av stand til å få dette stoffet inn mellom leppene uten å gyse. – Og det samme gjelder selvsagt for whiskey, cherry, konjakk, og hva det ellers måtte være. Skal dette kunne svelges, må jeg være full som et fly, enkelt og greit..
• McDonalds:  McDonalds -burgere er noe av det aller beste jeg vet. Nå som jeg ikke har en resturant (om en kan kalle de det) i min umiddelbare nærhet, og ei heller jobber i byen (Oslo) lenger, hamstrer jeg gjerne en 10-15 cheeseburgere. -Og på toppen av alt, ender jeg bestandig med å angre at jeg ikke kjøpte fler..
• Leksaker:  Ei heller når det kommer til leksaker, har jeg vokst opp i ordets fulle betydning. Eksempelvis, syntes jeg dette slimet er like fascinerende å se renne ned mellom fingrene i sakte kino som godt voksen. Det samme kan sies om bla.a jojo, modelleire, frisørdukker, m.m. – For ikke snakke om dataspill av typen virtual pets o.l.
• Bading innebærer stupetårn- og brett:  Sist men ikke minst, er stranden en arena hvor det ikke lar seg gjøre å te seg som et normalt, voksent menneske for mitt vedkommende.. Her settes nemmelig ikke håret i en topp mens jeg flyter tørrhodet rundt en-to meter fra trappen slik normen tilsier for ei dame med et snev av respekt for seg selv og egen fremtoning. -Her skal det nemmelig hoppes, og det fra stupetårnet eller fjellets høyeste tinde!

I motsetning til forrige innleggs ‘to do’ -liste, finnes også de ting jeg så absolutt ikke har noen ønsker- eller planer om å gjøre.. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

• Dykke for å se haier på nært hold:  Hva som får folk til å la seg fire ned i et vaklevorent bur for å lokke til seg så mange glupske haier som mulig med rått kjøtt, er ‘beyond me’..
• Bade i havet i Australia:  Med alle de dødelige manetene, fiskene og øvrige sjødyr, får havet være så forlokkende det bare vil. Jeg er rett og slett ikke klar for å spille russisk rulett med livet..
• Jungelsafari:  Som i punktet over; Alt for mange dødlige arter av ymse slag å møte på for min smak..
• Stå på ski/snowboard ned en fjellkjede:  En traumatisk opplevelse av å ha blitt lurt med på ‘the grand tour’ i Trysilfjellet med alt som var av svarte- og kuleløyper innkludert er mer enn nok for mitt vedkommende..
• Bestille mat i utlandet uten å vite nøyaktig hva retten inneholder:  Brått så har en inntatt både snegler, froskelår og det som værre er! -Nei, takk som byr.. Det kan være så velsmakende som det får blitt. Finner jeg ut at jeg har spist noe sånt, kommer det straka vegen opp igjen, det er iallefall sikkert!
• Nakenfotos for et mannfolkblad:  Alt for kleint for mitt vedkommende!
• Opptak av stemmen min:  Jeg fikser rett & slett ikke å høre min egen stemme på opptak, hvilket utelukker både bloggerne, Skal vi danse, og hva nå det måtte være for mitt vedkommende..

Alle har vi vel visse ting vi ønsker å oppleve såvel som å utrette her i livet, en såkaldt bucket-list. – Her får dere se min:..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

• Hoppe i fallskjerm:  Har bestandig vært absurd fascinert av høyder, og jeg kan bare begynne å forestille meg det rushet en får i det en kaster seg ut av flyet, for så å sveve gjennom luften..
• Se pyramidene i Egypt:  Disse enorme byggverkene med alle mysteriene som følger de er bare noe som må oppleves.
• Se Auschwitz fra innsiden:  Vår klasse fikk aldri denne touren gjennom skolen, og når sant skal sies, tror jeg kanskje det var like greit.. Jeg vil iallefall tro vi ikke var voksne nok til å få fullt utbytte av et slikt arrangement som 15-16 åringer, men nå derimot, blir det imidlertid noe ganske annet..
• Adoptere hjemløse dyr:  Nå har jeg forsåvidt allerede reddet flere, men dette er noe jeg ønsker å fortsette med, da dyrevelferd og dyrs rettigheter er min store hjertesak.
• Leve under fattigslige kår noen uker:  Tror det å gjøre som ‘Petter Uteligger’, det være seg i Norge eller i utlandet, gjør en ufatterlig mye klokere som menneske..
• Nå de mål jeg har satt meg m.h.t bloggingen:  Som den meningssterke personen jeg er, med mye på hjertet, står og faller dette med selvrealisering med det å nå ut til folk. -Å få en sterk stemme.
• Forbli ung til sinns, og aldri gi opp å se fremover: Her er Olav Thon mitt store forbilde. Jeg mener.. Mannen går hen å gifter seg, -med utdrikningslag og det hele i en alder av 96 år. Urkult!!