Etter å ha røpet hemmeligheter og ukjente sider i alfabetisk rekkefølge i DETTE innlegget, og basert på bokstavene i navnet mitt i DETTE, tenkte jeg det var på tide med en ny vri basert på en egenprodusert idé; Så her følger nye avsløringer, denne gangen med tallene 1-10 som utgangspunkt!
1: Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang (haha).
2: Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.
3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over.
4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les:tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etterhvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.
5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok for egen maskin. Jeg kan enda huske hvordan jeg jobbet og slet med å komme meg gjennom de sidene, spesielt i begynnelsen. Jeg var blitt fortalt at det holdt ikke bare å kunne forme bokstavene til ord for at det skulle være noe poeng, jeg måtte også huske det jeg hadde lest! Det krevde noen gjentagelser, for å si det sånn..
6: Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte mion fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.
7: ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.
8: Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det slternative som Tarot, osv.
9: Jeg har vært en svoren ‘space-geek’ for så lenge jeg kan huske. I praksis innebærer dette et tidligste konkrete minne som gikk på at jeg bla.a hadde full ‘kåll’ på samtlige av solsystemets (daværende) ni planeter (hvilket senere ble omgjort til åtte da Pluto ble redefinert fra planet til dvergplanet) med måner, samtidig som jeg ikke kunne begripe hvordan jorden både kunne være den tredje innerste av disse, og det som jeg gikk på og gravde i ute.. Det er et av de barndommens mysterier hvis minne bestandig vil lokke frem en latter.
10: Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var alikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn den ett år eldre venninnen min over daten fikk året før) som faktisk fulgte meg ut videregående. .
Blogginnlegg hvor det bekreftes/avkreftes rykter, er dagligdags kost her på blogg.no. Naturlig nok, er ryktebørsen mest aktiv rundt de med høyest kjendisstatus, men det finnes også de som har ansett meg for å ha appell nok til å kunne gjøre seg interessante på bekostning av.. Om de ikke er så mange (iallefall som har kommet meg for øre), er de til gjengjeld så forbannet bra at jeg virkelig skulle ønske det i det minste kunne ha vært et snev av sannhet i dem..
Foro: I. Østli
Siden jeg aldri har lest en Jodel-post i mitt liv, vet jeg fint lite om hvorvidt det er noe, og eventuelt hva det kan være av sanne historier rundt meg og mitt liv folk måtte anse for interessant nok å dele. -Og kan jeg svare bekreftende når folk legger frem opplysninger de har mottatt fra ulikt hold med åpningsordene; “Jeg har hørt at du….” glemmer jeg det umiddelbart. For meg blir det da registrert som en faktaopplysning og ikke et rykte, hvilket en ikke skal se bort i fra er grunnet i at de rett og slett ansees (iallefall av meg selv) for å være for kjedelige til å kvalifisere som rykter. Derfor overlater jeg enkelt og greit sannheten rundt meg og min person til de øvrige innleggene her på bloggen, mens dette i sin helhet vies de (beklagerligvis) usanne historiene som sirkulerer/har sirkulert om meg og mitt liv..
⇒ Harem av byens mest populære/ettertraktede 18-20 åringer: Det beste ryktet ever verserte for noen år tilbake da ‘tantebarnet’ mitt (som til tross for ikke å være et biologisk beslektskap like fullt er ansett for å være mitt ‘tantebarn’), som objektivt sett ikke er noe barn lenger i en alder av 22, nettopp var blitt myndig, og delte leilighet med en kammerat. Dette er jo som kjent generasjonen som kun skiller seg fra foreldregenerasjonen ved at de ironisk nok er langt mer seriøse og gjennomtenkte i hht partnervalg. For første gang i det moderne menneskets historie, knytter derfor ‘ungdommen nå til dags’ f.eks egne vennskapsbånd blandt foreldrenes vennekrets, for ikke snakke om at den kule tanta faktisk forblir minst like kul gjennom puberteten og inn i voksen alder. -For ikke bare er jeg selvvalgt barnløs ‘for life’ (med mindre det mot formodning ikke skulle muliggjøres at unger ble satt til verden i 13-14 årsalderen (ut fra vekst og utvikling slik artens biologi foreligger pr. dags dato) innen overskuelig fremtid), jeg er faktisk også selvvalgt tante! – Og som seg hør og bør for en generasjon Z -milleniumongdom, hvis kule tanter, onkler og hva det ellers måtte være er fra foreldrenes generasjon X, så holdes ikke disse +/- dobbelt så gamle slektningene (biologiske som ikke biologiske) og omgangsvennene adskildt fra omgangskretsen innen deres egen alder. Derfor var det like vanlig for ham å ha venner og kjærestekandidater tilstede som at han tilbrakte tid med oss alene, og det tok ikke lange tiden før jeg også gikk under tilnavnet ‘tante’ blandt den indre kjernen av vennekretsen også. – En vennekrets som objektivt sett består av modellvakre ‘hunks’. For mitt vedkommende, var imidlertid denne siden ved de ikke annet enn et opphav til de mest hysteriske episoder som ble meg fortalt, for som vennene til ens tantebarn blir også de til en viss grad innkludert i hjernens blokkering av å helt kunne se de som voksne, om en ikke i like stor grad. Derfor var overraskelsen enorm den dagen jeg fikk høre historien som verserte om at denne vennegjengen var for mine toy-boys å regne, hvorav de lystret mine minste vink og hvorav jeg ‘tok for meg’ etter hva som måtte behage i det aktuelle øyeblikket. -Jeg ble altså kredittert rollen som all verdens MILFs ubestridte dronning og enehersker. -Og i det sjokket -og ikke minst latteren over galskapen i denne ryktehistorien, slo det meg at det var faktisk pokker til kompliment dette her, å bli ansett som troverdig midtpunkt i oppkoket av DEN historien! Dernest ble historien fremlagt på et vis som var uten ‘tantete relasjoner’, for å si det sånn, og muliggjorde dermed å se dette her gjennom et objektivt lys, hvilket innkluderte å kutte ‘tantebarnet’ ut av MILF med toy-boys -bildet. Det var da jeg ble slått av tanken ‘at det var jo som faen at det ikke kunne være så mye som et snev sannhet i historien om at jeg hadde tatt ‘MILF’ til et helt nytt nivå..’
⇒ Datahacker med spesialist på overvåkning: Her må det faktisk innrømmes at jeg ikke er kan sies å være et uskyldig offer for dette ryktet.. Det har seg nemmelig slik at det i utgangspunktet var min samboer som skulle ha hacket alt av datautstyr for å spionere på en nabo noen hus bortenfor, samt hans aldrende mor. Her foreligger ingen tvil om opphavet til historien, hvilket er ‘offret’ selv, da han grunnet en i overkant høy konsentrasjon av kjemikalier i hjernen har dannet seg et virkelighetsbilde hvor dette faktisk er tilfelle, og som derav forteller villig vekk til alle han måtte møte på til skrekk og advarsel. Til tross for at denne historien, i allefall i mine øyne, ikke bare i seg selv er fullstendig ‘gale-Mattias’, i tillegg til å ha sitt opphav hos et menneske hvis tenkeevne er påvirket av et imponerende sortiment av ‘berusende’ kjemikalier, om en kan bruke det uttrykket, har den vist seg virkelig å ha anlegg for spredning! Det gikk knapt en dag uten at en eller flere brakte temaet på bane for bekreftelse/avkreftelse.. Et par-tre ukers tid etter historien begynte å versere, står jeg ute på plassen her sammen med et par venner av meg som selvsagt også er gjort kjent med historien, hvorpå den absurde siden av meg, som med gjevne mellomrom serverer meg de mest absurde innfall og ideer, plutselig slår inn med følgende åpenbaring; Hva faen er denne greia med at det automatisk trekkes den konklusjon at det er J.A, -mannen, som er datahackeren her i huset, og ikke jeg!??.. Det som har igangsatt denne mildt sagt ubehagelige, men dog fiktive situasjonen, er intet annet enn de signaler som naturlig følger en husstand som innehar de tilkoblinger som seg hør og bør i vår tid av telefon-, TV-, og internett. Her er det jo selv i den alternative virkelighet det her er snakk om intet å hente annet enn at det går signaler til og fra huset, og intet av indikasjoner i hht hvem det måtte være innenfor disse veggene som besørger denne tilstrømningen. ‘- Og nå har det seg jo faktisk sånn’, tenkte mitt absurde alterego, at det er JEG, og ikke J.A som innehar ekspertisen hva databruk angår! J.A er den som kan dette med å sette sammen/bygge opp ting og få det til å virke, mens jeg er den som har en viss peiling når det kommer til å bruken av disse tingene. -Sånn har det alltid vært, like fullt som det alltid har vært J.A som har vært den antatte eksperten før ting blir bragt på det rene. Minner fra den tiden hvor telefonnettet var adskildt fra det web-nettet som er enerådende i dag strømmet på. -En tid hvor jeg ikke bare innehadde ekspertise i hjemmelig målestokk, men ekspertise i objektiv målestokk hva mobiler og det nevnte mobilnettet abgikk, hvor folk ble sendt til meg for å få fikset ett eller annet, men hvor ‘kilden’ hadde glemt å oppgi at det var ‘kjærringa’ de skulle ha tak i, og ikke typen hennes.. Når vi i tillegg kan føye til at jeg har en helt annen innstilling til å bli ansett for å være datahacker enn J.A, så fører dette til at jeg lar galskapen få fritt spillerom i denne saken, hvorpå jeg ender med å be disse vennene om å tilføre opphavsmannens virkelighetsbilde nye opplysninger.. For mens J.A var godt over middels irritert over å bli gjenstand for løgnhistorier, gir vel jeg når sant skal sies fullstendig faen i så måte, da slikt for meg har en ubetalelig underholdningsverdi. Og når jeg i tillegg hadde båret på en årelang irritasjon ang. tilsvarende forhåndsantagelser io den virkelige verden, besørget jeg at fyren fikk vite, som sant er, at den som eventuelt skulle ha kunnet klare å hacke seg inn noe sted, måtte eventuelt være meg, og ikke J.A.. Nå lever versonen med J.A fremdeles, men versonen der jeg har overtatt hovedrollen er den som i dag blir fortalt de nyinnvidde. Til som derav kommer til meg med den respektive versonen av historien, kan jeg dermed med en lett oppgitt latter avkrefte historien med den kjensgjerning at dersom jeg hadde innehatt det utstyr og den kunnskap som kreves for å bryte seg inn i passordbeskyttede datamaskiner, kan du ta deg faen på at jeg ville funnet langt mer matnyttige ting å bruke disse på enn en hjemmeværende fyr på rundt 50 og hans mor!.. (-Med min irrasjonelle galskap vel fornøyd med i det minste å ha kommet opp med en motvekt til den diskriminerende kvinneholdningen som ble utvist der inne i La-la-land..)
I går kveld da jeg, noe forsinket, benket meg forran skjermen for å se annen episode av skandaleserien Ex on the beach, ble jeg nemmelig brått vitne til noe jeg overhodet ikke så komme.. Det skulle nemmelig vise seg at programansvarlig for nevnte skandalereality har fulgt det råd som ble gitt i denne bloggen (i DETTE innlegget) i hht å kunne gjøre serien enda drøyere; De har tatt inn sin første voksne deltager! -Og som forutsett; Dama leverer som faen!!
Dette galskapens fyrverkeri av et menneske som skred opp av vannet i denne andre episoden av den norske versjonen av dette realitykonseptet fra helvete, viste seg nemmelig umiddelbart å være den reneste legemliggjøringen av mine tankespinn rundt hvordan det skulle kunne gjøres å få (skandale-)reality generelt og Ex on the beach spesielt, enda drøyere. Mine utgreininger i nevnte innlegg, og dama som skred opp på den stranden er faktisk så spot on at det faktisk blir litt spooky dersom det skulle vise seg at programansvarlig IKKE skulle ha tatt inn denne deltageren på info fra bloggen. – Og når sant skal sies, er det nå engang en enorm sannsynlighetsovervekt for at han IKKE har lest- og derav heller ikke hentet den gitte informasjonen fra bloggen..
Altså.. – For kjapt å sørge for at alle er inneforstått med hva dette faktisk dreier seg om; Dette mild sagt utagerende konseptet, som gjennom dets gud-vet-hvor-mange-sesonger -lange historie i gud-vet-hvor-mange land, har vært forbeholdt folk under 30, hvorpå spesielt jentene helst bør være under 25. – Og så, helt plutselig, skrider et 40 -år gammelt kvinnemenneske opp på denne stranden, hottere enn helvete og fylt til randen av bitchy attitude, som ikke la noe som helst. bånd på seg i det hun uttrykte sin avsky og anholdte nag til sin en-del.år-yngre fuck-boy av en ex. – Hvilket jo er nøyaktig hva jeg etterlyste i fjordårssesongen. For det som var spesielt her, var nemmelig at intet av det skandaløse vel kan sies å ha funnet sted rundt konseptet! Mens de kranglet, lo, pulte, spydde og grein left, right & center, var merkelig nok møtene med de (såkaldte) ex’ene noe de merkelig nok anså for å være et gode, i hht at disse ble ansett for å være en venn og aliert!
Monica Gaustad, alias ‘Moccababe’ (40). <foto: dagbladet>
Men etter nærmere ettertanke, var det brått ikke så merkelig alikevel, da ingen av fjordårsdeltagerne faktisk var gamle nok til å kunne ha rukket å opparbeide seg noen ex’er av betydning. ‘Ex’ene ble da naturlig nok redusert til folk de hadde hooket med for en kort periode på max ei uke eller to. -Og det var i den forbindelse jeg la frem mitt forslag om å bytte ut kidsa med foreldregenerasjonen, da disse ex -relasjonene er av et helt annet kaliber! – Noe som viste seg å innfri til fulle gjennom 40 år gamle Monica! Men om det er aldri så ‘spooky’, er jeg sprellende fornøyd. Jeg aner nemmelig utviklingen av ‘en serie i serien’ som tilsvarer intet mindre enn min skadefro og skamløse sides drømmekonsept.. Nå kan jeg imidlertid bare krysse alt jeg har av fingre, og håpe så indelig jeg bare kan, at det skal vise seg å dukke opp ytterligere sjelett fra skapet til denne gudesendte deltageren fra helvete.. I’m on fire!
“Ja, nå var det jammen godt at lønnen kom inn, for jeg var blakk som ei kirkerotte” sier jeg til de tilstedeværende da jeg skjekket nettbanken i formiddag, for så å bli slått av minnet fra den gangen jeg ytret noe lignende i samtale med folk fra andre deler av verden.. Selv om det begynner å bli ganske mange år siden dette hendte, husker jeg det som det var i går. – For i et og samme øyeblikk, lærte jeg to ting; At det faktisk finnes enormt med godhet i denne verden, og at den norske betydningen av begrepet ‘blakk’ er noe ganske annet enn hva det betyr i verden forøvrig..
Dette skjedde i de dager da internett på PC og mobil var to forskjellige ting (henholdsvis wap og web), og jeg for alvor hadde oppdaget hva som må sies å være forgjengeren til dagens sosiale medier. En hadde en profil med bilde og presentasjon av seg selv, hvorpå en sende venneforespørsler til de en ønsket å chatte med/bli kjent med, i tillegg til gruppeforum. Jeg har siden tidlig i tenårene vært opptatt av å tilegne meg/opprettholde en engelsk som er så tett opp til norskkunnskapen som mulig, og denne direkte kontakten med folk fra hele verden, gjorde dette ønsket brått mye mer gjenmnomførbart enn det som lot seg gjøre gjennom brevvennene jeg hadde i yngre år.
Det var også her interessen for hvordan det er å leve under andre forhold på andre kanter av jorden for alvor ble vekket, Men når det er sagt, sier det seg jo selv at det kun var de som var rike nok til å kunne finansiere både PC/mobil og internett, for ikke snakke om de som hadde friheten til å bruke dette etter eget forgodtbefinnende en kom i kontakt med på disse sidene, da som nå. Derfor opplevde jeg også livet og hverdagen til de som i utgangspunktet kom fra mer belastede verdenshjørner som mye mer lik min egen enn hva som faktisk er tilfellet i de aktuelle områdene. Videre, skulle jeg også få en oppvekker i hht hvor priviligert jeg faktisk er som dumpet ned på hva som utvilsomt er fødestedenes jackpot kontra alle andre nasjonaliteter på planeten..
Det var en av de lørdagene som i en føler seg litt sånn snytt for den skikkelige lørdagsfølelsen fordi en er ‘blakk’ i den betydning at en må bli hjemme forran TV’n fordi en ikke har råd til å dra ut. Dessuten var ‘nøden’ såpass stor denne helgen at jeg ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig med godis engang, og måtte dermed nøye meg med en pose ostepop og brus som eneste utskeielse. Men jeg hadde jo i det minste et sosialt liv via telefonen, hvilket i allefall bøtet litt på sårheten. Som sagt, var det lørdag, og som seg hør og bør blandt de unge og hippe, blir det snakk om hva som er av planer for kvelden og natten, hvorpå jeg svarer som sant er, -eller, dvs hva som sant er i min ‘verden’, at jeg ikke får gjort en dritt, fordi jeg er raka blakk.
Dette er noe av det siste jeg sier før jeg må legge chattingen til side for en stund, hvorpå jeg må gå tur med hunden, for så å sette på en Grandiosa. Etter en stund, griper jeg atter igjen telefonen, logger meg på, for så å finne innboksen full av meldinger hvor disse nettvennene uttrykte stor engstelse for meg, og tilbød seg å sende penger pronto slik at jeg fikk kjøpt mat o.l. – Og de som uttrykte den største engstelsen og uroen, var de jeg var blitt kjent med fra Afrika.. Det var som alt innholdet i hjernen ble ‘wipet ut’. Hele meg var fylt til randen av en mixture av rørt tatt til et helt nytt nivå, en skam jeg aldri før hadde kjent maken til, og total panikk hvorav hele bevisstheten kun besto av et eneste spørsmål; “Herregud!.. HVA FAEN GJØR JEG NÅ!??” – For hvordan i himmelens navn besvarer en tilbudt ‘Live-Aid’ FRA Afrika!?? – En besvarelse som etter beste evne altså må gi yttrykk for den takknemmeligheten en føler ovenfor den omtanken som er blitt en til del. Dette er slikevel for enkelt å regne i forhold til å få forklart den forskjellen på å være blakk i den norske betydningen av ordet kontra hva en legger i ordet ellers i verden hva som nettopp hadde gått opp for meg med et brak på et vis som overhodet ikke kan oppfattes nedlatende. Her var jeg helt på grensen til hysterisk angående dette med å bli oppfattet som det minste snev av nedlatende..
Skjelden har jeg vært så ubeskrivelig lettet som da svarene kom med LOL’er og uttrykt lettelse over at unge Henriksen selv ikke denne helgen sto i fare for å måtte legge seg på tom mage.. I all den tid som har gått i etterkant, har jeg ALDRI gitt uttrykk for å være blakk i internasjonal sammenheng, for å si det slik. Jeg er meget bevisst på kun å tillate meg selv hjertesukk i ordlyden ‘jeg er blakk’, og aldri i form av ‘I’m broke’ -om jeg ikke er helt på det rene med at de jeg kommuniserer med befinner seg på samme nivå hva velstand angår!
Nå er det heldigvis slik at folk har forskjellig smak, men det er alikevel enkelte ting menn gjør som er turn-off’s hos de fleste damer. Som jeg vil tro er tilfellet hos de fleste, har også jeg en samling ‘turn-off’s hvorav det finnes de jeg vil tro de fleste kjenner seg igjen i, mens andre igjen er av en langt mer individuell karakter..
Dick-pics: Hvordan det fremdeles finnes en stor andel voksne menn der ute som lever i den tro at veien til en kvinnes hjerte går gjennom et nærbilde av hans erigerte penis, er rett og slett over min fatteevne.
Dårlige sjekkereplikker sagt i fullt alvor: Skal du vinne frem med en sjekkereplikk, er den nødt til å bli sagt på fleip. ‘Har ikke jeg sett deg før’, og det som (langt) værre er, kan i mine øyne ikke fremstå som seriøst ment uten å bli patetisk.
Tirader hvor en sammenlignes med- og funnet bedre enn ex’en: Evner de ikke å komplimentere en uten å rakke ned på en annen, får det heller bare være, spør du meg.
‘Flushing’ av penger: Slikt som replikken ‘behold resten’ til bartenderen etter å betalt en øl eller to med en tusenlapp går sikkert hjem hos noem, men for meg slår det istedet ut som overfladisk og selvhevdende.
Pågåenhet: Det går en grense for når flatterende kurtise vipper over til å bli klaustrofobifremkallende.
Selvdigging: De som legger ut i det vide og brede, non-stop, om egen fortreffelighet, det være seg utseendemessig og/eller hva karriære, popularitet, eller hva det måtte være angår, vinner ikke frem hos meg.
Å gå for fort frem: Slikt som snakk om ekteskap og eventuelle barn på første daten, gir meg umiddelbare klaustrofobifornemmelser.
Sexmas første kvelden: De som ikke skjønner hvor grensen går for hva som passer seg når, er rett og slett bare slitsome ‘igler’ jeg sørger for å få ‘ut av håret’ så fort som overhodet mulig.
Jeg har atter en gang latt meg inspirere av mine medbloggere, og kjører en ny runde med personavsløringer. Denne gang med navnet mitt som utgangspunkt..
Glup: Hva medfødte evner og anlegg angår, fikk jeg en kraftig overvekt av den tildelte dosen lagt til det teoretiske med det utkomme at jeg er typen som f.eks seilte igjennom skolenmed gode karakterer uten å gjøre stort, mens jeg er på nivå med en gjennomsnitts glassmanet hva praktiske gjøremål angår.
Rotete: Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.
Ytterliggående: Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki.
Høflig: For meg, er slikt som ikke å takke for pose/vekslepenger i butikken eller takke for maten helt utenkelig.
Empat: Men siden jeg heldigvis ikke er blandt de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et gudjammerlig antall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.
Nysgjerrig: Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.
Rappkjeftet: Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.
Intuitiv: Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.
Kontroversiell: En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av hverken politisk korrekthet eller tidens trend.
Spesiell: Det er ikke til å komme utenom at jeg har en særegenhet over meg. I oppveksten, gjorde jeg det jeg kunne for å skjule disse særtrekkene, da det var om å gjøre å være som ‘alle andre’. Som voksen, er det å ha et særpreg derimot noe jeg bærer med stolthet.
Ellevill: Jeg er blandt de som ikke har nevneverdig med hemninger når det er noe galskap på gang av fest, fart og/eller annen moro på gang.
Nordisk: Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.
Formelt sett, er det enda noen dager igjen av sommeren, men høsten har allerede rukket å legge første hånd på fargeshowet. Her følger noen bilder jeg håper kan hjelpe på vemodet som gjerne følger når den varme årstiden er i ferd med å bli passè. – For tiden vi går i møte, er jo slettes ikke værst den heller, når det kommer til stykke..
Forhåpentlig får vi rikelig solskinnsdager med gode temperaturer i noen uker til.. Her følger noen noen glimt fra fargeshowet vi har i vente de kommende to-tre månedene:..
Tro det eller ei, men jeg bor faktisk ved inngangen til ‘Hundremeterskogen’.
At en risikerer et hypokonderianfall fra Helvete dersom en skulle google eller slå opp sykdommer og/eller symptomer i menisinske leksikon, er viden kjent. Selv lærte jeg heldigvis etter to besøk i det nevnte helvetet, hvor det den siste gangen faktisk gikk så langt at jeg var hinsides livredd for å ha pådratt meg HIV/AIDS, så vel som et par av de dødligste kreftformene, samt en 50/50% sjangse for ALS, og dermed sto på dødens terskel.. Hva jeg burde ha skjønt, men dog ikke skjønte ut i fra disse skrekkopplevelser, er at det samme gjelder hva psykiske lidelser og tilstander angår. Jeg går dermed hen og tar diverse tester for diverse tilstander jeg så absolutt ville vært best tjent med å holde meg langt unna..
Jeg satt nå her og surfet rundt på nettet, og siden jeg bestandig har vært facinert av psykologi og hva som skjuler seg av uhumskheter i menneskesinnet, klikker jeg alskens linker av typen: ‘Slik kjenner du igjen psykopaten’, ‘hvordan takler du en narcissist’, ‘hvorfor utvikler noen en splittet personlighet’, osv, osv. -Og der åpenbarte den seg!.. Den etter sigende nyutviklede, nylanserte, superproffe, og gud vet hva -testen hvor du kan finne ut hvor du står på psykopat-skalaen! Her ble det gitt en grundig innføring i hvordan dette målesystemet virket, hvilket var en skala fra 0 til rundt 50 mener jeg å huske, og hvor de som scoret over ett eller annet i underkant av 40 var som fullblods psykopater å regne. Videre ble det opplyst at dette var brukt i et uttall fengsler rundt om, for så å opplyse om hvor høy grad det var av personlighetsforstyrrelser blandt høyrisikofanger/langtidsinnsatte kontra i samfunnet forøvrig, hvorav de avsluttet sekvensen ved å oppgi scoren til en rekke A-kjendiser innen masse- og seriemord..
Sett i retrospekt, er det hinsides pinlig å måtte vedgå ikke å ha eliminert det meste av troverdighet fra disses side på dette tidspunktet, da det å eksempelvis kunne påvise at en mann som Ted Bundy hadde en score helt oppe på 46, ikke er forenlig med dette nye og innovative testsystemet det ble annonsert for å være! For mr.Bundy opererte vitterligen på 70 -tallet, ble henrettet en gang på slutten av 80 -tallet, og kan derav umulig ha kunnet stille seg til disposisjon for noe som iallefall ikke så dagens lys før godt inne på 2010 -tallet! Ikke sånn og forstå at jeg betviler den godeste mr.Bundys psykopati, det er ikke der skoen trykker. Men like fullt finnes det nok av infamøse mennesker hvis galskap er på Bundy-nivå til å bruke autistiske testresultater fremfor fingerte hvor diverse spesialister innen adferdspsykologi besvarer de respektive spørsmål på vegne av avdøde personer.
Meeen.. I dette momanget var jeg tilsynelatende like blottet for kritisk sans og sunn fornuft som et sekt-medlem, og skred til verket, full av iver etter ny innsikt i meg selv. Etterhvert begynte det imidlertid å trenge seg en litt uggen følelse frem til bevisstheten, en følelse som viste seg å være relatert til hvor mange av mine svar som ikke kunne få blitt annet enn et av de to mest egoistiske alternativene… -‘Herregud’, tenkte jeg en side eller to lenger ut; ‘Jeg kan da for faen ikke være narcissist, kan jeg vel!??
Hæ!?..
Faen-i-fuckings-satanhelvete!.. Jeg er en narcissistisk psykopat! Det er det jeg er!! Det er jeg jo nødt til å være!!!..’
dn.no
For å gjøre en lang historie litt kortere, raste jeg gjennom resten av testen, klikket ‘SCORE’ før jeg fikk ombestemt meg (jeg hadde tross alt brukt nesten 20 min. av min tid på dette her), ventet i noe som virket som halve dagen, men som ikke kan ha vært stort mer enn 20-30 sek, for så å få dommen rullet opp på skjermen.. -Hva var score’n? Er jeg stein hakke gal!?? -Også fikk vi ikke score’n engang!! Men på den positive siden, slo jeg iallefall ikke ut som den narcissistisk psykopaten jeg fryktet! Jeg var sunt egoistisk, het det seg! En som vet å ta seg frem her i livet, ta sin plass, og overhodet ingen dørmatte eller grå mus, uten at jeg ikke hadde mine myke og barmhjertige sider av den grunn.. Hørtes jo ut som rene idealmennesket, ikke sant! Greia er bare at da lurer jeg veldig på hvordan det skal kunne la seg gjøre å få seg det psykopati-trekk-varsku som var utlovet ved hjelp av denne testen, for jeg var faktisk genuint livredd for å havne vis-avis nevnte Ted Bundy, Fred & Rosemary West, Charles Manson og gjenget!.. Nå har vi kommet dithen hvor det så smått har begynt å røre seg i toppetasjen igjen, så jeg skrider atter en gang til verket, bare denne gangen svarer jeg bevisst det maximale egoisme og blottet for empati -alternativet på alle!..
Greit nok.. Nå var det ikke snakk om noe idealmenneske lenger, men det var heller ikke værre enn at ‘du har tendenser til å være i overkant selvsentrert..’ Hjernen min, som da har vist seg likestilt m.h.t å kutte all fornuft på søken etter mentale sykdomstilstander og pur galskap som den har når det kommer til de fysiske, hadde visstnok gjenopptatt noe av sin opprinnelige funksjon på dette tidspunktet, men det var alikevel langt igjen.. Som seg hør og bør med nevnte hypokonderi-blackout, var jeg langt unna evnen til å innse at denne online-testen ikke var hva den gav seg ut for, men alikevel såpass at den hadde oppfattet at det var noe med disse svarene som var riv ruskende galt i forhold til forhåndsomtalen. I hypokonderi-modus av tredje grad, innebærer dette en midlertidig konklusjon at den milde tonen i ‘dommen’ kun var grunnet i et lovforbud mot å ‘diagnostisere’ gjennom online-tester! Så i realiteten, tenkte jeg panisk, er jeg ei fuckings egosentrisk mægge som balanserer på grensen til en personlighetsforstyrrelse av værste sort!!
*Angst!*
Disse folka har i det minste nok peiling på psykologi til å vite når de dealer med idioter, såvel som å ta disse idiotene på sitt mest idiotiske, så det var jo dermed uungåelig at jeg ikke skulle klikke meg videre på den svært så strategisk plasserte linken til neste test.. Det hele endte jo der det måtte ende; ‘Faen-i-fuckings-kukkskalle-helvete! -Jeg har paranoid-schizofreni’ -noia i et psykologiens hyper-hypokonderi-anfall a-la den nevnte AIDS-kreften.. Nå som jeg er ved såpass sans og samling det lar seg gjøre å få blitt for en top-class idiot, kan jeg iallefall meddele at både kreft, HIV/AIDS & ALS’en gudsjelov var feildiagnostisert fra min side. Hva det mentale angår, kan jeg si såpass at jeg aldri har sluttet å sette spørsmålstegn ved om jeg er ved mine fulle fem (for å si det pent), -noe de lærde skal være skjønt enige om er et godt tegn på at jeg i det minste ikke er mer gal enn at jeg fint styrer unna toppetasjen med tvangstrøye, polstrede vegger & jerngitter forran vinduene!
Årsaken til dette, er rett & slett at jeg ikke fikser å høre min egen stemme på opptak. Gudene skal vite at jeg har forsøkt å venne meg til det, hvilket etter sigende skal funke for andre, da alle i utgangspunktet syntes de låter skrekkelig. – Jeg har derimot bare måttet innse at dette bare er noe jeg må leve med..
At nettopp jeg skulle være den som er villig til å la selv de kuleste opplevelser fare pga at jeg er ute av stand til å høre opptak av min egen stemme, er virkelig en skjebnens ironi. Å være fastlåst på dette området, syntes jo langt mer naturlig dersom jeg hadde vært en relativt innadvendt og stillferdig personlighet som var ukomfortabel i sentrum for folks oppmerksomhet. Men når jeg i ærlighetens navn er en regelrett ‘oppmerksomhet-junkie’ med konstant ‘ute-stemme’ som prater på inn- og utpust, så blir det brått langt mer ulogisk. Om en i tillegg tar med i betraktningen at det vel er få som er mer glad i å posere forran et kamera enn meg, hvilket også inkluderer filming uten lyd, ender vi opp på grensen til absurd.
Altså.. De fleste som ikke er vant til det syntes det er ukonfortabelt å høre opptak av egen stemme, og det er vel ingen som ikke blir overrasket av hvordan den høres ut ‘utenfra’ kontra hvordan en hører seg selv, men det er normalt sett en vanesak. For mitt vedkommende, forble det imidlertid like skrekkelig, -om ikke værre å høre meg selv da det etter ‘boken’ skulle blitt normalisert. Som ‘ung & lovende’ idrettsutøver (før latskap, fest & flirt fikk satt en stopper for galskapen), ble jeg titt & ofte intervjuvet på radio og lokal-TV, og hver gang, gjorde jeg mitt ytterste for at ikke foreldrene mine skulle få vite det, og dermed bringe elendigheten inn i stuen. De fleste ganger lykkes jeg, da hele oppbudet av de vi (altså jeg og de andre intervju-objektene) snakket med ble sagt å være avisen. Etter idretten, så var det lokal-TV program fra spa-senteret jeg jobbet som sørget for å opprettholde torturfrekvensen, så dersom det var mulig å venne seg til dette for meg som for andre, ville jeg gjort det i løpet av disse årene, for å si det slik. Men som sagt; Om noe, så ble det bare enda mer skrekkelig..
Mens de øvrige tilhørerne forblir uanfektet, skjærer min stemme så skrekkelig i ørene at det gjør fysisk vondt.. Det er heldigvis utvilsomt en subjektiv oppfatning, for om jeg bare låt halvparten så jævlig i andres ører som jeg låter i egne ører på opptak, er det rett & slett utelukket at noen ville vært i stand til å omgås.
Som om ikke dette var sært nok, så blir det iallefall ikke noe mindre sært når jeg kan tilføye at jeg på langt nær føler det samme kleine ubehaget av å høre meg selv på engelsk!..(?) Også på svensk er torturnivået vesentlig redusert kontra min norske tale.. – ‘Dette må jo ha med hvordan jeg er mest vant til å høre meg selv ‘live’, – fra eget hode’, tenkte jeg, hvilket jeg selvsagt så meg nødt til å undersøke nærmere.
..- Til tross for traumenivået dette innebar å utsette meg selv for..
Nå har det nå engang seg slik det antall språk jeg snakker flytende, og dermed funker som plausibelt sammenligningsgrunnlag, begrenser seg til nettopp de tre nevnte; norsk, svensk & engelsk. Altså; Om jeg skulle børste støv av to-årige skole-fransken og trådt til med en presentasjon typ; “Je m’appelle Gry, je suis de la Norwége. Et vous?..” ville aksenten sannsynligvis vært alt annet enn hos en innfødt, og dermed ubrukelig i dette eksperimentet.
Men på den annen side, finnes det også en skole-tysk på min merittliste, og selv om dette begrenser seg til et år med laber interesse og ditto insats, er dette språket så nært det norske i språkutviklingen at en ikke drar med seg noen aksent i nevneverdig grad -selv om en lærer språket etter inntruffet pubertet. Dessuten leser vi visstnok som regel rett uttale på ordene selv om vi ikke skjønner bæret av betydningen. Dermed fant jeg frem en tysk nyhetsartikkel fra krigens dager som jeg iallefall forsto såpass av at dreide seg om Hitlers fremrykking i Russland, satte mobilen på opptak, og leste opp de to-tre første setningene [etter å ha trent litt på forhånd], for deretter å trykke ‘play’.. Hypotesen var at jeg også her ville høres vesentlig mindre skrekkelig ut, siden det avviker fra norsk, og derav hvordan jeg er vant til å høre meg selv. -En hypotese som viste seg å være gal..
Det viser seg nemmelig at opptak av Gry på tysk lyder like skrekkelig i egne ører som Gry på norsk! Her forsvinner alle tenkelige hypoteser for forklaring. Visstnok høres jeg merkbart mindre uutholdelig ut på engelsk enn svensk, men å høre meg selv svensk er alikevel vesentlig mer utholdbart enn på norsk, og svensk har da vitterlig fulgt det norske til døren i språkutviklingen, mens tysken slapp trinnet før (ved at det skandinaviske tok sin egen kurs). Dermed hadde jeg ikke annet valg enn å ty til venner (dog i live verson, og ikke opptak, da det finnes grenser til selvpålagt tortur). -Og jammen tror jeg at dette var veien å gå for å komme til bunns i dette! Saken er nemmelig den at jeg [av en eller annen grunn] har en latterlig fise-fin engelsk, hvilket vil si at jeg legger meg et par hakk høyere i stemmeleie. -Og hva svensk angår, er jo dette et så ‘nusselig’ språk at det hverken lar seg gjøre å høres sint, truende eller generelt for jævlig ut, så.. Vi kan altså konkludere med at min eventuelle deltagelse i Bloggerne eller annen produksjon som involverte tale, vil være betinget av at all kommunikasjon foregår på engelsk (med en bitteliten åpning for svensk dersom salæren er tilstrekkelig høy). Men bortsett fra det, er jeg svært grei å ha med å gjøre, så med denne lille detaljen på stell, er det bare å ringe, -for all del!..
Mens noen føler størst usikkerhet rundt kropp og utseende, mens det for andre hovedsakelig er knyttet til prestasjoner. Det sies å skulle ‘gå seg til med tiden’, men gjør det egentlig det?..
Vel.. På en del områder, blir en jo unektelig mer trygg på seg selv med årene. En vet rett og slett hvem en er, og hva en står for, noe som faller gunstig ut både m.h.t den usikkerhet som går på det ytre så vel som det indre, om en kan si det på den måten. Men selv føler jeg vel alikevel at det er et stykke igjen til det fjellstødige menneske jeg forestilte meg ville (som det ble sagt) vokse frem med årene. – For om jeg setter meg ned og tar en tur ‘down the memory lane’, til den gang jeg var 14-15, 20-25, og er 100% ærlig med meg selv; Hva, og hvor mye har egentlig årene som har gått eliminert av datidens usikkerhet?.. Har de egentlig eliminert stort i det hele tatt??..
Hva de ekstreme utseenderelaterte kompleksene jeg slet med i pubertetstiden angår, kan jeg i det minste fastslå at det er skjedd en radikal endring. Men når det er sagt, er jeg langt mer usikker på hvor mye årene og voksentilværelsen har av æren for denne forandringen, og hvor mye som rett og slett skyldes at utseendet faktisk forandret seg til det bedre. For det skal også sies at det som henger i gjen av ‘rusk’ i hht utseendet, i bunn og grunn dreier seg om de aksakt samme tingene som da jeg var i tenårene..
Meningssterk har jeg imidlertid bestandig vært, og selv i den mest marerittaktige perioden hva selvfølelse angår, var jeg aldri tilbakeholden med å ‘åpne kjeften’ i timene på skolen, og min rolle som en av de førende i enhver diskusjon forble uendret fra start til den dagen jeg forlot GVS iført russedress med six-packen med øl klirrende i sekken. Samtidig var jeg utvilsomt langt mer ettergivende i oppveksten enn jeg er nå. Dette er faktisk det området jeg selv føler den største ulikheten mellom den unge-‘selv’ og dagens ‘selv’ ligger.. – Og denne endringen kan på sett og vis også dateres til da jeg i første halvdel av 20-årene engang var på chartertur til syden, og vi pga en feil ble innlosjert på et luksushotell istedet for leilighetskomplekset vi skulle ha blitt innlosjert på. På velkomstmøtet ved ankomst, hadde jeg fått nok av et reisefølges klaging på absolutt alt det var menneskelig mulig å klage på, hvorpå jeg sang ut min hjertens mening om hva jeg syntes om slik oppførsel. Det kan dermed godt være at det bifall som fulgte fra reiselederen og medreisende etter den utblåsningen har gjort sitt til at jeg har fortsatt i det samme sporet så til de grader jeg har gjort..
Den største usikkerheten a-la i dag, er imidlertid knyttet til hva som på godt norsk blir omtalt som prestasjonsangst. – Ikke når det kommer til de områder jeg har min styrke fra naturens side, men praktiske ferdigheter og gjøremål innen områder hvor det ikke ligger noe talent i bunnen, og jeg stiller til opplæring på bar bakke.. Dette vil si at f.eks det jeg bedriver akkurat nå, -å skrive, er kjemisk renset for alt som heter usikkerhet rundt egne evner til å levere og prestere. Derimot blir jeg gjerne fullstendig ubruklig dersom sjefen min på jobben observerer meg utføre nye/relativt nye oppgaver, o.l. Her har det, når sant skal sies ikke skjedd en dritt siden den gang det å stå for tur til å bli fulgt opp av formingslærerne eller skolekjøkkenlærerinnen, hvorpå de sto bak og tittet på hvordan vi arbeidet, var ensbetydende med at jeg klumset til ett eller annet jeg ikke ville gjort når jeg ikke ble observert.. Her er det med andre ord betydelig tilvoksing og ikke minst egeninnsats som gjenstår for at jeg skal bli den fjellstødige klippen av en voksen jeg fikk inntrykk av at jeg automatisk skulle bli!..
