Finnes det ting det ikke bør tulles med?

Jeg har en sarkastisk form for humor, i tillegg til at latteren har en tendens til å øke propesjonalt med hvor drøyere den respektive komikeren kan sies å være. Men til tross for en forkjærlighet for det upassende, finnes det selv for meg en grense for hva som kan tulles med.. 

 

df-foto

 

Nå skal det sies at det er ytterst få som har klart å overskride den grensen for hva jeg syntes er greit å tulle med, og da har det stort sett gått på slikt som å henge ut enkeltmennesker på bakgrunn av slikt som utseende, alder e.l. på en slik måte at vedkommende nærmest ikke kan unngå å ta seg nær av det.

Videre ville jeg ikke syntes det var greit dersom noen skulle harsellere med slikt som ofrene i 22 juli-massakren, hvilket også innkluderer fysiske og emosjonelle skader hos de overlevende og de pårørende. Når det er sagt, føler jeg imidlertid det er tilnærmet fritt frem å spøke om Breivik (som person) og hans idiologi. Videre mener jeg politiets innsats i den tid dramaet pågikk på Utøya er en vits i seg selv, og faktisk bør harselleres med for på den måten å øke folks bevissthet på hvor hårreisende det faktisk er at de satt der godt utenfor skuddhold ‘pansret’ fra topp til tå med sine automatvåpen, mens fullstendig ubeskyttede turister m.fl reddet svømmende unger fra drukningsdøden.

Hva andre verdenskrig angår, syntes jeg også det finnes grenser for hva som kan fleipes med. Selv om det begynner å bli lenge siden, finnes det fremdeles gjenlevende blandt de som kjempet og/eller var offer for denne krigens grusomheter. Pga tiden som har gått, kan en tross alt gå vesentlig lenger her, men så lenge det fiunnes overlevende som bærer på sine traumer fra den gang, ser jeg klart for meg en grense for hva som ikke syntes greit også her.

 

 

Men stort mer enn dette er det heller ikke jeg kan komme på som ikke tåler å harselleres med. -Og mer enn noe annet, gjelder dette mennesker i mellom hvor alle de involverte med på notene. På resturanten, hvor jeg har mitt virke ved siden av bloggingen, ville nok noen og enhver fått ‘bakoversveis’ om de hadde overhørt de replikkene som faller oss ansatte imellom, det er sikkert og visst (hehe).

I mitt tilfelle, spilte utrolig nok det å kunne gjøre narr av min egen mentale tilstand på råeste vis en avgjørende rolle for at jeg kom meg såpass fort på beina igjen da jeg ‘møtte veggen’ for noen år tilbake. For meg, skulle det å ha noen som evnet å harsellere med mental helse og lidelser generelt og depresjon spesielt på det mest avsindige nivå av ubetalelig betydning. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette såvisst ikke er veien å gå for alle, men for meg, gav dette et helt nødvendig perspektiv på de tanker, ideer og vrangforestillinger som hadde vokst til et nivå hvor det føltes som om de opptok hele hodet.

Men nok om meg.. Hvor går deres eventuelle grense for hva dere mener er usmakelig å fleipe med?

Sider ved bloggertilværelsen som har overrasket mest!

Jeg har ved flere anledninger vært inne på viktigheten av å sette seg inn i det en vurderer å begi seg inn på på forhånd. For det første, er dette et ‘must’ m.h.t å kunne foreta en vurdering om at dette faktisk er noe for deg; Vil du kunne takle det presset og/eller de negative sider som følger? -Og for det andre, vil du være forberedt på det som måtte komme dersom du velger å gå inn i hva nå enn de respektive planene gjelder. Men det er tilnærmet umulig å kunne se for seg alt av følger og sider på forhånd, og derav stille forberedt. Dette gjelder like fullt for bloggertilværelsen som for alt annet, og her følger hva som har kommet overraskende på meg hva livet som blogger angår.. 

 

 

->>  At jeg overhodet ikke følte noe på å blogge for fremmede, uansett hvor personlig, kontroversielt eller pinlig emne jeg måtte ha tatt for meg, mens jeg tidvis hadde så noia av tanken på å bli lest av kjente og bekjente at det f.eks tok både tid og stunder før jeg fikk meg til å annonsere nye innlegg på Facebook. Dette så jeg faktisk ikke komme..

 

->>  At jeg nærmest umiddelbart skulle bli så mye mer personlig på bloggen, samt at den er endt opp med å bli så mye mer variert enn hva jeg så for meg på forhånd, overrasker meg fremdeles.  Planen i utgangspunktet, var nemmelig å lage en ren aktualitetsblogg hvor jeg tok for meg det som skjedde når det skjedde, med minimal innblanding av meg og mitt liv.

 

->>  At jeg har fått så mye mindre ‘dritt’ i kommentarfeltet enn hva jeg forberedte meg på, er kanskje det som har overrasket meg aller mest. Jeg har faktisk enda til gode å komme ut for et skikkelig ‘troll’ av typen som lever for å fortelle folk hvor stygge de er, osv! Videre har jeg selv på mitt mest kontroversielle, -hvor jeg har vært helt og fullt innstilt på ‘storm’, har det for det første vært overraskende lite uenighet, og for det andre har den uenigheten og kritikken som har vært blitt fremlagt på en ideell måte hva saklighet angår, kun med ytterst få unntak.

 

->>  Hvor godt jeg har blitt mottatt her på blogg.no, -både av selve administrasjonen/staben på portalen, og av de andre bloggerne, -selv de mest etablerte/kjente jeg aldri hadde sett for meg ville kunne ta seg tid til å svare på henvendelser ‘left, right & center’.   Jeg hadde heller ikke kunnet se for meg hvor fort jeg skulle begynne å ‘bånde’ med mine første medbloggere, og hvordan det er så fritt for konkurransementalitet oss bloggere i mellom. Jeg ville aldri ha trodd det dersom noen fortalte meg hvordan folk istedet for å ‘slå’ seg opp og frem, istedet hjelper hverandre opp og frem. I det hele tatt er menneskene tilknyttet blogg.no den ‘by far’ mest gledelige overraskelsen jeg har opplevd i løpet av mitt drøye halvannet år som blogger.

 

 

Betale alt over ett, eller at hver enkelt betaler for seg?..

Om vi tenker oss følgende setting: Det er lørdagskveld, og du befinner deg i en maxi-taxi på vei til byen med gode venner. I det blinklysene settes på og bilen bremser ned for å slippe dere av utenfor det respektive utestedet, skjer akkurat det du på forhånd hadde bestemt deg for at ikke skulle skje denne gangen; Du lar deg atter en gang manipulere til å ta deg av betalingen med fagre løfter om umiddelbar vipsing, andeler som skal gjøres opp med drinker, og gud vet hva som for lengst har vist seg å være av samme substans med en ditto verdi som et luftslott.. Atter en gang vil du sitte igjen med Svarte-Per, for de pengene ser du aldri igjen.. 

 

df-foto

 

Er et par hundrelapper i ens disfavør nå og da virkelig noe å bry seg om når det er snakk om nære venner det ellers ikke er noe særlig å utsette på, eller er det en reell grunn til irritasjon og derav verdt å ta opp med den/de det gjelder?

Man kan også tenke seg følgende scenario: Dere er ute på resturant, hvor du, som kjører, drikker cola mens de andre drikker øl og/eller vin, i tillegg til at din biffsnadder var vesentlig rimeligere enn kokkens spesial som et par av de andre valgte. Når dere ber om regningen, tar imidlertid selskapet ditt til orde for å dele regningen på antall personer som den største selvfølge, mens du får følelsen av å være i ferd med å koke over innvendig da du atter en gang ender med å betale en alt for høy andel i forhold til den summen du har spist/drukket for kontra de andre.. – Er det smålig å reagere på at en en skjelden gang ender opp med å legge i en skarve hundrelapp eller to på dine nærmeste, eller er det et reelt problem det faktisk er verdt å risikere dårlig stemning over?

 

Er det greit at venner til stadighet momser av sushi-talerknen din istedet for å kjøpe sin egen?..

 

Mens vi er inne på resturant, kan en også tenke seg et gjentagende hendelsesforløp hvor følget ditt kun bestiller et par vårruller eller lignende da h*n etter sigende ikke er ‘sånn veldig sulten’, for så å forsyne seg ubeskjedent av talerknen din etter at ‘miniatyrretten’ er fortært. Men at de har endt opp med å spise 1/3 av maten din, eliminmeres umiddelbart fra hukommelsen i det servitøren rydder de tomme talerknene fra bordet, og det er trid for regningen; Da råder prinsippet om at hver betaler for det de har bestilt som den største selvfølgelighet. Her er ordet ‘bestilt’ brukt bevisst, for dersom det i stedet var snakk om at hver mann betaler for det de har spist, ville fordelingen vært en ganske annen.. Er slikt noe å ta på vei for, eller er det for uakseptabel snylting å regne dersom det gjentas til stadighet?..

For mitt vedkommende, kan en trygt si at jeg har et komplisert forhold til slike adferdsmønstre; For mens jeg på den ene siden, har det i meg å bli provosert til kokepunktet av folk som til stadighet helt eller delvis skal vri seg unna å betale sin rettmessige andel, blir jeg gjerne vel så sint på meg selv for å være så himla smålig, og tvinger meg selv til å holde kjeft, og huske på at det finnes langt værre ting å bli utsatt for her i livet.

Hva syntes du?..

 

Happy ending mot alle odds! [link til innlegg som ikke kom på portalen]

For noen uker tilbake, fortalte jeg den spesielle historien til katten min, Knerten, i et innlegg som desverre ikke har nådd ut slik det var ment å gjøre da det viste seg å være min tur å oppleve at teknikken sviktet slik at det aldri ble lansert på forsiden. I den senere tid, har jeg imidlertid sett flere som har løst dette ved å republisere via et nytt innlegg, hvilket jo er en glimrende ide som for min del betyr at også dette innlegget kommer ut på samme vis som de øvrige.  

 

->>>  KLIKK!  ->>>

 

Mennesketypene som irriterer meg

Jeg kan selvsagt ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg er nok neppe alene om å ha visse mennesketyper som en rett og slett finner særs irriterende.. 

 

 

Her må det imidlertid sies at min oppfatning av noen som irriterende ikke er synonymt med at det er noe ‘galt’ ved de objektivt sett. Årsaken til at jeg opplever disse som irriterende, er rett og slett at de innehar visse grunnleggende personlighetstrekk, virkelighetsbilde og/eller meninger/oppfatninger som er stikk i strid, og derav uforenlige med mine. Like fullt, opplever jeg de som både irriterende, og om jeg skal være helt ærlig, tidvis enfoldige, slik at jeg begrenser all omgang med disse til den rene høfligheten en nærmest er programforpliktet til å utvise som et resultat av at en tross alt er ‘vokst opp i et møblert hjem’.. Vel.. Her kommer de på løpende bånd:

  • Utseendekommentatorene  →  De som syntes å være avhengig av å gi negative kommentarer til sine medmennesker ang utseende m.m for å øke egen selvfølelse og/eller gi utløp for hva som i realiteten er åpenbar misunnelse. Disse menneskene later til å næres av det å få andre til å føle seg triste, miserable og generelt besørge et dårligere selvbilde/selvfølelse hos de som innehar trekk de selv ønsker seg.
  • ‘Følgerne’ →  De som åpenbart ikke danner seg sine egne meninger og standpunkt, men som justerer disse slik at de til enhver tid matcher hva som er politisk korrekt, i tillegg til å ha forkastet alt av egen smak, hvorpå det som likes og mislikes er fullstendig overlatt til tidens trend å avgjøre. Fra mitt ståsted syntes det å være fint lite som skiller dette adferdsmønstret med det hos kvegflokken som slavisk følger bjellekua.. 
  • De uverdige fremmedkulturelle  →  De som blir gitt privilegiet av en oppholdstillatelse her i landet, men som kun har forrakt til overs for det land og folk som har tatt de imot. Dette er den gruppen innvandrere som ikke bidrar men kun forlanger, hvilket utgjør en grell kontrast til at de som bidrar ikke forlanger noe som helst! 
  • Sytepavene  →  De som glatt kan holde klagesangen om hvor lite hjelp de får, hvor lite penger de får osv, osv fullstendig blottet for det minstemål av selvinnsikt som kreves for å se at de ikke bidrar med noe som helst for å gjøre seg fortjent til det de får. Disse skal bare ha og ha uten å gjøre en dritt, og fordømmer både systemet så vel som de som har mer, uten å ta det arbeidet disse tross alt har lagt ned for å oppnå disse godene med i betraktningen.
  • De uvitende  →  Jeg forlanger overhodet ikke at man skal holde seg up to speed med alt av nyhetssaker, og ha full ‘kåll’ på alt fra de interne konflikter i Syria til hva innbyggerne i Gausdal kommune måtte anse for å være den viktigste saken i årets kommune- og fylkestingsvalg. Men en viss grunnleggende basiskunnskap må en da kunne forvente og forlange av voksne borgere i et opplyst samfunn, som f.eks at det er kommune- og fylkestingsvalg denne høsten. Enda mer prekært er det å f.eks kunne navngi de mest sentrale medlemmene av kongefamilien (får regelrett fysiske smerter av folk som ikke engang kan navngi kongen og dronningen), statsministeren og USAs president. -For ikke å snakke om de som ikke engang er i nærheten av å kunne tidfeste den annen verdenskrig. 
  • De troende  →  Fra mitt ståsted, taler det å fremdeles tro fullt og fast på det verdens- og virkelighetsbildet som gis i religionene i vår tid og opplyste del av verden rett og slett for mangel på intelligens i skjønn forening med den ovenfor nevnte uvitenheten. Hadde denne gruppen i det minste kunnet leve i sin tro uten å belemre andre med den, ville de forsåvidt være til å utstå, men det later til å fortone seg stein hakk umulig.
  • ‘Pissmæggene’  →  De som klager på alt mulig, i tillegg til å være så forutinntatte det er menneskelig mulig å få blitt, hvorpå de henvender seg til de som måtte ha tråkket på deres hårsåre tær denne gang med i en kjeftete tone mixet med nedlatenhet, hovmod og overbærenhet.  
  • Haterne  →  Det er vel neppe noe behov for noen nærmere forklaring når det kommer til denne gruppen og årsaken til at de er blandt mine mest irriterende mennesketyper.. 

Alle er vi influencere på ulike vis

For noen dager siden, tok jeg for meg influencer-begrepet i titlueringsøyemed i dette innlegget. Men om vi istedet tar for oss ordet i form av dets betydning, er vi faktisk influencere alle og enhver. Slikt som f.eks å gi et smil til en forbipasserende på gaten, eller å utføre små tjenester som f.eks å hjelpe en som er dårlig til bens inn på bussen, har ofte en betydning som er langt større enn man i det hele tatt evner å forestille seg. Bryter en inn der det kan syntes som om et barn/ungdom ikke har det greit, kan en brått ha endret liv uten å ha den ringeste anelse om det.. 

 

 

Vi er alle med på å påvirke menneskene rundt oss og verden vi lever i. En lærer har f.eks en enorm innflydelse på sine elever, politikere lever for å påvirke folk til å dele deres syn på hvordan samfunnet bør være, og hvilke verdier som bør fremmes. Videre har familien en enorm påvirkningskraft på hverandre, og da spesielt de eldre ovenfor de yngre, for ikke snakke om hvilken inflydelse en har som venn, arbeidsgiver og kollega. Selv blir jeg med gjevne mellomrom slått av tanken på hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha for dagen til de jeg betjener, for ikke snakke om i hvilken grad disse kan gjøre et hav av forskjell når det kommer til min. En av de mest minnerike opplevelsene i så måte, fant sted da jeg for noen måneder siden skulle rydde bordet etter å ha tatt forvel med en resturantgjest jeg hadde servert, hvorpå de hadde lagt igjen en serviett med følgende hilsen påskrevet:

 

 

Disse åtte små ordene knotet ned på en serviett, gjorde at denne dagen vil bestå i minnet som en av de beste i mitt yrkesaktive liv. Og det å få slike uventede anerkjennelser og positive overraskelser, har det igjen med å bringe ut det beste av en selv. En får da noe tilnærmet et instinktivt behov for å løfte de som omgir en opp til det samme euforiske nivå en selv befinner seg, og hvordan gjør en det? Jo, en trykker på de ‘rette knappene’ en vet booster folks sinnsstemning, slikt som komplimenter, servicen en yter blir tilført ‘det lille ekstra’, oppmuntringer, osv. Til tross for alt dette, er det gjerne ingenting i forhold til den mestringsfølelsen som følger, og som gjør en (enda) bedre på det respektive området på sikt.

Hva ‘boost’ i hverdagen angår, kan iallefall jeg underskrive på at det er fint lite som kommer opp i mot den følelsen av å bli komplimentert av andre jenter, eller homofile gutter for den saks skyld, hvor det er garantert fritt for baktanker. Dette er i mine øyne de ærligste komplimenter en kan få, men desverre er vi generelt så alt for dårlige på akkurat dette. En ting er at enkelte holdes tilbake av sjenanse, men som hovedregel kan det trygt sies at det skal en selvsikker kvinne til for å ha det i seg å kunne komplimentere en annen. For mitt vedkommende er dette med mitt eget ønske om å fremstå som akkurat dette; ‘A lady of confidence’, kombinert med vissheten av hva et slikt ektefølt kompliment gjør for min egen sinnstilstand hva som motiverer meg til å stå frem som en av det mindretall som komplimenterer det misunnelsesverdige hos andre jenter hvor det er berettiget.

Selvsagt er bloggen et talerør jeg har valgt med det for øyet å kunne øke min innflydelse på omverdnen, men uansett hvor denne virksomheten skulle ende opp, vil den påvirkning som jeg måtte utøve gjennom denne etter alt å dømme ikke kunne måle seg med den som utøves i det sosiale livet.

 

 

Drømmene som brast..

Sosiale medier flommer over av quotes og slagord som går på at en kan oppnå absolutt alt en måtte sette seg fore her i livet bare en jobber hardt og målrettet. Vel.. Det er vel ikke helt sånn det fungerer.. 

Jeg beklager den negative innstillingen her, men uten et viss talent som utgangspunkt, er det desverre ikke råd å nå til topps innen det respektive området.  

 

 

For all del.. Om ikke øvelse bestandig kan gjøre en til mester, kan det gjøre en habil, om ikke noe særskildt foreligger som setter en stopper for dette. Men å nå toppen, krever gjerne mer enn som så. Da er en faktisk nødt til å ha et talent i utgangspunktet.

Min første karriæredrøm her i livet, var å bli keramiker, hvilket syntes ganske naturlig, med tanke på hvordan jeg elsket leire så til de grader at det eneste som røpet min etniske opprinnelse når jeg ble ropt inn for kvelden var øyenfargen. Men keramikerdrømmen var faktisk seigere enn som så. Den forble faktisk værende på listen over aktuelle yrker frem til 8. klasse på ungdomsskolen. Åttende klasse var nemmelig det første året med valgfag for mitt vedkommende, og med kjeramikk oppført blandt fagene som kunne velges, var det ikke noe å lure på for min del. Vi hadde visstnok hatt litt kjeramikk i formingstimene tidligere også, men da kun begrenset til dørskildt, boller, vaser og askebegre av ymse slag. Nå var det snakk om litt mer avansert leirkunst, hvilket skulle vise seg å innebære at klinten, desverre for min del, ble skildt fra hveten.. Greit nok at tiongene som ble laget dette året holdt en betraktlig høyere standard enn hva mine foreldre tidligere var blitt holdt moralsk forpliktet til å ha fremme, men samtidig kunne det ikke stikkes under en stol at jeg falt rakt igjennom sammenlignet med de av mine medelever som hadde talent. Til tross for at jeg etter alt å dømme er den eneste som noensinne har øvd på innlært keramikkteknikk med modelleire hjemme, tok det ikke mange månedene før jeg innså at det hele var fåfengt. -Jeg ville aldri kunne bli noen successfull keramiker.

Enda mer åpenbart er det at jeg, uansett nasjonalitet og trening, aldri hadde kunnet oppnå noe som helst innen turn. – Ikke sånn og forstå at jeg noensinne har tenkt i de baner, men som barn, var nå engang turn mitt første steg inn i barneidrettens verden. Steget fikk imidlertid en av mine mest traumefylte bråstopp da jeg i 10-12 årsalderen en gang av en eller annen grunn deltok i klubbkonkurransen. -Og til tross for at jeg slettes ikke gjorde det så værst på bommen, så gikk det som jeg nå i ettertid ser at det antagelig måtte gå; Jeg kom på sisteplass.. At arrangører for et barnestevne kunne finne på ikke bare å plassere den nederste halvdelen, men i tillegg offentliggjøre de, er over min fatteevne, og ble mitt endelige forvel til turnsporten. Men det faktum at jeg er blottet for talent, betyr ikke at jeg så indelig skulle ønske det var annerledes. Den dag i dag, elsker jeg å se verdenseliten boltre seg i disse apparatene, for ikke snakke om hvor kult det hadde vært å kunne utføre en aldri så liten salto.. Men når ens sportstalent er løp, innebærer det noen markante fysiske forskjeller, slik som høyde, som rett og slett umuliggjør å være noe annet enn en håpløs gymnast..

 

 

En liten periode under oppveksten, var jeg også inne på å gå inn i politiet som drapsetterforsker. -En karriæremulighet som ble skrinlagt umiddelbart med viten om at dette innebar en aspirantperiode hvor jeg faktisk måtte håndheve de lovene jeg syntes var idiotiske på samme måte som de jeg så nytteverdien av. -Og på dette området kjente jeg tydeligvis meg selv godt på et svært så tidlig tidspunkt, for jeg ville virkelig hatt problemer med å skulle håndheve de lover og regler jeg ikke er enig i..

I likhet med keramikken som i de tidlige barndomsår ble praktisert i blåleiren, var også sang en konstant utført barndomslidenskap som aldri kunne blitt noen profesjon for min del. -Og nå snakker vi enda mer utelukket enn keramikken… På de ulike talentshowene som idol, osv, svarer nær sagt samtlige av intervjuvobjektene at de sang før de snakket, og at de sang non-stop. -Vel.. Det samme gjorde jeg.. Satt jeg i en bil, var mine stakkars foreldre og bror hensatt til å høre meg synge, non-stop, fra motoren startet til vi var fremme på bestemmelsesstedet; Fem minutter, en time, 6 timer.. – Jeg sang like fullt av full hals. Min stakkars farmor fikk dessuten oppleve å reise med buss til sørlandet med meg som konstant syngende reisefølge.. Ikke desto mindre, utviklet en høyst ordinær barnestemme seg beklageligvis i retning av Henriksen-siden av familien, hvilket vil si til det aldeles skrekkelige..

Heldigvis, må en jo bare si, har jeg aldri næret noen interesse for biler og bilkjøring. Jeg har visstnok lappen, men når det kommer til bilkjøring, innser jeg faktisk at jeg har mine begrensninger som alle, meg selv innkludert, er best tjent med at jeg tar visse hensyn til. Selv om jeg har evnet å lære det å kjøre en bil fra A til B, samt hvordan jeg skal opptre i trafikken i hht de ulike trafikkregler, har jeg nada fra naturens side når det kommer til slikt som avstandsbedømning og/i forhold til bedømning av bilens størrelse. I praksis innebærer dette at jeg har innsett at slikt som f.eks lukeparkering er synonymt med ingen parkering for mitt vedkommende, samt at kjøring i sentrum av større byer, liksom sterkt trafikkerte flerfeltsveier (spesielt ikke hvor flere av-og-på kjøringer skal foretas) heller ikke er noe jeg bør gesjeftige meg med om det kan unngås.. Solberg-familien og jeg er altså født med så ulike forutsetninger når det kommer til dette med å mannøvrere en bil at en knapt skulle tro vi tilhører samme art. Såpass ekstrem er min tilkortkommenhet når det kommer til håndtering av motoriserte kjøretøy at jeg i sannferdighetens navn ikke kan si meg mindre smålig enn at jeg setter pris på den selvfølelsesmessige oppreisningen som blir meg til del ved at de nevnte elitesjåfører blir intervjuet på engelsk etter hvert løp. 😉

 

 

 

 

 

Her er mitt liv fra 1-10! (Hvert tall røper en hemmelighet)

Etter å ha røpet hemmeligheter og ukjente sider i alfabetisk rekkefølge i DETTE innlegget, og basert på bokstavene i navnet mitt i DETTE, tenkte jeg det var på tide med en ny vri basert på en egenprodusert idé; Så her følger nye avsløringer, denne gangen med tallene 1-10 som utgangspunkt! 

 

 

1:  Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang (haha).

2:  Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.

3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over.

4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les:tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etterhvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.

5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok for egen maskin. Jeg kan enda huske hvordan jeg jobbet og slet med å komme meg gjennom de sidene, spesielt i begynnelsen. Jeg var blitt fortalt at det holdt ikke bare å kunne forme bokstavene til ord for at det skulle være noe poeng, jeg måtte også huske det jeg hadde lest! Det krevde noen gjentagelser, for å si det sånn..

6:  Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte mion fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.

7:  ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.

8:  Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det slternative som Tarot, osv.

9:  Jeg har vært en svoren ‘space-geek’ for så lenge jeg kan huske. I praksis innebærer dette et tidligste konkrete minne som gikk på at jeg bla.a hadde full ‘kåll’ på samtlige av solsystemets (daværende) ni planeter (hvilket senere ble omgjort til åtte da Pluto ble redefinert fra planet til dvergplanet) med måner, samtidig som jeg ikke kunne begripe hvordan jorden både kunne være den tredje innerste av disse, og det som jeg gikk på og gravde i ute.. Det er et av de barndommens mysterier hvis minne bestandig vil lokke frem en latter.

10:  Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var alikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn den ett år eldre venninnen min over daten fikk året før) som faktisk fulgte meg ut videregående. .

 

 

 

Mine beste rykter! [bare så surt de er falske..]

 Blogginnlegg hvor det bekreftes/avkreftes rykter, er dagligdags kost her på blogg.no. Naturlig nok, er ryktebørsen mest aktiv rundt de med høyest kjendisstatus, men det finnes også de som har ansett meg for å ha appell nok til å kunne gjøre seg interessante på bekostning av.. Om de ikke er så mange (iallefall som har kommet meg for øre), er de til gjengjeld så forbannet bra at jeg virkelig skulle ønske det i det minste kunne ha vært et snev av sannhet i dem.. 

 

Foro: I. Østli

 

Siden jeg aldri har lest en Jodel-post i mitt liv, vet jeg fint lite om hvorvidt det er noe, og eventuelt hva det kan være av sanne historier rundt meg og mitt liv folk måtte anse for interessant nok å dele.  -Og kan jeg svare bekreftende når folk legger frem opplysninger de har mottatt fra ulikt hold med åpningsordene; “Jeg har hørt at du….” glemmer jeg det umiddelbart. For meg blir det da registrert som en faktaopplysning og ikke et rykte, hvilket en ikke skal se bort i fra er grunnet i at de rett og slett ansees (iallefall av meg selv) for å være for kjedelige til å kvalifisere som rykter. Derfor overlater jeg enkelt og greit sannheten rundt meg og min person til de øvrige innleggene her på bloggen, mens dette i sin helhet vies de (beklagerligvis) usanne historiene som sirkulerer/har sirkulert om meg og mitt liv..

 

⇒  Harem av byens mest populære/ettertraktede 18-20 åringer:  Det beste ryktet ever verserte for noen år tilbake da ‘tantebarnet’ mitt (som til tross for ikke å være et biologisk beslektskap like fullt er ansett for å være mitt ‘tantebarn’), som objektivt sett ikke er noe barn lenger i en alder av 22, nettopp var blitt myndig, og delte leilighet med en kammerat. Dette er jo som kjent generasjonen som kun skiller seg fra foreldregenerasjonen ved at de ironisk nok er langt mer seriøse og gjennomtenkte i hht partnervalg. For første gang i det moderne menneskets historie, knytter derfor ‘ungdommen nå til dags’ f.eks egne vennskapsbånd blandt foreldrenes vennekrets, for ikke snakke om at den kule tanta faktisk forblir minst like kul gjennom puberteten og inn i voksen alder. -For ikke bare er jeg selvvalgt barnløs ‘for life’ (med mindre det mot formodning ikke skulle muliggjøres at unger ble satt til verden i 13-14 årsalderen (ut fra vekst og utvikling slik artens biologi foreligger pr. dags dato) innen overskuelig fremtid), jeg er faktisk også selvvalgt tante! – Og som seg hør og bør for en generasjon Z -milleniumongdom, hvis kule tanter, onkler og hva det ellers måtte være er fra foreldrenes generasjon X, så holdes ikke disse +/- dobbelt så gamle slektningene (biologiske som ikke biologiske) og omgangsvennene adskildt fra omgangskretsen innen deres egen alder. Derfor var det like vanlig for ham å ha venner og kjærestekandidater tilstede som at han tilbrakte tid med oss alene, og det tok ikke lange tiden før jeg også gikk under tilnavnet ‘tante’ blandt den indre kjernen av vennekretsen også. – En vennekrets som objektivt sett består av modellvakre ‘hunks’. For mitt vedkommende, var imidlertid denne siden ved de ikke annet enn et opphav til de mest hysteriske episoder som ble meg fortalt, for som vennene til ens tantebarn blir også de til en viss grad innkludert i hjernens blokkering av å helt kunne se de som voksne, om en ikke i like stor grad. Derfor var overraskelsen enorm den dagen jeg fikk høre historien som verserte om at denne vennegjengen var for mine toy-boys å regne, hvorav de lystret mine minste vink og hvorav jeg ‘tok for meg’ etter hva som måtte behage i det aktuelle øyeblikket. -Jeg ble altså kredittert rollen som all verdens MILFs ubestridte dronning og enehersker. -Og i det sjokket -og ikke minst latteren over galskapen i denne ryktehistorien, slo det meg at det var faktisk pokker til kompliment dette her, å bli ansett som troverdig midtpunkt i oppkoket av DEN historien! Dernest ble historien fremlagt på et vis som var uten ‘tantete relasjoner’, for å si det sånn, og muliggjorde dermed å se dette her gjennom et objektivt lys, hvilket innkluderte å kutte ‘tantebarnet’ ut av MILF med toy-boys -bildet. Det var da jeg ble slått av tanken ‘at det var jo som faen at det ikke kunne være så mye som et snev sannhet i historien om at jeg hadde tatt ‘MILF’ til et helt nytt nivå..’

 

 

⇒  Datahacker med spesialist på overvåkning:  Her må det faktisk innrømmes at jeg ikke er kan sies å være et uskyldig offer for dette ryktet.. Det har seg nemmelig slik at det i utgangspunktet var min samboer som skulle ha hacket alt av datautstyr for å spionere på en nabo noen hus bortenfor, samt hans aldrende mor. Her foreligger ingen tvil om opphavet til historien, hvilket er ‘offret’ selv, da han grunnet en i overkant høy konsentrasjon av kjemikalier i hjernen har dannet seg et virkelighetsbilde hvor dette faktisk er tilfelle, og som derav forteller villig vekk til alle han måtte møte på til skrekk og advarsel. Til tross for at denne historien, i allefall i mine øyne, ikke bare i seg selv er fullstendig ‘gale-Mattias’, i tillegg til å ha sitt opphav hos et menneske hvis tenkeevne er påvirket av et imponerende sortiment av ‘berusende’ kjemikalier, om en kan bruke det uttrykket, har den vist seg  virkelig å ha anlegg for spredning! Det gikk knapt en dag uten at en eller flere brakte temaet på bane for bekreftelse/avkreftelse.. Et par-tre ukers tid etter historien begynte å versere, står jeg ute på plassen her sammen med et par venner av meg som selvsagt også er gjort kjent med historien, hvorpå den absurde siden av meg, som med gjevne mellomrom serverer meg de mest absurde innfall og ideer, plutselig slår inn med følgende åpenbaring; Hva faen er denne greia med at det automatisk trekkes den konklusjon at det er J.A, -mannen, som er datahackeren her i huset, og ikke jeg!??..  Det som har igangsatt denne mildt sagt ubehagelige, men dog fiktive situasjonen, er intet annet enn de signaler som naturlig følger en husstand som innehar de tilkoblinger som seg hør og bør i vår tid av telefon-, TV-, og internett. Her er det jo selv i den alternative virkelighet det her er snakk om intet å hente annet enn at det går signaler til og fra huset, og intet av indikasjoner i hht hvem det måtte være innenfor disse veggene som besørger denne tilstrømningen. ‘- Og nå har det seg jo faktisk sånn’, tenkte mitt absurde alterego, at det er JEG, og ikke J.A som innehar ekspertisen hva databruk angår! J.A er den som kan dette med å sette sammen/bygge opp ting og få det til å virke, mens jeg er den som har en viss peiling når det kommer til å bruken av disse tingene. -Sånn har det alltid vært, like fullt som det alltid har vært J.A som har vært den antatte eksperten før ting blir bragt på det rene. Minner fra den tiden hvor telefonnettet var adskildt fra det web-nettet som er enerådende i dag strømmet på. -En tid hvor jeg ikke bare innehadde ekspertise i hjemmelig målestokk, men ekspertise i objektiv målestokk hva mobiler og det nevnte mobilnettet abgikk, hvor folk ble sendt til meg for å få fikset ett eller annet, men hvor ‘kilden’ hadde glemt å oppgi at det var ‘kjærringa’ de skulle ha tak i, og ikke typen hennes.. Når vi i tillegg kan føye til at jeg har en helt annen innstilling til å bli ansett for å være datahacker enn J.A, så fører dette til at jeg lar galskapen få fritt spillerom i denne saken, hvorpå jeg ender med å be disse vennene om å tilføre opphavsmannens virkelighetsbilde nye opplysninger.. For mens J.A var godt over middels irritert over å bli gjenstand for løgnhistorier, gir vel jeg når sant skal sies fullstendig faen i så måte, da slikt for meg har en ubetalelig underholdningsverdi. Og når jeg i tillegg hadde båret på en årelang irritasjon ang. tilsvarende forhåndsantagelser io den virkelige verden, besørget jeg at fyren fikk vite, som sant er, at den som eventuelt skulle ha kunnet klare å hacke seg inn noe sted, måtte eventuelt være meg, og ikke J.A.. Nå lever versonen med J.A fremdeles, men versonen der jeg har overtatt hovedrollen er den som i dag blir fortalt de nyinnvidde. Til som derav kommer til meg med den respektive versonen av historien, kan jeg dermed med en lett oppgitt latter avkrefte historien med den kjensgjerning at dersom jeg hadde innehatt det utstyr og den kunnskap som kreves for å bryte seg inn i passordbeskyttede datamaskiner, kan du ta deg faen på at jeg ville funnet langt mer matnyttige ting å bruke disse på enn en hjemmeværende fyr på rundt 50 og hans mor!.. (-Med min irrasjonelle galskap vel fornøyd med i det minste å ha kommet opp med en motvekt til den diskriminerende kvinneholdningen som ble utvist der inne i La-la-land..)

Leser TV Norge-sjefen Gryende Tider??..

I går kveld da jeg, noe forsinket, benket meg forran skjermen for å se annen episode av skandaleserien Ex on the beach, ble jeg nemmelig brått vitne til noe jeg overhodet ikke så komme.. Det skulle nemmelig vise seg at programansvarlig for nevnte skandalereality har fulgt det råd som ble gitt i denne bloggen (i DETTE innlegget) i hht å kunne gjøre serien enda drøyere; De har tatt inn sin første voksne deltager! -Og som forutsett; Dama leverer som faen!! 

 

 

Dette galskapens fyrverkeri av et menneske som skred opp av vannet i denne andre episoden av den norske versjonen av dette realitykonseptet fra helvete, viste seg nemmelig umiddelbart å være den reneste legemliggjøringen av mine tankespinn rundt hvordan det skulle kunne gjøres å få (skandale-)reality generelt og Ex on the beach spesielt, enda drøyere. Mine utgreininger i nevnte innlegg, og dama som skred opp på den stranden er faktisk så spot on at det faktisk blir litt spooky dersom det skulle vise seg at programansvarlig IKKE skulle ha tatt inn denne deltageren på info fra bloggen. – Og når sant skal sies, er det nå engang en enorm sannsynlighetsovervekt for at han IKKE har lest- og derav heller ikke hentet den gitte informasjonen fra bloggen..

Altså.. – For kjapt å sørge for at alle er inneforstått med hva dette faktisk dreier seg om; Dette mild sagt utagerende konseptet, som gjennom dets gud-vet-hvor-mange-sesonger -lange historie i gud-vet-hvor-mange land, har vært forbeholdt folk under 30, hvorpå spesielt jentene helst bør være under 25. – Og så, helt plutselig, skrider et 40 -år gammelt kvinnemenneske opp på denne stranden, hottere enn helvete og fylt til randen av bitchy attitude, som ikke la noe som helst. bånd på seg i det hun uttrykte sin avsky og anholdte nag til sin en-del.år-yngre fuck-boy av en ex. – Hvilket jo er nøyaktig hva jeg etterlyste i fjordårssesongen. For det som var spesielt her, var nemmelig at intet av det skandaløse vel kan sies å ha funnet sted rundt konseptet! Mens de kranglet, lo, pulte, spydde og grein left, right & center, var merkelig nok møtene med de (såkaldte) ex’ene noe de merkelig nok anså for å være et gode, i hht at disse ble ansett for å være en venn og aliert!

 

Monica Gaustad, alias ‘Moccababe’ (40).      <foto: dagbladet>

 

Men etter nærmere ettertanke, var det brått ikke så merkelig alikevel, da ingen av fjordårsdeltagerne faktisk var gamle nok til å kunne ha rukket å opparbeide seg noen ex’er av betydning. ‘Ex’ene ble da naturlig nok redusert til folk de hadde hooket med for en kort periode på max ei uke eller to. -Og det var i den forbindelse jeg la frem mitt forslag om å bytte ut kidsa med foreldregenerasjonen, da disse ex -relasjonene er av et helt annet kaliber! – Noe som viste seg å innfri til fulle gjennom 40 år gamle Monica! Men om det er aldri så ‘spooky’, er jeg sprellende fornøyd. Jeg aner nemmelig utviklingen av ‘en serie i serien’ som tilsvarer intet mindre enn min skadefro og skamløse sides drømmekonsept.. Nå kan jeg imidlertid bare krysse alt jeg har av fingre, og håpe så indelig jeg bare kan, at det skal vise seg å dukke opp ytterligere sjelett fra skapet til denne gudesendte deltageren fra helvete.. I’m on fire!