Vi har sett det igjennom hele Birgitte Tengs -saken, liksom vi atter igjen ser det i forbindelse med- og i kjølvannet av Viggo Kristiansens innvilgning av sin gjenopptagelsesbegjæring; 

De pårørende nekter å erkjenne at det virkelighetsbildet de opprinnelig fikk servert ikke er reelt, -uansett hvilke bevis de måtte få forelagt i så måte, for så å gå ‘all in’ i hht å motsette seg at det blir ihverksatt etterforskning for å få sannheten på bordet..

Hva er verst; Bokbrenning eller drapsforsøk??

Som så mange andre over det ganske land, følger jeg den pågående rettssaken mot Jan-Helge Andersen, der han nå står tiltalt for det drapet han ble frikjent for da den opprinnelige Baneheiadommen falt i 2001.

At det som er skjedd i den tett opptil 24 år gamle drapssaken i kjølvannet av at den antatte hovedmannen bak ugjerningene, Viggo Kristiansen, fikk sin gjenopptagelsesbegjæring innvilget i 2020 har vært- og er en enorm belastning for de pårørende av de to drepte jentene, er selvsagt hevet over all tvil. Men jeg evner allikevel ikke å komme opp med en plausibel forklaring på hvordan de fra første stund har satt seg til motverge mot at det settes ressurser inn på å finne ut av hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept!??

For all del.. Jeg er fullt klar over at det å oppleve at ens egne barn myrdes på de mest bestialske vis er en opplevelse så fryktelig at det er klin umulig å få noe som helst begrep om dersom en ikke har opplevd det selv. Følgelig, har jeg ingen problemer med å akseptere at en kan låse seg helt i det en mottar beskjeden om at det en har ansett for å være den hele og fulle sannheten rundt det som skjedde brått settes til side til fordel for en ny gjennomgang/granskning. Her i Norge har vi jo dessuten regelrett fått tatovert inn vår egen kronede fortreffelighet i hht å være en demokratisk rettsstat fra fødselen av, slik at et scenario der politi og påtalemakt regelrett har fingert bevis og/eller fremtvunget falske tilståelser er fullstendig utenkelig.

Samtidig er det jo unektelig så at ethvert sjokk relativt snarlig glir over, hvorav en så gjenvinner evnen til å tenke rasjonelt. Videre er det, eller det burde i det minste vitterlig være, klart som dagen for enhver relativt oppegående norsk borger at kravene som stilles til å få innvilget en gjenopptagelsesbegjæring på en fellende dom er særdeles høye. Ergo kreves det langt mer enn ‘bare’ å kunne vise til noen formalitetsfeil under den respektive rettergangen, selv om dette i og for seg er alvorlig nok. Det holder m.a.o ikke å ha dekning for en sannsynlighet for frifinnelse i hht de krav til sannsynlighetsovervekt som foreligger i streaffesaker dersom rettsprosedyren hadde gått etter boken. Her er nemlig praksis så til de grader strengt at det i realiteten kreves at en kan fremlegge håndfaste bevis som sannsynliggjør at den dømte faktisk er uskyldig, og at de dermed er blitt utsatt for et justismord. Følgelig burde dermed bare innvilgelsen av denne fått de pårørende i Baneheiasaken til å heve øyenbrynene i undring over hva dette her impliserte. Og når det dernest, liksom i Birgitte Tengs-saken, regelrett fosser inn klare bevis for at den antatt skyldige faktisk ikke har hatt noe med ugjerningen å gjøre, så mister jeg ikke bare all forståelse for disse menneskene, men det vokser også frem en ren og skjær aversjon imot de.

For denne fornektelsen med den påfølgende motstanden mot å legge ressurser i å få kommet til bunns i det respektive anliggendet innebærer ikke bare at denne motstanden er synonym med en motstand mot å få avdekket hva som faktisk skjedde da barna deres ble drept, men også at de gir flatt faen i at saken med dette har krevd enda et uskyldig offer; Nemlig den som har måttet sone- eller leve med en urettmessig mistanke i flerfoldige tiår til ende. Jeg vil si det er all grunn til å kunne gå ut i fra at livene i slike tilfelle som fetteren til Birgitte Tengs langt på vei er lagt i ruiner selv om det i deres tilfelle ikke gikk så langt som til en domfellelse med ditto soning. Og i tilfellet Tengs, kan jeg faktisk ikke annet enn å stille alvorlige spørsmålstegn ved hvordan det i det hele tatt kan være lov å holde frem med å pålegge denne forlengst bevist uskyldige fetteren skylden for dette drapet. – Ikke minst pga den vannvittige belastningen dette både har vert- og er for både fetteren selv, -som faktisk har sett seg nødt til å rømme sitt eget hjemland for å muliggjøre det å skape en noenlunde god og trygg tilværelse for segt selv, men også for hans pårørende.

Tilsvarende syntes nå også å ta form i forhold til Viggo Kristiansens uskyld i Baneheiadrapene. Her har vi selvsagt ikke de enorme tilleggskonsekvensene dette har avstedkommet med som følge av de nære familierelasjonene som råder i Tengs-saken, men allikevel.. Spesielt etter at den utvidede etterforskningen med dagens teknologi har kunnet påvise Jan-Helge Andersens DNA ‘all over the place’ på begge de to jentene så vel som på åstedet, mens ikke så mye som ei hudcelle under en negl har kunnet knyttes til Kristiansen, så krever jeg rett og slett at de erkjenner de ubestridelige faktiske forhold de har fått servert på et sølvfat, for med dette å rekke ut en forsonende hånd til både Kristiansen og hans påprørende. Men dessverre er det åpenbart så at de som har lidd fryktelige tap av en eller annen grunn fritas for alt som måtte være av anstendighet og ansvarstagen i all fremtid. Så til de grader tabu er det å ymte frempå med feil begått fra deres side at det later til at ikke engang rettens aktører generelt- og dommerne spesielt kan ta til orde for at nok er nok til disse menneskene..

Og mens vi nå en gang har dette med pårørende på agendaen, kommer jeg ei heller utenom den siste gruppen av uskyldige ofre i slike saker det her dreier seg om; Gruppen jeg enda har til gode å høre så ,mye som en kjeft ta til orde for i mine levedager; Nemlig de til den tiltalte/dømte forbryteren.

Eksempelvis, har jo vitterlig ikke Berit Andersen begått noe barnedrap! Ei heller er det fremkommet noe klanderverdig som kan ha bidratt til å ‘fucke opp’ sønnen så til de grader at han skulle få seg til å begå slike bestialske handlinger som han hhv er dømt for- og nå står ovenfor en utvidet tiltale for heller! Og om mulig enda mer hjerteskjærende er tanken på at Jan-Helge Andersen angivelig skal ha en yngre søster! Jeg kan iallefall ikke engang begynne å forestille meg hvordan dette her må ha preget hennes tilværelse opp igjennom skoleårene og inn i voksen alder, og hun har jo IHVERTFALL IKKE gjort noe klanderverdig!

Det jeg vil frem til her, er at disse, om så de aldri så mye har sine bånd i feil ende av saken. like forbannet har lidd umenneskelige tap- og gjennomgått utenkelige lidelser som følge av de ugjerninger som ble begått den 19 mai i 2000, og det er faktisk på høy tid at vi får en aksept- og en anerkjennelse også for denne gruppen.

Den 2. juli 2022, kjører en personbil (heretter ‘bil1′) ut på E6, for så at en kvinne haster hals over hode til sin egen bil (hvilken da blir ‘bil2′) for å følge etter. Ved et lite tettsted, eller hva en skal kalle det, like utenfor Oslo som har fått navnet Mortensrud, er det, som seg hør og bør når en kommer frem til de steder som ligger langs E6, en rundkjøring. Og en trenger vitterlig ikke å ha ‘lappen’ for å vite at i det en er på vei inn i en sådan, så innebærer det at en er nødt til å bremse betydelig ned på farten. Dette viser seg nå å være anledningen føreren av bil2 har ventet på; For mens bil1 bremser ned på forskriftsmessig vis, klamper kvinnen i bil2 gassen i bånn, for så å dundre inn i førstnevnte med all kraft. Følgelig fører selvsagt dette sammenstøtet til at bil1 med alt av menneskelig innhold feies kjepprett ut av veibanen, hvor den tilslutt ender opp med hjulene i været og taket i bakken. Til alt hell, var det ‘kun’ en rygg som ble brukket, i tillegg til x-antall øvrige personskader, og ingen liv som gikk tapt. Men at så ikke skjedde, kan da så visst ikke bilisten som (med fullt overlegg) meide de ned, for så å stikke av fra åstedet, krediteres for!

– Eller??.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å beholde 1000 parasitter er mer krevende enn å få de fjernet!

Svaret på det spørsmålet burde jo vitterlig vært en ‘no-brainer’, da det jo er snakk om et åpenbart drapsforsøk. Siden det også skulle befinne seg et kamera som fikk fanget opp det hele, er det jo følgelig heller ingen tvil rundt hverken hendelsesforløpet- eller hvem som begikk forbrytelsen.

Ergo er det altså fastslått med 100% sikkerhet at bil2 satte klampen i bånn, for så å brase inn i bil1 med vitende og vilje. – Og en beslutning om å brase inn i/på noen i full fart, innebærer at en faktisk har tatt høyde for at dette avstedkommer med en reell sjanse for at liv kan gå tapt. Dermed burde vi altså sittet igjen med konklusjonen at det vi her sto ovenfor, var et åpenbart drapsforsøk, hvilket ifølge den allmenne rettsoppfatning er gitt å bli straffet deretter. M.a.o er dette en ‘slam-dunk case’, hvorav det jo syntes i overmåte lang behandlingstid når dommen først falt i forrige uke. Men en 21 mnd. lang behandlingstid renner raka vegen ut i sanden i møte med det VIRKELIGE sjokket i dette anliggendet; Nemlig en idømt straff på skarve 1 ½ års fengsel!

18 måneder, -hvilket vil si at hun er ute etter max 15, -FOR MORDFORSØK!!!

– Ja, nå glemte jeg tilfeldigvis å informere om HVEM som satt i den bilen som ble meid av veien, og det tar jeg virkelig selvkritikk for.. Slik det hele er fremstilt til nå, så sitter en jo unektelig igjen med et bilde av dette her som hinsides sjokkerende. Jeg mener.. Det er jo tross alt snakk om en så til de grader grov voldsutøvelse at det er nødt til å ha blitt gjort i den hensikt å drepe- og/eller invalidisere, også gis det kun en ‘klaps på lanken’ i form av at vedkommende knapt rekker å få snudd i celledøren før hun er ute igjen. Herregud, en straffes jo hardere for å besitte noen skarve hekto med ‘weed’ eller annet lettere narkotisk middel, som det så fint heter, enn å foreta et kalkulert blodbad!! Men denne sjokkreaksjonen nok betraktelig i det jeg altså kan legge til at de påkjørte var en liten gruppe samfunnsengasjerte medlemmer av den innvandringskritiske grupperingen som kaller seg SIAN.. -Og når det dernest kan tilføyes at den respektive påkjørselen skjedde i kjølvannet av at disse hadde deltatt på en demonstrasjon der de bla.a hadde markert sitt syn ved å pyre opp noen utrevne papirark fra ei bok, vil det etter alt å dømme ikke bare være slutt på opprørtheten over dommen, men også være et urovekkende antall tilfelle som med dette får snudd hele skyldsspm. på hodet; For hva SIANs medlemmer angår, er det en helt unik justis som gjelder, hvilket kort fortalt går ut på at det er DE, og ikke gjerningspersonen(e) som er skyldige, og derav i det minste sivilstrafferettslig ansvarlig for de voldsangrep de måtte utsettes for.

Nå er det dog enkelte av oss som ikke innehar den nødvendige mentale kapasitet i hht å forstå den logikken som åpenbart må ligge bak dette her med at det brått singles ut en gruppe mennesker som selv må bære ansvaret for de angrep og overfall de utsettes for. Følgelig, er det vel sannsynligvis jeg som er helt på bærtur m.h.t å uttrykke den reneste bestyrtelse over en 18-månedersdom for dette drapsforsøket når det, for alt jeg vet, sjokkerende her like godt kan være at det var HUN, altså gjerningskvinnen som ble straffet, og ikke de som tross alt hadde forbrutt seg ved å delta i en fullt lovlig demonstrasjon, siden de tross alt er fra SIAN..

– You tell me!.. Jeg falt ut ved første avstikker fra ‘likhet for loven’, jeg, så her er det jo åoenbart ikke stort å hente i så måte..

Direktør i UDI, Frode Forfang, har innrømmet ovenfor NRK at de har henlagt over 1000(!) saker der asylsøkere mistenkes for å ha tilranet seg opphold på falsk grunnlag. Disse får m.a.o bli værende, no questions asked, på bekostning av andre som faktisk har et reelt behov for disse plassene. Forklaringen han oppgir, er manglende kapasitet til å behandle de respektive sakene. 

En behøver vitterlig ingen ekspertise innen de respektive fagområder for å skjønne at det krever da for faen pokker så mye mer kapasitet å ha disse boende, med alt hva det innebærer, enn å sjekke om de oppgitte data har rot i virkeligheten, for så å sende de hvis mistanke viser seg berettiget kjepprett tilbake dit de kom fra!!

Burde enkelte kriminelle bures inne for godt??

Men la oss for guds skyld ikke henge oss opp i patetiske unskyldninger om kapasitet og den slags flisespikkeri her, for denne henleggelsen har langt mer graverende følger enn påkrevd kapasitet til integrering og NAV -søknader! Ei heller bryr jeg meg døyten om de som ev. måtte ha sett sitt snitt til å få snodd seg inn et sted de så en mulighet for å skape seg et liv. -De er faktisk snarere en ressurs enn en ulempe.

Det som imidlertid er all grunn til å ta tak i hva dette anliggendet angår, er den andelen av disse her som representerer regimer, ideologier og religioner vi overhodet ikke er tjent med å ha innenfor landegrensene; Folk som i verste fall faktisk innebærer intet mindre enn en trussel mot rikets sikkerhet! Av eksempler kan nevnes IS og Talibansympatisører og andre muslimske fundamentalister som ikke har annet enn hat og forrakt for det land- og folk som har tatt de imot. Av konkrete tilfeller, har vi en Eritreer, som selvsagt er anonymisert, som beviselig støtter det helvetesregimet de legitime flyktningene har måttet flykte fra! Hvor fucked up er ikke det!?

Om en driter i om landet oversvømmes av folk som ser det som sin livsoppgave å herpe alt vestlig, så må det da i det minste la seg gjøre å nå inn med et argument der en stiller spørsmål om hvem en vil prioritere her: De rettmessige flyktningene som har flyktet hjemlandet hals over hode grunnet et grusomt terrorregime, eller de som støtter opp om dette regimet, og faktisk arbeider i dettes tjeneste her i Norge/vesten!? Det være seg om de er Shariapraktikanter som steiner kvinner over en lav sko, eritreere som støtter det militærregimet de oppgav å flykte fra, eller hva pokker det måtte være av tilfeller der folk har risikert alt for å komme seg unna terror, tortur og pinefull død, for så at representanter for den respektive terroren får oppholdstillatelse på falsk grunnlag- som attpåtil er påvist!

Videre kommer jeg heller ikke unna det faktum at det er VÅRE penger og våre ressurser UDI forvalter; De jobber m.a.o for oss, folket. Så hva faen gir de rett til å handle på tvers av de lover og regler i hht hvilke kriterier som må oppfylles for å innvilges opphold her i landet!? – Lover som tross alt er blitt utformet ut i fra grunnleggende demokratiske prinsipper!

Så langt jeg evner å se har dette anliggendet kun en gangbar løsning, og det er at vi, som folk, setter foten ned, og krever at de ser til helvete å få gjort den jobben de er satt til å gjøre. – For den der med kapasitetsmangelen må de dra lenger ut på landet med! En skal sende hjem pokker så mange urettmessige asylsøkere for at dette skal kunne veie opp imot den kapasitet som kreves for hver eneste en som urettmessig får bli! En trenger vitterlig ingen doktorgrad i matte for å regne ut den differansen!!

I kjølvannet av å ha lest meg opp på at det er funnet nedlastede noveller med barnepornografisk innhold på PC’en og nettbrettet til Baneheiadømte Jan-Helge Andersen, syntes det nødvendig å gå inn på hvorvidt enkele forbrytelser er såpass graverende- kombinert med at det foreligger en såpass stor gjentagelsesfare at den skyldige rett og slett burde holdes innelåst livet ut.. 

Gjeninnfører steining!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At Baneheiadømte Jan-Helge Andersen i sin tid grep den gavepakken av en skyldsreduserende story han ble servert på et sølvfat i forbindelse med den opprinnelige rettssaken i 2001, kan han vel i og for seg ikke klandres for. Selv om det så langt i fra er nobelt å hive seg på en forklaring som medfører at ens beste venn blir dømt som hovedmann for en forbrytelse han ikke har hatt den minste innblanding i, er det ikke til å komme utenom at det Andersen her gjorde var for rent menneskelig å regne. Følgelig, anser jeg i bunn og grunn politi og påtalemakt for det justismord som her ble begått mot den nå frikjente Viggo Kristiansen.

Men her stopper også alt av ‘good-will’ jeg er i stand til å mane frem i hht Jan-Helge Andersen..

For med Kristiansen ute av bildet, for ikke snakke om avdekkingen av hans DNA ‘all over the place’, så står vi, i allefall så langt jeg evner å se, igjen med en mulig forklaring; At den gang 19 år gamle Jan-Helge Andersen egenhendig fant, oppsøkte, voldtok og drepte to småjenter på hhv 8 og 10 år på det mest bestialske vis som tenkes kan. Bare her er det i mine øyne all grunn til å stille spørsmålstegn ved at han deretter slippes ut i samfunnet som en fri mann i slutten av 30 -årene med nytt navn og hemmelig adresse. – M.a.o fullstendig anonymisert for omverdenen generelt- og det respektive lokalsamfunnet han plasseres spesielt.

Når det så avdekkes nedlastet barnepornografisk materiale på mannens PC og nettbrett i forbindelse med den utvidede etterforskningen som igangsettes i kjølvannet av innvilgelsen av Kristiansens gjenopptagelsesbegjæring i 2020, peker jo dette klart i retning av at fyren er akkurat den samme som han var i det den grusomme ugjerningen ble begått den 19 mai i år 2000.  – Forbrytelsen som innebar at Kristiansen, som antatt hovedmann, ble idømt en sikringsdom som følge av den risiko for gjentagelse som følger en slik udåd..

Burde ikke dette som nå er avdekket dermed, om ikke annet, åpne for en seriøs debatt i hht hvorvidt Andersen burde idømmes sikring på ubegrenset tid av rent samfunnsprevantive hensyn?

Selv jeg, som prinsipielt er av den oppfatning at sonet straff bør innebære å få starte på ny frisk, har en grense i så måte, og den grensen er så avgjort passert i dette tilfellet. Faren for at Andersen skal forgripe seg- og i verste fall drepe igjen er m.a.o såpass stor at det, fra mitt ståsted, eneste rette å gjøre er å bure mannen inne, for så å kaste nøkkelen..

To ministere, samme grad av politisk makt- og derav status, to forbrytelser som i bunn og grunn er identiske, for så at håndteringen av avsløringene ikke kunne vært mer forskjellig.. 

Fantastisk lovendring, fullstendig forkvaklet formulert

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nemnden for studentsaker har altså enstemmig vedtatt at Helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har jukset på sin masteroppgave, med den følge at hun fratas sin mastergrad i helseledelse fra 2021. Dermed har avsløringene av hennes bruk av plagiat offisielt plassert henne i samme båt som tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister i samme ministeri (-altså regjeringen Støre), Sandra Borch.

Men måten de to har håndtert de respektive avsløringene- med de påfølgende fellelser, kunne altså ikke vært mer forskjellig; For mens Borch ubiddelbart la seg paddeflat, for så å ha tatt hatten sin- og gått i løpet av et kvarter etter nyheten sprakk, har helse- og omsorgsministeren istedet valgt å kjempe med nebb og klør ved å formelig klore seg fast i stillingen.

Og det som dermed selvsagt blir det store spørsmålet for meg, er hvilken av de to håndteringene som vil vise seg å falle heldigst ut, -eller minst uheldig ut, ettersom øyet som ser..

Om vi tar den først avslørte først, -altså Sandra Borch, så kommer jeg bare ikke utenom at hennes sak har et par sider som er ubetalelig komiske. For det første har vi hva som lå til grunn for avsløringen i utgangspunktet;

Som minister, hadde Borch nemlig anket en sak bestående av at BI -studenten Kristoffer Rytterager urettmessig ble utestengt fra studiet grunnet ‘gjenbruk av eget åndsverk’, hvilket på godt norsk vil si ‘selvplagiat’, på vegne av kunnskapsdepartementet. Denne anken setter så unge Rytterager på ideen om å gå Borchs egen masteroppgave i sømmene, hvorså han finner plagiat fra tidligere publiserte masteroppgaver, -og da fra andre personer enn Borch selv, og legger så utdrag av dette her ut på X (tidligere Twitter). Følgelig, falt altså Borch så til de grader for egen urimelighet at utkommet blir intet mindre enn episk å bevitne. Jeg mener.. Å sitere sin egen tegst/benytte seg av sitt egenproduserte materiale, er vitterlig ikke for urettmessig plagiat å regne, så å gå ‘all in’ med en anke på et vedtak som fastslår dette, blir det, iallefall så langt jeg kan se, ensbetydende med å skulle utestenge bare for å utestenge.

Følgelig, sitter en altså og flirer godt i skjegget med en sånn der ‘what goes around, comes around / karma is a bitch’ -følelse. Og som om dette ikke var nok, viser det seg altså at den godeste eks-ministerens oppgave ble belønnet med karakteren D, -altså laveste ståkarakter, tross juks, hvilket gjør det hele enda mer komisk fra mitt ståsted.

I kjølvannet av dette her, setter så VG seg fore å finne ut av hvorvidt det kan skjule seg tilsvarende sjelett i skapene hos noen av regjeringen Støres øvrige ministere, -og dermed var også Helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol blitt en plagiatsak ‘to be reckoned with’, for å si det sånn..

Ved første øyekast, syntes jeg faktisk litt synd på henne, da avsløringen av hennes plagiatbruk kom som en indirekte følge av Borchs i vesentlig grad selvforskyldte ‘fall from grace’. Men ved nærmere ettertanke, er det ikke til å komme utenom at hun faller dårligere ut enn sin ministerkollega i hht at hennes masteroppgave ble levert inn så sent som i 2021, hvor Kjerkol var 46 år gammel, og m.a.o godt voksen, mens Sandra Borchs master går så langt tilbake som til 2014, hvor hun kun var i 25 årsalderen. Ergo kan sistnevntes eskapader, i allefall til dels, settes under ‘paraplyen’ for ‘ung og dum’, hvilket overhodet ikke er aktuelt i Kjerkols tilfelle. Som 46 åring som attpåtil innehar sentrale verv, har en definitivt alt av konsekvensanalyse og vurderingsevne i forhold til de valg en tar på stell, med den følge at det altså ikke finnes noen unnskyldning for de regelbrudd som er begått.

Så alt i alt, vil jeg si stillingen mellom de to er 1-1 når det kommer til å ‘drite på draget’.

Så hvem av de to, med sine respektive vidt forskjellige imøtegåelser av dette her vil ende opp med å ha trukket det lengste strået ‘in the long run’??

– Jeg har ikke den ringeste anelse! Det her kan slå begge veier med like stor sannsynlighet, så langt jeg evner å se. Men når det er sagt, er jeg nå så til de grader desillusjonert i hht korrupsjon og annet ‘snusk’ blant baktelitens ypperste tinde at det for lengst har sluttet å gå inn på meg. Jeg har nå kommet dithen hvor jeg betrakter det hele fra et slags ‘fluen på veggen’ -perspektiv der jeg mer enn noe annet følger det hele av nysgjerrighet på hvordan det hele vil utvikle seg. Og på bakgrunn av dette, må jeg ærlig innrømme at det har poppet opp en rimelig shady side hos meg som vinner stadig mer terreng som heier på Kjerkol i den betydning at det vil være spennende og interessant å se hvordan hun eventuelt vil kunne dra dette her i land. – Hvis side så dagens lys i forbindelse med at jeg brått oppdaget at jeg heiet på Erna, som håndterte insidehandelen hos ektemannen Sindre Finnes på Kjerkolsk vis, i motsetning til tidligere utenriksminister, Aniken Huitfeld, hvis håndtering var mer i Sandra Borchs gate. Det er liksom noe forlokkende shady over å stå som en påle i slike ras av noen ‘syndefall’ som det her er snakk om, og ikke bøye av før en eventuelt blir båret ut fra regjeringskvartalet/stortingsbygget i reimer iført tvangstrøye..

Om så det er aldri så politisk ukorrekt å mene- og føle, for ikke snakke om å vedkjenne seg i full offentlighet, ville jeg løyet dersom jeg så mye som hintet i annen retning enn at det er noe ved måten Solberg i sin tid resolutt ‘pælmet’ den stakkars smått ‘tufsete’ ektemannen under bussen for å redde seg selv uten å nøle et sekund som jeg bare ikke kommer utenom å heie på vil vinne frem til slutt. Dette her vil garantert vekke betydelig interesse hos eventuelle psykologer som måtte være blant leserne, men om jeg selv skulle satt pengene mine på en plausibel forklaring, ville det vært at jeg bestandig har hatt en ‘greie’ for det ikke å gi seg på ‘tørre møkka’. Dessuten heller jeg faktisk mot å tro at det er nettopp slike typer vi er best tjent med som makthavere i det lange løp; Altså de som vil gå rett ‘in your face’ på alt de måtte møte på sin vei; Putin, Xi Jinping, -you name it, istedet for de som slenger seg ned i det paddeflate ved første korsvei..

Når regjeringen Støre med sin plagiatjuksende helseminister i spissen, drøye to og et halvt år ut i perioden, ENDELIG evner å få skrapet sammen nok handlekraft til å foreta en lovendring av det gode, skjer det selvsagt ikke uten at de på finuerlig vis klarer å få satt sin fullstendig forkvaklede ‘signatur’ på det hele. 

Det jeg refererer til, er m.a.o at den kommende utvidelsen av abortloven, hvor den gravide ikke lenger skal betegnes som ‘kvinne’ med ditto hunnkjønnspronomen, men med en kjønnsnøytral referanse. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Yrke: Redde verden!..   

La en ting være klinkende klart: Jeg er 100% for den endringen av abortloven som nå står på trappene, der grensen for selvbestemt abort utvides fra den nåværende 12. til 18. svangerskapsuke. – Følgelig tar jeg selvsagt den respektive endringen med det innkorpererte idiotiet i hht den meldte kjønnsnøytrale formuleringen ‘any day of the week’ kontra den nåværende 12 ukersgrensen med alt hva dette innebærer. I mine øyne, er det intet mindre enn en menneskerett å bli gitt muligheten til å kunne velge hvorvidt en ønske å fullføre graviditeten etter å ha fått foretatt de undersøkelser av fosterets tilstand som først lar seg gjøre rundt uke 16. En kan hyle i vei om sånt som downs syndroms berikelse av samfunnet, og hele den sulamitten til en blir blå i ansiktet, men realiteten ved å ha et barn med ‘særskildte omsorgsbehov’, som det så fint heter seg i disse ulvetider, er lysår unna dette rosenrøde bildet som males av pludrende runde ansikter hvis sinn utelukkende består av ‘happy, happy, happy’. Følgelig har enhver idiot som ikke befinner seg i den eksakt samme båt som den respektive kvinnen rett og slett bare å holde kjeft, da INGEN skulle blitt påtvunget et slikt ansvar.

For all del; All credos og respekt, med alt som finnes av støtteordninger og opplegg for de som velger å hhv ikke vite- og derav ‘ta det en får’, eller å fullføre svangerskap der det er sannsynliggjort at en vil få et utviklingshemmet/(alvorlig) funksjonshemmet barn. Greia er bare at dette vitterlig ikke er for alle, og det må faktisk selv kristenfolket bare se å respektere.

Mens vi nå allikevel er i gang, kan vi like greit få lagt dette yndede argumentet om at abort er for et drap, i ordets fulle betydning, å regne dødt først som sist:

Om en har dette standpunktet, så lar det seg faktisk ikke forene med å støtte opp om at en kvinne skal kunne slippe å fullføre en graviditet som resultat av en voldtekt (-av groveste sort), for er det per def. et drap på et uskyldig barn, så vil jo dette like forbannet være en realitet uavhengig av hvem som står for den respektive befruktningen- og hvordan denne fant sted! Og ei heller da kan sies å være gitt at svangerskapet skal kunne avbrytes der det å bære frem barnet innebærer en fare for kvinnens liv og helse, for forutsatt at det kan estimeres en viss sannsynlighetsovervekt for at dette her kan avstedkomme et levedyktig avkom, så vil en jo dermed få to likestilte liv satt opp i mot hverande!

Men hvor pro jeg enn måtte være av denne lovendringen, så kommer jeg bare ikke utenom den meldte kjønnsnøytrale betegnelsen av den gravide..

For dersom dette holder stikk, hvilket det sannsynligvis vil gjøre, er dette synonymt med at vi offisielt har inntatt amerikanske tilstander hva den rådende kjønnsidentitetsgalskapen angår. Ved å bytte ut kvinnebenevnelsen, med det tilhørende ponomenet ‘hun’, er dette ensbetydende med at også det offisielle Norge har innført den realitetsfornektelsen i hht at det er og bli KUN biologiske kvinner som har mulighet til å bli besvangret- og derav å føde barn. All verdens tabu, sosiale utestengelse og trusler om de mest stigmatiserende påsatte merkelapper i hht å være transfob endrer ikke en dritt på det faktum at intet jordisk vesen, -mennesket selvsagt innkludert, som innehar kjønnskromosomene Xy ALDRI hverken vil kunne la seg besvangre- og herav menstruere, føde barn eller foreta amming av ens avkom med brystmelk!!

Selv om jeg helt og fullt anerkjenner folk som f.eks Emma Ellingsen og hennes like som hhv de kvinner og menn de har tatt form av etter å ha foretatt et såkaldt komplett kjønnsskifte, er realiteten like forbannet så at dersom det engang i fremtiden skulle bli foretatt utgravninger av menneskelevninger fra en, for de, svunnen tid, og disse levningene tilfeldigvis skulle stamme fra Ellingsen (eller hennes like), vil hun uten omsvøp logføres som mann, -både på grunnlag av sjelettet- fortrinnsvis bekkenets utforming, for så at kjønnstilhørigheten iallefall spikres ut i fra DNA’et. Jeg mener.. Hva faen er greia med brått å skulle fornekte en sannhet med en sikkerhetsgehalt som får selv den sikkerheten om at Dureks medaljonger ikke kurerer kreft til å blekne!??

Det tar ikke lange tiden fra jeg starter skrollingen nedover TV2s nettside for å oppdatere meg på dagens nyheter før jeg kommer til dagens første klagesang på mobilbruk og sosiale medier. Denne gang i form av en artikkel omhandlende 23 år gamle Gabrielle Meriaki Hellstrøm som valgte å dra til et såkaldt ‘silent resort’ for ‘skjermavrusning’ der man i tillegg til å avstå fra all skjermbruk, ei heller fikk ytre et jævla ord verbalt på hele 10 dgr.. – Og atter igjen sitter jeg igjen som et eneste stort spørsmålstegn ang. den menneskelige adferd: Hvorfor fortsetter folk å bruke betydelige deler av sin tid på ting de opplever som giftig? – Hvor gikk det så galt at store deler av befolkningen ble redusert til viljeløse glassmaneter som bare lar seg drive med inn mot strandkanten inntil de ev. kommer over noen som kan forbarme seg over de ved å kaste de ut på dypt vann igjen!? 

Du er en løgner! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå syntes etter alle solemerker den innledningsvis nevnte resort-turisten at det var vel verdt både tid og penger å dra halve planeten rundt for å holde kjeft i halvannen uke til ende uten tilgang til internett for en slags mental ‘detox’, men dette dreier seg ikke om dette enkelttilfellet. Artikkelen om unge frøken Hellstrøms utbytte av å ta del i denne  kjedsommelighetsmaraton på steroider ble bare den berømmelige metaforiske dråpen som fikk det tilsvarende metaforiske beger til å renne over..

Jeg er nemlig så forbannet lei av denne konstante jamringen, klagingen og fordømmelsen av tid tilbragt forran en skjerm, fortrinnsvis mobilen, og det likeså never-ending gnålet om giftigheten ved sosiale medier, og hvordan dette fører til alt fra utseendekomplekser- til en generell følelse av mislykkethet i selve livet. Og koringen av disse klagesanger, lyder selvsagt at man lengter tilbake til den tid en var ‘fri for disse plager’.

Der det strander for meg, er hvorfor i helvete folk tilbringer store deler av sin fritid på ting de oplever som en uting!? Og når de dernest kommer trekkende med dette pisset om avhengighet, så får jeg rett og slett tilløp til spasmer. Jeg mener.. Det er mobilbruk, og da fortrinnsvis ulike nettsysler det dreier seg om, ikke fucking heroin, eller noe i den gaten! Føler du deg ikke komfortabel med skjermbruken din, så reduserer du den! – Legg vekk mobilen, slå av PC’en, -verre er det ikke!

Ja, jeg har ingen problemer med å relatere til den rastløsheten som avstedkommer det brått ikke å ha en skjerm med et tilhørende et tastatur i hende når en har blitt så vant med det at det nærmest føles som en forlengelse av en selv. Men ikke desto mindre, vil det verken avstedkomme med feber, skjelvinger som er nær ved å slå ut på Richters skala, og/eller spying i 180º vinkel! Et sådant minstemål av selvkontroll må det da for pokker la seg gjøre å oppdrive for å bryte med en vane en anser for å være en til last, eller i verste fall skade for et individ med tilhørighet blant de livsformer som etter sigende skal være utstyrt med en fri vilje. – Eller??

Hva SoMe angår, har vi altså i tillegg til den nevnte tidsbruken med ispedd av en angivelig overfladiskhet, den uendelige klagesangen om den skadelige perfeksjonismen, -det være seg alt fra det fysiske- til livsstil- og lykkefaktor, som ‘alle’ hevder har en ødeleggende effekt på deres mentale/psykiske velvære..

Vel.. Ei heller hva effekten av det å få tilsynelatende perfekte utseender- og perfekte liv angår, skiller jeg meg fra norm i så måte. Til tross for at jeg, som blogger, etter alt å dømme vet bedre enn de fleste hvordan både utseender, livsstiler, kjærlighetsliv- og whatever blir moderert, redigert og perfeksjonert etter alle kunstens regler, slik at disse glansbildene av noen liv og legemeer ikke er reelle, har de like forbannet den samme nedtrykkende effekten på meg som på alle andre. Eneste grunnen til at jeg- og mine likemenn ikke tar tilsvarende skade av dette her, er noe så banalt som at vi tok konsekvensen av denne negative murringen som i sin tid avstedkom det å gå inn på de såkaldte profilene, og i det hele tatt der den respektive perfeksjonen frontes!

I utgangspunktet tenkte jeg f.eks at jeg kunne få utbytte av å følge diverse bildeprofiler for å lære så vel som å la meg inspirere i den tid jeg fremdeles hadde en aldri så liten fot innenfor modellbransjen. Men det tok imidlertid ikke mange besøkene på de respektive plattformer før jeg ble meg bevisst at dette her avstedkom med en økt usikkerhet istedet for den iderikdom jeg trodde jeg skulle få ut av de. Og i det øyeblikk denne realiteten kom for en dag, var det for meg en selvfølge å avfølge asap, for å sitte igjen med et negativt utbytte av å følge noen, gidder jeg da vitterlig ikke!

Så hvorfor gjør ikke andre det samme!? Jeg mener.. Dette er da en ‘no-brainer’, så langt jeg evner å se!!

På bakgrunn av dette, er jeg tilbøyelig til å mistenke at denne klagingen- og fordømmelsen i betydelig grad er grunnet i allmennhetens higen etter å følge flokken i form av å opptre i tråd med de rådende politisk korrekte ideal. For det å klage og bære seg over mobilbruken/skjermtiden er unektelig i vinden for tiden. En syntes nærmest å være sosialt forpliktet til å ta avstand fra både egen- og omgivelsenes konstante mobilfikling, for så at det er på full fart mot å tas til et helt nytt nivå når det kommer til barnas. Så når de da like forbannet setter mobilen forran ungen med Fantorangen, Teletubbies. og gud vet hva av surrealistiske fantasifigurer jeg nekter å tro kan ha blitt kokt opp i en hjerne som ikke har vært på en syretrip ut av denne verden hoppende rundt på skjermen for at de skal holde kjeft, så forsvinner troverdigheten deres som dugg for solen for mitt vedkommende. Tilsvarende taler det faktum at profiler som Caroline Berg Eriksen, Nora Haukland, og de mange muskuløse menns treningsprofiler fremdeles holder stand med titusner av følgere sitt tydelige språk om at dette ikke adder opp med den unisone klagesangen som råder. Følgelig blir konklusjonen av dette her at det alltids er en del som er såpass blåst at de ikke skjønner sitt eget beste, for så at de øvrige av følgere som hengir seg til det respektive hylekoret rett og slett bare utgjør den urovekkende høye andelen av befolkningen som passivt dilter etter den metaforiske bjellekua i hht å si, mene og opptre i tråd med resten av ‘bermen’. Min kur for skadelig SoMe -påvirkning, så vel som for mye av ens tid tilbragt forran en skjerm, er dermed å begynne å tenke selv, for så å mene-, føle-, og handle deretter. Føler du virkelig den skaden du tar til orde for, avfølger du, reduserer mobiltid ved å legge den fra deg, osv. Dersom du derimot evner å gå såpass i deg selv at du innser du i større eller mindre grad er formet av omgivelsene i hht hva du tar til orde for, så ‘grow a pair’, og stå for det som føles rett for deg, og deg alene, uavhengig av hva ståa måtte være for ‘alle andre’.

I det Taliban, i en skriftelig melding til vesten, kan melde at de har gjeninnført praksisen med steining av kvinner som straff for utroskap (hvilket i disse kretser tolkes såpass utvidende at det inkluderer voldtekt), kan en vel trygt slå fast at situasjonen er tilbake der den var i forkant av 11. september. 

I den forbindelse, lurer jeg på om noen kan være så snill å fortelle meg hva faen som var vitsen med å sende folk ned for å ta knekken på dette regimet med livet som innsats når det hele ender med at man tilsynelatende bare går lei, for så å bare gi de de okuperte landområdene tilbake igjen!??

Når drapsofferet- og morderens pårørende er de samme menneskene!..

At NATO -styrkene i sin tid gikk inn i hhv Iran og Afghanistan, var, som kjent, grunnet i terroraksjonen som fant sted i New-York, USA den 11. September 2001, hvor altså to kaprede fly blir styrt rett inn i hver av de to skyskraperne i World trade center, i tillegg til et i Pentagon. Dette blir så, naturlig nok, ansett for å være et angrep på USA som sådan, med den følge at det dermed også blir for et angrep på samtlige av forsvarsalliansens medlemsland.

De som sto bak angrepet, var så organisasjonen Al Qaida, som har sine røtter i Taliban, hvorfra organisasjonen altså i bunn og grunn blir finansiert.

Det respektive motangrepet har så, kort fortalt, to formål:

A) Få kloa i Al-Qaidas leder, Osama Bin Laden, -og dernest Iraks diktator, Saddam Hussein, da han sies å ha lumske planer om å hive seg med på terrorgaleien med kjemiske våpen, mens man nå allikevel var i gang.

B) Knuse de regimer som utgjør det som får tilnavnet ‘ondskapens akse’. Her blir så frigjøringen av befolkningen oppgitt som formålet med det hele, sammen med å få bukt med de som står bak terrorangrepene mot vestlige mål.

Og når hele NATO -kostebinderiet dundrer inn over landegrensen, går det oppskriftsmessig i form av at det ene- etter det andre området okuperes, for så å gi makten tilbake til folket, med den følge at det faktisk ser på grensen til lovende ut der en stund!

Men selv om det ut i fra et krigsrelatert perspektiv må sies å ha gått relativt knirkefritt å få tatt den ønskede kontrollen der nede, med unntak av at det tok litt tid å få gravd frem Bin Laden, så kommer en aldri fra en krig uten tap. – Og tap i denne sammenhengen, innebærer jo unektelig tap av liv; Altså umistelige tap av enkeltindivider som aldri vil kunne returnere. Noens sønn/datter, søsken, ektefelle, som har favoritter innen mat og drikke, fobier, sin egen unike latter… Altså offer- og tap som krever at man i det minste gjør ens ytterste for at dette ikke var forgjeves, slik at de gav sine liv på veien mot det endelige målet..

Når man da brått får seg fore at man brått ikke gidder å prioritere dette her lenger, for så å trekke ut alt av styrker, går det selvsagt som det var gitt å gå: Talibangalskapen kommer opp til overflaten igjen for så å gjenerobre rubb og rake i den hensikt å returnere hele driten tilbake til square one. De som nå står i mellom disse og makten over ytterligere områder, er den like gale organisasjonen Islamic state, eller IS: Hvilket altså i denne ondskapens akse er synonymt med pest eller kolera hva trusselbildet mot vesten angår, liksom for folket generelt, og kvinner spesielt.

Som nevnt innledningsvis, har de altså allerede kommet godt igang i hht å demonstrere sin agenda ovenfor vesten, i form av den respektive meldingen om at steiningen er gjeninnført. Og da kan en jo ikke annet enn å spørre om ikke det å bry seg med å passe på/ivareta det som er blitt kjempet for- og vunnet rett og slett er å ‘pisse’ på de falne, de skadde og deres pårørende! For ikke snakke om hva de så for seg skje i det de bestemte seg for å trekke alt av folk ut av de respektive områdene!? Jeg mener.. Det krever jo ikke akkurat noen militær ekspertise for å se den her komme! I mine øyne, syntes det faktisk så til de grader åpenbart at en rett og slett må åpne for muligheten for at de rett og slett har besørget den avstedkomne økningen i hht terrortrussel med vitende og vilje! Krig er som kjent ikke bare ‘big business, but one of the biggest there is’, så jeg ville ikke blitt nevneverdig overrasket om det skulle komme meg for øret at så var tilfelle, for å si det sånn!

Når det er sagt, mangler det jo ikke akkurat på kriger å gjøre den respektive business ut av, så når alt kommer til alt,  føyer vel denne tilbaketrekkingen, med alt hva denne innebærer, seg mest sannsynlig ‘bare’ inn blant de siste i den uendelige rekken av daværende president Trumps fadeser, og hårreisende beslutninger. – Som et siste ‘fuck-you’ til det kommende presidentskap ved å stikke så mange kjepper i det metaforiske hjulet for Biden-administrasjonen som mulig. – Vad vet jag..

Hvorvidt den respektive tilbaketrekningen er grunnet i det ene- eller det andre (hvorav de ovenfor nedfelte spekulasjoner selvsagt ikke er mer enn nettopp det; Spekulasjoner), er utkommet uansett det samme; En ‘re-set’ av tiden tilbake til det trusselnivået som rådet i det jagerflyene dundret inn over det afghanske luftrommet, i følge med alt av tanks og marinesoldater i kjølvannet av 9/11 -angrepet. – Hvilket altså, som seg hør og bør, nå syntes å ha manifistert seg som å være synonymt med at alt av offer til syvende og sist endte opp som ofret for ingen verdens ting.

De pårørende i trippeldrapssaken i Ål, der politiet antar Arne Slaatten drepte sin kone og deres to barn før han tok sitt eget liv, har gått ut mot pressen for respektløs fremferd ved å offentliggjøre siktedes identitet. 

– Et utspill som reiser flere ‘issues’ enn jeg kan si jeg har den fulle oversikt over i skrivende stund, ikke minst grunnet at i en sak som denne, er de etterlatte etter ofrene etter alt å dømme identiske med gjerningsmannens familie.. 

For mye av det gode blir giftig!

Om vi først ser på forholdet drapsofferets etterlatte vs. drapsmannens familie isolert sett, mener jeg i utgangspunktet samfunnet i en langt større grad burde innse at også sistnevnte gruppe er ofre i drap- og overgrepssaker, og ihverksette hjelpetiltak deretter. De lider jo også enorme tap som følge av noe slikt, liksom de faktisk ikke har noe mer skyld i det inntrufne enn de pårørende på den andre siden. Samtidig er grensen nødt til å gå i hht identifisering. En kan bare ikke tilbakeholde identiteten til siktede i alvorlige/graverende kriminalsaker for offentligheten, om så dette innebærer en aldri så stor belastning for vedkommendes nærmeste.

Vanligvis, står jo de to pårørendegruppene på hver sin side, der ofrets familie som (naturlig nok) har samfunnets udelte sympati helst ville sett vedkommende satt i gapestokk for at alle skal kunne se hvem dette umennesket er, og vite hva vedkommende har gjort, mens den siktede/dømtes familie selvsagt ønsker å begrense ‘skammen’ og de negative følgene som avstedkommer dette.

Men når det etter alt å dømme er en familiefar som har foretatt ugjerningen, for så å ta sitt eget liv til slutt, innebærer jo dette at drapsoffernes- og drapsmannens pårørende er de samme menneskene! – Og i det denne sammensmeltningen av de respektive motpoler i sedelighet- vold- og drapssaker inntrer, avstedkommer det altså i dette tilfellet en fornærmelse over at pressen går ut med identiteten til det fjerde døde familiemedlemmet i den respektive trippeldrapssaken..

Da kan det være den observante leser vet hvor jeg er på vei hen; Når en har fire av fire familiemedlemmer døde på åstedet for et trippeldrap, hvor så husfruen og familiens to barn oppgis som drapsofferne, krever det jo strengt tatt ingen sjefsetterforsker for å trekke slutningen at det fjerde- og siste døde familiemedlemmet dermed er faren i huset, og at vedkommende dermed er antatt å ha begått drap-selvdrap! Fra mitt ståsted, dukker derav unektelig spørsmålet opp om hvorvidt det strengt tatt ikke burde vært en eller annen instans, bistandsadvokat, journalist, eller hva det ellers måtte være, som kunne påpeke det åpenbare for denne hardt prøvede, og dermed antageligvis ikke utpreget rasjonelt tenkende familien før utspillet nådde hhv de respektive klageinstanser og media!?

Eneste måten å kunne tilbakeholde at siktede i saken er den avdøde familiefaren, ville unektelig vært å omtale saken som et kvadrippeldrap (er det ikke dét det heter når det er fire, mon tro?) så lenge som mulig.. Og da åpner dette selvsagt for spørsmålet om hva ‘så lenge som mulig’ innebærer i dette tilfellet. Nå er jo jeg vitterlig ingen etterforsker, men jeg har i det minste forstått det slik at disse her har såpass snøring på hva som kjennetegner et selvmord- og derav hva som skiller dette fra drap som er (forsøkt) kamuflert som selvdrap. Når de så går ut med at den avdøde faren er siktet i saken, samtidig som de konsekvent omtaler det inntrufne som et trippeldrap, må en vel dermed trygt kunne gå ut i fra at det i dette tilfelle er så sikre bevis på at så er tilfelle som råd er.

Videre kommer jeg ei heller utenom dette med å ta ut en siktelse mot en avdød. Jeg mener.. Hvor vil de egentlig med det? – At en rettssak skal avstedkomme endt etterforskning som en hvikljen som helst annen drapssak der gjerningsmannen er i live!? Det ville jo i så fall være fullstendig meningsløst, spør du meg, for hva så, liksom? – Straffeutmåling satt til evig tid ‘under torva’??

Selvsagt må en slik sak etterforskes for i størst mulig grad å komme til bunns i hva som har skjedd. Jeg kan bare ikke skjønne annet enn at det i dette tilfellet er ‘case closed’ i det politiet har gravd frem det som råd er, for med det å kunne avsi et hendelsesforløp ut i fra de bevis de har klart å avdekke.

Vanligvis blir betegnelsen ‘verdens mektigste (mann)’ benyttet i hht USAs president, i kraft av stillingen som leder av verdens ledende stormakt. Men i realiteten må dette sies å være en sannhet med modifikasjoner, da lederen av forsvarsalliansen NATO iallefall ikke besitter noe mindre makt, for å si det sånn! 

Og mannen som har innehatt denne uhyre mektige, og ikke minst ansvarsfulle jobben, og dette i den mest utfordrende perioden som tenkes kan, er Norsk, og heter Jens Stoltenberg. 

Jeg blir rett og slett bare mer og mer imponert av hvordan han har vist seg å klare det jeg anså for å være en umulig balansegang; Nemlig å ikke fire ovenfor Putin i hht å bistå Ukraina, samtidig som det hele ikke tas dit hvor den gale diktatoren trykker på den røde knappen som innebærer at helvete er løs.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mere blod!

Stoltenberg som statsminister for en rød-grønn regjering som i bunn og grunn setter tryggheten i forsetet, blir jo ikke akkurat feiret og fetert med flagg og faner av en som velger seg frihet forran trygghet ‘any day of the week’, slik som meg. Samtidig har jeg jo bokstavelig talt vokst opp med de diplomatiske evnene som ligger i familien Stoltenberg, så allerede den gang tenkte jeg som så at den her regjeringen ‘suger’, men mannen er unektelig ‘jævlig god’ utenriks! For om jeg så skar tenner over oppkommet av lovreguleringer for å øke tryggheten på bekostning av den individuelle friheten, kunne ikke engang jeg unngå å la meg imponere av hvordan regjeringen Stoltenberg i sin tid evnet å få satt Norge på kartet på et vis som strengt tatt ikke skulle latt seg gjøre for et land med skarve 5.5 mill. innbyggere.

Og i erketypisk norsk ånd, er jo også jeg blodpatriot, med all den nasjonale stolthet som følger i det en nordmann blir innsatt som leder for den mektigste militærmakt som tenkes kan: NATO, etter anbefaling fra selveste Barak Obama og Tysklands rikskansler Angela Merkel. Det er jo ikke til å komme fra at sånt er stas for en nordmann, om så en var aldri så frustrert over politikken fyren ledet an som statsminister!

Dette lederskapet fungerer så plettfritt i kraft av at han evner å nøytralisere Trumps krumspring etter innsettelsen i 2016, for så at altså helvetet bryter løs i form av Russlands angrep på Ukraina i februar 2022..

Det tok vel ikke stort mer enn et kvarter ut i den krigen før jeg tenkte som så at den stakkars mannen står ovenfor et uløselig dilemma som vel i beste fall er dømt til å ende med å bli ‘bedt’ om å trekke seg; På den ene siden var en jo avhengig av å tøye strikken til bristepunktet hva militær bistand til Ukraina angår, både i hht å sikre Europas trygghet, og å ikke vise tegn til svakhet i hht å la seg skremme av Putins trussler om bruk av atomvåpen. På den andre siden, måtte en så kunne utvise den respektive fryktløsheten uten at det bikket over dithen at den åpenbart psykopatiske lederen faktisk ble presset såpass langt opp i hjørnet at han ville trykke på den røde knappen..

Med tanke på Vladimir Putins ikke-eksisterende tanke på tapte liv- og lidelser som gjør at det vitterlig ikke er behov for noen ekspertise/profesjonalitet innen psykiatri for å kunne slå fast at mannen er fullblods psykopat, anså jeg i utgangspunktet denne ballansegangen som borderline umulig. Så når han klarer å stå fjellstødt frem til det som i utgangspunktet skille endt hans periode som generalsekretær i forsvarsalliansen, hvorav han, som kjent, er ment å tiltre i stillingen som sentralbanksjef, er jeg allerede her full av ‘credos’ til ham for faktisk å ha stått løpet ut som den nest lengstsittende i det respektive embetet.

Dernest skjer jo det at han enstemmig blir bedt om å fortsette, i kraft av å bli ansett som alliansens beste kort i hht å lede NATO helskinnet igjennom den pågående krisen. – Hvor han iallefall blir sittende frem til den inneværende eriodens utløp i det oktober bikker over til november. Og her står han altså fremdeles fjellstøtt i det lille Ukraina fremdeles holder stand mot supermakten på tredje året, takket være organisasjonens bistand i form av massive  våpenforsyninger. Følgelig, er altså organisasjonen så involvert som råd er uten fysisk å gå inn med styrker, med den følge at han klarer det umulige i kraft av å stå som en påle på den linen som situasjonen tilsier i hht å ikke ramle over dit hvor Putin altså fyrer av fra atomlagret sitt i desperasjon,

Og som om ikke dette var nok, har han, som sagt, både evnet å holde Amerikanernes representant i galehuset, Donald Trump, i sjakk i fire år til ende, SAMT landet den diplomatiske ‘mission impossible’ Tyrkia vs. Sverige i hht å få innvilget sistnevntes søknad om medlemskap i alliansen.

Altså.. Dette her er det bare å ‘ta av seg støvet- og bøye seg i hatten’ for, for dette her er virkelig stor ‘idrett’, for å si det sånn! Og det så til de grader at vi snakker en verdenspolitikkens svar profiler som Usein Bolt, Michael Jordan,  Karsten Warholm, Messi, Ronaldo og Erling Haaland. – Og i disse politiske ulvetider, med en Ap -leder- og et ministeri hvis utviste evner til å styre landet får regjeringen Stoltenberg til å fremstå som det reneste drømmescenarioet til sammenligning, er det som balsam i den erkenorske folkesjela å kunne slå seg på brystet i en borderline hovmodig stolthet over å iallefall kunne skilte med den soleklare verdenseneren på politikkens internasjonale arena.