I Norge, har vi, som kjent en grunnlovsbestemmelse (Grunnlovens §100) som gir borgerne rett til å gjøre seg opp sine egne meninger, og gå ut med disse i offentligheten.
Paralelt med denne, har vi siden 2005 vært underlagt et forbud som går på nettopp dette med retten til å fritt få ytre seg i offentligheten; Nemlig den såkaldte ‘rasismeparagrafen’ (Straffelovens §185), som forbyr diskriminerende/hatfulle ytringer rettet mot noens hudfarge/etnisitet, religion. seksuelle legning, kjønnsidentitet og/eller funksjonshemning.
Hvordan denne loven ikke skal ende med å utgjøre en reell trussel mot den friheten som utgjør en betydelig del av hele landets fundament, er dessverre utenfor min fatteevne.
Altså: Den respektive lovbestemmelsen er etter alle solemerker vedtatt i beste mening, og ut i fra de tilfeller jeg har fått med meg at den er blitt praktisert, har det ikke vært noe problem å se hvor grensen går mellom det som pr. def er en meningsytring- og derav er beskyttet av grl.§100, og det som er for en sådan hatytring som omfattes av str.l §185 å regne. Retten har, og det vitterlig med rette, lagt listen særs høyt i hht hva som kreves for at en ytring skal omfattes av denne lovbestemmelsen.
Men så er det nå engang sånn at rettsvesnet ikke kan føre en praksis på siden av det som står og gjelder i samfunnet forøvrig. Rettspraksis er m.a.o nødt til å utvikle seg i takt med samfunnet som sådan. Om så ikke var tilfelle, ville vi jo brått kunne dømmes etter kriterier som i samfunnet forøvrig er gått inn i historien forlengst, så slik er det utvilsomt nødt tril å være. Samtidig, er jo intet i denne verden sort-hvitt, hvilket betyr at intet gode kommer uten at det også følger med ett og annet onde. Og ‘ondet’ i dette tilfellet, er at det dermed også er begrenset hvilken grad rettsvesnet kan stå i mot innføring av en rettspraksis som er en følge av en negativ samfunnsutvikling.
Altså; Verden har udiskutabelt gått kollektivt fra vettet, og en del av denne galskapen går på at det er en kraftig økning i saker og ting som erklæres for å være hhv krenkende og/eller diskriminerende, samtidig som listen for hva folk lar seg krenke av, senkes for hver dag som går. Ergo er vi kommet dithen hvor den uskrevne versjonen av str.l §185 strekker seg langt utover det en (hittil) har kunnet bli rettslig dømt for.
I praksis, innebærer dette at det i følge ‘folkedomstolen’ for lengst er erklært strengt forbudt å kritisere minoriteters kulturelle praksis, for ikke snakke om sakelig begrunnede meningsytringer i hht hvorfor en anser den respektive praksis for ‘giftig’ i hht sammenblanding med vår, vestlige kultur. Strafferammen for slikt, er hittil ‘merkelapper’ som for mange kan få fatale konsekvenser, og det er vel strengt tatt kun et tidsspørsmål når også rettspraksis vil begynne så smått med en lemping av sine vilkår.
Som nevnt ovenfor, er det intet gode som ikke har det minste lille av onde med seg, og for ytringsfriheten sion del, består dette ondet av at den også gir fritt leide for meninger som av mange ansees for fullstendig uakseptable og/eller regelrett forkastelige. – Hvilket jo i betydelig grad må sies å være de holdninger som omfattes av str.l. §185. Så langt jeg evner å se, er derfor hele loven i seg selv grunnlovsstridig. Samtidig ser jeg det skillet mellom det som per d.d er definert som en meningsytring, og det som altså er for en hatytring å regne som ligger til grunn for at Stortinget i sin tid kom til motsatt konklusjon i dette anliggendet. Ergo hadde jeg kunnet leve med bestemmelsen slik den praktiseres i dag. Problemet er bare at jeg ikke evner å se hvordan praksis ikke skal bli utvidet, og dermed ende opp med å redusere ytringsfriheten til en papirbestemmelse..
Om vi (enda) ikke kan skryte på oss å ha slått England, så er vi i det minste helt oppe ‘å nikker’ hva rojale skandaler og opphøyd faenskap angår. – Og vi har klart det på rekordtid!
Der vi var naive nok til å tro Norge ikke hadde kongelig kapasitet til å overgå Martha og Durek hva rojale skandaler angår, så feier altså kronprinsessens eldste sønn, Marius Borg Høiby inn fra venstre og besørger et skandaleomfang av britisk standard. (foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)
Blir det kronprinsessesønnen Marius som skal få bleknet Martha og Dureks skandalestempel??
Det ser jaggu slik ut i skrivende stund. Selv ikke Dureks ekstremsjamanisme, Marthas englekonversasjoner, ginlansering med kongelig varemerke og okupasjon av Geiranger kommune i tre dager til ende på statens regning kan måle seg med en 27 år gammel manns fysiske angrep på en kvinne krydret med rasering av en hel leilighet.
Da jeg først hørte nyheten om at den tidligere ‘lille Marius’, som noen-og-tyve år senere så visst ikke er liten lenger var i hardt vær, mistenkt for vold, antok jeg først at han hadde kommet i bråk på byen, eller noe i den duren. – Sånt skjer i den maskulinje verden, så jeg arkiverer dermed hele greia i bevissthetens bakre gemakker som Se & hør -fjas aka oppblåst storm i et vannglass.
Først da det kommer for en dag at det slettes ikke dreier seg om å ha gitt en likeså full, kokainfylt og kranglevoren fyr ‘en på trynet’ ut i de små timer, men en kvinne tysk presse navngir som Rebecca Helberg-Arnesen, han på toppen av alt skal ha hatt en relasjon til, tar saken form av en reell nyhet for mitt vedkommende. Men der dette skulle ha kommet som.. – Ja, om ikke akkurat som et sjokk, så iallefall som en betydelig overraskelse, feier istedet et gammelt minne om en annen episode der kronprinsessesønnen innehadde en av hovedrollene inn fra venstre og totalt elimimerer overraskelsesmomentet. – En episode som faktisk sjokkerte meg, og som jeg til dags dato ikke kan fatte og begripe fikk passere ‘just like that’..
Nå er det blitt noen år siden det respektive anliggendet, men det dreide seg om en YouTuber med såpass mange følgere at det er for et mirakel å regne at det ikke kom pressen for øret. Vedkommende hadde noen dager i forkant av den videoen jeg snublet over fortalt om en eller annen uheldig episode med en ikke-navngitt mann. Denne anonymiserte herremannen blir så, av en eller annen grunn, tippet å være Marius Borg Høiby, -hvilket det i dette tilfellet altså ikke var. Greia er imidlertid at den godeste herremannen klikket så til de grader på denne stakkars YouTuberen, som jo ikke kunne noe for at det var folk som hadde gått til urettmessige antagelser i hht hvem den ukjente mannen hun snakket om var. – Og det jeg ser, er altså videoen hun gikk ut med der hun viser screen-shots av samtalen hun så har med Borg Høiby i kljølvannet av dette her etter at grensen for hva hun finner seg i til slutt er overskredet.
Et bilde fra Borg Høiby sin Instagram der dama som er avbildet sammen med ham skal være identisk med hun som nå har anmeldt ham for vold og skadeverk.
– La meg bare si det sånn at det som ble sagt fra hans side, mens hun gikk så langt ut av sitt gode skinn i å beklage det inntrufne at det hadde passert irriterende med god margin, var vitterlig ikke pent.. Bare det å kunne varte opp med en språkbruk som selv JEG ble sittende med bakoversveis av, sier jo vitterlig sitt!
Fyren gikk så langt iver streken det er mulig å komme, og da i saker hvor den respektive mottakeren faktisk HAR skyld i anliggendet, -for ikke snakke om i denne anledningen hvor vedkommende overhodet ikke kunne klandres i det hele tatt.
Som nevnt, gikk altså denne episoden utrolig nok under radaren. Men ikke desto mindre, røsket nyheten om at Borg Høiby er siktet for vold mot en kvinnelig bekjent episoden opp fra bevissthetens bakre gemakker, med den følge at det inntrufne altså ikke avstedkom med så mye som et hevet øyenbryn. Det som imidlertid slår meg, er at NOEN må ha vært klar over denne ugne siden av kronprinsessesønnens personlighet, for det som fremgikk i den nevnte videoen avslørte et så til de grader ukontrollert temperament at det umulig kan ha unngått oppmerksomheten til de som har med fyren å gjøre. Fra mitt ståsted tilsa det som fremgikk i den videoen, kombinert med antallet følgere denne jenta hadde allerede den gang at det ikke hadde skulle kunnet unngå presseoverskriftene. Jeg husker jeg undret meg over dette i lang tid etterpå, hvorav jeg også gikk tilbake for å se om det kunne være lagt ut en eller annen form for oppfølging, uten å finne en dritt. Jeg fant ikke engang tilbake til videoen jeg hadde sett! Og i slike tilfelle, blir jo jeg nysgjerrig på hvorfor- og hvordean dette kan ha seg.
Men dette var før bloggens tid, så når intet var å finne, gjaldt det jo ikke akkurat verdensfreden, slik at interessen sakte men sikkert dabber av, for så med tiden bare å ha bleknet bort i skyggen av stadig nye hendelser og anliggende av langt mer allment relevant karakter. Det eneste som imidlertid forble værende, var at ‘lille Marius’ aldri ble søt igjen, for å si det sånn.
Martha & Dureks eskapader blekner i forhold til kongeskandalen kronprinsesse Mette-Marits sønn har forårsaket. (foto: Babak Golkar)
De spørsmål om hvorfor og hvordan fra den gang, har imidlertid blusset opp igjen nå, for med dette blir det jo et spørsmål om hvordan denne siden til unge Høiby har kunnet holdes skjult i all denne tiden, for ikke snakke om HVEM som har besørget at den har fått passere så til de grader under radaren, og ikke minst kan det ha vært denne/disse hvem som kan ha sørget for å ha fått det respektive Marius’-materialet fjernet fra YouTube den gangen??
Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at en fyr som utøver vold grov nok til å sende ei dame på sykehus med hjernerystelse og hodeskader, samt å totalrasere en leilighet, hvorav kronen på skadeverket var å kjøre en kniv inn i veggen, har vært farlig og ukontrollert sint flere ganger enn to i løpet av livet! For min del, driter jeg langflatt i alkoholreklame, bruk av prinsessetitler og en virksomhet som er så ‘far out’ at de som går på det som selges her selv må ta ansvar for egen dumhet. At en rabiat kan tenkes å ha fått fly fritt rundt i samfunnet, er imidlertid noe ganske annet, slik jeg ser det.
Selv om jeg faktisk trodde problemet med oppkommet av de talløse kjønnstilhørighetene var løst i idrettssammenheng, kom det så avgjort ikke som et sjokk at det skulle oppstå en situasjon der det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt OL-deltagere som stiller som kvinner i realiteten er menn..
Den italienske bokseren Angela Carini trakk seg nærmest umiddelbart etter at dommeren hadde startet kampen mot Algerias Imane Khelif (bildet), da sistnevnte er utestengt av bokseforbundet fordi de definerer henne som mann. IOC har imidlertid virdert det annerledes, og sånt blir det selvsagt bråk av (foto: AFP)
Dette med udefinert kjønnstilhørighet i OL-sammenheng, ble for alvor et issue ved bokseren Imane Khelif. Hun er imidlertid ikke den eneste (angivelig) kvinnelige bokseren hvor det råder en uklarhet ang. kjønnstilhørigheten, da det samme gjelder Lin Yu Ting fra Taiwan. Men det respektive issuet, gikk altså viralt som følge av at italienske Angela Carini trakk seg etter bare 45 sekunder ut i kampen fordi hun, ut i fra sitt ståsted, sto med en mannlig motstander.
Årsaken til kontroversen, er rett og slett at det internasjonale bokseforbundet, IBO, som inntil nylig hadde den fulle styring hva amatørboksing angår, nektet de to å delta i fjorårets VM. Så ble dette altså endret, slik at Den internasjonale olympiske komité, IOC, har det endelige ordet ang. hva som står og gjelder innen idretten, og IOC kom altså til den motsatte slutningen hva de to boksernes kjønnstilhørighet angår.
Nå har ikke jueg satt meg inn i Lin Yu Tings tilfelle, men i Khelifs, later det til åp dreie seg om at h*n skal være blant de ytterst få der kjønnsorganer ikke stemmer helt overrens med de respektive kjønnshormoner. M.a.o skal Khelif etter sigende ha blitt påvist kjønnshormonene Xy, og være født med ‘innovertiss’, for å si det på godt norsk. Utover dette, skal det imidlertid ikke ha fremkommet en dritt av relevans hva klargjøring av denne kjønnstilhørigheten angår. Og når sant skal sies, er mitt engasjement i forhold til amatørboksing mildt sagt minimalt, med den følge at jeg ikke bryr meg nevnevefrdig om hva utkommet i de to sakene vil bli. Samtidig, er det hevet over all tvil om at dette her med kjønnstilhørigheter må diskuteres og evalueres på et sakelig nivå og på et vitenskapelig grunnlag, for så at det vedtas et reglement som gjør det klinkende klart hva som gjelder i de ulike tilfeller som gjelder kjønnstilhørighet innen idretten.
Ut i fra det jeg har sett i norsk presse, er det imidlertid ingen sakelig objektivitet å spore. I NRKs OL-studio, gikk programlederne ut av sine gode skinn i tro krenkelsesånd på vegne av Khelif, hvorav det ble lagt ut i det vide og brede om hvor fryktelig det er at kjønnstilhørigheten til vedkommende ble betvilt. Dette følges så opp av Jan-Petter Saltvedt sin artikkel på statskanalens nettsider.
Altså legges det rene føringer i hht hvilket standpunkt man fra den offentlige presses side skal ta i anliggendet. Man åpner m.a.o overhodet ikke for det faktum at dette her så langt i fra syntes å være like sort-hvitt som de respektive jornalistene fremstiller det som.
Den amerikanske college-svømmeren, Lia Thomas, var den som for alvor sparket i gang diskusjonen rundt transkvinners plass i idretten. (foto: Getty-images)
Saltvedt skal imidlertid ha en viss kred for at han faktisk evnet å frembringe et lite blaff av overraskelse i det han benytter den amerikanske svømmeren ‘turned activist’ for kvinneidretten, Riley Gains, som senter i sin argumentasjon. Men dette blaffet feies nærmest umiddelbart ut over sidelinjen til fordel for en mix av oppgitthet og provokasjon som følge av at han rett og slett er så usakelig man kan få blitt.
Jeg deler så langt i fra Gains’ ultra-kristenkonservative politiske ståsted, men jeg har nå fått med meg mer enn nok av saken som ligger til grunn for hennes engasjement til å få biologiske menn ut av kvinneidretten til å kunne la Saltvedts karakteristikk av henne som at hun har benyttet en ‘påstått offerrolle’ for å skaffe seg oppmerksomhet til å kunne la den passere uimotsagt. Jeg mener.. Rett skal nå være rett, uansett hvor en måtte befinne seg politisk..
Gaines er nemlig identisk med kvinnen som bragte tilfellet Lia Thomas på banen. Thomas (f.1999) var inntil noen få år siden en ganske så middelmådig amerikansk svømmer ved navn William Thomas for ett eller annet college-lag, for så at h*n altså redefinerer seg som kvinne og herav endrer navn til Lia Catherine. Siden Gaines også var svømmer for et college-lag, gikk det så som det måtte gå; De to møtes. – Ikke bare som rivaler i bassenget, men også i garderoben..
Saken er den at Thomas er vitterlig ingen Emma Ellingsen, for å si det sånn. Ikke bare gjennomgikk h*n sin mannlige pubertet til fulle før hormonbehandlingen settes i gang, men transformasjonen var jo vitterlig ei heller fullført i det Thomas altså skrider inn i kvinnegarderoben, hvor det så er alt annet enn et kvinnelig kjønnsorgan som fremkommer i det de respektive deltakerne skifter og dusjer..
Og med tanke på at selv jeg nok ville følt et viss ubehag i en sådan setting, kan en vel knapt begynne å forestille seg hvordan dette her utspiller seg hos en pietistisk amerikansk kristenkonservativ. For mitt vedkommende, ville imidlertid det hele ha passert uten varige, traumatiske mén, men det er ikke dermed så at man bør ‘kappe hodet av’ Gaines i det hun gir uttrykk for sin opplevelse i anliggendet. Men ikke desto mindre, deler jeg imidlertid Gaines syn 100% ang. den urett hun så utsettes for i den respektive konkurransen. For Railey Gaines skulle nemlig vise seg å være riktig så god innen sin idrett. Så god at hun ender opp med å klokke inn likt som Lia Thomas, slik at det dermed blir en delt seier mellom de to. Arrangøren har imidlertid ikke tatt høyde for at noe slikt som en delt seier kan inntreffe, slik at det kun fantes ett trofé, hvilket så de avgjør på stedet skal tilfalle Thomas, grunnet hans/hennes unike situasjon som første transvinner av NCAA 1st Division.
Riley Gains (foto: Getty)
Her er det angivelig at grensen til Gaines er overskredet. Hun uttrykker nemlig forståelse for at det ikke er Lia Thomas som har laget reglene, hvorpå hun ei heller klandrer ham/henne som person. Videre var hun, i følge egne utsagn, åpen for at de kunne trekke om hvem som fikk ta med seg vinnertrofeet hjem. Det hun, fullt forståpelig, IKKE kunne akseptere, var altså at den manns-kvinnelige konkurrenten får forrang ovenfor henne, – til tross for at det tross alt er HUN som må sies å ha stått for den største idrettslige prestasjonen her ved å klokke inn likt som en, etter alle fysiske solemerker, mannlig konkurrent.
Kort oppsummert, så får altså Riley Gains skapt nok furore rundt dette her til at det ender med at det til slutt vedtas et lovverk som forbyr transkvinner som har gjennomgått en mannlig pubertet å delta i kvinneidrett i de fleste grener. – Ikke bare i USA, men i verden forøvrig. Derfor blir det fra mitt ståsted både for dumt-, respektløst- og regelrett forkastelig å marginalisere Gains, for, på toppen av alt, å argumentere for en side utelukkende basert på sympati på det viset sportsjornalist Jan-Petter Saltvedt gjør i sin artikkel. Gains har, om en liker det eller ikke, egenhendig fått endret hva som i hennes øyne var en urett, og det burde da i det minste avstedkomme med et minstemål av respekt, spør du meg. Og det hele inntar så de giftigste av proposjoner i det denne marginaliseringen gjøres i den hensikt å fremme en side i en sak man ikke er i nærheten av å ha tilstrekkelig med faktaopplysninger til å kunne gi et noenlunde begrunnet svar på. Testgrunnlaget som ble lagt til grunn for IBOs avgjørelse om å nekte de to bokserne VM-deltagelse, er nemlig blitt holdt avstengt for innsyn hittil, så det kan m.a.o umulig sies hvorvidt det er IBO eller IOC som har ‘rett’ i disse anlighgende. – Og rett skal nå uansett være rett, -uavhengig av ens eventuelle sympatier eller dissympatier ovenfor de involverte.
Verden ruller videre mot galskapens avgrunn med USA i front.
Men aldri så galt at det ikke er galt for noe.. For med en hypernarsissistisk tomsing med et halvt øre-, en hittil ikke utnevnt presidentkandidat som det paradoksalt nok er kjent for alle og enhver i de opplyste deler av verden heter Kamala Harris, og en avtroppende halvsenil president som må antas å være nærmere døden enn en fullført presidentperiode nummer to, blir det iallefall ikke kjedelig! Faktisk er årets amerikanske sirkus helt på høyden med fjorårets solbrille-gate v/Bjørnar Moxnes!
– Og sånt blir det selvsagt sang av. -Om så det blir i form av et regelrett makkverk skrevet av meg..
Om du trodde ‘krenkekulturen’ var et mer eller mindre særnorsk fenomen, tar du skammelig feil! Dette fenomenet har for lengst inntatt globale proposjoner, og Italia viser seg være en nasjon som har dratt det hele lenger enn som så; Det har seg nemlig slik at intet mindre enn landets mynigheter i skrivende stund er på klappjakt etter en kvinne som har gjort noe så utilgivelig som å krenke en bronseskulptur..
Den kvinnelige turisten har latt seg filme mens hun ‘køddet’ med en statue i Firenze, for så at det hele ble postet i en Facebook-gruppe, og italienerne har vist seg å ha en ikke-eksisterende humor i hht ‘skjending’ av metallfigurer..
I følge TV2.no skal altså hva som i mine øyne er plump humor av ypperste merke ha satt sinnene i kok hos alt fra kulturdepartementer med spredning til resten av regjeringen, til Firenzes lokale tjenestemenn. Og da snakker vi såpass ‘i kok’ at de altså prioriterer å gå ‘all in’ for å få fatt i dette kvinnemennesket, med etterlysning og det hele.
Samtidig kreves det innført nulltolleranse mot sådan respektløshet ovenfor det landet generelt- og Firenze spesielt har å by på..
Vel.. Nå skal jeg på ingen måte skryte på meg noen ekspertise hva den italienske kultur og levesett angår, men så er ei heller nødvendig for å kunne slå fast at dette er for meg en særs undelig prioritering av ressurser i så måte. Om hun hadde påført den skjendede metallklumpen en eller annen skade, kan jeg i det minste forstå at det reageres, og om jeg legger godsiden til, klarer jeg også å hoste opp en viss forståelse for at det eventuelt ble reagert om handlingen utgjorde en risiko for at denne skulpturen skulle komme til skade. Men jeg kan ikke se at det kan være så mye som en snøballs sjanse i helvete av en risiko for at dette her skal kunne ha avstedkommet med så mye som en ørliten ripe. Jeg mener.. Dama står på en svær steinblokk og gnir seg inntil en koloss av en metallskulptur! Det skal en god del mer til for å få gjort noe skadeverk på noe sånt!
For all del.. Jeg er fullt klar over at jeg rett og slett må kunne sies å være ‘kunstnerisk tilbakestående’, hvorav jeg innehar en dybde på nivå med en gjennomsnitts glassmanet. Ergo tenker jeg som så at jeg i all rettferdighet får ta meg brydderiet med å stikke hodet ut av egen bakende i dette anliggendet, for å se- og sammenligne reaksjonsmønstre på statueskjending utenfor meg selv.
Og i så henseende, går selvsagt den mentale turen til vår egen turistmagnet og kulturskatt tilsvarende hva det altså er snakk om i Firenze; Nemlig Vigerlandsparken. Sinnataggen, Monolitten & co, hvorav vi spør: Hva om det var en av Vigerlands steinfigurer som ble utsatt for den sjikane som ble den respektive italienske bronsefyren til del??
Jeg tør påstå få, om noen, annen statue på planeten utsettes for en tilsvarende grad av seksuell sjikane som Monolitten.. (foto: SNL.no)
Og det er i det jeg flytter tanken hit at jeg begynner å le for alvor. For det er jo nærmest OBLIGATORISK å la seg avbilde i min. en obskjøn interaction med en eller annen av disse nakne menneskeskulpturene i mildt sagt utfordrende posisjoner som en finner her, hvorav ‘vinneren’ i så måte selvsagt er Monolitten. Du har liksom ikke engang VÆRT i vigerlandsparken uten at det er foretatt en eller annen obskjønitet ovenfor det 17 meter høye forsteinede seksuelle orgiet! Er man i Vigerlandsparken, er det nær sagt programforpliktet med min en seanse hvor det poseres som ‘Sinnataggen’, og en der det gjøres ett eller annet med seksuell hentydning ovenfor Monolitten.
Selvsagt finner vi også her de pertentlige kulturelt/kunstnerisk korrekte som vil ha seg frabedt slik respektløs adferd ovenfor Vigerlandsparkens steinfigurer, men det er lysår fra at myndigheter, politi og påtalemakt skal la seg rive med i en klappkjakt på en stakkars turist som har moret seg litt på de involverte innmeislede orgiedeltagerne i Monolittens bekostning.
Hva italienerne angår, må det også påpekes at landet vitterlig har issues som bør prioriteres forran skjending av metall; Eksempekvis er det fremdeles livsfarlig å ferdes i trafikken i dette landet, for ikke snakke om at cosa Nostra fremdeles lever og bedriver sin mafiavirksomhet på Sicilia! Om så en legger all tenkelig kulturforskjell til grunn, så evner jeg bare ikke å komme utenom at det å få bukt med mafiaen og dens virksomhet er av hinsides større viktighet enn å få stilt en turist for retten for å ha kysset- og gnidd bakenden mot en bronsefigur!..
For noen dager siden, var Treacher Collins -rammede Emma Stadaas (21) blant toppsakene hos landets nyhetsformidlere etter at hun tok til motmæle da en far ba henne gå ut av kolonialbutikken fordi hennes særpregede utseende gjorde ungen hans ukomfortabel.
Vel, tenkte jeg.. Dette er jo et logisk utkomme av å bringe barn av en tid der de skal forskånes for alt som ikke er hjemmehørende i et lysrosa eventyrland ut i virkeligheten..
21 år gamle Emma Stadaas lider av det skjeldne syndromet Treacher Collins, som avstedkommer med et utseende som skiller seg ut i fra mengden. (foto: Truld Skram Lerø)
Mannen som kommer bort til henne på matbutikken har, i følge Stadaas, et vennlig ansikt- og høflig, imøtekommende tilnærming. Alt er m.a.o på stell i forhold til hvordan en ter seg når en henvender seg til fremmede mennesker, -bortsett fra selve henvendelsen. Han spør nemlig om hun kan være så snill å forlate butikken en liten stund, fordi hun gjør barnet hans ukomfortabelt.
Det er ikke første gang Emma Stadås opplever ufine kommentarer m.m pga utseendet, men hun er imidlertid ikke blant de mange som ville lusket ut med bøyd nakke i denne settingen, for hun ber mannen istedet ta en prat med avkommet. Alt er m.a.o tilsynelatende på stell i hht både mediedekning og hendelsesforløp i denne saken, så vil det da si at det er så til de grader skrantent på ting å ta tak i for tiden at jeg nå er i ferd med å skrive et drittkjedelig innlegg der jeg jatter med rikspressen i den åpenbare hyllesten av Emma Stadaas som tok tyren ved hornene??
Nei, selvsagt ikke. Det ville ville jo vitterlig ikke vært meg å ta tak i en slik sak uten å vri den ut av sin normale vinkling, for å si det sånn!
Nå får selv ikke jeg vridd det å stå opp for seg selv og sitt egenverd til noe annet enn et gode. Men man får jo ikke noen heltehistorie uten at det involverer en ‘skurk’, hvilket selvsagt er gitt å bli denne faren som kan finne på å komme med en slik henvendelse til et medmenneske. Og her finnes det faktisk rom for å kunne ‘tweake’ det hele slik at vi får også denne saken belyst fra en annen side..
Brutalt ærlig, som jeg har en lei tendens til å være, så er det, om en så liker det eller ikke, et ubestridelig faktum at den her fyren ikke skilte seg ut fra brorparten av de som har med barn i butikken han faktisk sa det de alle tenkte eller ville ha tenkt i samme setting. Jeg mener.. Ting er som de er, og måten vi reagerer på i gitte situasjoner er så langt i fra i tråd med moralen vår. Selv blant oss uten barn, reagerer de fleste av oss reagert på det som er annerledes på en måte vi, interlektuelt sett ikke vil være bekjent av. Men ikke desto mindre går det også her et skille mellom de av oss som er født før- og etter 1983. For det var da man begynte å skulle skåne den oppvoksende slekt fra verden; Både i A) Fysisk forstand ved at hjemmene ikke lenger ble gjort rent, men hhv sterilisert og desinfisert, mens støvsugerne helst skulle eliminere boligen for alt av støv. Lekeplassene ble sikret opp og i mente, og alt var farlig. Og B) Mentalt i form av at unger nå brått skulle forskånes fra alt som hhv er kroppslig- og/eller ubehagelig og vondt på ett eller annet vis.
Og herfra har denne tendensen bare ballet på seg. I USA er det allerede kommet dithen at man ikke lenger skal lære ungene om slikt som menstrasjon i barneskolen, ingen skal noensinne få oppleve at de voksne er redde, sinte og/eller lei seg, for ikke glemme at de ei heller skal konfronteres med avvik som kan avstedkomme med en viss frykt, usikkerhet, eller som vår mann uttrykte det; Med ubehag.
Når en ser handlingen i lys av de oppvekstkår denne mannen etter alt å dømme har hatt, og det samfunnet han oppdrar sitt/sine barn i, er det jo brått ikke rart i det hele tatt at han reagerte på denne annerledes utseende jenta som han gjorde. Og for ungen sin del, ville det vel snarere vært rart om h*n ikke opplevde denne annerledesheten ubehagelig. Vi som rakk å komme til verden i tide for å få en oppdragelse som innebar at vi ble trenet opp til å kunne mestre det samfunnet/miljøet vi var født inn i kan selvsagt også reagere på det ukjente, nfor å si det sånn. men vi har dog en bagasje som gjør at vi umiddelbart kveler slike uberettigede reaksjoner, da vi rett og slett har fått lov å oppleve uværsdager allerede fra tidlig alder.
Nå ville vel de fleste imidlertid hatt anstendighet nok til å holde kjeft der den her fyren handlet ut i fra sin reaksjon. Men det er ikke dermed sagt at han er så fryktelig som pressens vinkling gir ham ut for å være. – Kanskje han valgte å gjøre som han gjorde i ren panikk i det han innså at han var sjanseløs i hht å hindre at ungen sa noe? At han m.a.o tenkte som så at det er tross alt bedre å få det i min verbale innpakning enn i form av barnets brutale ærlighet?? Eller kan det bare være at han er et sant produkt av sin tid og dermed instingtivt reagerer på ting som måtte dukke opp i omgivelsene med at barnet må skjermes for alt av ubehag for enhver pris?
Ellers kan det selvsagt også være at han var en selvrettferdig ‘drittsekk’ som gav flatt faen i denne jentas følelser, for alt jeg vet. Poenget er at vi vet ikke hva denne her fyren har i bagasjen. Ergo kan en handling som i utgangspunktet fremstår uakseptabel, forkastelig, eller rent ut ondsinnet, for den saks skyld, brått bli langt mer relaterbar/forståelig om det sees i lys av spesifikke opplevelser eller andre faktorer i vedkommendes liv. Ikke sånn at de nødvendigvis blir akseptable av den grunn, men at de iallefall blir forståelige når de blir satt i en viss kontekst. Vi må m.a.o huske at ethvert menneske vi møter på vår vei kjemper en kamp vi ikke vet en dritt om..
I kjølvannet av nyheten om attentatforsøket mot ekspresident- og presidentkandidat Donald Trump, publiserte jeg dette innlegget, der jeg delte mine umiddelbare tanker rundt det inntrufne. I det respektive kommentarfeltet, viser det seg så at mange uttrykker mistanke om at dette rett og slett kan være iscenesatt av ham selv, -med eller uten det republikanske partiet i ryggen. Hvorvidt dette har rot i virkeligheten, vites selvsagt ikke, men ut i fra Trumps tidligere ‘eskapader’ er jeg hjertens enig i at muligheten for noe slikt så langt i fra kan utelukkes.
Når de som har gitt uttrykk for slike tanker så blir så fordummet de kan få blitt i media igjennom merkelappen ‘konspirasjonsteoretikere, mener jeg det taler sitt tydelige språk om hvor livsfarlig det er å latterliggjøre de muligheter for urent spill fra makthavernes side som uttrykkes..
For de av dere som måtte være usikre på hva slags latterliggjøring/fordumming det er snakk om her, kan jeg f.eks vise til denne artikkelen i nettavisen. Her kunne det vel ikke bli lagt klarere føringer for hvilket standpunkt leserne skal innta etter å ha lest artikkelen som det kan få blitt, for å si det sånn. Ikke minst reagerer jeg på hvordan de har brukt tidligere ‘¨trimdronning’, Kari Jaqueson, bevisst, da hun har satt seg i folks bevissthet som en såkaldt ‘konspirasjonsteoretiker’ i ordets fulle betydning, etter at hun holdt en særs høy profil under pandemien. Måten hun gikk frem på i hht å uttrykke sin motstand mot den koronapolitikken som ble ført, har, rettmessig eller ei, regelrett strippet henne for all troverdighet.
Forøvrig, begynner artikkelen med en gjennomgang av de attentat som er begått- og forsøkt begått mot tidligere presidenter og presidentkandidater, samt den generelt eskallerende volden i dette landet. Dernest fortsetter artikkelforfatter Jørn Sund-Henriksen med å vise til de ville konspirasjonsteoriene som sirkulerte om at ekspresident Barak Obama var muslim, egentlig var født utenmfor USA, osv, osv og at det er nåværende president Joe Biden som i samarbeid med pedofoliringene (av alle ting) kontrollerer ‘verden’. Med dette har artikkelforfatter fått satt leserne i rett modus, for å si det på den måten. Derfor er det altså først her bringer de som har tatt til orde for at Trump kan ha iscenesatt dette selv på bane. Dernest benyttes så en setning der Sund-Henriksen får fordummet denne tenkte muligheten til det maksimale (mannen skal i det minste ha kred for mesterlig utført arbeid i hht å få manipulert lesernes mind-set i den retning han ønsker), før han så gir seg i kast med å ramse opp de reneste ‘gale-mathias’ av falske rykter. Følgelig, blir muligheten for at Trump kan ha iscenesatt dette selv igjen som bare en av de talløse ville ideer av typen ‘dette er prisen å betale for å avsløre Bidens pedofiliring’.
(foto: NTB)
For all del, la det være klinkende klart at dette innlegget overhodet ikke er ment å ta til orde for at det ER Trump selv- eller i samarbeid med partiet som står bak det inntrufne for med det å ha en fair sjanse til å få reddet sitt synkende skip frem i mot valget. Jeg vet selvsagt ikke hva som ligger bak dette her, i likhet med alle andre som uttaler seg i sakens anledning. Poenget mitt er imidlertid at Trump har et politisk rulleblad som tilsier at dette er en mulighet som ikke kan utelukkes. – Hvilket er noe ganske annet enn å påstå at det faktisk ER så. Når sant skal sies, foreligger ikke engang en sannsynlighetsovervekt for at det er så. Men sannsynligheten er dog såpass at muligheten vitterlig bør ansees som reell. Så når de som gir uttrykk for denne muligheten fordummes på det viset som nå blir gjort i stor skala, kan det fort vise seg katastrofalt.
Jeg ser overskriften som sier eks-president og presidentkandidat, Donald Trump, har vært utsatt for et attentatforsøk der han ble streifet av et skudd i øret, og det første som slår meg er ikke medlidenhet, men snarere ‘det var da som faen! Skarve 5-10 cm til høyre, og vi ville vært kvitt ham!..’
Da jeg så får vite at en person mistet livet i attentatet, er den neste innskytelsen fra min side at ‘dette her er intet mindre enn en tragedie, -i form av at gjerningsmannen klarer å ‘kverke’ feil person på toppen av det hele’.
‘Neimen, herregud! Det her er jo overhodet ikke greit! – Hva faen er galt med deg!’ er den rasjonelle, siviliserte siden av meg sin reaksjon i det denne returnerer til bevisstheten. Man er da for pokker godt oppdratt i hht hva som er rett og galt her i verden, -og derav at drap er den verste av udåder et menneske kan utføre.
Normalt skulle dette avstedkommet med et stikk av dårlig samvittighet i følge med seriøse spørsmål rundt egen mentale tilstand, for så at det hele pushes ut av bevisstheten så godt det går, og en går ut med de foreskrevne reaksjoner til omverdenen. Men den gang ei.. Følelsen rundt dette her nekter plent å adlyde den siviliserte hjernens ordre, og insisterer på å holde den indre banningen over at det var så forbannet bært, men dog så fjernt, at den risikoen verden facer dersom denne mannen gjeninsettes i det hvite hus ville vært eliminert. Følgelig ville det ideelle scenario vært om ‘the Donald’ ble tatt ut av tiden uten at de klarte å ta gjerningsmannen..
(foto: AP foto / Morry Gash)
Slik utkommet ble, risikerer man snarere at Trump vil tjene på dette her inn mot valget, hvilket jo er det verste som kan skje. For Donald Trump er like farlig og rik på makt som han er fattig på intelligens og evne til å skjøtte en jobb som leder for verdens fremste stormakt. Han var som en vandrende katastrofe av både nasjonale- så vel som globale proposjoner under sin presidentperiode, og han blir enda farlgere om han skulle vinne frem denne gang, hvor han ikke har noe å tape i hht et gjenvalg. At han vil gå all in for å bli sittende ved makten, -altså knuse demokratiet, anser jeg som like sikkert som amen i kirken. – Og i så tilfeklle, er det bare et tidsspørsmål før verden braker ut i en krig som etter alt å dømme vil eliminere de fleste av oss.
Om dette kan forsvare min ikke-eksisterende medfølelse- og regelrette dødsønske, vet jeg ærlig talt ikke. Men like forbannet er det altså ikke til å komme utenom at jeg tenker verden ville vært så mye mer thent med om dette skuddet ble avfyrt noen få usle cm. lenger til høyre..
I 2023 dør over 50% flere nordmenn enn forventet av sykdom. -En økning som først og fremst gjør seg gjeldende blant unge/middelaldrende, -m.a.o de som befinner seg godt under gjennomsnittelig/forventet levealder. Normalt ville jo slikt formelig ‘tapesert’ landets avisforsider, dominert nyhetssendingene, og ikke minst ville det blitt lagt ubegrensede ressurser i å finne årsaken. For en slik overdødelighet skjer ikke uten grunn, en trenger ingen legeutdannelse for å kunne trekke den slutningen.
Vi snakker altså året etter pandemien her, så i realiteten er jo spørsmålet hvorfor det ikke er noen interesse av å finne ut hvorvidt dette, på ett eller annet vis, kan være relatert til vaksinen..
Jeg sier ikke at det er koronavaksinen som ligger til grunn for denne overdødeligheten, for all del! En ukjent årsak er selvsagt like forbannet ukjent for meg som den er for alle andre. Samtidig er en jo ikke dummere enn at en gjør seg sine tanker rundt at våre styrende etter alle solemerker utviser nada interesse for å komme til bunns i saken. Istedet later det til at de heller går for å feie det hele under teppet før noen med en plattform stor nok til å få gjort en sak ut av det får ‘kloa’ i det.
Den respektive fortielsen i hht folkets krav på informasjon om nasjonale anliggende som berører oss alle, samt at det tilsynelatende ikke løftes en finger for å finne ut om denne overdødeligheten har inntruffet av en spesifikk grunn, peker jo unektelig i retning av en vegring for å få et bekreftet svar som vil føre til problemer. Nå valgte jeg å gå ut med en ‘heads up’ ang. den overdødeligheten vi altså har hatt i Norge i kjølvannet av pandemien før jeg gir meg i kast med å finne ut hvorvidt- og ev. i hvilken grad noe lignende er påvist ellers på planeten. Om så er tilfelle (mer eller mindre) gjengs over, vil jeg løyet om jeg sa noe annet enn at jeg da vil være rimelig sikker i min sak. Det er jo tross alt den vaksinen som vi alle har til felles dersom det viser seg at det også har vært en overdødelighet etter pandemien ellers i verden.
– Jeg mener.. ‘If it walks like a duck- and it talks like a duck, it’s safe to assume it actually is a duck’..
Men myndighetene vet.. De har etter alt å dømme noe tilnærmet full oversikt over de skader som, direkte- så vel som indirekte, kan knyttes opp i mot alt fra tiltakene (lock-downs og restriksjoner) til hva som er avstedkommet av påviselige bivirkninger av vaksinen. I tillegg, sitter de selvsagt på den informasjonen jeg altså enda ikke har rukket å begynne å grave etter.
M.a.o er budskapet i dette innlegget at selv om dette her (med unntak av overdødelighetens størrelsesorden) strengt tatt er for spekulasjoner fra min side å regne, er de uomtvistelig grunnet i de faktiske forhold. Ergo bør en etter alle solemerker forberede seg på at årsaken til at det ikke gjøres stort for å få fastslått noen årsak til at vi brått opplever det reneste mannefallet i kjølvannet av at folk flest lot seg multivaksinere mot C19, er at de vegrer seg for svaret.. – Altså at det er en betydelig sannsynlighet for at de norske styresmakter, i likhet med styresmaktene i verden forøvrig, har presset et legemiddel, som for en betydelig andel av oss viser seg være livsfarlig, så hardt på oss at det lå og vippet på grensen mot ren tvang. – Og sånt blir det jo unektelig bråk av, der ubehagelige spørsmål vil bli avkrevet svar. I verste fall kan det til og med bli snakk om å stilles til ansvar for det som er blitt gjort, og sånt vil en jo selvsagt unngå, -muligens for enhver pris..
Sitatet i overskriften er hentet fra en av landets fremste finanskjendiser- som også er eier og redaktør av finansavisen Kapital, Trygve Hegnars regelrette slakt av prinsesse Martha Louise i eget tidsskrift. Og han er vitterlig ikke alene..
Problemet her, er at det som begynte som berettiget kritikk, -som den som avstedkom fra meg, på rekordtid har blåst fullstendig utover alle proposjoner, slik at det i skrivende stund har utviklet seg til en heksejakt. Kritikken har gått langt utover det saklige, og over i rene personangrep av typen som er sitert over.
Prinsesse Martha Louise & Durek Verret. (foto: Pmlkulturformidling Sara Abraham / NTB)
Selv om jeg ikke går tilbake på noe av den kritikken jeg har rettet mot prinsessen og Verret, er dette så langt i fra ensbetydende med at prinsessen «ikke kan gjøre noe riktig», og/eller er en skam for både konge(hus) og fedreland, som det også blir hevdet fra gud-vet hvor mange hold den siste tiden. I skrivende stund, er det ‘argumentering’ for å frata henne prinsessetittelen som trender..
Min kritikk av henne, har utrelukkende vært relatert til dette med at tilgangen til Geiranger kommune begrenses av hensyn til den nært forestående ekteskapsinngåelsen, og er i vel så stor grad rettet mot det offentlige, som tross alt er de som har vedtatt alt fra disse restriksjonene til det offentlig finansierte politivaktholdet. Jeg er til og ,med uenig i den greia med at hun ikke får benytte prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.
Og med et slikt utsagt, følger selvsagt et massivt HVORFOR??..
Vel.. La oss endre litt på den vinklingen dette prinsesseanliggendet er fremlagt overalt ellers for et øyeblikk, og, om ikke annet så for variasjonens skyld, se det hele med utgangspunkt i Marthas rolle i den norske offentligheten:
Til tross for at prinsesse Martha Louise er den eldste av kongeparets to barn, er det, som kjent, alikevel hennes bror Håkon som er tronarving. I motsetning til Sverige, som, i likhet med Norge, innførte likestilling mellom kjønnene i hht arveretten til tronen da de respektive kongebarna var små, ble ikke prinsessen tilkjent arveretten etter denne loven, da den her på berget først skulle tre i kraft fra de som fødtes etter lovendringen. Så mens nåværende kronprinsesse Victoria ble satt inn som tronarving i stedet for sin bror Carl Philip, -som faktisk ble født kronprins, ble den urettmessige ordningen med den mannlige arveretten værende for Marthas del.
Hmm.. Så rart!.. – Er det ikke noe funtamentalt annerledes ved dette kongebildet, -samtidig som det også er noe svært så gjenkjenbart??..
Da jeg er temmelig nær kongebarna i alder, var dette noe jeg reagerte på allerede som liten. For selv før skolepliktig alder, skjønte jeg, med et barns uomtvistelige rettferdighetssans, at dette her var urettferdig. I dag er den respektive rettferdighetssansen riktignok langt mer nyansert, da dette her ikke minst må sees i forhold til grunnlovsbestemmelsen om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft. Men like forbannet er konklusjonen at det skulle vært Martha, -og ikke Håkon, som skulle vært gitt arveretten til tronen den gangen. Hva grunnloven angår, mener jeg dette kan forsvares ved at Håkon ikke var kronprins, -altså tronfølger, da denne loven ble vedtatt. For dette skjedde mens kongen fremdeles het Olav V, og Harald var hans tronfølger. Det at de to var for små til å ha blitt seg sine roller bevisst den gangen, gjør også sitt til at Håkon ei heller kan sies å ha blitt ‘fratatt’ noe ved å ‘tape’ arveretten den gangen. Jeg mener.. Svenskenes Carl Philip var tross alt kronprins da han ble tatt ut av arverekkefølgen til fordel for sin søster..
Årsaken til at jeg går inn på dette, er at Marhas skjebne nærmest ble ‘dømt’ til å bli vanskelig med denne bestemmelsen om at loven ikke skulle tre i kraft før neste generasjon. For hvilken rolle skulle nå hun innta oppe i det hele, -som eldstemann av to søsken i en familie der forlengst forkastede kjønnsforskjeller fremdeles ble holdt i hevd?
Prinsessen har jo selv åpnet om at denne rollen har vært særdeles vanskelig, hvorav hun igjennom hele livet har følt på at hun har vært ‘feil’, hvilket i utgangspunktet innebar at hun var ‘feil’ kjønn da hun ble født. Følgelig, fulgte forståelig nok, årevis med depresjon, som igjen førte til dårlig selvbilde i det hun kom opp i pubertetsalder, hvorav hun altså har strebet etter å finne sin plass i verden i all den tid som er gått i ettertid. Brått så blir det langt i fra så rart og ubegripelig at hun har latt seg rive med av det alternative, og i det hele tatt. Det må jo ha vært som å leve i et paradoks når en på den ene siden, er kongelig priviligert og tiljublet av folket, mens en på den andre siden, er den ungen som ble ‘feil’ før den gang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja endelig kunne presentere et avkom av korrekt kjønn..
Det å være prinsesse av Norge uten arverett, blir man vitterlig ikke rik av. Ikke sånn at Martha risikerte å sitte uten strøm pga manglende evne til å betale regningen, slik ståa er for folk flest med lav inntekt, for hun har nå slikt som en grei slump av arvede midler fra kong Olav som uansett ville ha holdt henne flytende, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, har hun selv fortalt at den kongelige apanasjen for hennes del (altså mens hun fremdeles representerte) lå på rundt kr. 150.000,- i året, hvilket en så langt i fra trenger noen økonomisk ekspertise for å skjønne er i snaueste laget å leve av, -arvede verdier til tross.
Allerede fra barnsben av, opplevde prinsessen det problematisk å være den siste kongsdatteren uten arverett til tronen. (foto: Kongehuset/slottet)
Og det er i bunn og grunn her skoen først opg fremst trykker i hht denne pågående ‘trashingen’ av prinsessen. Så langt jeg evner å se, hadde hun vel egentlig ikke noe reelt VALG i hht å gå ut å skaffe seg en levelig inntekt på egen hånd, for ingen kan leve på 150.000,- årlig. Når hun da nektes å legge til ‘prinsesse’ forran navnet sitt, så blir det store spørsmålet fra min side ‘hva pokker er det som kan komme henne til gode i hht å gå med på å avstå fra å bruke tittelen i jobbsammenheng!??’ Om hun hadde fått en levelig apanasje som representant for kongehuset, men ALLIKEVEL valgte å gå ut på det sivile markedet, hadde det vært mer forståelig, men når hun i realiteten IKKE hadde noe valg, så faller liksom alt i hennes disfavør; Hun skal gjøre det som trengs av forsakelser for at kongehuset skal fremstå i et godt lys, uten at det er noen nevneverdig plass for henne i denne institusjonen der hun kunne fått noe tilbake. Hennes far er i den paradoksale posisjonen at han på den ene siden er landets overhode, mens han på den andre er avskåret fra å mene noe i offentligheten. Han utøver sin kongelige plikt, hvilket i bunn og grunn går ut på å representere landet på best milig måte, opptre samlende i kriser, og ellers la seg føre etter den retning folket tar til enhver tid. Ergo blir han stående mellom barken og veden i denne sammenhengen. Jeg kan forstå hvorfor han forholder seg såpass passiv, i allefall i offentligheten, som han har gjort i forhold til datterens kinkige situasjon, samtidig som jeg ikke kommer utenom at jeg føler han burde stått opp for datteren på tross av sin stilling når det har stormet som værst rundt henne- og den kompliserte rollen hun har endt opp i.
Men fra mitt ståsted, etterlyser jeg vel dette i større grad fra kronprinsen enn fra kongen, da det rett og slett syntes å være på sin plass at han, som tross alt ble forfordelt i forhold til når loven om kvinnelig arverett til tronen skulle tre i kraft, tok til orde for sin søster ved i det minste å erkjenne den vanskelige posisjonen hun ble satt i som følge av at han, som yngstemann ble tildelt denne retten som siste generasjon. Når sant skal sies, opplever jeg faktisk kronprinsen som regelrett selvgod i det han på sitt særegne forfinede språk uttrykker at «han er i en vedvarende god dialog med sin søster», og bla-bla-bla.
Som sagt, står jeg fullt ut for den kritikken som jeg som jeg rettet mot prinsessen og hennes tilkomne sjaman i dag som jeg gjorde da det innledningsvis linkede innlegget ble publisert. Samtidig mener jeg det er forkastelig å bevitne det usakelige karakterdrapet som foregår nå for tiden. Mitt ‘ag’ mot det tilkomne brudeparet, går på det respektive anliggendet, liksom min tidligere kritikk av Verret går på hvordan han har valgt å markedsføre virksomheten sin, og that’s it. M.a.o KUN på sak, og ALDRI på person. For såpass anstendighet mener jeg en må kunne forlange av enhver utgiver- eller som på annet vis uttaler seg i offentligheten. Et anliggende er tross alt aldri sort-hvitt, og det er nettopp å få frem dette som ligger til grunn for at jeg nå altså har valgt å gå ut å forsvare prinsessen i dette anliggendet.
