Man skulle jo tro at en restaurantsansatt i disse lock-down tider ville fylt en god porsjon av all den ørkesløse tiden med å blogge så det metaforiske blekket sprutet. Ved inngangen til mitt første møte med lukking-og-isolasjonshelvetet, var den latterlig naive innstillingen at dette gir i det minste anledning til virkelig å kjøre på for ‘boosting’ av bloggen! Hva jeg imidlertid ikke tok med i betraktningen, var at en naturlig følge av et fullstendig stillestående samfunn, er at en selv lar seg synke ned i den samme hengemyren som verden forøvrig..
For det første, så blir det jo fint lite å skrive om for en aktualitetsblogger når intet skjer! Frustrasjonen gikk faktisk så langt jeg var på nippet til å dra med kameraet til matbutikken for å dra et ‘ukens matinnkjøp’ – innlegg utpå vårparten en gang.. Gudskjelov glimtet det til med en tilstrekkelig dose sans og samling i grevens tid, så jeg slipper å måtte leve med et sådant downfall..
For all del.. Det er jo garantert de hvis konsept gjør dagligvarehandelen relevant, men jeg, med mitt trauste forbruk av kneipbrød, havregryn og ferdigmat er definitivt ikke en av disse ‘de’, for å si det sånn!
Den aller største bloggerutfordringen i disse ulvetider, er imidlertid å unngå å bli ‘den daglige sutrer’ gjennom et konstant oppkomme av skildret elendighet og utbroderinger av hvor jævlig alt [les;lock-down] suger. Ett og annet ‘rant’ dann og vann, er det såvisst ikke noe galt i, – siden vi nå en gang fremdeles befinner oss i en tid der alt faktisk suger, men det er grenser for hvor hyppige oppdateringer fra mitt innholdsløse lock down-helvete den stakkars likestilte bloggleser skal måtte utstå..
Men selv om Ragnarokk altså later til å vedvare på ubestemt tid, har jeg faktisk fått et nytt og spennende jobb-prosjekt servert rett i fanget! Dette er nå på trappene til å presenteres i et eget innlegg, hvorpå jeg kan røpe såpass at det dreier seg om noe jeg nekter å tro det vil være mulig å kunne se komme!..
Da var tiden inne for atter en gang å skjemme seg ut gjennom å tapetsere bloggen med bilder som aldri ville kommet offentligheten for øye dersom en bare hadde vært velsignet med et minstemål av skam..
Dagens første makkverk, viser et uttrykk som vel må sies å peke i retning av alvorlig sinnslidelse..
Dernest, har vi et besynderlig knippe blinkskudd som er blitt til ved uhell.. Det urovekkende, er jo at all verdens utilsiktede knips ikke rokker ved det faktum at jeg har sett akkurat så hakke gal ut i de respektive øyeblikkene bildene ble tatt..
(Ja (ehh..), hva skal man si til sånt som dette her!?..)
Dernest har vi de jeg selv føler mest skam over: De hinsides mislykkede poseringene..
..- Og sist, men så visst ikke minst, har vi de der man bare ser hinsides dopet ut, uten at en kan si noe som helst om årsaken til den miserable fremtoningen..
La en ting være klart; Jeg er hinsidet lettet over at Donald Trump ikke lenger er mannen som har verdens stõrste atompark I sin varetekt. Mannen er unektelig sprøyte gal, og en trenger ingen doktorgrad I psykologi for å skjønne at fyren ligger kvalmende høyt oppe på det psykopatiske spekter. Men alikevel syntes det på sin plass å stille spørsmålstegn ved utestengelsen hans fra sosiale media..
Umiddelbart føles det unektelig som en lettelse at det endelig tas grep for å stoppe utysket. Jeg for min del, kan ikke fatte og begripe hvordan en demokratisk nasjon med respekt for seg selv kunne la valget i 2016 stå seg, da det var et utall kontroverser ved innsettelsen hvilke skulle ha medført omvalg. Dernest har det nærmest ukentlig forekommet graverende episoder som burde fått ham avsatt. Men å begrense ytringsfriheten hans, er jeg faktisk langt fra like skråsikker på om jeg kan stille meg støttende til..
Selv om det i dette tilfellet kan syntes å være av det gode å få begrenset denne mannens rekkevidde, er en nødt til å se forbi den avsky en føler angående det som formidles, og stille spørsmålstegn ved hvorvidt det kan forsvares å begrense ytringsfriheten det budskapet som formidles syntes regelrett giftig.
For om det aldri så mye føles som en lettelse at noen endelig tok grep for å få ‘stoppet kjeften’ på denne mannen, så brytes unektelig en barriære i det en plattform med tilhørighet i den vestlige verden setter grenser for hvilke ytringer som kan tillates. Ved stormingen av regjeringsbygget 6 Januar, var det faktisk Trumps advokat, Rudi Guiliani som tok til orde for combat, hvorpå Trump selv ‘nøyde set med’ å hylle den ekte patriotene I det mobben skulle til å aksjonere. At advokaten talte sjefens sak, er åpenbart, liksom det er vel så soleklart at Trumps adferd ikke er hjemmehørende i et demokrati. Men Trump gav aldri direkte uttrykk for et ønske om at stormingen skulle foretas! Så spørsmålet blir da om det er demokratisk forsvalig å kneble folk for hva som ansees for å være forkastelige meninger? For i det en trår over denne metaforiske streken, blir en nødt til å ta stilling til hvem som skal avgjøre hvilke meninger som kan- og hvilke som ikke kan aksepteres. – Og hvem skal så det være!? – De folkevalgte?? Det kan jo brått bli demokratiets endelikt i det de forbyr offentlig fremsetting av syn som strider mot deres politikk!
Ingenting I denne verden kommer I sort-hvitt, i den betydning at det aldri hverken er så galt at det ikke er godt for noe, eller så godt at det ikke er galt for noe. – Ei heller åpenbare goder som demokrati og ytringsfrihet, for selv for disse åpenbart beste styresett, følger en og annen hake med. – Og hva ytringsfriheten angår, er denne nettopp dette med at den også åpner for offentliggjøring av budskap som for det friske sinn oppleves regelrett avskylig. Skal man ha ytringsfrihet, er dette faktisk noe man blir nødt til å ha med på kjøpet, for ellers er det faktisk ikke lenger ytringsfrihet.
Jeg skal alikevel ikke påstå at utestengelsen av Trump var et brudd mot ytringsfriheten, da jeg mener det står og faller på hvorvidt mannens hyllest til ‘bærmen’ var en oppfordring til handling eller ei. For oppfordrer man til handling, er det ikke lenger snakk om en meningsytring eller formidling av ens egen sannhet/virkelighetsoppfatning. Dette spesifikke definisjonsspørsmålet, overlater jeg imidlertid til den enkelte å ta stilling til..
De fysiske innbruddene er på god vei til å bli passé. Ran foretas ikke lenger i form av knuste vinduer og ‘knekte’ dørlåser, men via PC’en.. Ofrene for slike hacker-angrep, er følgen ‘i beste fall’ offentliggjøring med ditto ydmykelser av privat materiale, mens det i verste fall innebærer å bli ranet til skinnet. Hva som virkelig er skremmende, er at dette er så utbredt at vi ALLE utsettes for slike angrep med jevne mellomrom. Men selv om dette ikke er til å unngå, finnes det heldigvis en del tegn som røper inntrengningen, og når en vet hva en skal se etter, er det faktisk svært så lett å oppdage, og derav få stanset angrepet i roten..
→ Du får beskjed om at antivirusprogrammet/brannmuren er avslått i det du logger deg inn på PC’en.
→ Du mottar falske sikkerhetsvarsler, hvilke kjennetegnes ved at de gjerne skal ha deg til å klikke en ekstern link og/eller grafikk/oppsett skiller seg ut fra de varslene du tidligere har mottatt fra sikkerhetssystemet ditt.
→ Passord som plutselig ikke lenger virker.
→ Du har brått fått en betydelig økning i antallet venner/følgere på dine sosiale medie-kanaler.
→ Nye icon dukker plutselig opp på dash-board’et ditt.
→ Pilen/pekeren beveger seg på egen hånd, og/eller web-kameraet begynner å oppføre seg atypisk.
→ Printeren (eller andre sammenkoblede enheter) fusker uten at det er noen feil ved disse.
→ Du blir ‘re-directed’ til andre sider.
→ Filer forsvinner (slettes fra maskinen) tilsynelatende ‘uten grunn’.
→ Du oppdager personlige data du selv ikke har lagt ut på nettet.
..- At det ene etter det andre hjemmehørende i den norske kulturen, og ikke minst den norske hverdagen boikottes over en lav sko hver gang noen evner å finne ett eller annet ved dette som derav på syltynt grunnlag hevdes å være krenkende ovenfor en eller annen minoritetsgruppe!..
Bare i løpet av den siste måneden har to fenomen blitt eliminert fra norsk samtidskultur på grunnlag hvilke er så til de grader absurde at dersom de var blitt meg presentert i en komedie, så ville jeg forkastet denne fordi det rett og slett var for dumt;
Den ene av de nevnte elimineringer, dreier seg om komiker Espen Eckbos julekalendersuksess, ‘Nissene over skog og hei’. Serien, som har fremskaffet latterbrøl over det ganske land i flere omganger, ble umiddelbart totaleliminert fra TV-Norge og D-play sine arkiver pga at den ene av de til sammen 24 skrudde karakterene som fremstilles i denne serien, er farget..
At dette utvilsomt dreier seg om en av seriens mest uskyldige, og derav også minst fremtredende fremtoninger, har åpenbart ingen relevans. Ei heller at den respektive karakteren kun var med i de første episodene (á 10-15 min). Det eneste av relevans i denne saken, er at norskættede Eckbo, hvis pigmentering er deretter, har våget å innta en skikkelse tilhørende en annen etnisitet enn ham selv!! Her kan harseleres fritt med alt fra eldre krigshelter til nynazister, liksom fra pubertale guttunger til ‘gamle griser’ som geskjeftiger seg med seksuell trakassering, og hva det ellers måtte være av grupperinger og tabuområder. – Her vil jeg også presisere at samtlige av de karakterene som finnes i Eckbos (og hans like innen humorbransjen) repertoar krever at utseendet endres deretter, uten at noen av disse, alt annet enn sjarmerende og sympatiske, fremtoningene noensinne har frembragt annet enn latter, ispedd tidvis pinlig berørt gjenkjennelse. -Alt er med andre ord tillatt, -bortsett fra dette ene; Endring av etnisitet!! Karakteren som sådan er som nevnt irrelevant, da dette ene og alene dreier seg om den nylanserte dødssynden å iføre seg en ikke-hvit etnisitet..
Nå ville dette inntatt lengden av ei bok om jeg skulle tatt for meg samtlige av de elementer som gjør dette, hvilket grunnlag, forresten, har blitt gitt termen ‘black-face’, riv ruskende galt, og ikke minst samfunnsskadelig, så jeg får nøye meg med følgende paradoks;
På den ene siden, skal innvandrerne integreres til å bli delaktige medlemmer og berikende bidragsytere i den norske hverdagen. For at dette skal kunne oppnås, kreves at de inntar de grunnverdier, normer, osv, osv som råder her på berget, hvorpå samfunnets parole er at vi alle er likeverdige, og derav skal behandles deretter. Men hvordan det skal kunne oppnås en fellesskap- og likemannsfølelse på tvers av etnisitet når vi i både hverdagslig-, kulturelt og språklig øyemed blir fratatt muligheten til å behandle- og å tiltale de tilhørende en eller annen minoritetsgruppe på samme vis som befolkningen forøvrig!? For min del, har faktisk denne tilnærmede helliggjørelsen av fargede spesielt ført til at jeg vegrer meg for å henvende meg til disse, og derav åpne opp for bekjentskap slik jeg gjør med folk av norsk opprinnelse, -hvis fremferd som inntil ganske så nylig var totalt fargeblind, om en kan bruke det uttrykket.. – Jeg mener.. Det er jo pokker ikke mulig å gi en beskrivelse av en person tilhørende en ikke-hvit etnisitet lenger engang uten at en kvier seg skikkelig, der man er beredt på at ethvert tilsynelatende uskyldig adjektiv en måtte benytte i så måte brått er blitt bannlyst! Så med et nedarvet sinn som åpner døren for harselering av ens person på vid vegg, hvilket inkluderer den i mitt tilfelle, temmelig spot-on utseendemessige beskrivelsen; ‘ser ut som legemliggjøring av en illustrert blondinevits fra ViMenn’, så sier det seg vel i grunnen selv at vi har et problem..
Som om ikke denne bannlysningen var absurd nok, så smelles det til med bombe nummer to mens de av oss tilhørende den minoritet som fremdeles innehar et snev av sans og samling her på berget fremdeles befinner oss i et stadium av lamslått vantro.. – Diplom-Is sitt varemerke for et så absurd høyt antall år at det kvalifiserer til å inkluderes i det edle selskap av norsk kulturarv. Denne logoen, hvilken, ut i fra hva jeg har forstått, har figurert under tilnavnet Eskimonika i tilnærmet like mange år, er brått blitt revet ut av det norske landskapet i det den brått ble gitt å signalisere nedlatenhet og det som verre er ovenfor urbefolkningen!..
Nå tenker du kanskje, i likhet med både meg og andre, at den norske urbefolkningen er jo kun bestående av samer, og ikke eskimoer! – Hvilket jo verken kunne blitt mer spot-on i hht korrekthet, og derav ei heller kunne blitt mer relevant i denne sammenhengen! – Men så har det seg nå dessverre slik da, at ‘you can’t argue with stupid’.. – Og i allefall ikke når ‘stupid’ er representert av makthavende med selvpålagt livsoppgave å skape politisk korrekte jernrammer i sin snevrest tenkelige form! Da løses nemlig den i utgangspunktet avgjørende feilen hva angår norsk minoritetsbefolkning med å tilføre en flertallsendelse til urbefolkningsbegrepet for med dette å ha samtlige av disse forekomster på planeten inkludert, -hvilket da selvsagt også blir Eskimonikas fall..
Her evner jeg faktisk ikke å komme opp med noen fyldigere og mer beskrivende hva tanker, reaksjoner og mening angår enn et spørsmål om hva faen det er som skjer her, stilt rett ut i luften med utgangspunkt i et lamslått ansikt hvis hakeslipp har inntatt et helt nytt nivå..
I motsetning til toppidrettsutøvere generelt, og langrennsløpere spesielt, har faktisk en av våre aller største stjerner paradoksalt nok vist seg å inneha den samme menneskelige feilbarlighet som ‘yours truly’. Liksom meg, tilhører nemlig også Petter Nordthug den mennesketypen som fra tid til annen ‘tryner’ skikkelig på veien gjennom livet. Kjendisstatusen tatt i betraktning, vil jeg vel også bli særs overrasket dersom ikke også Northug har hatt sine stunder i beundringsverdig undring over de tilhørende vår motpol; Nemlig de som på mirakuløst vis evner å seile igjennom livet uten noensinne å bli overmannet av den idiotiske impulsiviteten som praktisk talt er synonym med å ‘gå på snørra’ så det suser. – Og jeg må ærlig innrømme at dette er en erkjennelse som gjør min egen snublende beinføring der jeg sjangler av gårde på min vei igjennom livet merkbart mindre skambefengt å leve med..
Forstå det den som kan, men tross min beundring for det motsatte, er det de mennesker tilhørende vår mangelfulle mennesketype jeg finner mest interessante og hvis selskap jeg foretrekker. – Og hva nevnte skistjerne angår, er jeg rett og slett proppet av beundring hva angår mannens selvironi, så vel som hans forbløffende evne til å ‘bounce back’. – En beundring som overhodet ikke deles av de ufeilbarlige..
For hvor misunnelsesverdig jeg kan syntes denne for meg regelrette overmenneskelige evnen til aldri å gi seg hen til det hasardiøst ufornuftige hvis tilnærmet obligatoriske utfall er at en går på trynet på legendarisk vis, så er det dog ikke til å benekte at de innehavende den respektive ‘super-power’ faller inn under min definisjon av dørgende kjedelige.. Dessuten, har evnen til å unngå hasardiøse krumspring med tidvis fatale følger en lei tendens til å avstedkomme med en, i mine øyne, usjarmerende ‘besser-wisser’het med en dertil nedlatende, dømmende attitude overfor disse feilvarer av noen artsfeller som bla.a rommer ‘yours truly’. En betydelig andel av disse perfektene syntes faktisk å være negativt innstilt til det særmenneskelige fenomenet som går under betegnelsen ‘humor’ og ‘latter’.
Petter Northug jr. og Peggy Brønn [foto: tv2]
Om dette ikke har fremkommet tydelig nok tidligere, har den nevnte langrennsstjernens selvironiske julelåt trigget de iboende ‘piss-mægger’ i kongerikets prefekter til nye høyder! I bresjen for nevnte menneskeart, har vi omdømmeekspert Peggy Brønn, som seg hør og bør er forferdet over at Nordthug ikke bare kan ha selvironi på, men attpåtil harselere offentlig med den allment kjente master-fadesen han gikk på i begynnelsen av året. Lattermotstanderen går faktisk så langt som å kalle julelåtutgivelsen ‘Trump-aktig’ adferd, hvilket hun grunner i nevnte presidents hang til å anse seg selv for å være hevet over de rådende krav til- og reguleringer av adferd. Hvordan omdømmeprofessor Peggy opplever det faktum at låta bikket en million visninger på Facebook i løpet av 12 skarve timer, sier seg vel derav i grunnen selv..
Like fullt vil jeg vel også gå ut i fra at jeg aldri har heiet så til de grader på superstjernen tilhørende min feilbarlige menneskeart, Petter Northug jr. som jeg gjør i denne høyst metaforiske duellen mot ‘de ufeilbarlige’, og deres særdeles surmagede representant, humormotstander og omdømmeprofessor på BI, Peggy Brønn..
Avslutningsvis, vil jeg bare få anbefalt Petter Northugs musikalske makkverk av ei julelåt til alle de som finner glede i dette med å le, da den rett og slett er hysterisk!
Gjennom hele oppveksten og godt inn i voksen alder, anså jeg ‘angst’ for å være et merksnodig, og ikke minst småskrullete fenomen som gikk ut på at de rammede brått ble rammet av panisk redsel helt ut av det blå. – Rett og slett en redsel for ingenting som kunne utløses av sånt som å gå ut døren, eller den kunne være uten spesifikke triggere ‘what so ever’. Merkelig og sært var det åkke som, for ikke snakke om at det etter hvert vel må sies å avgrense seg til å bli et typ ukebladfenomen for ‘utgåtte kjerringer’.
Derifra, har angstbegrepet fått en stadig videre betydning, og ikke minst en hurtig eskalerende målgruppe, slik at det i dag vel må kunne sies at det finnes en angst i oss alle..
For mange, er angsten så altoverskyggende og derav en så dominerende del av hverdagen deres at den regelrett herper livet deres. Dette dreier seg i første rekke om den sosiale angsten, der slikt som å stikke innom matbutikken, for ikke snakke om å fikse det å ha en jobb oppleves som en umulig oppgave. Men samtidig, har de samme menneskene gjerne nada problem med å forholde seg til døden, -hvilket fenomen jeg, som fyker fryktløst rundt til både butikker og arbeidsplass, hvorpå jeg både jabber i vei til fremmede, og kauker ubesværet i vei til forsamlinger, fikser så dårlig at bare det å se ordet på trykk gjør at det begynner å snøre seg sammen i halsen..
For i fraværet av den sosiale angsten, liksom de øvrige angstformer, har jeg blitt belemret med den jeg for bare et par-tre år tilbake fikk vite gikk under betegnelsen ‘eksistensiell angst’. I utgangspunktet, er denne en redsel for døden, men samtidig er det litt mer komplekst enn som så; En ting er at det også her finnes undergrupper, hvorav det for en av disse eksempelvis dreier seg om en redsel for egentlig ikke å eksistere, -at virkeligheten, slik vi kjenner den, faktisk er en illusjon, noe ala som i den kjente filmtrilogien Matrix. For mitt vedkommende, er det derimot ingen angst knyttet til den nåværende eksistens og virkelighetens sannferdighet, for å si det sånn. Men like fullt dreier angsten også i mitt tilfelle om det ikke å eksistere. Altså: Det er bevisstheten, -enkelte vil også referere til det som sjelen, som er kjernepunktet her, og da muligheten for at kjernepunktet av det som er DEG ikke skal eksistere..
Dette lyder jo unektelig som en dødsangst, hvilket det jo på sett og vis også er, men det skiller seg ut ved at dersom jeg fikk vissheten om at det ventet en eller annen videre eksistens etter at vi forlater den legemlige tilværelsen, ville problemet vært løst ved at grunnlaget for angsten rett og slett var blitt eliminert.
Jeg tenker dermed det i det minste vil kunne være verdt et forsøk å oppsøke en eller annen sterkt hjemsøkt plass, med det håp for øyet å få bevitnet livet ‘på den eventuelle andre siden’ med egne øyne. For å møte et spøkelse, vil rett og slett gjøre underverk på et helt nytt nivå hva mitt liv og tilværelse angår. Døden ville da også for meg blitt ‘en naturlig del av livet’..
Jeg er definitivt ingen vaksinemotstander, da det å være prinsipielt motstander av noe som beviselig har tatt knekken på talløse dødelige sykdommer vitner om regelrett korttenkthet, spør du meg. Samtidig kan jeg ikke se noen grunn til å la seg vaksinere mot en sykdom jeg etter alt å dømme er mer eller mindre immun mot i utgangspunktet. Her bør nemlig alle ressurser settes inn på de utsatte, da bruk av tid og ressurser på slike som meg ikke kan sees som annet enn bortsløsing av tid og ressurser..
Nå som det endelig kan se ut som om en vaksine mot dette fremdeles pågående COVID-helvetet er på vei, så anser jeg det for å være en absolutt nødvendighet at absolutt alle styrker settes inn på at samfunnet kan vende tilbake til normalen så fort som over hodet mulig. Om dette, i det verst mulige scenario, skulle koste meg et par ukers tid liggende i influensa, så er det ‘en jeg gladelig tar for laget’. Det er nemlig ingen grunn til å parkere Norge for å unngå at Gry Henriksen risikerer noen dager med lett feber og dårlig matlyst!
For ikke bare har landet lidd enorme tap pga denne ‘lock down’ -perioden. Et ukjent antall mennesker har også fått livsverkene sine, gård og grunn lagt i grus, for ikke snakke om de som er påført psykisk skade av isolasjonen, eller i verste fall tatt sitt eget liv. Og som om ikke det var nok, finnes det også x-antall mennesker med andre sykdomsdiagnoser hvis liv enten er gått tapt eller står i fare for å bli det grunnet forsinkelse av behandling forårsaket av COVID-19. Det er her jeg anser det prangende nødvendig at det settes alt inn på å redde det som reddes kan, og denne redningsdåden, er rett og slett ubrytelig avhengig av at risikoen elimineres fra risikogruppen, for å si det sånn!
Ethvert minutt som blir benyttet på å vaksinere meg og mine likemenn, er dermed ensbetydende med at gjenopptagelsen til normalen utsettes i det tilsvarende antall minutter, og det har vi bare ikke råd til! – Så jeg håper nå for guds skyld de går ‘all in’ med den kommende vaksinen der det faktisk er behov, for så å la det være med oss som formelig kan vasse i COVID-virus uten å risikere annet enn en 3-dagers med 38,5 i feber inntil alle med behov har fått sitt, forutsatt at det å vaksinere alle faktisk tjener noen hensikt.
Grubler: Jeg er en såkaldt grubler, og det så til de grader!
Rotete: Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.
Ytterliggående: Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki.
Helse: Jeg er så heldig å tilhøre det lille mindretallet som er fullstendig fri for sykdom, skader og/eller plager.
Empat: Men siden jeg heldigvis ikke er blant de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et gudjammerlig antall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.
Nysgjerrig: Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.
Rappkjeftet: Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.
Intuitiv: Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.
Kontroversiell: En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av hverken politisk korrekthet eller tidens trend.
Sarkastisk: Jeg er både innehaver av en sarkastisk form for humor, samt at jeg får en såkalt ‘bitende tunge’ når jeg blir sint.
Ekstrem: Jeg har en ubrytelig dragning mot de ekstreme, det være seg i den ene eller den andre formen. – Kort fortalt alt som bryter med a4 -rammene.
Nordisk: Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.
