Dette må imidlertid sies å være en sannhet med visse modifikasjoner, da de fleste av oss tross alt opplever utskiftninger på vennefronten i løpet av livet også. Men er en så heldig å treffe den ‘perfekte’ vennen, er ingen avstand for stor, og ingen livssituasjon så forskjellig at det rokker ved denne relasjonen. Her følger et utvalg elementer som indikerer at du har et slikt ideelt, livslangt vennskap..
♥ Hun/han behøver slettes ikke å ha møtt- og/eller snakket med den personen du har kommet på kant med, da dine følelser for vedkommende innebærer automatisk ‘svartelisting’, og vice versa. -No questions asked.
♥ Han/hun har aldri, i all den tid dere har hatt sammen, ymtet frempå med så mye som det minste lille pip hva angår det de er blitt fortalt i fortrolighet, og vice versa.
♥ Han/hun fyrer seg opp til ditt forsvar ved det minste ymt av negativitet/kritikk i omtalen av deg, og vice versa. Om dere så er aldri så enig i den kritikken som måtte komme til uttrykk, har det overhodet ingen betydning for hva dere tillater blir sagt om den andre. Kritikken som måtte foreligge, , har dere, slik dere ser det, monopol på å ta dere av på tomannshånd.
♥ Han/hun slipper hva det måtte være de har i hendene, og kommer ilende til din unsetning i krise, og vice versa; Er dere på på andre siden av planeten når den andre opplever et brudd, innebærer det første fly hjem, jobb får være jobb, og unger åker rett til naboen, svigemor, eller hva en måtte ha for hånden, om klokken er halv 4 om morgnen har ingen relevans. Er det krise, så er det krise.
♥ Han/hun støtter og oppmunter deg på din vei ‘opp og frem’, og er ekstatisk lykkelig på dine vegne når du gjør success, og vice versa. -Uansett hvor misunnelsesverdig det en har oppnådd er.
♥ Han/hun gir seg komplimenter både for det du gjør, måten du er på, og på utseende ut i fra et genuint ønske om å styrke selvfølelsen din, og vice versa.
♥ Han/hun har kanskje egen nøkkel, og kan uansett fritt valse rett inn og forsyne seg fra kjøleskapet eller hva det måtte være, og vice versa. Her råder ‘mi casa es su casa’ -prinsippet i dets fulle betydning.
♠ Han/hun skryter uhemmet av deg og vennskapet deres til alt av familie, venner og kjærester/ektefeller, og vice versa.
♥ Han/hun er nærmest i stand til å lese tankene dine, da kun et lite blikk er nok til at de vet nøyaktig hva som gjelder, eller frembringer de mest halsbrekkende latterkramper uten at et eneste ord er blitt ytret, og vice versa.
♥ Han/hun anser deg for å tillhøre sin aller nærmeste familie, på lik linje med foreldre, ektefelle og barn, og vice versa.
Jeg kan selvsagt ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg er nok neppe alene om å ha visse mennesketyper som en rett og slett finner særs irriterende..
Her må det imidlertid sies at min oppfatning av noen som irriterende ikke er synonymt med at det er noe ‘galt’ ved de objektivt sett. Årsaken til at jeg opplever disse som irriterende, er rett og slett at de innehar visse grunnleggende personlighetstrekk, virkelighetsbilde og/eller meninger/oppfatninger som er stikk i strid, og derav uforenlige med mine. Like fullt, opplever jeg de som både irriterende, og om jeg skal være helt ærlig, tidvis enfoldige, slik at jeg begrenser all omgang med disse til den rene høfligheten en nærmest er programforpliktet til å utvise som et resultat av at en tross alt er ‘vokst opp i et møblert hjem’.. Vel.. Her kommer de på løpende bånd:
Utseendekommentatorene → De som syntes å være avhengig av å gi negative kommentarer til sine medmennesker ang utseende m.m for å øke egen selvfølelse og/eller gi utløp for hva som i realiteten er åpenbar misunnelse. Disse menneskene later til å næres av det å få andre til å føle seg triste, miserable og generelt besørge et dårligere selvbilde/selvfølelse hos de som innehar trekk de selv ønsker seg.
‘Følgerne’ → De som åpenbart ikke danner seg sine egne meninger og standpunkt, men som justerer disse slik at de til enhver tid matcher hva som er politisk korrekt, i tillegg til å ha forkastet alt av egen smak, hvorpå det som likes og mislikes er fullstendig overlatt til tidens trend å avgjøre. Fra mitt ståsted syntes det å være fint lite som skiller dette adferdsmønstret med det hos kvegflokken som slavisk følger bjellekua..
De uverdige fremmedkulturelle → De som blir gitt privilegiet av en oppholdstillatelse her i landet, men som kun har forrakt til overs for det land og folk som har tatt de imot. Dette er den gruppen innvandrere som ikke bidrar men kun forlanger, hvilket utgjør en grell kontrast til at de som bidrar ikke forlanger noe som helst!
Sytepavene → De som glatt kan holde klagesangen om hvor lite hjelp de får, hvor lite penger de får osv, osv fullstendig blottet for det minstemål av selvinnsikt som kreves for å se at de ikke bidrar med noe som helst for å gjøre seg fortjent til det de får. Disse skal bare ha og ha uten å gjøre en dritt, og fordømmer både systemet så vel som de som har mer, uten å ta det arbeidet disse tross alt har lagt ned for å oppnå disse godene med i betraktningen.
De uvitende → Jeg forlanger overhodet ikke at man skal holde seg up to speed med alt av nyhetssaker, og ha full ‘kåll’ på alt fra de interne konflikter i Syria til hva innbyggerne i Gausdal kommune måtte anse for å være den viktigste saken i årets kommune- og fylkestingsvalg. Men en viss grunnleggende basiskunnskap må en da kunne forvente og forlange av voksne borgere i et opplyst samfunn, som f.eks at det er kommune- og fylkestingsvalg denne høsten. Enda mer prekært er det å f.eks kunne navngi de mest sentrale medlemmene av kongefamilien (får regelrett fysiske smerter av folk som ikke engang kan navngi kongen og dronningen), statsministeren og USAs president. -For ikke å snakke om de som ikke engang er i nærheten av å kunne tidfeste den annen verdenskrig.
De troende → Fra mitt ståsted, taler det å fremdeles tro fullt og fast på det verdens- og virkelighetsbildet som gis i religionene i vår tid og opplyste del av verden rett og slett for mangel på intelligens i skjønn forening med den ovenfor nevnte uvitenheten. Hadde denne gruppen i det minste kunnet leve i sin tro uten å belemre andre med den, ville de forsåvidt være til å utstå, men det later til å fortone seg stein hakk umulig.
‘Pissmæggene’ → De som klager på alt mulig, i tillegg til å være så forutinntatte det er menneskelig mulig å få blitt, hvorpå de henvender seg til de som måtte ha tråkket på deres hårsåre tær denne gang med i en kjeftete tone mixet med nedlatenhet, hovmod og overbærenhet.
Haterne → Det er vel neppe noe behov for noen nærmere forklaring når det kommer til denne gruppen og årsaken til at de er blandt mine mest irriterende mennesketyper..
Den amerikanske programlederen Lara Spencer skapte furore verden over da hun latterliggjorde den 6 år gamle sønnen til britenes prins William og hertuginne Kate, prins George (6), for hans valg av balett som valgfag. Selv om Spencer riktignok har lagt seg flat, og offentlig beklaget sine uttalelser, gjorde episoden meg bevisst på at det faktisk foreligger en god del begrensninger for hva guttebarn kan gesjeftige seg med uten risiko for å bli latterliggjort.
Selv om Norge er kommet betydelig lenger enn USA i hht likestilling, kunne det nok desverre like godt ha vært en nordmann som gjorde et overtramp a-la Lara Spencer. For det er vitterlig en god del ‘regler’ for hva guttebarn kan gesjeftige seg med uten å bli latterliggjort og/eller regelrett mobbet. Alt, fra farger til leksaker og fritidsinteresser, som tradisjonelt er blitt sett på som ‘jentete’ gjør de nærmest til ‘fritt vilt’ hva kommentarer og holdninger som overhodet ikke hører hjemme i 2019 angår.
Her faller jentene langt heldigere ut, for mens det er full aksept for å være ei ‘guttejente’, da dette assosieres med å være sterk og tøff, er det ‘skammelig’ for en gutt å ha ‘feminine’ interesser, da dette gjerne forbindes med å være ‘pysete’ og svak. Jeg leste bla.a et blogginnlegg som ble lagt ut i forbindelse med skolestart som handlet om en liten gutt som på sin aller første dag i første klasse var livredd for å bli ertet for sitt valg av en lilla ransel med ponnier. Historien viser med all tydelighet at dette er holdninger som har ‘tattovert’ seg inn i bevisstheten før ungene begynner på skolen, hvilket vil si mens de enda er i barnehagen, før det året de fyller seks år! -Og det hele syntes ekstra tragisk ved at det, som episoden med latterliggjøringen av den britiske prinsen viser til fulle, jo slettes ikke bare er barn som fremmer denne typen for oppførsel. Ikke bare ville disse stigmaene vært barn fullstendig fremmed dersom de ikke hadde fått de prentet inn med morsmelken fra de som virkelig skulle hatt lang nok fartstid på planeten til å vite bedre, men de deltar, som den nevnte episoden viser, at de i aller høyeste grad, også i mobbingen selv! – Noe en virkelig burde holde seg for god til som borgere av det høyst opplyste kongeriket Norge i det herrens år 2019.
Miksen av uvitenhet, stigmatisering og fordommer viser seg aller værst når begrep som ‘homsete’ og ‘gay’ blir tatt i bruk mot disse guttebarna som måtte ‘komme i skade for’ å leke med- og/eller interessere seg for noe som blir oppfattet som ‘jentete’ eller feminint. For det første, er det i utganghspunktet en fullstendig latterlig assosiasjon å gjøre. Men hva så om dette såkaldt ‘feminine ikke bare vedvarer, men også eskallerer; Hva så om den lille gutten vil vise seg å være homofil? Hva er i såfall galt med det? – Ingen verdens ting!! Jeg mener.. Vi er jo tilsynelatende skjønt enige om at vi er langt forbi slike gammelkristelige- så vel som sharia-typiske fordømmelser mot det å ha, og leve ut en annen seksuell legning enn den hetroseksuelle! Men å påberope seg en langt fremskreden utvikling, krever jo faktisk at ens handlinger samsvarer med det en ‘flagger’. Når det istedet handlingene støtter opp om de holdninger en utad tar så sterk avstand fra, begynner iallefall jeg å tvile på om vi samlet sett er så himla moderne og langt fremme i vår utvikling som vi ynder å gi uttrykk for..
Forhåpentligvis vil lille prins Georges danseinteresse, med den uforbeholdne støtte han gis av sine foreldre, Prins William og Hertuginne Kate, gi et særs kjærkomment dytt i riktig retning, slik at vi faktisk kan komme dit hvor vi anser oss for å høre hjemme; I et innkluderende samfunn med full aksept for våre ulikheter. -Et samfunn hvor også gutter kan danse, leke med dukker og like rosa uten at noen hever e øyenbryn, liksom jenter kan leke med biler, spille ishockey og foretrekke bukser fremfor skjørt.
Jeg vil tro mine anbefalinger skiller seg ut fra de fleste bloggeranbefalinger på dette området, da jeg ikke følger en eneste bruker hvor feedens fremtoning tas hensyn til. Her er det mer action å finne enn som så..
De siste poster på min instagram, hvorav mitt alias er @henriksengry
I mine øyne, er nemmelig flotte feeds synonymt med kjedelig. Jeg vil se folk briljere innenfor sine felt, humor og liv som leves generelt. Oppstilte poseringer kan jeg gjøre selv om behovet skulle melde seg..
♠ Tattovering/kunst: Her er jo valget selvsagt min bror, @glennglitter som er ledende utøver innen denne (og andre) kunstarten i Fredrikstad.
♦ Design: Vi har faktiskl ikke bare en kunstner i familien, men to! Min brors kone, hvilket betyr min svigerinne, @janaroyaledesign er nemmelig en ‘up and coming’ designer, med hovedvekt på accessories generelt, og i bryluppsøyemed spesielt. For meg personlig, er det hattene som virkelig er det store.
♣ Sport: Jeg simpelthen elsker å se eksellense i aksjon, og følger derfor eksempelvis @jaking og kwarholm, som tross sin unge alder tilhører den ypperste friidrettseliten, i tillegg til turnsportens amerikanske unikum, Simone Biles og ‘So you think you can dance’ -vinneren ‘FikShun’ Stegall -alias @dance10fikshun, m.fl
♥ Humor: Her er ingen over og ingen ved siden av Cecilie Steinmann Næss, @hun_cess på Instagram. Videre følger jeg bla.a @harmoghegseth m.fl. Ellers har vi jo de som poster ulike former for idioti de får tilsendt fra fjern og nær, som f.eks @omgjustdont
♦ Inspirasjon: At stilrene feeds ikke appellerer til meg, er ikke ensbetydende med at jeg ikke henter inspirasjon utenfra generelt, og de som virkelig briljerer innen det gitte området spesielt. Hva posering angår, er mine ubestridte forbilder, Vendela Kirsebom -aias @vendelaofficial og @monagrudt. Her legges profesjonelle modellbilder ut av denne verden og forevigelser fra dagliglivet ellers ut i skjønn forening, hvilket i mine øyne er hva som gjør en bruker interessant å følge.
Ellers følger jeg (selvsagt) og lar meg inspirere av mine bloggvenner her på blogg.no.
Vi jenter spesielt har ofte problemer med å si ‘nei’, og ender ofte opp med å slite oss ut, og/eller sette oss selv i ei økonomisk knipe pga. at vi har påtatt oss for mange forpliktelser. Problemet er grunnet i en regelrett selvdestruktiv frykt for å skuffe og/eller fornærme folk. -En frykt en virkelig bør ta tak i både av hensyn til livskvaliteten, og for å forhindre at en til slutt rett og slett ender med å ‘møte veggen’..
Er du en av de mange som til stadighet ender opp med å si ‘ja’ til ting på bekostning av din egen trivsel og egne behov? Her følger et knippe tips som kan være til stor hjelp dersom du ønsker å kvitte deg med dette evinnelige ‘flink pike -syndromet’..
⇒ Svar kjapt og direkte: Si ‘nei’ så snart det lar seg gjøre. Desto lenger du lar de legge ut ang. det aktuelle emnet, dess mer kreves det m.h.t begrunnelse for ditt avslag. Gå i stedet rett på sak, vær direkte og kortfattet, typ; ‘Jeg har desverre ikke mulighet til å bli med denne gangen fordi jeg har lovet meg bort på annet hold’.
⇒ Hold fokus på saken, og ikke på personen: Ha et konstant fokus på at det faktisk kun er den respektive forespørslen du avviser, og ikke personen bak.
⇒ Vær positiv: Vi er nærmest programert til å assosiere svarordet ‘nei’ med negativitet og vrangvilje, mens det i realiteten faktisk ikke er annet enn det ene av to svaralternativer. Det er derfor fullt mulig å avslå samtidig som en uttrykker positivitet, samt at en setter pris på å ha blitt spurt. Eks; ‘Jeg skulle så gjerne ha bidratt, men desverre tillater ikke økonomien det denne måneden’.
⇒ Vær ærlig: Om du takker nei fordi du rett og slett ikke orker, så er det nettopp dette du oppgir som grunn (dersom du oppgir noen). Løgnaktige unskyldninger som at du skal ditt eller datt, er ei den frelsen vi har en tendens til å tro. For mens løgnhistorier både kan vekke mistanke, og derav misnøye der og da, i tillegg til at de kan slå tilbake på en ved en senere anledning, er det nærmest garantert full aksept og forståelse dersom du f.eks svarer noe slikt som; ‘Jeg beklager, men jeg må nok bare få ha den til gode jeg altså, for jeg er rett og slett helt utkjørt i dag’.
⇒ Kom gjerne med alternativer (om du har): Dette forutsetter imidlertid at en faktisk har et reelt alternativ på hånden, og at en har førstehåndsopplysninger som bekrefter at dette er noe vedkommende (høyst sannsynlig) ønsker å være med på.
⇒ Ikke ta ansvar for andres følelser: Vi har denne hangen til å gå på akkort med oss selv fordi vi ikke vil være årsaken til at andre blir skuffet, lei seg, eller hva det måtte være. Men en er faktisk nødt til å sette en grense for den hjelp en er i stand til å yte andre uten at dette går ut over det ansvar en har for å ta vare på en selv. Om den respektive personen skulle reagere negativt på ditt avslag, så viser faktisk denne totale manglen på forståelse og aksept at du etter alt og dømme er best tjent med å få vedkommende på en armlengdes avstand, om så ikke helt ut av livet ditt, alikevel.
For noen dager siden, tok jeg for meg influencer-begrepet i titlueringsøyemed i dette innlegget. Men om vi istedet tar for oss ordet i form av dets betydning, er vi faktisk influencere alle og enhver. Slikt som f.eks å gi et smil til en forbipasserende på gaten, eller å utføre små tjenester som f.eks å hjelpe en som er dårlig til bens inn på bussen, har ofte en betydning som er langt større enn man i det hele tatt evner å forestille seg. Bryter en inn der det kan syntes som om et barn/ungdom ikke har det greit, kan en brått ha endret liv uten å ha den ringeste anelse om det..
Vi er alle med på å påvirke menneskene rundt oss og verden vi lever i. En lærer har f.eks en enorm innflydelse på sine elever, politikere lever for å påvirke folk til å dele deres syn på hvordan samfunnet bør være, og hvilke verdier som bør fremmes. Videre har familien en enorm påvirkningskraft på hverandre, og da spesielt de eldre ovenfor de yngre, for ikke snakke om hvilken inflydelse en har som venn, arbeidsgiver og kollega. Selv blir jeg med gjevne mellomrom slått av tanken på hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha for dagen til de jeg betjener, for ikke snakke om i hvilken grad disse kan gjøre et hav av forskjell når det kommer til min. En av de mest minnerike opplevelsene i så måte, fant sted da jeg for noen måneder siden skulle rydde bordet etter å ha tatt forvel med en resturantgjest jeg hadde servert, hvorpå de hadde lagt igjen en serviett med følgende hilsen påskrevet:
Disse åtte små ordene knotet ned på en serviett, gjorde at denne dagen vil bestå i minnet som en av de beste i mitt yrkesaktive liv. Og det å få slike uventede anerkjennelser og positive overraskelser, har det igjen med å bringe ut det beste av en selv. En får da noe tilnærmet et instinktivt behov for å løfte de som omgir en opp til det samme euforiske nivå en selv befinner seg, og hvordan gjør en det? Jo, en trykker på de ‘rette knappene’ en vet booster folks sinnsstemning, slikt som komplimenter, servicen en yter blir tilført ‘det lille ekstra’, oppmuntringer, osv. Til tross for alt dette, er det gjerne ingenting i forhold til den mestringsfølelsen som følger, og som gjør en (enda) bedre på det respektive området på sikt.
Hva ‘boost’ i hverdagen angår, kan iallefall jeg underskrive på at det er fint lite som kommer opp i mot den følelsen av å bli komplimentert av andre jenter, eller homofile gutter for den saks skyld, hvor det er garantert fritt for baktanker. Dette er i mine øyne de ærligste komplimenter en kan få, men desverre er vi generelt så alt for dårlige på akkurat dette. En ting er at enkelte holdes tilbake av sjenanse, men som hovedregel kan det trygt sies at det skal en selvsikker kvinne til for å ha det i seg å kunne komplimentere en annen. For mitt vedkommende er dette med mitt eget ønske om å fremstå som akkurat dette; ‘A lady of confidence’, kombinert med vissheten av hva et slikt ektefølt kompliment gjør for min egen sinnstilstand hva som motiverer meg til å stå frem som en av det mindretall som komplimenterer det misunnelsesverdige hos andre jenter hvor det er berettiget.
Selvsagt er bloggen et talerør jeg har valgt med det for øyet å kunne øke min innflydelse på omverdnen, men uansett hvor denne virksomheten skulle ende opp, vil den påvirkning som jeg måtte utøve gjennom denne etter alt å dømme ikke kunne måle seg med den som utøves i det sosiale livet.
Vi alle lyver fra tid til annen. Men de av oss som innehar en viss personlig integritet begrenser dette til små løgner i de situasjoner hvor det enten går ut på å følge de gjeldende sosiale spilleregler (som f.eks å svare ‘bare bra’ på spm. om hvordan det står til selv om dette ikke nødvendigvis er tilfellet), og de tilfeller hvor intet godt kan komme ut av å si sannheten. Det finnes imidlertid også nok av de som lyver av årsaker som er alt annet enn noble. – Så hvordan avslører en et menneske som ikke bare er en løgner, men som også er himla god på det?
Unnvikenhet: Løgnere evner gjerne ikke å inkludere den samme spesifikke detaljrikdommen i historiene sine som sannferdige mennesker. Det en måtte spørre om av detaljer og oppfølging på noe, blir gjerne besvart med at de ikke vet/ikke husker.
‘Fake’ ansiktsuttrykk: Er ofte vanskelig å se hos en god løgner, men et ærlig uttrykk tar i bruk langt fler ansiktsmuskler enn et ‘faket’. Mangler f.eks smilerynker ved øynene, kan du være sikker på at det ikke er ekte.
Evner ikke å forholde seg til/fortelle historien i reversert utgave: Dvs. at dersom en tar for seg historien de har servert fra konklusjonen/sluttpoenget, for så å stille oppfølgingsspm. og be om ting gjenfortalt fra slutt til begynnelse istedenfor fra begynnelse til slutt, er den tilnærmet garantert å slå sprekker.
Manglende øyekontakt: Løgnere klarer svært skjelden å holde øyekontakt lenge av gangen, om de klarer det i det hele tatt.
Håndterer ikke uventede spørsmål: Å servere en løgnhistorie krever enormt mye mer av kjernekapasiteten enn det å fortelle noe som er sant. Et spørsmål som de ikke har kunnet regne med å få, som f.eks ‘hva hadde du på deg denne dagen?’ vil derfor som oftest sette de helt ut.
Hyppig blunking: Blunker den respektive personen svært hyppig, er dette et tegn på at vedkommende med stor sannsynlighet lyver.
Avslørende kroppsspråk: Løgnere har en tendens til å ta hendene opp til munnen, bla.a slik jeg gjør på bildet over, og armene holdes gjerne i kors eller på annen måte tett inntil kroppen. I tillegg har en de uttrykkene som utspiller seg i brøkdelen av et sekund. Disse er gjerne svært vanskelig å legge merke til, men dersom du f.eks skulle få følelsen av å ha været et sint drag før den forventede latteren var på plass, kan du være sikker på at det første du ante, er det ærlige.
Faller for ‘djevlens advokat’: Om vi f.eks tenker oss en fortelle at de overhodet ikke er redd eggerkopper, og vi mistenker at dette ikke er sant, kan en få de til å avsløre seg gjennom å si noe slikt som; ‘Selv hater jeg virkelig edderkopper. Det er jo rimelig ekkelt med slike kryp kravlende oppover armen, da. -.Syntes du ikke?..’ Sjansene for at de avslører seg her er overraskende store.
Sosiale medier flommer over av quotes og slagord som går på at en kan oppnå absolutt alt en måtte sette seg fore her i livet bare en jobber hardt og målrettet. Vel.. Det er vel ikke helt sånn det fungerer..
Jeg beklager den negative innstillingen her, men uten et viss talent som utgangspunkt, er det desverre ikke råd å nå til topps innen det respektive området.
For all del.. Om ikke øvelse bestandig kan gjøre en til mester, kan det gjøre en habil, om ikke noe særskildt foreligger som setter en stopper for dette. Men å nå toppen, krever gjerne mer enn som så. Da er en faktisk nødt til å ha et talent i utgangspunktet.
Min første karriæredrøm her i livet, var å bli keramiker, hvilket syntes ganske naturlig, med tanke på hvordan jeg elsket leire så til de grader at det eneste som røpet min etniske opprinnelse når jeg ble ropt inn for kvelden var øyenfargen. Men keramikerdrømmen var faktisk seigere enn som så. Den forble faktisk værende på listen over aktuelle yrker frem til 8. klasse på ungdomsskolen. Åttende klasse var nemmelig det første året med valgfag for mitt vedkommende, og med kjeramikk oppført blandt fagene som kunne velges, var det ikke noe å lure på for min del. Vi hadde visstnok hatt litt kjeramikk i formingstimene tidligere også, men da kun begrenset til dørskildt, boller, vaser og askebegre av ymse slag. Nå var det snakk om litt mer avansert leirkunst, hvilket skulle vise seg å innebære at klinten, desverre for min del, ble skildt fra hveten.. Greit nok at tiongene som ble laget dette året holdt en betraktlig høyere standard enn hva mine foreldre tidligere var blitt holdt moralsk forpliktet til å ha fremme, men samtidig kunne det ikke stikkes under en stol at jeg falt rakt igjennom sammenlignet med de av mine medelever som hadde talent. Til tross for at jeg etter alt å dømme er den eneste som noensinne har øvd på innlært keramikkteknikk med modelleire hjemme, tok det ikke mange månedene før jeg innså at det hele var fåfengt. -Jeg ville aldri kunne bli noen successfull keramiker.
Enda mer åpenbart er det at jeg, uansett nasjonalitet og trening, aldri hadde kunnet oppnå noe som helst innen turn. – Ikke sånn og forstå at jeg noensinne har tenkt i de baner, men som barn, var nå engang turn mitt første steg inn i barneidrettens verden. Steget fikk imidlertid en av mine mest traumefylte bråstopp da jeg i 10-12 årsalderen en gang av en eller annen grunn deltok i klubbkonkurransen. -Og til tross for at jeg slettes ikke gjorde det så værst på bommen, så gikk det som jeg nå i ettertid ser at det antagelig måtte gå; Jeg kom på sisteplass.. At arrangører for et barnestevne kunne finne på ikke bare å plassere den nederste halvdelen, men i tillegg offentliggjøre de, er over min fatteevne, og ble mitt endelige forvel til turnsporten. Men det faktum at jeg er blottet for talent, betyr ikke at jeg så indelig skulle ønske det var annerledes. Den dag i dag, elsker jeg å se verdenseliten boltre seg i disse apparatene, for ikke snakke om hvor kult det hadde vært å kunne utføre en aldri så liten salto.. Men når ens sportstalent er løp, innebærer det noen markante fysiske forskjeller, slik som høyde, som rett og slett umuliggjør å være noe annet enn en håpløs gymnast..
En liten periode under oppveksten, var jeg også inne på å gå inn i politiet som drapsetterforsker. -En karriæremulighet som ble skrinlagt umiddelbart med viten om at dette innebar en aspirantperiode hvor jeg faktisk måtte håndheve de lovene jeg syntes var idiotiske på samme måte som de jeg så nytteverdien av. -Og på dette området kjente jeg tydeligvis meg selv godt på et svært så tidlig tidspunkt, for jeg ville virkelig hatt problemer med å skulle håndheve de lover og regler jeg ikke er enig i..
I likhet med keramikken som i de tidlige barndomsår ble praktisert i blåleiren, var også sang en konstant utført barndomslidenskap som aldri kunne blitt noen profesjon for min del. -Og nå snakker vi enda mer utelukket enn keramikken… På de ulike talentshowene som idol, osv, svarer nær sagt samtlige av intervjuvobjektene at de sang før de snakket, og at de sang non-stop. -Vel.. Det samme gjorde jeg.. Satt jeg i en bil, var mine stakkars foreldre og bror hensatt til å høre meg synge, non-stop, fra motoren startet til vi var fremme på bestemmelsesstedet; Fem minutter, en time, 6 timer.. – Jeg sang like fullt av full hals. Min stakkars farmor fikk dessuten oppleve å reise med buss til sørlandet med meg som konstant syngende reisefølge.. Ikke desto mindre, utviklet en høyst ordinær barnestemme seg beklageligvis i retning av Henriksen-siden av familien, hvilket vil si til det aldeles skrekkelige..
Heldigvis, må en jo bare si, har jeg aldri næret noen interesse for biler og bilkjøring. Jeg har visstnok lappen, men når det kommer til bilkjøring, innser jeg faktisk at jeg har mine begrensninger som alle, meg selv innkludert, er best tjent med at jeg tar visse hensyn til. Selv om jeg har evnet å lære det å kjøre en bil fra A til B, samt hvordan jeg skal opptre i trafikken i hht de ulike trafikkregler, har jeg nada fra naturens side når det kommer til slikt som avstandsbedømning og/i forhold til bedømning av bilens størrelse. I praksis innebærer dette at jeg har innsett at slikt som f.eks lukeparkering er synonymt med ingen parkering for mitt vedkommende, samt at kjøring i sentrum av større byer, liksom sterkt trafikkerte flerfeltsveier (spesielt ikke hvor flere av-og-på kjøringer skal foretas) heller ikke er noe jeg bør gesjeftige meg med om det kan unngås.. Solberg-familien og jeg er altså født med så ulike forutsetninger når det kommer til dette med å mannøvrere en bil at en knapt skulle tro vi tilhører samme art. Såpass ekstrem er min tilkortkommenhet når det kommer til håndtering av motoriserte kjøretøy at jeg i sannferdighetens navn ikke kan si meg mindre smålig enn at jeg setter pris på den selvfølelsesmessige oppreisningen som blir meg til del ved at de nevnte elitesjåfører blir intervjuet på engelsk etter hvert løp.
Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd det å føle oss kjempefine i et nyinnkjøpt antrekk i det vi dro avgårde på fest eller annen form for ‘happening’, for så å oppleve å nærmest bli som en ‘veggpryd’ å regne kvelden igjennom. – Og siden dagens sosiale spilleregler ikke tillater å stille spørsmål rundt årsaken til et bortfall eller kraftig reduksjon av komplimenter i forhold til hva en vanligvis opplever, forblir det stilige antrekkets manglende ‘gjennomslagskraft’ et mysterium. Svaret på gåten, er imidlertid det samme i praktisk talt alle tilfeller; Fargen(e) er ukledelig..
..- Og dette gjelder like fullt for make-up og hårfarge som for klær. Med aldre ord; Alt som er opptil-, rundt- eller i ansiktet av gale farger er ugunstig for fremtoningen.
Problemet, er at det å se hvilke farger som er ukledelig gjerne er langt lettere sagt enn gjort av to årsaker:
Det er farger en gjerne tror er kledelig når en står forran speilet hjemme, kort fortalt fordi de kaster en skygge som lett kan misforståes som glød, men som i realiteten er ‘anything but’ for andre som ser helheten utenfra.
Det er ofte vanskelig å si om en farge tilhører det spektret en kler eller ei. Her er det lett å bli ‘lurt’, spesielt dersom en ikke vet hva en skal se etter.
Hvorvidt en farge er kledelig eller ei, avgjøres først og fremst av hudtonen. Videre spiller også hår- og øyenfarge inn, men siden disse (fra naturens side) er gitt å matche huden, så kan en trygt rette all fokus på hudtonen. Jeg vil tro mange av dere har fått med dere at en fargeanalyse med ditto fargekart, består av fire typer: Vår, sommer, høst og vinter, hvorpå vår og høst -typene består av varme farger, mens sommer og vinter -menneskene kler de kalde fargene. Videre, er vårfargene de sterke og klare innenfor de varme spektret, som f.eks aprikos, solgul og fersken, mens høstfargene består av de noe mørkere, duse fargene som er typiske for naturens egne denne årstiden, som sennepsgul, rustrød og brun. Hva de kalde kategoriene sommer og vinter angår, er de duse, ton-i-ton pastellfargene, som rosa, lyseblå og sitrongul, karakteristiske for sommerkartet, mens de kalde, sterke og klare fargene er vinterens fargetoner.
Men når sant skal sies, spiller ikke det å kunne plassere seg i en av disse kategoriene noen rolle. Det som står og gjelder, er hvorvidt en er av den kalde eller den varme typen. Dette lar seg best forklare ved et vist eksempel..
Her følger to opplastninger av hva som i utgangspunktet er det samme bildet, bare at jeg har ‘photoshop’et lebestift-fargen fra kald til varm på det nederste bildet:
Ingen av disse fargetonene befinner seg i utgangspunktet på mitt fargekart. Jeg tilhører nemmelig sommerkategorien, og lebestiften på det originale bildet, har en vinterfarge, mens denne er ‘varmet’ opp til en høstfarge på bildet under. Alikevel kan en trygt slå fast at den øverste fargen er ‘rett’ til min hudtone, i motsetning til fargen under. I virkelighetens verden ville forskjellen blitt enda tydeligere, da bildet i utgangspunktet er moderert i ‘Lightroom’, i tillegg til at jeg har passet på at lyset treffer riktig i utgangspunktet da bildet ble tatt. Videre kan jeg røpe at de minst flatterende fargene jeg kan iføre meg, er de på vårkartet. – Får jeg typ fersken, aprikos, orange, e.l opp til ansiktet, er utkommet full krise. Uten å overdrive, gjør disse fargene at jeg ser askegrå ut i ansiktet, og derav fremstår som alt annet enn sunn og frisk, for å si det sånn..
Og her finner vi de gruppene som er vanskeligst å kategorisere; Vår og varm vs. sommer og kald. Disse er nemmelig til forveksling like i den betydning at de har begge typiske nordiske farger; Blondt hår, lys hud og blå øyne..
Det eneste som for en ‘legperson’ skiller de to, sett med det blotte øyet, er øynene.. Mens den kalde har en isblå, gråblå eller mørkblå farge på iris, har den varme ofte en lysere blågrønn fargetone. Om sommeren, kan en dessuten skille de ved at den varme (vårtypen) får en gylden, varm bruntone, mens den kalde (sommeren) får en mer rødbrun, og ditto kald farge.
Aller enklest, er det å kategorisere høst-menneskene. Har en rødt i håret, er en høst, enkelt og greit. Det være seg alt fra den lyseste ‘ginger’ via ‘gulrot’ og ‘strawberry blonde’ til den dypeste kastanje. Vinterne er også forsåvidt greie, med sine karakteristiake mørke toner, alternativt kontrastfulle toner bestående av mørkt hår, vipper og bryn til en lys hud.
Er en usikker, kan ens fargetilhørighet fastslås på følgende måte; Sett deg (usminket) forran et speil av en viss størrelse i fullt dagslys. Har du farget hår, kan det dessuten lønne seg å fjerne dette fra ansiktet etter beste evne for å unngå at det påvirker. Videre er dette aller best utført med hjelp av en venn. Med deg, har du et knippe håndklær e.l hvis farger inndeles i kategoriene kald og varm. Disse legger du opp til ansiktet der halsen begynner, som om det skulle være en genser/overdel. (legg de gjerne over skuldrene), og sett kalde og varme toner opp imot hverandre for sammenligning. Legg gjerne det ene over det andre, for så å dra det øverste opp/ned, slik at du får umiddelbare skifter fra kald til varm og vice versa. Se etter følgende:
Hvilke toner (kald eller varm) kaster skygge under haken slik at kjevebeinet blir mindre (overgangen ansikt/hals) blir mindre markant?
Hvilke toner gjør det en måtte ha av rynker og linjer mer fremtredende?
Hvilke toner later til å synliggjøre slikt som mørke ringer under øynene mest?
Hvilke toner står best til øyenfarge og ev. naturlig hårfarge?
Videre, kan mange også få en god pekepin ved å ta en titt i klesskapet og sminkesamlingen, for så å sjekke fargene på det av sminke og klær som har vært brukt i tilsvarende situasjoner som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget, eventuelt ting som er blitt kjøpt, men av en eller annen frem til nå uforståelig grunn ikke er blitt brukt. Som oftest er disse tingene hensatt til å forbli fyllstoff i skuffer og skap fordi fargen er ‘feil’.
Kalde farger: Både sort, hvitt og grått er kalde. Videre er sølv kaldt mens gull er varmt. Av øvrige kalde farger, kan nevnes den rødfargen som finnes i det norske flagget (i motsetning til den i det danske som er varm), de fleste blåfarger, pasteller som denne, denneog denne, sjokkrosa og lilla.
Varme farger: Mens sort, grått og hvitt er kaldt, befinner off-white, beige og nudes på den varme siden av spektret sammen med gull. Ellers kan nevnes rødfargen i det danske flagget,fersken, orange, brun, oliven og aprikos.
Håper dette kan hjelpe litt på veien til færre bomkjøp i fremtiden.
Mens jeg i dette innlegget tok for meg sikre tegn på at det kun er et tidsspørsmål for når et forhold vil ryke, har jeg denne gang skredet til verket for å finne ut hvordan en kan se om et forhold er sunt, og hvor alle forutsetninger ligger til rette for at partene skal kunne ‘leve lykkelig i alle sine dager’..
1) Partene i sunne forhold ‘importerer’ stadig mer av den andres personlighet til sin egen. Dette gjelder alt fra interesser til vaner, ord og utrykk, osv.
2) Partene i sunne forhold hjelper, oppmuntrer og støtter hverandres muligheter for vekst fremgang og i streben for å nå sine mål både på det profesjonelle og det personlige plan.
3) Partene i sunne forhold deler sine tanker, ideer og følelser med hverandre på et dypere, mer intimt nivå enn hva som vanlig er å dele med venner og øvrige familiemedlemmer.
4) Partene i sunne forhold søker stadig fysisk kontakt av ikke-seksuell karakter. Dvs at de kysser, klemmer, holder hender, osv uten at det ligger noen seksuelle intensjoner bak.
5) Partene i sunne forhold vier andre attraktive mennesker forsvinnende lite av sin oppmerksomhet. De blokker simpelthen urinstinktet for søk etter alternative partnere.
6) Partene i sinne forhold ser nesten utelukkende de positive sidene ved å være i et forpliktende forhold. Det er jo som kjent fordeler og ulemper ved alt, også det å forplikte seg ovenfor et annet menneske. Er en i et godt forhold med den rette partneren, får en imidlertid ‘boostet’. de positive sidene ut av sine proposjoner, slik at de fullstendig overskygger de negative.