Det var faktisk en gang for ikke lenge siden i det hele tatt, at antonymet (altså det motsatte av-) å være (opp)våknet var så enkelt som at du var (inn)sovnet; Var du ikke våken, neivel, da sov du. – Enkelt og greit..
Den tiden er vitterlig forbi, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg dann og vann tar meg selv i å angre på at jeg ikke visste å verdsette denne salige enkelheten så lenge den varte. For nå har det etter alt å dømme det toget forlatt stasjonen, for å si det sånn..
I skrivende stund,er det kun et par-tre uker unna årsdagen siden fjorårets Pridemarkering ble herpet av en gal manns bæsjerkgang med en ‘gunner’ i Oslo sentrum. De to forutgående år gikk jo, som kjent, alt av høytider og markeringer kjepprett til helvete grunnet det rådende C19 -regimet. Så tragisk, opprørende, provoserende og fryktelig det enn var en forkvaklet fyr mente seg berettiget til å gjøre seg til herre over liv- og død, for ikke snakke om å anse seg berettiget til å prakke egen ukultur på det land- og folk som hadde tatt ham i mot, at man fryktet for Pridemarkeringens fremtid. Hva ingen imidlertid så komme, var at den nevnte markerings sannsynlige endelikt skulle vise seg å avstedkomme fra Pride-bevegelsen selv!..
I fjor på disse tider, sto nemlig den opplyste delen av verden på terskelen til full aksept av verdens transvisitter i form av sin reelle kjønnsidentitet. Da var det vel knapt noen som kunne finne på å stille det minste spørsmålstegn rundt kjønnstilhørigheten til profiler som f.eks Emma Ellingsen. Skarve trehundre-og-noen-og-førti dager senere, er altså hele den kampen transene har kjempet torpedert i fillebiter i det den er så nær å kunne krones med seier at en kunne touche mållinjen..
Alt grunnet en kjønnsidentifisering på steroider..
Og i retning av det samme dragsuget ser en tydelige tegn på at århundrers kamp for kvinners rettigheter fare i eskallerende hastighet, da Norge har det med å følge den amerikanske samfunnsutviklingen. Også dette grunnet i at denne såkalte ‘woke’ -bevegelsen, som seg hør og bør, har dratt alt som ble igangsatt med de nobleste mål for øyet så alt for langt, med den følge at det istedet er blitt giftig i motsatt ende.
Når så denne nobelheten på steroider endelig blir imøtegått, for så at denne motstanden mot den førstnevnte galskap raskt får tilnavnet ‘anti-woke’, går dette selvsagt i samme spor på den veien som leder kjepprett til helvete. For det som begynte som en befriende motvekt til den galskapen som hadde eksplodert som en bombe med global rekkevidde, har, like forbannet typisk, blitt tilsvarende giftig. Følgelig har vi altså endt opp med selvidentifisering ut av det ville helvete, i følge med et talløst antall kjønnstilhørigheter på den ene siden, og Andrew Tate som verdens frelser, med Donald Trump som dens lederstjerne på den andre. Altså råder et fullstendig ragnarokk på begge sider, -det ene like forbannet giftig som det andre.
Det slår meg at vi så sårt trenger en ‘drozy-bevegelse’, -altså den gyldne, -døsige, middelvei mellom det våkne- og det anti-våkne, før jeg innser at dette bare vil ende opp i en tredje boks som antagelig vil fylles av den totale mangel på beslutningsevne- og vilje på et nivå som gjør den like giftig som de to vi allerede har. Vi kan nemlig like godt innse det først som sist; Vi er fucked i et galskapens armageddon.
