Skammen ble nylig innført med brask og bram ved at samtlige dagligvarekjeder vedtok en felles kostnad pålydende kr. 4,24 pr. pose (inkl. moms á 50 øre), hvorav kr. 2,50 går til handelens miljøfond.
Jeg, derimot like skamløs som jeg var da posene gikk opp 2 kroner i 2022, og da de ble satt opp til kr. 2,- et år eller to før det.
Hvorfor?
Først og fremst fordi vi manipuleres til å tro at dette faktisk vil utgjøre en reell forskjell i hht mengden plastavfall i havet, når det i realiteten ikke vil gjøre en dritt fra eller til. Siden dette dreier seg om Norge, vil følgelig de respektive posene havne hos det norske renovarsjonsvesnet. Til tross for at en god del av disse vil havne i restavfallsdunken inneholdende, – ja de respektive husstanders restavfall, istedet for i plastdunken, har vi gode metoder for å bli kvitt dette her på berget. – Ikke nødvendigvis uten forbedringspotensial, men ikke desto mindre kjøres det ikke kanossagang med digre lastebiler mellom landets søppelfyllinger og nærmeste kai på vestkysten, for å si det sånn.
Det samme kan vitterlig IKKE sies om Filipinene, som innehar verstenoteringen i verden i det de dumper svimlende 356,371 tonn – eller 3 563 710 kg. plastikk i havet hvert eneste år! Dernest følger India med å skippe 126,513 årlige tonn plastikkavfall rett ut i vannet, mens Malaysia tar den ytterst shady bronseplassen med 73,098 tonn pr.år. Disse tre verstingene er faktisk ansvarlig for mer av den plasten som dumpes i havet enn hele verden forøvrig! – Og bare sånn for at samtlige skal være fullt på det rene med hva ‘resten av verden’ innebærer, så har vi bla.a USA (- og her er det jo som kjent rikelig med plastikkforbruk), Kina, og hele forbannede Europa, Afrika, Oseania (Australia & New Zealand), latin- og sør-Amerika.
(foto: WWF.org) Det blir dumpet ufatterlige mengder plast i havet hvert eneste år.
Ergo tror jeg vi trygt kan slå fast at det ikke er Norge som er problemet her! – Og her vil selvsagt argumentet om at alle monner drar komme på banen, og ja, teoretisk sett så gjør de jo forsåvidt det. Greia er bare at det samlede antall nordmenn ikke monner mer enn at det vil ta både ti- og hundre år før den respektive monn i det hele tatt kan sies å utgjøre en dråpe i det årlige top-tre -enorme plastikkhavet. Og da tenker jeg som så at det mest formålstjenelige her, vil være å komme opp med mulige løsninger for tiltak rettet mot nettopp disse lendene kontra det å benytte den respektive ekspertise på å klekke ut sånt som blodavgift på bæreposer.
Men sånn ‘for the sake of the argument’.. Sett nå at dette med å redusere poseforbruket ved innføring av blodpris hadde hatt noe for seg..
Like forbannet, ender tett opp til samtlige av de bæreposer som tas med hjem fra det norske folks butikkturer som søppelposer. Mengden restavfall pr. husstand forblir den samme om antallet medbrakte poser fra Rema, Kiwi & co reduseres, -eller om så det skulle opphøre fullstendig, for den saks skyld. Så hva gjør en da, -når en brått står der uten pose til søppeldunken?
Jo, da kjøper en ruller med plastposer istedet! – Og voila, så går brått kvanta av plastavfall i tiden før- og etter avgiftsinnføringen i beste fall ut i 0.
(foto: Paulo Oliviera / Alamy)
Ei heller kan jeg overse det faste issuet i hht avgiftsbelagt skam; Nemlig at det kun er de dårligst stilte som blir sittende igjen med svarteper ved disse tiltakene. – Hvilket ironisk nok er de som har minst skyld i de respektive miljøskader som kan tilskrives kongeriket! For folk flest her til lands, er selvsagt bemidlet nok til å gi flatt faen i om de så ble avkrevd kr.10 pr. pose, liksom jo mer formuende folk er, dess mindre har alt fra bensin- til flypriser å si for deres gjøren og laden. Og jeg evner bare ikke å se dette hverken som rettferdig fordeling av byrder- eller formålstjenelig på noen som helst måte.
Dette innebærer på ingen som helst måte at jeg er likegyldig til at havområdene forsøples! Snarere mener jeg dette er det aller mest prekære av alt hva miljøødeleggelser angår, sammen med nedfellingen av reinskogen! Hva det innebærer er imidlertid at det faktisk må handles, i betydning av at ressurser må legges dit problemet hovedsakelig ligger, istedet for at de legges i tiltak som snarere gir illusjonen av at det handles..
Når en blogger er midt i en utfordringsperiode, er det så visst ingen ‘kjære mor’. Følgelig, er et nytt oppgaveord fra Dixierose klart til fortolkning, og det er ‘FUGLER’.
Her kan en trygt si jeg var ‘saved by the ducks’! Var det ikke for at jeg har fått med meg en og annen forevigelse av en and- eller to de gangene jeg har snublet over noen i parken, tror jeg denne oppgaven brått kunne blitt svært så stusslig besvart.
Fugler er jo vitterlig ikke mitt ‘varemerke’ hva fotokunst angår. Fuglefotografering for mitt vedkommende, ville, når sant skal sies, brått kunnet fortone seg som et regelrett barbari! Greit nok at de respektive fugler ikke har en tøddel å frykte hva Pepsi og Knert angår.
Tufsa og Rusken utgjør nok heller ikke store risikoen, mens Dolly vel kan utgjøre noe slikt som 50% av norm. Men det stakkars fjærfeet har jo ikke den ringeste anelse om at disse ‘smultbollene’ av noen pelspøbler ikke ville brydd seg om de så la seg på rygg forran de med et skilt med påskriften ‘spis meg’ rundt halsen!
Dermed er gårdsplassen erklært ‘fredløst område’ i fugleverden, og denne tobeinte- med de ‘furry five’ firbeinte merket med fjærfeets svar på ‘høyspent – livsfare’. Et unntak, er det imidlertid vært; Den her fantasifuglen bestående av is- og gress hadde nemlig intet å frykte i så måte..
Hva kosedyr angår, så tenker jeg jo i første rekke på ‘the furry 5’, -her representert ved Pepsi.
Men så har det seg faktisk så at jeg også er tøykaninmor! En del av dere drar nok kjensel på ‘Bunny-Blue’ fra tidligere, da han har gjort seg bemerket i bloggs form ved flere tidligere anledninger..
Og for mange, så er det vel nettopp DENNE typen dyr som går under betegnelsen ‘kosedyr..
Men nå har jo jeg imidlertid aldri sett noe problematisk ved det å kunne få ting i både pose og sekk! Derfor kjører vi like greit på med kosedyret i plush-format, Bunny-Blue i KOSelig lek med Dolly, -som er den eneste av ‘the furry 5’ som gidder bry seg det minste om den lille blå.
Knerten min er så visst ikke en pusegutt som har det med å posere i tide og utide, og når han så først skal ha et av sine ytterst skjeldne øyeblikk, kunne det jo ikke vært mer typisk enn at det skjer der han knapt nok syntes! Her poserer han altså i det perfekte lyset sittende midt i en åker av tett , halvmeter høyt gress!
Men noe ble det da heldigvis ut av det etter en runde med luking og dandering..
Altså.. Det her blir jo nesten som å finne Kverten i høystakken!..
Her begynner en i allefall å se konturene av en lodden herremann..
Ingen skal kunne innbille meg at katter ikke har humor, og at denne har en tendens til å foregå på vår bekostning! Eksempelvis, var Knert sin umiddelbare velt over til siden i samme sekund som fri sikt til ansiktet var oppnådd, slik at det brått ble fri sikt til bakparten istedet..
..- For det var jo ikke så at han hadde tenkt å forbli i denne stillingen! Straks ansiktet atter igjen var udekket, spratt han nemlig rett tilake til den opprinnelige stillingen! Men nå er det i det minste såpass at det blir et noenlunde brukbart bilde av en pusegutt i en gresseng.
Og tror du jammen ikke at han umiddelbart etter det forrige bildet er tatt, så setter han seg opp, for så å la meg få dette før han erklærer shooten for avsluttet.. Han mangler iallefall ikke personlighet den her pusen, det er ‘snickers & twist’!
Om de forhatte plantevekstene som prydet det siste fotodroppet her på berget er blitt gjenstand for et urettmessig dårlig renomé i vår velstående del av verden, så er det for min del paradoksalt nok i ferd med å bygge seg opp et hatforhold til den i utgangspunktet så ettertraktede strie strømmen av ferskvann som mer eller mindre har vedvart siden slutten av juni..
Men som den ‘glass half full’ personen jeg i det minste kan late som jeg er, har jeg gått ut med krum hals med det mål for øyet å gjøre det beste ut av miserien..
Nå har vel ikke jeg brukt prangene mye av min tid på planeten til hobbyvirksomhet, men etter jeg jobbet en periode som vikar i en hobbybutikk, ble det i det minste litt smykkelaging. Kunnskapen fra den gang, ble så blåst støv av i forbindelse med lock-down.
Ikke verdens beste bilder akkurat, men non the less, ble det i det minste noe produksjon ut av det massive innkjøpet..
Forøvrig, har jeg jo en greie med å fly rundt å fotografere merkelige motiv fra enda merkeligere vinkler 😉
I kjølvannet av innlegget Trygghet eller ytringsfrihet? som utkom her på bloggen for et par dager siden, der ytringsfriheten ble tatt opp med den svensk-tyrkiske konflikten ang. brenning av koranen, syntes det naturlig å følge opp med et innlegg om ytringsfriheten som sådan..
Ytringsfriheten, slik vi kjenner den, er nemlig alvorlig truet, av den enkle grunn at folk flest later til å ha mistet grepet om hva dette konseptet faktisk innebærer, og derav er ute av stand til å se at de stadige angrepene den utsettes for i hht innføring av begrensninger gjør at vi står på grensen til at vi ikke lenger kan sies å inneha en såkalt full ytringsfrihet. For det som klinger så fint og flott i våre ører i det det legges frem i den nobleste, fineste og flotteste innpakning i sann, Norsk solidaritetsånd, har nemlig en bakside som tar ‘giftig’ til et helt nytt nivå.
Det jeg snakker om, er slikt som den såkalte ‘rasismeparagrafen’, som forbyr såkalte ‘hatytringer’ og hets rettet mot etnisitet, religion, osv. Dette er nemlig ikke bare en lovbestemmelse som er så udemokratisk den kan få blitt, men også en lovbestemmelse som etter alle solemerker virker imot sin hensikt. Realiteten er nemlig den at såkalte uønskede meninger og holdninger så visst ikke forsvinner ved at de fjernes fra synsfeltet vårt! For ved å eliminere de fra den offentlige debattarena, så vil de respektive ideer istedet spre seg som ild i tørt gress på siden av denne, hvor de dermed er gitt fullstendig frie tøyler til å spre budskapet sitt uimotsagt! Om en i det hele tatt skal ha den minste mulighet til å komme en samfunnsfientlig holdning til livs, er det nemlig en absolutt nødvendighet at den blir imøtegått med relevante motargumenter! Og en får vitterlig ikke imøtegått et mind-set uten en plattform å imøtegå det på!
I USA har de i utgangspunktet gått ‘all the way’ i hht å verne om ytringsfriheten. Her er loven klokkeklar i sin tale m.h.t dennes rekkevidde, da det står svart på hvitt at det eneste som ikke er omfattet av ytringsfriheten, er; A) Ytringer som direkte oppfordrer til å begå handlinger som strider mot loven, og B) At det som ytres legge sterke og klare føringer i den retning. Med denne bestemmelsen, er dermed alt annet av ytringer uangripelige fra statens side. Norge har ingen tilsvarende grunnlovsbestemt presisering av ytringsfrihetens rekkevidde. – Hvilket ei heller kan sies å ha vært nødvendig i all den tid som har gått fra verifikasjonen i 1814 og frem til i dag. Men med innføringen av de begrensningene som følger slikt som den nevnte ‘rasismeparagrafen’, så syntes det brått å kunne ha vært den redningsplanken vi måtte ha vært i besittelse av for å kunne redde dette grunnleggende demokratiske prinsipp..
Men verdens utvikling er lunefull som bare pokker.. For samtidig som de som sto bak den i utgangspunktet vanntette amerikanske loven om ytringsfrihet, så har altså den lunefulle realiteten slått inn fra venstre på et vis disse stakkars lovskriverne ikke kunne se komme by a long shot; Om så ytringsfriheten er aldri så altomfattende og uangripelig i forhold til lovens lange arm ‘over there’ hos Onkel Sam, så gjør jo dette fint lite fra eller til om det ikke finnes en eneste plattform en kan få ytret sine meninger på!
I dag, er det jo sosiale medier som primært utgjør de plattformer for ytring; Facebook, Twitter, YouTube.. – You name it. Disse er jo bedrifter hvis plikt i forhold til lovverket er begrenset til ikke å gi tillatelser som går UTOVER de rammer som fastsettes igjennom disse. Følgelig, står de helt fritt til å foreta INNSTRAMNINGER i forhold til det respektive lovverk m.h.t hva som tillates på deres plattformer! – Og denne friheten har de benyttet seg av så til de grader at de i realiteten har redusert den lovbestemte friheten til noe som nærmest ikke er stort mer enn en papirbestemmelse. – Noe som selvsagt rammer aller hardest i eget land, men som grunnet sin internasjonale rekkevidde også har ført store deler av verden forøvrig hodekulls ned den samme ødeleggende spiralen. Her er det nemlig pr. i dag strengt begrenset hva som tillates ytret, hvilket er styrt av hva som faller inn under de politisk korrekte rammer til enhver tid. Eksempelvis, tillates ikke noen form for kritiske ytringer rettet mot religion, hvilket i mine øyne utgjør det mest giftige av samtlige begrensninger, men det er ikke stort bedre med alle de øvrige begrensningene som settes. Under Corona-perioden, ble f.eks alt av kritiske spm. og uttrykt uenighet i de respektive tiltak som ble gjort, hhv sensurert eller påklistret en merkelapp hvor det var linket til en angivelig ‘fasit’ hva alt fra vaksinen til øvrige tiltak angikk.
Videre, angripes den famøse anonymiteten fra alle kanter. Vi snakker altså om de som dekker seg bak den utskjeldte anonymiteten når de uttaler seg på nett generelt og SoMe spesielt. En anonymitet som så visst gir folk muligheten til å ytre falske og hatefulle kommentarer som de kanskje ikke ville skrevet hvis navnene deres var synlig. Men nå har det seg imidlertid slik at anonymitet på nett også er en nødvendighet for at mange av oss kan våge oss frempå med å ta til orde for upopulære meninger/bryte med de politisk korrekte rammer, søke informasjon om sensitive temaer, og avdekke statlig/offentlig misligheter. Personer som har behov for anonymitet er varslere, minoriteter, eller andre som har meninger i strid med majoriteten i samfunnet. Uten anonymitet vil disse stemmene og deres mulighet til å ytre seg være begrenset og kanskje forsvinne. Det er uomtvistet at overvåkning og sensur har en negativ effekt for mangfoldet i den offentlige debatten. Anonymitet er derfor rett og slett en forutsetning for en ytringsfrihet i praksis.
Tankefrihet og ytringsfrihet er i bunn og grunn to sider av samme sak. Jeg går ut i fra at samtlige er på det rene med årsaken til at det er av avgjørende betydning for demokratiet, slik vi kjenner det, at denne retten forsvares med nebb og klør. Ytringsfriheten skal nemlig like fullt gjelde i hht de meninger og ytringer som en er dypt uenig i,og som de fleste av oss til og med anser for regelrett forkastelige. Et særs velkjent sitat lyder «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det». Problemet er bare at det å forsvare retten til å fremme meninger og holdninger som går på tvers av hva en selv står for, har vist seg å være betydelig lettere sagt enn gjort! Å forsvare retten til ytringer en er enig i, er det enkleste i verden. Så enkelt er det, at det grenser mot det instinktive. Er det noen som forsøker å kneble noen som tar til orde for saker/verdier en selv brenner for, så er det som å klikke en bryter inne i en, hvorpå alle pigger spretter ut sporenstreks. Videre, er mennesket et så til de grader navlebeskuende vesen at vi lurer oss selv til å tro vi forsvarer samtliges rett til å ytre sine standpunkt i offentligheten når vi innkluderer det som befinner seg innenfor de rammer som er representert på Stortinget; Altså fra den ideologi og verdisyn som råder hos partiet Rødt lengst til venstre, og FrP lengst til høyre.
(illustrasjon: ukjent grafittikunstner, London)
Men der går gjerne også grensen. Problemet er bare at det finnes meninger som går lengre ut til sidene enn de nevnte ytterfløyer. – Ytterligheter som et overhveldende flertall anser for avskyelig. Det er HER, hvor den generelle aksepten for hva folk kan ’tillate seg’ å mene, at vi strander. Skal f.eks nynazizter fritt få spre giften sin i all offentlighet som enhver Ap -politiker!? Her er budskapet som fremmes av en slik karakter at vi sliter med å separere egen aversjon mot det de respektive personene sier ifra retten de faktisk har til å si det. For når det er snakk om de som tar til orde for saker/verdier en selv anser for regelrett forkastelig, -og som til og med kan gjøre en kvalm, er det tilsvarende vanskelig, borderline umulig, å gå til kamp for retten deres til å ta til orde for disse sakene. Årsaken ligger rett og slett i at det innebærer å gå på tvers av ens instinkter, som i disse tilfeller befinner seg i full forsvarsmodus mot den trusselen urmennesket i oss tar den respektive ytringen for å være. Og det er nettopp fordi det er så vanskelig at det er så til de grader viktig at vi er oss dette bevisst, og faktisk gjør det, da ytringsfriheten rett og slett avhenger av at den også omfavner de meninger som går på tvers av både egne- og samfunnet som sådans syn.. Er ytringsfriheten absolutt? Nei, det er ingen rettigheter som er uten unntak what so ever. Det fins alltid vilkår og begrensninger for de rettighetene vi har. Så istedet for å innføre lovbestemmelser som angriper ytringsfriheten som sådan, slik som den nevnte ‘rasismebestemmelsen’, så har beskyttelsen mot hets og krenkelser i uminnelige tider vært mer enn godt nok hjemlet i sånt som f.eks skadeerstatningsloven § 6-3a. De som måtte påberope seg å ha blitt offer for urettmessig hets- og/eller krenkelser, kan jo dermed bare henvises til denne lovbestemmelsen for å prøve ut det respektive forholdet for retten, på bakgrunn av de føringer som gis her, istedet for å gå til et slikt direkteangrep på ytringsfriheten som er blitt gjort! – Jeg mener.. Verre er det ikke! Og når jeg, som hverken innehar noe juridisk embete- eller utgjør en del av den lovgivende makt evner å dra en fullgod erstatter m.h.t beskyttelse mot hets/mobbing frem fra hatteholderens indre gemakker ‘just like that’, så burde en jo alvorlig talt kunne forvente at de som faktisk innehar de nevnte embeter skal kunne gjøre det samme. – Når sant skal sies, burde en jo vitterlig ha kunne forlange langt mer! Men med den grenseløse idiotien som har tatt grep om denne planeten, så er dessverre mine generelle forventninger- og tiltro til menneskeevnen som sådan blitt redusert til et sådant minimum..
