Jeg er så forbannet lei av COVID-19, Vladimir Putin, “hungersnød” i ‘dyrtid’, og ‘The Donald’. Det finnes ingen ord som kan beskrive hvor lei jeg er issuet ang. hvorvidt det er rasisme å betegne kvakksalveri for kvakksalveri når den respektive kvakksalveren er farget, stakkarsliggjøringen av de som er lavpannede nok til å kjøpe de respektive remedier, for ikke snakke om tabubeleggingen av det faktum at de statsfinansierte trossamfunn ikke har mer rot i virkeligheten enn den nevnte kvakksalverens plastbrikker med allmektig healing-power..
Tilsvarende, er det ikke måte på hvor jævlig lei jeg er av dommedagsprofetiene til hhv statsminister Støre og FHI’s permanent assisterende direktør Espen Nakstad, den endeløse rekken av personer som etter sigende er i stand til å lese Putin-psykopatens tanker, for ikke snakke om den vel så endeløse rekken statsledere og militær ekspertise som informerer oss om at terror og folkemord faktisk ikke er greit (no shit, Sherlock!)
Og som om ikke det var nok, er jeg ditto drittlei den stadig senkede terskelen for “rasisme”, den rasistiske merkelappen som benyttes for å kneble selv det minste tilløp til innvandrerkritiske ytringer, og ikke minst vegringen mot å kalle en spade for en spade i denne debatten. – Alle vet da for faen at begrepet ‘innvandrer’ i denne sammenhengen er å betrakte som et synonym for muslimer, fortrinnsvis med sine etniske/kulturelle opphav i Nord-Afrika og midt-østen, og derav ikke har en dritt med svensker og engelskmenn å gjøre!
(illustrasjon: Odd Klaudiusen)
Videre er jeg ikke noe mindre dritt lei av at folk i underholdningsbransjen hvis død blåses opp med spalteplass, statsfinansierte gigantbegravelser og grelle statuer som om de egenhendig fant kuren mot både kreft, ALS, Alzheimer og faen hakke hans oldemor, – eller har reddet flere krigsfanger og dødsdømte enn Oscar Schindler og mother Theresa combined! Likeså er jeg møkk lei av å se hvordan verdenspressen uhindret får ‘trashe’ prins Harry så til de grader at heksejakten han utsettes for kun overgås av den som blir hans frue til del, og om mulig er jeg enda mer lei av alt fra flyskam til mamma-politiets blodskam, og hva som ellers måtte være av dets like.
Ei heller er det grenser for hvor forbannet lei jeg er av folkebølingen som dilter etter den forbannede metaforiske bjellekua uten å gjøre seg opp en selvstendig mening, og langt mindre stille et eneste kritisk spørsmål rundt de angivelige fakta som blir oss servert. – Jeg er piss lei all verdens trangsynthet, uvitenhet og generell menneskelig lavpannethet, for tro det eller ei; Dette er faktisk like fucking irriterende som det stadig økende antallet krenkede som følger den stadig lavere terskelen for hva som folk kommer unna med å la seg krenkes av!
Kort oppsummert, er jeg altså faen så lei av den endeløse menneskelige dumskapen som råder hos denne selverklærte intelligent overlegne arten…
Hva er vel ikke mer rørende for en katte- og tøykaninmor enn scener som dette!
Mens de øvrige fire av ‘the furry five’ er hhv knekkende likegyldig- eller en regelrett drapstrussel i forhold til den lille blå, er Dolly, som seg hør og bør den vennligstilte ovenfor andre arter, -det være seg de tilhørende virkelighetens verden så vel som de hvis liv er hensatt til fantasien..
Den norsk-pakistanske komikeren og samfunnsdebattanten Shabana Rheman måtte i romjulen til slutt gi tapt for kreften. Følgelig, har den velintegrerte- for ikke snakke om ikke-fundamentalistiske muslimske delen av befolkningen mistet sin yppersterepresentant, hvilket har avstedkommet med de mest avskyelige reaksjoner som tenkes kan av deres fundamentalistiske motstykke blant Allahs tilbedere..
I de terrorsympatiserende kretser, går den ene etter den andre nemlig ut med at tragedien som rammet Shabana Rehman for et snaut år siden var Allahs straff for å ha hånet ham igjennom sitt liv og virke. ‘Rehmans død bør være en advarsel til alle muslimer!’ er blant ukvemsordene som runger ut fra moskeenes skjeggete mørkemenn.
At denne typen ytringer tapetserer islam.net er imidlertid én ting. Vi er tross alt vant til den slags uhyrligheter fra den kanten. Langt mer oppsiktsvekkende, og ikke minst urovekkende, må det sies å være at hylekoret slettes ikke begrenser seg til fundamentalistiske nettsider a-la nevnte islam.net, men også får fritt utløp på sosiale media-plattformer som ellers utviser en svært så lav terskel i hht ytringer som ikke aksepteres! I et lengre innlegg i en Facebook-gruppe, sammenligner nemlig lederen for den respektive muslimske organisasjonen (Islam Net), Fahad Qureshi, Rehman med ingen ringere enn Adolf Hitler. Videre hevder han Rehmans skjebne bør sees på som en advarsel til alle muslimer om hva som vil skje deg om du skulle trosse den ekstremistiske sti ved å være et normalt, empatisk og i det hele tatt sosialt veltilpasset menneske, hvorpå han gjør det klinkende klart at Rehman er for en yppersterepresentant blant døde som slettes ikke skal respekteres.
Og Qureshi er slettes ikke den eneste som har utkommet med den slags uhyrligheter i kjølvannet av den høyt aktede komikerens død; Blant andre, har den tidligere representanten for Islamsk råd Norge, Leyla Hasic, som i dag, av alle ting, har sitt virke på et advokatkontor, gått beinhardt ut med uttalelser som ikke står en m.m tilbake for de ovenfor nevnte.. Hvilket jo innebærer at galskapen unektelig har nådd helt inn til selve hjertet av konstitusjonen: Nemlig rettsvesnet!
Hvor avskyelig disse uttalelsene enn måtte være, står jeg i utgangspunktet så standfast i forhold til ytringsfriheten at uansett hva jeg selv måtte føle og mene i forhold til disse uttalelsene, så skal de få komme til uttrykk. Som jeg ved en rekke anledninger har vært inne på, er den hele og fulle aksept av selv de mest horrible av meningsytringer prisen vi må betale for å kunne påberope oss denne rettigheten. Hva jeg imidlertid reagerer på, er hva jeg ikke klarer å se som noe annet enn en ulikhet for loven.
(foto: tv2.no) Lederen av den islamske organisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi
For når det nå engang er blitt slik at ytringsfriheten har fått sine skudd for baugen i form av den såkalte rasismeparagrafen, liksom alle de begrensningene som råder på de ulike sosiale medieplattformer, så er det jo mildt sagt oppsiktsvekkende at slike uttalelser som vi her har med å gjøre tilsynelatende får passere, mens det minste tilløp til innvandrerkritiske føringer, for ikke snakke om religionskritikk, sensureres over en lav sko!
At det råder en fullstendig uakseptabel inkonsekvens her, begynner mine øyne ved den totale allmenne aksept i forhold til uttalelser som f.eks ‘dum og billig blondine’, mens noe slikt i ytterste konsekvens ville medført fengsel om en byttet ut det vest-europeiske utseendet med en nær sagt hvilken som helst annen gruppe. Og med disse uttalelsene som vi nå er vitne til har avstedkommet et menneskes tragiske bortgang, burde så galskapen være tydelig for alle og enhver.
Ei heller er det å komme bort i fra at de respektive hatytringer faktisk er rettet mot det land- og folk som har tatt imot disse umenneskene. Her ligger det unektelig en grunnleggende mangel på respekt og normal, menneskelig ydmykhet at det uakseptabelt usmakelige tas til et helt nytt nivå. – Og mer enn noen andre, så skader disse terrorelskende individene alle de trosfeller som faktisk har alle intensjoner om å være positive tilskudd til det norske samfunnet. Jeg kan derfor bare si meg hjertens enig i stortingets inmnvandrings- og intergreringspolitiske talsmann, Erlend Wiborg, i det han går ut med at de som ikke kan akseptere norske verdier generelt og ytringsfriheten spesielt bes forlate landet. Verden er tross alt fylt til randen av folk som ville gitt alt for muligheten til å få bosette seg i kongeriket Norge.
Etter å ha skrapet sammen en slags årsbeste-samling av selfies ved siste korsvei i disse årskavalkadene, er det dags for ‘the furry five’. Her er det imidlertid umulig å snakke om noen ‘beste’, da de er like uber-skjønne uansett, så det blir snarere et utvalg der personligheten deres fremkommer i størst mulig grad..
Tro det eller ei, men denne katten stiller de fleste hunder fullstendig i skyggen når det kommer til dressur. Hun hadde gått ved min side til ‘Happaranda’ om så var! – Og det stopper ikke der, for ber jeg henne vente, så står hun standfast til jeg kommer ut igjen. – Uansett! Men om du skulle tro hun lar seg herse med, så tar du imidlertid skammelig feil! Det vil en fort bli smertelig klar over dersom noen skulle være frekke nok til å forsøke å flytte på henne..
Om det er sannhet i ryktene om Kris Jenner har hatt favoritter blant sine velkjente avkom opp igjennom årene, har jeg ingen anelse om, og ei heller om den avdøde dronning Elizabeth virkelig hadde et ekstra hjerte for pedo-prinsen i sin tid. Men at Tufsas ubetingede favoritt er Dolly, kan jeg iallefall bekrefte med 100% sikkerhet! På tilsvarende vis, er det heller ingen tvil om at Dolly elsker sitt opphav like høyt som Knert går henne på nervene, hvilket sier det meste!
Dolly er faktisk den eneste av disse fem ‘smultbollene’ som har det med å klatre litt dann og vann..
..Og hun er også den raskeste i gjengen, hvilket kommer godt med når denne karen kommer elgende og kaster seg over henne. Knert var jo sånn ca 5-6 uker yngre enn det kullet Pepsi og Dolly var en del av da han ble funnet. Følgelig, fikk han jo juling i hver eneste lek som ble foretatt, og sånt som å passe på ikke å ta for hardt i, var jo dermed aldri aktuelt for ham. Problemet er at dette mind-settet ikke har endret seg en tøddel nå som han er dobbelt så stor som de respektive jentene! For Pepsi sin del, har det nada og si, da hun aldri har utvist noen iver i denne lekeslossingen. Men Dolly derimot..
Knert har i det store og hele hatt et selvbilde blåst ut av alle proposjoner siden han trodde han skremte nr.2 i rangordningen i området under sin aller første gåtur. Han så jo ikke Rusken som satt bak og påså at ikke et strå ble krummet på den bittelille piasavakostens kropp! Oppdratt av en tobeint mamma, to hankatter og en hund har unektelig satt sine spor hos Knert, og en av følgene, er at den eneste katt i verden han har respekt for, er Rusken. Vår lodne konge er neppe klar over sin egen rolle i oppsternasigheten til sin lille ‘brosja’, men at han må settes på plass med jevne mellomrom, er han imidlertid helt på det rene med. Når det er sagt, så er det selv å irettesette Knert det eneste som tillates i den retning, for nåde den utenforstående som måtte så mye som se stygt på ham!..
Rusken er 8 kilo bestående av muskler og pels, så dette er ikke en katt du kødder med, for å si det sånn! Selv de største- og angivelig tøffeste hunderaser blir satt bastant på plass av kattenes ubestridte konge. Paradoksalt nok, utviser denne byens ‘Kim Jong-pus en rørende omsorg for sine ‘søsken’, liksom han er verdens største mamma-pus. Det som virkelig gjør Rusken spesiell, er at han faktisk opptrer på samme vis som lederen av en løveflokk gjør i det han går bakerst og sørger for at samtlige er med. Dette er jo en adferd som på papiret overhodet ikke skal finnes hos arter som ikke er flokkdyr.
Men selv om Rusken er hele gjengens leder og beskytter, kan en se en forskjell mellom forholdet hans til Pepsi og de andre, hvilket spesielt kommer til uttrykk ved at han tolererer ting fra henne som de andre aldri ville kommet unna med. Dette er jo sært nok i seg selv, men her kan i tillegg berettes at Rusken (som på det tidspunktet ikke hadde rukket å bli kastrert enda) er antatt å være faren til Pepsi i det han er trolig til å ha fått befruktet et siste egg da Tufsa ankom familien etter nettopp å ha blitt ‘kjørt på tjukka’, for å si det sånn. For hun har nemlig ikke bare likhetstrekk med Rusken av utseende, men hun skiller seg også totalt fra de øvrige 6(!) ungene som poppet ut i dette kullet, hvorav samtlige hadde det samme fiskebeinsmønsteret! (I Dollys tilfelle er det mest fremtredende på halen). Nå blir det heldigvis med den ene farskapssaken, for nå er de hhv sterilisert og kastrert hele hurven.
Lamberseters store sønn og Hærens jegerskoles uteksaminerte elitesoldat er redusert til en skygge av seg selv der han ligger sammenkrøllet som en forbannet reke i sofaen.. Det eneste av livstegn som kan spores fra det tidligere keepertalentet og arbeidsjernet med plettfritt ‘bad-boy’ -image, er sporadiske smertestønn med et og annet forsøk på hosting som han er for svak til å utføre innimellom.
Mannen på sofaen syntes å befinne seg på dødsleiet; Han har nemlig pådratt seg en alvorlig forkjølelse!..
Forkjølelse er en gåtefull virussykdom.. Livstruende for en mann, som regel knapt merkbar for en kvinne.. Hvordan menn kan være skrudd sammen til på den ene siden å tåle det utålbare i alt fra krigssituasjoner til kampen for å overleve som sådan, samtidig som de reduseres til ynkende potetsekker med puls så snart det blir tilløp til litt rusk i halsen og/eller en fortettelse i et nesebor, er i mine øyne det aller største av verdens uløste mysterier.
For det har jo beviselig vært en rekke slike alvorlige sykdomsperioder der det respektive viruset er smittet over fra yours truly, med det utkommet at sykdomsforløpet, slik det fortoner seg for en kvinne kan stadfestes med en absolutt sikkerhet. Og uten unntak har de respektive symptomer som ligger til grunn for ynkene fra vraket på sofaen enkelt kunnet elimineres ved hjelp av en nesespray, og i de mest alvorlige tilfeller en pakke Fisherman’s friend og to 500 mg Paracet (alternativt Ibux).
Sykdomsforløpet ved forkjølelse slik det fortoner seg hos menn.
Utkommet av situasjonen, slik det er antatt å fortone seg fra et ‘flue på veggen’ -perspektiv, er at kvinnen som befinner seg like bortenfor den døende, gir klart inntrykk av å være en fullblods psykopat som istedet for å pleie den lidende er mektig irritert i det en knapt hørbar stemme fra sofaen bortenfor ber henne pent om å hente et glass saft og et par piller fra medisinskapet, fullstendig blottet for det omsorgsgenet som angivelig skal være biologisk nedarvet. Forøvrig syntes mannens lidelser å være henne knekkende likegyldig der hun sitter og skriver noe på lap-top’en hun har foran seg på bordet..
Om den respektive ‘fluen på veggen’ var utstyrt med et menneskes mind-set og derav evne til empati, ville den vært rystet til beinmargen av å bevitne kynismen som råder i dette rommet i en liten leilighet på Østlandet. – Forutsatt at den ikke er blitt lært opp til at en slettes ikke skal tro alt en ser, sånn uten videre. – Det sterke kjønn, my ass!
Smått redusert, har jeg i det minste igjeninntatt vertikalen etter at gårsdagens desemberkaotiske arbeidsdag ikke ble avsluttet ved tappekranene i baren i 2 etg. som jeg først trodde, men med et kalas av de episke proposjoner kun bossen klarer å smekke sammen ‘just like that’. Denne galskapen på arbeidsplassen utgjør i grunnen en riktig så passende opptakt til den oppsummeringen av hva som fra mitt ståsted går inn i historien som galskapens år, både på godt og ondt…
Altså.. Det herrens år 2022 begynte der dets forgjenger slapp; Gjeninnførte coronarestriksjoner hvis begrunnelse tok det paradoksale til et helt nytt nivå, da den gitte hensikt skulle være å hindre at den siste varianten, Omicron, fikk tatt over for Delta og sørget for et mildere sykdomsforløp og derav lavere dødelighet..
C19 får imidlertid kun styre verden frem til februar begynner å dra seg mot slutten. To års hysterisk totalfokus møter da sitt endelikt ved at hele pandemien mer eller mindre later til å bare renne ut i sanden, hvis timing sammenfaller på oppsiktsvekkende vis med Russlands angrep på Ukraina, og den uro som fulgte at det var blitt krig i Europa for første gang siden 1945.
Men hvor altoppslukende nå enn dette med at Russernes president, Vladimir Putin, viser seg langt galere enn den galningen på et gjennomsnitts diktatornivå han var å betrakte før denne berserkgangen i Ukraina, så skulle det ikke gå mange ukene før spalteplassen må deles med en ditto major event; Rettsoppgjøret mellom den A -listede skuespilleren Johnny Depp og hans et stykke lenger ned i alfabetet -listede ex-frue, Amber Heard. For dette dreide seg såvisst ikke ‘bare’ om et skilsmisseoppgjør av bitreste sort. Den biten var forlengst passé, da det snaue halvannet år lange ekteskapet nådde sitt endelikt rundt 2015 en gang. Her var det nemlig intet mindre enn æren som sto på spill, hvorpå verden fikk se en rettslig skittentøyvask av episke proposjoner som inneholdt alt fra psykisk og psykisk vold fra begge parter, utroskap, ærekrenkelser, bruk av sladderpressen og dens paparazzies, for ikke glemme romanserykter med attraktive advokater og abnorme pengesummer. Med dette rettslige blodbadet, fikk verden et nytt objekt, hvilket vil si Amber Heard, å rette sitt hat imot i en tid der selv ikke Megan Markle kunne dekke det totale behov som skyllebøtte for totalen av den pågående dritt, usikkerhet og uroligheter.
(foto: aktivoslo.no) Party like it’s 1999, men husk at vi ikke eier denne planeten. En minnerik feiring er faktisk ikke uforenlig med å unngå at de øvrige livsformer må gjennomgå et skrekkhelvete i form av at det skal smelles og eksploderes left, right & center..
Den rød-grønne regjering sin totale tafatthet og generelt utviste uskikkethet i hht å styre AS Norge ligger året igjennom som et bakteppe for alt annet av absurditeter som utspiller seg dette året, mens det hos våre nære venner på det britiske øyriket utrolig nok er belemret med en tilsvarende politisk inkompetanse. Da deres demokrati funker på en noe annerledes måte, gir det seg imidlertid i stedet utslag i et ministerskifte tilnærmet like hyppig som en gjennomsnitts person skifter sokker.
Britene skal dessuten få et tronskifte. i den temmelig godt opp i årene- og ikke minst hardt prøvede Dronning Elizabeth ll tar kvelden, for med det å overlate monarkiets toppjobb til sin noen-og-sytti-år gamle Charles og hans kone nr. 2, Camilla Parker Bowles. – Kone nr. 2 som forøvrig er identisk med dama hvis tampong den nyinnsatte kongen i sin tid ytret ønske om å få være i det famøse telefonopptaket som vitterlig ikke falt i god jord hos hans daværende kone, prinsesse Diana.
Sommeren opprinner med dommedagsprofetier og krisemaksimeringer vedrørende igjenoppstandelsen av C19, -en gjenoppståelse fra det tilsynelatende døde som sammenfaller like forbløffende med krigsnyhetenes dalende interesse som vedr. det nevne sceneskifte i februar. Dommedag blir imidlertid utsatt på ubestemt tid i det det fremkommer at en tilstrekkelig andel av befolkningen (til min overraskelse) neppe vil gå med på en ny runde med tiltak. Dette dras så fullstendig ut av proposjoner ved at det plutselig blir meldt at det ikke engang har vært nødvendig å melde fra om smitte siden mars! Dernest legges den ballen atter igjen død inntil de gamle, gode dommedagsprofeter med Espen Nakstad i spissen, forsøker seg med atter en dose skremsler for å lodde terrenget i forkant av julen.
(foto: nasa) Verden, slik vi kjenner den, er i ferd med å snus fullstendig på hodet..
Galskapens år kulminerer så ved annonseringen av de nye lovbestemmelser som trer i kraft fra nyttår, hvorav det eneste av betydning består av at idiotiet atter igjen gjør det umulige mulig ved å ta idiotiet til ytterligere et nivå i form av absurde reduksjoner av utenlandskvoter på alkohol og tobakk.
Hva 2023 angår, gidder jeg ikke å skape urealistiske forhåpninger om bedring, av ren, skjær bitter erfaring. Istedet velger jeg å gå for det hakket mer realistiske håpet om at det ikke blir så himla mye verre i løpet av de kommende 365 døgn.
Men non the less, ønsker jeg iallefall dere alle et riktig godt nytt år!
Men kun snaue halvannet døgn igjen før 2022 går inn i historien, er det altså tid for tilbakeblikk på året som er gått. Jeg åpnet ballet med en kavalkade bestående av årets beste utendørsbilder, hvilket jeg i dag vil følge opp med hva jeg kan si meg mest fornøyd med på selfie-fronten. I motsetning til utendørskategorien, var problemet denne gang at det var langt langt færre om beinet, for å si det sånn, for her var det vitterlig mye uskjønt…
Når sant skal sies, måtte jeg faktisk helt til slutten av mars før det i det hele tatt dukket opp noe jeg ikke fikk fysiske smerteanfall ved tanken på å ha lagt ut i offentligheten..
Lyset i røykeavdelingen på Corner er i det hele tatt såpass at det har sørget for at en i overmåte stor andel av dette årets beste er tatt nettopp her..
Det sier vel det meste når dette faktisk er blant de mest brukte selvportrett i løpet av dette året..
De første jeg faktisk kan si meg fornøyd med, dukker faktisk ikke opp før rundt 17 mai-tider..
Dernest er det full tørke før månedskiftet juli/august!
..- Og dernest går jeg faktisk fullstendig i ‘flat-mode’ helt frem til at jeg klarer å oppdrive et greit julebilde med opphavet på julaften.
Ikke overdrevet mye å rope hurra for på selfie-fronten m.a.o, så her er det iallefall et gigantisk forbedringspotensiale! Men når det er sagt, fryktet jeg faktisk at det knapt ville være et eneste bilde som kunne plasseres i denne kavalkaden, så det gikk nå i det minste bedre enn fryktet!..
Om jeg bannet aldri så høyt og stygt i den politisk korrekte kirken i innlegget Mannsdiskriminering, så er det bare å spenne fast sikkerhetsselene for det som kommer nå..
For mens det har vært såpass fokus på overgrep/voldsofre den siste tiden at selv norgeshistoriens mest tafatte styresmakter har klart å få en aldri så liten endring i hht erstatningssummer på dette feltet (riktignok skal det vanskelig la seg gjøre å se hvordan den nye lovendringen vil kunne få noen nevneverdig betydning i praksis, men non the less, altså), så slår hjernen min inn på det spor den så ofte gjør i forbindelse med saker der det råder en unison enighet, no questions asked; Den begynner å stille spørsmål! – Og med ‘spørsmål’ i slike anliggende, så mener jeg spørsmål ingen med vettet noenlunde på stell en gang ville vært inne på tanken om å stille.
– Jeg, derimot, har jo vist meg å være borderline blottet for både vett eller forstand i så måte. Følgelig, er det intet av sunn fornuft som hindrer meg i å stille spørsmålet hvorvidt voldsoffererstatningen burde kunne justeres i forhold til angitt grad av egen skyld etter samme mønster som gjelder i erstatningsretten forøvrig?
Altså.. Om vi tar utgangspunkt i scenariet som utspant seg i en av nyere tids mest kjente høysterettsdommer, hvor det til slutt blir tilkjent erstatning til ei dame som i fylla klarer å falle ned en lem i gulvet på et festlokale.. Her var toalettene angivelig en etasje opp fra bar- og dansegulv, hvorpå også dette kvinnemennesket med sitt følge på et tidspunkt må tisse. Det respektive fruentimmer blir så ferdig før den hun er i følge med, slik at det, som seg hør og bør, blir hun som hensettes til å vente på følget sitt. Men mens de fleste av oss klarer de to-tre minuttene dette dreier seg om med bravur, og derav ikke foretar oss annet enn å fikse leppestiften e.l, så var dette et menneske som var like skrapet for tolvmodighet som hun var for impulskontroll. Når hun da oppdager at det faktisk er en lem i dette gulvet, som da utgjør taket på nattklubben, som viser seg å kunne åpnes, så kulminerer altså dette her i at hun blir sittende på huk iført sine høye heler og svaie der oppe på kanten av sin utkikkspost over hodene på de festende gjestene en etasje under. – Dvs. hun blir sittende frem til hun går på hodet ned igjennom det respektive hullet, og dermed får et riktig så ublidt møte med dansegulvet..
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i denne dommen nettopp fordi den er så himla åpenbar i hht problemstillingen;
På den ene siden, har vi utestedets skyld i hht at denne lemmen burde vært sikret, hvilket den vitterlig ikke var i det hele tatt, bortsett fra at den var lukket. At rasjonell tenkning tilsier at en lar slikt forbli urørt uten at det hverken behøves stenging eller varselskilt, har langt mindre å si enn en skulle tro. For uansett hvordan en vrir og vrenger på det, så var det en fuollstendig usikret lem i gulvet selv et barn kunne åpne, der åpningen var mer enn stor nok for at en person kunne falle ned. -.Og her vil jeg tro de besøkendes alkohol-svekkede dømmekraft vil dra litt ekstra i den retningen.
På den andre siden, har vi så offerets egen skyld i hht hva en må kunne forlange av voksne mennesker som jeg antar er åpenbar for alle og enhver, og dermed ikke krever noen forklaring.
Ut i fra disse to sidene, ble altså spm. om ansvarsfordeling, der kvinnen til slutt ender opp med å bli tilkjent en erstatning (jeg husker ikke hvor mye- og differansen til kravet i utgangspunktet), i motsetning til lagmannsretten, der de mente at hun selv måtte bære det fulle ansvar for å ha satt seg selv i den situasjonen..
Hvordan har så dette relevans i hht hvorvidt det bør følge et egetansvar i slikt som overgrepssaker??
(foto: overgrep.no)
– Jo, det er grunnet i det faktum at uansett hvor mye det benektes, tabubelegges, og i det hele tatt innføres en null-toleranse å erkjenne som en del av virkeligheten, så gjør ikke det en dritt fra eller til i hht at det er like forbannet en forskjell på det å utsettes for et bakholdsangrep i trappeoppgangen til eget hjem vs. det som måtte utkomme etter slikt som å ha blitt med en eller flere vilt fremmede menn hjem i fylla. Her har en gjerne på toppen av det hele dratt det helt til døren, for så å hyle om voldtekt with all its means i det fyren faktisk ikke tar ordren om å backe ut i det tissefanten skal til å innta erobringen, for å si det sånn.
Altså.. Det er ikke slik at overgriperen fritas for skyld her, da vold- og sexualforbrytelser er- og blir uakseptabelt i enhver setting. Men selv om en aldri så mye ønsker et samfunn hvor virkeligheten er i tråd med norm i hht akseptabel adferd, etikk og moral, så er det ikke slik, og det er vi faktisk nødt til å forholde oss til. For å illustrere dette med et eksempel, så er det like forbudt, uakseptabelt og forkastelig å begå ran og voldtekt i Bronx som det er på Oslos beste vestkant, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er og blir virkeligheten den at en som hvit, dyrt antrukket kvinne på vei mot minibanken med kortet i hånden er praktisk talt garantert å bli ranet, hvilket er allmenn viten. Verden er slik den er, og ikke slik den bør være, og dette er vi faktisk nødt til å forholde oss til.
Jeg kan faktisk ikke si annet enn at jeg mener det i anledning voldsoffererstatning bør underlegges de samme prinsipper i hht til lemping (- altså fratrekk i erstatningssummen) ut i fra hvilken grad ofret selv må sies å ha økt risikoen for den respektive skaden igjennom uvettig adferd. Vel vitende om at jeg ved å ta til orde for noe slikt i offentligheten begår dødssynden bestående av såkalt ‘overføring av skyld’, så står jeg like forbannet standfast på denne oppfatningen. For det er jo så visst ikke snakk om hverken overføring- eller fratrekk av skyld hos gjerningsmannen i hht den forbrytelse som er begått! Hva han angår, er faktisk å betrakte som uavhengig av det som går på vurderingen av hvorvidt det er faktorer rundt offerets adferd som innebærer en risikoøkning hun enten visste- eller burde ha visst om.
Nå utgjør jo også den volden som foregår i hjemmet en vesentlig del av hva som faller innenfor dette rettsområdet. – Og her vil det selvsagt være særs krevende å få kartlagt hva som faktisk skal kunne forlanges av et offer da det psykologiske grepet som er typisk for slike relasjoner fører til at en slett ikke kan vurdere situasjonen ut i fra hva som fysisk/teoretisk kunne vært gjort. Følgelig, vil det i disse sakene nødvendigvis kreve langt mer i hht hva som med rimelighet skal kunne forlanges av offeret. Men i de tilfeller der det faktisk fremkommer forhold som utover rimelig tvil tilsier en adferd som innebærer å utsette seg selv for risiko mot bedre vitende, så gjelder de samme prinsipper her. En kan f.eks tenke seg et tilfelle der hun er vel ute av situasjonen- og derav gjerningsmannens grep, vel utstyrt med alt fra ‘restraining order’ til voldsalarmer til langt over hodet brått finner det for godt å ta turen hjem til denne ex’en fra helvete for å hente det gjenværende kaffeserviset hun arvet etter sin bestemor, eller noe i den gaten. De følger som så måtte avstedkomme det frafall av sikkerhet ved at HUN oppsøker HAM, er i mine øyne såpass åpenbare at hun iallefall må ta noe av smellen på egen kappe.
(foto: osloadvokatene.no)
Nå kan jo jeg selvsagt kun snakke for meg selv, men jeg evner bare ikke å få tilfeller a-la mitt metaforiske offer for overfallet i Bronx eller det sexuelt utagerende nautet hvis biltur og/eller hjemtur med vilt fremmede menn i fylla, osv får uønskede konsekvenser til å bli likestilt med slikt som overfall av en inntrenger i egen trappeoppgang. Vel vitende om risikoen for å erklæres ‘persona non grata’ av kvinnegruppen Ottar o.l så vil det å skulle likestille (ev. tilnærmet å likestille) alt av ofre hva vold- og overgrepssaker angår skjære seg fullstendig i forhold til min rettsfølelse. Vi må kunne forlange et minstemål av selvoppholdelsesdrift av et voksent, opplyst menneske hvis mentale kapasitet befinner seg innenfor norm.For sett at jeg nå skulle komme over et hus med skråtak hvis brannstige er såpass langt ned at jeg får klatret opp på dette taket som i skrivende stund er gitt å være dekket av hålke -is, så er det faktisk min egen forbannede skyld om jeg skulle knekke nakken i møtet med moder jord, og ikke huseier som har plassert brannstigen innenfor rekkevidde, for å si det sånn. -Og dette prinsippet gjør seg like forbannet gjeldende i samtlige områder av erstatningsretten, -tabubelagte eller ei!..
Det drar seg unektelig mot nyttårsaften, så det er m.a.o tid for kåring av årsbeste av dette og hint som har foregått her på bloggen i løpet av året som har gått.
Jeg tenkte det var like greit å kjøre den vanskeligste først; Nemlig årets beste utendørsfoto. Her er det jo ikke bare desidert flest å velge mellom, men de ulike årstider og værforhold har det med å gjøre det enda mer vrient å velge det ene foran det andre. Men non the less, er dette en oppsummering av året jeg ser frem til, da dtet også er her en blir klar over egen utvikling på de respektive områder. – Og utendørs foto generelt, og min ‘nisje’, som går på forstørrelser og ‘boosting’ av kjedelige trivialiteter, spesielt er definitivt området der det har skjedd størst utvikling for min del, så her we go, altså.. Her er mine favorittbilder i løpet av 2022:
De første bildene som kvaler inn til en plass i årets ‘best of’ kommer faktisk først i april ved disse to, som faktisk er fra samme serie. Hva som gjør at disse skiller seg ut, er at det er først her en kan se at jeg begynner å få grep om dette med å sette fokus på det respektive motivet, mens bakgrunnen blir ditto ‘visket ut’, om en kan si det på den måten. – Mer synlig Margrethe (ut i friluft) -inspirert enn dette lar det seg vel knapt nok gjøre…
Dernest må vi godt ut i mai før vi finner dette bildet, hvilket jeg selv faktisk ikke så noe ekstraordinært ved før folk begynte å kommentere det..
Og dermed var det altså duket for bildet som markerer begynnelsen på hva som er blitt stående som et slags ‘gjennombrudd’, i form av at denne vanndam-greia er det første som er helt og holdent mitt eget oppkomme. For all del.. Margrethe (ut i friluft) vil for alltid være den inspirasjonskilden som ligger i bunnen uansett hvilken vei utviklingen tar, for ikke snakke om at det neppe kreves all verdens ekspertise å se at hun er- og vil forbli mitt store forbilde på fotofronten. Men non the less, å utvikle seg innebærer at en kommer til et punkt der ‘eleven’ tar det første steget ut av læremesterens skygge, og skaper sitt eget ‘trade-mark’. – Og bruk av vann på dette viset, skal altså vise seg å bli mitt:..
Men som sagt.. Det Margrethe-inspirerte vil bestandig bli med meg på veien, hvilket atter igjen kommer tydelig frem i det jeg flytter fokus over på vanndråpene.- For jeg kan jo ikke akkurat bosette meg i søledammen på heltid heller..
Men nå har det jo ikke bare vært vått heller!..
Selv om nye elementer legges til reportoiret, betyr ikke det at den gode gamle greia med å ‘booste’ det hverdagslige vi ellers ikke ‘ser’ utgår! Så villniset-, løvet og ugresset er fremdeles med!
Det andre området som har kommet med året,. for å si det sånn, er at det har lykkes å fotografere insekter! Dette førte faktisk til noe så til de grader absurd som at jeg kommer over denne karen her ute i en villbringebærbusk, hvis artstilhørighet ingen til nå har klart å fastsette! Inntil så skjer, tar jeg meg derfor friheten til å forholde meg til dette som at jeg er en potensiell oppdager av en helt ny art..
For ikke snakke om at jeg har beveget meg inn på områder jeg aldri ville våget tenke på en gang for ett år tilbake.
De mest spesielle bildene av året, må uansett være de tilhørende denne serien.. For om du tror det eller ei, har ikke Photoshop hatt noe som helst å gjøre med denne effekten. Dette var faktisk synet som møtte meg i det jeg gikk ut i skogen akkurat i det den tidlige høstsolen var i ferd med å gå ned…
Og dette skulle så bli opptakten til det spektakulære fargeshowet som kommer med høsten..
..- Før alt flater ut i den grå gjørmen som er karakteristisk for november. I den forbindelse, gav jeg meg selv den ultimate utfordring i form av å få noe stilig ut av denne grå elendigheten.
Så kom endelig snøen, og alt ble så mye lysere, i tråd med at naturen atter igjen var et vakkert skue.
..- Hvilket tar oss til den aller siste serien, som faktisk ble tatt med mobilen, hvor nattens kunstverk på min mors glassveranda ble foreviget med overraskende klarhet for mobilbilder å være, -selv etter dagens standard..
