Jeg ser at det for tiden avholdes en utstilling av kvinnelige utstillere av samisk herkomst. Men hvilken gruppetilhørighet kunstnerne har er ikke det relevante her, for hva jeg har å si ang. dette her kunne like gjerne vært sagt i forbindelse med hvilken som helst annen gruppering av utstillere;
Jeg skjønner ikke en dritt av disse symbolikkene deres, da det for meg bare fremstår som en eneste stor smørje av viderverdigheter med sporadiske morbiditeter..
Det er ikke bare så at jeg har det med å være politisk ukorrekt. Jeg er nemlig om mulig enda lenger unna å få innpass blant de kulturelt korrekte; De som altså innehar det minstemål av dybde som kreves for å kunne anerkjenne et sterkt emosjonelt kunstverk når de ser det. Om det så dreier seg om en tekst, bilde, skulptur, eller hva det ellers måtte være, er jeg så til de grader grunn at jeg ikke evner å se noen symbolikk i noe som helst. Her må det være rene ord for pengene for at jeg skal kunne forstå noe som helst! Kort fortalt, er jeg rett og slett kunstnerisk tilbakestående..
Og like sikkert som disse påminnelsene om egen enkelhet dukker opp med jevne mellomrom, følger spørsmålet; Hvor vanlig/uvanlig er denne formen for tilbakeståenhet, om en kan kalle det det? Er det meg som er utpreget grunn, eller er denne manglende evnen til å se annet enn hva en ser vanligere enn som så?
Jeg mener.. Hvordan en får disse fortolkningene ut av den smørjen av en gjenstand, er altså beyond me:
(foto: Nord-norsk kunstmuseum)
Altså; Over, ser dere et bilde av kunstverket ‘Fittemakt’. I utstillingskatalogen står følgende å lese i den forbindelse:
«…verket er opprør mot den patriarkalske undertrykkelsen av flytende kjønnsidentitet som fulgte koloniseringen og kristningen av den samiske befolkningen…».
Jeg mener.. – Hæ??
Eller hva med dette verket, som er titulert ‘Objekt for forskning’, hvilket etter sigende refererer til «den groteske rasebiologiske forskningen samene var gjenstand for, fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot 1940»
(foto: Nord-norsk kunstmuseum)
Er det flere enn meg som ikke evner å se annet enn en smått morbid greie bestående av hva som ved første øyekast så ut til å skulle forestille menneskehjerner, men som ved nærmere ettersyn viste seg ‘bare’ å være hele hoder? For selv med ‘fasiten’ i hende, er dette like forbannet hva jeg klarer å få vridd ut av dette her.
Så til de grader grunn er jeg faktisk at jeg krever at det respektive verk er et vakkert skue for at jeg skal kunne anerkjenne det. Mørkt ‘crap’ av følelser som er uttrykt igjennom fargesmørjer på et lerret eller uformelige gjenstander, derimot, forblir i et evig mørke av manglende skjønnhet blandet med manglende forståelse i dette grunneste av menneskesinn som er mitt eget..