I det gårsdagens motivjakt etter hhv broer og husker avstedkom med nada av sistnevnte, var jeg stygt redd jeg ville bli nødt til å snekre sammen en provisorisk huske i miniatyr eller noe. Men så dukket brått denne bestillingslappen fra jobben opp, hvorpå det slo meg at oppgaven kun sa ‘huske‘, og ingen begrensninger til substantivet ‘en huske’ var nevnt, så da gikk vi rett og slett for det å huske på noe istedet!
Dette oppsettet er nemlig ikke tilfeldig. Det er nemlig en rute for hver gjest i et selskap, oppført etter hvor de er plassert rundt den respektive oppdekning, for med dette også å kunne huske hvem som har fortært hva om de ber om at regningen deles opp.
Etter å ha påsatt den en ramme i photoshop, sånn for syns skyld, så føler jeg vel at jeg fikk snodd meg sånn noenlunde greit ut av denne huskemangelen *hehe*
TV2 kan i dag melde at de har avdekket et tilfelle der en politimann, som også er trener, til tross for fire henlagte anmeldelser for alt fra seksuell trakassering til voldtekt, både har fått gå fra klubb til klubb innen Norges idrettsforbund, og fortsette sitt virke i politiet som om intet har skjedd. På bakgrunn av dette, kan en jo ikke ungå å stille spørsmålstegn ved hvorvidt en kan stole på norsk politi..
Utgangspunktet her, iallefall slik jeg ser det, må jo være at det i Norge heldigvis er så at en er ‘uskyldig inntil det motsatte er bevist’. Videre, er utgangspunktet også så at en henlagt anmeldelse innebærer at det ikke foreligger (tilstrekkelig) bevis for i det hele tatt å kunne ta forholdet til retten. Derfor blir dette snarere et spørsmål om hvordan dette fortoner seg i praksis, samt hvorvidt tvilen også skal komme tiltalte polititjenestefolk til gode når det kommer til å fortsatt kunne opptre som ‘lovens lange arm’, eller om stillingens natur krever mer enn som så. – Altså noe i retning av hvorvidt de snarere bør ha sin uskyld bevist for fortsatt å kunne fungere som lovens håndhevere etter å ha blitt anklaget for såpass alvorlige forhold som det her er snakk om?
[foto: Rune Nilsen]
På papiret er det jo iallefall så at vi alle er gitt å skulle operere under de eksakt samme vilkår her på berget. Det være seg rettigheter og plikter, om en er fattig, rik, eller hva slags yrkestittel en måtte ha. – Inkludert politioffiser. Samtidig er det en kjensgjerning at vi i praksis ikke stiller så likt allikevel. I dette tilfellet, innebærer dette at man, i kraft av ens stilling, innehar en i utgangspunktet større troverdighet enn folk flest. Men det mest graverende her i så måte, er jo det ubestridelige- så vel som uungåelige faktum at det jo er politikolleger, og derav også sannsynlige venner, som er gitt oppgaven med å etterforske de respektive anliggende. Når det gjelder politisaker, tenker en jo gjerne først og fremst på det særskildte etterforskningsorganet for politisaker, hvis oppgave er rettet mot de angivelige urettmessigheter utført i embeds medfør, for å si det sånn. – Og hvordan denne ordningen fungerer, går jeg ut i fra at samtlige er smertelig klar over uten at det blir nødvendig med noen utredelser fra meg i så måte. Hvordan det fungerer når polititjenestefolk anmeldes for private anliggende, -altså lovbrudd skjedd utenfor jobben, har vi imidlertid fått fint lite innblikk i.
Men om en legger dette med at det særskildte etterforskningsorganet for politisaker er ansett å være så til de grader innhabit som de rapporterte sakene peker i retning av at de er, er grunnet i at de blir som bukken som skal passe havresekken, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det respektive issuet må bli like tilstedeværende i saker som er gitt å skulle etterforskes på vanlig måte. Det er jo like forbannet politifolk som skal etterforske politikolleger.
(foto: Tom Rune Orset)
Videre, har vi selvsagt den makten som følger politiembetet. Her kan de jo, med loven i hånd, utføre alt fra ransakelser- til beslag- til frihetsberøvelser i den hensikt å være lovens håndhevere. Følgelig, er denne yrkesgruppen de eneste som har lov til å utøve vold i tjenesten, for ikke snakke om å benytte skytevåpen med menneskelige mål. Og i dette ligger det i mine øyne unektelig at disse må underlegges andre- og strengere krav enn menigmann. Selvsagt må også disse gis en viss rettssikkerhet i hht slikt som grunnløse beskyldninger, men i tilfeller som det TV2 nå har avdekket, -hvor det foreligger hele fire uavhengige anmeldelser om grove seksualforbrytelser, er det intet mindre enn hårreisende at vedkommende har fått fortsette i sine virker, både som trener- og i politiet, spør du meg. Vi, som folk, må vitterlig kunne stole 100% på at de som kommer når vi ringer nødtelefonen er redningen- og ikke forbruteren, for å si det sånn, og den sikkerheten, er iallefall for min del fått stadige skudd for baugen i årenes løp. M.a.o kan jeg overhodet ikke si jeg innehar den tillit til politiet som skulle ha vært der, og jeg er nok neppe den eneste!
I dag har vi rett og slett et forstørret utsnitt av et bilde av dagmånen som ble tatt i sommer en gang. Videre har jeg gjort mitt ypperste i hht å få det så skarpt og tydelig som mulig, for så å i det minste kunne begynne å danne seg et inntrykk av hvordan landskapet faktisk er der oppe. Og selv med mine manglende verktøy, samt generell peiling på denne formen for bilderedigering, kan en altså bare her skimte hvordan det som med det blotte øyet fremstår som mørke partier, faktisk er kratre, -altså groper/’hull’ i overflaten. Disse er altså avstedkommet av de talløse asteroider som har dundret ned på vår satilitt i årenes løp.
For mens tett opp til alt (hvorav det jo er få, men dog alt fra smått ødeleggende- til katastrofale unntak) som kommer på kollisjonskurs med jorden ‘pulveriseres’ i det de braser inn i atmosfæren, har jo ikke månen noen slik beskyttelse what so ever. I tillegg fører den manglende vinden- så vel som geologiske aktiviteten til at de ei heller viskes ut av tidens tann. Jeg mener.. Når bare et enkelt fotspor blir stående standfast i sanden i det uendelige, så sier det jo sitt!
Med tanke på hvor fascinerende det er for en ‘space-geek’ som meg å studere månen, vil det vel neppe komme som noen bombe at det er ingen jeg misunner mer enn de som faktisk har fått oppleve det å stå på månen og studere jorden..
Ikke bare har vi de broene som hører trafikk og samferdsel (som det så fint- og formelt heter) til, med alt fra broer for biltrafikk- til gangbroer- til jernbanebroer, som den som er avbildet her. I tillegg har vi jo de mer metaforiske broene, som de som bygges mellom mennesker av ymse slag og grupperinger.
Avslutningsvis, må også de broer som bla.a er å finne i det følgende shabby avbildede ‘nebbets’ bakre gemakker nevnes..
Her snakker vi nemlig de som, må en vel kunne gå ut i fra, er de mest angstfremkallende av sitt slag; Nemlig de broer man får hos tannlegen som erstatning for uttrekte- og/eller på annet vis tapte tenner, fortrinnsvis jeksler.
Vinneren av årets fredspris er altså kåret, -og den utvalgte, den Iranske rettighetsforkjemperen Narger Mohammadi, vil være blant det mindretallet som etter alt og dømme vil ‘tatovere’ seg fast til minnet på permanent basis. For denne dama har mer ‘baller’ (dog metaforiske) enn jeg vil tro det finnes en mann på planeten som i det hele tatt er i nærheten av. – De eneste som utviser et mot som i det hele tatt er sammenlignbart med Mohammadis’, er Irans øvrige kvinnelige befolkning..
Etter NATOs styrker trakk seg ut av Afghanistan, hvorpå Talibanerne praktisk talt gjenerobret makten, med alt hva dette innebærer av konsekvenser for den kvinnelige delen av befolkningen, over landet etter at kvarteret var gått, synes det dessverre uungåelig at den eneste veien til endring, er at de må være villige til å dø for det. – Dø er vel, når sant skal sies, ikke et dekkende begrep her, da denne døden vi refererer til her, vel må sies å være så langt fra human en død kan få blitt..
Like forbannet, er det en kjennsgjerning som er klinkende klar i så måte; Et folk er ubønnhørlig avhengig av å inneha en kvinnlig befolkning i tillegg til den mannlige for å kunne bestå utover noen få tiår, hvilket betyr at det er svært begrenset hvor mange som faktisk kan elimineres. Følgelig, ligger nøkkelen til frihet altså i at nasjonens kvinner går sammen i krigen, for å si det sånn.
Men dette er selvsagt langt lettere sagt enn gjort, -faktisk langt vanskeligere enn ‘normal’ krigføring. Her har man tross alt ingen tilgang til plattformer som når ut til den kvinnelige befolkning over det ganske land, så hvordan skal en da kunne samles om slikt som å kaste bhurkaen?? Følgelig, kan de ei heller klandres for å følge den rene skjære selvoppholdelsesdriften ved å underkaste seg dette galskapens reglement, da utkommet er at hver enkelt i det store og hele blir stående for seg selv. – Hvilket gjør det manglende opprøret fullt forståelig , spør du meg.
Stikk i strid med denne logikken, har vi imidlertid de tilsvarende undertrykte kvinnene i Iran. Det begynner å bli en god stund siden det først gikk opp for meg at kvinnene i denne befolkningen er i besittelse av en helt unik, altomgripende besluttsomhet- og offervilje som gjør meg hellig overbevist om at det kun er et tidsspørsmål før de kommer seirende ut av undertrykkelsen. – Det råder m.a.o en innstilling blant iranske kvinner som tilsier at de er beredt til å utstå hva som helst i sin kamp for frihet. Og i front for dette ultimate motet, finner vi altså den utkårede for Nobels Fredspris, 2023, Narger Mohammadi.
Tragisk, men dog så til de grader illustrerende for den kampen hun leder an i, så vil Mohammadi neppe få opplevelsen av å få overrakt prisen, med all den stasen som følger med, for hun sitter, som kjent, innesperret i et helvete av et iransk fengsel. – Og jeg har svært vanskelig for å se for meg at det styrende presteskapet der nede fører en praksis som innebærer innvilgede permisjoner i anledning en pris vunnet for å være en frontfigur i hht å få regimet deres avsatt, for å si det sånn! Men i følge hennes familie, har hun i det minste fått vite hva hun er blitt til del, noe som unektelig gir kampviljen fornyet kraft.
Det er i øyeblikk som dette jeg kjenner på en slik enorm stolthet over å være norsk. – Å være en del av det folket som sørger for at en hel verden retter fokus mot det som faktisk er en REELL kvinnekamp i 2023. Samtidig murrer selvsagt den pinlige berørthet jeg ærlig må innrømme å føle over den som mange norske kvinner føler seg berettiget til å kauke om her på berget. Jeg mener.. Hva er en, i mine øyne, bagatellmessig lønnsforskjell satt opp i mot det å idømmes pisking og fengsel for å bli offer for en overfallsvoldtekt, for å tvinges til å gå med heldekkende, gjerne mørke klær i 40-50 varmegrader, å nektes alt fra et minstemål av skolegang, og i det hele tatt forlate huset uten anstand??.. Ikke sånn å forstå at vi ikke må passe på å bevare det vi har oppnådd her på berget, men her syntes det dog åpenbart at også vi har et ansvar bestående i å få hodet såpass ut av egen bakdel at vi evner å se såpass at også den norske kvinnekampen anno 2023 vitterlig bør settes inn på å støtte de som faktisk har en kamp å utkjempe. Og det er her Nobelkommiteen har vist seg enestående i denne kåringen av verdens mest prestisjetunge pris.
Snart midt i oktober og den første frostnatten gjennomlevd, er selv de siste restesmuler av sommeren 2023 ugjenkallelig forbi. Altså har en ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av det man har, – hvilket prinsipp jeg har overført til denne bildeserien bestående av bilder tatt denne høsten som ikke har passet inn i de respektive tema som har vært oppe. M.a.o har vi altså en skikkelig høstmix på gang..
Dette her må være noe av det merkeligste jeg har sett noen sinne; Et lite område fylt med kullsorte sopp med en og annen mørkebrun innimellom! – Og det aller snåleste, var at de var så forskjellige i formen som det fremgår av disse to bildene her.
Ikke at jeg er stort klokere på den klysen her, som sto der, som de eneste av sitt slag så vidt jeg kunne se..
‘An apple a day keeps the doctor away’, – if it’s not rotten, though..
‘To bee or not to bee..’
Regnet har bøttet ned siden juni, så dette løvet var å finne der nede på vanndammens bunn..
Da var det dags for 2. runde av Frodiths høstutfordring, og denne gang skal det dreie seg om trapper..
Siden det ikke lar seg gjøre å komme opp med noen velvalgte ord i forbindelse med denne trappen, var det bare å trå til med et aldri så lite trappedikt i ekte Halloween-ånd istedet (m.a.o; embrace yourselves!)..
En ting ved ‘the furry 5’ som etter alt å dømme vil forundre meg til evig tid, er hvordan de evner å snappe opp at jeg befinner meg nøyakig der- og der i terrenget fra lange avstander, og på steder der såpass med folk passerer at det umulig kan la seg gjøre å stedfeste meg med 100% nøyaktighet, for ikke snakke om bombesikkerhet, ved hjelp av luktesansen. En spororhund ville kunne skille ut en fra mengden, for så å følge sporet etter vedkommende til det ender, men jeg kan ikke skjønne annet enn at selv disse iallefall hadde stanset opp for iallefall å være på den sikre siden om at sporet endte akkurat der, og at de derav har funnet rette vedkommende. Men disse ‘pelsbollene’ her, hvorav de fleste av de på toppen av det hele skyr mennesker de ikke kjenner som pesten, bare feier ‘rett inn fra venstre’ i hastigheter, hvorav de på brøkdelen av et sekund går fra å ikke være å se- til å befinne seg rett ved beina mine. Spesielt Rusken er helt ekstrem når det kommer til dette her. Han er nemlig ikke bare den som i størst grad skyr ‘fremmedfolk’, så det er ‘no chance’ at han ville løpt den minste av risiko for å feile i hht dette her, og brått sprettet frem til feil person(er). – Han er også den som brått kan sprette frem fra skråninger, skogholdt, og gud vet hva på de utroligste steder. – Og da mener jeg steder han aldri i verden ville funnet på å gå alene, for å si det sånn. Ergo er han 100% sikker på at det er meg i det han setter av sted fra utgangspunktet.
Så vidt jeg evner å begripe, er dette rett og slett nødt til å ha sin forklaring i at de på ett eller annet vis hører at det er meg på gangen! Nå hender det de spretter frem når jeg kommer på sykkel- eller sparkesykkel også, men da befinner de seg åpenbart i nærheten slik at de har kunnet spotte meg ved hjelp av syn- og luktesans. Det er kun når jeg går at spesielt Rusken brått kan sprette frem på et hvilket som helst fortau e.l
Om denne lille harrytassen av en småby ved navn Askim ikke akkurat er noen turistmagnet, for å si det sånn, så kan den i det minste skilte med denne konstruksjonen! På gresspartiet tilhørende kulturhuset, er det nemlig satt opp musikkinstrumenter av stein og metall med benkeplasser rundt som det i det minste er verdt å skrive hjem om!
Etter mørkets frembrudd, er den virkelig et skue, da spotter i bakken setter det hele i et virkelig flatterende lys. Uansett er det et skikkelig koselig sted å sette seg nedpå.
Ellers er jo parkbenker av denne typen allstedsnærværende.
‘The furry 5’ er riktignok noen skikkelige småpøbler til tider, men når de sover, er også disse her syndefrie. – Og det syntes, hvilket her er demonstrert av Dolly. En skulle jo vitterlig ikke tro disse nøstene som vekselsvis ligger som noen sammenkrøllede pelsdotter hvor en tidvis virkelig må se etter for å kunne skille hva som er forran fra hva som er bak, og utstrakte så lange de er, -hvilket har det med å virke langt lenger enn de er. Jeg mener.. Greit nok at f.eks Rusken er en røslig pusegutt, -men at han skal kunne ta opp en hel treseters sofa, henger bare ikke på greip. Men like fullt er det akkurat det han gjør. -Og de andre er vitterlig ikke så langt unna de heller.
