Solen skinner fra skyfri himmel, det er lørdag, og alt er såre vel. Ukens utfordring, derimot, må vel trygt kunne sies å være stikk i strid med den sommerlige idyllen som utspiller seg utenfor. Rundens oppgaveord, er nemlig:..
Desverre er det ikke noe i bildet som får frem hvor diger denne edderkoppen faktisk var, da det er den største edderkoppen jeg har sett (utenfor fangenskap) i mitt liv. Hadde jeg visst at det var en ‘jumping-spider’ (-hva heter det på norsk? – Hoppe-edderkopp??) før den brått foretok et regelrett kvantesprang under fotoseansen, ville dette bildet aldri sett dagens lys, for å si det sånn!
Om så det er brukt aldri så mye zoom for å få tatt dette bildet, så har jeg så til de grader fobi for disse at denne forevigelsen allikevel er noe av det mest fryktsomme jeg har gjort. Mark og snegler er altså så ekkelt at jeg faktisk ikke klarer å se for meg et scenario hvor jeg lever videre etter å ha fått et slikt dyr på huden..
En annen gjenstand for max fobi hos meg, er møll og nattsvermere. Spesielt når de kommer seg inn, fremkaller de totalt panikk her på berget. Det som gjør disse spesielt ekle i mine øyne, er at de både er store og ‘usynlige’ før de brått er helt oppå en på en og samme gang. Dessuten er de raske flyveinsekter, slik at man overhodet ikke har kontroll på hvor de befinner seg. De ovenfor nevnte kryperne er enklere å forholde seg til sånn sett. Passer en på hvor en setter beina, og sjekker etter før en griper etter bær og den slags, slik at en vet hvor de er, så blir de jo i det minste på stedet hvil.
En del av dere fikk sikkert med dere innlegget som ble utgitt tidligere denne uken, som handlet om at min logrende lille ‘glad-fis’, Leah, fikk plaskebassenget sitt blåst opp og fylt med vann for sommeren. Etter en litt forsiktig start på badesesongen, gikk det ikke lenge før hun feide alle hemninger til side, og kastet seg uti med ‘rennafart’!
Nå skulle det imidlertid vise seg at den avbildede baljen på pakken som ‘moder’n røsket med seg fra butikken i den tro at det var et plaskebasseng i realiteten var en båt. -Men en balje er nå like forbannet en balje uansett.
..- Dessuten er det jo vannvittig mye mer ‘schwung’ over å kunne gå ut med at Leah er blitt båteier kontra noe sånt som at hun har fått et plaskebasseng i hagen. *hehe*.
Hun skjønte jo umiddelbart at det ikke bare var å plukke opp den ballen som om den befant seg på bakken, og det derfor måtte brukes list for å få fatt på den uten at den glapp av gårde.
Den tobeinte kan imidlertid ikke skryte av noe kjapphet i så måte, da den lille badeengelen nesten var ferdigleket før filmfunksjonen klarte å trenge seg frem der i gården. Men en liten snutt ble det nå iallefall.
Plask!
God og sliten etter masse lek uten å bli varm. Nå gjenstår det kun å finne et passende katteoffer å stille seg ved siden av når vannet skal ristes ut av pelsen! Å gå for Dolly uten Knert i den umiddelbare nærhet er i overkant dristig, og sjefen ‘sjøl’ aka ‘Kim Jong-pus’ aka Rusken, er ikke en pus en dynker ustraffet. Men Tufsa, derimot.. *mwwhaha*
Kort oppsummert: Tufsa ble våt og sur, mens jeg ble bustete og blid..
Allerede som barn lærte jeg at når det er en som konstant kommer på kant med andre, er det som regel vedkommende selv det er noe ‘galt’ med. Og ut i fra det jeg har erfart og bevitnet i ettertiden, har dette vist seg å ha en så til de grader høy treffprosent at en i slike tilfeller trygt kan ha dette å gå ut i fra som utgangspunkt.
Dette gjelder ikke bare enkeltpersoner, men også alt fra mindre grupperinger til nasjoner. På bakgrunn av dette, er det på høy tid å gå Israel nærmere etter i sømmene..
I all den tid som har gått etter 2.verdenskrig, har vesten stått last og brast ved Israels side. Først for et par år siden ble det reagert med en merkbar murring i forbindelse med denne nasjonens gjøren og laden. Det vil altså si at det måtte et rent folkemord til for at en hørbar andel av vestens befolkning skulle reagere. Så langt jeg evner å se, burde det definitivt vært stilt spørsmålstegn ved deres angivelige uskyld for lenge siden, for Israel har vært i konstant krig siden 1945. Her følger en oversikt slik at samtlige vil være på det rene med hvilket omfang vi snakker om her: (Kilde: Wikipedia)
Store kriger:
Krig
nasjon/allianse 1
nasjon/allianse 2
Resultat
Den første arabisk-israelske krig (1948–1949)
Israel
Egypt Irak Transjordan Syria Irregulære Libanon
Den arabiske invasjonen av Israel ble slått tilbake.
Israelsk territorium ble utvidet.
Suezkrisen (1956)
Israel Storbritannia Frankrike
Egypt
Israelsk okkupasjon av Sinai (til 1957).
FN-styrker ble utplassert på Sinai til 1967.
Seksdagerskrigen (1967)
Israel
Egypt Jordan Syria Irak
Israelsk okkupasjon av Sinai, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene.
Utmattelseskrigen (1969–1970)
Israel
Egypt Sovjetunionen
Israel beholdt kontrollen over Sinai.
Jom kippur-krigen (1973)
Israel
Egypt Syria Irak
Den arabiske invasjonen av Israel ble slått tilbake.
Første Libanon-krig (1982–1985)
Israel Libanesiske front SLA
PLO LNM Syria Hizbollah
PLO trakk seg ut av Libanon.
Israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon (til 2000).
Andre Libanon-krig (2006)
Israel
Hizbollah
Økt støtte til et militært svekket Hizbollah, utvidelse av UNIFILs mandat, Libanons væpnede styrker deplojerte i Sør-Libanon.
Gaza-krigen 2014 (2014)
Israel
Hamas
Over 2 000 palestinere drept ifølge offisielle israelske tall.
Krigen i Gaza (fra 2023) (2023–nå)
Israel
Hamas
Pågående.
Mindre kriger og internasjonale konflikter:
Krig
land/
allianse
1
land/
allianse
2
Resultat
Første intifada(1987–1992)
Israel
UNLU Hamas
Bidrog til signeringen av Oslo-avtalen
Andre intifada (2000–ca. 2005)
Israel
PLO Hamas
Konstruksjon av sikkerhetsbarriere. Trakk jødiske nybyggere ut av Gaza.
Gaza-krigen (2008–2009)
Israel
Hamas
Usikkert
Altså.. Jeg skjønner at Israel er omgitt av nasjoner som vitterlig ikke er av de enkleste å forholde seg til, for all del! Samtidig er og blir denne listen så alt for lang til at det kun er alle disse andre lendene som kan klandres, med Israel stående igjen som den uskyldsrene som ikke har hatt annet valg enn å ty til våpnene.
Og nå har de altså klart kunststykke å overgå seg selv ved å angripe Iran mens de samtidig holder den uendelige krigføringen mot Hamas gående. At det er nettopp Iran de har sett seg ut som sitt siste sted å forårsake blodbad, gjør jo atter igjen at en reaksjon fra oss i vesten sitter forbannet langt inne. For samtidig som Iran blir angrepet, har det jo også blitt et enormt fokus på borgernes kamp mot det skrekkelige regimet som råder der nede. Vi ønsker jo ikke noe annet enn at det fundamentalistiske diktaturet med dets respektive sharia-styre skal gruslegges!
Greia er imidlertid at også de verste tyrannier kan bli ofre. Det fikk vi jo bla.a demonstrert til fulle da de allierte med USA i spissen urettmessig gikk til angrep på Irak, hvor diktatoren Sadam Hussein ble fanget og henrettet. Hussein hadde tyrannisert sitt folk på verst tenkelige vis, hvorav jeg også har fått førstehåndsberetninger fra folk som har klart å rømme med livet i behold. Når det er snakk om slike regimer hvis tyranni er hinsides fatteevne, overskygger jo ønsket om at dette knuses alle shady motiv som måtte ligge til grunn for at så skal skje. Og nå har altså USA, med sin sosiopatiske “fredselsker” av en president i spissen slått sine pjalter sammen med Israel og gått til krig mor Iran, hvorav motivet denne gang er mistanke om produksjon av atomvåpen. (Jepp, det er m.a.o nøyaktig samme historie som gjaldt for Irak, bare at kjemiske våpen er byttet ut med atomvåpen).
(foto: Jack Guez / AFP)
Ut i fra de uttalelser jeg har lest og hørt fra de som faktisk opprinner fra landet, later det til at motstanden mot det sittende regimet har nådd dithen hvor de rett og slett gir faen i motivet, bare regimet jevnes med jorden, og de er jo tross alt de hvis ord må tillegges desidert mest tyngde i dette anliggendet. Dessuten har iranerne noe i seg som man ikke finner i tilstrekkelig grad hos f.eks iranerne og afghanerne; De tar stadig større avstand fra religionen hvis tyranni de har levd under, i tillegg til at de gjengs over er villig til å ofre absolutt alt, og utsette seg selv for hva som helst for å frigjøre folket. M.a.o er det meget sannsynlig at dette angrepet vil ende godt for befolkningen til syvende og sist.
Men ikke desto mindre, så endrer ikke dette på noen måte det faktum at Israel også bærer en stor del av skylden for at midtøsten har vært et eneste stort krigshelvete i 80 år til ende. – Og Israels statsminister, Benjamin Netanyahu sørger jo for å dunke den berømmelige sistespikeren ned i den metaforiske kisten hva sympati angår ved å gå ut med sitt personlige offer oppi dette her; Nemlig at sønnen hans er blitt nødt til å få bryllupsfesten sin utsatt!..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Ei heller denne utgaven av ‘hverdagsbildet’ er i nærheten av å være noe fotografisk mesterstykke, men det er imidlertid et skikkelig øyeblikksbilde som viser litt av den unike dynamikken mellom Leah (Jack Russell -terrier) og Knert (katt). De andre kattene har, forståelig nok, absolutt nulltoleranse for slik ‘snute oppi bakenden’ -adferd som Leah utviser her. Knert derimot, som den edsvorne BFF han er, lar seg imidlertid ikke affisere i det hele tatt. Får han nok av ett eller annet fra den bjeffende kanten, så vender han som regel bare det andre kinnet til, -bokstavelig talt, og gir henne en god ‘head-bump’. – Og det er som regel nok for at hun får endret fokus.
Her har spesielt Pepsi og Tufsa veldig mye å lære, i det denne veivingen de reagerer med feiltolkes maksimalt av den lille logreren, da hun etter alle solemerker tar dette som en invitasjon til å øke intensiteten på den leken som det i realiteten kun er hun som leker.
Om vi drar paralellen til menneskesøsken, er det vi ser her den firbeinte versjonen av den ‘Bzzzz-stikk!!’ plagen jeg (og mange med meg) i sin tid utsatte min arme broder for, bestående av å summe som en veps med pekefingeren som brodd som stakk ens stakkars søsken som ønsket å få være i fred i siden, i magen, på armen, i ansiktet, eller hvorenn man kom til. Reaksjonen til det tobeinte ofret ble da en tilsvarende ilsk ‘fresing’ kombinert med veiving som sees hos de firbeinte, hvor også enden på plagen består av en tobeint forelder/foresatt som sørger for å få splittet kranglefantene.
Norge er et land med skarve 5.5 millioner innbyggere, mens f.eks vår enorme nabo i nord-øst, -altså Russland, teller 145 millioner, og strekker seg hele veien til Nord-Korea i sør.
På bakgrunn av dette, får jeg det bare ikke til å adde opp at Norge skal være bødt til å stå registrert med tre(!) offisielle språk i de internasjonale registre, mens russerne klarer seg fint med dette ene; Russisk. Og det desidert mest idiotiske oppi dette her er selvsagt ny-norsk, -eller norsk sidemål, som det offisielt heter..
Nynorskordlisten på bildet over kunne vært den jeg hadde på videregående. Det kan jeg imidlertid med sikkerhet si at det ikke er, – og grunnen til det, er at min gikk på bålet som ble fyrt opp ved vannkanten hjemme hos meg etter avlagt eksamen. Men også min- liksom de fleste av mine medelever sin hadde fått påskrevet de samme tre bokstaver som gjorde at den ble hetende ‘Spynorsk mordliste’ som benyttes i dag. Og mens jeg i dag stort sett tenker tilbake på sånt fjas jeg hadde fore i skoleårene som barnslig, tåpelig og pinlig lite gjennomtenkt, står jeg stø som en påle bak den regelrette avskyen jeg følte over å påtvinges nynorskfaget den dag i dag.
Her skal det i all rettferdighet sies at jeg nok på langt nær er så knyttet til det norske språlet i sin helhet som hva tilfellet er for folk flest. For mitt vedkommende, er språk utelukkende et verktøy til å formidle- og motta informasjon fra andre, med den følge av at verdien av et språk i mine øyne øker proposjonalt med rekkevidden det har. Kort oppsummert, vil det i praksis si at dersom jeg hadde valgt å få barn, ville disse sagt ‘mummy’ i god tid før ‘mamma’, for å si det sånn. Denne norsken hadde jo imidlertid vært å kunnet leve med, i det minste, når en praktisk talt får engelsken inn samtidig, og dermed fungerer kommunikasjonsmessig også utenfor denne lille andedammen. Men når den nevnte andedammen altså snevres ytterligere inn av grunner som etter alt å dømme kun er lingvistikkens yppersteprester som forstår seg på, så blir det rett og slett alt for drøyt.
Selv unngår jeg nynorsk etter beste evne. Først og fremst, fordi det er forbannet slitsomt å lese når det er en betydelig andel ord man ikke forstår i den respektive teksten.
Som nevnt over, har også jeg gjennomgått undervisning i dette målføret. Men grunnen til at jeg fikk karet til meg en OK karakter i sidemålsfjaset var at jeg var god til å skrive stil, og hadde fått med meg sånt som eg, ikkje, ar/ane-endelser og bruk av diftonger. – Ikke at jeg kunne betydningen av ord som f.eks ‘vêr’ (hvis e altså er plassert under et tak som jeg ikke engang vet om lar seg oppdrive på det her tastaturet, og betyr ‘vær’. Kun en bokstav skiller dog her, men denne er dog så borti hampen at ordet er ubegripelig uten kontekst), ‘medan’ (som betyr ‘imens’), ‘ytst’ (ytterste), ’til dømes’ (som ikke har den minste ordlikhet med for eksempel), osv, osv.
Mannen som står bak denne nynorske faenskapen vi er blitt belemret med for ettertiden, Ivar Aasen. (foto: C.C Wischmann)
Denne diftongsmørja av et mål tas det altså for gitt at er forståelig for alle og enhver kun i egenskap av å være nordmann, så her er m.a.o ingen oversettelse eller teksting. Slikt som svensk og engelsk, derimot, skal man på død og liv oversette, og jeg mistenker at det neppe har med manglende forståelse å gjøre, men snarere pga. at de ikke er del av den norske språktrioen. Utkommet blir dermed at vi ender opp med en haug av engelsk- og svenskspråkelige program, etc hvor teksten kun er til irritasjon og derav fjernes, for så at den nynorsken hvor en faktisk kunne hatt behov for en oversettelse, forblir ubegripelig der det ikke lar seg gjøre å få betydningen ut av konteksten.
Vel vitende om risikoen for å bli uglesett av en betydelig andel vestlendinger, for ikke snakke om at dette her antagelig er et i-landsissue på linje med Kim Kardashians tapte øredob, tillater jeg meg allikevel å gå ut offentlig med at denne nynorsk-greia er jævlig irriterende. Og nå har vi jo kommet dit hvor de ikke engang benytter målet på vestlandet! I den grad det fremdeles benyttes av en og annen i områdene rundt Bergen og Stavanger, er det i en kraftig moderert form, der det kun er lagt inn noen diftonger hist og her- i tillegg til ei og ikkje. Følgelig har vi ikke lenger engang befolkningen i de grisgrendte strøk rundt og imellom vestlandsbyene å ta hensyn til i dette anliggendet!
Dessuten er det jo rett og slett flaut at Norge, med sine latterlige 5.5 millioner innbyggere ikke evner å stille med ett offisielt språk (jepp, jeg vil også samisken til livs som offisielt norsk språk, og heller oppføres i samisk fellesskap på tvers av landegrenser), når dette fint lar seg gjøre i tett innpå ethvert annet land. – Og som kjent har jo tett innpå ethvert annet land en langt større befolkning enn vår, liksom de fleste nasjoner også strekker seg over et større landområde enn kongeriket Norge.
Er det flere enn meg som har stusset over hvordan mennesker generelt, iallefall i de mer velstående deler av verden, har lagt seg til en sånn merkelig greie bestående av at de planter, og forsåvidt også dyr, det finnes mest av i naturen, og som vi derav slipper å gjøre noe for å få, automatisk erklæres stygge og uønskede? Tilsvarende virker den respektive automatikken motsatt vei i form av at ting verdsettes høyere ettersom det kreves mer innsats og jobb i hht å få dyrket det frem..
Blant de aller mest forhatte plantevekster her til lands, har vi faktisk en av de kuleste som finnes, spør du meg; Nemlig tistelen.
Jeg mener.. Hva i granskauen er det folk mener er ‘feil’ ved denne!? Høyreist, fargerik og stilig som den er, ville den garantert prydet hvert eneste blomsterbed dersom den ikke hadde vært selvhjulpen i hht å vokse, gro og besørge neste generasjon.
Dette eksemplaret har tattovert seg på netthinnen som et vegetativt ‘fyrstikkmenneske’ med hendene i været.
De største tistlene rager faktisk over mine drøye 1,72 m.o.h. Ikke så mye som det kanskje kan virke av dette bildet, kanskje, men allikevel..
En kan vel kanskje si fargen er i overkant 80-tallspreget til å tekkes alle. Jeg kan i aller høyeste grad identifisere meg med de som kan betakke seg for neonfarger, men den sjokkrosa var da ikke SÅ ille! Orange og neongrønn, derimot, var, -og er imidlertid ille.
Nettstedet ‘Faktisk.no’ er per def. et upartisk og politisk uavhengig faktasjekkingsorgan, og er en del av IFCN (The International fact checking network).
Denne angivelige upartiskheten og politiske uavhengigheten eksisterer imidlertid kun på papiret, da realiteten ‘Faktisk’ er en ganske annen..
Intet ville vel vært bedre enn om Faktisk hadde vært et slikt oppslagsverk for hhv bekreftelse og/eller avkreftelse av dette og hint som de utgis for å være. Det ville iallefall forenklet mitt ‘gravearbeid’ etter informasjon i forbindelse med de tema som tas opp i denne utgivelsen betraktelig, liksom det ville vært til stor hjelp for svært mange andre over det ganske land.
Selv husker jeg godt hvordan gleden over dette nye ‘oppslagsverket’ varte i ca. 5 minutter, hvilket var den tid det tok fra nyheten om åpningen kom meg for øret til jeg fant ut det var eid av de nyhetsformidlerne hvis informasjon dets angivelige hensikt var å gå nærmere etter i sømmene; NRK, TV2, VG, Dagbladet, Fritt ord, m.fl. Dessuten øker det jo ikke akkurat tilliten til den uavhengigheten når vi også kan legge til at de er en del av METAs 3rd party fact checking program, hvilket bla.a innebærer at de får sine verktøy som benyttes i dette arbeidet derfra, for vi har vel alle fått med oss hvor velfungerende deres teknologi er!..
Denne informasjonen var nok for meg til rett og slett å ignorere hele greia. Jeg har m.a.o ikke forholdt meg til dette konseptet inntil jeg nylig klikket inn på ren måfå, med den følge at haken smalt rett ned i parketten mens øynene holdt på å sprette ut. Det viste seg nemlig at dette her var mer politisk og partisk enn jeg kunne sett for meg i min villeste fantasi:
Kort oppsummert, er de generelt særdeles venstreorientert, mens de later til å ha opparbeidet seg et spesielt agg ovenfor innvandrerkritiske røster. ‘Faktisk’ går de så til de grader langt at de i flere av sine oppslag den senere tiden har trukket direkte paraleller mellom innvandrerkritiske utgivelser/utsagn og nazismen. – Med flere referanser til Adolf Hitler.
– Og da må vel selv de mest innvandrerpositive blant oss klare å se såpass ut av egen navle at de blir på det rene med absurditeten, for ikke snakke om den klare ideologiske dreiningen i dette her. Herav tas det hele så til et helt nytt nivå i det de går all in i hht å ‘faktasjekke’ om det virkelig er såpass med unger som ikke flagger norsk i 17.mai-toget at den årlige diskusjonen ang. dette er nødvendig. Her sikter de seg rakt innpå Youtube- og Tiktok -kontoene til gjengen som kaller seg ‘Gutta’, hvis spesialitet er humor og samfunnsrelatert satire. De la nemlig ut en video i forbindelse med 17.mai som altså brakte denne flaggingen på bane. I den forbindelse, kan jeg først bistå dette internasjonale faktasjekkingsorgan som har følgende å si om opphavet til den respektive videoen:
«Hvem som står bak kontoen er ikke kjent. Den har rundt 4000 følgere, og 400 000 likes.»
Jeg sitter nemlig på 100% sikker informasjon om at ‘h*n’ som står bak denne videoen er ‘de’, som hver for seg er å tiltale med pronomenet han. Og ‘de’ er den rimelig godt kjente influencergjengen med Oscar Westerlin og Sebastian “Barisbrevik” Brevik i spissen. – Og hvordan kan så jeg, en enkel spirrevipp fra østlandet egenhendig anskaffe sikker informasjon når dette, ut i fra ordlyden, syntes å ha vært for meget for den internasjonale faktasjekkeren? – Svaret på det er ‘Faktisk’ så enkelt og banalt som at DET FREMGÅR AV BILDENE SOM KOMMER OPP VED ET BILDESØK PÅ ‘GUTTA’!! Midt i dette gnålet om disse ‘Gutta’ og alle følgerne deres, -hvilket de er i overmåte upartiske i sin omtale av, kommer de med en lengre utredning, ned til minste detalj, av teknologien som er benyttet til å avregne disse flaggene som figurerte i barnetoget i Oslo 17.mai. Samlet sett blir det hele ei smørje av META-teknologi og antipati mot mannlige influencere/content creators som ligger helt på grensen til det absurde.
Om du underholdes av ‘gutta’ -gjengen eller syntes de er noe herk, så kan vi vel alle enes om at Faktisk.no sin prioritering av å finne ut av om temaet gjengen tok opp i forbindelse med årets 17.maifeiring lenger er relevant var så feil som det kan få blitt.
Og (selvsagt) stopper ikke galskapen her, for i kjent stil spenster vi fra ille til verre. – Og det som er ‘verre’ i denne konteksten, er at den nevnte Hitler- og naziforbindelsen som ble de mange innvandrerkritiske her til lands til del, også blir merkelappen som benyttes i deres omtale av borgervernsaksjonistene som kaller seg ‘Pedojegerne’. For de som ev. ikke er klar over hva som denne gruppen sysler med, så er det en gjeng menn som utgir seg for å være mindreårige på nett i den hensikt å få pedofile til å bite på kroken. De går til det skritt å avtale møte, for så at den respektive pervoen møter noe ganske annet enn den ungen han (eller hun, for all del) så for seg. Standard prosedyre er så at vedkommende publiseres med navn, bilde og bostedsadresse i storstilt skala til skrekk, advarsel, spott og spe, -i tillegg til en betydelig risiko for å utsettes for fysisk vold.
Nå kan man selvsagt mene mye om slike metoder. Jeg forstår utmerket godt de som tar avstand fra slikt, selv om jeg selv støtter opp om det når de kun går etter de som villig vekk traver rett i fella for egen maskin. Det vi uansett må kunne enes om, er at det å direktelinke borgervern av denne typen til nazisme, for lengst har passert grensen til det absurde. Årsaken som Faktisk oppgir, er at de har funnet videoer som er lagt ut av personer med tilknytning til denne borgerverngruppen som innholder elementer som kan tolkes som tegn og symboler for nazisme og høyreekstremisme. Absurditeten ligger først og fremst i at selv om vi, for argumentasjonens skyld, forutsetter at det ‘Faktisk’ er ett og annet medlem av disse ‘Pedojegerne’ hvis politiske ideologi dreier hakket mer til høyre enn hva som omfattes av den politisk korrekte kutyme, så må en da for pokker klare å skille mellom de ulike rollene her!
Men ut i fra fortsettelsen, er dette tydeligvis for mye forlangt. For de klarer nemlig å få presset hele aksjonistgruppen inn i ‘rasismeboksen’ i forbindelse med at de i et tilfelle gikk fysisk til verks ved å dra en av de fremmøtte pedoer inn i en dusj, hvor han så skal ha blitt sprutet vann på mens de tvang ham til å spise en vannmelon. Om dette hadde vært en etnisk nordmann, ville jo dette glatt ha fått passere i stillhet. Men ‘pedojegerne’ går jo like forbannet etter overgripere av alle farger og fasonger, og i dette tilfellet, dreide det seg altså om en farget. Og let’s face it.. Det er jo ikke mye brunfarge som skal til for at det kun er fantasien som setter grenser for hva som kan knyttes til rasisme, facisme, antisemittisme, og gud-vet-hva. Følgelig, ble vannmelonen linket til de første frigitte amerikanske slavene, da dette var frukten mange av de skal ha livnært seg på å dyrke, og vipps hadde den internasjonalt anerkjente ‘Faktisk.no’ erklært hele bevegelsen en white surpremecy-hyllende nazigruppering på steroider, no questions asked.
Og dette er den (alt annet enn) upartiske og politisk nøytrale faktasjekkerens generelle policy i hht de såkalte undersøkelsene som foretas fra den kanten. Jeg klarer ‘Faktisk’ ikke bestemme meg for hvorvidt det er helt for jævlig- eller fullstendig latterlig..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Dagens bilde er vitterlig ingen master-piece sånn kvalitetsmessig, men det viser i det minste den lille krabaten som møtte oss med alle piggene ute på gårsdagens kveldstur, for så å pile av sted med det samme vi var noen meter unna. Optimistisk som jeg er, gjorde jeg et hedelig forsøk på å få både katter og hund til å stå i ro for å unngå at den skulle være redd oss, men det viste seg kjapt som et mission impossible når Dolly på død og liv skal bort å pirke på den, for så å svare med et fres når hun stikker seg, akkopagnert av en gaulende Leah. Uansett er det like hyggelig hver gang en møter på et pinnsvin, og det er svært gledelig at bestanden later til å ha økt i det siste. Jeg har iallefall aldri møtt på så mange som jeg har gjort det siste året, så en får håpe bilistene har blitt mer bevisst på de, og at vi dermed får redusert antallet påkjørsler betraktelig
Dommen har falt i norgeshistoriens mest omtalte sak av sitt slag; Rettssaken der trenerpappaen Gjert Ingebrigtsen har stått tiltalt for vold i nære relasjoner mot sin sønn, løpestjernen Jakob Ingebrigtsen (24) og hans nå 19 år gamle lillesøster.
Og rent juridisk kan en vel ikke annet si enn at han slapp temmelig billig unna..
Av en tiltale bestående av mishandling i nære relasjoner mot to av sine egne barn gjennom store deler av deres oppvekst, og påstand om over to års fengsel og en erstatning til de to pålydende kr. 400.000,- ble Gjert Ingebrigtsen kun dømt skyldig for en enkeltepisode der han skal ha slått datteren i ansiktet med et vått håndkle. Femten dager i fengsel i tillegg til å måtte ut med kr. 10.000,- i erstatning til datteren er dermed for peanuts å regne i forhold til aktoratets påstand.
Ut i fra hva som har kommet offentligheten for øre under denne rettssaken (hvilket later til å ha vært tett opptil rubbel og bit), ser det fra mitt ståsted ut som om han, iallefall foreløpig, har sluppet unna med et tyranni som, samlet sett, strekker seg over flerfoldige tiår. Det er jo vitterlig ikke bare Jakob og søsteren som har åpnet opp om sine opplevelser av å ha vokst opp i dette hjemmet. De tre eldste søsknene, Kristoffer, Henrik og Filip har alle fortalt om hva de selv har blitt utsatt for- liksom hva de har vært vitne til mot andre i søskenflokken på tilsammen syv barn med Gjert som oppdrager. Til tross for at også disse ble trodd, ble deres saker henlagt pga. foreldelsesfristen, men deres opplevelser kom jo allikevel frem i retten under deres vitneforklaringer. Kun én av de seks som er gamle nok til å forklare seg, har tatt faren i forsvar. Men selv i Martin Ingebrigtsens vitnemål ble syvbarnsfaren beskrevet som streng og kontrollerende.
At disse søsknene skal ha løyet om disse forholdene, er for meg fullstendig utenkelig. For det første mangler det motiv (penger har de jo mer enn nok av), og for det andre var utgangspunktet utvilsomt at årsaken til bruddet med faren som trener skulle forbli mellom de involverte.
Nå var det heller ikke så at Gjert Ingebrigtsen ble frifunnet fordi retten ikke trodde på barnas forklaringer. De respektive dommerne var klare i sin tale på dette punktet da dommen ble lest opp tidligere i dag, om at trenerfaren ble frikjent grunnet de høye kravene til sannsynlighet som gjelder for straffesaker. For at noen skal dømmes i en straffesak, kreves det en så tett opptil 100% sikkerhet det lar seg gjøre å komme når en ikke selv har vært tilstede. Ut i fra dette utsagnet, ville utkommet m.a,o blitt annerledes dersom det dreide seg om en erstatningssak, hvor det kun kreves en sannsynlighetsovervekt for at en dom skal kinne avgis.
På bakgrunn av dette, er dommen (juridisk sett) unektelig korrekt.
Gjert og Tone Ingebrigtsen. (foto: Vidar Ruud / NTB)
Det jeg imidlertid ikke kommer forbi, er den betydningen barnas mor- og Gjerts ektefelle, Tone Ingebrigtsens vitnemål etter alt å dømme har hatt i hht å så den nødvendige tvil i denne saken. På de lydopptak av kranglene som fant sted i kjølvannet av at de tre løperbrødrene, Henrik, Filip og Jakobs beslutning om å bryte samarbeidet med faren, fremkommer det tydelig at Tone var helt på det rene med ektemannens ugjerninger. Blant annet uttalte hun «Det er konsekvensen av det du har gjort», og (i forbindelse med den nevnte håndkleepisoden som altså igangsatte det hele) «Jeg har forsøkt å beskytte henne i alle disse årene». Allikevel benekter hun at enhver form for fysisk og psykisk mishandling som ligger i tiltalen har funnet sted i hennes hjem. At aktoratet og bistandsadvokatene mener denne forklaringen er konstruert for å redde ektemannen, er nå én ting. Det jeg reagerer på, er at hun, ut i fra det publikum har fått vite, ikke har blitt konfrontert med muligheten for at hun (også) kan ha vitnet mot sine egne barn for å holde barnevernet unna den yngste, som kun er i 11-12 årsalderen.
Let’s face it: Sannsynligheten for at barnevernet bare ville latt denne guttungen bli værende i dette hjemmet, no questions asked, dersom Gjert IIngebrigtsen ble kjent skyldig, er jo i realiteten ikke-eksisterende. Nå håper jeg jo vitterlig at de vil følge opp denne gutten uansett, men med en frifinnelse for anklagen om systematisk fysisk og psykisk mishandling, vil de etter alt å dømme la ungen forbli i foreldrenes, -og da fortrinnsvis Tones varetekt.
Ei heller har dette med at utfallet av dommen mot Gjert også ville ha smittet over på Tone. Greit nok at hun ikke var tiltalt i retten, men om ektemannen var blitt kjent skyldig, ville jo dette unektelig gjort uopprettelig skade på hennes renommé. Blant mannen i gata, er jo Gjert og Tone Ingebrigtsen en enhet, slik at en dom/frifinnelse i saken mot ham, vil avstedkomme med en tilsvarende ‘dom’ mot henne i det sosiale liv.
Som nevnt, er dette basert på den informasjonen som har vært tilgjengelig for publikum i denne saken. Men når det er sagt, ville jeg blitt hinsides overrasket dersom det skulle vise seg at noen av disse spørsmålsstillingene var blitt bragt på bane under rettssaken uten at det kom offentligheten for øre. M.a.o anser jeg det trygt å kunne gå ut i fra at disse aspektene rundt Tones vitnemål er utelatt, hvilket i mine øyne er en temmelig grov forglemmelse fra aktoratets (og forsåvidt også bistandsadvokatenes) side, da hennes respons ved å bli konfrontert på disse punktene meget vel kunne hatt betydning for domsbeslutningen. Nå blir jo imidlertid saken antagelig anket, da det allerede er blitt avsatt tid for behandling i Lagmannsretten i februar (2026), hvorav den endelige dommen faller. Følgelig får en jo da bare krysse fingerne i håp om at minimum en av rettens aktører skulle slumpe til å lese denne utgivelsen, slik at alle kort kommer på bordet når det gjelder som mest.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Greit nok at Leah nærmest har kapret denne spalten den siste tiden, men når hun blir introdusert for det nye bassenget sitt må det selvsagt flagges..
Her må det imidlertid ærlig innrømmes at jeg ikke hadde fått med meg at det i realiteten er en gummibåt før den var blåst opp. Når bildet på pakningen viste en typ gummibalje i passe dybde, så gikk mine små grå raka vägen til barnebasseng uten å se seg verken til høyre eller venstre. Men nå er det jo faktisk ett fett hva den respektive baljen er ment å skulle være, så lenge den tjener den hensikten den er ment å skulle ha. Dessuten får det jo vanvittig mye kulere ‘schwung’ over seg når en kan gå ut med at Leah er blitt båteier(!) enn at hun har fått et plaskebasseng i hagen!