Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Dagens bilde er vitterlig ingen master-piece sånn kvalitetsmessig, men det viser i det minste den lille krabaten som møtte oss med alle piggene ute på gårsdagens kveldstur, for så å pile av sted med det samme vi var noen meter unna. Optimistisk som jeg er, gjorde jeg et hedelig forsøk på å få både katter og hund til å stå i ro for å unngå at den skulle være redd oss, men det viste seg kjapt som et mission impossible når Dolly på død og liv skal bort å pirke på den, for så å svare med et fres når hun stikker seg, akkopagnert av en gaulende Leah. Uansett er det like hyggelig hver gang en møter på et pinnsvin, og det er svært gledelig at bestanden later til å ha økt i det siste. Jeg har iallefall aldri møtt på så mange som jeg har gjort det siste året, så en får håpe bilistene har blitt mer bevisst på de, og at vi dermed får redusert antallet påkjørsler betraktelig
Dommen har falt i norgeshistoriens mest omtalte sak av sitt slag; Rettssaken der trenerpappaen Gjert Ingebrigtsen har stått tiltalt for vold i nære relasjoner mot sin sønn, løpestjernen Jakob Ingebrigtsen (24) og hans nå 19 år gamle lillesøster.
Og rent juridisk kan en vel ikke annet si enn at han slapp temmelig billig unna..
Av en tiltale bestående av mishandling i nære relasjoner mot to av sine egne barn gjennom store deler av deres oppvekst, og påstand om over to års fengsel og en erstatning til de to pålydende kr. 400.000,- ble Gjert Ingebrigtsen kun dømt skyldig for en enkeltepisode der han skal ha slått datteren i ansiktet med et vått håndkle. Femten dager i fengsel i tillegg til å måtte ut med kr. 10.000,- i erstatning til datteren er dermed for peanuts å regne i forhold til aktoratets påstand.
Ut i fra hva som har kommet offentligheten for øre under denne rettssaken (hvilket later til å ha vært tett opptil rubbel og bit), ser det fra mitt ståsted ut som om han, iallefall foreløpig, har sluppet unna med et tyranni som, samlet sett, strekker seg over flerfoldige tiår. Det er jo vitterlig ikke bare Jakob og søsteren som har åpnet opp om sine opplevelser av å ha vokst opp i dette hjemmet. De tre eldste søsknene, Kristoffer, Henrik og Filip har alle fortalt om hva de selv har blitt utsatt for- liksom hva de har vært vitne til mot andre i søskenflokken på tilsammen syv barn med Gjert som oppdrager. Til tross for at også disse ble trodd, ble deres saker henlagt pga. foreldelsesfristen, men deres opplevelser kom jo allikevel frem i retten under deres vitneforklaringer. Kun én av de seks som er gamle nok til å forklare seg, har tatt faren i forsvar. Men selv i Martin Ingebrigtsens vitnemål ble syvbarnsfaren beskrevet som streng og kontrollerende.
At disse søsknene skal ha løyet om disse forholdene, er for meg fullstendig utenkelig. For det første mangler det motiv (penger har de jo mer enn nok av), og for det andre var utgangspunktet utvilsomt at årsaken til bruddet med faren som trener skulle forbli mellom de involverte.
Nå var det heller ikke så at Gjert Ingebrigtsen ble frifunnet fordi retten ikke trodde på barnas forklaringer. De respektive dommerne var klare i sin tale på dette punktet da dommen ble lest opp tidligere i dag, om at trenerfaren ble frikjent grunnet de høye kravene til sannsynlighet som gjelder for straffesaker. For at noen skal dømmes i en straffesak, kreves det en så tett opptil 100% sikkerhet det lar seg gjøre å komme når en ikke selv har vært tilstede. Ut i fra dette utsagnet, ville utkommet m.a,o blitt annerledes dersom det dreide seg om en erstatningssak, hvor det kun kreves en sannsynlighetsovervekt for at en dom skal kinne avgis.
På bakgrunn av dette, er dommen (juridisk sett) unektelig korrekt.
Gjert og Tone Ingebrigtsen. (foto: Vidar Ruud / NTB)
Det jeg imidlertid ikke kommer forbi, er den betydningen barnas mor- og Gjerts ektefelle, Tone Ingebrigtsens vitnemål etter alt å dømme har hatt i hht å så den nødvendige tvil i denne saken. På de lydopptak av kranglene som fant sted i kjølvannet av at de tre løperbrødrene, Henrik, Filip og Jakobs beslutning om å bryte samarbeidet med faren, fremkommer det tydelig at Tone var helt på det rene med ektemannens ugjerninger. Blant annet uttalte hun «Det er konsekvensen av det du har gjort», og (i forbindelse med den nevnte håndkleepisoden som altså igangsatte det hele) «Jeg har forsøkt å beskytte henne i alle disse årene». Allikevel benekter hun at enhver form for fysisk og psykisk mishandling som ligger i tiltalen har funnet sted i hennes hjem. At aktoratet og bistandsadvokatene mener denne forklaringen er konstruert for å redde ektemannen, er nå én ting. Det jeg reagerer på, er at hun, ut i fra det publikum har fått vite, ikke har blitt konfrontert med muligheten for at hun (også) kan ha vitnet mot sine egne barn for å holde barnevernet unna den yngste, som kun er i 11-12 årsalderen.
Let’s face it: Sannsynligheten for at barnevernet bare ville latt denne guttungen bli værende i dette hjemmet, no questions asked, dersom Gjert IIngebrigtsen ble kjent skyldig, er jo i realiteten ikke-eksisterende. Nå håper jeg jo vitterlig at de vil følge opp denne gutten uansett, men med en frifinnelse for anklagen om systematisk fysisk og psykisk mishandling, vil de etter alt å dømme la ungen forbli i foreldrenes, -og da fortrinnsvis Tones varetekt.
Ei heller har dette med at utfallet av dommen mot Gjert også ville ha smittet over på Tone. Greit nok at hun ikke var tiltalt i retten, men om ektemannen var blitt kjent skyldig, ville jo dette unektelig gjort uopprettelig skade på hennes renommé. Blant mannen i gata, er jo Gjert og Tone Ingebrigtsen en enhet, slik at en dom/frifinnelse i saken mot ham, vil avstedkomme med en tilsvarende ‘dom’ mot henne i det sosiale liv.
Som nevnt, er dette basert på den informasjonen som har vært tilgjengelig for publikum i denne saken. Men når det er sagt, ville jeg blitt hinsides overrasket dersom det skulle vise seg at noen av disse spørsmålsstillingene var blitt bragt på bane under rettssaken uten at det kom offentligheten for øre. M.a.o anser jeg det trygt å kunne gå ut i fra at disse aspektene rundt Tones vitnemål er utelatt, hvilket i mine øyne er en temmelig grov forglemmelse fra aktoratets (og forsåvidt også bistandsadvokatenes) side, da hennes respons ved å bli konfrontert på disse punktene meget vel kunne hatt betydning for domsbeslutningen. Nå blir jo imidlertid saken antagelig anket, da det allerede er blitt avsatt tid for behandling i Lagmannsretten i februar (2026), hvorav den endelige dommen faller. Følgelig får en jo da bare krysse fingerne i håp om at minimum en av rettens aktører skulle slumpe til å lese denne utgivelsen, slik at alle kort kommer på bordet når det gjelder som mest.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Greit nok at Leah nærmest har kapret denne spalten den siste tiden, men når hun blir introdusert for det nye bassenget sitt må det selvsagt flagges..
Her må det imidlertid ærlig innrømmes at jeg ikke hadde fått med meg at det i realiteten er en gummibåt før den var blåst opp. Når bildet på pakningen viste en typ gummibalje i passe dybde, så gikk mine små grå raka vägen til barnebasseng uten å se seg verken til høyre eller venstre. Men nå er det jo faktisk ett fett hva den respektive baljen er ment å skulle være, så lenge den tjener den hensikten den er ment å skulle ha. Dessuten får det jo vanvittig mye kulere ‘schwung’ over seg når en kan gå ut med at Leah er blitt båteier(!) enn at hun har fått et plaskebasseng i hagen!
Været blomstrer riktignok ikke for øyeblikket, men her holder vi oss iallefall i blomstenes verden. I denne runden, er det imidlertid flere slag som er innkludert, da vi skal se nærmere på sommerens villblomster. – Mye nærmere også, faktisk, sammenlignet med hva en vanligvis gjør..
Mor Theresa.. Denne spede nonnen som har tattovert seg inn i en hel verdens bevissthet som selve symbolet på selvoppofrelse og gjennomført godhet, og derav ble slått til helgen etter sin død i 1997. Aldri noensinne har det vel vært en slik unison enighet i hht en fredspris som det var da den gikk til Mor Theresa i 1979.
Men VAR hun virkelig denne inkarnasjonen av det gode som hun er utgitt for å være, eller hefter det også mørke sider ved den godeste Mother Theresa som det har blitt lagt et solid lokk over?
Mor Theresa slik hun har brent seg inn i bevisstheten til en hel verden. (foto: Gamma Rapho / Getty images)
I det jeg tilfeldigvis kom over et hint som pekte i retning av at denne helligerklærte nonnen så langt fra var fri for mørke sider, var selvsagt nysgjerrigheten vekket såpass at jeg begynte å gå henne nærmere etter i sømmene. Og det som kom for en dag, overgikk faktisk hva jeg kunne sett for meg i min villeste fantasi. Selv i min familie, hvor det ikke er så mye som en religiøs celle og spore, var jo denne elgamle utseende nonnen ansett for å være godheten selv, liksom hun er i verden forøvrig.
Men for å begynne med begynnelsen:
Mor Theresa, eller Anjezë Gonxhe Bojaxhiu, som var hennes døpenavn, ble født i hva som i dag er kjent som Makedonia den 26. August 1910. Hun finner trøst i kirken da hun mister sin far som åtteåring, for så at hun bestemte seg for å bli nonne allerede da hun var 12. Hun reiser så til Dublin som attenåring for å ta del i søsterordenen der, for så at hun flytter videre til Kalkota for å bli lærer året etter. I 1943 var hun vitne til utkommet av den bengalske tragedien i forbindelse med den pågående krigen, hvilket gjorde et uslettelig inntrykk på henne. Tre år senere, hevdet hun å ha fått sitt kall av selveste herr Kristus under en togreise, av alle steder (hvilket i såfall skulle tilsi at herrens veier ikke bare er uransakelige, men også pokker så komiske). Den respektive beskeden hun får, er da at det er på tide for henne å forlate klostret, og istedet vie sin tid til de fattige. Kirken gir henne så tillatelse til å starte sin egen orden, The missionaries of charity (veldedighetsmisjonærene), hvorpå hun også velger seg ut den hvite kjortelen med blått i kantene som hun bærer i det bildet hun har etterlatt i verdens bevissthet.
Ingen kan ta fra henne at hun gjorde mye godt; Hun stanset kriger ved å få de respektive lederne til å snakke sammen, hun startet barnehjem for foreldreløse i fattige strøk og fikk løslatt syke- og urettmessig arresterte fra fengsler. ‘Words travel fast’, og i 1969 lager BBC en dokumentar om denne nonnen som sees som en reddende engel blant spedalske, sultrammede og gud vet hva av kriseområder. Og folk gir seg ende over, pengene tar til å renne inn, og det hele kulminerer altså med Fredsprisutmerkelse i 1979.
Greia er bare at dette gode så langt i fra er det eneste hun forårsaket.. Nå står nemlig en ny dokumentar på trappene, og de som produserer denne for Sky, driter langflatt i om de banner i kirken så det ljomer etter, for å si det på godt norsk.
Den første pletten på den kvinnelige helgnens glorie, kommer da den britiske legen Jack Preger var hyret til å bistå i veldedighetsarbeidet. Han ble nemlig sjokkert over hva han så, for disse nonnenes pleie viste seg nemlig ytterst kritikkverdig: Her ble f.eks brukte sprøytespisser brukt omatt og omatt, uten engang å steriliseres mellom hver gang, og legen var nødt til å smugle smertestillende til en forbrent kvinne, da nonnene nektet henne dette. Det var rett og slett et uhygenisk- og særs mangelfullt kaos, til tross for at nonneordenen hadde mer enn nok penger til å opprette skikkelige sykehus. ‘Vi ber for at smertene vil forsvinne uten behandling’, var omkvedet. – Og pengene? På 80 -tallet, hvor hennes popularitet var på sitt høyeste fikk de inn rundt 100 millioner dollar prlig, men brorparten av disse, gikk rett og slett rett i foret på den katolske kirken.
Offisielt maleri av mother Theresa som ble benyttet i hennes canonization sermoni. (foto: AP Photo)
I det hele tatt, skulle det vise seg at den godeste mother Theresa hadde et fullstendig forkvaklet forhold til dette med smerte. Ikke bare forårsaket hun det ved feilbehandlinger- og manglende behandling, men det var så galt at det var en integrert del av hele konseptet! Kort fotralt, ble smerten forhærliget. – Og det så til de grader at de respektive nonnene i ordenen ble beordret til å piske seg selv, og å ha på seg kjettinger med nagler. Mary Johnson, som jobbet med Mor Theresa i 20 år, kan så fortelle at hun identifiserte seg spirituelt med Jesus på korset. Følgelig, levde- og virket hun ut i fra et mind-set som gikk ut på at siden Jesus gav sitt liv i smerte, var det å overgi seg til smerten det nobleste man kunne gjøre. I smerten lå frelsen, og fattigdom var et gode, i og med Jesus var fattig under sitt liv på jorden. Mary Johnson går faktisk så langt som til å betegne det hele som schizofrent. Mens verden altså så henne som hun antagelig så seg selv; Som den som utførte guds gjerninger på jorden, så dyrket hun snarere fattigdommen og smerten hos de kriserammede hun angivelig var satt til å hjelpe.
Hennes siste tiår skal så bli hennes mest utfordrende. Ikke bare begynner hun å dra på årene, men hun blir kalt opp av kirken for å redde den fra de skandaløse avsløringene om at det blant dens tilhørende munker og prester ble bedrevet storstilt seksuell mishandling av smågutter.
Hva hun satt på av konkret informasjon av hva som foregikk, får vi selvsagt aldri noe sikkert svar på. Men det som iallefall KAN berettes, er at hun reiste rundt til de steder hvor sådanne tilfeller hadde kommet for en dag, av den enkle grunn at hun var den personen som hadde det i seg å kunne få disse historiene eliminert. Av konkrete tilfeller, kan nevnes at da predikant Donald mcGuire ble avslørt- og derav anklaget for å ha tatt for seg av alterguttene, så skrev hun et brev til myndighetene der hun insisterte på at denne mannen hadde hennes fulle tillit. Dette førte til at mcGuire ble frikjent for å ha misbrukt flerfoldige hundretalls gutter over en tiårsperiode.
Mor Theresas engasjement for å hjelpe kirken i hht å få kvittet seg med/dysset ned disse anklagene, ble (selvsagt) lagt lokk over. Men slike metaforiske lokk fjerner jo ikke den dritten som det stenger inne, for å si det sånn. Ting har en lei tendens til å komme for en dag før eller siden, og for den godeste mother Theresa, later det til at den glorien hun er blitt tildelt er like ved å bli ‘pælmet’ ut i periferien som en forbannet frisbie as we speak..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Hundeeiere av den mer disiplinerte typen, og derav får utslett av folk som har hunder sovende i sengen, som tillater tigging ved bordet, og generelt skjemmer bort sin(e) firbeinte etter alle kunstens regler, er herved advart mot å nærme seg oss. ‘The pels’ angels’ skjemmes nemlig bort etter både noter og alle kunstens regler.
Jeg mener.. Hvem i himmelens navn er det som kan motstå blikk som det Leah varter opp med her!? Dessuten gir de så mye tilbake at det skulle bare mangle om de ikke skulle bli foret på med leksaker, tyggebein og smakfull treningsgodis! Maten som kjøpes i dyrebutikken er riktignok hakket dyrere enn de slagene en får kjøpt på Kiwi (etc), men dette mellomlegget er allikevel for peanuts å regne m.h.t at en da får vissheten om at de firbeinte får den optimale ernæringen. Så har man de som henger seg opp i de kostnadene dette her medfører. Svaret på det, er at det store flertallet av oss er nødt til å foreta prioriteringer i hht hva en skal ta seg råd til. Dette innebærer at jeg f.eks avstår fra å dra på luksusferie til Dubai og cruising rundt i Caribien, til fordel for å kunne ivareta the pels’ angels på beste mulige vis.
Allerede midt i juni, men like fullt er det helg og utfordringsdags. Og dagens oppgaveord, som forsåvidt er helt i tråd med tiden vi er inne i, lyder:..
Endelig har det evinnelige regnværet i det minste tatt seg en pause, så da må en jo bare gripe muligheten til å nyte både solskinnet og oppkommet av prestekrager. – Eller Daisy, som man kaller blomsten på utenlandsk..
Om en tar en titt utenfor egen ‘andedam’ på sosiale medier, finner man uttrykt stolthet over etnisitet og/eller nasjonalitet på profilene til folk over hele verden, med unntak av hvite nord-europeere. Om en med denne etnisiteten lagt til noe sånt som f.eks ‘proud caucatian’, ville vedkommende blitt utestengt før h*n i det hele tatt hadde rukket å trykke ‘send’. En skandinav ville neppe kunnet kommet unna med en referanse til vikingene en gang uten at det ville avstedkommet med rasiststempler og det som verre er. – Og de som i betydelig grad står bak dette ‘forbudet’ mot å uttrykke sådan stolthet og tilhørighet, er ironisk nok oss selv..
Det må da kunne gå an å uttrykke patriotiske også for oss uten at det skal stemples for rasistisk. (foto: Morten Brun / Norsk folkemuseum)
Altså.. Du og jeg trakk alle fødesteders jackpot. Vi ble født med borgerskap i et trygt, fritt land, med kjøttkaker, fisk, og brunost på skiva. Et land hvor vi har privilegiet av ¨å kunne ta goder som gratis skolegang, helsevesen, og et sosialt sikkerhetsnett som en selvfølge Jeg mener så langt i fra å si at Norge er perfekt, men selv med sine feil, mangler og tidvis betydelige forbedringspotensial, er og blir dette landet uansett forbannet mye bedre enn tett opptil ethvert annet land på planeten. Det er vel strengt tatt kun Sveits, og forsåvidt Luxenburg, som kan skilte med en såpass kjøpekraft kombinert med likeverd, trygghet og frihet som Norge.
Og dette har jo vitterlig ikke kommet rekende på ei fjøl..
Ikke bare har våre forfedre klart å snu oddsene, som i utgangspunktet ikke skulle ha levnet oss en sjanse hva naturressurser og selvforsyning angår, til å bli i rikdommens eliteklasse. De har også klart å unngå å falle i den samme fellen som praktisk talt ethvert annet rikt land på planeten: Nemlig at all rikdommen blir plassert hos en promille av befolkningen, og/eller at friheten til å nyte rikdommen har blitt kuppet av et religiøst fundamentalistisk regime.
Videre har vi ridd av den ene krigen etter den andre, vi er foregangsland i hht alt fra kvinners- til skeives rettigheter, osv, osv.
Våre forfedere har altså gjort det umulige mulig, og derfor er jeg dritt lei av at uskrevne lover skal nekte oss å uttrykke stolthet over det blodet som renner i årene våre, liksom jeg er dritt lei av at vi ikke skal kunne erkjenne faren ved at innflyttere tar med seg den dritten som gjorde deres egne land ubeboelig, og dermed forringe det som mine- og dine forfedere har bygget opp.
Vi må m.a.o kunne uttrykke patriotisme også når det ikke er 17.mai.
Det er ingen skam å føle slikt, det er faktisk sunt å være stolt av sin nasjon eller den nasjonen man har vært så heldig å få innpass i, for den saks skyld.
Og med patriotisme mener jeg ikke bare kjærlighet fedrelandet og stolthet over den etniske tilhørigheten, men også å rakrygget kunne forsvare land og folk uten å føle skam, og å bøye seg for anklager om rasisme og den slags. Det må faktisk være lov å være stolt av det vårt folk har bygget opp, også for oss, -som faktisk er det folk som har aller mest å være stolt av på planeten.
Stolthet er ikke synonymt med nedlatenhet. Når sant skal sies, har ikke stolthet nevneverdig med andre å gjøre i det hele tatt, da det går på hvor en selv har tilhørighet, og hva en selv, som folk, har oppnådd.
Gjengs over, lever det Norske folk tilsynelatende i den tro at Grunnlovens §98 om at vi er like for loven er hva som står og gjelder her til lands. Desverre popper det til stadighet opp nye eksempler på at så ikke er tilfelle..
I Grunnlovens §98, står det, svart på hvitt, at «Alle er like for loven». Det vil si at de eksakt samme forbud, påbud og rettigheter gjelder, i eksakt samme grad, for samtlige som oppholder seg i Norge. Følgelig innebærer dette at de eventuelle lovbrudd som begås skal behandles uavhengig av om den anklagede er kong Salomon eller Jørgen Hattemaker.
Nå for tiden er det dog ikke et potensielt skille mellom fattig og rik som utgjør det store ‘issuet’ hva forskjellsbehandlinger i hht straffeansvar angår, men snarere hvorvidt den anklagede er av etnisk norsk herkomst, kombinert med hvorvidt det dreier seg om en kvinne eller en mann. Dette fikk vi demonstrert til gangs da det for noen uker tilbake kom for en dag at kvinnelige eksamensvakter med innvandrerbakgrunn hadde solgt eksamenjuks til elevene de var satt til å passe på.
Nå skal det sies at jeg aldri har jobbet som eksamensvakt, og derav ei heller har vært utro i en sådan stilling ved å tilby muligheten til å jukse for betaling. Hva konsekvensen ville blitt for mitt vedkommende, er det dermed umulig å få stadfestet, men jeg må allikevel si meg rimelig sikker på at rektoren ved den respektive skolens reaksjon ville vært noe ganske annet enn det som avstedkommer følgende rundskriv til skolens ansatte:
Ut i fra det jeg har kunnet observere av lovanvendelse i praksis, ville jeg nå i det minste ha møtt de respektive konsekvensene med fordelen av å være kvinne. Ergo ville jeg tross alt ha stilt med et utgangspunkt som var sånn ca midt på treet. For om jeg hadde vært en mann, ville anliggendet aldri i verden blitt forsøkt dysset ned. Da er det all grunn til å gå ut i fra at det snarere ville gått raka vägen til politihuset i form av en utfylt anmeldelse i følge av et rundskriv av en helt annen ordlyd enn det vi ser her. En mannlig lovbryter er nemlig noe helt annet enn en stakkars hijab-bærende muslimsk kvinne som beklageligvis har kommet i skade for begå et feilgrep (etter alt å dømme var hun tvunget av hhv far, bror, onkel eller ektemann).
Ut i fra det siste som er utkommet i anledning denne saken, har nå skolen foretatt en 180° tverrvending, slik at de allikevel vil anmelde, men man er jo ikke dummere enn at en skjønner at dette ikke er utkommet av at de involvertes rettferdighetssans brått skulle ha kicket inn. Hadde de lykkes med plan A bestående av å dysse ned og fortie, ville disse sluppet unna med et ‘klask på lanken’ like sikkert som ‘amen’ i kirken.
Dette er imidlertid ‘bare’ et eksempel på hvordan folk med tilhørighet i de ulike grupperinger stiller med ulikt utgangspunkt i forhold til både troverdighet og straffeutmåling i møte med loven. Saken om disse eksamensvaktene ble valgt å benytte som eksempel fordi det er et offentlig kjent anliggende. Men den aller sikreste kilden jeg har i hht at sådan forskjellsbehandling faktisk foregår, er min egen erfaring..
For noen år tilbake, fikk jeg nemlig innkallelse til et vitneavhør ang. «et mulig straffbart forhold under etterforskning», som det så fint heter. – Ikke et pip om hva det gjaldt utover det. Nå fikk jeg imidlertid vite via omveier at det dreide seg om noe i retning av seksuell trakassering- og/eller utnyttelse, der den anklagede var en bekjent. I dette tilfellet, var imidlertid ‘bekjent’ mer enn nok til at jeg var sikker i min sak i hht at dette her umulig kunne stemme da jeg så entret den lokale politistasjonen på avtaletidspunktet. Spørsmålet jeg satt inne med, var i bunn og grunn hvorfor de hadde kalt inn meg.
Det jeg imidlertid ikke så komme by a long shot, var at det brått skulle vise seg at JEG var det utpekte ofret!! Gudsjelov, må det vel være lov å si, gikk den umiddelbare lammende sjokkreaksjonen fort over, hvorav jeg ble så lynforbannet som etter sigende kun en ‘vær’ kan bli, så jeg var klokkeklar i min tale da jeg dementerte disse påstandene. Anmelderen hadde på toppen av det hele referert til vitnebeskrivelser av scenarioer som aldri hadde skjedd, så selvsagt var avhørsbetjenten (eller hva det nå heter) nødt til å finne ut av om jeg var truet til taushet eller noe slikt. Her klandrer jeg egentlig ikke politiet, for denne anmeldelsen hadde faktisk gått via kommunen(!) som så tar det rett til politiet uten så mye som å ta en telefon til meg. Samtidig kommer en heller ikke utenom at politiet også var en del av den totalen som var langt kjappere i hht å ta den respektive anklagen for gitt siden det dreide seg om en farget mann enn om de ville vært om den anklagede hadde hatt tilhørighet i en annen befolkningsgruppe. Slik jeg opplevde det, ble jeg ikke trodd fullt og helt før jeg blir såpass ufiltrert at jeg sier noe sånt som at dersom dette hadde hatt rot i virkeligheten, så kunne den mannen umulig ha vært ute i pappapermisjon nå. Videre presiserte jeg at jeg ville anmeldt et slikt forhold uansett trussler o.l.
Men hva om denne falske anmelderen ikke hadde ‘driti seg ut’ i valg av ‘offer’, og istedet hadde valgt en som var med på notene, og spilte de kortene en tross alt fikk servert på sølvfat, rett i hendene på de respektive etterforskerne!?? Denne mannen var vitterlig ikke uskyldig til det motsatte var bevist, for her måtte det et rasende ‘offer’ til for å bevise vedkommendes uskyld! Om det rette offer var blitt valgt, ville livet til denne fyren vært garantert å bli pulverisert. Han ville ikke hatt en smømanns sjanse i helvete i møte med en blond, spedbygd ‘kloning’ av meg om så hadde vært tilfelle. Og dette er ingen mening- eller subjektiv opplevelse. Dette fikk jeg bevist i den tid de pushet på for å få ‘sannheten’ om det ikke-eksisterende overgrepet fra meg..
Grl.§98 brytes altså over en lav sko. Spørsmålet er hvorfor ingen innen de respektive myndighetsorgan eller pressen erkjenner det, -for ikke snakke om gjør noe med det!
