Fra blomstring i går, skal det avblomstres i dag.. Altså skal det dreie seg om avblomstring i dag.. Vi skal nemlig se nærmere på de blomstervekster som sprer sitt talløse biebefruktede bidrag til artens overlevelse med vinden, festet i et fjær..
Hva er egentlig et menneske for noe??
Det høres sikkert fullstendig absurd ut å ikke vite hva et menneske er, men greia er at det faktisk er langt i fra like lett å definere som en skulle tro. For bortsett fra det at en er avkom av en kvinne og en mann som faller inn under definisjonen, -hva ER egentlig rammene for hva som faller inn under betegnelsen et menneske??
Det høres sikkert fullstendig absurd ut å ikke vite hva et menneske er, men greia er at det faktisk er langt i fra like lett å definere som en skulle tro. For bortsett fra det at en er avkom av en kvinne og en mann som faller inn under definisjonen, -hva ER egentlig rammene for hva som faller inn under betegnelsen et menneske??
For om en først går på de ytre kjennetegn; Tobeint vesen, minimalt med pels utover på hodet, to øyne, fem fingre på hver hånd, osv, osv. Men hva da med de som på ulike vis avviker fra disse kjennetegn? – Da snakker vi alt fra å være født uten lemmer, misdannelser, en har de som fødes med full pels over hele kroppen, osv, osv. Det er jo aldri noe spørsmål om deres menneskelighet, uansett hvor store de respektive avvik er fra ‘malen’.
Hva med det mentale, da? Mennesket er jo av en rimelig kjent filosof definert som et levende vesen med tenkeevne/bevissthet, så.. Joda, greia er at vi for det første så langt i fra er den eneste arten med bevissthet og tenkeevne. – Men tenkesettet, da? Joda, her er det i utgangspunktet en unikhet, så dette virker å holde vann, -inntil vi tar alvorlig mental tilbakeståenhet med i betraktningen. Faktisk er det jo de som blir født praktisk talt uten hjerne what so ever, og det er jo heller ingen frågan om deres menneskelighet, så hva da?
Om vi så går til det genetiske, da. – Her må det vel være en fellesnevner som holder vann, eller? – Joda, mennesket har 23 kromosompar, hvilket til sammen gir 46 kromosomer i hver celle, hvorav et av disse par er kjønnskromosomer, hvilke som kjent består av to X-kromosomer hos kvinner, og en X og en y hos menn. – Men hva da med de temmelig mange som har en eller annenn form for avvik? Det mest kjente, må vel være downs syndrom, hvilket avstedkommer av at kromosompar 21 istedet er en trio.. – Ei heller er det jo noen som trekker deres menneskelige tilhørighet i tvil, liksom det ei heller forekommer noen sådan tvil hva de talløse øvrige avvik på dette området angår.
– Og om vi ser de største avvik i arvematerialet innenfor rammene av hva som pr. def er et menneske i sammenheng med at det genetiske skillet mellom vår art og vår nærmeste slektning blant chimpansen består av latterlige 1,5%, så kan jo ikke det være stort mer enn hva som f.eks kan tenkes å skille de mørkeste afrikanere- og de mest melkehvite finner! Like forbannet er det jo ingen som ville nølt så mye som et hundredels sekund i hht artstilhørigheten! – Og slik fortsetter det. -Uansett hvilken retning jeg går- og hva jeg så griper fatt i, så pulveriserer jeg egne tilløp til hypoteser så snart de har manifistert seg i hjernen. – Taleevne? – Nope. Ord- og/eller tallforståelse? -Nope. osv, osv
Sum-á-summarum, har jeg altså, paradoksalt nok, enda ikke lykkes i å finne det håndfaste som setter rammene for hva som definerer et menneske bortsett fra dette med at opphavet som sagt er gitt å ha denne artstilhørigheten. Ja, selv om jeg tar meg friheten å se bort fra de som ikke er forplantningsdyktige, og dermed sikter inn på at en for å kunne defineres som menneske altså er nødt til å ha opphav som er plassert i denne ‘boksen’ av en artstilhørighet, later det til at selv ikke en så til de grader flytende avgrensning (jeg mener.. vi har jo ikke klart å avgrense hva som faktisk gjør et menneske til et menneske, så..) For nå har det seg nemlig slik at menneske-chimpanse -hybrid har vist seg riktig så levedyktig i laboratorier som sysler med slikt.
Så om spørsmålet fremdeles fremstår like idiotisk som ved innleggets begynnelse, er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og erkjenne mine interlektuelle begrensninger- og tilkortkommenhet. – For ikke snakke om at jeg så gjerne vil ha svaret dersom du skulle vite hva som gjør ethvert menneske til et menneske, – uten at det resspektive fundamentet klapper sammen på et eller annet vis..
Close-Up!
Her spretter vi opp- og ut i vann, og opp igjen som en jojo, for etter gårsdagens vannbad, skal vi atter igjen opp på landjorden for å ta blomstringen særs mye nærmere i øyesyn enn en gjør til vanlig..
Always look on the bright side of.. – shit!
OK.. Jeg har jo ved gjentatte anledninger skvaldret i vei om at intet er så galt at det ikke er godt for noe, samtidig som det ikke har blitt ytret så mye som en positivt ladet setning ang. den galskapen som har spredd seg som en global farsott de siste 3-4 årene. Ergo er det på tide å gjøre ord til handling her. – Practice as I preach, m.a.o. som den nyfrelste ‘positive thinker’ jeg nå har tatt mål av meg å bli..
Så da er det rett og slett bare å ta ‘tyrene ved hornene’, som ordtaket sier, og gi seg i kast med å finne de positive utkomme av den galskap som har rammet planeten..
.♠ COVID -vaksinen med dens hurtig utvidede vaksinepass hvis gjentatte injeksjoner garantert ville blitt et krav for i det hele tatt å kunne skaffe midler til livets opphold om det ikke var for at hakket for mange ble hakket for syke etter å ha blitt dobbel- og/eller trippelvaksinert:
Det vedvarende, ubetalelige (dog ikke utpreget prisverdige, men non the less, altså) eierskapet til å få stukket inn et aldri så subtilt ‘Hva var det jeg sa!?..’ så lenge pandemien vil dukke opp i samtaler.. Kanskje i overmåte selvsentrert dette her, men sånn helhetlig sett, så er det jo unektelig at folk ble syke i grevens tid før vaksineringen i realiteten ville blitt tvungen istedet for senere. Generelt, er C19 anliggende det by far mest vriene å se hva av goder man kan ha fått ut av. Selvsagt ligger det jo et solid læringspotensial her, men siden det store flertall hverken gir inntrykk av å ha lært en dritt i hht å være mer kritisk til det virkelighetsbildet en får servert fra offentligheten, eller m.h.t å stille spm. istedet for å bare blindt joine ‘flokken som følger bjellekua’, så..
♠ Selvidentifiseringen på steroider som har avstedkommet fra at transenes tett opp til vunnede kamp for aksept hht det å ha en kjønnsidentitet som bryter med ens biologiske kjønn:
Atter et emne som etterhvert begynner å bli et ganske så hyppig omtalt emneområde her på berget, men som faktisik skulle vise seg å overraske stort i hht levering av goder! Så til de grader leverer dette her for mitt vedkommnende at jeg vurderer å slette den tidligere utgitte negativiteten og harselleringen rundt dette her. For her har jo jeg gått rundt og trodd det ville kreve en mester-hacker for å få gjort noe med det fødselsnummeret før de ulike variantene av aldersdiskriminering begynner å ramme for alvor. -Altså at jeg eventuelt måtte klare kunststykket å skaffe til veie en som var kapabel til å knekke inngangsportene til selve folkeregisteret. – Også får jeg altså løsningen på problemet servert på et forbannet sølvfat, for så å vise meg for dum til å skjønne hva det var jeg var blitt forært i måneder til ende.. For når en gir tilnærmet fritt leide til ikke bare selv å avgjøre egen kjønnstilhørighet etter selvidentifiseringsprinsippet, men også å innføre egne kjønnsidentiteter/tilhørigheter, -hvilket også har begynt å spre seg til seksuell legning, så skal det samme gjelde for aldersissues.. Det samme gjelder selvsagt hva etnisiteter angår, slik at en etnisk nord-europeer i tråd med dette her skal kunne identifiseres som farget på steder som f.eks Stovner- eller i boligområdet til ‘kaninen’ i Drammen, for den saks skyld, – og vis versa for fargede bosatt på Frogner eller i bærumsområdet, for de som måtte ønske å blende inn, m.m. Så forbannet mye enklere, -og ikke minst (antatt) billigere å bare gjøre sannhet av den mis-match en føler på mellom de faktiske persondata og den identitetsfølelsen en måtte inneha!
♠ Den betydelige brisøkningen på strøm- og matvarer;
Rom var da vitterlig ikke bygget på en dag, var den vel!? Letearbeidet etter godene som kan høstes fra dette her pågår m.a.o fremdeles, så dette er dermed et punkt vi er nødt til å komme tilbake til..
♠ Kriminaliseringen av kontanter, og bankenes utvidede rettigheter- så vel som plikter i hht å sperre tilgangen til pengene våre av den angivelige grunn å skulle hindre alt fra svindel- til skattesnyteri til hvitvasking;
Her skulle en jo tro svaret gav seg selv, -altså at man på dette viset får redusert den økonomiske kriminaliteten. Dessverre evner jeg bare ikke å se dette som et nevneverdig gode når prisen faktisk er å fratas råderetten over egne midler, nektes mottak av tilsvarende egne midler fra utenlandske konti, og at en brått vil måtte stå til rette for ens egne disposisjoner av egne midler så snart banken registrerer at en på ett eller annet vis har brutt med norm. Det blir liksom som det at en sjokoladebit i seg selv så absolutt er en liten gode, -men denne bittelille smaksopplevelsen vil jo være fullstendig uvesentlig dersom en brått blir avkrevd den nette sum av kr. 5000,- for denne her. Men non the less, altså, er det ovenfornevnte de eneste goder som jeg hittil har klart å avdekke, slik at vi også på dette punktet fremdeles er på søken etter noe reelt godt som avstedkommer dette her.
Så until next time;
Stay Positive, Folks!
For mye av det våte..
Etter en svipptur opp på landjorden i anledning presentasjonen av blomsterfavoritten for et par-tre dager siden, bærer det kjepprett tilbake til det våte element, der det skal dreie seg om blomster som later til å ha fått litt vel mye å drikke, for å si det sånn..
Men hva i… – En vann-sommerfugl???
Dagens Bilde!
‘Dagens bilde’ er et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept bestående av at blogg-dagen avsluttes et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Siden det kun er i noen ytterst få uker i siste halvdel av mai, og første halvdel av juni man kan gledes over min absolutte favoritt i blomstenes verden, er en jo bare nødt til å benytte seg av denne tiden til fulle. – Og spesielt når den respektive blomstringen sammenfaller med en tid der det er mye jobbing i restauranten, så i dag har jeg altså benyttet anledningen til å plukke med meg en røslig bukett hjem.
Nå får jeg dessverre ikke plassert den slik at den kommer til sin dekorative rett, siden den er såpass giftig, og jeg er usikker på hvorvidt deler av ‘the furry five’, -fortrinnsvis Dolly, er inneforstått med at dette ikke er ei plante å gnafse på.. Det er jo kattejafser- og bitemerker i alt som er av potteplanter her, så her er det bare å hindre tilgjengeligheten for ikke å ta noen sjanser. Men non the less, så sprer jo uansett duften seg, så det lukter jo helt nydelig her inne nå, -i tillegg til at buketten er sitt vakre skue også der den står på den bittelille vindusposten over konfyren..
Påtvungen sexualisering!
55 år har gått siden de såkaldte 68’erne startet det som har vist seg å bli tabuenes endelikt. I dag er det knapt noen tabuer igjen. Vi snakker om sex like fritt som vi snakker om været, homofile/lesbiske har tilnærmet full aksept, onani har gått fra å forårsake blindhet og sinnsykdom til å bli tilnærmet livsnødvendig..
Global warming- eller global cooling?..
[foto: DF-foto]
Utviklingen som har skjedd i løpet av disse 50 årene er jo udiskutabelt særdeles positiv, og en stadfestelse av at det meste var virkelig ikke bedre før. Hva angår hetrofil sex i sin helhet, og en stadig større del av den homofile har vi imidlertid nådd dithen hvor nok er nok. -Vi vet alt vi trenger å vite, og ‘over-sharing’ inntreffer regelmessig i samtaler. Kvantespranget hva angår følgene av å onanere/unngå å onanere er et skoleeksempel på at den økte åpenheten resulterer i at det som faktisk er realiteten bare blir stående i en forbigående periode før det går videre ut og forbi sannheten til at det nærmest blir gitt å være ødeleggende for kropp og sinn dersom en ikke gjør det/gjør det ofte nok.
Med lanseringen av p-pillen og videreføringen av ‘abortloven’ fra 1960 som fra 1/1-1976 overlot det til kvinnen å ta avgjørelsen om svangerskapsavbrudd frem til utgangen av 12 svangerskapsuke, var ikke uønskede barnefødsler lenger noe problem. [foto: ukjent/viralt]
Sannheten er jo, som kjent, at dette overhodet ikke er skadelig på noe vis, og i følge dagens forstå seg-på’ere skal det visstnok til og med være helsefremmende! – Og fakta er- og blir fakta uansett hvordan de etiske retningslinjer, tabuer og grenser fortoner seg i det aktuelle tidsrommet i den og den kulturen og aldersgruppen. Problemet er at vi, som seg hør og bør for positive samfunnsutviklinger, vel må kunne sies å ha bikket over til den motsatte ytterligheten også hva dette med kropp- og sex angår. Det overdrevne sexfokuset som råder i dagens samfunn er vel og merke ikke like giftig som på de fleste andre områder hvor i utgangspunktet positive endringer blåses fullstendig ut av sine proposjoner, men non the less..
Jeg mener.. Når vi har kommet til et punkt der folk vekselsvis ikke blir trodd- eller at det ansees for å være noe ‘galt’ med de dersom de ikke f.eks ikke onanerer nevneverdig, ikke nærer noe ønske om å benytte seg av hverken dildoer eller noe annet av de talløse remedier som tilbys, osv, er vi jo brått tilnærmet like langt ute på villspor som vi var da man f.eks anså onani for skadelig! Så vidt meg bekjent, har det enda ikke vært et eneste dødsfall som på noe vis kan linkes til manglende onanifrekvens, orgasme, eller i det hele tatt noe som helst relatert til sexuell ‘tørke’ og/eller avholdenhet.
Jeg må innrømme at jeg syntes det meste av sexleketøy ser ut som regelrette torturgjenstander jeg ikke ville turt prøve om livet mitt sto på spill.. [foto: kondomeriet]
Videre ser en utviklingen av en kultur, og da spesielt blandt de unge, hvor sex og følelser er i ferd med å rives fra hverandre som om de utgjorde hver sin side av et papirark. Her var utvilsomt en sprekk i glasset udelt positivt for å fjerne oss fra den moralske tvangstrøyen med jomfruelighet til ekteskapet, og den slags. Seriemonogami er så absolutt ikke å forakte, da dette forhindrer at en blir tvunget til å bli værende i forhold som ikke fungerer, eller at en går til alters uten å kjenne hverandre på det intime plan i det hele tatt. Det er først når folk generelt og ungdom spesielt blir gitt den oppfatningen at grenser for hva som føles komfortabelt skal feies til side. -Verdien/kvaliteten av et sexliv blir dermed tatt fra det følelsesrelaterte- til en opplevelsesgreie der det er om og gjøre å prøve alt. – Vi får altså et tilsvarende syn på dette med seksuelle eskapader som vi har i hht greia om å få reist rundt for å oppleve mest mulig av verden! Vi har m.a.o kommet dithen hvor det råder et ‘try-seksuelt’ sex-press. Det er nemmelig en vesensforskjell på det udelt positive i å ha friheten til å prøve og kjøre på etter eget forgodtbefinnende uten nedlatenhet & stigmatisering, og det å føle et press på at dette er noe en bør/må gjøre. Følgen er da at vi ender opp med et like unaturlig forhold til sex som i de puritanske tider, bare på den andre ytterkanten.
Det er selvsagt flott at de tidligere tiders tabu hva sex angår er brutt. Men det er ikke dermed sagt at alt og alle detaljer bør deles, og at det må være ett eller annet sexrelatert hvor enn en vender blikket. [foto: VG]
Hva jeg mener helt konkret, er at det allerede er i ferd med å utvikle seg en norm på at en er ei ‘snerpete og innskrumpet kjærringspetakkel’ -eller impotent som mann om en ikke villig vekk hiver seg rundt seg rundt på både trekanter & fler-kanter, drar i vei med en ‘Nordtug’ som overhodet ikke er relatert til kappløp på ski, høstet erfaring med homofil/lesbisk sex som hetro- liksom hetrofil sex som homo, i tillegg til å ha nattbordsskuffen full av sexleketøy. Endeløse erfaringsutvekslinger m.h.t steder, situasjoner & stillinger gjør at de av oss med en noe begrenset fantasi i kombinasjon med en gitt dose bluferdighet det har vist seg vrient å bli kvitt har marginalt å bidra med. Hjelpemidler & ‘leketøy’ får et stadig villere design, og nyheter enhver med respekt for seg selv må forsøke for så å elske popper opp som paddehatter. – Og i det noe blir stemplet ‘unormalt’ i negativ betydning, bør en reagere, for da er det mest sannsynlig en uheldig utvikling på gang.
Frisinnethet- og åpenhet er i mine øyne handler snarere om følgende;
A) At man allerede ved første korsvei får fortalt sannheten i forhold til det som har med sex- og kropp å gjøre.
B) At enhver, ut i fra egne ønsker- og behov, i størst mulig grad ikke bare skal kunne avgjøre hva- og hvor mye en ønsker å dele av eget sexliv- men også hva- og hvor mye en ønsker å få vite om hva andre måtte drive med.
Sannheten er jo at vi alle har ulike behov, preferanser og grenser, og at det dermed er langt ut til de ytterkantene hvor vi kan begynne å snakke om avvikere. Det er jo her vi bør holde oss, og ikke konstruere avvik der de ikke finnes. Betegnelsen ‘avvik’ burde forbeholdes uakseptabel/ulovelig seksuell adferd, mens andre variabler burde plasseres i kategorien ‘individuelle forskjeller’, der de faktisk hører hjemme.
Katten som er redd mus!!
Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!..
Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..
Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.
Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!
Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..
Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..
Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.
Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..
Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!
En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..
Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..
Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre..
Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.
Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..
Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.
Dagens Bilde!
‘Dagens bilde’ er et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept bestående av at blogg-dagen avsluttes et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Dette er et av mine favorittbilder av Ruskepusen min, da både lys, posering, og det som ellers måtte være sitter perfekt. – Og hva (bla.a) Rusken angår, er dette så langt i fra hverdagskost som det vel er mulig å komme, for her har vi nemlig en herremann som er pokka nødt til å ha en 6 sans når det kommer til påslåtte kameraer, samtidig som han, i likhet med Knert og Pepsi, som har gjort sport i.å herpe flest mulig bilder ved å foreta en brå bevegelse akkurat i det en klikker utløsertasten..
Nå når han vel ikke helt opp til Knerts regelrette superpower i hht å fremstå som en slags uformelig skygge av seg selv på hva som i utgangspunktet er garanterte ‘keepers’, for det tror jeg strengt tatt ikke er mulig. Men hva Knert har ‘fordel’ av i hht superpowers hva brå bevegelser timet på hundredelen, tar Rusken igjen ved at han er ensfarget, hvilket krever mer av både lys- og bakgrunn for å skikkelig dreis på sånt som konturene i ansiktet. (Hvordan andre serverer både videoer med de respektive ‘pelsdotters talløse morsomme påfunn- og episoder- og bilder som viser de på sitt vakreste på løpende bånd, er for meg et mysterium..)
Men ‘every duck has its day’, som det heter seg på utenlandsk, så også mine pels-pøbler. Og her har vi altså dette ene- av et snitt på +/- 1000 bilder som blir (forsøkt) tatt hvor ‘kattenes konge’ virkelig står frem i all sin prakt.
Lily fra dær’n!
Fra siste fotorundes favorittelement, er det denne gang den vegetative favoritten som skal tas nærmere i øyesyn: Blomsten hvis direkte oversatte engelske navn får den mest ‘blod-harry’ ordlyden..
– Nemlig ‘Lily of the Valley’, -eller ‘Lily fra ‘dær’n’ som den ville blitt hetende på godt Norsk, dog langt bedre kjent under det hakket mer flatterende navnet ‘liljekonvall’..
Til tross for at jeg er en av de ytterst få jenter som aldri har drømt om å stå brud, da tanken på ekteskapsinngåelse har fremstått klaustrofobisk i mitt lettere forkvaklede sinn fra barnsben av, er det allikevel to ting selv jeg greide å mane frem når temaet ble bragt på bane i oppveksten;
1) Tiara på hodet.
2) Liljekonvall i buketten.
..- Men flotters og velduftende blomster- og en sparkling drømmetiara på knollen til tross.. Holdbare grunner for å avgi livsvarige løfter en derfor ikke kan vite om lar seg gjøre å overholde, er det dog ikke.
Og en blomsterbukett er- og blir en blomsterbukett, -hverken mer eller mindre, uavhengig av om den bare er en bukett- eller en brudebukett, så..
..Og det var hva vi hadde av ren & skjær svada for denne gang..
