What you see, is NOT what you get!..

Etter sigende, er førsteinntrykket fiks ferdig dannet i løpet av et par sekunder etter at vi fikk den respektive personen i øyesyn. Før så mye som et ord har blitt vekslet, og uten at engang noen gester som kan røpe det minste om vedkommende kan ha blitt sendt ut, har underbevisstheten vår for lengst rukket å ferdigstille et bilde av hva slags menneske det her er snakk om som viser seg å ha en oppsiktsvekkende høy treffprosent i et nærmest urovekkende antall tilfeller. 

Men så finnes det innimellom alle de hvis signaler som sendes ut til omverdnen stemmer godt overrens med de faktiske forhold enkelte unntak, hvis førsteinntrykk som regel er stikk i strid med hva som viser seg å være tilfellet for vedkommende. – Og jeg tilhører definitivt disse unntakene, noe som har ført til en god del artige tilståelser fra folk opp igjennom.. 

 

 

For som det i vesentlig grad fremgår av det etterhvert ganske så rikholdige antall bilder her på bloggen, fronter jeg en rimelig feminin fremtoning. – En som så absolutt liker å gjøre det beste ut av seg selv i møte med andre, og som for de med en viss innsikt også kan si velger klær ut i fra det formål å fremheve de beste sidene ved kropp og utseede mens skavankene skjules. En usedvanlig smal beinbygning i kombinasjon med en høyde som er målt til å rage 172 cm over bakkeplan, bidrar så absolutt til at fremtoningen får et viss særpreg. – Et særpreg som er feminint, og som i kombinasjon med utkommet av å ha vokst opp med en mor som var opptatt av det sunne i å inneha en rank kroppsholdning, og et ansikt med skarpe trekk, også har vist seg å sende ut signaler som henviser til overlegen og ‘fisefin’.. – Og når et slikt ‘skall’ åpner munnen, og røper noe som ikke kan tilskrives annet enn en fremmer av blodharry ‘guttastemning’, så blir jeg faktisk langt mer overrasket i de tilfeller der det ikke er noen nevneverdig splid mellom førsteinntrykk og fasit, for å si det sånn..

For mange, inntrer sjokkopplevelsen allerede ved introduksjonen, i det jeg avslører en stemme i det jeg sier ‘Gry’ som overhodet ikke har noe vevert over seg ‘what so ever’. Og i det mitt ‘friske’ ordforråd avsløres kort tid inn i det nye bekjentskapet, er paradoxet fullkomment. – Noen røper overraskelsen allerede ved den nevnte presentasjonen, mens det hos de fleste ramler ut rundt omkring her, og da nærmest uten unntak i form av ‘å herregud, jeg var driiitredd for at du var sånn skikkelig fin på det, liksom!..’

 

 

Men aller morsomst er alikevel de tilfellene hvor misforståelsen ikke fremkommer før det har gått en tid. – Og det var nettopp dette som skjedde da jeg troppet opp første arbeidsdag i resturanten en sommerdag i det herrens år 2017..

Dette var nemmelig ikke bare min første arbeidsdag i resturanten. Det var også den dagen hvor jeg opplevde det kraftigste regnværet på det jeg kan huske. – Og ved å ha det en trenger innen gangavstand, og dermed ikke har behov for bil, var det ikke annet å gjøre enn å ta beina fatt, og håpe på det beste! Til alt hell, slapp jeg i det minste motvind, slik at det lot seg unngå å skjerme ansiktet for vannfallet i den grad at en unngikk full Drakula-look med mascara ned til neseroten. Men samtidig innebar også spaserturen å måtte gå igjennom en sånn liten tunell, og inne i denne tunellen hadde vannstanden nådd en høyde som tilsvarer liten innsjø.. Atter et hell i uhell viste seg å inntreffe ved at jeg hadde valgt et knelangt skjørt fremfor bukser, slik at dette unngikk dynking i det jeg var nødt til å ta av skoene og vasse ut i denne vanndammen fra helvete som skulle vise seg å nå helt opp til knærne..

I det jeg ankom resturanten med denne strabasiøse gåturen i bagasjen i tillegg til de nerver som seg hør og bør følger i en slik setting, er jeg bevisst på at her gjelder det å iallefall forsøke å redde stumpene av verdighet i det jeg trer inn i lokalet.. Her viser det seg at vondt skal bli værre når jeg alikevel ikke blir møtt av han som sto for ansettelsen, men av hans bror, som ikke engang var klar over at dette var min oppmøtedag..

Og for å gjøre en lang historie kort, var det som for meg gikk på å bevare et snev av menneskelig verdighet etter bla.a å ha krysset en innsjø, en fremtoning som for ham ble reagert med det retoriske spørsmålet ‘Hva faen er det for ei fine-schmecker kind of bitch broder’n har dratt inn nå!?..” – Og med mitt vedvarende formål å fremstå så presentabel som råd var etter de gitte forholdene, og hva utfallet av mine bestrebelser etterlot seg av inntrykk hos denne her representanten for eierne av familieselskapet hvor jeg nå hadde påbegynt min første dag, så blir de signaler som sendes tilbake til meg heller ikke av den typen som letter på stemningen, for å si det sånn!..

Resultatet etter denne første tredagers helgeøkten, var så et ‘selv’ som var 100% innstilt på å gjøre dette arbeidsforholdet så kort som overhodet mulig ved å gyve løs på NAV’s stillingsutlysninger som om det var ‘no tomorrow’. Hadde noen fortalt meg, i det jeg spaserte hjem i lettelse over å ha kommet meg gjennom disse tre arbeidsdagene uten varige mén, at ikke bare kom jeg fremdeles til å jobbe der nær tre år senere, men at jeg også ville velge denne jobben fremfor den andre deltidsstillingen jeg innehadde det første halvannet året eller så da jeg var tvungen til å foreta et valg mellom disse to, og at jeg på toppen av alt skulle bygge opp et nært vennskap med nettopp denne mannen, ville jeg aldri i verden ha trodd det i det hele tatt var mulig. – Men miraklenes tid er jammen ikke forbi, har det vist seg, og med dette miraklet har det også fulgt en god posjon vitsing og latter med på kjøpet!

 

Kreativ oppdatering! (til innlegget ‘Raid i hobbybutikken)

For et par dager siden, fortalte jeg om min berserkgang i den lokale hobbybutikken for (om mulig) å kunne redde de siste rester av forstand i innlegget Raid i hobbybutikken! Tatt i betraktning at jeg er dørgende lat, var det imidlertid en reell fare for at den anonserte produktiviteten ville la vente på seg, slik at jeg la rett og slett ut dette innlegget i den hensikt å tvinge meg selv til handling.. – Og det har i det minste avstedkommet med en kreasjon, dog uten å ga tatt i bruk annet fra det anskaffede varelasset enn en liten stump av lærsnoren.. 

 

Fra to øredobber til et anheng!
(Beklageligvis har jeg ingen anelse om hvordan kamerainnstillingene for slikt som å unngå gjenskinn fungerer, slik at det ble det så som så med bildekvaliteten.. Her får en bare satse på å komme sterkere tilbake!)

 

I tillegg til de nyervervede varene, har jeg også et lager ødelagte smykker og smykker som aldri brukes i ‘hobbyskuffen’, av den hensikt at jeg en dag skal kunne lage noe nytt ut av de. – Og det var her jeg fant to ensomme øredobber som uansett var for store til at jeg ville tatt de i bruk. Men nå hadde de imidlertid posisjonert seg på et vis som gav meg ideen om et anheng der oppe på toppen av det lagrede lasset.

Dermed var det bare å skride til verket, og etter en del fikling, fikk jeg da (etter å ha frest fra meg den påkrevde dosen av bannskap) både festet den runde kule-saken i spiralen, såvel som gjemt unna enden på festenålen til slutt..

Men nå har det seg nå en gang slik at jeg pr. definisjon er det stikk motsatte av velstrukturert. Denne gangen, gav denne utingen ved min person seg utslag i at jeg hadde all min fokus på de kule varene som butikken hadde å tilby, og ingen fokus ‘what so ever’ på nødvendigheter for det å kunne få satt sammen noe som helst. Av den grunn, kom jeg altså hjem med en pose full av ‘stæsj’, men som var fullstendig foruten slikt som lim, endefester og standard låser (jeg hadde imidlertid fått med meg ringer, så hvordan jeg da har klart å unngå å få med meg slikt som endefestene som kobler de til snoren/lenken, måtte gudene vite).. Nå fant jeg da til slutt et par låser i det allerede eksisterende lagret, og lim skulle det også vise seg å være nok av rundt om i skuffer og skap. Men uten bindeleddet mellom snor og ringer/lås, er jeg altså avhengig av en ny tur til butikken før kreasjonen er klar til bruk..

– Jaja, sånn kan det gå!

Raid i hobbybutikken!

En hel måned er nå passert siden jeg hadde min siste arbeidsdag utenfor hjemmet før corona-helvetet brøt løs. – En måned á 31 dgr. som mer eller mindre har vært dedikert til en fullstendig ørkesløs ‘couch potato’ tilværelse. Med andre ord; Noe måtte gjøres for ikke å ende opp som en ‘grønnsak’ på permanent basis! Dermed bar det avsted til hobbybutikken, da det jeg er mest trolig til å gjennomføre, er å friske opp gamle kunster fra tiden jeg selv jobbet i en tilsvarede forretning.. 

 

 

Jeg eier ikke talent innen tegning/maling, og har et temperament som har vist seg uforenlig med enhver form for håndarbeid. Men farger, derimot, det har jeg iallefall greie på! I kreativt øyemed, betyr det at jeg er god på å lage smykker, i tillegg til serviettmalerier. Det er imidlertid smykkelagingen som har den klart største nytteverdien her, og et område hvor jeg også krever en viss eksklusivitet over det som produseres.. – Her kan det røpes at jeg har funnet ut  at det er mye usmakelig accessories som legges ut på salg som består av flotte materialer! En kan faktisk spare riktig så mye i materialkostnader ved å saumfare butikkene for slike tilbudsartikler, for så å plukke de fra hverandre bestanddelene for eget bruk.

 

 

Ellers fører jo denne stillstanden til at det nærmest flommer over av salgsvarer med 50-75% prisavslag, så om ikke annet, kan en i det minste få gjort noen skikkelige kupp dersom en er seg dette bevisst! Kort fortalt, ble det kjøpt inn i et rimelig høyt kvanta, samtidig som jeg nektet å overgå mer enn f.eks en pose av sitt slag for å eliminere enhver mulighet for å bli hun der dama som hamstret..

 

 

Så da vil en vel allerede ved dagens slutt få den første pekepinnen på om det faktisk finnes noen restanse av tiltaksevne i denne skrotten, eller om hele/mesteparten av haugen blir værende i sin nåværende form på ubestemt (men etter alt å dømme lang) tid..(?)

Følg med i neste episode av ‘Prosjekt Kreativitet!

 

Det som irriterer mest på nett!

Liksom i tilværelsen forøvrig, er det også visse former for adferd på nett jeg opplever himla irriterende. Nå tenker jeg ikke på slikt som nettrollvirksomhet, som er motivert av misunnelse, selvhevdelsestrang og ren ondskap, men ting som gjøres innenfor allment akseptert internettvirksomhet..  

 

 

→  Rene faktafeil når det presenteres noe innenfor et bestemt emne, og da i særdeleshet der denne feilen så blir liggende til grunn for det som måtte komme videre. Om det dreier seg om en dokumentar, blogginnlegg, stand-up, TV eller film spiller ingen rolle. Oppdager jeg feil (altså rene, skjære faktafeil som ikke har med meninger/oppfatninger å gjøre), slik jeg f.eks gjorde i en YouTube video hvor ulike nasjoners forsvarsstyrker ble satt opp mot hverandre, er det tilfeller hvor jeg har ‘mistet det’ så til de grader at jeg har hylt, bannet og svertet ut min frustrasjon over at folk ikke kan sørge for å ha alle fakta på det rene før de utgir noe til lap-top’en..

→  Dårlig språk og gramatiske feil er en 100% garanti for at jeg ikke vil besøke en blogg igjen, uansett hva som måtte bli bragt på bane for ettertiden. Jeg har bla.a flere eksempler på bloggere som konsekvent benytter ‘å’, enten det dreier seg om et ‘og’ eller en ‘å’, bloggere som hverken benytter seg av stor bokstav i starten på nye setninger eller når det kommer til navn. Videre syntes det for mange å være slik at både ‘de-gang..’ og ‘hver-gang..’ følges av et ‘når’, for ikke snakke om et generelt dårlig variert og tidvis regelrett umodent språk. Spesielt irriterer dette når det dreier seg om de som får hele- eller deler av inntekten sin gjennom bloggingen, da dette gjør de til yrkesskribenter. – Og liksom jeg forlanger at en kokk faktisk skal beherske kunsten å lage mat til fingerspissne, forventer jeg at de som har skriving som profesjon faktisk behersker språket..

 

foto: df-foto

 

→  Private Instagramkontoer tilhørende folk hvis intensjoner for denne er alt annet enn at den skal være av en privat karakter hvor inneholdet kun er ment for familie og venner, men snarere gjør den privat for å gjøre seg selv ‘important’, er heller ikke noe som sees på med blide øyne fra min side. Har en person som oppfordrer så mange som mulig til å følge seg samtidig privatisert kontoen, har jeg enda til gode å klikke ‘follow’, hvilket også innkluderer tilfeller jeg i utgangspunktet har ansett som svært interessante å kunne følge. Her vinner den grenseløse irritasjonen en soleklar seier hver gang, da ingen til dags dato har vært interessante nok for å kunne gå på akkort med mine prinsipper!..

Hyppige ‘gråteinnlegg’ over netthets fra nedbrutte nettaktører er faktisk også blandt de tingene jeg virkelig irriterer meg over på nett. At nettroll er en uting en så indelig gjerne hadde kunnet få bukt med, er det ingen tvil om. Men like fullt, og hvor mye en enn skulle ønske det ikke var slik, er denne formen for oppførsel en del av det å operere på nett, og derfor noe som et voksent, oppegående menneske må ta stilling til på forhånd. Her funker heller ikke ung alder som noen unskyldning, da enhver vestlig borger over 15 bør være fullstendig inneforstått med de ulike faktorer relatert til internett. Av den grunn, blir det kun irritasjon, nada sympati og en stopper for framtidige besøk fra min side i det den respektive aktøren røper av h*n for det første ikke innehar den nødvendige psyken det kreves for å være en aktør på nett, og for det andre at h*n tar uvitenhet til et helt nytt nivå i det de åpenbart ikke har gitt de ulike aspektene ved det de har gitt seg utpå et eneste minutt av sin tid før de gikk i gang med krum hals. For meg, blir nettaktører som knekker fordi de ikke er forberedt på netthets like dumt som om jeg, under en storbyferie til New-York skulle finne på å ta turen for å sjekke ut ‘Bronx after dark’.. Jeg ville etter alt å dømme hært heldig om jeg kun var ranet til skinnet, og hverken gruppevoldtatt, lemlestet til det ugjenkjennelige eller drept i løpet av de første 5 minuttene etter å ha skredet ut av Taxien! Om jeg var så forbannet blåst for kunnskap om livets realiteter, vil vel de fleste enes om at jeg ville hatt meg selv å takke. For til tross for at overfall ++ er fullstendig uakseptabel adferd, i Bronx like fullt som alle andre steder, er det nå en gang slik at i områder av denne typen, er og blir vold en del av virkelighetsbildet en faktisk er pokka nødt til å forholde seg til! – Akkurat på samme vis som netthets er en del av virkeligheten på nett..

Dum[e]dag!

Jeg er blandt de heldige som ikke har noe å frykte fra en eventuell koronasmitte, og som derfor følger de gitte retningslinjer av hensyn til andre. Men om viruset i seg selv ikke vil kunne skade meg, er jeg ikke like skråsikker når det kommer til den ørkesløsheten som følger at nær sagt alt mulig enten er avlyst eller stengt, samtidig som en er avskåret fra det meste av sosial omgang. Jeg har nemmelig grunn til å frykte at kjedsommeligheten vil kunne føre til merkbar reduksjon av min mentale funksjonsevne etter at gårsdagen i sin helhet ble benyttet til å se den svenske sesongen av Ex on the beach, inkl. oppfølgingsprogrammene i serien ‘Exet berettar allt’..  

 

[foto: discovery]
Torsdagkvelden ble dedikert til de siste episodene av Ex on the beach Norge og Paradise hotel, inkl. det ukentlige oppfølgingsprogrammet. 

 

Den påførte fordummelsen er imidlertid enda værre enn som så; Det hele startet allerede kvelden før med et ‘mini-maraton’ bestående av de siste episoder av både norges tredje sesong av skandalerealityen Ex on the beach, samt gode, gamle Paradise hotel..

Da fredagen så opprandt med et samfunn og sosialt liv i samme stillstand som dagen før, hvorpå min første tanke var at jeg normalt skulle tilbragt ettermiddagen og kvelden i fri galopp rundt i en resturant smekkfull av glade og hyggelige mennesker, surnet jeg som et melkeglass i solsteken. Slikt som å skifte ut av pysjen, dusje og den slags aktiviteter som hører et liv i den oppegående tilværelsen til, syntes fullstendig meningsløst, så jeg subbet uit på kjøkkenet hvor jeg grep tak i ei sjokoladeplate, en pose ostepop og en halvannen liter brus, for så å velte ned i sofaen..

 

[foto: discovery] De svenske unge og utagerende som fikk den tvilsomme æren av å fylle opp gårsdagen fra morgen til kveld..

 

Jeg har abonnement på Viaplay, hvilket er et sikkert valg i de stunder ens mentale tilstand ikke er tjent med dommedagsvinklede nyhetsoppdateringer hva det satans viruset angår. Her har en et bredt tilbud av alle tenkelige former for underholdningsprogrammer. Om jeg hadde innehatt en viss selvdisiplin, for ikke snakke om selvoppholdelsesdrift, ville nøyd meg med den passivisering som følger norske underholdningsprogrammer og/eller amerikanske sit-coms, men den gang ei.. Her gikk man ‘all in’, med den totale fordummelsen for øyet, og tro til med en skandalerealityets mega-maraton med varighet hele dagen til ende, hvor jeg så hele den svenske versjonen av Ex on the beach, i tillegg til oppfølgingsserien Ex’et berettar allt. – Deretter satte jeg prikken over i’en ved å google deltagerne for å se hva de hadde foretatt seg i tiden etter..

Dette er lavmål på et helt nytt nivå, -selv for meg.. Av den grunn, frykter jeg at idiotiet vil ha satt varige spor dersom jeg ikke skal kunne klare å bryte ut av amøbementalitetens favntak uten et virke utenfor hjemmet, og denne koronaperioden vedvarer.

Korona-permitert!

Da har altså tiden kommet for å stenge spisestedene over det ganske land, hvilket innebærer at også jeg er hensatt i korona-ledighet på ubestemt tid. Nå er første virkeløse dag unnagjort, og jeg kan herved fastslå at korona-ferie så visst ikke er som annen ferie, for koronna-ferie suger!.. 

 

 

Jeg har helt siden dette virusspetakkelets ankomst, klart å holde på en følelse av normalitet tross de stadig flere forholdsregler vi har måttet forholde oss til. Men i det øyeblikket jeg la fra meg telefonen etter samtalen med sjefen min i går, var det som om en katapult ‘pælmet’ meg rett inn i en untakstilstand hvor verden som omgav meg plutselig fremsto som et galehus av globale proposjoner. Ikke sånn og forstå at denne stengningen ikke var forventet, for når sant skal sies, var jeg hinsides overrasket over at resturantene ikke ble innkludert ved første korsvei, sammen med de øvrige serveringsstedene i forrige uke. Men, skulle det vise seg, det å ha vissheten om hva en har i vente, er ikke ensbetydende med å ha styring på de følelsesmessige reaksjoner som potensielt følger i det dette faktisk blir en realitet.

– Og i dette konkrete tilfellet, var den ‘følelsmessige reaksjonen’ tomhet. – En tomhet i betydningen av å være parkert på ubestemt tid, blottet for nytteverdi. – Like stusslig som den rå campingcruiseren som strippes for all erverdighet i det den legges under presenningen i hagen etter endt sesong, eller motorsykkelen, hvis motor brøler ut med alle sine hestekrefters kraft sommerstid, som vinterstid er hensatt i all sin stusslighet innerst i garasjen, for den saks skyld..

 

[foto: business today] Jeg er neppe alene om å være drittlei dette viruset med all den faenskap som følger..

Samtidig, er jeg smertelig klar over at jeg i realiteten sklir uskadd igjennom unntakstilstanden, da det å bli litt satt ut følelsesmessig over å få hverdagslivet satt på vent, ikke er sammenlignbart med redslen for at dette skal koste de alt fra firmaer til hus og hjem som så mange andre må leve med! For jeg er nå i det minste blandt de heldige hvor inntekten ikke står og faller på denne jobben alene, samtidig som særheten min over ikke å ville bo dyrt, må sies å ha vist seg å komme til sin rett i krisetider, for å si det sånn. Med andre ord, har jeg i bunn og grunn bare å holde kjeft og takke min skaper for at jeg slipper å leve i angst for følgene av å bli satt på vent. – Men nå har det seg nå en gang også slik at jeg drifter en blogg, hvis konsept jo går ut på å lansere mine tanker og meninger om dette og hint, uten at det foreligger noen betingelse om til enhver tid å være rasjonell i forhold til det store bildet, og se utover min egen nesetipp.. – Så i den forbindelse, tillater jeg meg herved, i all min urimelighet, å klage min urettmessige nød over at livet som korona-permitert suger big-time. Siden hele landet er parkert, er man nærmest som en fengslet i ens eget hjem, og det er kjedelig. – Så jævla kjedelig!!..

Så når jeg hører slikt som avlysninger for oppkomne eventer i mai, får jeg nærmest kvelningsfornemmelser, for om dette her vedvarer, og vi fremdeles suser rundt i ørkesløsheten i mai, er jeg stygt redd min forstand er en saga blått! Det beste en realistisk sett kan håpe på da, er at jeg enda ikke har rukket å gnage meg igjennom veggen, -og at det gebisset som så må settes inn etter all den gnaging som tross alt forventes å være foretatt holder en upåklagelig kvalitet.

– Vel.. Her må det vel påpekes at det vitterlig ikke skal mye til å overgå det tannsettet jeg fikk utdelt fra naturens side, så heil til veggnafsing og møbelknasking med påfølgende gebiss!

->  STAY SAFE! (- and sane!)  <-

Tilbake etter bronkitt!

For første gang siden sommeren 2002, har jeg vært nødt til å erklære meg syk og sengeliggende grunnet bronkitt.  At jeg, som er ‘hun som aldri blir syk’, i dag har gjennomført min første arbeidsdag på over ei uke, føles med andre ord tilnærmet surrealistisk. Samtidig slår det meg hvordan nettopp dette gjør meg så ekstremt priviligert.. 

 

 

For i det å oppleve ei drøy uke med feber og hostekuler som et ekstremtilfelle, ligger det jo at jeg har vært spart for alt fra kroniske- til alvorlige sykdomstilstander, i tillegg til skader. Dette er et privilegie jeg etter beste evne prøver å være meg bevisst.

Normen blandt friske folk, er jo at en tar dette som en selvfølge. -Noe de som så har fått en alvorlig diagnose uten unntak ser tilbake på med stor anger, da den friske ønsker seg både mye og mangt, mens den syke kun ønsker å bli frisk!  Derfor har jeg satt meg det å faktisk verdsette den sykdoms- og smertefrie tilværelsen etter beste evne. -og med håp om å spares for de erfaringer som fører til ytterligere verdsettelse også i fremtiden, for å si det sånn!

At god helse i stor grad står og faller på genetisk flaks, er jo hevet over enhver tvil. Samtidig, er jeg hellig overbevist om at det i løpet av de siste 30 årene har oppstått en overdreven renslighet blandt folk som faktisk gjør folk syke. Jeg mener.. Det er jo påfallende hvordan det går et markant skille m.h.t hyppigheten av slikt som astma og allargier mellom oss som akkurat rakk å bli født før bakteriefobien tok overhånd, og de som kom til verden rett etter. For mitt vedkommende, er det faktisk kun snakk om en snau ti-årsperiode fra astma og allergier var ikke-eksisterende blandt mine bekjentskaper gjennom hele barne- og ungdomsskolen, til at et barn uten noen slike lidelser tilhørte skjeldenhetene!

Her kan en nemmelig hverken skylde på biltrafikken eller forurensning forøvrig, da dette må sies å ha stått ganske så på stedet hvil i denne perioden.. Hva som imidlertid ikke sto på noe sted hvil, var den kollektive OCD’en som plutselig fikk folk til å måtte desinfisere alle vaskbare flater istedet for å.. ja.. – vaske de, samtidig som at støvsuging gikk fra å få bort skitten fra gulvene til å skulle eliminere alt av støvpartikler fra heimen! Med et immunforsvar som faktisk er avhengig av en god dose daglig ‘dritt’ for å kunne fungere optimalt, sier det seg jo selv at det skjærer seg når hjemmet er kjemisk renset for alt av utfordringer i så måte..

For all del.. Jeg sier ikke at vi skal bli uhygeniske griser. Det jeg sier, er at en er klart best tjent med ‘ren’ fremfor ‘steril’.

Livstruende syk – dersom jeg var mann!..

Jeg er syk.. For første gang siden den 24 timers omgangssyken som kom som kastet på meg vinteren 2007, er jeg redusert av sykdom. – Dog ikke av omgangssyke denne gang, for så galt er det ikke. Jeg har imidlertid blitt sammet av en kraftig forkjølelse av typen som inkluderer et snev av feber (som forsåvidt er håndtert med et par Ibux), pottetett nese, og en vond hoste som er det desidert mest plagsomme. Jeg føler meg med andre ord litt ‘tufs’..

Hadde jeg derimot vært en mann, ville imidlertid denne tilstanden vært betraktet for å være livstruende..   

 

Det blir såvisst ikke noe bloggfoto i dag!.. Istedet benytter jeg meg skamløst av en langt freshere fremtoning, hvor jeg på toppen av alt har ‘lullet’ meg inn i en rosa sky (les;filter). 

 

Jeg har imidlertid også en rimelig spesiell måte å forholde meg til det å bli syk på; I mitt forkvaklede sinn, ansees det nemmelig for et nederlag å bli redusert av sykdom generelt, og slikt som feber, forkjølelse og influensa spesielt. Av den grunn, er det at jeg har evnet å gjennomføre arbeidsdagen i resturanten som jeg ellers ville ha gjort, vært av avgjørende betydning for at humøret er helt OK. At det føltes som om jeg var nær ved å svime av da jeg kom inn døren hjemme, mens halsen føltes som et åpent sår med salt i, er til å leve med, så lenge det ikke greide å svekke meg i hht jobben som ble gjort. Med andre ord; En ubetinget seier til meg over virushelvetet i de gales verden!..

Mitt issue her, er jo en slags fornektelse, kombinert med en aversjon mot alt av fysisk svakhet.. De fleste menn jeg kjenner, har imidlertid hva en må kunne si er et temmelig motsatt ‘issue’ i hht det å bli syk. Her er net nemmelig såvisst ikke snakk om hverken fornektelser eller reservasjoner mot å gi etter for ubehaget! Hvorvidt dette bryter med alt de ellers måtte påberope seg av macho egenskaper, er de fullstendig uforstående til. – For i deres øyne, er det de nå er rammet av, langt alvorligere enn som så, må vite!.. Om de beviselig skulle være smittet av meg, og jeg derfor har full visshet mht hva det dreier seg om, føyser de bort som om det var det dummeste de har hørt..

Aller mest patetisk, er det for meg når de begynner med ynkingen sin.. Der ligger altså typ vrakrestene av den sterke, tøffe og uredde fyren en kjenner, og presser frem hva som er best beskrevet som sutrende spedbarnslyder i mannsstemmeformat! Når dette setter i gang, kan jeg ikke si annet enn at jeg blir et elendig menneske, og en enda dårligere venn. Dette er bare noe jeg ikke evner å forholde meg til, og forlater dermed skamløst dette metaforisk synkende skipet, og etterlater de menneskelige vrakrester til sin egen lidelsesskjebne..

 

 

Hva om jeg hadde sprengt naboens postkasse i dag?

I det jeg skroller meg nedover blogg.no for å få med meg dagens innlegg fra mine respektive favoritter, setter jeg kaffen rett i vrangstrupen i det jeg når Norges & verdensnytts innlegg hvor de kan fortelle at politiet i Skien rykket ut da en postkasse ble sprengt, hvorpå mistenkte er en mann sent i tenårene. For det har seg nemmelig slik at undertegnede har nøyaktig samme forseelse på samvittigheten i form av å ha besørget at naboens postkasse ble tilintetgjort så tidlig som i 12-13 årsalderen.. 

 

[foto: df-foto] Her er jeg stylet med det for øyet å fremstå på mitt mest djevelske rent utseendemessig. ‘Mini-terroristversonen’ av ‘selv’ som opererte i den respektive spregningsaksjonen, fremsto derimot som en Synnøve Solbakken -type. – En engel som i realiteten var en blendavasket smådjevel..  

 

Forskjellen på det 18-19 år gamle bøllefrøet av i dag, og det bøllefrøet jeg engang var, er at på den tiden jeg opererte, så var det ikke snakk om at politiet gadd å bry seg med den slags. For mitt og mine to medskyldiges vedkommende, var ‘å bli tatt’ ensbetydende med at det respektive terrormålet, -altså eieren av den pulveriserte postkassen, skulle knipe oss i fluktfasen, eller i værste fall, få tatt oss på fersk gjerning.. Strafferammen var anslått å dreie seg om en to-tre ukers husarrest med mulig bortfall av lørdagsgodt/ukepenger i hele eller deler av denne perioden.

Nå skal det til mitt forsvar tilføyes at formålet med aksjonen kun var å få lokket til å flakse så høyt opp og langt vekk fra boksen som mulig. Men grunnet en så alt for massiv bruk av eksplosiver, ble samtlige sider, samt bunnen kylt opp og ut i en utstrekning som overgikk all forventning. Om det gikk aldri så mye over styr, kan jeg ikke annet enn å innrømme at det var ‘over styr’ i sin absolutt festligst mulige mening.

 

[foto: df-foto]

 

Som seg hør og bør, fulgte det også for denne aksjonen uforutsette hendelser.. Men da dette var en sådan dag som er av de ytterst skjeldne, hvor absolutt alt av universal griseflaks sto en bi, kom min mor hva max kan ha dreid seg om et sekund for sent ut døren til å ta oss på fersk gjerning i det grønne metallplater blastet ut i alle retninger. Når sant skal sies, tar jeg meg den dag i dag i å undres over hvordan det kunne ha seg at hun kunne misse alt som fulgte denne ugjerningen..

Men nå ble det da en slags greie på meg også, tross alt, og det samme tror jeg i aller høyeste grad vil kunne la seg gjøre for dagens postkasseeksertør. – Jeg har til og med troen på at dette skal kunne la seg gjennomføre uten ytterligere statlig/offentlig innblanding. Det er nå en gang rimelig langt mellom å ekspedere en metallboks og Behring Breivik!..

 

Skal det være en larve-burger med bille-salat?..

Tro det eller ei, men dette scenariet kan faktisk bli en realitet fortere enn du aner.. Å innføre insekter som erstatning for kjøttvarer, er nemmelig ansett for å være redningen hva klimakrisen angår, og dagligvarekjeden Meny er etter sigende i ferd med å lansere siriss-burgere. – I tillegg til brødet bestående av samme gresshoppe-art som allerede er ute!  

 

Dette skjer kun over mitt lik! [foto: resett]

 

Her kan jeg ikke annet enn på forhånd å beklage vrangvilligheten, for et produkt som helt eller delvis er bestående av en insekts- eller krypdyrart vil aldri få passere mine lepper! Om dette aldri så mye gjør meg til en klimaværsting, miljøsvin, og det som værre er, får så bare være, for dette vil aldri skje. Jeg påtar meg faktisk flyskam før en bit sirissburger svelges av meg, – etter først å ha fått høre/føle på den spesielle knasingen som visstnok skal gjøre seg gjeldende i det gresshoppeguffen moses mellom tennene..

Videre, kan jeg også slå fast at denne vrangvilligheten like fullt vil gjøre seg gjeldende hva ethvert kryp innenfor mitt spekter av fobier angår. At jeg under normale omstendigheter anser det som barnslig, så vel som ufint å hevde ikke å like noe uten å ha smakt, har nada innvirkning på min opptreden når det kommer til insekter i kosten. I denne sammenhengen, driter jeg på godt norsk langflatt i hvorvidt min opptreden er å anse som sivilisert eller ei. Jeg spiser bare ikke gresshopper, larver, og biller!

 

Greit nok at det avbildede utysket ikke blir innført i den norske dagligvaren slik som dette, men vissheten om at noe slikt er en del av innholdet er mer enn nok for at det aldri vil passere innenfor mine lepper.   [foto: resett.no]

 

Nå skal det sies at min egen vrangvilje til tross, så har jeg enorm respekt for innføringen av insekter i verdens matvareprogram, da dette er gull verdt i hht bekjempelse av matmangel i tillegg til utkommet hva den globale oppvarmingen angår. Men samtidig kan jeg faktisk ikke annet si enn at det er en vesensforskjell på det å ha ens tilhørighet i et drabantområde til hovedstaden i kongeriket Norge, Mumbai i India eller et eller annet krigsherjet og kriserammet område av Afrika. For mens det her på berget er et bemerkelsesverdig lavt innbyggertall sett i globalt perspektiv, samt et styresett og ressursforvaltning som har vist seg i særklasse bærekraftig, er ståa en ganske annen i de nevnte områder og deres like. Her har de ikke klart å kontrollere befolkningsveksten, og/eller har endt opp i en situasjon hvor det ikke lar seg gjøre å produsere nok mat til alle. Urettferdig? – Ja, visst faen er det urettferdig! Men like fullt, er det i disse problemområdene det er desidert størst behov for en betydelig økt, og for ikke snakke om mer bærekraftig matproduksjon! Ikke sånn å forstå at vi tilhørende de priviligerte verdenshjørner på noen måte er fritatt for ansvar, men like fullt, er jeg politisk ukorrekt nok til å hevde at det nevnte kongeriket har skikket seg såpass gjennom historien at vi i, i det minste slik ståa er per i dag, i bunn og grunn kan spares for en sådan kostholdsendring. At det tilbys insektsbaserte matvarer også her på berget for de som måtte ønske det, er overhodet ikke meg i mot. – For all del! Men ikke at det skal prakkes på oss gjennom at disse varene blir gitt en stadig større plass blandt de tilbudene som foreligger, slik jeg er stygt redd er i ferd med å skje..