Jeg var jo ikke blant de som kjente deg best her inne, men vi rakk nå i det minste å få opprettet en relasjon igjennom kjærligheten for dyrene våre.
For kattene dine var jo med deg online- som off. Ja, selv i kommentarfeltene våre var de ytterst delaktig, da ikke en kommentar ble avsendt uten at denne var fra ‘Torhild og kattene’. Det er vel ingen av oss som fikk æren av å bli kjent med deg som ikke savner de alltid like hyggelige tilbakemeldingene i kommentarfeltet som konsekvent ble avsluttet med et ‘Purr purr fra Torhild og kattene’.
Likeså vil du- og oppdateringene fra den flotte bloggen din bli husket- og savnet av oss alle.
Takk for alt du delte, og tusen takk for alt du var.
De ble antatt å kun være et kort blaff da de kom på begynnelsen av 2000 -tallet, men reality-TV har vist seg å gjøre alle spådommer til skamme. Istedet later det ikke bare som om de er kommet for å bli, men de blir også stadig mer ekstreme. De følgende konsept er de sykeste jeg har sett vist på norsk TV..
Konsepet Ex on the beach kjenner vel de fleste til, vil jeg tro, slik at ytterligere intro ansees for overflødig.
Love never lies:
(Netflix)
Netflix er riktignok ikke en norsk kanal som sådan, men er allikevel en del av det norske TV-tilbudet, så..
Det er nemlig her du finner konseptet ‘Love never lies’, hvor etablerte par deles i to grupper sammen med x-antall single på sjekker’n. for så at de stilles de mest intime spm. med en løgndetektor: Snakker de sant, addes 10.000 til premiepotten, mens tilsvarende trekkes fra om de lyver.
Temptation Island:
(TV2)
Liksom Love never lies, går også Temptation Island ut på at parforhold settes på prøve i form av å plasseres sammen med x-antall fristelser. Her er det riktignok ingen løgndetektor involvert, men produksjonen går derimot desto hardere inn for at forbindelser skal oppstå, med den følge at forholdene ryker.
Couple to trouple:
(TV2)
Jeg trodde seriøst det vanskelig skulle la seg gjøre å få inn noe sykere enn Temptation Island på en norsk TV-kanal, men atter igjen ble altså mine grenser for mulig galskap gjort til skamme. Couple to trouple er nemlig ikke et sjekkekonsept der single skal finne seg en partner, men hvor etablerte par skal sjekke opp en singel å etablere et trekantforhold med!
Da snakker vi, liksom!!
Nå har jo imidlertid ikke jeg sett ALLE realitykonsept, så om noen har noen konsept som hører hjemme på denne Syeste reality-listen, så bring them on!
Influencertvillingene Vita og Wanda Mashadi, som visstnok skal ha drøye 200.000 følgere på Instagram, var ute og spiste på restaurant Grotto i Oslo, og tok, som seg hør og bør, opp telefonene for å ta bilder av maten. Slik gratisreklame ville dog staben på Grotto ha seg frabedt.
Bransjekollega som jeg er, har jeg i den forbindelse et par velvalgte ord jeg ønsker å formidle i den anledning..
Vita og Wanda Mashadi (foto: screen-dump fra Snap / TV2)
Kjære bransjekolleger på Grotto..
La meg begynne med å berømme dere for å levere såpass god mat at dere faktisk kom ‘levende’ fra lock-down tiden. Det var det vitterlig mange som ikke gjorde, hvilket innebærer at dere er nødt til å gjøre ting som er eksepsjonelt bra. Men å overleve koronaperioden er faktisk ikke en garanti for fortsatt suksess i denne bransjen. En eneste dårlig omtale er nemlig nok til å gjøre enorm skade dersom avsender slumper til å ha en viss rekkevidde, for å si det sånn.
Når det så tillates at det ropes ut ordre til enkeltpersoner som gjester stedet at de har å legge vekk ‘lommelyktene’ til samtlige av de tilstedeværendes gehør, så kan jeg ikke si annet enn at dette gir god- og ikke minst legitim grunn for regelrett slakt i den omtale som måtte følge. Det skal svært mye til for at jeg selv går ut og klager på et salgs/serviceforetak, men når først skjer, -hvilket det definitivt ville gjort her, ville jeg så langt i fra vært like snill som tvillingene Mashadi..
Menneskelige feil, som f.eks en bestilling, ville jeg ikke tenkt på en gang, men det å henge ut gjester på det viset som er gjort her, er IKKE innenfor mitt prospekt av menneskelig feil, men snarere en selvopphøydhet som igjen har ført til slett service.
Og jeg blir jo vitterlig ikke mildere stemt av at jeg ikke kan begripe meg på selve forbudet, og er det noe som virkelig treffer provokasjonsnerven hos meg, så er det menneskelig dummhet-, arroganse og korttenkthet. For det som for dere altså er en så til de grader stor forbrytelse at det må gaules ut over hele lokalet, er nemlig min boost.
– For all del, jeg er IKKE kokk, men preparering av dessertene er imidlertid mitt dommene. -Hvilket jeg ærlig må innrømme har gjort meg til en regelrett dessert-nazi; ‘Bruleen skal være karamellisert, og ikke serveres med brent lokk over’ er noe jeg har bjeffet til en stakkars nybegnner med brenneren mer enn en gang. Liksom jeg kan gå så detaljert som til plasseringen av pyntebærene når jeg er i det pirkete hjørnet. For når jeg er i restauranten, legger jeg hele min ære i at disse skal avstedkomme som de ultimate fristelser i sin utforming i det de avleveres. Og intet er en bedre bekreftelse på en fornøyd gjest enn at de tar opp telefonen og fotograferer verket. Videre øker sannsynligheten for at gjesten skal dele restaurantopplevelsen i positive ordlag betraktelig når det tas bilder, og INTET er bedre enn positiv omtale, om så vedkommende knapt når ut til andre enn egen familie.
Hvorvidt dere på Grotto kjente igjen influencertvillingene vites ikke, og dermed kan jeg ei heller si noe om hvorvidt dere kunne være klar over omfanget av den ubetalelige gratisreklamen dere forkastet. Men et så idiotisk forbud- og en regelrett horribel bekjentgjørelse av dette er uansett så til de grader elendig kundebehandling at det er fysisk smertefullt å få vite. Selv om også vårt restaurantkompleks er såpass veletablert at vi kom oss helskinnet igjennom lock-down, blir vi aldri for store for hederlig omtale. Det er synd å si det, men fra mitt ståsted er dette så horribelt at dere faktisk ville fortjent å gå dukken, da det er så uendelig mange eksepsjonelle etablissiment som jeg heller ville sett fremdeles var i virksomhet enn et som ydmyker sine gjester med et regelrett absurd forbud.
Og med det, takker jeg for meg for denne gang, for nå skal jeg nemlig på jobb å gjøre mitt for at iallefall VÅRE gjester skal forlate stedet med minnet om en fortreffelig restaurantopplevelse.
Dersom du er blant de som bare ikke fikser firbeinte som tigger ved matbordet, så er iallefall ikke vi de rette for deg å omgås! Her er det nemlig så til de grader galt blitt at det fra enkeltes side vel mer er for reinspikkede mattyveri å regne enn tigging. Tigging forutsetter jo tross alt at det foreligger en form for forespørsel..
Og at det knapt lar seg gjøre å få tatt seg ei brødskive her i huset, har en jo kun seg selv å takke for. ‘The pels’ angels’ er, for å si det på godt norsk, styggbortskjemte.
..- Og her har vi den absolutte verstingen. Om Pepsi får et ‘nei’, så grabber hun bemlig bare tak i armen din og fører den maten som er i hånden mot eget ‘nebb’ istedet for det den var på vei til å bli dyttet inn i. Adlyder du ikke, øker intensieten deretter akkopagnert av en pipekonsert uten sidestykke.
..-Og den her frøkna er en god nummer to i så måte. Hun går riktignok ikke til det skritt å bokstavelig talt ta maten på vei til munnen, men gudene skal vite at hun kan kunsten å mase dersom det er utsikter for en godbit!
Den andre halvdelen av duoen ‘Kneah’, altså Knert, avstår riktignok fra å mase om min mat, men tar imidlertid kraftig innpå når det kommer til mas om bløtmat.. Du ville ikke trodd hvilke mengder denne pusen kan sette til livs før du så det med egne øyne.
Rusken er som Knert i form av at tiggingen dreier seg om bløtmatpakker snarere enn min mat, bare at han er langt mer snedig..
Det er nemlig så at det som regel gis ut bløtmat etter at de har vært ute. Dette snappet Rusken i sin tid opp fortere enn svint, så han begynte så å gå ut og inn for å lure seg til flere pakker. Ikke for dét.. Det slueste han har gjort var da han hadde fått seg et sår på beinet, hvorpå jeg ved en ren tilfeldighet knep ham i å halte forbi døren til der jeg satt, for så å gå normalt med en gang han var utenfor synsvidde. Han hadde nemlig funnet ut av dette med at halting gav sympati, og sympati gav bløtmat.
Til syvende og sist, er det Dolly og Tufsa som er de mest siviliserte i så måte. – Og det sier vel igrunnen sitt, da det vel strengt tatt er et godt stykke igjen til eksemplarisk her også..
Fundamentet for denne utgivelsen, er behovet for en stemme i samfunnsdebatten. Jeg har hatt sterke, egne meninger så langt tilbake jeg kan huske. Meninger jeg heller aldri har klart å holde inne, selv i de settinger hvor det å gi uttrykk for de ikke tjener noen hensikt. Jeg har m.a.o sunget ut min hjertens mening, uansett hvor kontroversielle de måtte være, hvilke tabu jeg måtte bryte, og/eller hvem- og hvor mange jeg måtte krenke.
Samtidig har jeg bestrebet meg på ikke å tråkke på andre i mine uttalelser, liksom å utvise respekt ovenfor mine meningsmotstandere. Slik jeg ser det, vil jeg nemlig være ferdig som samfunnsdebattant den dagen..
..jeg tyr til stigmatiserende merkelapper (som f.eks rasist, konspirasjonsteoretiker, etc) og tilsvarende hersketeknikker for å vinne terreng i en debatt.
..jeg krenkes av at det tas til orde for meninger som går på tvers av mine egne.
..jeg begynner å utøve sensur i kommentarfeltet.
..jeg refererer til meningsmotstandere som ‘idioter’, ‘søppel’, e.l.
..jeg lar andres dårlige oppførsel gå innpå meg. (Som meningsytrer kreves det at en har tykkere hud enn hva som kan forlanges av utgivere av annen type innhold).
..jeg begynner å blokkere folk fordi jeg ikke liker uttalelsene deres.
..jeg ikke kan stå inne for egne uttalelser.
..jeg mister evnen til å kunne sette meg inn i mine meningsmotstanderes ståsted.
..jeg tar mål av meg å bli likt og tiljublet av alle. (Dette er nemlig uforenelig med det å være aktiv i samfunnsdebatten).
..jeg ikke kan innrømme feil- og/eller at det finnes elementer i en sak jeg ikke har vært klar over.
..jeg ikke lenger tar alles innspilll på samme alvor, uansett formell utdannelse og yrkestittel. (De med utdannelse på ‘livets harde skole’ er like kapable til å tilegne seg kunnskap innen et fagområde som de med en sådan utdannelse).
..jeg slutter å tenke selv og utfordre etablerte ‘sannheter’ der det oppdages selvmotsigelser, logiske brist, avsindige ’tilfeldigheter’, o.l
I morgen den dag er det dags for den andre utgaven av den villeste fremsnakk-konseptet som er avholdt på blogg noen sinne; O’du store, prominente skal nemlig gjenta den hakkende gale suksessen fra i fjor; ‘AllanAwards. Og siden en sentral faktor i Allans utmerkelser er god, gammeldags blod-smisk, er vi altså her..
Vi snakker da ektefølt erkesmisk langt over grensen til det smertefullt pinlige. I fjor fikk DETTE innlegget meg opp som mestvinnende, -sammen med den samme kjerringa som innehar den andre halvdelen av min delte Gryxen. Her har jeg m.a.o en real posisjon å forsvare. Allan fikk riktignok Årets æresgryxen, -hvilket jo jeg har en del av æren for, men her kan intet tas for gitt, for mens jeg benyttet meg av smisk, benyttet kjerrnga seg av reinspikkede trusler!
På bakgrunn av dette, går jeg ALL IN, da de rådende forhold rett og slett tilsier at den o’du store prominente eksellense, bloggerkung Allan l bør få sin egen kongesang. Og den som grafser til seg det ærefulle oppdraget å skrive den, er altså undertegnede; GRYXEN-grunder og bloggminister Gry Henriksen..
Nei, jeg har ikke bråtatt på meg en karriære som våpendesigner/utvikler i løpet av de siste timene. Men setningen i overskriften kan meget vel bli ytret mellom to gjengmedlemmer e.l innen urovekkende kort tid!
Vi er nemlig like ved å virkeliggjøre det første autentiske skytevåpnet printet ut på en helt vanlig 3D -printer..
Tore Roy Hofstad med sitt selvlagde gevær. (foto: Inge Lundereng)
Om så det utprintede geværet til Tore Roy Hofstad (bildet) ikke er et drapsvåpen, så skyter det like forbannet. Per d.d så har det kun latt seg gjøre å lage skytevåpen som skyter plastkuler, men når man først har fått faenskapen til å skyte, så er det vitterlig ikke langt igjen, for å si det sånn! Har en fått til selve mekanikken, er jo i grunnen jobben gjort. Da gjenstår det kun å booste printeren litt for å kunne håndtere materialer som er sterke nok!
Da tenker vel jeg som så at vi vet med sikkerhet hva som venter rundt neste sving, ergo burde det vel være på høy tid å legge hodene i bløt i hht hvordan en skal imøtegå dette her med at enhver idiot vil om særs kort tid kunne lage seg et reinspikket krigsvåpen.
Fra mitt ståsted, syntes det så opplagt å begynne å ta stilling til den problematikken med en gang en skjønner hvor utviklingen bærer at jeg er helt satt ut over at det, iallefall så vidt meg bekjent, enda ikke har prydet en eneste avisforside- eller vært tema i en eneste TV-debatt. Her har vi altså et massivt problem like rundt hjørnet, mens styresmaktene bare går der og laller i vei som om de lever i en helt annen virkelighet enn oss andre. Forsøker de å eliminere det ved å tie det ihjel, eller hva pokker er det de driver på med??
Å forby 3D-printere med visse kvaliteter til privatpersoner eller noe i den gaten, er iallefall bare å glemme, for Hofstad hadde nemlig laget printeren sin selv. Følgelig kan vi konkludere med at i det momanget en sådan printer eksisterer, så er den allemannseie. Og når noe slikt blir allemannseie, så vil de kriminelle gjengene være først på ballen. Faktisk vil det ikke forundre meg et grann om det vil være i et sådant kriminelt miljø den første av sitt slag vil oppstå!
I det hele tatt er altså scenen satt for amerikanske tilstander på steroider kanskje allerede innen året er omme. Da er det vel på høy tid å sette seg ned for å diskutere hvilke muligheter en har for å imøtegå dette her sporenstreks, eller!?
Intet får meg gladere til sinns enn ‘The pels’ angels’.
Hyggelig og morsomt samvær med familie og venner er selvsagt også til stor glede.
Ei heller kommer en utenom den glede som avstedkommer det å ha lykkes på jobb- eller i noe annet enn har lagt tid og arbeid i. F.eks gir god respons på Gryxen-awards mye glede.
For en tid tilbake kom jeg over noen direkte sjokkerende fakta angående det norske asylsystemet som ble oppgitt av en politiker som tidligere hadde vært tilsett denne komiteen som behandler asylsøknader her på berget. Etter å ha gått inn og fått bekreftet at det han opplyste var korrekt- og ikke farget av slikt som politisk ideologi, etc, ble jeg rett og slett sittende som lamslått. Saken er nemlig den at disse her kan lyve, svindle, forfalske og bedra, ikke bare ustraffet, da de til og med belønnes for det!!
(foto: NOAS) Om alt annet skulle gå til helvete, er det bare å flytte inn i nærmeste kirke, så er du ikke bare urørlig, men du får attpåtil servert det du måtte trenge av mat, klær, hygieneartikler og underholdning på døren.
Galskapen i dette her, lar vitterlig ikke vente på seg; Det har seg nemlig slik at det norske asylsystemet er tillitsbasert. – TILLITSBASERT!! Det vil m.a.o si at staten tar utgangspunkt i at de ankomne er sannferdig. Følgelig, er det det UDI som sitter med bevisbyrden i saker som går på uriktige opplysninger og derav utvisning fra landet – Hvor naivt og regelrett selvdestruktivt er det mulig å få blitt, undrer nå jeg!
.Ille blir så til verre ved at en asylsøker som har fått sin søknad avvist etter å ha blitt tatt i løgn står fritt til å ENDRE sin historie, for så å levere inn en ny søknad
Videre er det så at bare en klorer seg fast lenge nok, -og i særdeleshet dersom de skulle ha fått barn under oppholdet, så vil de overveiende sannsynlig ende opp med å få opphold allikevel, tross et hav av avslåtte søknader og like mange løgner og forfalskninger. – Om ikke annet, så får argumentet ætil barnets beste’ alltid gjennomslag.
Forøvrig er konsekvensene for å kjøre på med slikt svindel og bedrag i år til ende, og derav svindler den norske trygdekassen for uhorvelige summer, i realiteten null, niks og nada. Om dette ikke var mer enn galt nok i seg selv, tas det jo til et helt nytt nivå når en setter dette frikortet til å svindle trygdekassen i sammenheng med de hinsides avstraffelsene som venter oss som tross alt er eiere av disse pengene om vi bare skulle bli tatt i å snike til oss et par skarve tusenlapper..
Ellers kan nevnes at de som får sin søknad om opphold avslått grunnet løgn og forfalskning av papirer gjerne får bli i landet allikevel. Avslaget innebærer kun at de får en slags karantenetid bestående av at de må vente tre år eller noe slikt før de kan søke på nytt.
Om de så har max uflaks og er beordret ut av landet, så er de allikevel ‘home free’ bare de klarer å kare seg over til nærmeste gudshus før purken står på døren. For i kirker og gudshus er det som kjent ‘fritt’, og derav utenfor rekkevidde for lovens lange arm. Her er det også relevant å minne om at dette friområdet ikke gjelder etnisk norske/vest-europeiske kriminelle.
Om du skulle være blant de som gir faen i den skaden dette gjør på landet, så burde det i det minste røre ei nerve at dette har ført til at rettmessige asylsøkere har møtt på folk som de kjenner igjen som tyranner som jobber for det regimet de har sett seg nødt til å flykte hals over hode i fra! Og de har ikke kommet fordi de angrer sine synder og ønsker å slutte i stillingen som torturist e.l, men fordi de er sendt hit fra de respektive terrorregimer for å spionere (alternativt ‘ta’ de som altså har rømt landet dersom muligheten skulle by seg). At særs traumatiserte mennesker skal måtte risikere å møte på sin torturist, angiver e.l i døren fordi den norske stat lar de få bli som belønning for sin svindel, må da være fullstendig uakseptabelt for alle og enhver!
Vi som er født mellom 1969/70 og 1981/82 er faktisk ‘the true syrvivors’. På den ene siden var barneoppdragelsen fremdeles basert på de gamle gode prinsipper, mens på den andre, var bilen blitt allemannseie, teknologien var begynt å fosse fremover, og det ble en kjensgjerning at det lå en reell fare i å snakke med fremmede (primært menn). Ergo har vi overlevd en oppfostring basert på de trygge tiders prinsipper i en verden tilnærmet like utrygg som den er i dag.
Men vi mennesker har nå en lei tendens til å glemme, så derfor har jeg sikret fotobevis for å røske opp i hukommelsen..
Det som huskes, er gjerne sånt som at vi selvsagt syklet uten hjelm, og at vi klatret i trær uten verken hjelm eller annen sikring.
Big deal, liksom, sier nå jeg! Her er nemlig hva Gen X virkelig er laget av!
Hvor mange av dere husker f.eks sånt som de uendelige mulighetene som fantes i liftslangen til et traktor/lastebilhjul?? Vinterstid kunne den trekkes i heidundrende hastigheter over isen som vist av bildet, eller nedover de bratteste fjellskrenter. Det som var faen, var jo at disse gedigne luftballongene spratt noe grassalt ved selv den minste hump, med det resultat at enhver slik ferd ned en bakke endte med den akkende kastet av- og himmelhøyt opp. Vi som var tilskuere visste når vedkommende var ferdig med sin raid i det h*n ble sett sprellende oppe i luften. Sommerstid fungerte de tilsvarende ved at vi hang etter båter på vannet, hvorav vi så ble kastet til værs i det en bølge traff når farten var høy nok. En unge i dag ville jo aldri overlevd den mildeste av disse hjulraidene..
Hvem har vel ikke blitt slynget av en slik en, for så å ‘skrelle’ flerfoldige meter bort over asfalten i løpet av oppveksten!? Jeg kjenner svien i den oppskrubbede landingssiden bare ved synet av en slik en den dag i dag. Men aldri var det at vi ble liggende hjelpeløse. Selv pysene, -altså de som begynte å grine for noen skarve skrubbsår karet seg faktisk opp- og hjem til plastring på egen hånd! Selv var jeg blant de som ikke grein på tørre møkka. Og en stor del av grunnen til at jeg var så beintøff i forhold til det å slå meg, var at fatter’n hadde sagt at det å blø var en god ting, for det fikk skyldt ‘dritten’ ut av såret. Følgelig var den ene gangen jeg ‘sprakk’ den gang jeg gikk på hodet inn i jakkeknaggen og fikk kul, -som derav IKKE blødde. Da først fikk unge Henriksen panikk.
Hva klatretårnene/stativene våre angikk, rådet jo de samme prinsipper som for huskene, karusellen (over), etc. Her var det snakk om blodsikring om de var satt opp med grusunderlag og ikke asfalt. Ramlet vi de 2-3 meterne det var ned, ja, så knakk vi vel en arm og/eller pådro oss en liten hjernerystelse, of sånt laget en da ikke noe ‘fuzz’ om!
..- Og selvsagt hadde vi våre egne kniver!! Og da snakker vi selvsagt ikke om ubrukelige kjøkkenkniver e.l, men skikkelige spikkekniver, hvilke vi lærte å slipe selv etterhvert som de ble sløve. ‘Sløv kniv glipper, og kan være farlig’, lød parolen under oppfostringen av Gen. sunn og sterk. Hendte det vi skar oss? – Selvsagt! Men et kutt i en finger/hånd er det da ingen som døde av, -den gang, ‘that is’.
Selv har jeg fremdeles synlig arr fra den gangen jeg klørte den smale spikkekniven på sløyden igjennom hånden, og ikke skjønte et skvatt av hva læreren lagde sånn oppstyr for. Det svidde litt, men so what, liksom! – Det blødde, så da ble jo såret renset, og alt var såre vel for min del.
Men intet var vel morsommere, -og mer hasardiøst enn den såkalte ‘kenglingen’ om vinteren! For de som ikke fikk med seg disse årene i sin barndom, besto dette i å henge seg på bussen slik som på bildet i det den stoppet på en stasjon, for så å bli trukket av denne mens man skled på de glatte veiene. Det var legendarisk moro!
Grunnen til at bussen var det valgte kjøretøyet, var helt enkelt at den aldri kom så langt av sted før neste gang noen skulle av eller på, men det hendte jo at vi grep fatt i en bil også, men det var kun når vi var ordentlig ‘gærne’.
Altså.. En Gen.Z ville virkelig ikke ha klart å overleve vår hverdag i oppveksten. Ja, vi fikk nå litt medfart, men se nå hva vi har blitt vs. den 20 år yngre generasjonen. Faktisk er jeg gellig overbevist om at dette vil bli første gang i historien der det blir vanlig at foreldrene overlever sine barn..
Du kan mislike det- og fornekte det, men like forbannet er det realiteten når en ’00’er som er så asmatisk at h*n knapt puster mellom april og oktober, samt lider av glutenallergi, laktoseintolleranse, lei hofte, og er migreneplaget møter Pippi, Emil og Saltkråkanungene hvis barndomsår har tjent ett eneste formål; Nemlig å vokse opp til å bli de mest blodtrente survivere!
