Gry Henriksen STEP ASIDE BARBIE! -THERE'S A NEW DOLL IN TOWN..

Ja, da er det atter en gang tid for ukens kåring av det aller galeste i dette galskapens diskusjonsforum! 

Norge er dritt! 

Er selv en etnisk norsk kvinne på 25 men jeg hater Norge. Har bodd noen år i utlandet og kommer til å emigrere når utdannelsen er over. Jeg vil bidra minst mulig til dette landet. Konforme og patetiske mennesker, ingen ambisjoner eller innsatsvilje, lat arbeidskultur, mange som snylter på nav og ødelegger velferdsstaten, mange naive på andre områder innen politikk. Hvordan orker dere å leve i dette forkvaklede landet? Det finnes ingenting positivt her. Null null null.

Greit nok at det finnes plenty av forbedringspotensial også her på berget, for å si det sånn, men dette kvinnemennesket utviser vitterlig en totalt mangel på perspektiv! Det er nå ikke for ingenting at Norge nærmest har tatt patent på førsteplassen på FNs årlige rangering over verdens nasjoner! Om dama mener en er bedre stilt i områder som f.eks Nord-Korea, Midtøsten eller hvor pokker som helst på det afrikanske kontinentet, så be my guest! Videre har vi nordmenn til og med beviselig flere goder, bedre økonomi og større trygghet enn de nasjoner det er naturlig å sammenligne oss med også, så..

Hallo folkens, jorda er faktisk flat!

Her har vi da enda en idiot som har sett en YouTube -video av en såkaldt ‘flat earth’er, og latt seg overbevise. -Need I say more?..

Hvordan ser dere single ut, post gjerne et bilde av dere selv. 

Her har vi altså en typisk ‘Kirsten Giftekniv’. -Men her er det ikke trådstarter som skal ha den tvilsome æren for plassen i denne kåringen, men de to som har postet bildeserie etter bildeserie, og formlig tapesert trådens 6(!) sider med selvportrett. -Hvilke på toppen av alt består av mange av de samme bildene! Litt trasig med han ene, må jeg innrømme, da han ville kommet riktig så smukt fra det dersom han ikke var så åpenbart ‘full av seg selv’..

Hvor lenge er man nypult! 

I dag tidlig – for fire timer siden – hadde jeg og mannen min sex. Er jeg fortsatt nypult? Hvor lenge kan man hevde å være det?

Denne taler vel rett og slett mer enn tydelig for seg selv..

Jeg våknet grytidlig i morges etter knapt å ha sovet i det hele tatt, i full visshet om at dagen i dag mest sannsynlig ville bli en av de værste i mitt liv. 

Lettelsen over at det ikke ble så, er rett og slett ubeskrivelig.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kl. 09;00 ->  Hunden min, Ferrari (13) har pådratt seg en stygg hoste de siste dagene. Det som først virket som en forkjølelse, eskallerte raskt til en fryktelig greie der jeg var livredd han ville kveles. Altså; Det var ingen vei utenom.. Ferrari måtte til dyrlegen pronto, og jeg har aldri vært reddere i mitt liv. Når en såpass gammel hund blir syk på denne måten, er en smertelig klar over oddsene for å måtte forlate klinikken alene, så jeg var nær ved å gå fullstendig i oppløsning da vi troppet opp på dyrlegeklinikken i det den åpnet for dagen..  Jeg vurderte faktisk å ringe jobben for å si jeg ikke ville være i stand til å jobbe denne helgen allerede i går kveld. – Så sikker var jeg på at dette ikke kunne gå bra. Men så lenge det finnes liv, finnes det som kjent håp, så jeg gjorde heldigvis ikke det, for..

kl. 11;40  ->  ..- Var vi gudsjelov hjemme igjen begge to! Ferrari har (heldigvis ‘bare’) pådratt seg en kraftig bronkitt! Han er dermed satt på en 20 dgr penicilinkur, i tillegg til en kur mot vann i hjertet, hvilket gjerne følger i kjølvannet av bronkitten.

Dette er så absolutt alvorlig nok, da det har dødlig utfall ubehandlet, men det som er nøkkelordet her, er nettopp ‘ubehandlet’. For det vil jo ikke forgå ubehandlet, og er med det heller ikke livstruende! Når sant skal sies, var jeg nødt til å lese papirene vi fikk med fra dyrlegen for å kunne fortelle hva det feiler ham, da alt jeg hørte inne på det kontoret var; “Ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, ikke kreft, penicillin, ikke kreft, hjertemedisin, ikke kreft, ikke kreft, komme tilbake for sjekk om 20 dgr, bla, bla, bla, takk skal dere ha, ha det bra..” Jeg har aldri vært så lettet i mitt liv!

Javel, så har jeg ikke bare valgt bort å få egne avkom, men adopterte arvinger der med. Men jeg vil alikevel ha meg frabedt påstander om at jeg ikke vet hvordan det er å ha barn, for jeg har nemmelig syv av de. Syv lodne barn med fire bein og hale som later til å være ‘stuck’ i trassalderen, hvorpå det i bunn og grunn er de samme oppdragerprinsipp som gjelder som for de tobeinte.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

‘Neimen herregud, da du.. Du kan da seriøst ikke sammenligne hunder og katter med menneskebarn!?..’ – Jo, det kan jeg så absolutt, for det er nemmelig i det store og hele de samme oppdragerteknikker som benyttes i dressur for å få valper stuerene, og som jeg også benytter på mine katter, da ingen av de ter seg som normale katter; Spesielt de som er født inn i familien har nemmelig adoptert en god posjon hundeadferd fra Ferrari, mens de to som ankom i voksen alder, er de med desidert best ‘dressur’, -Ferrari i aller høyeste grad innkludert..

Her finnes uttallige eksempler, men la oss begynne med lufte-rutinene; Hvor folk flest går tur med hunden, går jeg tur med hunden og kobbelet med katter. Så ofte anledningen byr seg, tar vi en tur nattestid, slik at også Ferrari kan slippe å gå i bånd. Var det ikke for Rusken og Twoface, ville dette vært en langt mer krevende affære, da Ferrari brått kan finne på å stanse opp, eller ta en avstikker før en vet ordet av det. Var det bare meg, ville ikke dette bare ha krevd en full årvåkenhet hele veien. Ferrari har det nemmelig i seg å sette seg fullstendig på bakbeina om han ikke får viljen sin. -Bokstavlig talt, i hans tilfelle! For han nekter å rikke seg av flekken, og i det han skjønner han er i ferd med å bli fysisk hentet, setter han i et bjeffekor uten like, liksom den tobeinte 3-4 åringen vil hyle. Spesielt på sen kveld og natt, er jo dette om mulig enda mer upassende enn i kassa på butikken med ditto nedrevne tyggegummipaklker fra hyllen ved siden av..

I slike tilfeller av trass, har jeg, som barneforeldrene, det velkjente trikset som går på at de må bli igjen alene til rådighet. Ferrari er derimot staere enn gjennomsnittet, for å si det slik, en kattepåvirket terrier som han er, samt at han er fullt klar over hvor mye lenger inne f.eks det å gå inn å hente ham ut i en hage. -Og dersom han i tillegg kan vanskeliggjøre jakten på ham inne på denne annenmanns eiendom, vet han virkelig å benytte seg av dette dersom han er i det rette humøret.. Men med hans tilsynelatende udresserbare ‘søsken’ fra katteslekten med på laget, går alt så meget bedre. For med en gang det stanses opp fordi Ferrari henger etter, går en av de straka vegen bort og gir ham et realt dytt i baken med labben. Når han derimot får det fore å løpe fra flokken, bremser de ham effektivt ned ved å benytte ham for hinderhopptrening, hvilket er det mest irriterende Ferrari vet.

Knerten har hatt Rusken som sin store helt fra den dagen vi fant ham ca 3 uker gammel.   

Men her oppstår imidlertid et aldri så lite etisk dilemma, for det kattene gjør her, er at de erter Ferrari, hvilket i prinsippet ikke er akseptabel oppførsel, så hva gjør man?? Gudsjelov, er Ferrari, liksom et menneskebarn i trassalderen svært snar til å sladre på sine søsken når de er i det rette lunet, slik at det kun blir med det ene, toppen to hoppene over ryggen hans, før han stanser opp, og ser seg tilbake med en forurettet mine, for så å pipe (les:sladre) i det han er hentet inn. Hadde det fått pågå lenger før ønsket virkning (å få stanset ‘rømlingen’), ville jeg imidlertid hatt et problem, da jeg ikke kunne tillatt erting gå upåaktet hen i de tilfelle det gagnet meg..

Videre er dette med foringen et kapittel for seg, for det er nemmelig ikke bare menneskebarn som ha det med å slå seg vrange ved matbordet! Liksom den tobeinte hyler, spytter og kniper igjen munnen dersom det er snakk om et næringsrikt måltid av typen nødvendig for barn i vekst, og dermed av barnet selv gjerne karakteriseres som fullstendig uspiselig, er også mine firbeinte vrange i matveien. Som det velfødde barnet i oljenasjonen Norge med kjærlige foreldre i et møblert hjem ikke evner å se for seg noe værre enn å måtte innta en bit brokkoli, og dermed er hellig overbevist om at h*n utsettes for barnemishandling av værste sort, gir mine katter uttrykk for det samme når det kommer til tørrmat.. Liksom småbarnsforeldren med brokkolien, er jeg helt på det rene med at kattens tannhelse avhenger av at en viss prosent av det daglige inntaket består av tørrmat. -Men mine katter, de forlanger bløtmat i Gourmet-utgaven, og det er ikke grenser for det hylekor de kan sette i gang dersom skålene fylles med tørrfor, mens ingen pakker blir tatt frem fra esken med de ønskede måltidene.

Dessuten er det et par av de som har spesialisert seg på protestaksjonen å få revet ned søppelposen, for så å få tømt- og spredt søppla utover gulvet, mens andre igjen, og da Pepsi i særdeleshet, har utviklet de mest oppsiktsvekkende ferdigheter hva angår istykkerkloring av emballasje. Får hun grep om pakkene med bløtmat i esken, forsyner hun seg selv, og om disse er utenfor rekkevidde, søkes den ultimate hevn gjennom strategisk plasserte rift i pakker hvis innhold medfører det størst mulige brydderi å få fjernet fra gulv, benker, osv, slik som sukker, kattesand, o.l. Så, liksom det ideelle i en barneoppdragelse da vil være å ikke gi etter, men holde ut torturen avkommet utsetter en for, i den hensikt at de vil spise i det de blir sultne og det som er servert er eneste alternativ, gjelder den samme utfordringen for en dyremamma som meg. -Og som de fleste småbarnsforeldre vil kunne bekrefte, er det slett ikke gitt at vi bestandig har de kreftene som kreves for å holde ut etter en lang dag..

Jeg antar også at de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen i det som følger av at arvingen bestandig higer etter hva enten de selv, eller de andre barna som måtte befinne seg i huset på det gitte tidspunkt måtte ha, men som vedkommende av ulike årsaker ikke bør/skal ha.. For meg som kjeledyrforelder, gir dette fenomenet seg utslag i at samtlige tigger etter ‘menneskemat’, hvorpå de også rapper så fort se ser sitt snitt, for ikke snakke om at de gjerne går fullstendig i ‘vranglås’ når det kommer til maten som følger deres egen art kontra den som ikke gjør det; På godt norsk, er det et helvete å få Ferrari til å spise hundematen, og kattene til å spise kattematen, for hunden nekter da å spise annet enn kattemat og omvendt.. Hvorvidt de liker det de insisterer på å spise, er irrelevant i den her sammenhengen; Har jeg f,eks ei brødskive med syltetøy, vil spesielt Knerten gumle i seg dette om han ser sitt snitt, selv om han viser med all tydelighet at han syntes det smaker grusomt. Knerten og Ferrari kan til og med gå så langt som å ta en bit frukt, hvorpå de tygger og svelger, mens ansiktene deres nærmest krøller seg sammen i avsky over den syrlige smaken. Hva tøttforet angår (hvilken fortype det er nok problemer å få i de fra før), må jeg bare tilstå å ha gitt opp, i den forstand at jeg bare kjører en dose for hund og en for katt opp i hver av skålene, for med dette å iallefall sørge for at enhver pelspøbel i det minste får i seg noe av dette foret tilhørende den respektive arten!

Ellers opplever jeg faktisk også at det foreligger en tilsvarende søskendynamikk blandt mine firbeinte som den som gjelder mellom de tobeinte. De kan krangle så busta fyker, men står last og brast ved hverandres side i møte med omverdnen og utenforstående. I dette, ligger også i aller høyeste grad et krav om årvåkenhet hva mobbing angår.. For jeg har ikke hund og katter hva mentalitet angår, jeg har ‘hatter’. Dvs at de i en nærmest absurd grad har tatt til seg sider med hverandres adferd. Videre, har de utvist en evne til ikke bare å samarbeide, men å gjøre dette på en måte hvor deres artsfordeler virkelig kommer til sin rett! Dette er på den ene siden det mest fascinerende jeg har vært vitne til i mitt liv, mens jeg på den annen side, ser hvilken ekstrem styrke dette gir dem..

I korthet, går teknikken ut på at de raske kattene jager sitt utvalgte bytte eller regelrette mobbeoffer rett i ‘klørne’ til den, til firbeint å være, fint lite atletiske, men desto mer ‘bittsterke’ Ferrari, med Rusken i en typ lederrolle, da han kan gå inn og bistå i samtlige ledd.. Heldigvis ble det ‘kun’ benyttet for å skremme i de to tilfellene (iallefall i hht hva jeg har sett) de har tatt det i bruk mot annet enn byttedyr. Det hele har imidlertid klare paraleller til den lille oppsternasige ‘drittungen’ jeg vil tro de fleste av gutta har minner om fra skoledagene; Han som samtlige i gjengen fantaserte om å gi en omgang juling, men som aldri ville funnet på å provosere når han ikke visste at hans enorme bølle av en storebror lå i skjul like i nærheten, og bare ventet på at en skulle sprekke, og sette etter ‘snørrhvalpen’ slik at han kunne føre de rett i fellen.. -Og igjen har en dilemmaet hvor det ikke er tvil om at de sammen står enormt mye sterkere mot verden, samtidig som den årvåkne forelder vet at deres barn kan være akkurat like ondsinnede som andres barn, og dermed har ant arvingenes tilløp til tiltruing av makt, m.m. – Situasjoner en er nødt til å slå ned på, og et adferdsmønster som må stanses, samtidig som en håper det ikke vil koste de evnen dersom de skulle havne i ei knipe en dag..

Nei, jeg har valgt å avstå fra å bli forelder i tradisjonell forstand, og vet dermed ikke hvordan/hvor krevende det er å ha barn, og ja, jeg har den fordelen at jeg trygt kan forlate mine ‘hottentotter’ uten tilsyn i noen timer. Men til gjengjeld, forblir disse tilnærmet like trassige, samt at de vil være avhengig av min omsorg livet ut. Og om det, kan jeg bare atter en gang henvise til de typiske småbarnsforeldre, denne gang i form av deres berømmelige standardfrase; “Javisst er det krevende, men [akk..] det er nå ingenting som er så givende heller, da, og som fyller meg med en tilsvarende glede..”

Og slik går no’ dagan her i galhuset..

Vi har alle våre feil, det er ikke dét.. Men for det første, er de som regel ikke av en slik karakter at folk skyr vårt selskap, og for det andre, er de fleste av oss både villige og kapable til å jobbe med disse om så skal være. Men de fleste av oss har vel også hatt/har vel en person i livet vårt som generelt er en sann lidelse å omgås, og som en har forsøkt å hjelpe etter alle kunstens regler uten at det har hjulpet noe som helst..(?)

Jeg kan desverre ikke hjelpe deg å endre på disse menneskene, da de er uforandelige. Men jeg kan i det minste gjøre rede for hvilke egenskaper det er snakk om, slik at du slipper å kaste bort tiden din på et prosjekt som er dødfødt i utgangspunktet.. 

•  Offerne →  Dette er de som syter og klager ‘non-stop’. Det er ikke måte på hvor negativt alt er, og hvor dårlig de blir behandlet av alt og alle. Dette er de som syntes å livnære seg på bebreidelser. Prøver du å vri samtalen over på noe annet enn deres endeløse klagesang, biter de deg tvert av for å fortsette der de slapp. Alt er tilsynelatende fryktelig galt i livet til disse menneskene, men ingenting er noensinne deres skyld. – ALDRI!  All elendigheten skyldes svikere, skandaløst helsepersonell, trygdeetaten, politikerne, ledelsen på arbeidsplassen, svigermor, søster, bror, og faen hakke og hans oldemor.

•  De selvrettferdige  →  Den som kan- og vet absolutt alt om alt mulig! Dette er de menneskene som uansett emne og/eller aktivitet/oppgave opptrer som verdens ledende på feltet. De skal ALLTID gi uttrykk for at de er bedre enn alle andre, og feiler aldri. Slik holder de det gående 24/7, uansett setting og selskap, hvilket går alle i deres nærvær fullstendig på nervene.

•  De desperate  →  Dette er de som formelig hamrer ned døren din kl. ti over halv elleve en tirsdagskveld, hvorpå han braser inn, svett i luggen,  rødmusset i ansiktet og passe vill i blikket fordi det er noe han trenger akutt hjelp til, en ‘once in a lifetime’ sjangse dere bare MÅ slå til på, og det må skje NÅ. Her har vi de menneskene som hele tiden er på desperat jakt etter kjappe løsninger og raske penger, hvilket får de til å sette seg i ei knipe gang etter gang, hvilke selvsagt må ha kvikke løsninger. Dette er de som satser på å vinne i lotto pga et vanntett system, eller spiller seg fra gård og grunn i jakten på den store gevinsten med de raske pengene.

•  De falske og illojale  →  Dette er de en etter kortere eller lengre tid oppdager, gjerne gjennom en ‘a-ha’ -opplevelse, lyver, manipulerer, sviker og ‘backstabber’ non stop. Disse menneskene sier aldri et oppmuntrende ord, gir en kompliment eller løfter en finger uten å ha en eller annen agenda. Ironisk nok, syntes catch-frasen deres å være typ; “Du vil aldri møte noe mer lojalt menneske enn meg..” De som imidlertid ER lojale, føler imidlertid skjelden noe behov for å proklamere dette på forhånd, da loyalitet kun kan vises med handling, og aldri med flotte ord.

•  Tvilerne/konspirasjonsteoretikerne  →  Her har vi de paranoide. De som ikke evner å i det hele tatt se muligheten for at noe eller noe kan være genuint. I deres øyne, er alt nytt falsk nytt, og hele verden konspirerer mot dem. Det er disse som f.eks er hellig overbevist om at Barak Obama er Osama Bin Laden i forkledning, liksom både venner og familie konstant konspirerer mot de, forsøker og lure de, osv.

•  ‘Quitters’  →  Her har vi de som starter på nytt hele tiden, for så gi opp ved første korsvei. Prosjekter startes opp ‘non-stop’ og oppgis uten unntak i god tid før de er fullført. De skifter jobber oftere enn en gjennomsnittsnordmannen skifter undertøy, og er konstant på flyttefor fra det ene stedet til det andre. Å avtale noe med de, er umulig, da de garantert vil komme opp med en eller annen grunn for å trekke seg, og er i det hele tatt noe herk å ha med å gjøre.

Det finnes mennesker som har de merkeligste matvarepreferanser, og jeg er et slikt menneske.. Her følger de av mine matvaner som andre har vanskelig for å forstå seg på.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

• Jeg foretrekker brusen lunken fremfor kald, liksom jeg liker kaffen lunken fremfor varm.
• Det samme prinsippet gjelder nær sagt alt i matveien; Kjøleskapmat må stå ute å ‘varme seg’ før jeg spiser, liksom varmmaten må kjølne seg først.
• Syltetøy og brunost er i mine øyne en fortreffelig kombinasjon. Dette er også det eneste, sammen med pommes frites jeg kan få ned når jeg er syk.
• Jeg har til dags dato enda ikke klart å ta en bit med egg i munnen, kokt så vel som stekt, uten å kaste opp. Eggerøre går imidlertid greit nå i voksen alder. Egg er dermed det eneste som tvinger meg til å bryte høflighetsprinsippet jeg har om alltid å spise det jeg får servert borte.
• Jeg er ikke spesielt begeistret for smakene surt og bittert. Surt smågodt er derfor ikke godt i det hele tatt, mens jeg elsker dets salte motstykke.
• Dette har også ført til at jeg sukrer syltetøyet (for bringebær er dette et absolutt ‘must’).
• Jeg syntes billigbrødene er langt å foretrekke fremfor de øvrige.

• Jeg har aldri vært noe glad i matvarer som gir mye tyggemotstand (dvs. seigt å tygge), hvilket stort sett innkluderer det som er av kjøtt fra svin og storfe. Koteletter og ribbe er dermed ikke noe jeg spiser uten at jeg ‘må’ (les:får servert), mens biffen må være av møreste sort. Etter jeg begynte å jobbe i resturanten, er dette blitt synonymt med biffen til ‘Onkel’ (kokken vår). Dette vil også si at jeg heller ikke er spesielt begeistret for vingummi, o.l, mens sukkertøy derimot er toppers.
• Jeg syntes nærmest å være det eneste voksne mennesket nord for Ekvator som elsker burgerne fra mcDonalds. Spesielt cheeseburgerne går rett hjem hos meg. Dette innebærer at nå som nærmeste mcDonalds resturant befinner seg en halvtimes kjøretur unna, hamstrer jeg en 10-15 stk. som er fortært i løpet av et par timer, slik at jeg bestandig angrer at jeg ikke kjøpte fler..
• Jeg må bestandig mose potetene i sausen. I de settinger hvor dette ikke ‘sømmer seg’, er måltidet rett og slett forringet, hvilket vil si at det ikke smaker så godt som det ellers ville ha gjort.
• Når det kommer til leverposteig, er denne absolutt å foretrekke oppvarmet (til middagstemperatur) med en ‘dæsj’ remulade (ev. majones) på.
• Jeg elsker mandariner/klementiner, men i form av ‘peelede’ båter på catering-smørbrød o.l, er de derimot ‘anything but’.
• Bort i mot alt mitt inntak av frukt og bær skjer etter å ha mixet de sammen til en smoothie. Årsaken er at alt av skall, steiner og annet rusk da er eliminert, pluss at det for en del frukter også er relatert til det nevnte issuet med tyggemotstanden.

I det jeg klikker meg inn for å lese dagens nyheter, blir jeg møtt av et oppslag som viser en mann som har stappet en ball hvis størrelse later til å befinne seg et sted mellom golfball og biljardkule inn i munnen under overskriften; “Bisarr trend sprer seg i sosiale medier!”

Jeg mener.. HÆ!?.. Dette må da være ‘pinlig idioti/dumhet’ på et helt nytt nivå!? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

..- Og allerede i artikkelens første linje ble det klart at det var som antatt; Menneskelig dumhet på det nivå som får det til å knyte seg av skam over ens artstilhørighet..

Det viser seg nemmelig at det har formelig eksplodert av bilder av guttunger og unge menn med en såkaldt ‘tyggeball’ stappet inn i nebbet slik at det ser ut som om de er i ferd med å kveles, mens det de faktisk gjør, er at de forsøker å trene seg til et mer markant kjeveparti. Resultatet er at kjevespesialistene rennes ned av unge herremenn med så store smerter at de ikke makter å gå på jobb/skole. – Og det værste er at denne treningen etter sigende skal være fullstendig fåfengt i utgangspunktet, da kjevemuskelaturen ikke er konstruert til å kunne trenes opp! Det beste man visstnok kan oppnå med disse ‘jaw-break’erne fra helvete, er noe oppstramming som vil gå tilbake igjen med det samme.

Men det klart værste i mine øyne, er jo at det åpenbart må være livsfarlig å gå rundt med en gummiball som rommer hele munnhulen! Sånt tilsier jo all logikk og sunn fornuft medfører en kvelningsrisiko som ikke er til å kimse av..

Som et samfunnsfenomen, er jeg jo bare nødt til å spørre; A) Tyggerne over 18 år, -altså voksne menn; Hvordan i himmelens navn er det dere skal kunne klare dere her i verden nå som dere faktisk står på egne bein, når dere åpenbart er fullstendig ‘clue-less’ m.h.t elementær kunnskap som går på hva et menneske bør unngå av hensyn til ren overlevelse fra den ene timen til den neste?  B) Foreldrene til de yngre tyggerne: Følger dere overhodet ikke med på hva ungene deres driver med i det hele tatt!?.. Disse kidsa, hvorav en brorpart av de i ungdomsskolealder, har vitterlig; 1. Brukt penger på denne ballen,    2. Sittet/gått rundt med hva som ved første øyekast ser ut som ei biljardkule stappet inn i ‘kjeften’ i en etter alt og dømme ikke ubetydelig del av tiden hjemme uten at noen har sett det,   3. Og det værste av alt; Lagt ut bilder ‘left, tight & center’ (liksom også vennene deres har gjort) med bulende kjaker og en gummiball bulende ut av den proppfulle munnen. -Og alikevel har det i beste fall gått dere hus forbi, mens det sikkert også er de som har sett det uten å fått stanset det pronto!

En kan ikke annet gjøre enn bare å riste på hodet.. Nå som det er rimelig sikkert at også universet har en grense, finnes det bare å være en ting igjen som er uendelig; Den menneskelige dummhet.

Hvor langt kunne du strukket deg m.h.t tilgivelse for grove svik fra dine nærmeste? Ville du ha kunnet tilgi en som feilaktig utpekte deg som seksualforbryter eller morder? – Eller en som har myrdet eller på annen måte forbrutt seg grovt mot deg selv eller noen av dine nærmeste, for den saks skyld?.. Vel.. Det finnes faktisk mennesker hvis evne til å tilgi rett og slett er umenneskelig..  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg så akkurat et klipp fra et britisk talkshow hvor to kjente kvinner, deriblandt 80-tallsikonet Samantha Fox, var invitert for å snakke om grove svik fra sine aller nærmeste. Hun fortalte et for meg så grovt svik fra sin egen far at jeg slettes ikke er sikker på om jeg ville sagt et eneste ord til mannen igjen..

For de som ikke kjenner til Samantha Fox, var dette dama hvis plakater tapeserte de fleste gutterom på 80 -tallet. Hun var imidlertid ikke mer enn 16 år gammel da hun slo igjennom, og overlot dermed naturlig nok styringen av det økonomiske til sin far. Etter noen år blir hun imidlertid kontaktet av skatteetaten etter at det var oppdaget ganske så grove urettmessigheter. I følge de skulle hun være blandt øyrikets aller rikeste kvinner, hvis formue var hinsides over hva hun hadde oppført i sine papirer. Forklaringen, viste det seg, var at faren systematisk hadde tappet sin datter for penger, -store penger. På toppen av det hele, slår mannen seg vrang og hyrer advokater for i størst mulig grad å komme unna konsekvensene av hva han har gjort. På tross av dette, forsøkte alikevel Fox å rekke ut ei hand for forsoning helt frem til han døde in år 2000.  Greit nok at det faktum at det var hennes eget opphav det var snakk om, men i mine øyne er dette alikevel enormt storsinnet. Jeg er slettes ikke sikker på at jeg ville klart å gjennoppta forholdet etter et slikt svik, -og jeg ville iallefall ikke hatt det i meg å ta initiativet til denne forsoningen, det er sikkert og visst..

Men den ultimate tilgivelsen i mine øyne, er den som den uskyldig dømte voldtektsforbryteren Ronald Cotton sto for etter endelig å ha fått bevist sin uskyld etter ti år innesperret i et amerikansk høysikkerhetsfengsel. Dommen som falt i 1985 var i bunn og grunn basert på det ene av offrene, Jennifer Thompson-Cannino’s vitneforklaring, hvor hun, dog i beste mening, feilaktig utpekte Cotton som overfallsmannen. Utvelgelsen var et resultat av metoden som tidligere ble benyttet i amerikansk etterforskning, og som har vist seg å være svært mangelfull m.h.t rettssikkerheten. Men ikke desto mindre, var det Thompson-Cannino som ikke bare fikk ham dømt, men som også sørget for at alle hans forsøk på å nå frem ble blankt avvist ved å insistere på at hun hadde utpekt rett mann inntil dna-analysen ble innført, og derav fikk utelukket mannen fra forbrytelsen.

Greit nok at Thompson-Cannino ble regelrett manipulert til å tro hun hadde utpekt rett mann, men ikke desto mindre hadde mannen tilbragt 10(!) lange år som sexualovergriper i et helvete av et fengsel.. At han allikevel tilga sin ‘bøddel’ uten forbehold, er for meg stort hinsides fatteevne. -Og ikke nok med at han tilga henne, med full forståelse for at hun handlet i god tro, men på toppen av alt, båndet disse to så til de grader at de i ettertid ble som den nærmeste familie å regne, og reiser den dag i dag rundt hele USA for å opplyse om risikoen for feilaktige vitneutvelgelser og ditto domfellelser!.. Jeg kan bare bøye meg i støvet i nesegrus beundring..

Hvem blir vel ikke fra tid til annen slått av tanken; ‘Shit, h*n har virkelig scoret over evne!..’  Om en misliker disse kjensgjerningene aldri så sterkt, er det ikke til å komme utenom at en nå og da møter på par hvorav en blir slått av hvor mye mer attraktiv den ene parten syntes å være enn den andre.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi tviholder jo gjerne på illusjonen om at det er det indre som teller, i tillegg til at den siste tidens nyoppførte uskrevne regler sier at ‘alle mennesker er vakre på sin måte’, hvorpå selv den minste lille innsigelse på disse tingene ansees for å være uakseptabelt. Men når samfunnet setter slike begrensninger for hva som er ‘lov’ å fronte, føler jeg gjerne et tilsvarende behov for å utfordre det, og da spesielt i tilfeller som dette; For jeg er nemmelig ikke et øyeblikk i tvil om at praktisk talt alle de som proklamerer syn som at ‘alle er like vakre’, at skjønnhet kun er opp til øyet som ser og at det kun er det indre som teller, lyver for seg selv så vel som for omverdnen. Om en misliker det aldri så sterkt, kan en ikke benekte eksistensen av objektiv skjønnhet, -altså at noen objektivt sett er ansett for å være vakrere enn andre.

Når det er sagt, mener jeg overhodet ikke å si at disse andre faktorene som personlig smak, personlighet, osv IKKE er reelle faktorer som spiller inn når det kommer til vår oppfatning av et menneske som vakkert, for det gjør de så absolutt! Jeg har bla.a selv latt meg overraske av i hvilken grad min oppfatning av det rent eksterne hos et menneske påvirkes (i positiv eller negativ retning) av hvorvidt jeg liker eller misliker vedkommendes personlighet. – Og videre har ethvert menneske selvsagt sine personlige smakspreferanser! Men paralellt med disse individuelle faktorene, finnes det også visse utseendemessige trekk og typer som appellerer til allmennheten, for å si det slik.

Disse irrgangene for hva denne objektivt anerkjente skjønnheten består av blir imidlertid for omfattende å gå inn på her (men dette er imidlertid et tema som er behandlet her), da poenget rett og slett er at  enkelte mennesker er generelt sett ansett for å være attraktive enn andre.

Først og fremst må en ting må være helt klart: Det indre teller faktisk mest, og dette gjelder praktisk talt for alle mennesker uansett ytre fremtoning når det kommer til partnervalg. Men samtidig levnes det ingen tvil om at det ytre i aller høyeste grad også er en medvirkende faktor når en ser hvordan et så stort flertall ender opp med en partner som er tilnærmet like attraktive at en skulle tro det var en naturlov. Den kjekkeste gutten/mannen går for den fineste dama og vice versa, av den enkle grunn at de har et utseende som gir de muligheten til å velge på øverste hylle. – Og har du muligheten til å velge fra denne øverste hylla hva utseende angår, så benytter du deg av denne muligheten, uansett hva du interlektuelt sett er ute etter i en partner. Et godt eksempel på dette, er skuespilleren George Clooney; Skuespilleren som beundres for sitt utseende av kvinner i alle aldre verden over. Men Clooney er faktisk alt annet enn en overfladisk ‘fuck-boy’, og langt mer enn en glamorøs filmstjerne. Mannen er nemmelig genuint opptatt av verdens problemer, sine medmennesker og dyr, og at han i sin tid så etter det indre i en kvinne, kjøper jeg fullt ut. – Vel.. ‘Fullt ut’ i betydningen at dette var hva mannen selv bevisst var ute etter. – Og (selvsagt) fant han ei med disse indre kvaliteter, -og hun var ikke engang kjendis fra underholdningsverdnen, men anerkjent menneskerettsadvokat. -Men ikke desto mindre befinner unektelig kvinnen som i dag går under navnet Amal Clooney på den nevnte øverste hyllen utseendemessig!

Etter alt å dømme, er vi mennesker biologisk ‘innstilt’ på å gå for det beste vi kan oppnå, også når det kommer til hva som i dag er å betrakte som rent overfladiske faktorer, da dette er noe vi gjør om vi er det bevisst eller ei. Men så er det nå en gang slik at det ikke finnes noen regel uten unntak, hvilket også gjør seg gjeldende her.. – For hist og her kommer vi over par som hva ‘eksteriøret’ angår unektelig befinner seg på ulike hyllenivåer, for å bruke det uttrykket. Par hvor den umiddelbare tanken som slår en ved møte er typ; ‘Woow! Har h*n scoret over evne, or what!?..’

Denne tanken blir som regel fulgt av skam i det den når bevisstheten, samtidig som vi heller ikke greier å fornekte det vi ser; At den ene er og blir mer attraktiv enn den andre, objektivt sett. Men for min del, er det essensielle ved disse parene det beundringsverdige. Er det noen som virkelig har hatt ‘baller’ til å kjøre sitt eget løp, så bunnløst ærlig, rent og genuint at selv ikke underbevisstheten har latt seg styre av omverdnens syn på skjønnhet, er det de som velger ‘under evne’, for å si det sånn. Det er disse, og kun disse vidundermennesker innen de personlige egenskaper jeg setter høyest, nemmelig det å gjøre seg opp sine meninger på selvstendig grunnlag, som har troverdighet i hht at skjønnhet er relativt fordi de rett og slett har evnet å heve seg over den menneskelige smålighet. Desverre må jeg for min egen del bare bite i det sure gresset, og erkjenne at jeg etter alt å dømme er ‘stuck’ i denne lite beundringsverdige menneskeligheten hvor meningsløse kriterier, mot all fornuft, tas med i betraktningen ved partnervalg. Og som om ikke det var nok, er min personlige preferanse ‘laid-back med en edge av bad-boy’ over seg innenfor den akk så objektivt/allment ansette attraktiviteten. Det eneste bitte-lille lysglimt i så måte, er at jeg i det minste innehar evnen til å se og nesegrust beundre dette interlektets seier over det primitive/instinktive, og det er da iallefall noe..

Å leve med en sykelig sjalu partner, er rett og slett ødeleggende. Vissheten om at selv den minste ting vil føre til et tredjegradsforhør, kjeft, ‘silent treatement’, eller hva det måtte være, for ikke snakke om stadige kontroller av mobil, PC, o.l er særdeles anstrengende og uholdbart i lengden.  Problemet er at sjalusi ofte er vanskelig å avsløre, da vedkommende vet å sjule hva som ligger til grunn for disse handlingene. Her følger imidlertid åtte tegn som tyder på at problemadferden er bunnet i en giftig eiesyke, og derav at du bør reagere deretter.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

—->>>>  H*n misliker at du snakker om andre:  Vedkommende vil sørge for å få avbrutt fremsnakk av andre så fort det lar seg gjøre ved enten å komme opp med en legitim avbrytelse eller unnskyldning for å forlate rommet (toalettet, sjekke mat i ovnen, osv).

—>>>  H*n blir plutselig unormalt oppmerksom/oppofrende:  Er vedkommende særs oppmerksom og godhjertet av natur, er det selvsagt ikke noen grunn til uro. Det er når dette kommer i form av en plutselig adferdsforandring over natten etter at du f.eks har fått en ny jobb, har blitt kjent med noen nye mennesker du ønsker å tilbringe tid med, e.l at det er grunn til bekymring. Årsaken til den tilsynelatende positive endringen, er nemmelig at h*n føler disse nye aspektene i livet ditt som en konkurranse om deg, og av frykt for å ‘tape’, oppfører h*n seg på denne måten for å ‘vinne deg tilbake’.

–>>  H*n er snarsint:  I motsetning til det forrige punktet, er også det å plutselig fare opp i sinne for bagateller og/eller ubegripelige ting en adferd som er typisk for sykelig sjalu/eiesyke mennesker. Begge disse tilsynelatende motpoler har imidlertid sine røtter i vedkommendes behov for å sjule sin sjalusi og derav usikkerhet, og formålet deres med disse raseriutbruddene er kun å få din fulle oppmerksomhet over på seg.

->  H*n ignorerer deg:  Dette gjøres eksempelvis ved å plutselig å skulle late som om de er fryktelig opptatt med noe, og derav ‘lukker seg inn i et tilnærmet ugjennomtrengelig skall’. Her er atter igjen hensikten å få all din fokus over på seg, og da helst ved at du skal tigge og be om deres oppmerksomhet.

->  H*n insisterer på å tilbringe mer tid med deg og/eller ringer deg konstant når du er utenfor synsvidde:  At partneren bestreber seg på å tilbringe så mye av sin tid med deg som mulig og/eller ringer deg med max en times mellomrom når dere er fra hverandre, er også noe som i aller høyeste grad gir grunn til uro for at det kan ha sitt utspring i eiesyke. Vedkommende søker i disse tilfellene å få ha deg for seg selv ut i fra sitt kontrollbehov.

–>>  H*n dukker plutselig opp på uventede/upassende steder:  Har du å gjøre med en partner som har det med plutselig å dukke opp på tilsynelatende uventede og/eller upassende steder og settinger, som f.eks jobb, venninnemøter/kompiskvelder, osv, er det stor grunn til uro. Er dette noe du kjenner deg igjen i, er det ikke engang et spørsmål om det foreligger et giftig kontrollbehov. Da er det bare å ta affære umiddelbart!

—>>>  H*n skal ‘vise’-/tøffe seg:  Et trekk som gjelder menn i særdeleshet, er at han føler konkurranse i enhver setting dere befinner dere i hvor det er andre av samme kjønn som vedkommende tilstede. H*n vil dermed gå ‘all in’ for å vinne det psykologiske overtaket.

—->>>>  H*n spør, graver og kontrollerer:  Opplever du ofte å bli utsatt for et ‘tredjegradsforhør’ i det du kommer inn døren, og som en sikker ting dersom du skulle være bare fem minutter senere enn avtalt, eller gud forby, at h*n ikke har fått tak i deg på tlf, har det allerede rukket å gå så alt for langt, og du er rett og slett nødt til å handle umiddelbart for å redde deg selv fra å slites i fillebiter. Det samme gjelder dersom du opplever kontrollsjekker av mobil, PC, o.l.

‘

*