Av en eller annen grunn lar enkelte andre og tredjegenerasjons innvandrere seg radikalisere, og det så til de grader at de drar avgårde til Syria for å melde seg til tjeneste som IS-krigere, hvilket vil si at de går i krigen FOR terror. Velger en å ta denne turen til Syria, burde i mine øyne være ensbetydende med å kutte alle bånd til Norge. Har en tatt dette valget, nytter det ikke å komme gråtende etterpå å si at en angrer. Har du valgt å reise til Syria, får du bli i Syria, samme faen hva det innebærer, for jeg ønsker iallefall ikke å ha terrorister blandt mine landsmenn..
Først og fremst er jo fokuset rettet på de kvinnelige IS-krigerne, som gjennom sitt valg har sagt seg villig til å ofre livet for en organisasjon hvor et kvinneliv er tilnærmet uten verdi. Det vil si at de drar av gårde som lettlurte idealister, hvorpå de får et brutalt møte med en virkelighet hvor de er fullstendig strippet for rettigheter, hvilket naturlig nok ofte vil føre til at det angres. Vel.. Dette scenariet syntes å være det eneste logiske i våre norske øyne, og når de på toppen av det hele kommer drassende med en smått pjuskete utseende unge eller to, er deres troverdighet som angrende og omvendte syndere i realiteten sikret..
For mitt vedkommende, skal det imidlertid langt mer til enn som så for å bli trodd, uansett hvor logisk og naturlig det måtte syntes å være at et møte med den ultimate kvinnediskriminering får åpnet vedkommendes øynene for virkeligheten. Det er nemmelig også et kjent faktum at de fleste av disse kvinnene ikke går i krigen som soldater i tradisjonell forstand, men som rugemaskiner som skal besørge rekrutteringen. Slik jeg har forstått det, reiser de da ned, hvorpå de blir sendt videre til den lokalitet hvor den blivende ektemann tar et avbrekk i sine krigshandlinger og terrorvirksomhet til graviditet er påvist. Dernest blir hennes livsmisjon satt til å bære frem, for så å fostre opp hva som forhåpentligvis er en ny rekrutt, og i værste fall en salggjenstand eller fremtidig rugemaskin (alt ettersom hvilket behov som melder seg). Altså; Deres misjon her i livet, hvilken de er hjernevasket til å tro er gitt de av Allah ‘in person’, er å fostre opp det de måtte klare å fremskaffe av guttebarn til å bli så sunne og sterke (og hjernevaskede) som overhodet mulig. Her kan de som kjent bli nødt til å gå til pers i terrorens tjeneste allerede i 12 års alderen, hvilket vil si at det ikke er rom for forsinkelser hva den fysiske fostring angår. Så hva er da å anse som det smarteste en kan gjøre dersom en har en sykelig femåring, et norsk statsborgerskap og troverdigheten til en kvinne som fremlegger et ønske om å forlate Syria, Irak eller Afganistan?.. – Å fremstå som angrende synder for å få rekrutten behandlet i et toppmoderne norsk helsevesen! I beste fall, får de selv følge med og derav forlate krigen i ‘ære’, mens det værst tenkelige scenarie er at de må finne en som kan oppfostre gutten i samme terrorsympatiserende ånd i Norge, hvilket etter alt å dømme neppe vil kreve stort mer enn en tlf til den alltidsnærværende mullah Krekar. Han har jo vist seg å ha et rikholdig utvalg av sympatisører rundt det ganske land..
Jeg sier ikke at dette gjelder ‘alle’ som ytrer ønske om å få returnere fra et liv i IS’ tjeneste. Jeg sier ikke engang at det gjelder de fleste, og når sant skal sies, bør det ikke være tilfelle for noen! Men dette (eller andre tilsvarende vederstyggelige scenarier) kan meget vel være tilfellet i disse sakene. Og for mitt vedkommende er dette nok til at de bør nektes retur. Norge inntok såvisst en temmelig passiv rolle i den første tiden etter 11. september -tragedien, men ble etterhvert en fullverdig deltager i krigen mot terror, hvorpå våre styrker spilte en stor og avgjørende rolle i både fellingen av Arafat så vel som selveste Osama Bin-Laden. På bakgrunn av dette, vil det å melde seg til tjeneste for disse landssvik i ordets fulle betydning. Kjemper en for IS, kjemper en mot Norge, på samme vis som Quisling & co i sin tid kjempet imot Norge ved å stille til tjeneste for Nazi-Tyskland. At denne krigen ikke foregår på norsk jord, er irrelevant i så måte. -Og ingen ved sine fulle fem ville vel tatt en yttrykt angrende synder inn i varmen sånn uten videre! -Iallefall ville ikke jeg vært så naiv, for landssvik generelt og der det i tillegg dreier seg om en væpnet konflikt spesielt, er den mest alvorlige forbrytelse som et menneske kan begå. I denne konteksten, er rikets sikkerhet av altoverskyggende betydning, hvorpå en ikke kan tillate seg å ta noen sjangser som kan tenkes å gå på bekostning av denne. Desverre innebærer dette til tider at det blir nødt til å foretas valg som kan syntes i overmåte kyniske, som f.eks å overlate ei gråtende kvinne med et sykelig barn til sin egen skjebne. Fra mitt ståsted har vi som nasjon rett og slett ikke råd til å feilbedømme i et slikt tilfelle, og dermed slippe en terrorist inn i landet..
