Endelig fikk vi det første, lille snøfallet! Om så aldri så tynt, gjør det brått verden så uendelig mye lysere, og derav sinnsstemningen desto bedre.
Spørsmålet var imidlertid hvorvidt Leah [Kjekstadmarkas Leah] husket snøen fra sist vinter, for hun var jo ikke mer enn drøye fire måneder da den forsvant i månedskiftet februar-mars..
Ut i fra reaksjonen da vi kom oss ut på første lufting i morges, ble det i det minste tydelig at den ikke vil bli noe mindre artig å leke i denne sesongen!
12 år gamle Rusken var tydeligvis langt i fra like imponert der han kommer subbende etter, og ikke var snakk om å ville la seg fotografere. Så snart det kameraet gikk i hans retning snudde han hodet tvert. På gud-vet-hvor-mange knips jeg tok, var det eneste jeg klarte å oppnå m.h.t å få med ansiktet at han kommer loffende i bakgrunnen i det Leah foreviges under en sniffepause. Hva resten av kattemafiaen angår, var det imidlertid ikke engang snakk om å sette så mye som en en pote utenfor døren. .
Har du også undret deg over hvordan hele samfunn fra tid til annen har oppført seg som om de er rammet av en felles galskap? Der alt av fornuft, empatiske følelser og medmenneskelghet brått er fullstendig fraværende, og de rammede ter seg som fjernstyrte zombier, som f.eks heksejaktene i middelalderen og NAZI -tyskland på 1930- og 40 -tallet..
Kort fortalt, skyldes dette at den menneskelige hjernen har en fundamental svakhet hva ytre påvirkning angår, slik at vi er mottakelige for å kunne ledes inn i en såkalt massepsykose. Psykologer har lenge hevdet at den største trusselen mot menneskeheten er vår egen hjerne..
Den anerkjente psykologen Gustav Le Bon uttalte i sin tid følgende:
«Massene har aldri higet etter sannheten. De ignorerer bevis de ikke liker eller ikke passer inn i det kollektive mind-set, liksom de ignorerer ‘errors’ av samme årsak. Dermed blir den/de som forer de med illusjoner fort deres ikoniske helt og læremester, og de som forsøker å ødelegge illusjonen blir deres ofre.»
Folk er definitivt mer sårbare for å utsettes for massepsykose i dårlige/usikre tider, hvor deres mentale tilstand er ganske så skranten i utgangspunktet, på samme vis som bakterie- og virusepidemier har større sjanse for å bryte ut når immunforsvaret ikke er på topp. Det er bare at når det kommer til de mentale epidemier, lar det seg ikke gjøre å komme opp med noen spesifikk kur.
En annen viden kjent psykolog, Carl Jong har uttalt følgende i sakens anledning:
«Når noe ved samfunnet går galt, blir folk mer irrasjonelle, og derav mottakelige. Handlinger som er fullstendig uakseptable når utført enkeltvis blir OK når de begås i fellesskap, men de som rammes av en massepsykose har selv ingen anelse om dette.»
For å forstå årsaken til at hele samfunn kan miste grepet om virkeligheten på dette viset, må vi først klargjøre hva som fremskaffer psykoser hos enkeltindividet: Og svaret på dette, er at noe trigger en regelrett tsunami av negative følelser, som redsel, sinne, sorg og ren panikk. Om så kilden til denne bølgen av panikk og negative følelser rammer et helt samfunn- og ikke bare et enkeltindivid, rammer det alle på samme måte. Samtlige søker så kollektivt en lindring for den indre smerten ved å finne en mening med det som skjer, -få en slags orden i kaoset.. Problemet er bare at panikken som følger med i denne ‘pakken’ er den reneste kryptonitten i forhold til det rasjonelle. Videre fyrer en hverandre opp, slik at det som oppleves som fornuftig og rasjonelt i realiteten er et stadig mer forvrengt virkelighetsbilde.
Og den aller verste- og farligste formen for massepsykose, er den som avstedkommer i et totalitært regime, hvilket i praksis vil si et fullstendig sentralisert styre, kombinert med en ignorering av menneskerettighetene. Her er det altså styresmaktene som forer på med illusjonen, og dermed stiger i gradene til noe ufeilbarlig, allvitende, mens folket blir deres offer i samlet flokk. Disse menneskene reduseres da til noe tilnærmet barn i det de har gitt fra seg styringen av eget liv, de gjør seg ikke lenger opp selvstendige meninger, og har m.a.o endt opp som kveget som passivt dilter etter bjellekua i følge med resten av flokken. Folket er rett og slett ikke lenger rasjonelt. Når en har kommet dithen hvor flokken følger bjellekua på dette viset, er de for den som styrer showet redusert til viljeløse ‘puppets’ som lydig og veldressert går med på- og vil kunne utføre hva som helst.
Den ovenfor nevnte Carl Jong definerte massepsykose som ‘Killing of the mind’, og å trigge det er bare et spørsmål om å moderere/manipulere den kollektive trygghetsfølelsen i rett tid og på rett sted. I praksis foregår dette med at det pøses på med dommedagsoverskrifter kombinert med ditto formuleringer. Etter å ha besørget panikken, roer en det litt ned, før en gjentar bombardementet av nyhetsoverskrifter. Når så denne ‘tsunami’ nummer to treffer, er jo folket fremdeles rystet til grunnen etter første runde, hvilket igjen fører til at moralen- og motstandsdyktigheten reduseres. Dernest sper man på med å spre forvirring i form av slikt som manipulasjon/morerering av virkeligheten, fortielser og ren løgn.
Sprøyte gal (ill: Steigan.no)
Har utviklingen kommet hit, er den borderline umulig å reversere, da logikk kan imøtegås med logikk, mens det ikke finnes noe tilsvarende våpen mot det irrasjonelle.
Dette her er imidlertid ikke bare Hitler-Tyskland i et nøtteskall. Det samme funker like forbannet i en mindre skala, slik som f.eks i den lille bygda Bjungn en gang på begynnelsen av 90 -tallet, da det brøt ut en pedofoli-panikk som igangsatte en heksejakt uten like hvor seksualforbrytere ble ‘utpekt’ over en lav sko med stadig villere begrunnelser. Verst gikk det ut over barnehagelæreren Ulf Hammern, som til slutt ikke bare endte med å ha forgrepet seg på unger to steder samtidig, men også skulle ha fylt hele rom med sæd, slik at man vasset i dette her til langt oppover beina.
Enhver idiot ser jo at dette er den totale galskap i ettertid, -hvilket var akkurat det det var også; Den totale galskap.Og en tilsvarende galskap er faktisk lettere og raskere og iscenesette i dag enn det noensinne har vært. Med telefoner, sosiale medier, TV, aviser og gud vet hva, får sansene åre en overdose av stimuli. Når en så adder en maktfaktor sterk nok til å styre, manipulere og sensurere den informasjonen som pøses ut, så har de den respektive befolkningen i sin hule hånd.
Da trenger de bare å bruke den gitte utløser av den rådende panikken til å isolere de. Som nevnt, søker man i sådanne stunder en lindring-, en gjenopprettelse av en slags orden, eller en vei ut av gjørmaa, om du vil. Den respektive myndigheten kan så gi de denne lindringen, det er bare at prisen de må betale er den totale underkastelse. En betaler m.a.o med å oppgi ens individuelle frihet og selvråderett, og blir med det passive marionetter som danser etter den styrendes pipe, fullstendig blottet for kritisk sans/tenkning. Videre toppes så gjerne det hele ved at man finner en syndebukk å pinne den rådende elendigheten til.
Når sant skal sies, så lyder vel dette her urovekkende kjent, gjør det ikke??
Som sagt, har jo ikke ofrene den ringeste anelse om det som skjer- og som de er en del av mens det pågår. En god del av de involverte vil heller ikke komme til å se det i ettertid. For utenforstående, er det imidlertid klart som dagen. Ergo er det enten at en kjenner seg igjen, eller så gjør en det ikke. Her er det lite poeng i å argumentere, da kapabiliteten til en slik erkjennelse ligger inne i den enkelte. – Hvilket også er tilfelle i hht det å ha evnen til å unngå å la seg rive med i slike massesuggersjoner. Her finnes det imidlertid ting en kan gjøre m.h.t å verne seg:
I det en får de første signalene om at noe skremmende er i emning, bør en sette grensene for hva en er villig til å gå med på allerede her, -før panikken eventuelt setter inn. Videre bør en så bestemme seg for hvordan en skal ta den faktiske informasjonen som blir en gitt ut av den konteksten den pakkes inn i, for med det å unngå aå la seg manipulere av denne. Dernest har en det aller viktigste våpnet; Nemlig å være kritisk og årvåken i forhold til autoriteter, uten at det bikker over til å bli paranoid og irrasjonelt den andre veien.
Det finkulturelle/kunstneriske uttrykk for at menneskeheten kollektivt har gått fullstendig fra vettet, er slikt som at en jævla banan tapet på en hvit bakgrunn med duct-tape blir kunsterklært og prissatt til en million dollar, -hvilket altså vil si et sted mellom 10- og 11 mill. kroner..
Verket “Comedian” av Maurizio Cattelan. (skjermbilde x)
Om du tenker at det her bare er noe ‘kødd’, har du min fulle forståelse. Men surrealistisk nok, er dette faktisk det kunstverket som det antydes innledningsvis.
Verket, som bærer navnet ‘Comedian’, er bokstavelig talt tapet i hop av den italienske kunstneren, Maurizio Cattelan. Det ble presentert for verden som et av tre banankunstverk under Art Brasel i Miami i 2019. På denne messen, ble de tre bananene solgt for priser fra 120- til 150.000 dollar, for så at verdien på dette makkverket altså har regelrett eksplodert når det i disse dager atter igjen skal ‘under hammeren’, som det så fint heter.
Herregud, 120-150 tusen dollar er imidlertid så til de grader surrealistisk og hinsides absurd at den respektive prisøkningen iallefall ikke for min del gjør nevneverdig inntrykk. Sjokkeffekten ble liksom brukt opp allerede her, slik at den like fullt kunne ha gått opp til 100 mill kr. Greia er jo at det eneste jeg evner å tilskrive et minstemål av verdi ved denne smørja, er de bananene som i utgangspunktet kunne spises, og. med max flaks, at duct-tapen kan dras av dette underlaget for gjenbruk den dagen en står der og rullen er tom. – Og nå, etter fem år, så tror jeg en trygt kan avskrive den bananen som næringskilde, for å si det sånn, slik at en i beste fall sitter igjen med en tape-bit for potensielt behov og et blankt lerret eller hva det nå er som ungene kan tegne på.
Jeg er fullt klar over at jeg rett og slett må være ‘kunstnerisk tilbakestående’, da det er fullstendig blottet for både interesse- og innsikt innen alt fra diktning til visuelle uttrykk i form av skulpturer og malerier. Jeg er en straight forward harrytass fra østlandet, så jeg skjønner meg jo selvsagt ikke på sånt ræl som visuelle uttrykk for indre smerte, uto, og gud vet hva. – Eller denne obskure utstillingen jeg fikk se noen eksempler fra i fjor en gang, hvor det som utgjorde toppen av kransekaken var maleriet ‘Fittekraft’, og skulle uttrykke noe opprørsk urkraft -greier..
Videre evner jeg ei heller å se noe av verdi i Picassos kubisme, hva faen som er så spesielt med DaVincis Mona-Lisa, og hvordan i heiteste det kan ha seg at Munchs Skrik, hvilket er det by far styggeste av de av maleriene hans som jeg har sett, er det som er verdsatt til den høyeste prisen, osv. osv.
Vår egen for lengst avdøde verdenskunstner, Edward Munch, har også det ene makkverket etter det andre nesegrust beundret verden over. Det som faktisk er et vakkert utført maleri, -Oak, er det imidlertid knapt noen som kjenner til!
Nå er jeg imidlertid bevisst på at mine finkulturelle begrensninger innebærer at det som for meg syntes meningsløst har en betydning- og derav verdi for andre. Jeg er jo lysår unna å bli noen kvinnelig Øde Nerdrum, for å si det sånn, -og dette går også langt utover det som er relatert til ren kunstforståelse. Det holder jo å høre måten vi uttrykker oss på for at det skal bli klart som dagen at Øde og jeg kunne tilhørt hver vår planet. Folk er forskjellig, og ‘who am I’ i hht å ‘disse’ ting som andre verdsetter, liksom!?
Derfor holder jeg også stort sett kjeft om de obskure verk jeg snubler over. Men når en jævla banan tapes på en hvit bakgrunn med duktape blir anerkjent som et kunstverk med en prislapp pålydende en million dollar (10-11 millioner kroner), så blir det faktisk for mye å svelge, -selv for meg…
I slike tilfeller, mistenker jeg de respektive imnteressenter rett og slett for å være overklasse med arvede penger il langt over hodet som har fått det for seg å skulle være særest mulig ene og alene for å være så sære at de får hevet seg over den ‘enkle allmennheten’ ved at de ikke begriper seg på slike reinspikkede makkverk de neppe skjønner noe mer av selv. Men for disse råder filosofien om at det som er lengst unna det generelle begrepet av smakfullt til en høyest tenkelig pris, er det som gjør de classy. -Noe galt må det iallefall være!
Samtidig må det ærlig innrømmes at det ligger en od dose ren misunnelse her også. For jeg kan da for pokker også klaske maling uvilkårlig utover et lerret, lage en uformelig leirklump og kalle det skulptur, sette plastbøtter ut i solskinnet, eller altså klistre ting på et lerret, så hva faen er det da enkelte gjør for å få slik smørje definert som kunst, for med det å håve inn kr?? Om jeg kommer trekkende med et verk bestående av ei kotelett med smultering-hode som jeg titluerer ‘Fettfanget’ inn på kunstgalleriet, vil jeg etter alt å dømme ‘betales’ med tur til Kalnes i ‘gulebilen’, og dermed bare kan skyte en hvit pil etter den millioninntekten!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
‘The Pels Angels’ har altså så ekstremt mye rart for seg. Hva kattene angår, har det imidlertid vist seg klin umulig å fä foreviget, da både öyeblikket og de selv er ‘long gone’ før en i det hele tatt rekker å få slått på kameraet. Ergo er de som poster alle disse vannvittige kattevideoene nødt til å ha kameraer gående i huset 24/7.
Ikke sänn å forstå at dette er lett når det kommer til Leah (Kjekstadmarkas Leah) heller, -for all del! Men siden hun som regel er i bånd utendörs, kombinert med at hun generelt har et lite hakk lenger ‘attention-span’ enn kattene, og ikke minst at hennes stunt langt gjerne er viljestyrte, og ikke utkommet av ett eller annet hasardiøst krumspring som feiler deretter, lar det seg i det minste gjøre å få fanget opp noe dann og vann. – Som f.eks da noe nede i et lite hull i bakken vekket den lille logreren sin nysgjerrighet så til de grader at hun går ‘all in’ for å få skviset hodet ned i dette hullet at jeg rett og slett måtte avbryte strutsetilværelsen på denne dybden da jeg var redd hun rett og slett kunne sette seg fast dersom hun skulle fätt skviset skolten enda lenger ned. Men hun kom da jaggu langt nok ned allikevel, da det eneste som er synlig, er ørene, som presses bakover i det hun oresser hodet ned i ‘sanden’..
Hva det var der nede som var så inn i hampen spennende/interresant, vil nok føye seg inn i rekken av de små og store spørsmålene som vil forbli ubesvart. – Iallefall for min del.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Dette skjedde altså for noen uker tilbake; Jeg rusler nedover gaten og passer i grunnen mine egne saker, da det brått dukket opp noen farger i sidesynet som ikke hørte hjemme i omgivelsene forøvrig. – Og ganske riktig; Der oppe i treet, stødig dandert på er par av de tette greinene, var det på ett eller annet vis havnet en sokk! En lilla og hvitstripete sokk som på øyemålet virket å være rundt min størrelse. – Altså ikke en typisk barnesokk som hadde blitt tatt fra en gympose eller noe for å kastes opp i treet av klassens moroklump, men en sokk tilhørende et eldre barn/ungdom eller en voksen med kvinnestørrelse.
Dermed var jo nysgjerrigheten min vekket ang. hva i heiteste som kan være foranledningen til at en enkelt sokk finner veien opp i et tre!? Dessverre vil nok svaret på dette spørsmålet la vente på seg, selv om jeg vitterlig kunne gitt mye for å få vite hvordan noe slikt kan skje, for det er jo bare pokka nødt til å ligge en god historie bak noe sånt.
Fredag 15. November betyr halvgått løp i hht å komme seg igjennom november, og en rykende fersk Ut(fordring) i Friluft. Ironisk nok, måneden vi er inne i tatt i betraktning, lyder oppgaven denne gang;
Denne varme sommerdagen da Leah koste seg med et bad i fontenebassenget i parken virker så uendelig fjern fra den grå novemberguffen som råder nå om dagen.
Det var nå ikke bare Leah som koste seg med et bad i solsteken denne dagen, dog ikke i samme basseng, da endene holdt seg klokelig i andedammen.
Når solen treffer regnvann på vei ned, får vi imidlertid et fargespekter av en regnbue som strekker seg over himmelen, så sol og vann blir m.a.o aldri ‘feil’.
På iNyheters nettside, ble det for noen dager siden reist et svært så interessant spørsmål; Nemlig hvorvidt påtroppende president Donald Trump brått kan ende opp med Nobels fredspris i 2025 eller 2026?
I utgangspunktet et fullstendig absurd/surrealistisk scenario for de fleste av oss, -også for meg. Men etter å ha lest igjennom, er det bare ikke til å komme utenom at dersom Trump vil bete seg slik jeg egengendig argumenterte for at han sannsynligvis vil så sent som i går, kan det brått bli at vi får en Fredsprisutnevnelse fra helvete så snart som til neste år..
Som sagt, lyder et scenario der Donald Trump utnevnes til vinner av Nobels Fredspris fullstendig absurd. Samtidig så jeg hverken muligheten for at han kunne vinne presidentvalget i 2016, at han kunne tillates noe politisk come-back etter å ha orkistrert January 6th pluss noen-og-tredve andre graverende forhold han er (-eller VAR, blir det vel nå når han kan benåde seg selv) tiltalt for, og ikke minst at han kunne bli gjenvalgt etter all den faenskapen han begikk i løpet av de fire årene han innehadde embetet. M.a.o kan han ei heller utelukkes i fredsprissammenheng..
Her vil nok de fleste tenke som meg; At fredsprisen tross alt er en norsk utnevnelse, og ikke en avgjørelse som er lagt i hendene på et folk der over halvparten er så til de grader uvitende at de knapt vet hvor på kroppen hodet sitter. I opplyste Norge, vil da ingen ved sine fulle fem vurdere Donald Trump som årets mest fremtredende fredsforkjemper!
Men hva om Trumps kandidatur rett og slett ikke blir til å komme utenom?? Til min regelrett sjokkartede overraskelse, kan dette nemlig meget vel skje..
I gårsdagens innlegg som er linket innledningsvis, tok jeg bla.a opp dette med at Trump etter alt å dømme vil bestrebe seg på å unngå krig nesten for enhver pris. Dette er grunnet i uttalelser fra hans niese- og argeste motstander, Mary Trump. Hun, som jo grunnet slektskapet, kjenner Trump bedre enn de fleste, påpekte nemlig dette med at krig er uheldig m.h.t muligheten for å kunne hove inn penger i det respektive landet, -og Trump er en grisk faen..
Hans forrige presidentskap peker jo også i den retning, da han ikke bare gjorde seg til venns med både Putin og Kim Jong-un, men også fant det for godt å trekke landets militære styrker ut av Afghanistan, og dermed gi Talibanerne makten tilbake på et sølvfat, i det perioden gikk mot slutten, og han skulle vende tilbake til sine forretninger. Han solgte seg jo bla.a inn som selveste fredens president under denne valgkampen, hvorav en faktisk ikke kan ta ham for noe, da de færreste innbyggerne av dette forjettede landet evner å dra tankegangen så langt som til å skjønne hvordan krig tidvis er et nødvendig onde for å kunne oppnå fred. Stemningen er m.a.o «Yay Hurray for the orange man, no more war in Afghanistan!» -og ikke at dette er synonymt med å skru tiden tilbake til sutuasjonen slik den var i forkant av 9/11, og derav pisse på gravene til alle de som har ofret livet i kampen mot terror.
Fredsprisen til Barak Obama i 2009 kan brått slå til bake i form av at vi ikke kommer utenom Donald Trump. (foto: John McConnico)
Med dette som bakteppe, er det en betydelig sannsynlighet for at Trump vil benytte sitt første år på å megle frem en slutt på Ukrainakrigen. En kan jo slettes ikke se bort i fra at Putin kan være svært så mottagelig for en vei ut av denne konflikten uten å tape ansikt fullstendig, da invasjonen av Ukraina så langt i fra ble den ‘walk in the park’ han så for seg. Så at Trump kan få grafset til seg æren for en enighet her, kan vitterlig ikke utelukkes. Og dersom han i tillegg til dette får sendt det antydede antall diplomater ned til Midtøsten, og etter alt å dømme får med seg samarbeidslendene på reisen, for så at denne felles front i det minste får roet gemyttene et par hakk, og kanskje til og med en begynnende dialog, så er faktisk ikke et fredspriskandidatur engang til å unngå!
Hvorvidt Trumps motiver er det ene eller det andre, vil, så langt jeg evner å se, aldri i verden kunne bli relevant her, da selv de mest egosentriske formål ei vil kunne bevises med mindre han selv går ut med de. Ergo står vi igjen med en amerikansk president som har fått frem en våpenhvile/fredsforhandlinger i den ene- og garantert vil bli ansett som initiativtaker for dialog mellom partene i den andre av de to krigene som har vestens oppmerksomhet pr. d.d.
Om vi skulle få et slikt scenario + denne obskure ‘bromancen’ med Vladimir Putin, er jeg, når sant skal sies, stygt redd en fredspris til Trump faktisk ikke er til å komme utenom! Ronald Reagan mottok jo i sin tid prisen sammen med Russernes daværende leder, Mikhail Gorbashev, for det såkaldte jernteppets fall, og Barak Obama ble tildelt prisen før han i det hele tatt hadde rukket å få utført noe som helst i praksis! Når vi så blir nødt til å legge våre personlige preferanser ovenfor disse lederne til side; Hvordan i helvete skal vi da kunne unngå å gi en pris til Trump uten at vår relasjon til landet får et skudd for baugen??
– Ha’kke peiling! Og det tror jeg dessverre det ikke er så mange andre som har heller..
Det øyeblikket klokken stilles en time tilbake, innebærer langt mer enn en skarve time for mitt vedkommende; Den timen er nemlig skillelinjen mellom den delen av høsten jeg liker- og den helgrå elendigheten aka november som jeg misliker på det sterkeste.
Men denne mørke møkkamåneden tar seg i det minste hakket bedre ut på bilder enn i virkeligheten, og det er da i allefall noe..
Vannet er nå i det minste akkurat like fotogent i november som i året forøvrig.
..- Både i dråpeform..
..- og i dammer
Ellers kan vel også mørket ha noe vakkert ved seg for de som har sansen for melankoli. Selv gleder jeg meg bare til snøen kommer og gjør verden lysere.
Tiden er inne for at 22.juli-rabiaten Anders Behring Breivik atter igjen tar sikte på en prøveløslatelse etter avslaget på den første søknaden i 2022. Den gang fremsto det som et rent oppmerksomhetsstunt på lik linje med disse tortursøksmålene han kjører med jevne mellomrom. Nå virker det imidlertid som at det tas sikte på å utarbeide en seriøs søknad, hvilket innebærer et hederlig forsøk på atter igjen å få bevege seg fritt rundt i samfunnet..
Anders Behring Breivik, -eller Fjotolf Hansen, som han nå kaller seg. (foto: Cornelius Poppe / NTB)
For første gang siden 2012, har Behring Breivik blitt undersøkt av sakkyndige innen psykiatri, og det som vil fremgå av den utredningen vil ha stor betydning i hht hvorvidt planetens verste massemorder vil slippes ut i samfunnet igjen innen forutsigbar fremtid.
Det som uroer meg i så måte, er at hans forsvarer, Øystein Storrvik, uttaler at denne, over hundre sider lange rapporten, vil være sentral når Breivik får sin begjæring om prøveløslatelse behandlet i Ringerike, Asker og Bærum tingrett tirsdag 26.november. Selv om han ikke vil si noe ytterligere om hva som fremkommer av denne utredningen, leser en jo mellom linjene at det i betydelig grad later til å gå i den dømte massemorderens favør.
Uansett viser dette at Breivik vitterlig har alle intensjoner om å holde det gående med tett innpå de årlige begjæringene om prøveløslatelse han har krav på som følge av at han sitter på en tidsubestemt dom, aka en sikringsdom. Fordelen med å innføre denne muligheten for å idømme de verste av de verste forbryterne en sikringsdom, er jo at de kan holdes inne betydelig lenger enn de 21 fengselsår som er det lengste som kan idømmes ut i fra ‘standard’ straffeutmåling. Bakdelen er imidlertid at de altså kan begynne å begjære prøveløslatelser etter å ha sittet i 10 år. Hvorvidt de respektive begjæringer innvilges, står og faller på hvorvidt vedkommende fremdeles er å anse som en risiko for den allmene sikkerhet. Følgelig innebærer dette at dersom Breivik har klart å overbevise de sakkyndige om at han er blitt et nytt og bedre menneske, full av anger over det han har gjort, har han innfridd lovens krav i så måte, slik at det dermed er en betydelig sjanse for at han vil gå fritt rundt i samfunnet i løpet av 2025. Og jeg må ærlig innrømme at jeg tviler ikke et sekund på at Breivik har det i seg å kunne rundlure disse sakkyndige.
Slik jeg har oppfattet fyren, fremstår han urovekkende intelligent. Han gir inntrykk av å være et såkalt ‘evil genius’ basert på måten han uttrykker seg- og den allmenkunnskapen som skinner igjennom i det han uttrykker sine forrykte ideer, -det være seg ideologisk eller i forbindelse med de etterfølgende oppmerksomhetsstuntene han har gjort seg bemerket med.
Ens umiddelbare reaksjon på en slik nyhet, er jo skrekk, gru, provokasjon og tenners gnissel. Men ved nærmere ettertanke, heller jeg snarere i retning av at en prøveløslatelse kanskje ikke er å forrakte allikevel; For i det man løslates, innebærer jo unektelig dette at en også løslates fra fengslets beskyttelse! – En beskyttelse Breivik etter alt å dømme har langt større nytte av enn han selv later til å være klar over. For i det øyeblikket den porten åpner seg, og fyren som er dømt for 77 rovmord + x-antall lemlestelser skrider ut, er han i realiteten fritt vilt. Og jeg kan iallefall røpe såpass at dersom jeg skulle slumpe til å få vite hvem som fikk æren av å sende ham kjepprett ut av den legemlige tilværelse, så ville dette nebbet vært lukket med syv segl med renter! Vedkommende ville i mine øyne rett og slett gjort verden til et hakket bedre sted, og slike oppofrelser bør snarere hylles enn straffes, spør du meg. En slik innstilling er vel ikke akkurat politisk korrekt, for å si det sånn, men nå har jo dette med politisk korrekthet aldri vært min greie uansett, og dette er nå engang sannheten, så…
Etter det ble klart at Donald Trump hadde vunnet det amerikanske presidentvalget har krisetelefonene til Mental Helse og Kirkens nødhjelp ringt i ett 24/7 av livredde mennesker over det ganske land. Folk har grått- og spørsmålene om alt fra hvor de finner nærmeste tilfluktsrom og om vi står ovenfor noe tilnærmet en sultkatastrofe. En kan jo kanskje si at en slik frykt er noe overdrevet, men selv om langt i fra alle ser fullt så mørkt på det, er folk flest urolige.
Med dette som bakteppe, lurer jeg veldig på hva faen TV2s nyhetsavdeling anser fordelaktig med å slå opp en artikkel der oberstløytnant Palle Ydstebø proklamerer at Norge må forberede seg på krig!??
Oberstløytnant Palle Ydstebø mener Norge bør forberede seg på krig. (Foto: Sigve Bremer Mejdal / TV 2)
Her kjører de altså på med en hel forbannet utredning om alt fra denne ‘krigsekspertens’ totale svartmaling av verdenssituasjonen- til rent krigstaktiske spekulasjoner om hvordan Putin sannsynligvis vil angripe. Etterhvert som jeg leser meg nedover artikkelen, vet jeg ikke hvem som irriterer meg mest av denne dommedagsprofeten som finner det for godt å gå ut med dette her eller TV2 som velger å slå det opp. Og det blir jo vitterlig ikke noe bedre av at fyrens bruke militære rang gjentas inntil det latterlige for å legge tyngde til ordene.
At Ydstebø har greie på krigføring betviles ikke, men det fritar ham faktisk ikke fra å få ‘noia’ over ting, og dermed male fanden på veggen slik som alle andre. Dernest får vi en komplett ironi på slutten, der det fastholdes at det neppe vil komme noe angrep fra Russlands side med det første i artikkelens siste del. Det som fremkommer i den forbindelse; At landet er temmelig skakkjørt militørt grunnet Ukrainakrigen, har de jo forsåvidt helt rett i, så da lurer jeg veldig på hva godt de mener kan komme ut av å legge på med stein til byrden hva et allerede skrekkslagent folk angår. Dette er rett og slett giftig, i begrepets komplette betydning, spør du meg!
Selvsagt er det særdeles uheldig at Amerikanerne klarte å ta idiotiet til et helt nytt nivå ved å gjeninnsette Trump. Også jeg har gitt ettertrykkelig uttrykk for hva jeg mener om den saken. Samtidig er en nødt til å holde hodet kaldt her, og ikke skape skrekkscenarioer som ikke finnes, slik TV2 altså har funnet det for godt å gjøre igjennom denne oberstløytnantens dommedagsprofetier.
Jeg er riktignok ingen krigsekspert, men har da i det minste fått med meg følgende:
1) Russland har, som nevnt, allerede lidd massive tap i Ukrainakrigen, og dette vil fortsette helt til krigen på ett eller annet vis avsluttes. Det vil si at per i dag er atomparken det Putin i bunn har å fare med. Men han vet også indelig vel at det eneste han vil kunne oppnå ved å fyre av herifra, er å få like mye i retur fra en motstander som også har alt fra bakkemannskaper og flyvåpen på stell. Kina er nok ikke interessert i å bistå særlig, da det vil kjøre all den jobb som er gjort på det økonomiske plan rett i dass
Det er ingenting som tilsier at vi skal få en reprise av 9.april 1940 igjen med det første. (foto: NTB)
2) Trump har ingen intensjoner om å trekke USA ut av NATO. Å uttrykke irritasjon over at enkelte av medlemslandene bevilger et for lavt forsvarsbudsjett, og derav bidrar for lite til den felles sikkerheten, er vitterlig ikke synonymt med å ville ut. Og OM så allikevel skulle bli aktuelt, er Trump så til de grader begeistret for Norge at han uansett ville tatt oss med inn i den alliansen som så hadde oppstått i kjølvannet av NATOs oppløsning.
Denne forkjærligheten har han både uttrykt i rene ord, samt vist ved at Støre faktisk var en av de første han ringte til etter at valgresultatet ble klart, hvorav de to skal ha pludret i vei om vårt sterke bånd, og bla, bla, bla.
3) Trump er faktisk ikke allmektig. Også USA er styrt ut i fra et maktfordelingsprinsipp, samt at det å trykke på atomknappen må igjennom flerfoldige instanser. Dessuten er Trump en grisk faen som aldri i verden kan tenkes å ønske en krigs uheldige innvirkninger på den personlige formuen.
Dette her er jo ikke påhitt fra min side, men basert på de opplysninger som har fremkommet i pressen. Jeg kan derfor ikke fatte og begripe hvorfor det ikke heller fokuseres på å formidle det betryggende istedet for å regelrett torturere et allerede vettskremt og fortvilet folk ved å regelrett herpe den allmenne mentale helsetilstanden i form av oppslag av denne typen.
