Høstblomstrende syrintrær blir hakket for surrealistisk for komfort for mitt vedkommende, så paralellt med at det jobbes med å få løst gårsdagens store mysterie, tyr vi til en dose av den sedvanlige ‘boostingen’ av det banale. Og det banale som har fått seg en ‘boost’ denne gang, innkluderer både bregner og blomster i en skjønn, normal forening..
Det artige med bregner, er at en enkelt kan få de til å fremstå som om de var hinsides store.
En riktig så ‘creepy’ krabat viste seg å ha okkupert den vakre blomsten!
Har vi funnet frem til naturens bregneproduserte gangbro??
Enda en hageplante som har gjort villblomst av seg!
Livet under bregnen..
Jeg har egenhendig navngitt denne til ‘lilla hundekjeks’, men det ville vært ytterst merkelig om den ikke har et helt annet navn, sånn rent offisielt, mener jeg..
Det sies å være talløse bregnearter over det ganske land.
Kjær blomst har mange navn! For mitt vedkommende, har den bestandig hetet Maria gullsko.
En bregneoriginal som tydeligvis ynder å skille seg ut fra mengden i form av å innta en rødelig farge i stedet for den sedvanlige grønnfargen.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Leah og Knert båndet ‘big time’ fra det øyeblikket Leah satte sin fot i leiligheten.
Dette var begynnelsen på et brorskap som er så til de grader tett at det ikke gikk mange ukene før de i tråd med tidens navnesammensettingstrend fikk tilnavnet ‘Kneah’. Jeg hadde allerede gjort meg mine erfaringer på hvilke ressurser som følger bånding mellom katt og hund, -både i hht at de lærer hverandres spesialiteter styggfort, samt at de er hinsides dyktige på å inngå samarbeid der de vet akkurat hvilken arts styrker som skal settes inn hvor..
Med tanke på hvor close disse to er, har det fra første stund vært på det rene at det kun er et tidsspørsmål før de domminerer alt som er. Og ikke minst må det passes på slik at de ikke begynner å herse med jentene..
Første gang dette båndet kom til uttrykk i praksis, var da Leah brått gikk imellom i en av de sedvandlige kranglene mellom Dolly og Knert. Leah, som inntil da hadde skygget banen som snarest i det husets kjeftesmelle rettet et fres i hennes retning, går da resolutt inn forran Knert, og rett i kontra med et bestemt bjeff. Følgelig, ble hun den første til å målbinde frøken Dolly på ‘griner’n bortsett fra den ene gangen hun forsøkte seg med et fres mot Rusken, og fikk seg en kilevink i sin lodne bakende som nok sent blir glemt.
Og da er vi vel inne på kjernepunktet her; For jeg antok at det ville gå en god stund for ‘Kneah’ begynte å yppe på aller høyeste hold, og så dermed ikke det som skjedde for en ukes tid tilbake komme i det hele tatt..
I det Rusken hopper inn vinduet (fungerende kattedør sommerstid), er det første han får se Knert som breier seg utover på hans faste plass. Når så skjer, er policy’en å få kommet seg unna i hastigheter før det vanker en pote som feier den respektive synderen rett ned. Og spesielt streng er han altså med den yngre hannen, Knert..
Men istedet for å ta beina på nakken i det ‘kongen’ dumper ned på den respektive bordplassen, så blir han i stedet sittende, for så å bøye seg i Ruskens retning og frese ham langstrukkent og opsternasig rett opp i ansiktet, -for så at hodet til Leah røper at hun befant seg like under, hvorpå hun så reiste seg for å backe sin edsvorne BFF i det han altså foretok en ‘in your face’ ovenfor selveste ‘Kim Jong-pus’.
Rusken så tydeligvis heller ikke denne komme i det hele tatt, da han blir så paff at han parkerer fullstendig, -med den følge at de faktisk kom unna med det uten at den berømmelige poten så mye som streifet en eneste bakende. Han vender med tid og stunder blikket mot meg, fremdeles fullstendig satt ut, hvorav det ansiktet han får se er tilnærmet like himmelfallen som hans eget.
Om noe kan sies å kjennetegne mine fotoinnlegg, og forsåvidt blogginnlegg forøvrig, må det være dette med å presentere ting fra andre vinkler enn hvordan de normalt fremstår, samtidig som det uten unntak er sentrert rundt virkelighetens verden- og de faktiske forhold. Liksom den soppen som var tema i siste bildedropp på den ene siden er vinklet på en måte som gjør ‘smashede’ utgaver severdig ved å vinkle de på et vis som presenterer de på en litt annen måte enn en vanligvis ser de, eller når dagsaktuelle tema angripes fra en annen synsvinkel enn den som fremgår ellers.
Men denne gang, står vi ovenfor et innlegg som bryter helt med denne røde tråden; Du skal nemlig få presentert noe så til de grader sært at jeg ikke ville trodd det var mulig om jeg ikke hadde sett det med egne øyne..
For i det jeg fyker nedover gaten i retning jobben en gang i forrige uke, tror jeg vitterlig ikke først det jeg ser; Det er nemlig en syrin som er i ferd med å springe ut, -altså hva som er hjemmehørende rundt 17 mai-tider på det ville syrintreet hvorav jeg pleier å plukke med meg en bukett av de velduftende blomstene under sesongen. – I det vi var godt og vel halvveis ut i august!
Jeg parkerer fullstendig, men får nå i det minste samlet meg såpass innen rimelig tid at jeg får kommet meg på jobb tidsnokn til å få skiftet og satt opp håret uten å stresse så alt for mye. Det var ytterst merkelig, men dog kun en syrin, hvilket greit kunne arkiveres som en aldri så liten biologisk ‘error’.
MEN..
På torsdag, da jeg raste nedover samme gate i samme ærend, var det brått DETTE synet som møtte meg;
En forbannet opplomstring av syriner! – Samt at den første nå var sprunget ut i full blomst.
Og nå stanser all fremdrift for mitt vedkommende, hvorav jeg ikke aner hvor lenge jeg bare blir stående å kope som følge av dette surrealistiske scenarioet som befinner seg rett forran øynene mine.
Når jeg så til slutt vender tilbake til noenlunde sans og samling, er den første innskytelsen å lukte på den som er utsprunget, da jeg har store problemer med å tro at det jeg nå står ovenfor faktisk er reelt. Etter alt å dømme, må jeg ha sett fullstendig vill ut der jeg sto, med et sett øyne som må antas å ha inntatt en gastronomisk størrelse, kombinert med et hakeslipp av episke proposjoner, i det jeg griper tak i greinen, og fører den malplasserte blomstringen opp til nesen..
..- I det også duften utvilsomt var den av syrinblomst, sto jeg kun igjen med alternativet at jeg i skrivende stund fremdeles befinner meg i en drøm (i og med at jeg har bildene av galskapen) der jeg brått kommer over noe så surrealistisk som en begynnende syrinblomstring i slutten av august. Om så ikke er tilfelle, er det faktisk en realitet jeg ikke forstår hvordan i det hele tatt kan være mulig..
En ting er at slikt som en og annen hestehov kan bomme på sesongen under en usedvanlig varm vinter, o.l. Men en så totalt off-season syrinblomstring under et helt normalt temperert år, er utenfor min fatteevne..
Den stadig økende barnekriminaliteten, og da primært i Oslo, preger, som seg hør og bør, både presseoverskrifter og politikerdebatter. Et fokus som ville vært både vel og bra dersom vi faktisk kom oss videre og fikk gjort noe istedet for å bli sittende på stedet hvil og diskutere de samme forbannede forslagene som har blitt diskutert siden problemet oppsto;
Mens den ene siden mener det å forbryte seg burde få ubehagelige konsekvenser i form av straff, vil den andre siden snarere gå for å premiere faenskapen med fritidsklubber, kos og skoler som nærmest utelukkende driftes i tråd med de islamske skikker..
Fra mitt ståsted, er det fullstendig ubegripelig hvordan brorparten av våre politiske partier er rammet av en tilnærmet unison berøringsvegring i hht den negative samfunnsutviklingen som formelig har eksplodert den siste tiden. Nærmest daglig dukker en ny vold/drap- og/eller ransepisode utført av innvandrerungdom tilhørende en av det stadig økende antall gjenger i hovedstaden. Det mobbes, terroriseres, ranes og drepes over en lav sko, men like forbannet stikker våre folkevalgte hodet så langt ned i sanden det er mulig å komme i hht at dette utysket nærmest utelukkende består av barn/ungdom av frremmedkulturelt opphav. – Altså innvandrerungdom.
Og pressen følger opp i samme stil i form av overskrifter som ‘Stovnergutten’ som stakk ned- og drepte X’, ‘Drammensguttene som ranet sine jevnaldrende’, osv, osv uten å nevne deres iranske, somaliske, pakistanske, osv kulturelle tilhørighet med et ord før de er pokka nødt til det. Hvilket så langt jeg evner å se ikke kan være annet enn et forsøk på å kamuflere det faktum at de kun er nordmenn på pved å papiret ved å forsøke å manipulere frem et bilde av de som nordmenn i begrepets fulle betydning.
Her skal det presiseres at dette så langt i fra bare er noe jeg ‘tror’. Jeg har vitterlig opplevd den pågående islamiseringen som tilrettelegger for den utviklingen vi nå opplever ‘first hand’.
Det har seg nemlig så at rett før jeg begynte i min nåværernde restaurantjobb, ble jeg ansatt av firmaet som (bla.a) drev kantinen på Stovner v.g.s. En smule skeptisk kan en vel trygt si jeg var da tilbudet om en jobb i nettopp denne kantinen kom min vei, men siden det fulgte en dose ansvar med denne stillingen, det ble utlovet lønn etter forholdene, for å si det sånn, og ikke minst at jeg trengte en jobb pronto, så følte jeg vel igrunnen ikke at jeg hadde særlig valg i så måte.
Så en pisskald januardag, setter jeg meg altså på toget i retning den massive innvandrerkommunen Stovner. Den gang, hadde imidlertid ikke galskapen nådd lenger enn at det stort sett gikk på narkotikakriminalitet, biltyverier, og såkalte ‘sjokkbrekk’ (innbrudd ved at en rett og slett tar seg inn ved å kjøre inn med et kraftig kjøretøy) i tillegg til en og annen slosskamp mellom to edsvorne fiender. Ergo er det jeg, mitt naive fjols, forestiller meg å skulle avstedkomme med det støretter behov.ste ubehaget, det jevnlige bevæpnede politioppmøtet i følge med hunder med ditto rassiaer i bager og skap. Det var ikke engang i mine tanker, der jeg ‘toget’ i vei mot min første dag i ny jobb at jeg var i ferd med å få en ‘reality-check’ av dimensjoner i fleisen. – En reality som skremte meg hinsides hva en purk med noia og elendig til ikke-eksisterende våpentrening noensinne vil kunne gjøre; Nemlig virkeligheten i hht hvor kongeriket Norge var på vei..
(foto: NT)
Det første jeg fikk vite, var at her var den urnorske lunsjbaguetten med ost og skinke ikke-eksisterende. Dvs.. Ost, var det da nok av. Skinken, derimot, var et så fjernt produkt at det syntes å tilhøre en helt annen verden. Vi hadde også til oppgave å koke sammen et par varmretter som skulle være serveringsklare til lunsj. Ei heller her var det ingredienser som i det hele tatt kunne ha vært i nærheten av en svinekotelett å spore, for å si det sånn. Men dette var så langt i fra det mest graverende, for virkelig sjokkerende ble det først når bønnetiden ble ringt inn, hvorpå hele området ble nærmest støvsugd i det de frekke, kvinnefientlige, voldskriminelle in the making inntok de respektive rom for å legge seg nesegrus i retning Mekka for å lovprise sin gud.
Dernest fosset de ut igjen, hvorpå den alltidsnærværende bevæpnede garde atter igjen var å se spredt utover, der de respektive ‘nye nordmenn’ ble konfrontert med alt fra bråk om søstres hijab/niqab, storslått salgsvirksomhet av hhv piller (av ymse slag), GHB, og MDMA, i tillegg til en og annen uskyldig fjott som kun befattet segt med hasj/mariuana eller tilbud om bistand der det var mistanke om at forholdene hjemme hos den respektive ungen var under enhver kritikk..
Kort oppsummert, befant jeg meg midt i tjukkeste ‘shatia-land’, i ordets fulle betydning, der det eneste som tilsa at jeg teknisk sett ikke hadde forlatt moderlandet var snøen og den bitende kalde vinden. – Og Stovner v.g.s er tross alt en offentlig norsk skole. Bare det at en offentlig norsk skole har totaleliminert muligheten for å få seg en baguett med ost og skinke i kantinen, er jo hårreisende nok, for ikke snakke om at hele forbannede institusjonen var 100% islamifisert.
Til alt hell, må det vel være lov å si skulle det snart vise seg at dette firmaet var totalt vandrevet, med den følge at arbeidsforholdet ble av ditto kort varighet. Men det var mer enn lenge nok til at jeg for all ettertid har reagert sterkt for hver nyinnføring av islamske elementer i den norske offentligheten. Likeså varte ansettelsesforholdet mer enn lenge nok til at jeg ble helt på det rene med hvordean det rett og slett tilrettelegges for den kriminaliteten som formelig har eksplodert den siste tiden. Så lenge et så alt for stort antall av de som kommer drar med seg dritten fra hjemlandet inn i vårt samfunn, er vi enten nødt til å sette kroken på døren, eller å bli sittende på gjerdet å se på at samfunnet vårt herpes i hurtig eskallerende hastighet.
Pelspøblen min er temmelig små i størrelse, men betydningen de har i livet mitt er større enn noe annet.
Forøvrig, er jo det å starte dagen med en velsmakende dose koffein blant disse små tingene som muliggjør noe slikt som hverdagsglede.
Men det er nå ikke bare i ens egen lille verden at det er de små tingene som teller. De er faktisk en betingelse for selve livet på denne planeten! Uten de livsformer vi ser på som ubetydelige i hverdagen, vil faktisk hele ‘driten’ klappe sammen som et korthus, og da snakker vi virkelig stor betydning!
Med sine godt og vel 10 måneders fartstid på planeten, er ikke ‘lille Leah’ noen ‘baby’ lenger, men en valp på fullt firsprang inn i puberteten!
Gudsjelov meldte jeg oss i sin tid inn i alt som er av Kennelklubber og nasjonale hundeforeninger, slik at det til stadighet renner inn e-mails om hva en kan vente seg- og hvordan håndtere de ulike stadier i hunders oppvekst. Eksempelvis, førte denne infostrømmen til at en plutselig påbegynt ‘jokking’ på de største bamsene hennes kun avstedkom med et par timers ‘noja’ for at jeg hadde feilet grovt ett eller annet sted i valpeoppdragelsen før det lå en mail i innboksen hvor nettopp dette her ble bragt på bane..
En periode med større eller mindre grad av ‘tenåringstrass’ står for døren, mens lekenheten vil forbli tilnærmet uendret i årevis. Dessuten er det jo en god del av verden som fremdeles er uoppdaget, -slik som f.eks at løvetannfrø er noe skikkelig herk å få spyttet ut igjen når en først har tatt en sådan ‘ball’ i munnen. I denne lærdommen, ligger også at slike grå ‘hårballer’ ikke kan bringes tilbake til ‘mutter’n som erstatning for de tennisballene hun kaster, for så å få hentet og levert..
Stadig oftere går Leahs pinneinteresse ‘overboard’, i form av at det ikke lenger er snakk om pinner hun forsøker å dra med seg, men små trær.
Den som gir seg er en dritt!!
Sporleken ‘Finn rarten’ har gradvis måttet økes i vanskelighetsgrad for at det skal være en utfordring for henne å finne godbitene som kastes utover. Hva som begynte med å kaste de utover kjøkkengulvet, har nå nådd et nivå der f.eks nattemørke eller høyt gress, slik som på bildet må til for at hun skal måtte jobbe litt for dem.
Hva som forklarer Leahs iver etter å kaste seg ut i alt av bekker og vann i styrtregn og sur vind, mens det å bli tatt i dusjen for å kjøles ned på de varme sommerdagene avstedkom med ‘bloody murder, ring dyrebeskyttelsen!’ -stemning inntil ‘vanningen’ var overstått, og velværet kraftig forbedret, er beyond me.
Etter tur- og utelek, er det dags for sofakos med ‘innepinne’ (les; gnagepinne). Det eneste som overgår Leahs elsk for pinner, er mamma og ‘puse-broder’n Knert.
I den norske offentligheten, råder det en ubrytelig uskreven regel om at enhver som har norsk pass skal omtales som nordmenn. Etterhvert som kriminaliteten har økt med antallet fremmedkulturelle innvandrere, har myndigheter så vel som pressen om mulig blitt enda mer konsekvent i hht å ilegge betegnelsen denne betydningen.
Men hva ligger det egentlig i begrepet ‘nordmann’? Holder det virkelig med et norsk statsborgerskap/pass for å kunne ikle seg denne betegnelsen??
En er jo ikke dummere enn at en skjønner at denne konsekvente bruken av betegnelsen ‘nordmann’ på alle som har klart å skaffe seg et statsborgerskap er for å tåkelegge hvor stor andel av borgere med fremmedkulturell tilhørighet som står bak den kriminaliteten som begås her til lands.
På den annen side, er det jo selvsagt ikke så at ‘alle’ av ikke-vestlig opphav er voldskriminelle og/eller terrorister. Og med tanke på de mange som faktisk er eksemplariske borgere, syntes det jo også galt å la deres opprinnelse være et livsvarig hinder for å kunne bli fullverdige medlemmer av det norske samfunn. Men samtidig er det heller ikke til å komme utenom at hva som etter aller solemerker er et stort flertall av befolkningen har sett seg mektig lei av å bli forsøkt manipulert ved at det konsekvent avstås fra å omtale enhver med statsborgerskapet inntakt som ‘nordmenn’, uansett kulturell tilhørighet.
Som jeg tidligere har vært inne på, er det et åpenbart avvik mellom folkemeningen og den innvandringspolitikken som føres, av den enkle grunn at det å stemme frem ønsket innvandringspolityikk per d.d ikke lar seg gjøre uten at man også stemmer frem en økonomisk politikk en rett og slett ikke har råd til. Og i det man står ovenfor valget mellom innvandring og økonomi, tør de fleste, forståelig nok, ikke annet enn å la innvandringspolitikken vike til fordel for de alternativ en anser for best å ivareta ens økonomiske interesser.
Men det å måtte foreta et slikt valg, gjør jo ikke noe med misnøyen over den praksis som føres på innvandringsfronten. Og verre blir det jo etterhvert som kriminaliteten øker i den grad at denne befolkningsgruppen har ført til at vi har fått et mer utrygt samfunn, i tillegg til at deres kultur og religion blir gitt en stadig større plass i den norske offentligheten.
Ingen stiller seg likegyldig til å bli forsøkt manipulert, liksom de færreste kan stilletiende godta at grensene åpnes for folk som det ikke lenger kan benektes har en negativ innvirkning på samfunnet som sådan. Norge er ikke USA. USA er som kjent bygget opp av folk som har strømmet til fra alle verdenshjørner, med den følge at dette er en nasjon med blandingskultur som utgangspunkt. Norge- og Skandinavia, derimot, er bygget opp av en homogen, etnisk befolkning med en felles kultur og bakgrunn som strekker seg helt tilbake til vikingtidens spede begynnelse. – Et etnisk fellesskap som i 1814 ble forseglet i grunnloven. Følgelig, ligger det ikke i det norske folks natur å kunne anse tilkomne med en helt annen bakgrunn, kultur, religion og levesett for nordmenn.
Men så har vi jo altså dette med den tilhørigheten som nødvENdigvis må følge et statsboRgerskap på den andre siden..
Lysoppsatser som dette ble i år innført for å markere den muslimske høytiden Ramadan i Oslo, -Norges hovedstad.. (foto: Oke-Petter Olaisen / NRK)
Fra mitt ståsted, virker dermed den beste løsningen å være et slags kompromiss i form at at de omtales som noe slikt som norsksomaliere, norskpakistanere, osv. Om det ikke lar seg gjøre å finne den ideelle løsningen på dette issuet, er i det minste dette en løsning som tar hensyn til det norske statsborgerskapet, samtidig som det tilfredsstiller folks behov for å få forelagt hvilken tilhørighet de respektive omtalte har.
Men dette er altså kun min personlige mening, om så den deles med aldri så mange andre. Spørsmålet som behandles i dette innlegget, er jo hva som faller inn under begrepet ‘nordmann’, og for å få dette besvart, er en faktisk nødt til å ty til fasiten; Hvilket i denne sammenhengen innebærer definisjonen av begrepet;
«nordmann substantiv BØYNINGen; nordmannen, nordmenn UTTALE[no´rman]Uttale-veiledning ETYMOLOGI av norrønt norðmaðr ‘nordgermaner; nordmann’, motsatt suðmaðr ‘sydgermaner’ BETYDNING OG BRUK 1 person av norsk nasjonalitet ; innbygger av Norge | jf. normann
Hverken nordgermaner eller norsk nasjonalitet passer.
nasjon substantiv BØYNINGen; nasjonen, nasjoner UTTALE[naʃo:´n]Uttale-veiledning ETYMOLOGI fra fransk nation, av latin natio (genitiv nationis), grunnbetydning ‘fødsel’, avledet av nasci ‘bli født’ BETYDNING OG BRUK 1 gruppe mennesker med en felles (historisk, kulturell, språklig) identitet»
Her har vi altså den ubestridte fasiten, i sin helhet klippet ut av ordboken. Og her fremgår det klart og tydelig at man på den ene siden har dette med statsborgerskapet, mens det også ligger et krav om en felles historie, kultur og språk i denne betegnelsen.
På bakgrunn av definisjonen av begrepet, syntes det mer enn rett å foreta et viss skille i hht titlueringen av en etnisk nordmann og en sådan av utenlandsk/fremmedkulturell opprinnelse/tilhørighet. Selvsagt vil dette provosere de politisk korrekte, da denne tilsier at vi skal stikke hodet i sanden og late som om vi alle er like- og at kriminelle innvandrergjenger- og muslimske fundamentalister ikke finnes. Men i en verden der man i stadig større grad fornekter realiteter og åpenbare sannheter, er de av oss med virkelighetsoppfatningen noenlunde på stell nødt til å ta tyren ved hornene- og kalle en spade for en spade, så får det være opp til den enkelte hva de eventuelt vil kalle meg..
Liksom ugresset i siste fotodropp, er også soppen ofte utskjeldt og uvelkommen, men samtidig har vi jo også en del arter som benyttes i føden selv om det ikke er matmangel.
Når sant skal sies, kan vel all sopp spises. Forskjellen er bare hvorvidt du er like frisk, -eller i live en time eller to etter inntaket!..
Muligheten for at det skulle komme et oppfølgingsinnlegg til den reaksjonen på voldssiktelsen mot Kronprinsesse Mette-Marits sønn, Marius Borg Høiby, som jeg utgav i kjølvannet av at nyheten ble publisert, var ikke engang i mine tanker. Men det som har fremkommet i ettertiden, er ikke bare en 100% match i hht de slutninger som ble trukket. Det innebærer også at det er nødt til å ha blitt begått en massiv innsats fra kongefamilien generelt og kronprinsfamilien spesielt i hht å dekke over alvorlige voldsforbrytelser som strekker seg over mangfoldige år.. ‘
Nora Haukland (tv), som angivelig skal ha blitt utsatt for temmelig grov vold i løpet av sin tid som Matius’ kjæreste, bodde sammen med ham i leiligheten han disponerer i kronprinsparets hus på Skaugum.. (foto: Andreas Fadum / Se & hør)
At kronprinsfamilien ikke har vært klar over at kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, ved gjentatte anledninger utøvde psykisk og fysisk vold igjennom hans fire år lange forhold til den anerkjente modellen Juliane Snekkestad, er usannsynlig nok. At de ikke har fått med seg at det respektive mønstret gjentok segt i hans relasjon til influenseren Nora Haukland, er imidlertid klin umulig. For i sistnevnte tilfelle, bodde de to nemlig sammen i kronprinsparets residens på Skaugum mesteparten av tiden..
Greit nok at det er all grunn til å gå ut i fra at lydisoleringer på stell, samt at den respektive bygningen strekker seg over et temmelig høyt antall kvadratmetre- liksom den rager over flerfoldige etasjer. Men forutsatt at det som har fremkommet har rot i virkeligheten, hvilket det etter alle solemerker har, tør jeg allikevel påstå at det ikke lar seg gjøre å komme unna med alt fra knyttneveslag i ansiktet til kasting- og knusing av gjenstander- til roping og skriking på menneskestemmens max-nivå ved gjentatte anledninger når mor, stefar + to søsken tross alt befant seg under samme tak. Når en i tillegg kan legge til to hunder, så er Norges kommende konge og dronning pokka nødt til å ha vært fullt klar over at fyren var fullstendig ute av kontroll. Og med denne vissheten, følger det uungåelig at de dermed også er nødt til aktivt å ha sørget for å dekke over den vold og skadeverk fyren begikk opp i gjennom..
Jeg er vitterlig ikke den som drar frem pekefingeren i tide og utide, for å si det sånn. Ut i fra allmenhetens ståsted, befinner jeg meg nok snarere på den motsatte ytterkanten. Men dette gjør muligens også sitt til at når grensen først er overskredet for mitt vedkommende, så evner jeg heller ikke å utvise nevneverdig forståelse- og enda mindre med omtanke ovenfor den/de respektive gjerningspersonen/e. Og voldelige angrep på folk, er definitivt å overskride denne grensen. Men et sett ugjerninger, om enn aldri så mye av det uakseptable slaget er ukomplisert å forholde seg til. Det er som det er, hvorav det følger en bred enighet om at bør straffes deretter. Ukomplisert er imidlertid det siste som kan sies i hht at en som Norges fremtidige statsoverhode, -om enn den bestemmelsesretten som følger denne betegnelsen stort sett er på papiret, må ha gått ut av sitt gode skinn i hht å dekke over gjentatt voldskriminalitet over flerfoldige år.
Ut i fra hva jeg evner å se, er det ei heller å komme utenom at også selveste kongeparet må antas og i det minste ha hatt en viss innsikt i hvordan det har vært fatt med det respektive bonusbarnebarnet, hvorav det derav følger en betydelig sannbsynlighet for at også de har bistått til at dette har fått foregå på dette viset..
Marius med den første ekskjæresten, Juliane Snekikestad. (foto: Se & hør)
Men siden sistnevntes innblanding ikke kan fastslås som 100% sikkert, skal jeg imidlertid utvise såpass storsinn at jeg lar den ballen få ligge død inntil videre. Ikke minst fordi det er mer enn nok å skulle svelge det ubestridelige faktum at kronprinsparet, -men den regelrett ufeilbarlig fremstående kronprins Haakon i spissen; Tronarvingen som selv som ungdom fremsto så til de grader prektig at han faktisk glatt kom unna med å valfarte fra det ene rave-partyet til det andre uten at dette avstedkom med så mye som et ymt i retning av at det å være ‘nykter’ på disse innebar at en kun var på speed..
Håkon, som imidlertid ikke bare syntes å ha holdt sin sti ren, men regelrett sterilisert i all den tid som har gått i ettertiden, har altså, sammen med sin tidligere enda mer utagerende, for så å bli troende kronprinsessehustru, aktivt dekket over bonussønnen Marius’ voldskrimionalitet, med den følge at han faktisk har satt menneskers liv i fare.. Om du syntes dette lyder i overmåte dramatisk, så spør deg selv hvordan du ville ha reagert om din datter, søster eller whatever nære kvinnelige relasjon hadde presentert selveste kronprinsessesønnen som sin nye kjæreste før hans sanne jeg kom for en dag for under to uker siden! Jeg tør vedde på at du ville vært henrykt, for hvem kunne vel i sin villeste fantasi ha forestilt seg noe annet enn at denne i utgangspunktet englevakre unge vestkantgutten kunne være noe annet enn en svoren gentleman og skikkeligheten selv som vitterlig hadde ‘shit’en sin på stell’ i det juli gikk over i August!? – Ingen!
Og det er nettopp dette som har gjort ham livsfarlig. – Hvilket altså Norges fremtidige konge og Dronning åpenbart må ha gitt flatt faen i av den hensikt at de selv- og institusjonen skal fremstå plettfri, hvorav ‘problemet’ i så måte besto av den smått eksentriske søsteren og den hinsides eksentriske tilkomne ektemannens brudd på prookoll og etikette.. Om du fremdeles ikke tror meg, så kan jeg jo minne om den berømmelige pulverposen Haukland ble avbildet med, uten at dette rokket en tomme ved disposisjonsretten til leiligheten i kronprinsresidensen på Skaugum. – Hvordan kan det så ha seg, tror du??
I Norge, har vi, som kjent en grunnlovsbestemmelse (Grunnlovens §100) som gir borgerne rett til å gjøre seg opp sine egne meninger, og gå ut med disse i offentligheten.
Paralelt med denne, har vi siden 2005 vært underlagt et forbud som går på nettopp dette med retten til å fritt få ytre seg i offentligheten; Nemlig den såkaldte ‘rasismeparagrafen’ (Straffelovens §185), som forbyr diskriminerende/hatfulle ytringer rettet mot noens hudfarge/etnisitet, religion. seksuelle legning, kjønnsidentitet og/eller funksjonshemning.
Hvordan denne loven ikke skal ende med å utgjøre en reell trussel mot den friheten som utgjør en betydelig del av hele landets fundament, er dessverre utenfor min fatteevne.
Altså: Den respektive lovbestemmelsen er etter alle solemerker vedtatt i beste mening, og ut i fra de tilfeller jeg har fått med meg at den er blitt praktisert, har det ikke vært noe problem å se hvor grensen går mellom det som pr. def er en meningsytring- og derav er beskyttet av grl.§100, og det som er for en sådan hatytring som omfattes av str.l §185 å regne. Retten har, og det vitterlig med rette, lagt listen særs høyt i hht hva som kreves for at en ytring skal omfattes av denne lovbestemmelsen.
Men så er det nå engang sånn at rettsvesnet ikke kan føre en praksis på siden av det som står og gjelder i samfunnet forøvrig. Rettspraksis er m.a.o nødt til å utvikle seg i takt med samfunnet som sådan. Om så ikke var tilfelle, ville vi jo brått kunne dømmes etter kriterier som i samfunnet forøvrig er gått inn i historien forlengst, så slik er det utvilsomt nødt tril å være. Samtidig, er jo intet i denne verden sort-hvitt, hvilket betyr at intet gode kommer uten at det også følger med ett og annet onde. Og ‘ondet’ i dette tilfellet, er at det dermed også er begrenset hvilken grad rettsvesnet kan stå i mot innføring av en rettspraksis som er en følge av en negativ samfunnsutvikling.
Altså; Verden har udiskutabelt gått kollektivt fra vettet, og en del av denne galskapen går på at det er en kraftig økning i saker og ting som erklæres for å være hhv krenkende og/eller diskriminerende, samtidig som listen for hva folk lar seg krenke av, senkes for hver dag som går. Ergo er vi kommet dithen hvor den uskrevne versjonen av str.l §185 strekker seg langt utover det en (hittil) har kunnet bli rettslig dømt for.
I praksis, innebærer dette at det i følge ‘folkedomstolen’ for lengst er erklært strengt forbudt å kritisere minoriteters kulturelle praksis, for ikke snakke om sakelig begrunnede meningsytringer i hht hvorfor en anser den respektive praksis for ‘giftig’ i hht sammenblanding med vår, vestlige kultur. Strafferammen for slikt, er hittil ‘merkelapper’ som for mange kan få fatale konsekvenser, og det er vel strengt tatt kun et tidsspørsmål når også rettspraksis vil begynne så smått med en lemping av sine vilkår.
Som nevnt ovenfor, er det intet gode som ikke har det minste lille av onde med seg, og for ytringsfriheten sion del, består dette ondet av at den også gir fritt leide for meninger som av mange ansees for fullstendig uakseptable og/eller regelrett forkastelige. – Hvilket jo i betydelig grad må sies å være de holdninger som omfattes av str.l. §185. Så langt jeg evner å se, er derfor hele loven i seg selv grunnlovsstridig. Samtidig ser jeg det skillet mellom det som per d.d er definert som en meningsytring, og det som altså er for en hatytring å regne som ligger til grunn for at Stortinget i sin tid kom til motsatt konklusjon i dette anliggendet. Ergo hadde jeg kunnet leve med bestemmelsen slik den praktiseres i dag. Problemet er bare at jeg ikke evner å se hvordan praksis ikke skal bli utvidet, og dermed ende opp med å redusere ytringsfriheten til en papirbestemmelse..
