Når mildværet fjerner snødekket fra et vinterlandskap, er det brunt, grått og dødt så langt øyet kan se. Men det er imidlertid et unntak; Mosen..
Snø, frost, tørketid og regnflom.. – Mosen holder seg like forbannet fresh og frodig som de mest velpleide av gressmatter tilhørende Europas toppklubber i fotball!
Per definisjon skal Norge være et klasseløst samfunn (med unntak av kongefamilien); Et fritt land og en demokratisk rettsstat der den metaforiske ‘Jørgen Hattemakers’ liv og livsløp er tilskrevet den nøyaktig samme verdi som ‘kong Salomos’, med det logiske utkommet at det også er gitt å råde en tilsvarende likhet for loven.
Men slik er det imidlertid kun på papiret..
Gode gjerninger med tvilsomme intensjoner..
En del vil nok sikkert tenke noe slikt som at ‘dette her var nå i overkant drøyt å påstå’, da et nylig avdekket justismord (dog av verste sort) til tross ikke er gitt å kunne definere hele systemet for å være korrupt. Men det er faktisk ikke de store sakene jeg tar utgangspunkt i når jeg fremmer disse påstandene om at vi i realiteten lever i et svært så klasseinndelt samfunn hvor det råder en ditto ulikhet for loven, men det er praksis i den såkalte hverdagsjussen; Altså de utallige større- og mindre juridiske oppgjør som utkjempes hver eneste dag over det ganske land.
Altså… Om du ser for deg en sak der ei jente/kvinne med min fremtoning beskylde en farget mann for en eller annen sedelighetsforbrytelse som han hardnakket nekter for å ha begått.. Hvem av de to er det du ser for deg ville blitt trodd i det påstand sto mot påstand!?
Jeg kan faktisk gå så til de grader langt som til å garantere deg at alle rettsstaters grunnleggende prinsipp om å skulle ansees som uskyldig inntil det motsatte er [rettslig] bevist ville ikke bare ville vært kastet på båten, men sent så langt til havs som det er mulig å komme! For i en setting som dette, ville løpet i realiteten allerede være kjørt for den stakkars mannen. For om så skulle være at en total mangel på bevis til alt hell skulle føre til frifinnelse i retten, ville dette uansett ha null, niks og nada relevans hva den store juryen som utgjør det norske samfunnets dom angår. Realiteten ville m.a.o vært at fyren ville forblitt for en ‘persona non grata’ å regne, hvor vedkommende ville vært nektet innpass i alt fra arbeidsmarkedet til det å trygt kunne ferdes fritt og å ta del i sosiale tilstelninger dersom vedkommende ikke hadde kunnet bevise sin uskyld med tilnærmet 100% sikkerhet.
At det virkelig er så forbannet galt fatt som jeg her gir uttrykk for, er faktisk langt mer enn hva jeg har kunnet konkludere ut i fra observasjoner av hvordan samfunnet fungerer i praksis- kombinert med leste domsavsigelser o.l. Dette har jeg nemlig fått oppleve i praksis, i det jeg for en 5 års tid siden ble innkalt til et vitneavhør i en sak der en mann av afrikansk opprinnelse var anmeldt for å ha utnyttet sin stilling som offentlig ansatt som det så pent heter, men som oversatt til norsk betyr å forgripe seg på klientellet. Siden jeg på forhånd hadde fått et nyss om hva saken gjaldt via omveier, trodde jeg at sjokkeffekten dermed var eliminert, slik at jeg stilte riktig så godt forberedt til å kunne argumentere min overbevisning om fyrens uskyld med både tyngde og pondus. Men her skulle det imidlertid vise seg å råde en galskap som var mer surrealistisk enn som så, for i det øyeblikket jeg hadde fått meddelt min oppfatning om at denne anmeldelsen neppe hadde rot i virkeligheten, så smeller nemlig den respektive betjenten til med at det er JEG som er gitt å være den forulempede, -hvorpå dette her etter sigende både skulle vært hørt- og sett av vitner! – Og mer sjokket enn jeg ble etter denne overleveringen, er det neppe menneskelig mulig å få blitt, for både det som ble påstått hørt- så vel som den øyenvitne-observerte episoden hadde nemlig overhodet ingen rot i virkeligheten what so ever! – Jeg var m.a.o blitt dratt inn i en anmeldelse basert på ren- og skjær løgn som derav utelukkende kunne ha som hensikt å få knekt og knust den respektive fyren i fillebiter, og det var iallefall ikke levnet noen tvil om at politiet tilla den respektive anmeldelsen en regelrett kjepphøy troverdighet. – Hvilket de har min fulle forståelse for, da vedkommende som sto for innrapporteringen jo hadde utvist en så til de grader sluhet at det hele var gjort på en annens (- altså mitt) vegne kontra sitt eget, for dermed å virkelig få boostet troverdigheten.
Til alt hell, så kicket imidlertid temperamentet inn, med den følge at jeg fikk sagt klart i fra at de innrapporterte episoder ikke hadde rot i virkeligheten, hvilket ble poengtert med å sitere de av mine venner som var kjent med avhøret i det de leende kunne konstatere at han iallefall ikke kunne ha forsøkt seg på noe sånt mot meg, da den nyankomne verdensborgeren som lå til grunn for den pappa-permen som fyren akkurat hadde påbegynt på det tidspunktet aldri ville ha kunnet la seg unnfanges om så var. – Og da brøt vel den stakkars betjenten med en god del protokoller i det menneskeligheten til dama slo knock out på den gitte rollen som profesjonell avhørsleder i form av en latter som ikke lot seg holde igjen. Enden på visa, blir så at jeg ender opp med å bli trodd i det jeg kunne forsikre om at jeg aldri hadde latt meg skremme- eller overtale til taushet dersom jeg var blitt utsatt for noen form for overgrep, så i dette tilfellet fikk rettferdigheten i det minste skjedd fyllest i en større grad enn hva som normalt syntes å være utkommet i slike saker, da utkommet for den anmeldte ‘kun’ ble at han så seg nødt til å bli overført til en annen kommune, og ikke noe ut over det. Men det satt vitterlig i overmåte langt inne å få gjennomslag i hht å bli trodd i det jeg benektet de påstått innrapporterte episodene sammen med min karakteristikk av fyren som følgelig gikk stikk i strid med det bildet som ble fremlagt i anmeldelsen. Som nevnt, er det ikke politiets håndtering jeg klandrer i denne saken, men mannens overordnede i kommunen, da det i mine øyne er ubegripelig hvordan de har gått raka vegen til politiet med denne anmeldelsen uten så mye som å kontakte meg for å høre om dette jeg angivelig skulle ha vært utsatt for faktisk var sant!
Denne erfaringen gav meg altså en leksjon i hvor kolossalt lett det kan la seg gjøre å begå et justismord av groveste merke grunnet den abnorme ulikheten for loven som i praksis råder i ethvert samfunn, -om så det aldri så mye er snakk om en anerkjent rettsstat. For slike ulike utgangspunkt hva troverdighet angår, er nemlig gjennomgående i praktisk talt det som er av konflikter som man enten rettslig- eller personlig setter seg til doms over. Eksempelvis, stiller en trygdemottaker, fortrinnsvis en sosialklient med nada troverdighet vs. alt fra (potensielle) arbeidsgivere til anklager om brudd på trygdeloven i form av urettmessige utbetalinger (hvilket vi fikk se i sin grelleste form da den velkjente NAV -skandalen kom for en dag). Tilsvarende, er en tidligere straffedømts angivelige løgnaktighet opplest og vedtatt. Om så skulle være at det respektive forholdet skulle bestå av å ha omsatt noen titalls gram med tjall, er like fullt vedkommende like fullt gitt å ha nada troverdighet om så det skulle dreie seg om noe så hinsides fjernt fra det i overmåte mindre lovbruddet vedkommende er kjent skyldig i som et toppgradert rovmord!
Og når vi først er inne på dette med dette totale frafallet av troverdighet som følger selv den minste plett på rullebladet, så kan jeg vitterlig ikke se hvordan praktisk talt en hel verden ukritisk kan betrakte dette som en opplest og vedtatt sannhet. For greia er at et overveldende flertall av oss vil lyve så det renner i der vi ser en sjanse til å redde eget skinn, for å si det sånn! Altså.. Det er vitterlig ingen forskjell på en som forsøker å ‘slå ei plate’ i retten i et forsøk på hhv å kunne unnslippe- eller få begrenset tiltalen, og derav straffen i sånt som en narkotika- eller en vinningsforbrytelse som det er på den som gjør sitt ytterste for å vri seg unna en trafikkforseelse eller for å begrense omfanget av avdekket overskridelse av kvoten i det h*n blir stoppet i tollen, bortsett fra at det i de førstnevnte tilfeller blir ført opp på rullebladet, mens det for de sistnevntes forseelser forblir unndratt offentlighetens innsyn, for å si det sånn. Det er m.a.o ingen grunn til å tro at en som har gjort seg skyldig i et biltyveri vil forholde seg noe annerledes til slikt som voldskriminalitet enn hva den som har forbrutt seg på reglene angående tillatt importert kvanta av alkohol- og tobakkvarer!
At det skal finnes noe slikt som likhet for loven, må dermed være å betrakte som den største kollektive livsløgnen som er å oppdrive i vår moderne tidsalder..
Klikk her for gårsdagens bilde!
Jammen ble det ikke ‘pels-pøblen’ som kuppet den her ‘dagens’ også! – Denne gang i kraft av en lettere misfornøyd Rusken, som ikke kan fatte og begripe hva vi skal fly rundt ute for (utover det å gjøre fra seg, vel og merke, da denne karen står standfast i prinsippet om at ekte katter gjør sitt fornødende ute) når det er drittvær.
Nå har han, liksom de andre, selvsagt den fulle muligheten til å holde seg innendørs om det så fra tobeint hold flys aldri så mye ut og inn, men dette later til kun å være en typ teoretisk mulighet. – For uansett hvor mye det måtte regne, blåse eller snø, så er det fullstendig utenkelig ikke å benytte seg av muligheten til å være med på tur, selv om de så måtte hate hvert sekund av den med hvert eneste fiber i kroppen..
At det er noen som hverken føler seg som hverken mann- eller kvinne, og at vi dermed får innført en tredje, nøytral kjønnsbetegnelse ser jeg på som et flott tegn på at verden går fremover. Når det positive, som seg hør og bør, går overboard ved at det brått ikke er måte på hvor mange kjønnsidentiteter man kan påberope seg, har det imidlertid gått for langt, selv for meg…
Forby sukker, kjøtt, alkohol & sigaretter!
Den (mildt sagt) frittalende britiske TV -kjendisen, Pierce Morgan har altså nok en gang skapt furore i det han i kjent stil har kastet seg inn i kjønnsdebatten. Opptrinnet fant sted i programmet ‘Good morning, Britain’, og Morgan har som alltid tilegnet seg det som tilegnes kan av kunnskap om det aktuelle temaet, i tillegg til at han har toppet det hele ved å ta med den kjønnsopererte kvinnen Nicole Gibson i det han entrer den verbale bokseringen mot Benjamin Butterworth for å argumentere for at grensen settes ved tre kjønnskategorier; – Altså de vi på norsk refererer til som han, hun og hen.
De som eventuelt ikke har fått med seg denne i overmåte friske debatten, anbefaler jeg virkelig å vie et kvarters tid til å få med dere den respektive seansen i videoen som følger under. For her får du nemlig både topp underholdning og en solid dose fornyet innsikt i en og samme jafs:
Selv kunne jeg ikke vært mer enig med Morgan og Gibson i denne saken. For om en liker det eller ei, så er nå en gang naturen lagt opp slik at det for samtlige livsformer som er avansert nok til å praktisere kjønnet formering, er to kjønn; Mann og kvinne. Gutt eller jente; ‘Innovertiss’ eller ‘utovertiss’.. I utgangspunktet er stadfestelse av kjønn så basic det kan få blitt..
Men i moderne tid, har det altså fremkommet at det dann og vann skjer ett eller annet underveis som forkludrer- og/eller kompliserer dette her, hvilket i de fleste tilfeller dreier seg om at det kjønnet den respektive personen identifiserer seg med ikke samsvarer med det biologiske. For noen, er deres tilhørighet i motsatt kjønn enn deres biologiske klart som dagen allerede i god tid før skolepliktig alder, mens det også finnes de som forblir i en slags gråsone.. Non the less, fortjener disse menneskene samfunnets aksept- og respekt på lik linje med alle andre, med den følge at det altså ble nødvendig å få innført en nøytral kjønnsbenevnelse.
Kampen for aksept har jo imidlertid så langt i fra vært enkel for de med tilhørighet i en av LHBT -grupperingene, om en kan bruke det uttrykket. Vi har riktignok kommet langt på vei, i det minste hva homofile og lesbiske angår, men transseksualitet er for mange fremdeles en vanskelig pille å svelge, for å si det sånn. Og det blir så visst ikke noe lettere å få forståelse- og derav aksept ved å komplisere det hele så til de grader at det krever doktorgrad i emnet for å kunne forstå noe som helst! Jeg mener.. Når en ønsker å oppnå forståelse og aksept for en såpass liten minoritet som de transseksuelle (tar i den her anledningen transvisitter og transseksuelle over en kam for enkelhets skyld), som på toppen av det hele unektelig er den gruppen det er vanskeligst å identifisere seg med, så krever faktisk dette at de selv bidrar med å tilrettelegge for at omverdenen skal kunne få denne forståelsen. – Og det kreves da så visst ingen rakettforsker for å være helt på det rene med at oppskriften for å bli forstått så raskt- og godt som mulig, består av å få det forklart så enkelt som mulig. – Og det å komme med krav om å få offisielt innført 100+ ulike kjønnsidentiteter er vitterlig IKKE å tilrettelegge for forståelse og aksept! Dette er snarere å torpedere sin egen agenda, spør du meg!
– Det samme idiotiske opplegget, finner vi også hva dette med bifili angår. Her har det nemlig allerede i en årrekke rådet en policy som, iallefall sett utenfra, syntes å bestå av å gjøre seg særest mulig; For det er f.eks ikke bifili om en er pan-seksuell, og tenner på personlighet istedet for kjønn, må vite. – Som om vi som måtte ha vår tilhørighet i en av de øvrige hetro-, homo- eller bifile leire tenner på vandrende peniser/vaginaer festet til et i seg selv irrelevant kjøttstykke! – I tillegg til gud-vet hvor mange andre betegnelser det er blitt innen det som i mine øyne er og blir bifili, -hvilket fra mitt ståsted er betegnelsen for den seksuelle legningen der en har en (tilnærmet) like stor dragning til eget- som til det motsatte kjønn. – Og da får pan- og ‘what-ever’ betegnelser som måtte finnes innad i denne gruppen være akkurat det; Undergrupper.
Når det er sagt, må folk betegne seg som hva pokker de måtte ønske- og føle for hva jeg bryr meg rent personlig. Men i det jeg er blant de som brenner for at vi skal kunne få en full aksept for at alle skal kunne få være seg selv fullt ut, så kan jeg ikke si annet enn at de som går i bresjen for alt dette forvirrende fjaset provoserer i det de så langt jeg kan se, faktisk utgjør den faktoren som sammen med religion som i størst grad trenerer prosessen frem mot den respektive likeverdighet og aksept! Om så en er aldri så mye ‘inn’ i disse grupperingene, er det en ufravikelig regel som sier at en for å få (oppnådd) noe, er en pokka nødt til å gi/yte noe selv, og jeg kan iallefall ikke skjønne annet enn at det primære her må være å oppnå full likestilling for alle med tilhørighet i LHBT, med den følge at det å potensielt utvide denne betegnelsen med nær sagt resten av bokstavene i alfabetet rett og slett får skrinlegges av hensynet til hva som er det primære målet her..
Klikk her for gårsdagens bilde!
Liksom Pepsi har lagt sin elsk på esker/bokser, er det poser og sekker som er Knert sin greie, -både til å leke- og sove i, og denne her fra IKEA later til å være selve drømmesekken!
Dessverre er de fleste av sitt slag som kommer i hus av plast, og dermed ansett like uegnet til kattebruk som til småbarn. Med tanke på at jeg til dags dato enda har til gode å høre om noen fatale plastikkposeulykker, så har moder’n vist seg å ha klart å ‘tatovere’ barndommens store ‘no-no’ bestående av å tre plastposer over hodet så til de grader at jeg til dags dato ser akutt kvelningsfare bare ved synet av en tilgjengelig plastpose/sekk i nærheten av dyr og småunger..
Men IKEA skal iallefall ha kred for å ha barne- og dyrevennlige poser! For ikke bare er sikkerheten 100% på stell ved at de både er store nok til å kunne romme en flodhest, i tillegg til at også åpningen er så til de grader enorm at det rett og slett syntes klin hakke umulig å få lukket den igjen. – De topper nemlig det hele med å ha verdens mest spennende knitrelyd når man beveger seg der inne! Så det er m.a.o en særdeles fornøyd pusegutt som her sees i det han endelig har tatt kvelden etter et i overmåte lydhørt lekeraid som i menneskeøyne aldri syntes å ta slutt..
Siden jeg, som seg hør og bør på søndager, har tilbragt store deler av dagen på jobb, har det som vanlig ikke blitt tid til noe bloggrelatert før langt på kveld/natt. Derfor har jeg heller ikke hatt mulighet for å gi mitt bidrag til Linda Tetilmos diktutfordring før nå.
Men non the less, er det jo i det minste bedre sent enn aldri, så here we go, altså…
Det faktum at jeg er pinlig lite bevandret på diktfronten, kombinert med at jeg som helt fersk blogger i sin tid skrev et dikt til en utfordring som gikk under tittelen ‘Blogging mot mobbing’, har jeg altså (absurd nok) valgt å gå for dette verket av den totalt ukjente dikteren, Gry Henriksen *hehe*.
Diktet har jo unektelig et særs viktig, -og ikke minst dagsaktuelt budskap, i tillegg til at jeg, når sant skal sies, ble riktig så godt fornøyd med resultatet..
Det står en liten stakkar,,
og gråter for seg selv.
Helt fryktelig blir han mobbet,
og gruer hver en kveld.
Til alt vondt som venter neste dag,
av skjellsord, hån, av spark og slag...
♥
Det går ei lita jente,
og grubler på vei hjem.
For hun kan ikke skjønne
hva galt hun gjort mot dem.
De sier hun er for stygg og sær,
for å fortjene et liv på jorden her.
♥
Om du møter en langs veien,
som kan være en av dem.
Så må du bare vite,
å gi trøst og en god klem.
For litt godhet kan velte planen de har;
om et adjø til jorden og den børen de bar.
En av de tingene som preger denne årstiden, er jo unektelig de store fargekontrastene…
Klikk her for gårsdagens bilde!
Som den edsvorne ‘space-geek’ jeg er, var det jo som både julekvelden og 17 mai på en gang da jeg i går fikk se en av de klareste dag-måner jeg kan huske. Det er vitterlig ikke ofte en kan se konturene i landskapet avtegne seg så tydelig som her, så jeg ble stående der å glane opp i været som en annen idiot både lenge og vel, før jeg så topper det hele med å begynne å ta bilder. Så om det nå finnes de som har erklært meg for et vandrende freak-show, så kan jeg faktisk ikke si annet enn at de har min fulle forståelse..
Jeg trodde jeg hadde sagt mitt i hht livsstilsrelaterte helseproblemer i innlegget Skal jeg måtte betale for din fedme? som ble utgitt for et par dager siden, men så kommer altså ernæringsfysiolog Tine Sundfør på banen med ønske om å få lovregulert(!) max-størrelser på godteri- og snacksforpakningene..
Forslaget er jo helt i tråd med de siste tiårenes policy bestående av å lovregulere alt som viser seg å (kunne) ha et eller annet negativt utkomme- og/eller på ett eller annet vis misbrukes. Nå er det jo sånn fatt at det ikke er den ting i verden som er sort-hvitt, da selv de mest åpenbare goder/onder har ett eller annet ved seg som (potensielt kan) slå uheldig ut. – Ikke engang de mest selvsagte verdier som demokrati og ytringsfrihet kommer jo helt fritt for mulige negative utkomme! – Og med tanke på den barnehagementaliteten på steroider som har preget norsk- og vestlig lovgivning de siste 50-60 årene, så tenker jeg som så at det er vel ingen vits i å dra dette ut i langdrag, så hvorfor ikke forby alt som muliggjør uheldige valg, for ikke snakke om åpner for handlinger av slett moral- og herav potensielle lovbrudd (anno i dag) i en jafs, så er vi ferdig med det!?
Jeg mener.. Hvorfor ta steget innom lovregulerte forpakningsstørrelser og den slags når vi likeså godt kan forby varer inneholdende sukker- og mettede fettsyrer all together først som sist!? – Og da ville det jo være rent uhørt om vi ikke tok med alkohol og tobakksvarer i samme slengen! – Og hva det økonomiske angår, så vil jo problemet med forskjeller- og derav den såkalte fattigdommen enkelt kunne løses ved å sette et tak for tillatt max-inntekt på… – La oss si en 6-700 000,- brutto, hvorpå en følger opp med en minstesats på en 450-500 000,- for så å la skattesatsene fikse resten, -og voila! Problem solved!!
Videre, kan jeg heller ikke se hva det er å vente på i hht å forby bruk- og oppbevaring av kontanter, for så å gi myndighetene full kontroll over pengene våre igjennom bankenes pålegg om å registrere- for så å reagere på det minste tegn til avvik fra norm hva folks innskudd- og uttak angår! Da vil vi jo praktisk talt få lukket- og låst døren en gang for alle hva alt fra skatteunndragelse- og hvitvasking av penger til narkotikasalg, heleri, og gud-vet-hva angår. – Og på toppen av kransekaken så avstedkommer det med den bonusen at det nær sagt umuliggjør å gjemme seg!
– Og når vi er inne på dette med å gjemme seg, er det jo vitterlig på tide å få fart på prosessen i hht full statlig overvåkning, der det endelige målet må antas å være å få øremerket enhver borger med den berømmelige chip’en under huden! – For den som ikke har noe å skjule, har såvisst ingen grunn til å motsette seg den slags synlighet, må vite! Hva det å få satt det hele ut i praksis angår, er det jo bare å rette blikket til Nord-Korea! Sitt shady renommé til tross, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den alltid så creepy smilende Kim Jong-un vil bistå sine potensielt nye brødre og søstre i nord med udelt glede- for ikke snakke om en åpenhet ut av denne verden!..
I det jeg ser en ‘true crime’ -dokumentar som tar for seg livsløpet til en kynisk morder før vedkommende tok steget fullt ut og tok et annet menneskes liv, så klarer jeg bare ikke å fri meg fra tanken om at det allerede fra barnsben av var så åpenbart hvor dette bar at fyren vitterlig burde vært sperret inne allerede før han nådde tenårene!..
Slik overvinner du hersketeknikerne!
Jeg er fullstendig klar over at det å ta til orde for noe slikt vel er så politisk ukorrekt som det kan få blitt. Som kjent, er den rådende policy at barn ikke kan diagnostiseres med asosiale/dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser, da dette etter sigende forutsetter at hjernen er ferdig utviklet. Som den legperson jeg er, kan jeg selvsagt ikke sitte her å påstå at de tar feil, men ikke desto mindre KAN jeg si følgende; I de tilfeller der unger med et smil om munnen plager dyr og angre barn, er likegyldige til straff, og i det hele tatt opptrer som om de var blottet for empati og samvittighet, så er det iallefall noe så til de grader galt fatt i toppetasjen til den ungen at massive tiltak bør iverksettes! – Både i forhold til (forsøk på) behandling av vedkommende selv, men i enda større grad i forhold til å beskytte omgivelsene..
Selv om det er mye som gjenstår i hht å komme til bunns i spørsmålet hvorfor- og hvordan enkelte mennesker utvikler såkalte dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser som psykopati, sosiopati og narsissisme, der den røde tråden som går igjen er liten- eller ingen evne til empati, så er det i det minste bred enighet om at enkelte er født uten evne til empati, mens det hos brorparten av tilfellene er en kombinasjon av arv- og miljø som ligger til grunn. I praksis, innebærer denne arv & miljø-kombinasjonen at vedkommende er arvelig disponibel for å ‘slå av’ det meste av menneskelige følelser som en overlevelsesmekanisme dersom vedkommende utsettes for mishandling/misbruk i tidlig alder.
At det i de sistnevnte tilfeller lar seg gjøre å (mer eller mindre) gjenopprette et ‘avslått’ følelsesregister igjennom behandling, syntes forståelig. Men i det mindretallet av tilfeller der unger født inn i de beste hjem opptrer tilsynelatende blottet for alt som er av både samvittighet og empati, er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at hensynet til omgivelsenes sikkerhet faktisk må veie tyngre enn at ethvert barn har krav på å vokse opp under de forskriftsmessige forhold og omgivelser. M.a.o syntes det fra mitt ståsted å være unntak fra den oppleste- og vedtatte norm om at det ikke finnes noe slikt som onde barn.
Som sagt, har ikke jeg noe grunnlag for å motsi den medisinske slutningen om at slikt som psykopati- og sosiopati ikke kan fastslås hos barn, med den underforståtte betydning at det inntil hjernen er fullt utviklet ‘kun’ er snakk om adferdsforstyrrelser/vanskeligheter, hvorpå ‘barnets beste’ -og barnets velferd’ uansett forhold skal være gjeldende praksis. Og i utgangspunktet lyder jo dette som en riktig så korrekt- og velbegrunnet. Men så slår det meg at den samme policyen om hva som er til ‘barnets beste’ like fullt må gjelde for det som måtte være av yngre søsken og øvrige slektninger, medelever, nabounger, osv, osv. – I tillegg til det som måtte være av tilgjengelige dyr, for den saks skyld! Når et barn utviser en så gjennomført kynisme at h*n ved gjentatte anledninger har gjort seg skyldig i regelrett tortur, og i verste fall hva som utvilsomt klassifiserer som drapsforsøk, der vedkommende topper det hele ved å opptre fullstendig uberørt av både hendelsen som sådan- og de reaksjoner som måtte avstedkomme fra hhv foreldre/foresatte, skole og samfunnet forøvrig, så kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at ‘det beste’ for de respektive ungene må være at tryggheten- og sikkerheten ders besørges ved at de gjøres utilgjengelige for den respektive trusselen, om denne så aldri så mye er en mindreårig!
For i det hva som på papiret er et barns beste blir satt opp i mot hva som er x-antall barns beste, kan jeg nemlig ikke skjønne annet enn at hensynet til ofrene- liksom de potensielle fremtidige- må veie tyngst, -fastsatt personlighetsforstyrrelse eller ei! – Men for all del.. Jeg skal som sagt ikke påberope meg å sitte på noen ubestridt sannhet i dette spørsmålet, så det ville vært interessant å høre andres tanker og meninger rundt dette..
