Mann på dødsleie!..

Lamberseters store sønn og Hærens jegerskoles uteksaminerte elitesoldat er redusert til en skygge av seg selv der han ligger sammenkrøllet som en forbannet reke i sofaen.. Det eneste av livstegn som kan spores fra det tidligere keepertalentet og arbeidsjernet med plettfritt ‘bad-boy’ -image, er sporadiske smertestønn med et og annet forsøk på hosting som han er for svak til å utføre innimellom. 

Mannen på sofaen syntes å befinne seg på dødsleiet; Han har nemlig pådratt seg en alvorlig forkjølelse!..

 

Slik ble jeg meg, fra 1-10 

 

Forkjølelse er en gåtefull virussykdom.. Livstruende for en mann, som regel knapt merkbar for en kvinne.. Hvordan menn kan være skrudd sammen til på den ene siden å tåle det utålbare i alt fra krigssituasjoner til kampen for å overleve som sådan, samtidig som de reduseres til ynkende potetsekker med puls så snart det blir tilløp til litt rusk i halsen og/eller en fortettelse i et nesebor, er i mine øyne det aller største av verdens uløste mysterier.

For det har jo beviselig vært en rekke slike alvorlige sykdomsperioder der det respektive viruset er smittet over fra yours truly, med det utkommet at sykdomsforløpet, slik det fortoner seg for en kvinne kan stadfestes med en absolutt sikkerhet. Og uten unntak har de respektive symptomer som ligger til grunn for ynkene fra vraket på sofaen enkelt kunnet elimineres ved hjelp av en nesespray, og i de mest alvorlige tilfeller en pakke Fisherman’s friend og to 500 mg Paracet (alternativt Ibux).

 

Sykdomsforløpet ved forkjølelse slik det fortoner seg hos menn.

 

Utkommet av situasjonen, slik det er antatt å fortone seg fra et ‘flue på veggen’ -perspektiv, er at kvinnen som befinner seg like bortenfor den døende, gir klart inntrykk av å være en fullblods psykopat som istedet for å pleie den lidende er mektig irritert i det en knapt hørbar stemme fra sofaen bortenfor ber henne pent om å hente et glass saft og et par piller fra medisinskapet, fullstendig blottet for det omsorgsgenet som angivelig skal være biologisk nedarvet. Forøvrig syntes mannens lidelser å være henne knekkende likegyldig der hun sitter og skriver noe på lap-top’en hun har foran seg på bordet..

Om den respektive ‘fluen på veggen’ var utstyrt med et menneskes mind-set og derav evne til empati, ville den vært rystet til beinmargen av å bevitne  kynismen som råder i dette rommet i en liten leilighet på Østlandet. – Forutsatt at den ikke er blitt lært opp til at en slettes ikke skal tro alt en ser, sånn uten videre. – Det sterke kjønn, my ass!

Slik jeg ble meg fra 1-10!

Ett tall for hver milepæl i den prosessen som en gang ble gjennomgått for at jeg skulle bli meg..

Hva var det som gikk galt, Mamma??

 

1:  Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang, så om en følger dagens hysteri på den fronten, er det intet mindre enn for et mirakel å regne at jeg ikke er blitt enda mer skrudd enn hva jeg er.

2:  Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.

3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over. Siden jeg ved den respektive unnfangelse må antas å ha begynt den spørreperioden jeg tok til et nivå verden neppe har sett maken til, hverken før- eller siden, begriper jeg faktisk ikke hvordan mine foreldre kunne gå for en unge til..

4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les:tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etterhvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.

5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok (uten bilder, må vite!) for egen maskin. ..

6:  Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte min fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.

7:  ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.

8:  Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det alternative som Tarot, osv.

9:  Som den edsvorne space-geek jeg har vært så lenge jeg kan huske, kunne jeg ramse opp solsystemets daværende ni planeter lenge før jeg begynte på skolen. Nå er imidlertid Pluto blitt ‘degradert’ til ‘dvergplanet’, slik at det bare er åtte igjen.

10:  Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var allikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn min ett år eldre venninnen min fikk året før, bare så det er sagt). Denne sykkelen fulgte meg faktisk ut videregående.  .

 

Hva var det som gikk galt, Mamma??

Let’s face it.. Jeg er en snodig skrue. – Hvilket skal sies at jeg har lært å bære med stolthet. Men det er ikke det samme som at jeg ikke er nysgjerrig på hvorfor jeg ble den skruen jeg ble (mot alle odds, må det vel være lov å si), og da får jeg vel bare gå til kilden som i følge psykologene er roten til alt som er galt med et menneske: Nemlig dets opphav.. 

 

Enten – Eller, crazy-edition!

 

Nå er det vel muligens noen som spør seg hva spesifikt som ligger i ‘snål skrue’ i denne sammenhengen, så her følger en kjapp innføring:

    • Andres drøm er mitt mareritt; Bare tanken på ekteskap gir meg klaustrofobifornemmelser, og det samme må en vel kunne si om det å kjøpe bolig med ditto lån, osv. Ei heller har jeg ønsket barn siden jeg var i fire-femårsalderen og ba til gud om at jeg kunne få en jomfrufødsel a-la Jomfru Maria, da det en ellers måtte gå igjennom for å reproduseres jo lød så alt for galt.
    • Jeg evner ikke å oppdrive så mye som et snev av interesse for slikt som interør, hus og hjem.
    • Videre har jeg enorme mangler hva ambisjoner angår, da den skulle betalt noe grasalt mye som skulle fått meg til å si opp jobben min i en restaurant. Jeg kan imidlertid sies å ha ambisjoner angående bloggen, men dog på et noe annerledes vis enn de fleste. For meg, handler det mindre om antall lesere, men hovedsakelig om hvordan bloggen mottas av de som klikker inn på den.
    • I tillegg har vi min kontroversielle side, og den manglende evnen til å godta såkalt gitte, kulturrelaterte sannheter ‘just like that’ slik som folk flest.
    • Og sist men så visst ikke minst, så må en jo ta med dette lysår over gjennomsnitts liberale politiske ståsted.

     

  • ..- Bare sånn for å nevne noe..
    Det vi spør oss i dag, er hvordan i heiteste denne bedårende duoen..
    ..kunne ende opp som dette her!??

     

    I tillegg, kommer litt sånt annet småtteri hist og her, men jeg vil tro denne oppsummeringen skulle dekke det vesentlige. – Og det som ‘dekkes her’ er jo jaggu ikke lite! Og når en tar med i betraktningen at jeg er oppvokst i et møblert middelklassehjem i oljenasjonen Norge, med foreldre som i aller høyeste grad har det mentale på stell, blir det enda verre; For hvordan to så normale mennesker har klart å ‘ploppe ut’ noe så unormalt, er utenfor min fatteevne!..
    – Ja ja, det hender da ikke så rent sjelden at et barn skiller seg vesentlig ut fra foreldrene, tenker du kanskje, men greia er ikke at det bare dreier seg om ett barn, -for det er nemlig to! For på ganske så forskjellig vis, har nemlig både min bror og jeg endt opp med å bli alt annet enn A4. – Dvs 100% weird i reproduktivt utkomme for mine foreldre, det! For barn nr.2, -altså broder’n, er et vandrende kunstverk, tatovør og kunstner som han er, som fremdeles digger å stå på scenen med punk-rock bandet i godt voksen alder. – Dvs TILSYNELATENDE godt voksen alder, for voksne, det har vi vel aldri egentlig blitt!..

    Så alt tatt i betraktning, så er en jo bare nødt til å undres: Hvordan i himmelens navn har dere klart å få og oppdra ikke bare ett, men to stein hakke gale avkom, Mamma & Pappa??..

Enten-Eller crazy-edition!!

Om ikke i mangel på noe bedre å gjøre, så i det minste i mangel på noe bedre jeg gidder å gjøre, har jeg nok en gang kokt i hop det mest absurde knippet ‘enten-eller’ -alternativ som tenkes kan! (Forrige gang dette ble gjort, får du utkommet av ved å klikke HER). 

 

Mine mest sjokkerende meninger

 

  • Fett hår vs. dårlig ånde?  (Her er selvsagt ikke hatt eller tyggis for å fjerne syn/lukt tillatt) 

Dårlig ånde, fordi det kan  skjules ved å holde en viss avstand til de en snakker med.

  • Blomkål vs. brokkoli?  

Et vrient valg, siden disse to grønnsakene er yppersterepresentanter for grusom smak.. Men dersom jeg måtte velge en av de (hvilket jo er poenget med dette konseptet), tror jeg jaggu det måtte blitt blomkål, da denne har en noe mildere smak som dermed blir værende i kortere tid..

  • Muligheten til å reise hvor som helst med adgang til hva som helst uten pass, inngangsbilett eller penger vs. adgang til å lese- og påvirke folks tanker? 

Her ville jeg løyet om jeg påsto noe annet enn at en adgang til å ‘gå inn i hodet’ på folk etter eget forgodtbefinnende, og dermed stått fritt skape den ideelle verden ville vært over and beyond.

  • Nord-Korea vs. Afghanistan? 

To av verdens verste land å være fanget i. Men i det jeg anser det for hakket mer gjennomførbart å rømme Afghanistan, hvilken oppfatning forsterkes av min kroppslige bygnings potensial til å kunne passere som en tenåringsgutt i puberteten, så.. Nord-Korea behandler tross alt alle bort i mot like jævlig, og med ditto begrensninger for bevegelsesfrihet..

  • Oppkast vs. diaré? 

Av to helt for jævlige alternativ, er oppkast faktisk langt å foretrekke fremfor det som kommer andre veien..

 

 

  • Piercings vs. tatoveringer?  

Om en ser bort fra hull i ørene, har piercings aldri vært min greie. Tatoveringer derimot, har jeg fire av, og flere vil det sannsynligvis bli.

  • Snakkende dyr vs. snakkende babyer? 

En no-brainer; Snakkende dyr!

  • Kun sex med ‘feil’ kjønn i forhold til legning (altså damer i mitt tilfelle) vs. et liv i sølibat? 

Her kunne jeg bare ha iført meg nonne-habitten først som sist. Det har nemlig ofte slått meg hvor jævlig det må være/ha vært for de homofile som har vært nødt til å gå inn i partnerskap med personer av ‘feil’ kjønn opp igjennom tiden..

  • Evnen til å kunne se inn i fremtiden vs. å kunne endre ting i fortiden?  

To formidable evner som begge ville muliggjort det å gjøre livet perfekt.. Men etter mye om og men, tror jeg faktisk jeg ville gått for å se inn i fremtiden. Med denne evnen, ville jeg jo kunnet gå for det beste valget, og derav unngå idiotiet ‘all together’.

  • Hosting vs. nysing? 

Hvor irriterende en nysekule enn er, så er hosting helt for jævlig.

  • Evig liv vs. udødelig renomé? 

Evig liv! Hva pokker gjør det at jeg vil bli husket fra eller til for min tilværelse som ikke-eksisterende, liksom!?

*

[Feel free to ‘steal’] 

*

Mine mest sjokkerende meninger!

Det krever jo vitterlig ikke mange besøkene på denne bloggen for å være helt på det rene med at mine meninger og oppfatninger har det med å formes fullstendig uavhengig av hva som måtte ansees for politisk korrekt. Følgelig, er det vel så at meningsytringer som helt eller delvis bryter med det syn som råder blant allmennheten snarere er regelen enn unntaket her på berget. Men når det er sagt, er det jo vitterlig et enormt spenn fra der det kun er enkelte elementer som går på tvers av flertallsoppfatningen, til der jeg har en litt annen vinkling på ting, til det mest ytterliggående av det kontroversielle. – Og det er nettopp til denne yttergrensen vi nå er på vei.. 

 

På disse områdene er jeg mentalt i 100 årsalderen  

 

→  Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Jeg har unektelig et knippe kontroverser som utvilsomt ville ført til at det ble utlovet en skuddpremie av kvinnegruppa Ottar for dersom de var lagt ut for offentligheten av en mann.. En av disse, er jo den avsmaken jeg har for mødre som ammer for åpen scene i det offentlige rom som jeg var inne på i gårsdagens innlegg.

→  Videre så kan jeg fortelle at kvinneidrett, med unntak av turn og estetiske idretter, i mine øyne faller fullstendig igjennom i forhold til konkurransene for menn. Jeg mener.. Kvinner vil aldri kunne løpe like fort, kaste like langt og hardt eller bli like sterke som menn, hvilket har den uunngåelige konsekvens at kvinner ikke kan nå opp til det prestasjonsnivået som råder hos menn der det er snakk om fysisk styrke. Her toppes unektelig det hele i det jeg kan berette at det var nettopp denne erkjennelsen som var spikeren som punkterte alt av motivasjon hos meg den gang jeg var et av kongerikets fremtidshåp på friidrettsbanen. Jeg var nemlig velsignet med den fysikken som gjør det mulig å kunne vinne en global tittel i løping. Men i det erkjennelsen av at selv med maximal success/uttelling (altså  VM, OL & EM gull) så ville det ‘kun’ dreie seg om et OL-gull i B-klassen.. – Om jeg hadde feid over mållinjen på en 1500m på tiden 3:49,99, og dermed bli for verdensrekordholder å regne, er dette bare en illusjon avstedkommet fra politisk korrekt svada. For det er jo vitterlig ikke verdensrekord når den raskeste tiden en 1500m er tilbakelagt på av et menneske er 3:26,00. – Jeg er fullt klar over hvilket tabu det er som brytes ved å gi uttrykk for et slikt syn på kvinneidretten, og her skulle jeg faktisk virkelig ønske jeg kunne klart å skille menn og kvinners prestasjoner fra hverandre som to helt separate ting slik som ‘alle andre’, men her er det som det er, altså..

→  Muligheten for at feministbroilerne i den nevnte gruppen ved navn Ottar hadde latt meg slippe med offentlig pisking for de to foregående erkjennelsene, blåses iallefall rakt ut over sidelinjen i det min mening angående et for utvidet voldtektsbegrep kommer på bordet.. For i mine øyne, er det nemlig enorme gradsforskjeller i hht dette med seksualforbrytelser. Jeg kan rett og slett ikke forstå meg på den greia med at et kvinnemenneske som er med en fyr hjem, for så å være 100% deltagende i det som seg hør og bør avstedkommer slikt, inntil herremannens stolthet er i ferd med å skulle foreta sin erobring, hvorpå det skal vise seg at han allikevel smetter inn et øyeblikk i det han ikke evner å ta inn det at hun brått tverrvender med et ‘Nei, vil ikke alikevel’, kan falle under samme flagg som en overfallsvoldtekt av verste sort. Ideelt sett, skulle selvsagt den stakkars fyren hatt øyne og ører på allerten hele veien, slik at han var i stand til å foreta den bråstopp som ble beordret. Men ikke desto mindre mener jeg virkelig at her må en da for pokker kunne forlange at det tas et viss egenansvar også. Slikt er ikke voldtekt. Det er knapt for et overtramp å regne, spør du meg! – Videre, er det så et stort antall av grader på de respektive ugjerninger som befinner seg imellom disse to ytterlighetene. Faktisk så tror jeg ikke det vil bli noe lettere å vinne frem med en voldtektsanmeldelse ved å utvide begrepet på dette viset. Istedet vil jeg tro voldtektsbegrepet vil svekkes i folks bevissthet da det ikke lenger vil være forbeholdt alvorlige overgrepsforbrytelser.

 

 

→  Med mine mannssjåvenistiske tilbøyligheter ute av verden, kan jeg så meddele at jeg overhodet ikke anser et menneskeliv for mer verdifullt enn livet til planetens øvrige arter som er såpass avanserte at de innehar en bevissthet. Jeg mener.. Hvem faen har gitt oss noen særstilling i forhold til andre arter, liksom!? Gud?? – Give me a break.. Når sant skal sies, ville ikke bare verden, men også de nærliggende områder av universet være best tjent med at denne arten når sitt endeligt før vi rekker å spre ødeleggelsen vår til andre himmellegemer/verdener.

→  At jeg har en oppsiktsvekkende lav terskel for uvitenhet, for ikke snakke om regelrett lavpannet dumhet, har vel etterhvert blitt kjent for ganske så mange. Men langt mindre kjent er det nok i allmennheten at dette bla.a strekker seg dithen at jeg mener det burde vært innført et viss minimumskrav til kunnskap for å få lov til å stemme ved valg. Dette har sin opprinnelse i det å bevitne hva som utkommer dersom antallet ‘retards’ når et viss nivå etter at Donald Trump ble valgt til USAs president i 2016. Potensielle situasjoner/settinger hvor det rett og slett er idiotene som får bestemme, er i mine øyne demokratiets akilleshel, og noe jeg mener vi bør bestrebe oss på å unngå.

→  Til tross for at det vel har fremkommet ganske så tydelig igjennom mine uttalelser i C19 anliggende, kan jeg også si med rene ord at jeg mener bestemt at ethvert individs førsteprioritet er å ivareta eget liv og helse. Følgelig, er prinsippet om at det ikke er noens rett å kunne forlange at noen risikerer/ofrer sine liv. I mine øyne er livet hellig, og dermed et område ingen skal kunne sette seg over, det være seg i forbindelse med krig, eller som vi nå har fått oppleve, en pandemi. Det er altså her en finner opphavet for min ihugede motstand mot den smittevernspolicyen som er blitt fulgt her til lands der vi er tvunget til å sette egen helse på spill av hensyn til andre på den måten vi har blitt. Nå er det ikke dermed sagt at en ikke skal bestrebe seg på å bistå andre.  Det jeg mener, er at ingen har rett til å skulle kunne forlange at en ofrer egen helse, -altså det som utgjør grunnlaget for selve livet, for andres.

 

**  Forts. følger…

 

Kanin-Mote!

Den innvidde leser har vel antagelig fått med seg at jeg ikke bare er kattemor, da min gode venn og sjefskanin, aka ‘Kongen av balkongen’ for et drøyt år siden overlot ansvaret for en av sine mini-kaniner til yours truly. Mini-Bunny har i tiden etter introduksjonen (hvilken åpenbarer seg om du klikker HER) hatt sine sporadiske oppslag her på bloggen; Bla.a fikk kaninfansen være med på hans første vask, for ikke snakke om at han har spilt hovedrollen begge gangene jeg har inntatt Frodiths persona i ‘Hvis jeg var deg -konseptet. Og nå har galskapen blitt dratt enda et skritt lenger i retning Frodith’ens legendariske samspill med de infamøse tøyrottene Salt og Pepper; 

Bunny har nemlig fått egne outfits.. 

 

 

Det hadde seg nemlig slik at jeg snublet over en eske med dukkeklær i gjenbruksbutikken, hvorav det skulle vise seg å være et par outfits som lot til å være i Bunnys størrelse, og dermed var det altså gjort; The madness was completed..

 

 

Problemet er bare at den lille blå så visst ikke er av de enkleste av tøydyr og ha med å gjøre, da han vitterlig ikke er for en solstråle å regne. Så det var med andre ord ikke ‘hipp og hurra’ jeg ble møtt med da han fikk forelagt klærne som innebærer at tiden som naken-gnager var passé..

 

 

Når en legger de utfordringer som følger det at den lille blå har noen absurd korte bein som på toppen av alt er fullstendig lealause til den ikke-eksisterende samarbeidsviljen som ble utvist av kanin-spetakkelet, var det et par anledninger der hvor forstanden hang i en forbannet tynn tråd, for å si det sånn. Men non the less, fikk jeg, takket være en velutviklet stahet, til slutt iført den lille pøbelen det første antrekket…

 

Til tross for at innstillingen til det blå spetakkelet tok en helomvending etter å ha fått sett sitt stilige jeg i full mundur, var jeg utslitt som ei dørmatte da den påfølgende photo-shooten var vel gjennomført. Følgelig ble det noen dager imellom første- og andre antrekksbilder, for selv en kanin i sitt beste humør er rett og slett i overkant av hva jeg evner å hanskes med når jeg kommer sliten hjem fra jobb. – Selv en Bunny at his best behavior er nemlig såpass krevende at det å skulle hanskes med ham betinger et fullt uthvilt legeme samtidig som at en mentalt er på ens sterkeste. Men i det bildene endelig var i boks tidligere i dag, kan jeg ikke si annet enn at jeg er fullstendig overveldet over hvor avsindig stilig den lille blå ble seende ut!  Når han først er på gli, er dette en kanin med stil, det er iallefall sikkert og visst!

Så med en flaut stolt tøykaninmor med tårevåte øyne og en usedvanlig tilfreds og gomodig gnager, senker freden seg nok en gang over ‘Casa Henriksen’..

 

Mentalt i 100 årsalderen!

Med skjørtelengden til en tenåring, aversjonen mot alt det folk er nærmest biologisk innrettet på å ha som mål i livet (altså eierskap av bolig, ekteskap, unger osv), og denne uvørne ‘black cheep’ -fremtoningen, har jeg en mentalitet som beskrevet med en setning gjerne blir hun som aldri tok steget inn i voksenlivet fullt ut. Men nå har det seg slik at jeg også innehar enkelte sider som går i den rakt motsatte retning; Sider der jeg, uten å overdrive, utviser en mentalitet som tilsvarer en i 100 årsalderen… 

 

Det som, fullstendig uberettiget irriterer meg grenseløst!

 

♠  Penger:  Jeg har jo som kjent ikke all verdens tillit til myndigheter og offentlige instanser, og denne generelle mistilliten inkluderer også banksystemet. Jeg er f.eks en av de få som fremdeles insisterer på å betale med kontanter, så på lønningsdagen, tar jeg beina fatt og iler ned i minibanken for å røske ut mesteparten av det jeg har til fri disposisjon (altså det gjenstående etter de utgifter som skal betales er trukket fra. Det hender selvsagt dann og vann at jeg bruker kortet til å betale jeg også, men det er kun unntaksvis, og overgår ytterst sjelden sånne småkjøp som en brus e.l. Faktisk plager det meg at vi er tvunget til å bruke banker i det hele tatt. Var det opp til meg, ville jeg faktisk foretrukket å få pengene overlevert i en konvolutt, in person. – Og sparing? Her er jeg urokkelig i min overbevisning om at pengene er tryggest hjemme, innelåst i en safe eller noe.

♠  Ammende mødre:  Her har vi punktet som unektelig representerer dagens bannskap i kirken nå i disse ulvetider. For saken er nemlig den at jeg syntes denne greia med at ammende mødre drar opp gensre og dytter sitt melkesprengte frontparti inn i nebbet på det smattende krapylet, er regelrett kvalmt. Spesielt på spisesteder, hvilket ironisk nok er de fasiliteter som hyppigst blir benyttet til matstasjon for spedbarn, vil jeg ha meg frabedt å få dette scenarioet til fullt display rett i synsfeltet. Jeg mener.. Det må da i det minste kunne gå an å innta en diskret profil, og foreta denne avsugingen sittende i et lettere avskjermet hjørne av lokalet!? All respekt til de som syntes dette er et så vakkert skue, men selv om en selv er av den oppfatning, og derav ikke kan skjønne seg på det motsatte, så må en faktisk kunne anerkjenne at det finnes de som ser ting på en helt annen måte enn en selv.

♠  Barneoppdragelse:  Ved nærmere ettertanke, er vel ikke det som nå skal komme stort mindre kontroversielt.. For selv om jeg er langt fra å ønske spanskrør, belter og bjørkeris tilbake som elementer i barneoppdragelsen, så er det heller ikke til å komme utenom at jeg ,mener dette reglementet mot fysisk avstraffelse av unger har gått alt for langt. Når det ikke engang er rom for å ta avkommet i armen, eller gi et klaps på hånden eller baken, er det eneste som står igjen av tilgjengelig konsekvenser for uakseptabel adferd å avstå fra å gi de godteri, ting de ønsker seg eller rett og slett å kutte ukelønnen e.l. – Dvs så lenge det varer, for nå har det jo også blitt slik at barn som ikke har like mye/like dyre ting som majoriteten av klassen gir grunnlag for bekymring.. Ei heller kan jeg begripe hvordan det å nekte slike bagatellmessige fysiske avstraffelser i den alderen der dette er det eneste ungen kan forstå i hht adferdsregulering kan være forsvarlig! Jeg mener.. Det er nå en ganske god stund imellom det at krapylet mestrer kunsten å gå fra A til B til h*n har utviklet en såpass språkforståelse og kommunikasjonsevner til at det rekker å fortelle de at noe er farlig for at de skal ta det til seg! I denne alderen er det jo faktisk et vitenskapelig anerkjent faktum at det eneste som funker i hht å få de til å avstå fra å gjøre noe, er at handlingen avstedkommer med et ubehag/smerte. Når foreldrene er avskåret fra dette, kan jeg ikke si annet enn aty det er for et mirakel å regne at ikke samtlige av den oppvoksende slekt har en eller annen brannskade, kuttskade e.l fra barndommen.

 

 

♠  Sexprat: Her er det ikke så ekstremt som at jeg ønsker meg tilbake til den tid hvor alt hva sex og underliv var tabubelagt. Greia er bare at jeg syntes det har gått for langt. – Alt for langt! Jeg har nemlig hverken ønske eller behov for å vite noe som helst om folks onanirutiner, orgasmer eller whatever! – For ikke snakke om å bli gjort kjent med folks eierskap- og bruk av ulike sexleketøy! – Ja, jeg kan, når sant skal sies, vitterlig betakke meg for å vite- og se noe som helst i den gaten! Jeg ville nemlig foretrukket å leve uten å få malt bilder av blinkende kuk-substitutter i gigantformat som ser ut til å gå fullstendig bananas i det de slås på og dyttes inn i det aller helligste.. At folk våger å befatte seg med et slikt apperatur er i seg selv over min fatteevne, og langt mindre hvordan de kan påstå å finne behag i dette her!

♠  Høflighet:  Hvorfor det er blitt sånn, aner jeg ikke, men for meg er det f.eks fullstendig utenkelig å ikke svare med hhv ja- eller nei-takk når jeg blir spurt om pose på butikken. Likeså ville det aldri falt meg inn å ikke si takk når noen f.eks holder døren for meg, slipper meg til forran seg, eller hva det nå skulle være av hverdagslige gester. Enda fjernere er tanken på ikke å si unskyld der dette er den passende responsen i et anliggende; Det være seg om en dulter borti noen, eller om vedkommende må flytte seg for at en skal kunne komme forbi. Videre, forlater jeg ALDRI et måltid uten å takke for maten, liksom jeg setter min ære i å spørre om tjenester osv med et ordvalg som utviser respekt for den forespørselen rettes mot. Ikke sånn å forstå at jeg er pro en gjeninnføring av slikt som høflighetsformen ‘de’, herr og fru, etc. Men et minstemål av utvist respekt for andre mennesker mener jeg imidlertid en burde utvise. Det er så jeg skjemmes i hver eneste butikk-kø, hvorav det er helt normalt ikke å si takk i det en mottar kvittering og ev. vekslepenger, avstå fra å svare når personalet sier ‘hadet’ og ønsker en en god dag videre eller skrår inn forran noen uten å si unnskyld.. At jeg er et slikt ‘please, may I & thanks so much’ -menneske utgjør jo unektelig en komisk kontrast til at jeg generelt har språkføringen til en bryggesjauer med et ordforråd innen eder som ville imponert den mest ihugede finnmarking. Men hva kan man si; – Jeg er en komplisert liten skrue!

♠  Kosthold:  Altså; ingen tittel og påberopt ekspertise i verden kan komme her å innbilde meg at slikt som å kutte ut kjøtt- eller i verste fall- alt av animalske produkter fra kosten skal være av det gode for helsen. Ei heller kjøper jeg denne greia med at sukker nærmest er som gift å regne som er det store blant de tallrike sunnhetens aposter i disse dager. Dette er i all hovedsak grunnet i et motto jeg følger slavisk; Nemlig ‘Never to change a winning team’. – Og det varierte, tradisjonelle norske kostholdet har vitterlig vist seg å være nettopp det; ‘a winning team’, i det dette har vært hva folket har livnært seg på i all den tid hvor levealderen har skutt i været i hastigheter. Denne oppfatningen støttes så opp av det faktum at mennesket er utstyrt med et sett hjørnetenner, -hvilket innebærer at vi fra naturens side er ment å skulle ha kjøttman/animalske produkter innkludert i kosten. Videre, betinger jo det å skulle leve som vegetarianer/veganer av at man må få tilført livsnødvendige proteiner i pilleform ved siden av! At overvekt er blitt det samfunnsproblemet det er blitt, er så visst ikke grunnet i at kosten inneholdende både sukker og fett, på noe vis er ‘feil’, men er rett og slett grunnet i en total mangel på måtehold kombinert mot et borderline ikke-eksisterende aktivitetsnivå. Selv er jeg flasket opp på Nugatti og farmors brødskiver bestående av en avskåret koloss av en smørklump (ekte meierismør, selvsagt) med en osteskive på toppen, hvis kosthoøldsmønster jeg har tatt med meg inn i voksentilværelsen, og nålen på vekten viser like forbannet 50 kg. – For ikke snakke om at jeg er det by far friskeste mennesket jeg kjenner, -uansett alder, så ‘heil til den gode, gamle næringsrike husmannskosten’!

 

 

De som fullstendig uberettiget irriterer meg grenseløst!

Å ha dager hvor det dukker opp ett eller annet som trigger frem en uberettiget irritasjon, er én ting. Å ha flerfoldige ting som fullstendig uberettiget irriterer en noe ‘grønnjævlig’ på permanent basis er noe ganske annet..

Førstnevnte er menneskelig. – Sistnevnte er sinnssykt. – Jeg er tilhørende sistnevnte gruppe, og av alle irrasjonelle irritasjoner, er det ett som overgår absolutt alt: Nemlig morgenfugler som ikke er yrkesaktive.. 

 

Om jeg kunne bli 18 igjen..

 

Igjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg irritert meg grenseløst over at folk som ikke har noe de må rekke på død og liv må ut å gjøre sine ærender og gud vet hva i rushtiden. Inn på busser, t-baner og tog skal de, med all den tid de tar å få karet seg inn med alt fra barnevogner og skrøpelige bein i følge med rullatorer og faen hakke og hans oldemor slik at fremkomstmidlet forsinkes. Om mulig enda mer provoserende er vissheten om at de også drar ut for å bistå i å gjøre bilkøen enda lengre og mer saktegående enn den allerede er i kraft at at store deler av byen skal i samme retning på samme tid. I biltrafikken, er de imidlertid ikke identifiserbare, så dermed blir ikke irritasjonen rettet mot denne gruppen, men mot køen som sådan.

Det samme kan såvisst ikke sies i det man går over i de gåendes rekker, da de sørger for at ferdselen fra A til B blir den reneste hinderløypen i det de vralter av gårde, for så å stanse opp å virre litt rundt på et vis som utgjør en uforskammet stor andel av den respektive veibanen. Fullstendig uberørt av alle de som med ville, flakkende blikk og stressnivået til langt over hodet desperat søker etter en åpning de kan smette igjennom for å unngå ytterligere forsinkelser.. Det hele kulminerer så i det de gjerne dominerer køen som møter en i det en haster inn på en eller annen sjappe for å røske med seg en kopp espresso, en Redbull og et yoghurtbeger for med dette å ha håp om å kunne unngå at en går inn i de foryktes rekker også denne dagen..

 

(foto: samferdsel.toi.no)

 

At dette foregår før klokken har nådd de tosifrede tall, booster det hele med den iboende aggresjon som er kronisk før kl. 11, har ført til episoder der jeg rett og slett har ‘mistet det’ og derav ikke lenger evnet å opptre sivilisert, i det jeg har latt min mening om sånt som unødvendig tidsbruk for betaling, o.l slippe ut fra mine lepper. Enda verre er det kanskje at jeg med vilje har brast borti arm, skulder eller siden på en ‘fortausvralter’ som foretar en særs uautorisert stans, eller på annet vis vekker morragrettenhetens mistanke om med vitende og vilje sperre ferdselen for de av oss som faktisk HAR noe ute å gjøre på de respektive tidspunkt, slik at de bør ta et hint om den ‘waist of space’ de utgjør. Max uttelling her, innebærer at de har et drikkebeger e.l som skvulper over i sammenstøtet.

Visste du forresten at konseptet ‘road-rage’ forekommer like fullt på sparkesykkel som i bil? For det gjør det nemlig i aller høyeste grad!..

 

(foto; vy)

 

Sjokkerende, regelrett ondsinnet adferd, borderline psykopatisk, sier du?.. – Ja, visst faen er det ikke mye hensynstagen og nestekjærlighet å spore! – Jeg har da vitterlig ikke lagt noen føringer i den retning, gar jeg vel!? Ei heller plager det meg det grann! For om det er dette du ønsker fra dine medmennesker du møter på din vei, så går du da for faen ikke ut i rush-tiden før kl. 10 om morgenen dersom du ikke har noe du må rekke! Da holder du deg hjemme til klokken har passert 11, for så, ideelt sett, igjen å skygge banen mellom kl 15:00 -17;30.

Men for all del.. Jeg er da ikke urimelig heller, så bare du venter med å forsinke den offentlige transporten for å foreta din daglige vralting og loffing i bygatene til etter kl. 11, så får du til gjengjeld oppleve meg som vennligheten selv med en utvist nestekjærlighet som vil gi deg assosiasjoner til selveste ‘Mother fuckung Theresa’!

Big business på løgn og latskap!

I løpet av denne solfylte junidagen, vil jeg tilbringe en 4-5 timer som deleier av en el-sykkel. Dette er jo unektelig et særdeles oppsiktsvekkende kortvarig eierskap som rett og slett er grunnet i at det er en forbannet dyr sak som ble tilbudt til ‘få-pris’. Jeg har overhodet ingen interesse av denne innretningen. Men når ‘manna kommer ramlende ned fra himmelen’, så iler man jo til å røsker det med seg, for så å omsette det hele med en kjærkommen fortjeneste (samtidig som det også besørger at også kjøpet blir for et kupp å regne). For mitt vedkommende, er imidlertid dette el-sykkel -konseptet med all sin popularitet og skyhøye prisnivå et rent display av menneskelig dumskap, forfengelighet, løgnaktighet og latskap, hvis komikk jeg opplever borderline irriterende at ‘ingen’ andre later til å se!.. 

 

Her har vi altså vidunderet i all sin skrud. 

 

Altså; Dette dreier seg ikke om de første el-syklene som kom, hvor motoren kun er som et hjelpemiddel å regne, i det de krever at en faktisk må sykle (med pedalene, altså) for at det skal gå fremover. Disse er jo faktisk enestående for folk som f.eks setter seg fore å få bukt med overvekt, eller av andre grunner ønsker/er nødt til å trene seg opp fra et bunnivå. Men denne nytteverdien elimineres imidlertid fullstendig i det syklene går så det suser uten at det avkreves så mye som et pedaltråkk, slik at det i realiteten dreier seg om en moped kamuflert som en tråsykkel!..

For dette er vitterlig en moped, with all it means. Eneste forskjellen, er at en kan velge å bruke den som tråsykkel hva bruksegenskaper angår; 100% Motordrevet, gassen foregår ved å vri på styret på nøyaktig samme vis som på ‘ordinær’ moped, med gearet på motsatt side, maxfarten er den eksakt samme som den er på moped (altså at en kan få tynt den opp i en 60-70 km/t).  Samtlige av disse funksjoner er på imponerende vis blitt gitt et design, størrelse og plassering som gjør at det faktisk ikke er noe forskjell på dette styret kontra et ordinært sykkelstyre før en faktisk er helt nærme.

Med andre ord, er dette et produkt som er intet mindre enn spesialutviklet i  løgnaktighetens tjeneste! 

Altså; I utviklingen av el-syklene har de hatt et satan til fokus på å få det til at det skal se ut som en tråsykkel, og at brukeren derav skal kunne feilaktig fremstå som om h*n sykler. Jeg mener.. Hvor genialt er ikke dét!?

 

 

For at samtlige skal være med på notene her, kan jeg fortelle at det, om en ser bort fra sykdomsbekjempelse, er tre skarve ting som ligger til grunn for absolutt alt som er av menneskelig oppfinnsomhet; Nemlig nysgjerrighet, forfengelighet og latskap, hvorav latskapen er den største. Jeg kan faktisk tidfeste det øyeblikket dette gikk opp for meg som en slags åpenbaring tilbake til en kveld jeg som 19 åring hang med en gjeng venner, hvorpå ett eller annet i denne samtalen gjør at en kompis og jeg brått får denne uimotstridelige sannheten kastet inn i bevisstheten.  Bare la det få synke inn et øyeblikk, så blir det ditto åpenbart for enhver;  Dra det helt tilbake til hjulet; Hva var denne første grunnleggende oppfinnelsen motivert av?

– Jo det var at det var tungt, slitsomt og langtekkelig å bære, slik at den huleboermenneskelige hjerne begynner å kverne rundt etter mulige metoder å forenkle jobben på; Altså latskap på en tid da den moderne utgave av dette konseptet ikke tillates i kampen for å overleve. Men ikke desto mindre, er oppfinnelsen grunnet i den menneskelige higen etter å måtte jobbe og slite mindre for mål på nøyaktig samme vis som f.eks jobben med plenklipping i moderne tid først ble forenklet med motorisert klipper, for så at det ble sitte-klipper, og dernest den totalautomatiske klipperen som råder hos hagefolket ala 2022.

 

Sannelig skulle det ikke vise seg at kjøretøyet faktisk er sammenleggbart også! 

 

Samme pokker hvor langt tilbake en går i tid- , og til hvilket fagfelt/bruksområde det dreier seg om, er det altså de eksakt samme motivene som ligger til grunn for hver eneste oppfinnelse som er blitt klekket ut av en menneskehjerne. Latskapen er altså, som sagt, det dominerende motivet, og dette motivet opptrer gjerne også i tospann med forfengeligheten, hvilket blandingsprodukt er allment kjent som den likeså patetiske- som nedrige menneskelige hangen til å fremstå som bedre enn hva man i realiteten er. – Og hva passer vel ikke bedre inn i dette konseptet bestående av løgnaktig selvskryt/selvprofilering enn en helautomatisk el-sykkel!??

Komikken iboende dette konseptet når sin absolutte høydare når de respektive innehavere stolt proklamerer  hvordan de, ved å foreta denne ene (sykkel)investeringen, har fått et praktisk og fremkommelig kjøretøy med på kjøpet! – Grunnet ordvalget i fremstillingen, er det da underforstått at dette med at de har kjøpt en sykkel tilsier at denne blir benyttet til å sykle med i trening/mosjonsøyenmed, – hvilket selvsagt er pisspreik fra ende til annen, og dermed kan tilskrives en ubetalelig underholdningsverdi!

El-syklistenes løgnaktig fremskapte illusjon av en ‘friskus’ er såpass dominerende at jeg slås av spørsmålet om ikke hva som ville vært MIN ærlig oppgitte grunn dersom jeg skulle gått til innkjøp (-altså i betydningen bruksgjenstand for meg selv) av en helautomatisk el-sykkel kunne avstedkommet en (nært opp til) tilsvarende underholdningsverdi?.. For med denne hadde jeg da fått meg et mopedkjøretøy med samtlige av de fordeler som følger; Fremkommelighet i rush-trafikken, enkelt- og ikke minst gratis parkering, billig i drift & morsomme å kjøre, men UTEN at det fulgte hverken hjelmpåbud eller forbud mot ferdsel på gangveier o.l med på kjøpet!  – Noen politisk korrekt begrunnelse for en eventuell anskaffelse av el-sykkel vil det fra min side m.a.o aldri kunne bli snakk om. Men unik ville den imidlertid være, da den faktisk ville vært 100% ærlig!

 

Om jeg fikk bli 18 igjen…

18 år og ENDELIG voksen! Jeg husker dagen som om det var i går, -men i går var det vitterlig ikke! Sannheten er at det er årtier imellom dagens ‘selv’ og det ‘selv’ som sto på startstreken til å ta fatt på det voksne liv.. Ånden er riktignok den samme, og det er ingen vits å nekte for at mine foreldre har vært særs rause på gen-fronten, både i hht opprettholdelse av utseende og kroppslig funksjonalitet. Men det er allikevel en vesensforskjell på datidens- og dagens utgave som kan oppsummeres med ett eneste ord: Livserfaring, -eller livsvisdom om du vil. Og innimellom blir jeg slått av tanken på hva jeg ville gjort annerledes i livet dersom jeg kunne skru tilbake tiden og blitt 18 igjen, men da med alt av opparbeidet visdom intakt… 

 

Villeste ‘enten-eller’ -innlegg ever!

 

→  Etter å ha fått levd til å erfare at de muligheter en får i livet ikke blir sittende på vent i all evighet, ville jeg ha vært langt mer handlekraftig. Jeg ville visst at muligheter må gripes der og da, når de kommer!  Flere enorme muligheter har nemlig gått til spille pga nøling og sommel fra min side..

→  Jeg ville visst hvordan en igjennom hele voksentilværelsen vil lengte tilbake til tiden en fremdeles bodde hjemme. – At den problemfrie barndommen vil være den beste perioden i ens liv.

→  Jeg ville kjent til egne behov i hht selvrealisering, og dermed kunnet stake meg ut en vei for å oppnå dette på raskeste- og mest virkningsfulle vis, slik som f.eks det å ha en ‘stemme’, -å bli hørt i samfunnet..

→  Av det mer kontroversielle slaget, ville jeg faktisk unngått samboerskap også (altså ikke bare ekteskap) dersom jeg fikk starte på nytt med dagens erfaringer. Å dele husholdning er synonymt med hverdager, og hverdager knekker romantikken mer enn noe annet, så jeg har innsett at det å ha hver sin hule å returnere til etter lange arbeidsdager og små-muggent humør ville vært den klart beste løsningen for at et forhold skulle forbli så nært opp til idealet som mulig.

→  Jeg ville ikke bare vært fullstendig innforstått med at jeg umulig kan bli likt av alle, men at det også vil være de som ikke kan fordra meg.

 

 

→  Jeg ville også visst at det slettes ikke er noen automatikk som tilsier at en økt grad av raushet vil gi en tilsvarende grad av raushet tilbake. Jeg ville dermed vært meg bevisst på å at deling og tjenester skulle forbeholdes de personer der døren går begge veier fra start.

→  Jeg ville hatt en klarhet i hva som var viktig for meg, liksom hvilke valg som var de rette i forhold til dette på alle områder.

→  Jeg ville vist å ikke ta noe som helst for en selvfølge!

→  Jeg ville vært fullt ut på det rene med at uansett hvordan det føles der og da, så er det så langt i fra sikkert at den virkeligheten en lever i vil vedvare. Hva forhold angår, har faktisk muligheten for at det IKKE vil vare ‘until death do us part’ oddsene klart på sin side. På samme vis, ville jeg ha visst sånt som at det å ha en godt betalt jobb, slettes ikke er synonymt med at dette vil vedvare livet ut, osv. Derfor ville jeg tatt mine forholdsregler i forhold til slikt på en helt annen måte enn hva som er blitt gjort.

→  Hvorvidt det ville vært ønsket, er jeg heller usikker på, men non the less ville jeg vært innforstått med hvor forbannet kort livet faktisk er. Følgelig, ville jeg ha vært klar over hvordan tidsoppevelsen av sånt som f.eks en tyveårsperiode for en tjueåring er totalforskjellig fra en 40 årings opplevelse av hva en 20 årsperiode innebærer. .