Siden jeg leser stort sett alt jeg kommer over av dette slaget fra andre bloggere, er det bare rett & rimelig at omverdnen også får ta del i et variert utvalg av det som foregår på innsiden av denne hatteholderen også..
–>> .. Jeg er en så elendig taper at selv tap i lek og spill som regel medfører at jeg går og ‘gnager’ på dette i dagevis. Dette har ført til at jeg rett & slett har sett meg nødt til å avstå fra slikt som taktiske kortspill, osv, hvilket jeg fikk en påminnelse om tidligere i dag da jeg ble tilbudt et ‘4 på rad’ -spill av ei venninne som hadde vunnet flere av de på tivoli. Sett jeg hadde gått på en smell mot kjæresten min i dette ‘gamet’.. Det ville jo [gud forby] vært helt krise!..
–>> .. Jeg lurer på om en kan være genetisk disponert for dårlig tid?.. Jeg kan ærlig talt ikke huske at jeg har vært ute i god tid til noe som helst som innebærer klokkeslett for oppmøte. Selv om jeg starter i aldri så god tid, og heller ikke kan skjønne at jeg somler, ender det like fullt med å haste av gårde for å rekke oppmøtetiden. Jeg er med andre ord blandt de som syntes å kunne ha et eller annet genetisk dråg som i det minste bidrar til å tilrettelegge for denne uvanen..(?)
–>> .. Etter hva som må være farlig nærme et år, har jeg endelig fått somlet meg til å gå til anskaffelse av den kritikerroste biografien til Petter Stordalen, og håper den svarer til de [enormt høye] forventningene..
–>> .. Jeg ble helt satt ut da jeg fikk se det fjeset som ble presentert da jeg fikk se hvordan jeg ville blitt seende ut dersom jeg var gutt/mann istedet. Mitt antatte mannlige alterego ligner nemmelig noe så grasalt på min bror at jeg ble fullstendig satt ut!..
–>> .. Jeg må rett & slett være nødt til å ha pådratt meg et jævlig dårlig karma hos værgudene på ett eller annet vis. Atter igjen har nemmelig jeg jobbet og jobbet i temperaturer på et nivå som er nær ved å få blodet til å begynne å koke i årene, hvor gulroten der fremme er den avtalte badeturen på fri-tirsdagen. – For så å våkne til et temperaturdropp som knappt er innenfor det en anser som mulig på den respektive dagen. Dette har strengt tatt skjedd flere ganger enn hva som kan passere under ‘uheldig’ og ‘uheldig’ med referanse til ugunstige tilfeldigheter..
–>> .. Jeg skulle virkelig ha likt å få vite hva som i himmelens navn gjør at jeg får klaustrofobifornemmelser, og i det hele tatt føler en generelt sterk aversjon mot slikt som boliginvestering, barn, ekteskap, osv som siden tidenes morgen har vært ansett som selve oppskriftsformelen for ‘det gode liv’..(?)
–>> .. At ikke radarparet Tassen og Knerten ikke engang viser antydning til fedme, er hinsides min fatteevne, da det er like ubegripelig at disse to gutta av normal størrelse kan være fysisk i stand til å få i seg de mengdene de spiser. Jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at daglig matinntak er nødt til å overgå kroppsvekten deres..
–>> .. Det er påfallende hvor elendig jeg er til å utholde varme kontra den vikingen jeg har vist meg å være når det kommer til kulde. ‘Isdronningen’ er faktisk avhengig av å få dynket håret i kaldt vann gjevnlig for å unngå solstikk så snart kvikksølvet kryper over 30 -tallet.
–>> .. Jeg er nå så forbannet lei av denne forbannede Krekar -Mullah’en, hans likemenn og sympatisører at det føles som om et magesår er på vei hver gang dette utysket figurerer på nyhetssider, i aviser eller gjør atter sin entrè inn i TV -ruten. Bestandig like fordømt uanfektet over det faktum at han kun har vært samfunnet til last fra han satt foten ned på norsk jord for første gang.. Jeg begriper ikke hvorfor i himmelens navn folk som ikke har annet enn forrakt for det land & folk som har tatt de i mot (i terminologiens fulle betydning) skal få ta opp plasser for alle de som ville tatt i mot disse oppholdstillatelser og muligheter som noe hinsides himmelriket!
Hei du, -som faktisk er meg i form av den jeg var..
Du er nå inne i hva jeg kan røpe antagelig er den aller vanskeligste perioden i livet ditt helt frem til nå, og som derav vil sette sine varige preg på deg. -Men dette preget vil slettes ikke bare være av det onde slaget! Tro det eller ei, men det vil faktisk komme noe positivt ut av denne dritten. Alikevel skulle jeg så indelig ønske at jeg kunne ha nådd frem til deg med dette brevet, slik at du i det minste ville sluppet lettere fra det..
Hele elendigheten, bunner jo i at du har fptt for deg at alle syntes du er stygg. Dette virkelighetsbildet er faktisk så altoppslukende at du på en rekke områder ‘melder deg ut’ av livet. Du drar f.eks ikke på ungdomsdiscoteket med de andre, selv om du så gjerne skulle ønske at du ‘kunne’ det, – penalet ditt er vel det eneste i klassen uten et eneste navn påskrevet, da du for alt i verden ikke kan røpe dine ‘crush’ du som anser deg selv for å være ‘helt ‘ut’, og så videre.. Det som skjer med deg nå, fører til at du bestandig vil føle et savn over at du har mistet en del av ungdommen din..
Greit nok.. Du er ikke blandt de ‘hotteste’ jentene i denne alderen, da du enda er ei tynn flis som ikke har vokst deg til på langt nær. Men når det er sagt, er du faktisk lysår unna å være det ‘spetaklet’ du anser deg selv for å være. For du har nemmelig surret deg inn i en vond sirkel! Du vet de kommentarene som gjør at du nå er redd for å møte på de eldre guttene?.. De er faktisk ikke slik mot deg fordi du er stygg eller de vil deg vondt på noen måte! Tro det eller ei, men de er faktisk også usikre til langt over hodet, og en de virkelig ikke kan forstå seg på, er deg! Til min store overraskelse, har jeg nemmelig fått vite at du, i deres øyne, var det skolelyset som gikk der uten å la deg affisere av noe som helst. -Og de prøvde derfor stadig hardere å få en eller annen reaksjon fra deg. De forsøkte, om enn på en fullstendig gal måte, å finne ut av deg, for vet du hva!? Om du ikke var ‘drønnedama’, så syntes de faktisk at du var søt. Jepp, du! – Søt!!
– Hvordan jeg har fått vite dette?
[hahaha]
Er du inne for ‘the shock of a lifetime, or what!!’
Du skjønner det, kjære selv, at om en (tja..) 4-5 års tid, vil DU være blandt de populære! – Og det stopper ikke her! For som 18 åring, vil du nemmelig få oppleve ALLE ungjenters drøm på den tiden; Du vil nemmelig bli ‘oppdaget av en agent for modellbyrået NTB på discoteket Exit. Det vil med andre ord komme den tid, om ikke så alt for lenge, hvor du ikke lenger har noen mindreverdighetskompleksrelaterte reservasjoner for hverken å snakke- eller henge med guttene som utgjorde fortidens ‘spøkelser’, og temaet ungdomskolen blir en kveld bragt på bane mens du sitter sammen med Martin..
Jeg vet dette syntes helt villt, og at du anser ditty fremtidige ‘selv’ for å være reinspikket gal. Men hvor ubeskrivelig utopisk det enn høres ut, er alt dette faktisk helt sant!!
Når det er sagt, betyr ikke det at livet ditt vil fortone seg som en problemfri dans på roser fra 17-18 års alder og frem til i dag. Du vil såvisst få oppleve tunge, problemfylte tider, så vel som gode. Disse får du imidlertid bare ta for deg når de kommer, da du ikke vil vokse som menneske ved å seile igjennom livet uten hindringer. Men jeg vil nå røpe dette positive utkommet fra det helvete du gjennomgår nå:.. Du vil nemmelig sverge at dersom miraklet skulle skje (hvilket du vel anser like sannsynlig som at grisene vil bli flyvedyktige over natten på det tidspunktet), at du skulle bli like pen og populær som den og den, vil du bruke dette for å hjelpe den du var (altså den du er nå) opp og frem. Du vil gjøre så noen får oppleve å bli ‘sett’, og dermed gjøre at de ikke vil føle seg ‘stygge’ og mindreverdige lenger. -Og det løftet bærer du med deg for all fremtid..
[foto: heggen] Tro det eller ei, men dette er faktisk deg!..
Bakgrunnen din vil dermed føre til at du ‘ser’ de som for de som bestandig har innehatt din kommende status ikke ser. Du vil passere den hotte kammeraten som kommer mot deg med et selvsikkert ‘colgatesmil’, for så å henvende deg til den ‘usynlige veggpryden’ i dennes skygge, -og du vil se hvordan det lyser opp i øynene hans, og ane den enorme betydning du har hatt gjennom denne lille gesten.. Jeg sier ikke at du vil bli noen helgen, for faen skal vite at du vil nyte oppmerksomheten, og forsyne deg av ‘bufeen’. Men samtidig, vil du altså aldri glemme den du var, og slå et slag for de som er der du en gang var for at også de skal kunne komme ut av ‘skallet’.
Avslutningsvis, kan jeg også fortelle deg at du vil bestandig være en småspesiell skrue, så det er lite poeng i dine bestrebelser på å fremstå A4. Men dette er utrolig nok også noe du vil vite å sette pris på etter hvert. -Tro det eller ei!
Med kjærlig hilsen deg selv, Gry, noen tiår inn i fremtiden.
Halvannet år er gått siden jeg la ut mitt første blogginnlegg her på blogg.no.
Det syntes derfor å være på sin plass med en aldri så liten oppsummering av disse første 18 mnd. som blogger..
foto: heggen
->> Har bloggen blitt tilsvarende slik den i utgangspunktet var tenkt å skulle bli?
I all hovedsak vil jeg si den har blitt det talerøret jeg hadde som utgangspunkt for å starte opp. Når det er sagt, har den helt klart endt opp med å favne bredere enn hva jeg opprinnelig så for meg. Den aller største overraskelsen i så måte, er at jeg har vist meg å kunne være langt mer privat enn jeg i det hele tatt kunne forestille meg på forhånd. Men ikke desto mindre, har jeg vært tro mot hovedprinsippet; Å være en meningsytrer uten filter; Være en som tør der andre tier.
->> Har responsen svart til forventningene?
Også her kan jeg svare ‘ja’, da blggen har vokst gjevnt og trutt fra dag én. Jeg var fra oppstart av klar over at min vei, var ‘the hard way’, for å si det slik. For en samfunns-/samtidsblogger som kom fra det store intet da portalen var på sitt mest massive hva antall bloggere angår, og som attpåtil henvender seg til et eldre publikum enn de som utgjør majoriteten av bloggleserne, finnes det ingen ‘boosters’. Her må en rett & slett innhente sine følgere gjennom det en leverer, og ingenting annet. Jeg skal ikke påstå at det ikke har murret litt hos meg også, når en eller annen realitydeltager eller lignende fyker rett inn på listetoppene fra første innlegg uten å ha vist til et ‘skvadder’ på forhånd. Likeså må jeg innrømme at det har vært øyeblikk hvor tanken på å bruke bakgrunnen min som hud- og kroppsterapaut såvel som modell for hva det er verdt m.h.t å ‘booste’ bloggen. Men med tanke på at jeg ikke har så veldig mye mer troen på det å gi hudpleieråd på nett på en faglig forsvarlig måte enn jeg har på en fyr som påstår å kunne pisse i motvind, lar det seg (desverre) ikke gjøre med integriteten i behold. Ei heller kommer det på tale å henfalle til clickbaits o.l. Konklusjonen er at jeg heller vil ha 10 lesere som har klikket seg inn av genuin interesse for det som er lagt ut enn 1000 registrerte sidevisninger som klikker seg umiddelbart tilbake. For der en blogg som denne tar ett og ett steg om gangen i en vekst som går gjevnt og trutt, har det i vesentlig grad vist seg å være faste lesere hvis besøk er grunnet i det som leveres, og det er til syvende og sist det som betyr noe, og ikke minst det jeg tror vil lønne seg i det lange løp.
->> Hvordan har det å være en blogger i seg selv vist seg å være frem til nå kontra det jeg forberedte meg på at det skulle være?
Til å blogge innenfor den kategorien jeg gjør, hvorav jeg tidvis er rimelig kontroversiell, har det vært overraskende lite av alt fra usakelige kommentarer til rene ‘nett-troll’. Dette har selvsagt økt noe med antallet lesere, og noe jeg forventer vil øke ytterligere etterhvert dersom fremgangen fortsetter. Men ikke desto mindre, har jeg gang på gang blitt overrasket de gangene jeg har vært beredt på storm. -Ikke minst de gangene hvor det i tillegg har kommet inn et høyt antall kommentarer. Jeg vil nok tro en del av årsaken ligger i det at jeg er en voksen blogger som henvender meg til et ditto publikum. Ikke desto mindre, er disse nett-trollene som kjent i alle aldre og fra alle samfunnslag, så det er nok heller det at det å være voksen gjør en bedre rustet til å møte disse kommentarene uten å la seg affisere, og at dette på ett eller annet vis skinner igjennom slik at de respektive personene skjønner at det generelt er mindre å hente hos oss på 35+ enn hos en 20 -åring. Den aller hyggeligste overraskelsen i så måte, er alikevel den kontakten jeg har fått med andre bloggere, både av stort og smått, for å si det på den måten.
df-foto
->> Største opptur:
Seieren i fjordårets sommerkonkurranse i kategorien ‘Sommerkoppen 2018’ var episk. Ikke stort snauere var opplevelsen av for første gang å se et innlegg feie inn på topp 50. Videre skulle det også bli en kjempeoverraskelse i positiv forstand da jeg endelig fikk Google analytics opp og gå etter lengre tid uten å ha kunnet følge med på antall sidevisninger. Overgangen fra blogg.no’s tidligere plattform, Bloggsoft til Word Press, viste seg til syvende og sist å være riktig så gunstig for mitt vedkommende, i motsetning til slik det så ut i overgangsfasen..
->> Største nedtur:
Det er uten tvil den nevnte overgangsperioden fra Bloggsoft til WordPress. Jeg hadde som nevnt kort tid i forkant opplevd et merkbart ‘boost’ m.h.t besøkstall gjennom seieren i sommerkonkurransen i seg selv, samt via premien. I tillegg hadde jeg også et par svært så innbringende innlegg utover høsten, slik at fremgangen virkelig hadde fått fart på seg i det denne overgangsperioden tok til. For mens portalen i seg selv var flyttet over, var båndet til oss som enda befant oss på den gamle plattformen kuttet, om en kan si det på den måten. For teknisk sett, var (og er) er den automatiske promoteringen på portalens hjemmeside (selvsagt) betinget av at en befinner seg på samme plattform. I den tiden det tok fra blogg.no som sådan flyttet til det var den respektive bloggs tur til å bli hentet over, figurerte vi teknisk sett ikke under portalen annet enn i navnet. Den nedturen som fulgte at bloggen ble kuttet fra all promotering (med unntak av den en selv kunne oppdrive gjennom sosiale medier som Facebookgrupper o.l) akkurat i dette momanget, var massiv. Da uvissheten sto på som værst, samt at ødeleggelsen syntes å være irreversibel, var tanken på å gi opp hele greia så absolutt tilstede.. At bloggene ble flyttet over manuelt var noe som fremkom ganske umiddelbart. Men det jeg (og etter hva jeg fikk inntrykk av, mange med meg), derimot ikke var klar over før i det samme momanget som det var min tur til å hentes over, var at slettes ikke alle fikk være med på lasset! Den manuelle overflyttingen viste seg å være grunnet i at hver og en av de blogger som sto oppført under portalen, ble vurdert, hvorpå et ukjent antall ble forkastet. Den umiddelbare effekten som gjorde seg gjeldende, var jo at det med langt færre blogger om beinet, ble lengre og mer synlige forsidepromoteringer på oss som ble tatt med på lasset. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det slettes ikke er så værst for selvfølelsen dette å bli vurdert og funnet god nok. – Så selv om det var tungt mens det sto på, kan en alikevel ikke si at det samlet sett ble en opptur når det kom til stykke..
Heimens overhode, -altså meg, ble for en drøy time tilbake vekket på bestialsk vis ved at et digert bevinget utyske hadde landet på armen.. Alene som jeg var, med ansvar for den firbeinte ungeflokken i tillegg til meg selv, var det hverken tid eller rom for å holde det umiddelbare hyl og skrik gående. -Her hadde en rett & slett bare å reise kjærringa (bokstavlig talt), for her var det ingen vei utenom å ta skjeen (les; insektssprayen) i egen hånd, og gå til aksjon!
df-foto
Det viste seg nemmelig umiddelbart at dette flygende helvetet som misforsto den respektive menneskearmen med en landingsstripe var langt fra den eneste som hadde funnet veien inn det vinduet hvis gardin aldri kom så langt som til å bli dratt igjen. Det hadde seg nemmelig slik at den nevnte søvnen intrådte på sofaen i stuen nærmest umiddelbart etter hjemkomst fra en arbeidsdag (hvilket i resturantbransjen oversettes til ettermiddag/kveld) bestående av syv strake timer med løping. – Og som seg hør og bør ikke planlagt innsovning, var ei heller hverken lys eller lap-top slukket/avslått.. Det kreves jo ikke noen doktorgrad i biologi å skjønne hva som blir utfallet av forlokkende lyskilder ‘left, right & center’ kombinert med fri ferdsel inn til ‘hærligheten’!..
Når en i tillegg har et skogholdt rett bakenfor, med et ditto tilskudd av fluer, kan jeg ikke uttrykke annet en stolthet over meg selv for ikke å ha henfalt til et panikkanfall av øverste rang, men istedet tok beina fatt, og for ut i kjøkkenskapet hvor ‘heimevernet’, i ordets minste enhetlige betydning, oppbevarer sine kjemiske våpen..
educalingo.com
Dernest ble samtlige ‘pelsdotter’ skyflet ut, til stor undring blandt enkelte (spesielt cairn-terrieren Ferrari, som plutselig ble skippet ut midt på natten uten bånd), før fungerende krigsgeneral Henriksen grep giftflasken for ‘fluer, veps, maur og borebiller’ i den ene hånden, og den merket med edderkopper og krypende insekter (sånn for sikkerhets skyld) i den andre. Etter å praktisk talt ha tømt begge enheter i løpet av minutter, var leiligheten forvandlet til et giftgassinferno uten sidestykke som ikke under noen omstendighet ville la seg gjøre å overleve. Så brutalt ihverksatt var dette sjokkangrepet at det heller ikke ble ansett forsvarlig for oss tilhørende livsformer som pr. definisjon ikke er inkludert i disse giftgassers virkeområder å innta området før behørlig gjennomlufting var foretatt..
Da adrenalinnivået i kampens hete ble tatt til et helt nytt nivå, var/er videre søvn iallefall utelukket de nærmeste 2 timene, så denne rapporten ble påbegynt umiddelbart etter at leiligheten atter igjen ble ansett forsvarlig for gjenerobring av dens rettmessige beboere..
Og med dette gjenstår det bare å si ‘Over og ut’ fra kommandogeneral Henriksen for denne gang!
I dag er det åtte år siden Norge mistet sin uskyld.. Åtte år siden helvetesdøgnet startet med surrealistiske TV-bilder som vitterlig var fra vår egen hovedstad skarve 4 mil unna min ringe bolig, men hvor scenen som utspant seg var hentet fra et krigsområde. Dette (til da) ‘worst possible scenario’ skulle imidlertid vise seg ‘bare’ å være begynnelsen på det helvetesdøgnet som i verden forøvrig refereres til som ‘the Norwegian massacre’. Vi fikk kjenne på følelsen av krig denne dagen for 8 år siden, og krig bringes først og fremst heltemotet frem i lyset her til lands. Men krig innebærer også en viss grad av svik, hvilket vi også fikk oppleve i løpet av døgnet som for 8 år siden dro et skille i tiden mellom den som var før, og den etter..
Det har i ettertiden, naturlig nok, vært en endeløs rekke av debatter, redegjørelser, og alt som ellers måtte være hva angår årsaker til at noe slikt kunne skje, i tillegg til hva som kunne vært gjort annerledes m.h.t håndteringen av situasjonen da den oppsto. Det meste koker ned til at ingen kunne sies å være forberedt på at noe slikt kunne skje, og da spesielt ikke som en enkelt manns verk. I mine øyne er det ‘sommel’ og forsinkelser i forhold til det som sett i etterpåklokskapens lys kunne ha vært fullt forståelig, og noe jeg overhodet ikke har noen problemer med å akseptere.
Videre syntes det til stadighet å bli stilt spørsmålstegn rundt manglende tilgjengelig beredskap i denne sammenhengen, og det er først her det begynner å skurre for mitt vedkommende.. Slik jeg ser det, var det nemmelig ikke så mye selve beredskapen det sto på, men hvordan den gitte beredskapen opptrådte, om en kan si det sånn. Jeg kommer nemmelig ikke over hvordan en hel forbannet sverm av politihelikoptere lastet med tjenestefolk bevæpnet og beskyttet ‘to the T’ surret rundt der oppe i luften fordi de så seg nødt til å ‘kartlegge situasjonen’ før de kunne foreta seg noe som helst. Og imens selv det å bistå i arbeidet med å plukke opp unger fra vannet ble ansett for å være for risikabelt for den stadig økende hærskare av tjenestemenn i full krigsmundur fylte luften, akkopagnert av tilkomne båter med likeledes utstyrte tjenestefolk. Var det ikke for at så mange turister og medisinske hjelpearbeidere gjorde en helt motsatt vurdering, til tross for at de kun var rustet med ei roåre som eneste våpen og ei t-skjorte til å demme opp for eventuelle skudd, ville antallet omkomne vært enda høyere..
Jeg provoseres grenseløst av det jeg anser for å være tjenestesvikt av værste sort, da de max skulle ha kunnet tillate seg en kjapp runde rundt øya før de kom mannssterke inn for å stanse skytingen og redde de som reddes kunne. Voldsbekjempelse er hva jeg mener er politiets viktigste jobb. De skal være trent og utdannet for å gå inn i situasjoner hvor skytevåpen er involdvert. -Det er jobben deres!!
Dette gjelder i hovedsak etaten som sådan snarere enn den enkelte tjenestemann, da disse tross alt handler på ordre, men alikevel.. mener jeg det også foreligger et viss individuelt ansvar her når det kommer til dette med å ikke ville bistå med å få de utkjørte ungene opp av vannet..
Jeg vil tro 22 juli 2011 har satt sine preg på de fleste av oss; At ett eller annet av det som skjedde på eller i kjølvannet av denne dagen har truffet en eller annen nerve i oss så til de grader at det har endret noe i selv de av oss som ikke kan sies å ha vært direkte berørt av tragedien. Hva som påvirkes hos den enkelte, -hvordan, -og i hvilken grad, varierer selvsagt fra person til person. Ut fra det som har fremkommet i de samtaler jeg har deltatt i, later det imidlertid som at det for en god del har gitt seg utslag i en utpreget frykt for terrorangrep, der det for ganske så mange har gått så langt som til at de vegrer seg for å delta i sammenhenger hvor det vil være mange mennesker samlet. Det kan gjelde alt fra slikt som 17 mai-feiring til det å skulle ta t-banen i rushtiden. -Uansett innebærer det en begrensning i livsutfoldelsen deres.
Selv har jeg imidlertid ikke pådratt meg noen form for frykt som sådan. For mitt vedkommende, ble 22 juli, 2011 istedet dagen jeg mistet tilliten til politiet som beskytter.. I den grad jeg har kunnet føle på hvor jeg ville henvendt meg dersom så skulle skje at jeg kun fikk denne ene muligheten til å tilkalle den nødvendige assistanse for å berge livet, peker alt i retning av det nummeret jeg ville slått ikke ville gått til politiets nødsentral, for å si det slik.. Og når alt kommer til alt, innebærer dette et tap av en form for grunnleggende trygghet som knappt nok er bevisst hos oss som er født og oppvokst i oljenasjonen Norge som jeg ikke kan si annet enn at jeg savner..
De er det kjæreste jeg har, og de eneste på planeten jeg kunne ofret livet for om det så var.. Jeg er såvisst like frivillig barnløs som jeg bestandig har vært hva egne avkom angår, og for de som måtte undres over hvordan dette ikke medfører en følelse av tomhet, kan jeg fortelle at jeg har hele syv(!) søte små å overøse med omsorg og kjærlighet. – Syv pelskledte ‘kose-pøbler’ på poter..
For de av dere som følger/har besøkt Instagram-kontoen min, er dette en velkjent gjeng, der de figurerer både titt og ofte. For mitt vedkommende, er imidlertid bloggen i bunn og grunn en kanal for å nå ut med det jeg måtte ha på hjertet, det være seg meninger & synspunkter, harsellering med ting som skjer, tips og kunnskap jeg gjerne vil dele med andre, osv. Og i og med de er viet en såpass stor plass på Instagram, har det ikke blitt til at de har vært så synlige i bloggsammenheng.
Men etter å ha operert i denne bransjen i halvannet år med en vekst som har gått gjevnt og trutt hele veien, har det vokst frem et behov for å sette fokus på denne delen av meg og mitt liv. De utgjør jo tross alt en betydelig del av den helheten som er mitt liv og min person, og er dermed også i større og mindre grad med på å prege de syn og oppfatninger jeg måtte ha på dette og hint. Her følger en presentasjon i form av et bildedryss, for så å komme nærmere inn på hver enkelt etterhvert, da det i denne flokken er flere med en ganske så spesiell historie. Bla.a har hele fire kommet hit etter omplassering og/eller å ha blitt reddet..
Vell, ‘first thing first’.. Her følger en presentasjon av hele hurven, fra eldst til yngst:..
Eldstemann, Ferrari [Kadellys Dirty Harry], som er eneste hunden i flokken, er en 13 år gammel cairn-terrier med den mest særegne personligheten.
– Og her har vi ‘sjefen sjøl’.. ‘The King of Cats’ og langt fra bare ‘gatas skrekk’, er en 6 år gammel ‘king sized’ kattediktator og mamma-dalt av rang ved navn Rusken
Nestemann ut, er den 3 1/2 år gamle ‘super-sassy’ puse-frøkna TwoFace.
TwoFaces langhårede overstadig søte sønn med en ditto personlighet, Tassen, fylte 2 år i februar.
TwoFace var allerede gravid med hva som var ment å bli hennes siste kull (hvilket inneholdt Tassen) da vi fikk henne. Samtidig ville jeg gjerne at hun skulle legge på seg, og bli litt mer ‘robust’ før hun ble lagt på operasjonsbordet med narkose og alt.. Dette syntes imidlertid å enkelt kunne løses ved først å ta en periode med kjemisk sterilisering, for så å gjøre inngrepet etter noen måneder. Vell.. For å gjøre en lang historie kort, gikk hun rett ut for å ‘bli smelt på tjukka’ igjen, hvilket etter alt å dømme må ha skjedd innen den første uken etter ‘steriliseringen’, hvis utkomme ble hele syv(!) småtroll.. – Intet er imidlertid så galt at det ikke er godt for noe! Ikke bare ble vår husstand beriket med to små prinsesser som nå syntes uunværlige, men vi var faktisk så heldige å kunne velge og vrake blandt interessenter hva permanente familier/hjem angikk. For blandt disse søte, små troll, var det et par-tre stykker som ikke levnet noen tvil om at den skyldige ‘grabukk’ ikke bare var ‘close to home’, men ‘in the home’.. De var nemmelig reinspikkede kloninger av hans majestet Kong Rusken, hvilket slettes ikke kom som noen bombe, da han er enehersker og regjent over et revir som mangler sidestykke.. Hannene + en hun var ‘king size cats’ fra dag en, mens de to jentene som ble værende imidlertid er ganske så små og nette..
Pepsi, som er husets ‘girly-girl’, ble umulig å gi fra seg etter å ha måttet håndmates en periode fordi hun var så liten og tynn.
..Også er det den lille jenta med det store hjertet, Dolly, som båndet sånn med Ferrari at en ikke kunne gjøre annet enn å beholde henne..
Dolly & Pepsi fylte to år i forrige uke.
Skjebnen ville det så at vi faktisk skulle bli beriket med en om mulig endra mindre planlagt familieforøkning bare 2 1/2 måneders tid etter det nevnte ungekullet.. Knerten, som fyller to år en gang i slutten av august, sin utrolige og særegne historie vil, som nevnt innledningsvis, i likhet med de andres bli fortalt i et eget innlegg. Men jeg kan røpe at han ble bragt hit av ei venninne som fant ham etterlatt på søppelplassen ca tre uker gammel (antatt alder), da jeg tross alt hadde en flik av erfaring med å redde kattunger..
Vi har nok alle, bevisst eller ubevisst, enkelte ting eller sider ved andre vi ikke fikser. Ikke sånn å forstå at det er noe galt objektivt sett! Det er bare at det går på tvers av ett eller annet grunnleggende i oss selv som rett og slett ikke kan forenes, slik at vi trekker oss unna pronto. Mine er som følger:..
Manglende dyrekjærlighet og/eller allergi er [selvsagt] umulig å leve med for en som har hund og 6 katter som elskes over alt på jord..
Religion, da det verdensbildet som gis gjennom disse hebraiske mytologiene i mine øyne etterlevninger fra middelalderen som burde gått inn i historien sammen med de norrøne, greske, osv. for hundrevis av år siden. En viss spiritualitet, derimot, blir noe helt annet.
Ønske om barn, da dette selvsagt skjærer seg med min beslutning om å forbli barnløs.
Vennskap:
Religiøs tro/tilhørighet vil heller ikke i (nære) vennskapsforhold kunne la seg forene med hvordan jeg, -om skal jeg være helt (og brutalt) ærlig, assosierer dette med en viss enfoldighet.. Ordtaket ‘Like barn leker best’ gjør seg ut fra mine erfaringer spesielt gjeldende når det kommer til vennskap..
Hentydninger om at jeg er for tynn eller andre negativt vinklede kommentarer på utseendet. For det første, er hensikten med disse nærmest uten unntak å trykke ned for å løfte seg selv opp, og for det andre er dette med at dersom en ikke har noe positivt å komme med om en annens ytre, har en å holde kjeft for meg en ufravikelig regel (med mindre en har blitt spurt om å avgi ens mening).
Tillitsbrudd gjennom videreformidling av ting som er blitt de fortalt.
Blogg:
Stengt kommentarfelt. Kommunikasjonen med utgiveren/artikkelforfatteren er i mine øyne det som mer enn noe annet definerer blogg-konseptet. Ikke sånn og forstå at jeg ikke forstår hvordan enkelte ser seg nødt til å stenge av for en kortere eller lengre periode etter å ha fått nok av ‘nett-troll’. Det har ikke med den respektive bloggeren å gjøre, det er bare ett eller annet med denne kommunikasjonen som for meg utgjør en slags bærende fellesnevner, eller rød tråd, om du vil, slik at det ikke lenger kan sees på som blogg uten. Det skal også nevnes at dette like fullt er en deal-breaker ovenfor meg selv; Den dagen jeg eventuelt ikke lenger skulle fikse det som måtte komme i kommentarfeltet, fikser jeg i egne øyne heller ikke bloggtilværelsen..
Dominans (typ; over 50% av totalen) av sponsede innlegg. Med ‘sponsede innlegg’ mener jeg her innlegg som i sin helhet er dedikert til å fremme et eller annet produkt eller forretning. At folk legger annonser fra personlige sponsorer o.l i innleggene, har derimot ingen betydning i så måte.
Butikker/forretningsvirksomheter:
Personalet har for meg en enorm betydning for hvor jeg velger å handle. Eksempelvis sykler eller går jeg til Coop Extra butikken ca en km unna for alt av dagligvarekjøp fremfor å bare svinge bortom ‘sjappa’ som ligger 50 m borte i gaten ene og alene pga personalet.
Det er vel strengt tatt på høy tid at også jeg følger opp og gjør som de fleste andre bloggere der ute med respekt for seg selv; Deler ‘bilder som ikke kom på bloggen’. Jeg mener.. Jeg kan jo bare ikke vedkjenne meg å være så himla mye mer pysete og forfengelig enn andre!..
Litt ‘shaky’ på hånden der, og sammen med elendig lyssetting og det der uttrykksløse ansiktet, ser jeg knapt menneskelig ut. Det der hakket i irisen, gjør det creepy uttrykket komplett..
Dette bildet er så skrekkelig at det faktisk slo meg at det kanskje var for drøyt selv for et innlegg som dette..
Ja, hva skal man si.. Jeg ser ut som om en utagerende mentalpasient av den mest forstyrrede sort på institusjonens lukkede avdeling for morderiske pasienter..
Med dette burde det i allefall være klart som dagen at jeg er hinsides elendig på å ta selfies!
Selv bildeserier med de beste fotografer kommer alltids med et og annet skikkelig makkverk av et bilde. Dette er fra en serie jeg som helhet ikke kunne vært mer fornøyd med, -med dette i spissen for en liten ‘utbrytergruppe’ bestående av et par til som unntakene som bekreftet regelen, for å si det sånn.
Jeg er alltid ute i siste liten: Selv de gangene jeg evner å ta meg skikkelig sammen, og begynner å gjøre meg i stand i rimelig tid før jeg skal avgårde, klarer jeg å somle det til slik at jeg alikevel må haste avgårde til slutt. Det krever seriøs innsats for i det hele tatt å komme seg tidsnok på jobb og til avtaler, så jeg aner virkelig ikke hvordan jeg eventuelt skulle kunne klare dette med god margin.
Jeg har et konkurranseinnstinkt fra helvete, og er en særdeles elendig taper: Konkurranseinstinktet har så langt i fra bare negative sider, men det er et sant ‘dråg’ når det inntrer sammen med aversjonen mot å tape i forbindelse med ubetydelig lek, som kortspill, o.l. Eksempelvis kan nevnes at jeg ikke lenger spiller kortspill som Amerikaner, bridge, osv, da en feil/feilvurdering som fører til tap av runden gjerne fører til at jeg blir liggende våken den påfølgende natten og forbanner meg selv for å ha kunnet gjøre denne bommerten..
Jeg eier ikke selvdisiplin: Jeg betrakter mine medmennesker som evner å legge om kostholdet o.l fordi det tjener de i det lange løp med nesegrus beundring. For det jeg kan huske, har jeg enda til gode å gjennomføre noe som innebærer å frata meg selv noe som innebærer velbehag der og da. At jeg faktisk har evnet å holde ‘skrotten’ i en rimelig god form, skyldes gode gener i kombinasjon med at jeg som hundeeier tvinges ut for å kunne ta vare på ham på forskriftsmessig vis. Videre medfører gudsjelov jobben i resturantbransjen i tillegg til bloggingen at jeg ikke behøver stå opp om morgenen, og dermed kan bli sittende oppe mesteparten av natten uten fatale konsekvenser.
Jeg har vanskelig for å innrømme feil: Av den grunn, sørger jeg etter beste evne for å være sikker i min sak før jeg påstår noe, men helt vanntett kan imidlertid heller ikke dette systemet bli.. Det er med andre ord ikke til å unngå å ta feil en og annen gang, og de fleste klarer da å stå for dette selv om det sitter langt inne. Jeg derimot, kan brått finne på å tviholde på mitt ‘to the bitter end’ i et desperat forsøk på å unngå å innrømme at jeg har tatt feil..
Jeg er ute av stand til å holde inne med hva jeg mener: Å være meningssterk er i seg selv langt fra å betrakte som negativt, men det er nå engang enkelte sammenhenger det i beste fall er fullstendig formålsløst, og i værste fall direkte ødeleggende for en å ytre sin mening om dette og hint. Folk flest evner i slike tilfeller å bite tennene sammen, mens det for meg føles som om det fysisk er noe som vokser innvendig helt til det bare må ut, om jeg vil eller ei.
Så hva med dere? – Er det kanskje noen som deler noen av mine svakheter?..
