Vi alle har vel visse svakheter som hefter ved vår personlighet, og her kan jeg røpe hva som er mine.. 

• Jeg er alltid ute i siste liten: Selv de gangene jeg evner å ta meg skikkelig sammen, og begynner å gjøre meg i stand i rimelig tid før jeg skal avgårde, klarer jeg å somle det til slik at jeg alikevel må haste avgårde til slutt. Det krever seriøs innsats for i det hele tatt å komme seg tidsnok på jobb og til avtaler, så jeg aner virkelig ikke hvordan jeg eventuelt skulle kunne klare dette med god margin.
• Jeg har et konkurranseinnstinkt fra helvete, og er en særdeles elendig taper: Konkurranseinstinktet har så langt i fra bare negative sider, men det er et sant ‘dråg’ når det inntrer sammen med aversjonen mot å tape i forbindelse med ubetydelig lek, som kortspill, o.l. Eksempelvis kan nevnes at jeg ikke lenger spiller kortspill som Amerikaner, bridge, osv, da en feil/feilvurdering som fører til tap av runden gjerne fører til at jeg blir liggende våken den påfølgende natten og forbanner meg selv for å ha kunnet gjøre denne bommerten..
• Jeg eier ikke selvdisiplin: Jeg betrakter mine medmennesker som evner å legge om kostholdet o.l fordi det tjener de i det lange løp med nesegrus beundring. For det jeg kan huske, har jeg enda til gode å gjennomføre noe som innebærer å frata meg selv noe som innebærer velbehag der og da. At jeg faktisk har evnet å holde ‘skrotten’ i en rimelig god form, skyldes gode gener i kombinasjon med at jeg som hundeeier tvinges ut for å kunne ta vare på ham på forskriftsmessig vis. Videre medfører gudsjelov jobben i resturantbransjen i tillegg til bloggingen at jeg ikke behøver stå opp om morgenen, og dermed kan bli sittende oppe mesteparten av natten uten fatale konsekvenser.
• Jeg har vanskelig for å innrømme feil: Av den grunn, sørger jeg etter beste evne for å være sikker i min sak før jeg påstår noe, men helt vanntett kan imidlertid heller ikke dette systemet bli.. Det er med andre ord ikke til å unngå å ta feil en og annen gang, og de fleste klarer da å stå for dette selv om det sitter langt inne. Jeg derimot, kan brått finne på å tviholde på mitt ‘to the bitter end’ i et desperat forsøk på å unngå å innrømme at jeg har tatt feil..
• Jeg er ute av stand til å holde inne med hva jeg mener: Å være meningssterk er i seg selv langt fra å betrakte som negativt, men det er nå engang enkelte sammenhenger det i beste fall er fullstendig formålsløst, og i værste fall direkte ødeleggende for en å ytre sin mening om dette og hint. Folk flest evner i slike tilfeller å bite tennene sammen, mens det for meg føles som om det fysisk er noe som vokser innvendig helt til det bare må ut, om jeg vil eller ei.

Så hva med dere? – Er det kanskje noen som deler noen av mine svakheter?..

At den ene sokken i paret har for vane å forsvinne på mystisk vis, er et velkjent fenomen hos mange. Hos meg, har fenomenet imidlertid eskallert til også å gjelde skoene.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Greit nok at dette med alltid å være ute i siste liten er blandt skavankene som hefter ved min personlighet sammen med det faktum at jeg er er et generelt elendig ‘husmoremne’, men selv for et ‘rotehue’, syntes det rimelig spesielt at den ene av skoene i parene forsvinner på lik linje med sokkene. Jeg mener.. Skoene blir nå engang tatt av, og plassert side ved side i gangen uten nevneverdig innblanding fra hverken andre plagg eller hva det måtte være av ting & tang. Like fullt, er det for normalt å regne at jeg farer rundt som ei høne uten hode på vill jakt etter ‘parkammeraten’ til en av de skoene jeg har i hendene mens klokken tikker ubønnhørlig mot et hinsides stress for å rekke jobben.

For et par dager siden, ble alt selvbedrag som går på at dette kun er en hastverksgreie feid til side, da følgende skjedde da jeg i ro og mak var på vei ut på en liten treningstur med hunden min;

På skohyllen står tre ‘single’ joggesko, hvorpå den turkise par-skoen etter mye om & men tilslutt ble funnet bak TV -benken, mens de øvrige to fremdeles er sporløst forsvunnet..

Mitt spørsmål i denne forbindelse er så: Skjer dette noen andre enn meg??..

Mens det i samfunnet som sådan ikke kreves mer enn å ha et relativt kjent ansikt for å bli betegnet som et forbilde, er jeg langt mer kravstor m.h.t de som faller inn under dette begrepet. I mine øyne, ligger det et krav om noe ekstraordinært ved disse menneskene som utgjør et eksempel til etterfølgelse for befolkningen forøvrig. Det holder med andre ord ikke med en reality-deltagelse her i gården!.. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ulike mennesker vektlegger selvsakt ulike egenskaper selv om de opererer med den samme standarden, om en kan si det på den måten. Dette med livsinnstilling å gå igjen som en rød tråd hos disse menneskene som har stått frem som eksempler til etterfølgelse i mitt liv:..

• Olav Thon: For så langt tilbake jeg kan huske, har jeg opplevd folks tendens til å sukke over hvor ‘gamle’ de er som irriterende. Det er noe livstrett og sytende ved dette som fikk meg til å reagere på denne typen utsagn allerede som barn. De første starter faktisk med å akke seg over hvordan de liksom ikke er helt unge lenger så snart de bikker 30. I denne alderen, har vi de typiske sukk av typen ; “Jeg begynner faktisk å kjenne på at jeg ikke er 20 lenger..” -Herifra er det stadig fler som joiner hylekoret, for så at vi når dithen hvor vi får de første av typen som lyder som om kvoten deres hva angår livets muligheter, opplevelser og minner var oppbrukt. De uttrykker seg som om livet deres er over, fremtiden har opphørt å eksistere, og alt som gjenstår dermed består i å mimre tilbake. Livet er da for pokker ikke over før det er over! – Og Olav Thon viser dette så til de grader. For meg vil denne mannen bli stående som en legende til den dagen jeg dør. Thon har liksom alt: – Det er successen med de ambisjoner og den insats som ligger bak vs. innstillingen han har til selve pengene og hans mildt sagt nøkterne innstilling når det kommer til hvordan disse forbrukes. – Thons troskap til sin egen stil med full dedikasjon til den påkledning han selv føler seg komfortabel, er rett og slett ‘outstanding’ i en bransje hvor det for verden forøvrig kun er dresser med stramme slipsknuter som gjelder. – Thon tok nylig dette med å leve livet fullt ut, hvor han ikke levnet fnugg av tvil om at hans liv så visst ikke er ferdiglevd! 95 åringen giftet seg nylig med ei like fargerik dame, og kunne dermed ikke vært tydeligere på at han i aller høyeste grad ser fremover. Jeg mener.. Er det noen som kan dette med innstilling, er det Olav Thon!
• Vendela Kirsebom: Vendelas blotte eksistens (og forsåvidt også Mona Grudt), vil jeg gå så langt som å hevde har en medisinsk virkning for meg og min ‘aldersangst’. Den verdenskjente modellen utgjør en ubetalelig motvekt til det fryktinngytende ‘førti, feit og ferdig’ -bildet av middelaldrende damer. Det er riktignok stadig fler som beholder sin skjønnhet i voksen alder, men det spesielle med Kirsebom, er at hun ser minst like fantastisk ut i dag som hun gjorde da badedraktbildet hun slo igjennom med på forsiden av Sports Illustrated ble tatt uten inngrep! God hudpleie sammen med gode gener, og ikke minst livsinnstilling har gjort Vendela Kirsebom ikonisk så til de grader at jeg bruker Instagrammen hennes for å kvele anfall av aldersangst som en asmatiker griper til sprayen. Kirsebom er helt klar på ikke å la det forbannede tallet i passet legge noen brems på hennes livsutfoldelse, lykke, og forelskelse. Samtidig viste hun i sin sesong som programleder for Top model, Norge at hun har meningers mot med nulltolleranse for nykker. Da den sedvanlige sutringen tok til i forbindelse med make-over sekvensen, kastet Kirsebom liksågodt deltageren ut for så at plassen i stedet fikk gå til en av de tusner som ville vite å sette pris på de muligheter som ble gitt gjennom programmet.
• Petter & Gunnhild Stordalen: For meg, treffer dette med på den ene siden å oppnå noe stort, og samtidig være utrettlig i ens engasjement for de svakeste og mest sårbare blandt oss midt i hjerteroten. Stordalen -paret er også forbilledlige i sin åpenhet og ærlighet om vanskelige ting, så vel som det faktum at deres økonomiske situasjon åpner dører til muligheter som ikke alle er forunt. Det at de erkjenner disse fordelene, innebærer imidlertid ikke at de forholder seg passive til den skjevheten som foreligger. Dette er jo noe som hovedsakelig demonstreres i forbindelse med at Gunnhild Stordalen kunne la seg behandle for sin alvorlige bindevevssykdom av den ypperste ekspertiden på området, hvor paret fra dag en har stått på for å gjøre denne behandlingsformen allment tilgjengelig. Videre har Gunnhild Stordalen vært utrettelig i sitt arbeid i stiftelsen EAT, som arbeider for en bærekraftig matvareproduksjon så fremt hun har evnet å stå på beina, og ektemannen har stått last & brast ved hennes side gjennom hele sykdomsperioden. Stordalen -paret sprer positiv energi, engasjement, og ikke minst har Petter Stordalen virkelig stått frem som ‘one of a kind’ i hht det å gå sine egne veier for å finne frem til de ‘rette menn til de rette plassene’ i sine ansettelsesprosesser. Choice -konsernet ansetter så gjerne de som ellers er sjangseløse, og belønnes for dette med en 100% dedikasjon for bedriften. Avslutningsvis for denne sekvensen, kan jeg bare ikke unngå å nevne hvordan Gunnhild Stordalen, som hva jeg vil anta er den eneste på planeten, evnet å se ut som et forsidebilde av Vogue midt i en beinhard cellegiftkur..
• Mario Riera: En skal såvisst ikke glemme de unge.. Det skulle faktisk bare mangle da dette tross alt er en aldersløs blogg! Videre holder det som nevnt innledningsvis så langt i fra med en reality-deltagelse for å kvalifisere til forbildestatus i mine øyne, men det er jo ikke dermed sagt at realitydeltagelse er til hinder dersom de øvrige egenskaper er tilstede! For ut av årets sesong av reality-serien Paradise hotel, hvilket av mange har fått betegnelsen ‘rølpe-TV’, dukker det opp en fyr hvis førsteinntrykk i programserien var regelrett elendig, men som siden har vist seg som en klasseperson av rang. Som den første (iallefall så vidt meg bekjent) mannlige ‘PH -blogger’ (som kan leses HER) og en av de mest aktive spillerne i serien, klikket jeg inn på denne bloggen jeg i utgangspunktet ikke kunne se som noe annet enn en ren underholdningsblogg. La oss bare si det slik: Jeg tok feil.. Mario Riera har nemmelig vist seg å være en ung mann som har rukket å erfare langt mer av livet enn det alderen skulle tilsi. Disse erfaringene bruker han til fulle i bloggen sin i den hensikt å kunne bryte tabuer og være til hjelp for andre. Kort fortalt, er Riera rammet av en kronisk sykdom med sider som er tabubelagt, og derav oppleves svært isolerende og vanskelig for de som rammes. Videre kommer den filmstjerne-pene gutten gjevnlig ut med innlegg hvor han forteller leserne om en vanskelig oppvekst sosialt sett, med mye usikkerhet og komplekser rundt eget utseende, og livet som den upopulære gutten i klassen. Disse innblikkene i en vanskelig tid, brukes ofte som virkemiddel for å fremme et spesielt budskap, og innleggene er bestandig bedlagt bilder fra denne tiden. -Bilder som viser ham som den sårbare, ordinært utseende guttungen han var for bare få år siden. I kommentarfeltene popper det opp barn og unge som deler  vanskelige livssituasjoner og/eller forteller at realitystjernens betroelser har vært/er til uvurdelig hjelp for dem i deres skolehverdag. Med andre ord, har det virkelig kommet en stjerne ut av årets PH som benytter sin nyvunne status for å påvirke positivt, og kunne være til hjelp for de som sliter. Det er forbilledlig i ordets rette vetydning, og derav noe å strekke seg etter for mennesker i alle aldre.

Har dere noen forbilder dere føler/mener står for noe som gjør de til et eksempel til etterfølgelse?
&nbs

Akkopagnert til lyden av regn som bøtter ned, klikker jeg storøyd på overskriften pålydende; ‘Nå kommer uværet!’ Dette var ikke akkurat en nyhetsoverskrift jeg så komme når det ikke har vært annet enn drittvær siden 17 mai! Jeg ville vel neppe vært mer overrasket om det sto å lese at Norge & Sverige  hadde enes om en fusjonsavtale for atter igjen å bli en nasjon, for å si det slik.. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

df-foto

Til tross for at jeg ikke er noe glad i sommervarme dersom jeg ikke befinner meg ved et vann, kjenner jeg nå på en følelse at dette faktisk er i ferd med å ‘bli for meget, selv for meg..

• Og der begynte det jaggu å tordne oxo, så da er vi tydeligvis akkurat der i allefall den første delen av sommeren 2019 har satt seg fore å skulle være.

Dette med dette stadig tilbakevendende tordenværet er imidlertid et fenomen jeg ikke evner å bli klok på.. -At det normalt ikke skal holde det gående på denne måten før tidligst siste halvdel av juli får nå være. Variasjoner skjer, liksom! Det som jeg derimot ikke på noe vis kan få til å stemme, er fysikken bak det hele!
Jeg gikk nå en gang ut med en 5’er i fysikk, og føler meg dermed ganske så sikker i min viten om at fenomenet kort fortalt er forårsaket av kollisjonen mellom en kald- og en varmfront. Nå er det riktignok en ‘drøy halvtime’ siden jeg gikk ut av videregående, men basiskunnskap som dette burde faktisk ha klort seg fast med et rimelig fast grep i den bevisste delen av hatteholderen. Så med naturvitenskapen på det rene, så kan ikke jeg fatte og begripe hvor denne uendelige mengden av hva som skolelærdommen tilsier skal være varmfronter liksom skal ha kommet fra! Jeg mener.. Det har jo vært en eneste forbannet mølje med kaldfronter siden midt i mai! -Og noen sommerlig varmfront har vi ikke sett snurten av siden august i fjord!! Det er altså nada varmfronter så langt øyet kan se, men like forbannet så lyner det som det reneste blitzregnet her. -Forstå det den som kan!..

Ferrari hater tordenvær som han hater fyrverkeri, så selv om han ikke lenger blir hysterisk, ser en jo tydelig at han ikke har det så greit når det står på. Heldigvis lar ingen av kattene seg affisere, og deres ro og omsorg har vist seg være til uvurdelig hjelp for ham

Da standarden på sommeren har en tendens til å fastsettes på denne tiden, ser det desverre ut som om sommeren 2019 rett og slett vil kunne avgå ved drukningsdøden..

For å ta frem det positive, facer jeg i det minste ikke tre uker med mann, eventuelle unger og svigerfamilie innestengt på ei hytte eller campingvogn uten annen underholdning enn mobiler med elendig dekning i tillegg til et slitent ludobrett, Yatzi og en kortstokk som mangler ruter-ni! -Og med den tanken, så kan jeg imidlertid med funklende øyne og et hjertlig smil om munnen ønske mine landsmenn en riktig god sommer!..

Interlektuelt sett, er jeg hverken naiv eller lettlurt, hvilket innebærer at jeg er fullstendig inneforstått med hvordan de innreisende tiggerne opererer. Desverre er jeg belemret med en samvittighet med en lei tendens til å tvinge igjennom at jeg handler mot bedre vitende.. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå har det riktignok skjedd betydelige forbedringer siden da jeg som tenåring hadde mitt første møte med en tiggerskare av betydning.. Jeg var i Berlin med idrettslaget, og var tett opptil å returnere med posttraumatiske stresslidelser da de voksne oppdaget, og derav tok grep m.h.t min svakhet for de med katter og hunder som virkemiddel. Med tiden har det faktisk blitt lettere å ignorere de “nødlidende” jo flere de er, hvilket innebærer at jeg, forholdene tatt i betraktning, klarer meg greit i storbyer som London, Berlin & Barcelona. Jeg har også tilegnet meg mine metoder for å unngå henvendelser i min egen lille ‘storby’, Oslo, etter at de begynte å komme strømmende også her.

Men når det er sagt, er denne forbedringen jeg her snakker om på ingen måte ensbetydende med kurering.. Fremdeles sliter jeg mest med de hvis virkemiddel er en eller annen hund eller katt. Får disse ‘kloa’ i meg når jeg er alene, tømmes kontantbeholdningen, for å si det slik.

Videre har jeg en svakhet der politisk/religiøs undertrykkelse benyttes. Disse tilfellene skiller seg faktisk litt ut ved at fornuften faktisk ikke kan utelukke det de oppgir som svindel og vrøvl. For når arabiske kvinner hevder å ha rømt fra en Sharia-skjebne i hjemlandet, eller de kjemper for å få familiemedlemmer ut av fangenskap og gisselsituasjoner, er jo dette på ingen måte usannsynlig! Desverre er også her de fleste av historiene oppspinn, da deres blotte tilstedeværelse her til lands er et særs sterkt bevis i den retning. -For hvordan skal i realiteten X-antall kvinner ha klart å rømme fra sin skjebne, for så å komme seg opp hit fra regimer hvor de ikke engang har lov å bevege seg utendørs på egen hånd, og langt mindre få kloa i en flybilett, komme seg gjennom tollen, og avgårde! -Og dette da, tiggingen tatt i betraktning, uten å disponere så mye som en hundrelapp!

Men i og med at det tross alt finnes en ørliten mulighet for sannhet hos disse, har jeg altså store og irrasjonelle problemer med å ignorere disses henvendelser. Dette gjelder i særskildthet de som opererer på egen hånd, da jeg iallefall har klart såpass som å overbevise den idioten av en samvittighet jeg har om at det neppe har sluppet et charterfly fullt av stein blakke kvinner ut fra et IS kontrollert område i midtøsten!

Jeg er nok langt i fra den eneste som bedriver enkelte ting i det skjulte, rett og slett fordi de er alt for pinlige til å tåle offentlighetens lys. – Men ‘skitt au’..

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Så ‘hold your horses’, folkens! Her kommer mine flaue ‘guilty pleasures’ frem i lyset for første gang:

•  Paradise hotel m.m:  Jeg har passert målgruppen for dette programmet med sånn +/- et lysår, men like fullt får jeg med meg hver eneste episode med engasjementet på toppnivå, da jeg simpelthen er blod-fan av dette reality-spillet. Jeg gleder meg som et barn i forkant av hver sesong, hvorpå årets sesong i skrivende stund er i ferd med å nå sitt klimax siste dagen/sendingen før finaleuken..

P.H kan heller ikke på noen måte sies å utgjøre et unntak hva såkaldt ‘søppel-TV’ angår for mitt vedkommende. Jeg fulgte nemmelig også med på ‘værstingen’, Ex on the beach, og mye skal til for at jeg ikke også vil følge den kommende sesongen. Ei heller går jeg av veien for hva denne genren har å tilby innen min målgruppe, da jeg følger ‘The real housewives’ i både Beverly Hills, New York & Orange County med liv og lyst såfremt jeg har muligheten..

•  Fascineres av og ‘heier på’ spekulative forbrytere:  Jeg har en uhelbredelig beundring for spekulative forbrytelser begått i vinnings hensikt. Tidligere dreide det seg hovedsakelig om ran av banker & pengetransporter, mens finlandshetter og skytevåpen nå har måttet vike plassen for datamaskiner, kortsvindel, osv. Men like fullt bringer nyheter om at noen har klart å tilrøve seg en verdi av en viss størrelse frem denne djevelske siden som gjør at jeg uten unntak heier på forbryteren, og håper at han/hun slipper unna med det..

•  Mental blodhevn:  I konfliktsituasjoner hvor jeg føler meg angrepet og derav forurettet/ydmyket hvor det ikke finnes mulighet for å gjennomrette tapt ansikt/sårede følelser gjennom å slå tilbake med den nødvendige tyngde, bearbeider jeg det inntrufne gjennom å utføre de mest spekulative mentale hevnaksjoner på den/de det gjelder. Hvorvidt raseriet er berettiget eller ei, har fint liten relevans her, da bedømmelsen av dette gjerne ikke lar seg gjøre før opplevelsen som sådan er bearbeidet. Ei heller lar disse mentale scenarier jeg kreerer seg korrigere av samsvar mellom forbrytelse og straff i nevneverdig grad, og gåt så til de grader langt at det ikke er så rent få som har blitt utsatt for mentale mord fra min side opp gjennom årene. Dette er nemmelig ikke noe som tok til i voksen alder. Det første mentale drapsoffer jeg kommer på i farten, fant nemmelig sted over ei hytte vi hadde laget under et piletre i barneskolealder.. Sinnsykt? -Definitivt! -Men pokker så effektivt når det kommer til å kurere ‘gruff’.

•  Barneleker: Langt mindre morbid, men dog like forkvaklet, er det at det fremdeles er en rekke barneleker jeg aldri vokste fra. Eksempelvis, har den gode, gamle slim-boksen til min store glede fått en ny vår de siste årene, Xylofon er et like morsomt instrument å spille på som de andre jeg kan spille, og frisørdukkenes magi har aldri dabbet av. Videre kan nevnes spilling av dataspill beregnet for barn, og kosedyrsamlingen min ville fremdeles holdt stand dersom den ikke hadde kommet hunden min, Ferrari i hende.. Dessuten har en de aktiviteter jeg ikke lenger har adgang til, som f.eks hoppeslott, og det største tapet av de alle; Ball-bassengene.. Dette til tross, er jeg ironisk nok frivillig barnløs, da jeg aldri har vært spesielt barnekjær..

[ Sånn.. Med dette innlegget ute, kan en vel trygt gå ut i fra at ‘normal-toget’ har forlatt stasjonen for godt for mitt vedkommende (haha)..]

Sommeren står for døren, og med 17 mai vel overstått, er tiden inne for å gå til anskaffelse de nødvendigheter som trengs for å kunne gå den varme årstiden friskt i møte. – Og i dette ligger også hva som i mine øyne er årets værste, gruoppvekkende tradisjon; Bikini/badedrakt -shoppingen.. 

Jeg har såvisst mine komplekser jeg som alle andre, men det er overhodet ikke her skoen trykker. Saken er at jeg etter alt å dømme faktisk har sluppet unna med betydelig mindre av disse enn gjennomsnittet. -Mine er i det minste mindre hemmende, om en kan si det på den måten. Dette innebærer at jeg overhodet ikke har noen issues i forhold til å gå på stranden og slike ting, og en god del av forklaringen på denne sikre fremtoningen, skyldes at jeg er blitt svært så flink til å finne frem til de klær hvis snitt fremhever mine gode, og kamuflerer mine dårlige sider. -Og denne egenskapen er aldri så viktig som når det kommer til nettopp dette med badetøy. Men for å kunne foreta disse rette kjøpene, kommer jeg ikke utenom å måtte handle i butikk, -og benytte meg av det respektive stedets prøverom…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Prøverom, ja.. Det er nettopp her skoen trykker.. Ut i fra normale, åpenbare (spør du meg) salgsfilosofier, så skulle alle ressurser være satt inn på å få kundene til å føle seg så attraktive som overhodet mulig i de respektive plaggene/antrekkene de ser seg ut. En person som føler seg fin, handler det han/hun føler seg fin i. -Så enkelt er det! Men av en eller annen for meg fullstendig ufattbar grunn, innreder enhver butikk prøverommene sine stikk i strid med dette simple og all-tids-rådende prinsippet. Her er nemmelig absolutt alt satt opp og sammen for at en skal fremstå på værst mulige måte! Lysene, både i farge og plassering i forhold til speilene frembringer til og med feil og mangler som ellers ikke er synlige for det blotte øyet! -Og jo mer av et legeme som reflekteres fra disse speilrommene fra helvete, jo mer styggdom kommer selvsagt frem for en..

Gruopplevelsen forsterkes også av det faktum at denne shoppingrunden foregår når vi er på vårt aller bleikeste, og før sommervoksingen og spabehandlingen har gjort sitt for fremtoningen. Tilsammen, blir det som stirrer tilbake på en fra de tre speilveggene et slikt et sjokk for øynene at jeg seriøst blir urolig for at det kan ha gjort noen skade på synet..

For ikke bare er et av mine aller sterkeste kort utseendemessig, -beina mine, brått fulle av de celulitter jeg ellers ikke har inne i disse satans avlukker. Det syntes som om de er overralt. -Ja til og med i kinnene ser det ut som om de er befengt med celulitter, -sammen med alt mulig av rynker, mørke ringer under øynene, og annen faenskap! -Og dette er mine bedre sider, så hva mine dårlige angår, finnes det ikke engang ord som kan beskrive..

Følgen blir dermed som en slags skjebnens ironi at jeg er nødt til å forsterke det første sjokket ved å starte med en type bikini hvis snitt jeg vet er blandt de værste jeg kan iføre meg, for kun da er jeg i stand til å foreta en bedømning av den/de egentlige kandidaten(e) jeg har med meg inn. -Kun da, etter å ha utsatt meg selv for hva som burde vært oppført som tortur, evner jeg nemmelig å øyne en forskjell bestående av i hvilken kreasjon jeg ikke ser fullt så jævlig ut som i den andre..

Men heller ikke her er det så galt at det i det minste ikke er godt for noe.. Den bleikheten som ellers lett kunne blitt en ‘issue’ blir nemmelig til ingenting, da en ved påføringen av plagget i den virkelige verden ser fullstendig ‘smashing’ ut kontra det skrekkbildet en har på netthinnen fra skrekk-kabinettet i butikken!

Mens hulking og tårevåte øyne vanligvis sammenfaller med sorg og smerte, og unntaksvis inntreffer ved de mest ekstreme tilfeller av øvrige følelser (glede, sinne og særs rørende opplevelser), lever dette vannverket hos meg sitt eget liv.. 

Jeg tilhører nemmelig de som griner for ‘alt’, -og aller lettest og mest når jeg blir rørt. -Og jeg er særdeles lettrørt.. Mang en gang har familie og kjæreste blitt vettskremt i det de har kommet inn i rommet hvor jeg har snørr & tårer i fri flyt som om jeg hadde mottatt dødsbudskapet pga noe som skjer på TV -skjermen eller i You-Tube -videoen. Spesielt godt husker jeg en episode fra flere år tilbake hvor jeg satt og så på den australske såpeserien, Home & away, og den døende ektemannen og faren kalte hver og en av sine etterlatte inn til seg for å si adjø. Jeg var fullstendig i fistel på dette tidspunktet, hvorpå min kjæreste kommer inn i stuen for sitt livs sjokk.. Jeg er imidlertid ute av stand til å gi noen mer detaljert forklaring enn å peke mot TV -skjermen mens jeg klarer å hulke frem noenlunde forståelige verson av ordene “HA(snufs)N  (hulk)DØØØ!!!(snufs)”. Den stakkars mannen kan da ikke annet gjøre enn å forlate meg hoderystende, og jeg vil tro, rimelig lettet, i tillegg til en anelse oppgitt..

Og i går skjedde det igjen; En gråtebyge ut av denne verden oppsto da jeg av alle ting så en pre-view fra avslutningsepisoden av sit-com’en ‘Big bang theory’. Anledningen var karakteren Sheldon Coopers takketale under nobellprisutdelingen etter endelig å ha fått barndomsdrømmen om å vinne den høyt aktede prisen. Greit nok at de fleste så ut til å ha latt seg røre av denne scenen, og jeg i tillegg var ur-sliten etter å ha løpt konstant i 8 timer på jobben, men alikevel.. Det får liksom være måte på.. -Og det værste er at jeg bare behøver tenke på denne scenen for at jeg også i dag, -en god natts søvn og mere til i etterkant, for å kjenne at tårestrømmen atter igjen begynner å presse på. Dette er slikt som får meg til å leve i en konstant usikkerhet på om jeg i realiteten er sprøyte gal, bare noe innmari god til å skjule det slik at jeg unngår å bli innlagt..

I motsetning til de mange andre som har delt sine 17 mai -planer, er jeg en av de som sørger for serveringen av den maten, drikken og isen som disse i vesentlig grad består av. 17 mai er for oss årets travleste arbeidsdag, -og jeg gleder meg! 

Ja, du leste riktig; Jeg gleder meg. Det er faktisk gøy å jobbe på denne gledens dag. Absolutt alle som kommer innom er jo i tipp topp festhumør, og dessuten er vi en hel gjeng på jobb som alle er ‘pumped & ready’ til å dra det hele trygt i land.

Dagen begynner med en briefing, hvor alle for tildelt spesifike oppgaver slik at effektivitet blir tatt til et helt nytt nivå i det rushet setter inn. Deretter blir det noen heftige timer, før det er som om alle plutselig fordufter i løpet av en halvtimes tid. Etter den påfølgende opprydningen og re-organiseringen av resturanten til de normale former, ramler vi utblåst ned for å innta vår dose 17 mai -middag fra kjøkkenet mens vi går igjennom dagens begivenheter.

Dette er en dag som i jobbsammenheng gir mestringsfølelse og en følelse av uunværlighet mer enn noen annen, i tillegg til en helt spesiell ‘team spirit’. -Og dette er noe jeg tror praktisk talt alle & enhver har godt av å oppleve med gjevne mellomrom..

RIKTIG GOD !7 MAI!

Jeg har aldri hatt noen form for bucket-list, da det eneste konkrete jeg ‘må’ sørge for å få opplevd i løpet av min tid på planeten er å hoppe i fallskjerm. Derimot har jeg en langt klarere formening når det kommer til ting jeg vil la forbli ugjort, hvilket gjør at jeg istedet kan sies å ha en ‘anti bucket-list’..

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

• Feriere i Australia: ..Eller andre steder hvor det kryr av alskens dødelige planter og dyr..  Det er imidlertid ikke de store kjøtteterne, haier og krokodiller, jeg frykter så til de grader at jeg gladelig ofrer alt kontinentet faktisk har å by på. Haier og krokodiller har en kontroll på, og er dermed sperret ute fra visse områder. Værre er det med alle disse små og ukontrollerbare gift-bombene som farer rundt der nede; Slanger, etterkopper, sjø/sandyr som ligger skjult under sanden og bare venter på at noen skal tråkke på den lille giftnålen den har stikkende opp, osv, osv.

• Forsøke meg i slalombakken for andre gang:  Been there, done that etter å ha blitt lurt med på en runde ut av et annet helvete første gang, hvilket selvsagt inkluderte sort kuleløype, ser jeg overhodet ingen grunn til å gjenta bedriften. Å komme igjennom den runden der uten så mye som en forstuning, anser jeg som min største idrettsprestasjon noensinne [-hvilket i mitt tilfelle vil si at det rangerer høyere enn en seier i ungdoms-NM i friidrett].

• Få barn:  Jeg har faktisk hatt en uvilje mot å få barn helt siden jeg selv var et barn i 11-12 årsalderen. I ungdomstiden, trodde jeg imidlertid at jeg ville endre meg på dette punktet slik det var meg fortalt. Men etter å ha grudd meg, og utsatt tidspunkt for når denne endringen kunne forventes gjennom 20 -årene, ble jeg slått av noe tilnærmet en åpenbaring et par dager før jeg fylte 30 hvor jeg innså at den ventede forandringen aldri ville inntreffe i mitt tilfelle..

• Delta på ekstremsportsarrangement for mosjonister:  Hva som får folk til å gå mann av huse for å delta på arrangementer som maraton, Wasaloppet, Birken på ski og/eller sykkel, osv, osv, er utenfor min fatteevne. I mitt univers, trener en enten kun for å holde ‘skrotten’ up to speed slik jeg gjør nå, ellers er en aktiv utøver som trener for å vinne. Å trene for å fullføre et helvete av et blodslit som strekker seg over flerefoldige timer, fortoner seg derimot helt meningsløst i mine øyne.

• Bli gammel til sinns:  Stadig oftere hører jeg, til min irritasjon, gjevnaldrende komme med uttalelser typ; ‘Ja, en er jo ikke noen ungdom lenger..’ – Jo, visst faen er jeg det!.. Greit nok at en ikke ubetydelig del av forklaringen på mitt totale fravær av ‘ting som kommer og/eller svekkes med alderen’ er at jeg har vært heldig med genitikken, men like fullt er jeg hellig overbevist om at innstillingen har vel så mye å si. Jeg ser jo daglig hvor vannvittig mye bedre det mindretallet som aldri vil kunne finne på å betrakte seg selv som gamle holder seg og hvor mye yngre de fremstår enn øvrigheten.