Jeg har jo ved gjentatte anledninger sagt at jeg ikke har barn. – Vel.. Sannheten er vel i grunn at det er et definisjonsspørsmål.. Jeg har nemlig fem firbeinte barn som jeg tenkte å presentere i form av en femdagers serie, og begynner med eldstemann, ‘the big boss’, Rusken – alias diktatoren ‘Kim Jong-pus’..
Rusken er en nær 8 kilos kjempe som ikke bare er sjefen i huset, men har et revir jeg etterhvert har skjønt strekker seg over halve byen. – Og dette er en kar som styrer med jernpote! Her skal han ikke ha noe av sånt som uautorisert trasking rundt omkring., nei! Ser han det, så jager han den stakkars intetanende katten opp i et tre eller noe..
Det er forsåvidt ikke bare sine medkatter som lever i konstant risiko for å komme ut for denne kattens vrede. Enhver hund gjør meget lurt i å unngå å trå denne karen for nær, det er helt sikkert!
Men denne diktatoren har også langt mykere sider, tro det eller ei; Ikke bare er han en mammadalt og kosepus av dimensjoner. Han viser også en rørende omsorg for de andre tilhørende husstanden! De oppfører seg nærmest som hunder denne gjengen her, ved at de f.eks forlanger daglige gåturer. Som eldste hanne, går da Rusken sist, og passer på som en smed at alle er med, og ikke foretar noen avstikkere. Da løper han etter de og klasker til de med poten i ønsket retning, og gir seg ikke før flokken er samlet. Om han skulle ha planer om en liten rusletur på egen hånd etter endt tur, sitter han ved siste stikkvei før boligfeltet vårt og følger med at alle er med helt til vi svinger inn hjemme…
Selfie!
Rusken har vært hos meg i 7 av sine 8 år, da han var 11 mnd gammel da han ble omplassert til meg, og jeg klarer ikke engang å se for meg et liv uten ham.
Kjære grønne utyske, der du henger på stativet med mitt navn, hvilket er det eneste som skiller deg fra de 7 andre som henger der ute med hver sine navn på.. Vi som faktisk var de beste venner en gang, er definitivt ikke det nå…
Hva var det egentlig som skjedde med oss to? Du pleide jo å inneholde flotte & morsomme overraskelser til meg flere ganger i uken, og nå er det bare dritt å få fra deg! Den gang, i de gode, gamle dager, betydde dagens leveranse fra deg hyggelige brev, kort & små overraskelsespakker. Nå, derimot, er den gamle gleden ved å åpne deg erstattet med gru, hvorav spenningen kun kan relateres til i hvilken grad du vil klare å forsure dagen min! Jeg som var så glad i deg og innholdet ditt.. I dag er de daglige turene opp til deg kun pliktbesøk, og da mener jeg ‘pliktbesøk’ i sin mest mugne betydning!
Det har faktisk ikke vært annet enn dritt fra deg på årevis! En gang var en leveranse kun bestående av reklame & fjas dagens nedtur, mens det i dag er det stikk motsatte. Det som kun var dritt, er i dag ensbetydende med å få en dag uten at den dritten som kommer, innebærer en betalingsplikt, i det minste!
Ikke engang til jul, unner du meg å finne selv den minste gledelige ting blant innholdet ditt! De koselige kortene i papp med håndskrevne hilsener finnes knapt nå som vi istedet sender syngende engler og dansende nisser til hverandre på nett. Ja, jeg vet at det ikke bare er DIN skyld at vi har røket uklar.. Jeg har jo latt dine likemenn tilhørende familie, venner og kjente over land & strand gå for lut & kaldt vann ved ikke å fore de med gode og glade ting jeg oxo!
Dette er hva jeg vil ha! – Ikke de bankslippene du prakker på meg i ett sett!
‘Det bare BLE sånn’, er en setning som blir- og vil bli sagt utallige ganger i vemod, og jeg beklager virkelig at denne floskelen er det nærmeste jeg kommer en forklaring på dette som har skjedd med oss to. Innboksen har på mange måter tatt over som de hyggelige brevenes leverandør, og jeg erkjenner min rolle i at denne på så mange måter har fått ta din plass.. Men jeg syntes nå allikevel du går litt vel langt med denne hevnaksjonen din!..
Faktisk finnes det fremdeles en rekke områder du kan glede meg på; Du kan f.eks meddele at jeg får penger igjen på skatten. -Da blir jeg glad! -Eller det kan være at jeg f.eks har betalt for mye på strømmen, og du dermed kan overraske meg med en regning a kr. 0.00, -. Det vil oxo være svært gledelig!..
En må gi & ta i et forhold. -Og om du bare hadde kunnet inneholde et aldri så lite lysglimt en sjelden gang, så skal vi kanskje se at min negative attitude ovenfor deg ville snu også! Men sånn som situasjonen er nå, kan jeg dessverre ikke frembringe annet enn hatske følelser ovenfor deg. – Så se å skjerp deg, din grønne faen!
Enkelte egenskaper og personlighetstrekk fungerer dårlig med ens egne hva nære relasjoner angår, uten at det er noe ‘galt’ med de. – De bare matcher bare ikke ens egen personlighet! Her følger det som er såkaldte ‘deal-breakers’ på forskjellige områder for mitt vedkommende..
Manglende dyrekjærlighet og/eller allergi er [selvsagt] umulig å leve med for en som har 5 katter og snart en hund som elskes over alt på jord..
Religion, da mitt eget verdensbilde bryter så fundamentalt med det som gis gjennom religionene, vil et forhold til en troende aldri kunne fungere. Å være spirituell, er derimot noe helt annet..
Ønske om barn, da dette selvsagt skjærer seg med min beslutning om å forbli barnløs.
A4 mennesker kjeder meg.
Vennskap:
Hentydninger om at jeg er for tynn eller andre negativt vinklede kommentarer på utseendet. For det første, er hensikten med disse nærmest uten unntak å trykke ned for å løfte seg selv opp, og for det andre er dette med at dersom en ikke har noe positivt å komme med om en annens ytre, har en å holde kjeft for meg en ufravikelig regel (med mindre en har blitt spurt om å avgi ens mening).
Tillitsbrudd gjennom videreformidling av ting som er blitt de fortalt.
Dårlig energi. Som høysensitiv, er jeg ekstremt mottagelig for energien til de som befinner seg i nærheten. God energi er rene energiboosteren/livskraften, mens dårlig energi tapper meg fullstendig i løpet av kort tid.
Som nevnt over: A4 -mennesker kjeder meg.
Blogg:
Stengt kommentarfelt/bloggere som ikke besvarer kommentarer. For meg er den direkte kommunikasjonen mellom bloggeren og leserne det som skiller bloggkonseptet fra sånt som e-bøker og nettaviser/magasiner.
Dominans (typ; over 50% av totalen) av sponsede innlegg. Med ‘sponsede innlegg’ mener jeg her innlegg som i sin helhet er dedikert til å fremme et eller annet produkt eller forretning. At folk legger annonser fra personlige sponsorer o.l i innleggene, har derimot ingen betydning i så måte.
Butikker/forretningsvirksomheter:
Personalet har for meg en enorm betydning for hvor jeg velger å handle. Eksempelvis sykler eller går jeg til Coop Extra butikken ca en km unna for alt av dagligvarekjøp fremfor å bare svinge bortom Rema-butikken som ligger 50 m borte i gaten kun fordi jeg liker personalet så mye bedre.
Tok med kamera på en aldri så liten luftetur i dag, og fikk slått fast at det er det viltvoksende som er det vakreste en gang for alle..
Tro det eller ei, men bak huset mitt, er det faktisk et lite skogholt som har fått navnet 100 meterskogen. Ergo; Jeg er beviselig nabo med Ole Brum, Nasse Nøff og gjengen!..
Etter at jeg i går hadde et innlegg som gikk på personlighetstrekk/mennesketyper jeg ikke fikser, hvilket kan leses HER, faller det seg vel i grunnen naturlig å gå for det motsatte i dag. Med andre ord: Her er mennesketypene som ‘booster’ livet mitt:..
♥ Selvfølelse-boosteren: Den som er trygg nok på seg selv til å komplimentere andre der det er ektefølt. Disse menneskene har en fantastisk evne til å få en til å åpne øynene for egne kvaliteter, noe en [forhåpentligvis] også tar med seg videre for andre å nyte godt av. Dette er f.eks hun som det faller helt naturlig å si typ: ‘Dette antrekket er jo superstilig på en som har så flotte former, lange bein, eller whatever som deg!’ når dere er ute og shopper. – Eller ‘Det utkastet der er jo helt fantastisk!’ i jobbsammenheng. Denne mennesketypen skulle rett & slett vært gitt en på blå resept.
♥ Den rause: Den rause, er han/hun som deler med de rundt seg uansett hvor lite de måtte ha. Desverre er dette den mennesketypen som gjerne blir utnyttet, hvilket er like synd som det er skammelig. Vi alle burde følge den rauses eksempel, for ikke snakke om å takke vår skaper dersom vi har en eller fler av disse i livet vårt. Var alle uselviske slik som den rause, ville verden rett & slett blitt et vesentlig bedre sted.
♥ Positiviteten/optimisten: Mens de fleste av oss har en lei tendens til å lulle oss inn i en kokong av negativitet med en gang en skydott kommer og dekker for solen [metaforisk så vel som bokstavlig talt], har en heldigvis de såkaldte ‘glass half full’ -menneskene som røsker oss ut fra sutremodusen med typ; ‘Neida, slutt å tull! Dette kommer til å bli knall! Bare vent å se!’ – Og/eller ‘Av en eller annen grunn, bare elsker jeg å kjøre bil i regnvær!’ Denne mennesketypen sørger rett og slett for en gladere hverdag for de rundt seg.
♥ Den joviale: En av de aller mest verdifulle mennesketyper en kan ha i livet sitt, er helt klart den som står last og brast ved din side uansett. Dette er vennen som eksempelvis går all inn i sitt forsvar av deg utad der det er du som har feilet, for så eventuelt å ta ‘moralpreknen’ med deg på ‘kammerset’ etterpå. Disse menneskene firer ikke en tomme når det kommer til sine venner, uansett mangfold, makt eller popularitet det måtte befinne seg på den andre siden.
♥ Party- og latterboosteren: Den som alltid skaper liv og latter på fester og er hjernen bak de mest minnerike reiser og opplevelser er slett ikke å kimse av. Disse menneskene er i mine øyne priceless for livskvaliteten, så vel som de er ubetalelige i forhold til det å få en til å koble av, legge hverdagsproblemene til side, og slappe av mentalt. Etter en kveld i disse menneskenes selskap, har faktisk de før så uoverstigelige problemer og kneiker en tendens til ikke å synes så uoverstigelige alikevel..
♥ Den som gleder seg på dine vegne: Mens vi alle ser verdien av vennen som stiller opp i dine tyngste stunder, er det langt fra alle som er klar over at det faktisk er betydelig lenger mellom de som evner det å genuint glede seg på dine vegne ved dine største seire/triumfer enn det er mellom de som evner å stille med en skulder å gråte på ved dine nederlag. Selv var jeg med en venn av denne typen da jeg ble ‘oppdaget’ av en modelagent. Hennes elleville begeistring på mine vegne den gangen, er noe som bare vokser og vokser i min bevissthet etter som årene går.
♥ Den rettferdige: Dette er han/hun som sørger for at både ros/kreditt og ris blir plassert der det hører hjemme, og ikke nøler med å rette opp og irettesette de som eventuelt måtte prøve å tilsnike seg urettmessig kred på arbeidsplassen, vri seg unna sin del av ansvaret, eller rett & slett der det blir snakket bak noens rygg. Disse er, i likhet med de joviale, upåvirket av hvem og hvor mange som eventuelt måtte stå på motsatt side når det dukker opp noe som strider mot deres rettferdighetssans, moral, og/eller rett & slett hva som synes rett & galt.
♥ Den smarte og interessante: Dette er typen en stimulerer intellektet og utvider horisonten å samtale med.
Alle har vi vel noen mennesketyper som tiltaler oss mer enn andre, for å si det sånn. – Og enkelte, går oss rett og slett på nervene.. Her følger de personlighetene som jeg ikke fikser:
– De uvitende: Ikke sånn å forstå at du må vite navnet på den bulgarske utenriksministeren for å vinne min respekt, men når folk blir svar skyldig når det kommer til slikt som den amerikanske presidenten, når andre verdenskrig fant sted eller at Norges konge heter Harald V, blir det ‘for meget’, selv for meg..
– De enkle: Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg fikser bare ikke folk som er ‘enkle’ i tankegangen, f.eks; Folk som ukritisk følger ‘the main stream’ i ett & alt, er ute av stand til å se muligheten for uforutsette sannheter/løsninger eller rett & slett ikke ser det absurde i det verdensbilde som følger religionene..
– De taktløse: Som representant for de som er tynne av natur, har jeg virkelig fått min porsjon av disse.. Å kommentere kroppsbygningen min er derfor ikke å anbefale ved selv den minste usikkerhet rundt egen vekt. – For i det folk tar seg slike friheter uten tanke på mine følelser, gjengir jeg ‘tjenesten’, og gjør de oppmerksom på ting ved deres kropp og utseende også..
– De fisefine: De som ikke kan drikke pappvin, maser på restaurant- og butikkpersonalet uten hensyn til at det er andre som står for tur for betjening først, og heller ikke går av veien for å finne ting å klage på. De er så ‘fulle av seg selv’ at de mener samfunnsproblemet som følger hjemløse tiggere, er det ubehaget de, som ordentlige’, rettskafne mennesker føler ved å måtte se de på gaten..
– De grådige: De som måler livskvalitet, success, vellykkethet og nytteverdi/betydning utelukkende i penger & ditto statussymboler.
– De ‘firkantede’: ‘Paragrafrytterne’ som hverken har evne eller vilje til å se det unike i det enkelte tilfelle, og insisterer på at alt skal gjøres ‘etter boken’ uansett hvor urimelig dette måtte fortone seg i den respektive situasjonen.
– De arrogante: De fisefine er uten unntak også hjemmehørende i denne gruppen, men de tilhørende de arrogante er ikke nødvendigvis hjemmehørende blant de fisefine. De arrogante, er nemlig de som hever seg over andre som om de var bedre enn de. Arroganse kan gjøre seg gjeldende på en rekke områder, fra å anse seg selv som overlegen hva intelligens angår, til at deres overlegne stilling hviler på det utseendemessige. Uansett er de like forbannet uspiselige.
– Følgerene: De som kanskje irriterer meg aller mest, er de tilhørende den metaforiske ‘bølingen’ som slavisk følger ‘bjellekua’. – Altså de som innretter seg etter hva som ansees for å være politisk korrekt, og dilter etter flertallet uten selv å ta for seg de ulike momenter i saken, for så å gjøre seg opp en mening på selvstendig grunnlag.
– De ‘mæggete’: ‘Piss-mæggene’ som typisk jobber på offentlige kontor, og later til å være gretne 24/7 365 dgr i året. De er vanskelige, og derav også hjemmehørende blant de firkantede.
– De perfekte: Her er det snarere snakk om at jeg føler meg ukomfortabel i selskapet. De vi her snakker om, er nemlig de som tilsynelatende glir igjennom livet uten noen gang å ‘drite skikkelig på draget’. De har gjerne en fromhet og ‘korrekthet’ som gjør at jeg ikke evner å finne noen felles plattform med disse menneskene, slik at pinlig taushet oppstår, og jeg desperat begynner å søke etter en ‘rømningsvei’ innen 5 min har gått i deres selskap.
I det jeg stakk nesen utenfor døren, tror du ikke det falt noen snøfnugg! Selv om jeg nok er mer glad i vinteren enn folk flest, er snøfall i mai hakket for drøyt. Jeg mener.. Når mai kommer, er det for sent med snø!.. Den blir bare fullstendig malplassert i det den faller ned på slikt som dette:..
Jeg mener jeg har gjort noe tilsvarende en gang, men siden det i så tilfelle er år og dag siden, så er det intet som tilsier at det ikke kan gjøres igjen; Altså.. Bak hver bokstav i navnet mitt, skjuler det seg en hemmelighet!..
Gal: Jeg har med jevne mellomrom lurt på om jeg er ‘ved mine fulle fem’ så langt tilbake jeg kan huske. Det bærende argumentet som taler i mot at jeg faktisk er så gal som jeg frykter, er nettopp det faktum at jeg foretar denne evalueringen av egen forstand hver gang..
Rotete: Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.
Ytterliggående: Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki..
Høflig: For meg, er slikt som ikke å takke for pose/vekslepenger i butikken eller takke for maten helt utenkelig.
Empat (høysensitiv): Siden jeg heldigvis ikke er blant de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et utall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.
Nysgjerrig: Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.
Rappkjeftet: Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.
Intuitiv: Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.
Kontroversiell: En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av politisk korrekthet og den slags.
Spesiell: Det er ikke til å komme utenom at jeg har en særegenhet over meg. I oppveksten, gjorde jeg det jeg kunne for å skjule disse særtrekkene, da det var om å gjøre å være som ‘alle andre’. Som voksen, er det å ha et særpreg derimot noe jeg bærer med stolthet.
Ellevill: Jeg vil bestandig være et såkalt ‘wild-child’ i betydningen at jeg ikke engang fikser tanken på en A4.-tilværelse. Å binde meg opp i sånt som huslån og ekteskap gir meg klaustrofobifornemmelser, samtidig som jeg liksom aldri har vokst fra ungdomstidens elsk for ‘fort og farlig’ (hvilket bringer oss inn på det ovenfor nevnte ‘G-punktet’)..
Nordisk: Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.
I det vi nå går inn i den siste vårmåneden, snakkes det om hvor mye man gleder seg- og lengter etter sommeren overalt hvor en snur og vender på deg. Jeg deler dessverre ikke denne entusiasmen, for når sant skal sies, hadde jeg foretrukket om det var vinter hele året.. Jeg har nemlig en så sterk fobi ovenfor en rekke insekter og krypdyr, at det faller inn under sykdomsbegrepet. Dette innebærer per definisjon at fobien ‘har en begrensende effekt på livsutfoldelsen’ . – Og som kjent, er det nettopp på sommerstid dette utysket opererer..
På dette bildet, er jeg så redd som jeg sjelden har vært i mitt liv, – hvilket inkluderer situasjoner der jeg har vært i reelle faresituasjoner.. At jeg våget å ta en tre-fire bilder liggende i gresset, er i følge mitt forkvaklede sinn blant de topp tre modigste tingene jeg har utført noensinne, hvilket i realiteten er helt åndsvakt i forhold til virkelighetens verden og dens reelle farer….
For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs. at jeg er såvisst redd de, men ikke verre enn at jeg (som regel) klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd.
Det er derimot andre insekter og kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs. at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette at jeg i beste fall slipper alt jeg har i hendene og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I verste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, -altså dersom den kommer brått på og/eller jeg ikke ser noen rømningsvei, – eller (gud forby) at den setter seg på meg/noen setter/kaster den på meg, går jeg imidlertid inn i en sjokktilstand der jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, jeg kan svime av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. I min verden, opereres det nemlig i slike tilfeller som om jeg skulle vært i livsfare, med alt dette innebærer; Urinstinktene har tatt fullstendig styringen, slik at jeg dermed ikke er mine handlinger bevisst, slik man fra naturens hold er ment å skulle kunne redde livet ved angrep..
Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli regelrett farlig, da man på dette stadiet ikke er seg sine handlinger bevisst, hvorpå en gjør det som gjøres kan for å redde liv og lemmer. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle en diger krystallvase i hodet på en bekjent som kom med en neve full av meitemark som ble dratt inn for å få en dose ‘jentehyl’ og skrik fra meg. Heldigvis dukket en av mine nærmeste venner opp akkurat i tide, og fikk røsket tak i fyren og gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg var ikke den man ‘køddet’ med fobiene til.
I slike tilfeller, blir man jo selvsagt opprørt i det en kommer til seg selv igjen, og innså hva man hat vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er som sagt det å eliminere faren en står ovenfor det eneste som står og gjelder, – hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. At faren ikke er reell, har ingen innvirkning når fobien er så sterk at den fører til full panikk av denne typen.
Det er jo ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, har vi snegler (spesielt disse brune/sorte hagesneglene), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m.
Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og den velkjente smørjen av druknede mark og snegler ligger strøtt utover den våte asfalten. På en dårlig dag, er det nemlig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter under slike forhold før jeg begynner å kaste opp..
Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyt gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktlige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål i varmere strøk.. Jeg skjønner jo at jeg er nødt til å ta tak i dette, når det fører til sånt som at jeg ikke drar steder fordi jeg er livredd for å møte på kakerlakker o.l, for ikke snakke om at jeg på mitt verste har parkert helt i det jeg føler meg omringet av sorte snegler i kjempeformat, og har måttet ringe folk for å komme å bære meg ut av ‘faresonen’ (da har jeg vært jævlig glad jeg ikke har hatt mer enn de skarve 50 kg kroppsvekt jeg har, for å si det sånn..) – hvorpå heller ikke de kan tråkke på noen av disse slimklumpene uten å risikere pinlig spying i veikanten og den slags uønsket oppmerksomhet.. – Vel.. Det er vel neppe behov for å utbrodere dette ytterligere, da behovet for å ta grep hva dette her angår er presserende burde være åpenbart for alle og enhver for lengst..
Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg det minste snev av fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på vissheten om at et huggormbitt er ubehagelig, og derav greit å unngå.
Men toppen syntes jeg allikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen til en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut ab buret, og spurte om det var noen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg brått registrerer at ordene ‘jeg tør!’ ramler ut av nebbet mitt, som i en ‘ut av kroppen-opplevelse. – Hva faen er dette her for noe, tenker jeg i det det blir meg bevisst at jeg er fullstendig fryktløs i det jeg strekker frem armen for så å få påsatt et velfødd eksemplar av verdens største edderkopp. – Er jeg i ferd med å bli schizofren!?? – Ja for noe må det jo være, og dette ‘noe’ må jo være noe riv riskende galt, for dette henger jo bare ikke på greip!!
Av en eller annen ubegripelig grunn, ble dette gigantkrypet for stort for at fobien skulle kicke inn, forstå det den som kan.. – Jeg gjør det iallfall ikke!
Det virker som om stadig flere setter opp en såkalt bucket-list, bestående av de ting de virkelig ønsker å få gjort i løpet av livet. Jeg har imidlertid aldri hatt noen slike ting som jeg føler jeg må oppleve i løpet av min tid på planeten, bortsett fra å hoppe i fallskjerm (- og en ting utgjør jo ingen liste). Derimot har jeg en langt klarere formening om hva jeg IKKE ønsker å gjøre, not now, not ever!..
Selvfølgeligheter som at jeg overhodet ikke føler for å teste ut hvordan en heroinrus fortoner seg, dra ut på en ‘killing-spree’, begå selvmord, og det som verre er, er ikke inkludert av den enkle grunn at jeg tar det som en selvfølge at alle og enhver er inneforstått med er uaktuelt.
• Angi/tyste på noen uten at tungtveiende grunner foreligger: Dette er rett og slett sitt utspring i barnelærdommen om forskjellen på å sladre og å si i fra, basert på alvorlighetsgraden av det som blir gjort. Jeg er rett og slett mektig provosert av det stadig økende angiveriet her til lands, for ikke snakke om hvordan styresmaktene på en rekke områder oppmuntrer til dette. Det er jo dessuten så galt blitt at det er folk som melder andre til barnevernet fordi de har en konflikt med vedkommende, for med det å igangsette et helvete for den det gjelder! Jeg vil med andre ord aldri la meg selv synke dit hvor jeg anmelder folk dersom dette ikke er absolutt nødvendig i hht skadepotensialet/skadeomfanget som er/skal bli utført. Enkelte ting bør man vitterlig holde seg for god for!..
• Feriere i Australia: ..Eller andre steder hvor det kryr av alskens dødelige planter og dyr.. Det er imidlertid ikke de store kjøtteterne, haier og krokodiller, jeg frykter så til de grader at jeg gladelig ofrer alt kontinentet faktisk har å by på. Haier og krokodiller har en kontroll på, og er dermed sperret ute fra visse områder. Verre er det med alle disse små og ukontrollerbare gift-bombene som farer rundt der nede; Slanger, etterkopper, sjø/sanddyr som ligger skjult under sanden og bare venter på at noen skal tråkke på den lille giftnålen den har stikkende opp, osv, osv.
• Forsøke meg i slalåmbakken for andre gang: Been there, done that etter å ha blitt lurt med på en runde ut av et annet helvete første gang, hvilket selvsagt inkluderte sort kuleløype, ser jeg overhodet ingen grunn til å gjenta bedriften. Å komme igjennom den runden der uten så mye som en forstuing, anser jeg som min største idrettsprestasjon noensinne [-hvilket i mitt tilfelle vil si at det rangerer høyere enn en seier i ungdoms-NM i friidrett].
• Delta i reality-konsept som Kompani Lauritsen, 71 grader nord, osv: Jeg mener.. Man kunne jo like gjerne tatt turen til Guatanamo Bay for å konkurrere om hvem som ville klart seg best som krigsfange på den infamøse øya som det de utsettes for i Kompani Lauritsen! For all del.. Som underholdning er det upåklagelig, men så tjukk i hue at jeg kunne begitt meg ut på noe sånt etter første sesong, og man dermed vet, eller lett kan få vite hva det går ut på, er ikke engang jeg.. Ei heller vil jeg være å se på crinch-worthy konsept som Naked attraction og den slags, bare så det er sagt.
• Synge offentlig (i nykter tilstand, that is..): Av den enkle grunn at jeg ikke er psykopat, og dermed ikke vil være i stand til å utsette andre for den slags lidelse..
• Få barn: Jeg har faktisk hatt en uvilje mot å få barn helt siden jeg selv var et barn i 11-12 årsalderen. I ungdomstiden, trodde jeg imidlertid at jeg ville endre meg på dette punktet slik det var meg fortalt. Men etter å ha grudd meg, og utsatt tidspunkt for når denne endringen kunne forventes gjennom 20 -årene, ble jeg slått av noe tilnærmet en åpenbaring et par dager før jeg fylte 30 hvor jeg innså at den ventede forandringen aldri ville inntreffe i mitt tilfelle..
• Delta på ekstremsportarrangement for mosjonister: Hva som får folk til å gå mann av huse for å delta på arrangementer som maraton, Wasaloppet, Birken på ski og/eller sykkel, osv, osv, er utenfor min fatteevne. I mitt univers, trener en enten kun for å holde ‘skrotten’ up to speed slik jeg gjør nå, ellers er en aktiv utøver som trener for å vinne. Daglige treningsøkter av den kondisjonskrevende sorten for bare å fullføre et helvete av et blodslit som strekker seg over flerfoldige timer, fortoner seg derimot helt meningsløst i mine øyne.
• Bli gammel til sinns: Stadig oftere hører jeg, til min irritasjon, jevnaldrende komme med uttalelser typ; ‘Ja, en er jo ikke noen ungdom lenger..’ – Jo, visst faen er jeg det!.. Greit nok at en ikke ubetydelig del av forklaringen på mitt totale fravær av ‘ting som kommer og/eller svekkes med alderen’ er at jeg har vært heldig med genetikken, men like fullt er jeg hellig overbevist om at innstillingen har vel så mye å si. Jeg ser jo daglig hvor vannvittig mye bedre det mindretallet som aldri vil kunne finne på å betrakte seg selv som gamle holder seg og hvor mye yngre de fremstår enn øvrigheten.
