Jeg mener jeg har gjort noe tilsvarende en gang, men siden det i så tilfelle er år og dag siden, så er det intet som tilsier at det ikke kan gjøres igjen; Altså.. Bak hver bokstav i navnet mitt, skjuler det seg en hemmelighet!..
Gal: Jeg har med jevne mellomrom lurt på om jeg er ‘ved mine fulle fem’ så langt tilbake jeg kan huske. Det bærende argumentet som taler i mot at jeg faktisk er så gal som jeg frykter, er nettopp det faktum at jeg foretar denne evalueringen av egen forstand hver gang..
Rotete: Jeg er vel så langt unna et ordensmenneske som det er menneskelig mulig å bli.
Ytterliggående: Mitt politiske ståsted, er nærmest så liberalt det får blitt før det begynner å bikke over til anarki..
Høflig: For meg, er slikt som ikke å takke for pose/vekslepenger i butikken eller takke for maten helt utenkelig.
Empat (høysensitiv): Siden jeg heldigvis ikke er blant de som ikke evner å skille mellom egne og andres følelser og smerte, tok det et utall tester før jeg åpnet opp for muligheten for at de samstemte sluttkonklusjonene faktisk kunne medføre riktighet. Det var imidlertid først da jeg leste meg opp på emnet, og fant ut at det var ulike typer innen dette her jeg skjønte at det faktisk var tilfelle.
Nysgjerrig: Som barn var jeg helt ekstrem, men jeg er i aller høyeste grad en nysgjerrigper også som voksen.
Rappkjeftet: Jeg ‘har det i kjeften’, som det heter seg, og vet så absolutt å gi svar på tiltale.
Intuitiv: Jeg har en sterk intuisjon, hvilket i bunn og grunn er synonymt med en sterk/sikker ‘magefølelse’.
Kontroversiell: En betydelig andel av mine synspunkter kan oppfattes som kontroversielle. Jeg er svært egenrådig når det kommer til å gjøre meg opp mine meninger, holdninger og oppfatninger, og nekter å la meg styre av politisk korrekthet og den slags.
Spesiell: Det er ikke til å komme utenom at jeg har en særegenhet over meg. I oppveksten, gjorde jeg det jeg kunne for å skjule disse særtrekkene, da det var om å gjøre å være som ‘alle andre’. Som voksen, er det å ha et særpreg derimot noe jeg bærer med stolthet.
Ellevill: Jeg vil bestandig være et såkalt ‘wild-child’ i betydningen at jeg ikke engang fikser tanken på en A4.-tilværelse. Å binde meg opp i sånt som huslån og ekteskap gir meg klaustrofobifornemmelser, samtidig som jeg liksom aldri har vokst fra ungdomstidens elsk for ‘fort og farlig’ (hvilket bringer oss inn på det ovenfor nevnte ‘G-punktet’)..
Nordisk: Ifølge gentesten til My Heritage, er jeg skandinavisk tvers igjennom, ‘pure breed’, straka blodveien til vikingene. Det viser seg også at ansiktet mitt har mange av de samme trekkene som særpreget de kvinnelige vikingene, noe jeg ikke kan nekte for at jeg syntes er litt kult.
I det vi nå går inn i den siste vårmåneden, snakkes det om hvor mye man gleder seg- og lengter etter sommeren overalt hvor en snur og vender på deg. Jeg deler dessverre ikke denne entusiasmen, for når sant skal sies, hadde jeg foretrukket om det var vinter hele året.. Jeg har nemlig en så sterk fobi ovenfor en rekke insekter og krypdyr, at det faller inn under sykdomsbegrepet. Dette innebærer per definisjon at fobien ‘har en begrensende effekt på livsutfoldelsen’ . – Og som kjent, er det nettopp på sommerstid dette utysket opererer..
På dette bildet, er jeg så redd som jeg sjelden har vært i mitt liv, – hvilket inkluderer situasjoner der jeg har vært i reelle faresituasjoner.. At jeg våget å ta en tre-fire bilder liggende i gresset, er i følge mitt forkvaklede sinn blant de topp tre modigste tingene jeg har utført noensinne, hvilket i realiteten er helt åndsvakt i forhold til virkelighetens verden og dens reelle farer….
For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs. at jeg er såvisst redd de, men ikke verre enn at jeg (som regel) klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd. Det er derimot andre insekter og kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs. at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette at jeg i beste fall slipper alt jeg har i hendene og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I verste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, -altså dersom den kommer brått på og/eller jeg ikke ser noen rømningsvei, – eller (gud forby) at den setter seg på meg/noen setter/kaster den på meg, går jeg imidlertid inn i en sjokktilstand der jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, jeg kan svime av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. I min verden, opereres det nemlig i slike tilfeller som om jeg skulle vært i livsfare, med alt dette innebærer; Urinstinktene har tatt fullstendig styringen, slik at jeg dermed ikke er mine handlinger bevisst, slik man fra naturens hold er ment å skulle kunne redde livet ved angrep..
Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli regelrett farlig, da man på dette stadiet ikke er seg sine handlinger bevisst, hvorpå en gjør det som gjøres kan for å redde liv og lemmer. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle en diger krystallvase i hodet på en bekjent som kom med en neve full av meitemark som ble dratt inn for å få en dose ‘jentehyl’ og skrik fra meg. Heldigvis dukket en av mine nærmeste venner opp akkurat i tide, og fikk røsket tak i fyren og gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg var ikke den man ‘køddet’ med fobiene til.
I slike tilfeller, blir man jo selvsagt opprørt i det en kommer til seg selv igjen, og innså hva man hat vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er som sagt det å eliminere faren en står ovenfor det eneste som står og gjelder, – hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. At faren ikke er reell, har ingen innvirkning når fobien er så sterk at den fører til full panikk av denne typen. Det er jo ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, har vi snegler (spesielt disse brune/sorte hagesneglene), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m. Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og den velkjente smørjen av druknede mark og snegler ligger strøtt utover den våte asfalten. På en dårlig dag, er det nemlig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter under slike forhold før jeg begynner å kaste opp..
Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyt gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktlige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål i varmere strøk.. Jeg skjønner jo at jeg er nødt til å ta tak i dette, når det fører til sånt som at jeg ikke drar steder fordi jeg er livredd for å møte på kakerlakker o.l, for ikke snakke om at jeg på mitt verste har parkert helt i det jeg føler meg omringet av sorte snegler i kjempeformat, og har måttet ringe folk for å komme å bære meg ut av ‘faresonen’ (da har jeg vært jævlig glad jeg ikke har hatt mer enn de skarve 50 kg kroppsvekt jeg har, for å si det sånn..) – hvorpå heller ikke de kan tråkke på noen av disse slimklumpene uten å risikere pinlig spying i veikanten og den slags uønsket oppmerksomhet.. – Vel.. Det er vel neppe behov for å utbrodere dette ytterligere, da behovet for å ta grep hva dette her angår er presserende burde være åpenbart for alle og enhver for lengst..
Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg det minste snev av fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på vissheten om at et huggormbitt er ubehagelig, og derav greit å unngå. Men toppen syntes jeg allikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen til en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut ab buret, og spurte om det var noen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg brått registrerer at ordene ‘jeg tør!’ ramler ut av nebbet mitt, som i en ‘ut av kroppen-opplevelse. – Hva faen er dette her for noe, tenker jeg i det det blir meg bevisst at jeg er fullstendig fryktløs i det jeg strekker frem armen for så å få påsatt et velfødd eksemplar av verdens største edderkopp. – Er jeg i ferd med å bli schizofren!?? – Ja for noe må det jo være, og dette ‘noe’ må jo være noe riv riskende galt, for dette henger jo bare ikke på greip!! Av en eller annen ubegripelig grunn, ble dette gigantkrypet for stort for at fobien skulle kicke inn, forstå det den som kan.. – Jeg gjør det iallfall ikke!
Det virker som om stadig flere setter opp en såkalt bucket-list, bestående av de ting de virkelig ønsker å få gjort i løpet av livet. Jeg har imidlertid aldri hatt noen slike ting som jeg føler jeg må oppleve i løpet av min tid på planeten, bortsett fra å hoppe i fallskjerm (- og en ting utgjør jo ingen liste). Derimot har jeg en langt klarere formening om hva jeg IKKE ønsker å gjøre, not now, not ever!..
Selvfølgeligheter som at jeg overhodet ikke føler for å teste ut hvordan en heroinrus fortoner seg, dra ut på en ‘killing-spree’, begå selvmord, og det som verre er, er ikke inkludert av den enkle grunn at jeg tar det som en selvfølge at alle og enhver er inneforstått med er uaktuelt.
• Angi/tyste på noen uten at tungtveiende grunner foreligger: Dette er rett og slett sitt utspring i barnelærdommen om forskjellen på å sladre og å si i fra, basert på alvorlighetsgraden av det som blir gjort. Jeg er rett og slett mektig provosert av det stadig økende angiveriet her til lands, for ikke snakke om hvordan styresmaktene på en rekke områder oppmuntrer til dette. Det er jo dessuten så galt blitt at det er folk som melder andre til barnevernet fordi de har en konflikt med vedkommende, for med det å igangsette et helvete for den det gjelder! Jeg vil med andre ord aldri la meg selv synke dit hvor jeg anmelder folk dersom dette ikke er absolutt nødvendig i hht skadepotensialet/skadeomfanget som er/skal bli utført. Enkelte ting bør man vitterlig holde seg for god for!..
• Feriere i Australia: ..Eller andre steder hvor det kryr av alskens dødelige planter og dyr.. Det er imidlertid ikke de store kjøtteterne, haier og krokodiller, jeg frykter så til de grader at jeg gladelig ofrer alt kontinentet faktisk har å by på. Haier og krokodiller har en kontroll på, og er dermed sperret ute fra visse områder. Verre er det med alle disse små og ukontrollerbare gift-bombene som farer rundt der nede; Slanger, etterkopper, sjø/sanddyr som ligger skjult under sanden og bare venter på at noen skal tråkke på den lille giftnålen den har stikkende opp, osv, osv.
• Forsøke meg i slalåmbakken for andre gang: Been there, done that etter å ha blitt lurt med på en runde ut av et annet helvete første gang, hvilket selvsagt inkluderte sort kuleløype, ser jeg overhodet ingen grunn til å gjenta bedriften. Å komme igjennom den runden der uten så mye som en forstuing, anser jeg som min største idrettsprestasjon noensinne [-hvilket i mitt tilfelle vil si at det rangerer høyere enn en seier i ungdoms-NM i friidrett].
• Delta i reality-konsept som Kompani Lauritsen, 71 grader nord, osv: Jeg mener.. Man kunne jo like gjerne tatt turen til Guatanamo Bay for å konkurrere om hvem som ville klart seg best som krigsfange på den infamøse øya som det de utsettes for i Kompani Lauritsen! For all del.. Som underholdning er det upåklagelig, men så tjukk i hue at jeg kunne begitt meg ut på noe sånt etter første sesong, og man dermed vet, eller lett kan få vite hva det går ut på, er ikke engang jeg.. Ei heller vil jeg være å se på crinch-worthy konsept som Naked attraction og den slags, bare så det er sagt.
• Synge offentlig (i nykter tilstand, that is..): Av den enkle grunn at jeg ikke er psykopat, og dermed ikke vil være i stand til å utsette andre for den slags lidelse..
• Få barn: Jeg har faktisk hatt en uvilje mot å få barn helt siden jeg selv var et barn i 11-12 årsalderen. I ungdomstiden, trodde jeg imidlertid at jeg ville endre meg på dette punktet slik det var meg fortalt. Men etter å ha grudd meg, og utsatt tidspunkt for når denne endringen kunne forventes gjennom 20 -årene, ble jeg slått av noe tilnærmet en åpenbaring et par dager før jeg fylte 30 hvor jeg innså at den ventede forandringen aldri ville inntreffe i mitt tilfelle..
• Delta på ekstremsportarrangement for mosjonister: Hva som får folk til å gå mann av huse for å delta på arrangementer som maraton, Wasaloppet, Birken på ski og/eller sykkel, osv, osv, er utenfor min fatteevne. I mitt univers, trener en enten kun for å holde ‘skrotten’ up to speed slik jeg gjør nå, ellers er en aktiv utøver som trener for å vinne. Daglige treningsøkter av den kondisjonskrevende sorten for bare å fullføre et helvete av et blodslit som strekker seg over flerfoldige timer, fortoner seg derimot helt meningsløst i mine øyne.
• Bli gammel til sinns: Stadig oftere hører jeg, til min irritasjon, jevnaldrende komme med uttalelser typ; ‘Ja, en er jo ikke noen ungdom lenger..’ – Jo, visst faen er jeg det!.. Greit nok at en ikke ubetydelig del av forklaringen på mitt totale fravær av ‘ting som kommer og/eller svekkes med alderen’ er at jeg har vært heldig med genetikken, men like fullt er jeg hellig overbevist om at innstillingen har vel så mye å si. Jeg ser jo daglig hvor vannvittig mye bedre det mindretallet som aldri vil kunne finne på å betrakte seg selv som gamle holder seg og hvor mye yngre de fremstår enn øvrigheten.
Etter at jeg i går la ut DETTE innlegget, der jeg luftet stemningen angående en spørsmålsrunde, har det dukket opp en rekke spørsmål både i kommentarfeltet og på messager, så here we go!
->>> Liker du nudler? Jeg fniste i lang tid etter at jeg fikk øye på dette spørsmålet.. Vel.. Never the less, så er svaret at det er jo spiselig, for all del, men for at det skal være godt er det nødt til å være nudler a-la det man får på restaurant. -Altså hakket mer forseggjort enn de fra Mr.Lee til kr. 10,- pr. stk.
->>> Har du familie (far, mor, søsken) i nærheten? Min nærmeste familie, hvilken består av mor, far, ‘stemor’, bror & svigerinne, er alle bosatt i Fredrikstad. I tillegg har jeg en stebror som holder hus i Oslo. Selv om Fredrikstad bare ligger en drøy times biltur unna, treffer jeg de dessverre alt for sjelden, og en ting jeg virkelig må bli bedre på.
->>> Hvorfor bruker du så ofte filter på bildene dine/redigerer du bildene så mye? Først og fremst er skyldes det at jeg har lagt for vane og ikke se på bilder av meg selv som at det er en typ forevigelse av meg selv, om det gir noen mening.. I modelløyemed, er jeg jo hva som best kan sammenlignes med en kunstners lerret, der jeg innehar visse trekk som gjør at jeg ved hjelp av styling, fotokunst og posering i samarbeid med fotografen skaper en gitt atmosfære. – Jeg inntar en rolle jeg som regel ikke har mer enn en anelse om hva/hvem er før det fremgår av bildene. Dette har gjort at jeg også her på bloggen ofte har brukt meg selv for å lage et bilde som snarere er ment å reflektere stemningen i det innleggene omhandler enn å skulle vise utseendet på trynesnylta mi. I begynnelsen, føltes det faktisk regelrett kleint å skulle legge ved bilder der jeg var ‘meg selv’, da jeg ikke kunne begripe hva som kunne være interessant med daglige forevigelser av meg. Med tiden, har jeg imidlertid innsett at folk faktisk ønsker å se bilder av meg, selv om jeg enda ikke forstår meg på det, slik at det nå er en langt større andel av bildene som ikke har filter og begrenset redigering generelt.
->>> Du er jo hudpleier.. Hvorfor har du nesten ingenting av det på bloggen? Det ville jo også gitt flere lesere. Om jeg skal gi råd hva hudpleie angår, skal jeg se huden til vedkommende. Ufaglærte som tipser folk på nett, kan nemlig fort føre til at de ødelegger huden sin! Om en f.eks spør om råd mot uren hud, så aner de ikke hvilken type acne det er snakk om, og dersom denne har sin årsak i en sensitiv (tynn, lite motstandsdyktig) hud, og blir tipset om en syrekur beregnet for en grov, fet hudtype, så går det rett til helvete, for da etser de rett og slett av det de måtte ha av overhud. Da snakker vi en ødeleggelse som gjør at de ikke engang kan gå ut..
På generelt grunnlag, kan jeg si at selv om jeg er klar over at jeg sitter på kunnskap som kunne gjort veien opp og frem uhorvelig mye lettere, så er det rett og slett ikke slikt jeg ønsker å bruke stemmen min til. Ikke sånn å forstå et det ikke er viktig å ivareta seg selv, og at jeg ser ned på faget på noe vis, men hudpleie løres best hos hudterapauten din. Hva jeg ønsker å formidle til offentligheten, for å si det sånn, er gjerne samfunnsrelaterte emner. Nå har jeg jo ‘rosa’ innlegg også, men formålet med bloggen, er jo å redde verden, cocky som jeg er (haha)
->>> Hvilke bøker leser du? Krim, thrillere.. – Det vanlige i grunn. Men de bøkene jeg virkelig setter høyt, er de som på ett eller annet vis utvider horisonten min, for å si det sånn. Der jeg blir vist ting fra ulike vinkler, blir kjent med kompliserte personligheter, osv. Den absolutte favoritten, er ‘The left hand of God’ -trilogien, der hovedpersonen er gitt en personlighet som er ut av denne verden..
->>> Har du noen hobbyer? I grunnen ikke.. Ikke noe utover sånne mindre prosjekter som går på å lage noe der og da, for så å legge det bort til neste gang jeg får ånden.. Ellers har jeg jo bestandig vært en ‘space-geek’ på høyeste nivå, men det er vel en interesse snarere enn en hobby..
->>> Er du en sosial person? Både ja og nei, egentlig.. På den ene siden, snakker jeg med fremmede på gaten ‘left, right & center’, er den du hører først i en forsamling, og er generelt en oppmerksomhet-junkie. Samtidig, er jeg nødt til å ha tid for meg selv for ikke å gå fra forstanden.
->>> Hva brenner du for? Dyrevern/dyrevelferd er over and beyond alt annet. Ellers har jeg jo sterke meninger om det meste i grunnen, hvilke springer ut fra et ihuget liberalistisk politisk ståsted. Videre er jeg glødende opptatt av å være et talerør for at folk må finne frem fakta og gjøre seg opp meninger på selvstendig grunnlag istedet for å ta del i bølingen som dilter etter bjellekua! Sist men så visst ikke minst, har jeg en vendetta mot samfunnets aldersoppheng generelt og aldersdiskrimineringen mot oss jenter spesielt.
->>> Du er som et leksikon (vel.. takker så mye for det..) Har du universitetsutdannelse? Ikke annet enn ex.phil og grunnfag juss. Men jeg har bestandig vært en grubler i ordets mest ekstreme betydning. Hele livet har dermed vært en søken etter svar i grunnen.. Dessuten dras jeg mot de mest ekstreme mennesketypene samfunnet har å by på, fra heroinavhengige til toppidrettsfolk, pga det ekstraordinære som har gjort at de har nådd til tops eller rett og slett har overlevd det mest uholdbare.. – Og så har jeg jo vitterlig levd på godt og vondt selv også, så samlet sett har jeg jo skjønt at dette har gitt meg rikelig med kunnskap og livserfaring på en rekke områder.
“For all del, det er ikke sånn å forstå at jeg er en hissigpropp! Jeg har bare en godt under gjennomsnitts toleransegrense for bullshit!..”
Og det er visse former for bullshit hvor nevnte toleransegrense er tilnærmet ikke-eksisterende, med det utkomme at jeg gjerne imøtekommer disse på et vis som fort kan forlede folk til å tro jeg har et iltert temperament..
->> Gjerrighet og smålighet: Når folk gjør et stort nummer ut av at noen er de skyldige sånt som en 50- eller en hundrelapp, får jeg fullstendig fnatt. Der det på toppen av alt utarter til en diskusjon hvorvidt det dreier seg om typ 70- eller 100 kroner, så er jeg fysisk ute av stand til å avstå fra å frese ut min oppgitthet.. Videre har vi så de som irriterer dritten ut av en ved sånt som å vri seg unna taxi-regningen hver bidige gang vennegjengen er ute, o.l. Satt opp imot hverandre, kan det fremstå rimelig paradoksalt, da den enkeltes andel på en maxi-taxi unektelig dreier seg om bagatellmessige småpenger i begrepets fulle betydning. Det som skiller den første formen for smålighet fra den andre, er imidlertid at det i den første formen dreier seg om enkeltstående tilfeller, mens det i den andre utvises et mønster av en velkalkulert sluhet som er en del av vedkommendes personlighet..
->> Tysting/angiveri: Allerede i god tid før skolepliktig alder, var min bror og jeg vel vitende om forskjellen på det ¨å sladre og det å si i fra. I praksis innebar dette at dersom min bror f.eks skulle finne på å tilsnike seg en sjokoladebit fra skapet, hvilket strengt tatt ikke var lov, så var en slik forseelse å betrakte som såpass liten og ubetydelig at dersom jeg satte av sted for å innrapportere dette til mine foreldre, ville det hele slå tilbake på meg, da det å angi en smugspist sjokoladebit var å betrakte som sladder. Men om jeg derimot innrapporterte at broder’n i det respektive øyeblikk var på vei ut etter å ha hentet et balltre som skulle benyttes til å banke opp nabogutten, ville dette imidlertid fått bifall for å ha sagt i fra om et regelbrudd hvis utkomme med all sannsynlighet ville innebære personskade. Denne barnelærdommen har jeg tatt med meg i sin helhet inn i voksenlivet. Eneste forskjellen, er vel i grunnen at det som den gang ble referert til som å sladre og å si i fra, nå har blitt omdøpt til henholdsvis tysting og angiveri på den ene siden, og å melde i fra og anmeldelse på den andre. Like fullt er det å se forskjellen på det ene vs. det andre noe jeg regelrett forlanger av et menneske med respekt for seg selv. Til min massive frustrasjon, er det imidlertid uforskammet mange som ikke later til å inneha denne selvrespekten, og når dette kommer til uttrykk, så trykker de samtidig inn den metaforiske røde knappen hos meg..
Avbildet i julen med mannen som engang var objektet for det som måtte være av angiveri fra min side, og vice versa: Min bror Glenn.
->> Offentlig utdriting og/eller utskjelling: I det sånt som at den ene av partene i et parforhold driter ut den andre i hva som fortoner seg som en avskyelig hersketeknikk i en forkvaklet maktkamp, eller når man f.eks som kunde/gjest blir vitne til en sjef som står og hakker på- og/eller skjeller ut en ansatt for åpen scene, er det også duket for en irettesettelse a-la Gry.. Dette er faktisk kategorien for min aller første offentlige opptredner med den ‘verbale pisken’, for å si det sånn. Dette skjedde på min aller første sydentur uten familien, hvor jeg på info-møtet ved ankomst til hotellet hadde fått nok av en gruppe medpassasjerer som hadde irritert meg siden innsjekken på Gardemoen.. I det de her satte i gang å skjelle ut reiselederen pga at de var blitt nødt til å ombooke oss til et first class luksushotell i det ett eller annet gjorde at vi ikke kunne plasseres i den gjennomsnitts fasiliteten som var i den respektive pakken, så lar denne snaut 20 årige ‘selv’ de få full innsikt i hva jeg syntes om utvist oppførsel, utakknemmelighet, osv fra disse menneskene hvis alder tilsa at de kunne vært foreldrene mine.. – I plenum! Jeg skal ærlig innrømme det var ett øyeblikk da jeg hadde gjenvunnet sans og samling igjen etter endt tirade som jeg lurte på hvordan i heiteste det der ville bli mottatt. Men i det reiselederen returnerte fra sin ut av kroppen-opplevelse, var det første hun gjorde å takke for tiraden, så uroen forduftet uniddelbart. Hva jeg imidlertid ikke så komme, var det massive bifallet fra de øvrige i gruppen, som tydeligvis hadde irritert seg over det samme som meg. Denne episoden kan godt tenkes å ha sin del av æren for det kjeftamentet jeg har i dag..
->> Kødannere: Du vet.. De som brått finner ut at de har glemt noe i det de skal til å betale, for så at køen vokser seg til uante lengder i det vedkommende svimer rundt på søken etter den respektive varen.. – Eller han med de 17 proppfulle søppelsekkene som insisterer på å gjøre seg ferdig med sitt i ro og mak før han en stakkar med en Kiwi-pose inneholdende en 5-6 flasker slippe til med sitt 30-40 sekunder lange ærend.. – For ikke glemme de som ikke en gang later til å se muligheten for at de bilene som begynner å samles bak bilen din der de sitter og nyter pølsemenyen de unnet seg i det de loffet inn for å betale for bensinen kanskje kunne tenke seg å fått tilgang til den pumpen de forlengst er ferdig å bruke, men like fullt okuperer!.. Dette er vel området hvor jeg virkelig føler jeg har begrensninger i hht det å holde irritasjonen inne i forhold til normalen.. Selv på den beste av dager, vil denne typen oppførsel aldri kunne forbigås uten i det minste å la de få et innblikk i min mening om hva de bedriver gjennom et relativt talende kroppsspråk, for å si det sånn.. På en mindre god dag, blir det gjerne ilagt verbale uttrykk ut i fra forbrytelse og dagsform..
Slik ser det ut når mennesker med små/smale ansikter blir påtvunget maskebruk. Om det ikke ser galt nok ut I seg selv, tar maskebruk I solskinn den traumefremkallende looken til et helt nytt nivå..
Som jeg tidligere har vært inne på, så har jeg syntes dette influencer begrepet har vært på grensen til fjollete siden det ble innført, og selv vil jeg nok uansett hva som måtte skje identifisere meg som blogger, og that’s it. Når det er sagt, så har begrepet stadig oftere kommet opp I forbindelse med min små-harry person de siste månedene, og derfor har jeg lekt litt med tanken på hva min innflydelse I den betydning folk flest forbinder med tittelbetegnelsen.. Hvorvidt jeg ville vært å betrakte som en god eller dårlig innflydelse, vil det nok være delte meninger om. Det eneste jeg kan si, er vel at den i det minste vil være alternativ!..
¤ Schizofren fremferd: Den ene dagen ser man f.eks ut som ‘a million bucks’, mens man den andre ikke en gang er til å kjenne igjen i det en uteligger-versjon av ‘selv’ åpenbarer seg med uvasket hår, flekkete joggebukse som var overmoden for søpla i forfjor og herregenser, ditto flekkete og uvasket, størrelse XXXXXL hengende som en king-size striesekk på overkroppen. Mens den første versjonen vet å te seg, og selv de sporadiske temperamentsutbruddene kommer til uttrykk i form av en sofistikert sarkasme, kan den andre finne på sånt som å løpe bort til sånt som fraslengt søppel på gaten, og sparke til dette mot et mentalt konstruert fotballmål, og bære seg deretter om de metaforiske nettmaskene treffes eller ei..
¤ Parental control: Selv om min målgruppe er en vid og blandet mix, består den tross alt av voksne mennesker, så jeg går jo klar av gneldret om å trå varsomt av hensyn til de unge og lettpåvirkelige. Ikke desto mindre, er det nå på sin plass til de foreldre som må sies å inneha visse ambisjoner om at deres barn skal oppdras til å omfavne de tradisjonelle verdier bestående av utfordrende lederstilling, 1,8 barn, Audi stasjonsvogn og 3 etasjes villa i et greit fornemt strøk.. Da vil det, sånn for sikkerhets skyld anbefales å få meg blokkert fra de håpefulles øyesyn, sånn i tilfelle miss ‘Happy-go-lucky’ fra østlandet skal trigge en slags åpenbaring i den lettpåvirkelige hjernen som går på at ‘det der ser mye kulere ut enn den tidsklemma som har tatt mutter’n og fatter’n’.. Dette gjelder også i aller høyeste grad dersom du bekjenner deg til en eller annen religion, da dette vil være å betrakte som influenceren fra helvete, hvor det hagler på med både blasfemi og bannskap ‘like nobody’s business!
¤ Alternative vinklinger: Der jeg selv mener jeg vil komme til min rett, er at jeg definitivt vil påvirke folk til å forlate den metaforiske bjellekua, og begynne å gjøre seg opp sine meninger på selvstendig grunnlag. Jeg vil stimulere folk til å se ting fra ulike vinkler enn hva det store flertallet gjør, og at det skal være rom for at alle skal føle det trygt å dele sitt standpunkt, i det en skal behandle andres meninger med respekt om en så er aldri så uenig.
I det jeg logget inn på blogg.no i dag morges og fikk se meg selv helt der oppe på en 9 plass, så fikk sjokket både kaffe og brød til å gå i vrangstrupen. For en som har stabbet seg frem til et nivå hvor en på en god dag har karet seg innenfor topp 50, er dette stort. Så stort var det at det er først nå jeg har fått samlet tankene rundt dette såpass at jeg er i stand til å dele de på et vis som er forståelig for andre..
Nå skal det i ærlighetens navn sies at det er faktisk ikke jeg som kan tilskrives æren for dette kvantespranget opp til toppens tinde på den listen.. Som jeg vil tro mange av dere fikk med dere i går, så ble jeg, -eller, dvs bloggen, viet et helt innlegg til ende med hederlig omtale fra kongerikets ubestridte ener på bloggfronten; Kokkejævel, -eller Asbjørn, som han egentlig heter. Og bare sånn for å illustrere hva jeg legger i ‘stort’ i denne sammenhengen, så er det å få en slik anerkjennelse fra denne mannen for meg som blogger noe tilsvarende hva en musiker er antatt å føle i det h*n ser seg selv akkompagnert av rosende ord på Instagrammen til legender som Tommy Lee og/eller Morten Harket..
Og lik som i musikkbransjen, gir fremsnakk av de største også her i bloggverden en boost av dimensjoner. Med andre ord, har jeg, som i sin tid startet på scratch for så å ta den lengst tenkelige veien opp og frem, plutselig fått en rakett i min metaforiske bakdel hvis oppskytningskraft selv ikke en realitydeltagelse kunne gjort stort bedre! Sånt får virkelig frem følelsen av ydmyk takknemmelighet, det er iallfall sikkert!
Samtidig, har jeg også begynt å kjenne litt på at det faktisk er litt skremmende også, for nå som jeg har fått denne hjelpende ‘raketten’ til topps, så er det ene og alene opp til meg.. Jeg skal ærlig innrømme at det sniker seg inn en liten usikkerhet som snor seg rundt i alt det positive; Er jeg god nok?? WÆÆ! – Hva om jeg bare ramler rett ned igjen og blir der, – hva da??
Jeg vet jo at dette er noe nær sagt alle føler på fra tid til annen, men det betyr jo ikke at en ikke skal jobbe med å få bukt med tankemønstret. Ikke sånn og forstå at en skal være arrogant, men det går faktisk an å være trygg på seg selv og sine evner uten at en dermed hever seg over andre. Nå har jeg fått en gylden mulighet, og da skal fokuset være på å gjøre mest mulig ut av den, og intet annet!
Så igjen må jeg bare få rettet en stor takk til Asbjørn, samtidig som jeg ønsker Kristine hjertelig velkommen, og lykke til som ny blogger!
Jeg har, viser det seg, levd med en illusjon om at jeg aldri ble løyet for som barn. Grunnet mine foreldres bunnløse ærlighet angående alt fra julenissen og påskeharen til hvordan i heiteste den babyen som skulle bli min bror i sin tid klarte kunststykket å komme seg inn i magen til moren min, har jeg skjøvet uærligheten deres inn i underbevisstheten. -Og der har den levd i skjul for min bevissthet helt til den plutselig fant det for godt å slå seg tilbake med et brak..
Greit nok at noe måtte gjøres for å få grønnsaker innenfor mine lepper, slik at påstander som at disse måtte fortæres for at jeg skulle kunne vokse kan passere, men..
Å misslede sin eneste datter til å tro at det å spise blomkål, hvilket jeg til dags dato misliker sterkest av alt grønnsaker, sammen med brokkoli skulle oppfylle ønsket om krøller i håret, er derimot noe ganske annet. Her snakker vi ren løgn! At gulrøtter skulle gjøre meg brunere sommerstid, må vel også sies å være en i overkant drøy påstand til tross for innholdet av betakaroten, da en unektelig skulle ha måttet dytte innpå en helsikes mengde gulrøtter for at det skulle gi noen utslag på hudfargen..
Det var imidlertid ikke bare det de ville få meg til å spise som ble gjennomført ved hjelp av løgner. Også der hensikten var å få meg fra å spise dette og hint ble det tydd til løgnaktighet, som f.eks at den svært så velsmakende snøen var infisert med mark som ville bosette seg i magen min dersom jeg fortsatte gomlingen. Her skal det imidlertid tilføyes at dette var en risiko jeg var villig til å ta. Jeg var f.eks langt mer forbeholden når det gjaldt å svelge tyggegummien, da denne etter sigende ville bli værende i magen i syv år til ende..
Det var heller ikke bare hva hva det få i meg sunne matvarer angikk som jeg ble utsatt for mine foreldres vranglære; Jeg ble nemlig også skremt bort fra TV-titting på dagtid gjennom trusselen om at dette ville føre til at øynene mine ville bli firkantede. Videre ble antallet grimaser pr.dag kraftig redusert ved å innbille meg at en grimase ville bare kunne gjøres x-antall ganger før jeg brått ville ende med å ‘bli sånn’. Ellers har en jo selvsagt de utallige løgnene om hvor fint og flott det jeg hadde tegnet og laget var som ble sagt i beste mening, men som skulle komme tilbake for å gi meg et realt metaforisk ‘rævspark’ i det min bror bikker skolepliktig alder og gjør det klinkende klart hva et begavet barn virkelig innebærer..
Av alt det sludder som mine foreldre har foret meg med, var det dog min farmor som tok disse løgnene til et helt nytt nivå gjennom å skremme meg til å holde fruktskall generelt og bananskall spesielt unna munnen gjennom å påstå at negrene i Afrika hadde tisset på de. – Hadde et av dagens småtroll blitt foret med noe slikt, ville de voksne fått både barnevern- og hele det politisk korrekte Norge på nakken!..
Ut i fra overskriften kombinert med den fremtoningen jeg fronter her på bloggen (liksom i møte med mennesker offline), skulle en tro jeg var blitt utsatt for et nettroll, men den gang ei. Dette ble servert meg ansikt til ansikt, og det fra mitt aller nærmeste hold. – Og det er heller ikke for en fornærmelse å regne, da det var fullt berettiget, da jeg hadde latt den koronapermitterte slappheten ‘reach a new low’ i det jeg åpenbarte meg i går morges (les; midt på dagen en gang)..
Den fremtoningen som fremkommer av dette bildet, ligger tett opptil hvordan jeg normalt ser ut i møte med omverdenen. Jeg velger imidlertid å avstå fra å vise min nåværende av hensyn til den traumatiserende effekten dette kan ha for eventuelle yngre lesere..
Iført hva som best kan beskrives som ei ‘sagge-bukse’ full av flekker etter bla.a å ha fått et ca 1/4 yougurt-beger i fanget timer tidligere, hvilket ble håndtert ved å røske et par våtservietter ut av pakken jeg hadde liggende på bordet, og feie av det verste. Isolert sett kunne jo dette vært å anse som et hendig uhell og jeg bare ikke hadde fått skiftet enda, men når man følger opp med et hår som skulle vaskes etter ‘bare å ta en kjapp røyk først’ for drøyt to døgn tilbake, og en mørkeblå posete strikkegenser hvor armene er hakket for lange under en rosa, betydelig kortere variant som attpåtil er lettere krympet i vask over, så er alle muligheter for bortforklaring passé..
Den mest nærliggende beskrivelsen jeg kan komme på hva denne fremtoningen angår, er en som er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning, i ordets fulle betydning. Med andre ord; Full krise!
Jeg innser at her er det nødt til å tas grep, og det så til de grader at jeg vurderer å foreta en hjemmesnekret sjokkterapi bestående av å se et knippe av de ekstremvideoer som viser det ekstreme forfallet som skjer etter kun få måneders bruk av crystal meth. Dette er nemlig ganske så nærliggende det forfallet jeg selv ser i speilet etter måneder som korona-permittert reataurantansatt.. Pent og hyggelig er det såvisst ikke, men (beklageligvis) faen så nødvendig!..
