Kjendiser og andre som har nådd sine drømmers mål, det være seg innen idrett eller i yrkeslivet generelt, går ut av sine gode skinn for å fortelle verden at alle drømmer kan nås ved hardt og dedikert arbeid. – Hvilket de forsåvidt har rett i, da innsats som regel ER en forutsetning for å kunne nå toppen. Men det som imidlertid later til å ha gått de hus forbi, er at det å kunne oppnå ens drømmers mål faktisk er vel så avhengig av en durabelig porsjon flaks! I disse tider er det tilsynelatende ingen som later til å kunne vedkjenne seg det faktum at INGEN når toppen med hardt arbeid alene, om en så er aldri så dedikert. – Uten flaks er det uansett kjørt..
Jeg mener.. Om du tror at den enorme fattigdomsprosenten i Afrika er grunnet i at de med tilhørighet i denne verdensdelen ikke har det i seg å legge tilsvarende innsats i det å kunne komme seg opp og frem her i livet, så tar du skammelig feil! – Tilsvarende er det vitterlig på tide å få utvidet horisonten sin om en går rundt i den tro at det skorter på drømmer- og vilje til innsats bak de heldekkende burkhaene som beveger seg rundt som ansiktsløse skygger i Afghanistans gater. Ei heller er det en unison motvilje mot å skaffe seg en innbringende utdannelse som forklarer at det er borderline umulig for den oppvoksende slekt å komme seg ut av slumstrøket i en eller annen amerikansk storby..
Årsaken til de forsvinnende få suksesshistoriene i disse befolkningene, er simpelthen at de var gitt de mest elendige kort fra fødselen av!
Så når Kim & co i familien Kardashian går ut med at de er såkalt ‘self made’, ved at alt de har oppnådd er takket være beinhardt arbeid, så får jeg fullstendig fnatt. For all del.. Det står så absolutt ikke på arbeidsinnsatsen hos denne familien, da de virkelig er hardtarbeidende som få. Greia er imidlertid at de ikke vedkjenner seg den megaflaksen som ligger til grunn for muligheten til å nå til topps på den globale arena. For det er ikke bare at de er født og oppvokst i de rike og berømtes mekka, Beverly hills. Hva som virkelig fikk åpnet dørene på vidt gap, er jo familiens nære tilknytning til OJ Simpson, hans avdøde kone Nicole, og førstnevntes rolle i sistnevntes endelikt. Kris Jenner grep så den muligheten dette gav til, gjennom beinhardt og målrettet arbeid, å nå helt til topps for seg selv og sin familie. Som sagt, står det såvisst ikke på innsatsen, men om så mutter’n så hadde gått enda hardere til verks i hht å gjøre megakjendiser av meg, så ville hun neppe ha kunnet oppnådd noe stjernestatus for sin likeså talentløse datter som strakk seg utover svinesundsgrensen en gang! At den antydede nasjonale kjendisstatus hadde vært innenfor rekkevidde, har sin forklaring i at hun også har et avkom som faktisk HAR talent, -altså min bror..
– Men det er vitterlig så langt i fra bare Kim & co som later til å være fullstendig i det blå ang. flaksens avgjørende rolle for deres plass på toppen av samfunnets tinde. Jeg har f.eks ikke tall på de ganger jeg har himlet med øynene over prinsesse Martha Louise i det hun sprekkeferdig av stolthet skryter av sine døtres suksess. Igjen må det presiseres at både Maud- og Leah virkelig ER oppsiktsvekkende gode på hhv tegning/maling og make-up og design. Det er bare at det garantert er en mengde andre tilsvarende talent hvis vei til å nå dit disse jentene er i god tid før fylte 20 i beste fall er noe grassalt mye lenger! For oss nordmenn, har vi faktisk hatt såpass flaks i utgangspunktet at vi er født inn i et såpass priviligert samfunn at muligheten for å nå toppen i det minste er til stede. I Norge kan nok alle nå toppen om tilstrekkelig innsats nedlegges dersom en satser på riktig hest, for å si det sånn. – Og dette er faktisk hinsides hva størstedelen av verdens befolkning kan skilte med.
(foto: Entrepreneur) Kim Kardashian er blant de som har gått knallhardt ut med at suksessen er grunnet i hardt arbeid alene.
Som tidligere antydet, vil jeg faktisk gå så langt som å hevde at arbeidsinnsatsen ‘kun’ stort sett en betingelse for suksess, mens flaks er en absolutt nødvendighet. Eksempelvis fikk jeg selv oppleve selve ungpikedrømmen på steroider da jeg i sin tid ble ‘oppdaget’ av en agent for et modellbyrå på et diskotek i Fredrikstad. Nå ble det riktignok så langt i fra noen toppmodell av globale proposjoner av meg, men non the less var dette alså for den ultimate drømmen å regne i sin tid, og jeg gjorde vitterlig ikke en dritt for å oppnå den. Men hadde jeg vært hakket mer koordinert, og i det hele tatt hatt et potensial til å tilegne meg cat-walkens bevegelsesmønster, er det en betydelig mulighet for at det iallefall kunne ført meg et greit stykke opp i det nasjonale hierarkiet, for å si det sånn. Men non the less, om den så aldri ledet til at det ble noen storhet av meg, avstedkom den unektelig med en massiv berikelse av livet mitt som sådan. På bakgrunn av dette, er dette en historie som gjør at dette med flaksens rolle i oppnådde drømmer er et fenomen som også føles selvopplevd. For uansett hvordan en vrir og vrenger på det, så kom dette deisende ned i fanget på meg som manna fra himmelen. – Og det at så skjedde meg, gjør meg også sikker i min sak i forhold til at dette også skjer andre som trakk et fødestedenes vinnerlodd.
Her kan nevnes tidligere idrettsutøvere i fleng som brått blir tilgodesett med de mest lukerative TV-jobber, folk som har lagt ut et eller annet op SoMe som slumper til å bli sett av rette vedkommende, osv, osv. Utkommet er like forbannet kjempesuksess som praktisk talt utelukkende skyldes flaks. Så det er altså intet mindre enn trangsynt arroganse å pøse ut paroler om at suksess er gitt i andre enden for enhver som er villig til å jobbe for det. For verden er faktisk fylt til randen av folk som kan jobbe 24/7 365 dgr i året uten mulighet til å oppnå mer enn å holde seg i live!
Kvinnedagen holder vitterlig stand fremdeles, om så det mildt sagt begynner å tynnes i rekkene av de kampsaker som i sin tid var utgangspunktet for å dedikere 8 mars til planetens hunnkjønn her på berget. Når sant skal sies, ville jeg valgt de områder som gjenstår på likestillingsfronten for oss kontra de som rammer det motsatte kjønn any day of the week..
Fremdeles gjenstår en liten bit for at jeg, som kvinne, og den jeg angivelige mannen et fotoredigeringsprogram har anslått jeg ville ha vært..
Kvinnedagen… Hele internettet later til å være fylt til randen av alt fra gratulasjoner og hyllester til kvinner generelt så vel som navngitte kvinner spesielt, til bastante meningsytringer omhandlende den slumpen som måtte restere av kvinnekampen.
Som blogger, hvis utgivelse på toppen av alt i stor grad er basert på meningsytringer, forventes det jo at jeg føyer meg inn i denne rekken. Samtidig kan jeg knapt tenke meg noe mer dørgende kjedelig og ‘waist of space’ enn å kjøre i vei på den samme plata som allerede ruller og går verden over, for å si det sånn.
Samtidig, er det jo ingen tilsvarende dag dedikert til den mannlige befolkningen, til tross for at det, som nevnt innledningsvis, er flere områder hvor det råder en ganske så graverende forskjellsbehandling av menn. Så på bakgrunn av dette, så tenkte jeg at det rett og slett kunne være på sin plass å dedikere dagens kvinneprat til menn..
For mens det i skrivende stund lyder et unisont kor med krav om å få tettet igjen det etterhvert ganske så beskjedne ‘gapet’ som gjenstår for å kunne tilskrive oss full likelønn, lider fremdeles menn en betydelig overlast i barnefordelingssaker. Selv om vi har kommet et betydelig stykke på vei til å jevne ut den durabelige skjevheten som rådet med annenhver helg- i tillegg til onsdager for de heldigstilte, er det fremdeles kvinnene som trekker det klart lengste strået i hht den daglige omsorgen for barna etter samlivsbrudd.
Samtidig som vi kvinner på denne dag kreve å få en slutt på den forskjellsbehandlingen i hht respekt som kan anes i hht hvordan kvinner og menn som ytrer seg og viser engasjement, er det menn som opplever både psykisk- og fysisk mishandling av sine partnere uten å se noen vei ut av helvetet. -For det er fremdeles lysår igjen før menn innehar den samme beskyttelsen som oss kvinner fra rettsvesenet i mishandlingssaker utenom på papiret.
Logoen for den internasjonale kvinnedagen, som i sin tid ble designet av den amerikanske forfatteren Robert Morgan.
Videre, idømmes gjerne menn strengere straffer enn kvinner for samme forbrytelse, liksom vi slipper unna med gudjammerlig mye mer enn vårt mannlige motstykke. Dette kommer jo i særs stor grad til uttrykk i hht sedelighetssaker, hvilket har tatt fullstendig av etter at #MeToo -kampanjen gikk overboard, med den følge at menn i dag fritt kan henges ut til spott og spe og herpet liv for de latterligste ting, liksom uten bevis what so ever. For ikke bare stiller vi kvinner med en hinsides større troverdighet i disse sakene enn den mannen på tiltalebenken som det så fint heter seg kun skal kunne dømmes dersom skylden er hevet over rimelig tvil. I realiteten, er det oftere og oftere så at han snarere må bevise sin uskyld slik at denne er hevet over all tvil. – Dessuten er en slettes ikke avhengig av å gå til anmeldelse en gang for å få noen dømt, da samfunnet som sådan faktisk har det i seg å straffe hardere enn den noe norsk fengselsvesen kan skilte med..
Jeg sier på ingen måte at de skjevheter som rammer oss kvinner ikke er verdt å ta tak i, for det er de i aller høyeste grad! Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det også er minst like mange områder i dagens samfunn der menn lider overlast. – Områder som fra mitt ståsted altså syntes å være verre enn de som rammer andre veien. Derfor tenker jeg det kanskje snarere er på tide å inkludere menn i den markeringen som per i dag har et kvinnelig monopol, slik at det istedet blir å være en likestillingsdag? – En rettferdighetsdag, rett og slett!..
… -Likeså har vi retten til en 16 åring til å få kjøpt sprit på polet og ta ‘lappen’ fordi h*n identifiserer seg som en 35 -åring, retten til å amputere kroppsdeler fordi en identifiserer seg som handicapet, osv, osv.
Nå lurer du garantert på hva faen dette her er for absurd galskap, i terminologiens fulle betydning!
Vel.. Det er faktisk intet mindre enn hva som logisk følger den angivelige retten ethvert menneske har til å identifiseres i tråd med egen identitetsoppfatning..
Altså.. Hva som ligger bak den regelrett morbide innledningen, er rett og slett at den i utgangspunktet så positive utviklingen hva dette med kjønnsidentitet angår, har gått fullstendig av skaftet, i form av at det nå er dratt så langt som til et krav om at alle har rett til å behandles i tråd med den en identifiserer seg for. Slik det fremstår, har det jo unektelig en riktig så flott klang av toleranse og likeverd. – Men hvorvidt denne positive klangen består, står faktisk og faller på intet mindre enn at du ei heller ser noe problematisk med den selvidentifiseringen som er eksemplifisert innledningsvis. For dersom du har gått ut i fra at disse ekstremene var mine påhitt i den hensikt å fremkalle en sjokkeffekt for å få fram et poeng, så tar vitterlig feil! For om så vi går til den mest ekstreme ytterligheten her, så kan jeg fortelle at det bla.a er en brite som har kappet av seg armen, og en amerikaner jeg mener å huske var lokalisert til Pennsylvania som har tatt syre i øynene fordi vedkommende identifiserte seg som blind..
Nå skal det imidlertid i all rettferdighet presiseres at vi, gudsjelov, fremdeles er et greit stykke unna slike ekstremer som de eksemplene jeg har lagt frem her, da samtlige er hentet fra USA. Men det er ikke dermed sagt at de respektive eksempler på ‘self identifying gone overboard’ ikke har relevans for oss her i Norge! For det er nemlig ikke til å komme utenom at utviklingen raser avgårde i retning dette forjettede land, – i tråd med den retning samfunnsutviklingen her på berget har det med å gjøre.
Men for all del.. Selv om det altså må sies å være et stykke unna amerikanske tilstander, så har like forbannet denne selv-identifiseringen allerede gått alt for langt med det den har her til lands i form av det bombardementet av kjønnsidentiteter som brått er blitt avkrevd å få offentlig aksept. Hva angår en spesifisering for å illustrere hvilken uhorvelig mengde vi har med å gjøre, for ikke snakke om den kompleksiteten som råder disse imellom, måtte jeg bare innse min begrensning. Derfor har jeg rett og slett valgt å sitere Medical news today‘s redegjørelse over de mest sentrale grupperinger/identiteter;
Her ser vi hvordan jeg angivelig ville ha sett ut i mannlig utgave, sammen med bildet som ble benyttet for ‘transformasjonen. Når sant skal sies, ble jeg temmelig satt ut ved synet av mitt mannlige ‘jeg’, da jeg, for å si det rett ut ville vært hot a.f. Det er jo nærmest for en skam å regne at kjønnsidentiteten er på stell, da det følgelig utelukker at det utseendet der får sett dagens lys..
(Som den observante leser allerede har bitt seg merke i, er altså dette en engelsk nettside jeg i utgangspunktet er for lat til å oversette dersom så ikke er nødvendig. Om det er noen har problemer med å forstå dette her, så er det imidlertid bare å melde fra i kommentarfeltet for en norsk utgave).
“Agender
A person who is agender does not identify with any particular gender, or they may have no gender at all. Other terms for this may include:
neutral gender
null-gender
genderless
neutrois
Androgyne
A person who identifies as androgyne has a gender that is either both masculine and feminine or between masculine and feminine.
Bigender
A person who identifies as bigender has two genders. People who are bigender often display cultural masculine and feminine roles.
Butch
Women, especially lesbians, tend to use this term to describe the way they express masculinity, or what society defines as masculinity. However, the LGBTQIA Resource Center state that “butch” can also be a gender identity in itself.
Cisgender
A cisgender person identifies with the sex that they were assigned at birth. For example, a cisgender woman is someone who still identifies with the sex — female, in this case — a doctor assigned them at birth.
Gender expansive
The LGBTQIA Resource Center define gender expansive as an “umbrella term used for individuals who broaden their own culture’s commonly held definitions of gender, including expectations for its expression, identities, roles, and/or other perceived gender norms.”
Those who are gender expansive include people who are transgender and people whose gender broadens the surrounding society’s notion of what gender is.
Genderfluid
A person who identifies as genderfluid has a gender identity and presentation that shifts between, or shifts outside of, society’s expectations of gender.
Gender outlaw
A person who identifies as a gender outlaw refuses to allow society’s definition of “male” or “female” to define them.
Genderqueer
A person who identifies as genderqueer has a gender identity or expression that is not the same as society’s expectations for their assigned sex or assumed gender. Genderqueer can also refer to a person who identifies outside of how society defines gender or someone who identifies with a combination of genders.
Masculine of center
A person who uses this term is usually a lesbian or a trans person who leans more toward masculine performances and experiences of gender.
Nonbinary
A person who identifies as nonbinary does not experience gender within the gender binary. People who are nonbinary may also experience overlap with different gender expressions, such as being gender non-conforming.
Omnigender
A person who identifies as omnigender experiences and possesses all genders.
Polygender and pangender
People who identify as polygender or pangender experience and display parts of multiple genders.
Transgender
This is an umbrella term that encompasses all people who experience and identify with a different gender than that which their assigned sex at birth would suggest. Although most people think of trans men and trans women when hearing the word transgender, this term also encompasses people who identify as a gender other than man or woman, including nonbinary and genderfluid.
Trans
Trans is a more inclusive term that covers those who identify as nonbinary and those who are genderless, according to the LGBTQIA Resource Center.
Two Spirit
Two Spirit is an umbrella term that encompasses different sexualities and genders in Indigenous Native American communities.There are many different definitions of Two Spirit, and Indigenous Native American people may or may not use this term to describe their experiences and feelings of masculinity and femininity.
Jeg mener.. Fra å dreie seg om en aksept av kjønnstilhørigheten til de som er ‘født i feil kropp’ til dette sammensuriumet her, kan jo ikke karakteriseres som noe annet enn absurd. Følgelig har dette ført til at den seieren som de transseksuelle etter alle solemerker endelig, etter en så til de grader lang og beinhard kamp, hadde i lommen, brått fått et realt skudd for baugen, for å si det sånn. For det å få aksept for ens kjønnsidentitet etter et kjønnsskifte/under prosessen for dette er noe som er relaterbart for de fleste av oss med tilhørighet i et opplyst samfunn som vårt. Selv dette med manglende kjønnsidentitet what so ever, var jo praktisk talt i boks hva samfunnets aksept angår! En hel verden var jo allerede i full gang med innføringen av et nøytralt kjønnsalternativ å registrere seg under, liksom diskusjonen om hvilket pronomen som skulle innføres i den anledning før det altså er her det hele dras kjepprett til helvete. For hovedgrunnen til at en aldri fikk satt det endelige punktum i den nevnte diskusjonen om innført kjønnsbetegnelse for de som mener ikke å ha noen sådan, var jo at de med tilhørighet i denne gruppen brått kom drassende med et utall undergrupper som tok det hele så ut av alle proposjoner at det ble forlangt å eliminere registrering av kjønn all together! – Og dermed var grensen for hva selv den mest tolerante mannen i gata evnet å svelge, med den følge at stadig flere går imot alt av selvidentifisering, og transenes kamp for aksept dermed er sendt hodekulls tilbake mot start. For uansett hvordan en vrir og vender på det, så kommer vi faktisk ikke unna at vår art, i likhet med de øvrige av jordens arter, har to kjønn; Mannlig- og kvinnelig, -hvilke vi allerede i god tid før fylte to år er inneforstått med at gir seg til kjenne i form av hhv innover- eller utovertiss. Da blir slikt som å anse ethvert barn som kjønnsnøytralt inntil det når en fastsatt alder hvor de selv skal velge sitt hjemmehørende faktisk for meget, – selv for meg..
For en tid tilbake, foreslo Venstre en lovinnføring som forbyr foreldre å publisere bilder av barna sine på hhv blogg og SoMe. – Et lovforbud mot såkalt eksponering av barn som er helt i tråd med de siste årenes massesuggesjon som avstedkom fra det såkalte ‘mamma-politiets’ vellykkede innføring av meningsmonopol i dette anliggendet en 3-4 års tid tilbake..
Nå kan det ikke benektes at det er en rekke gode argumenter mot en slik eksponering. Men som følge av det nevnte monopolet på akseptert ståsted i dette anliggendet, ser jeg ingen nytteverdi i at jeg skal gjenta de samme argumentene som ingen kan har fått bli stående uimotsagt i årevis. Hva jeg imidlertid anser som helt prekært, er å få belyst de faktorer som taler imot tredjemanns innblanding i foreldres beslutninger hva dette angår…
Den gang jeg tok mitt første vaklende steg inn i bloggverden, var det de såkalte mamma-bloggerne som ledet an sammen med de rosa, hvorav den største av de alle var Anna Rasmussen (Mamma til Michelle), med profiler som Anne-Brith Davidsen, Jessica Eneberg (Mamma som 16) m.fl godt plassert innenfor de 20 på topp. Allerede den gang ble det rettet kritikk mot måten disse eksponerte barna sine på i blogg og på SoMe, men det var derimot like fullt de som ved hjelp av ord eller handling tydelig uttrykte at de ikke så noe problematisk ved dette her.
Men så skjedde det noe.. For nærmest over natten, fikk det såkalte ‘mamma-politiets’ motstand mot publisering av barnebilder i offentligheten tilrevet seg et regelrett monopol på sitt syn, hvorpå den velkjente mekanismen med at folk dilter etter den metaforiske bjellekua kicket inn med full styrke. Meningsmotstandere blir kneblet, for så at det igangsettes en regelrett heksejakt av det fåtallet som måtte trosse dette oppkommet av en uskreven lov. – Og er det noe som skremmer meg, så er det nettopp dette; At en side i en sak lykkes i å få tilranet seg monopol på akseptert syn i de respektive anliggendet, da dette innebærer intet mindre enn en trussel mot selveste ytringsfriheten, og derav demokratiet som sådan.
I de anliggende hvor det foreligger tilstrekkelig graverende stigma som i form av hersketeknikk benyttes av den ene siden til å få kneblet sine meningsmotstandere, blir utkommet hhv en massesuggesjon grunnet det store flertallets hang til ukritisk å følge den metaforiske bjellekua, og/eller at vi blir sittende igjen med et virkelighetsbilde hva de to sidenes støtte i befolkningen angår som ikke stemmer overrens med slik det fortoner seg i virkeligheten. – Og i dette anliggendet har vi et av de mest graverende eksempler på dette samfunnsondet, -right up there sammen med slikt som motstand mot fremmedkulturell innvandring (som knebles ved hjelp av rasismekortet).
Selv om vi kun får presentert en side av en sak, så innebærer jo vitterlig ikke det at det også finnes motargumenter, som på toppen av det hele viser seg å være minst like sterke som de som foreligger på den andre siden. Men de reaksjoner som følger å argumentere mot de politisk korrekte, fører til at de tilhørende denne siden praktisk talt blir fullstendig kneblet, hvilket igjen fører til at folk tar de selverklært rettroendes side av ren skjær mangel på faktorer som imøtegår de som støtter opp om den aksepterte siden.
I dette anliggende, kan de politisk korrekte prefekter ta det helt med ro, da disse mindreårige er illustrasjoner tvers igjennom.
Jeg er vitterlig ingen ‘guru’ som sitter på alle svarene. – Ei heller i denne saken. Men én ting kan jeg i det minste påberope meg å vite; At utallige små- og store aktører på blogg og SoMe nærmest over natten gikk fra å publisere både navn og bilder av sine barn som den største selvfølge til å anonymisere avkommet som om deres blotte eksistens var en statshemmelighet av ypperste merke, ikke er grunnet i en unison åpenbaring som førte til at de rådende holdninger til anliggendet ble tverrvendt pronto! Det er jo bare å sammenligne hvor ekstremt mye som normalt skal til for å få folk til å endre sine syn- og sitt mind-sett, så blir det jo klart som dagen at en snuoperasjon av et slikt kaliber ikke er grunnet i faktorer som ligger utenfor vedkommende selv.
Det oppsiktsvekkende i de saksområder hvor det foreligger slike meningsmonopol, er at så snart en går den rådende siden nærmere etter i sømmene, så foreligger det gjerne enorme hull i den forelagte argumentasjonen som ligger til grunn for dette her. Hva angår dette massive ‘no-no’ i hht denne såkalte barneeksponeringen, består dette bla.a av at jeg enda har til gode å finne forklaringen på HVORFOR enhver publisering av et barnebilde er så (potensielt) skadelig for mindreårige som sådan! Altså har jeg m.a.o til dags dato ikke klart å grave frem en eneste plausibel/holdbar forklaring på at alt av de foreliggende individuelle forskjeller (hvilke er tilsvarende de en finner i den voksne befolkningen) som foreligger blant de tilhørende denne gruppen skal erklæres irrelevant i hht det å få figurere på foreldrenes blogg eller SoMe -profil. Følgelig, er jeg tilsvarende i det blå i hht hva det er som begrunner at de som uten sammenligning kjenner disse planetens nyankommere best, -altså de respektive foreldre/foresatte, strippes for alt av myndighet til å avgjøre om- og ev. i hvilken grad ungene deres skal inkluderes på de respektive kanaler ut i fra en individuell vurdering av den enkeltes personlighet.
Jeg har, som kjent, valgt bort foreldrerollen, og har derav nada erfaring i hht det å oppdra barn. Mitt erfaringsgrunnlag i barneanliggende, avstedkommer dermed først og fremst fra mine egne opplevelser fra det selv å ha vært et, for å si det sånn. Til gjengjeld, kan jeg imidlertid skilte med hva som etter alle solemerker skal være et minne som i omfang strekker seg greit utover gjennomsnittet når det kommer til å huske hva jeg tenkte og følte i forhold til de ulike ting jeg ble eksponert for i tillegg til opplevelser som sådan. – Og det er på bakgrunn av min iver etter å bli tatt bilde av, for så å vise disse til de jeg måtte ha tilgang til i enhver setting som måtte by seg, at jeg med full visshet kan si at for mitt vedkommende, ville det ikke å få figurere på mine foreldres kanaler i beste fall vært en kilde til frustrasjon, mens det utkommet jeg ser for meg, er at jeg faktisk ville opplevd det intet mindre enn svært sårende/skuffende! Ut i fra dette, fremgår det dermed at det slettes ikke er generelt til barns beste å ikke tillate at det publiseres bilder av de, da det i mitt tilfelle snarere ville vært anything but..
Videre har vi så den store ‘dødssynden’ i så måte, hvilket består av de tilfeller der den respektive utgivelsen barna har vært/er en naturlig del av, helt eller delvis, utgjør husstandens inntektskilde. Dette innebærer som kjent den endimensjonale oppfatning bestående av at ungene da blir utnyttet for foreldrenes økonomiske vinst. Hva dette angår, er den fordømmelsen som blir de som måtte trosse dette til del tatt til et helt nytt nivå.
For én ting er de tilfeller som i sin tid utspilte seg på blogger som f.eks Mamma til Michelle, der det forelå daglige billedreportasjer av stivpyntede- og ditto friserte unger, som i alder strekker seg fra småbarn- til et sted mellom endt barneskole og første halvdel av ungdomsskolen, som så settes til å posere for den følgende photo-shooten. Slike ekstremer er også jeg av den udelte oppfatning av at er giftig, og derav ikke lar seg forsvare i hht foreldreplikten bestående av å ivareta barnets behov og derav foreta de avgjørelser som ansees å være til deres beste. Men utover det, opplever jeg imidlertid denne totalfordømmelsen av enhver bruk av barn som kan tenkes å avstedkomme med en økonomisk vinst som et regelrett paradoks til det tilsvarende fordømmelsen/fortvilelsen over den såkalte fattigdommen, hvis begrep de siste par årene har blitt utvidet til å omfatte enhver husstand som ikke innehar de nødvendige midler til å kunne finansiere alt fra det mest kostbare av sportsutstyr for hhv sommer- og vinter (les; alpin- og dykkerutstyr), merkeklær og skolevesker, mobiltelefoner og datautstyr og min. en utenlandsferie (reiser innenfor Skandinavia er selvsagt ikke å regne som ‘utenlandsferier i denne forbindelse) i året.
Jeg mener.. På den ene siden, så kreves det altså at en har en innkomst som tillater regelmessige investeringer av nevnte luksusartikler etterhvert som de respektive avkom vokser seg til, mens en på den andre siden er påkrevd å prioritere bort jobben til fordel for en maxing av den såkalte ‘kvalitetstiden’ med ungene. Det krever jo vitterlig ikke en kvantefysikers intellekt for å se at disse to krav står stikk i strid med hverandre, da det ene rett og slett utelukker det andre!
MEN.. Så har det seg nå en gang slik at vi har fått et gudegitt alternativ som har vist seg å kunne muliggjøre det absolutt umulige, i form av at en inntekt av nevnte størrelsesorden lar seg kombinere med all verdens kvalitetstid med avkommet; Å skape seg et navn på hhv blogg- og/eller SoMe. For de som går inn for dette, åpnes altså muligheten til å skape seg en innbringende karriære uten at en strengt tatt er nødt til å forlate arvingene utenom det som er lovpålagt i hht skoleplikten som trer i kraft fra de er seks. Følgelig har en i en rekke tilfeller altså botemiddelet for den erklært uhyrlige barnefattigdommen, hvilket har vist seg spesielt godt i forhold til enslige mødre generelt, og unge spesielt. Så på bakgrunn av dette, sitter jeg igjen med et inntrykk av at det som står for den respektive hylingen i forbindelse med disse saksområdene at de slettes ikke er så blødende opptatt av de yngstes ve og vel, men snarere er motivert av det å inneha rollen som ‘klage-koner’ a-la det 21 århundre. For det første så kommer jo vitterlig den fordømte økonomiske vinsten vitterlig barna til gode. I fremstillingen av dette her, legges det jo frem som om det innkommende av midler er avsatt til å ivareta foreldrenes lyster og behov snarere enn at det som kommer inn av penger dekker samtlige av husstandens medlemmers ønsker og behov så langt de strekker til!
‘Bunny-Blue’ må vel kunne sies å utgjøre yppersterepresentanten for det barnet jeg selv engang var..
Med dette lagt til grunn, kan jeg ikke for mitt bare liv se hva som er så til de grader skadelig for et barn av det kaliber jeg selv en gang var å figurere på et og annet hverdagsbilde (som det ikke finnes noe som på noe tidspunkt kan sies å ha noe ydmykende ved seg, what so ever) som f.eks viser de under lek, eller i møte med julenissen, for den saks skyld, at den, i følge dette politisk korrekte mind-set, så avsindig tragiske ‘barnefattigdommen’ uten omsvøp er å foretrekke fremfor det å bli utsatt for den eksponering som måtte følge en og annen fullstendig harmløs forevigelse av avkommet lagt ut for offentligheten. – For dette er og blir faktisk det utkommet som logisk avstedkommer fra den rådende policy i disse to anliggende!
Slik dette fremstår for meg ut i fra de data jeg sitter inne med per d.d. er altså dette her fullstendig ubegripelig. Men som nevnt innledningsvis, har jeg ingen grunnlag for å påberope meg noen ekspertise hva unger og deres psykologi angår, da det eneste jeg kan skilte med i så måte, er et velutviklet talent hva dette med logikk- og evnen til å trekke logiske slutninger angår. Altså kan det meget vel være at det finnes fullstendig plausible forklaringer som tetter igjen de ‘hull’ og logiske brister som er bragt på bane i forbindelse med denne rådende fordømmelsen av publisering av bilder av mindreårige på nett, så..
Den såkalte ‘FOSEN-demonstrasjonen’ formelig tapetserer som kjent samtlige nyhetskanaler for tiden, hvilket selvsagt skyldes at den frontes av selveste Greta Tunberg.
Jeg beskuer det hele med økende forbløffelse over at ikke en kjeft syntes å ha reagert på at den verdenskjente klimaaktivisten går ‘all in’ for å aksjonere IMOT et stort klimatiltak, – av alle ting!! Fra mitt ståsted, er dette mer enn noe annet en demonstrasjon som viser hvordan unge voksnes manglende perspektiv innebærer at det å styre verden krever at en har en viss fartstid på planeten..
Ikke sånn å forstå at de yngste ikke har noe å fare med! Greta Tunberg, så vel som utallige andre unge samfunnsdebattanter har så visst en masse relevant å tilføre i de ulike samfunnsspørsmål, så de har i aller høyeste grad all rett til å bli hørt, og derav tas på alvor! Problemet oppstår først når de får opptre nærmest uimotsagt, slik som tilfellet har vært med Tunberg i klimasaken. For det er jo og blir så at livserfaring innebærer en ditto evne til å kunne se de ulike sidene ved en sak, hvilket er en nødvendighet for å kunne komme frem til en bærekraftig løsning. – Og at de valgene en foretar er bærekraftig, er en absolutt nødvendighet for at ting skal kunne fungere i dagens moderne samfunn. Eksempelvis, går de ihugede miljø- og klimaaktivistene inn med full tyngde i sin kamp for å få satt en stopper for det som måtte være av olje- og gassutvinning, der de flasher sin miljøvennlige fortreffelighet på sine sykler iført regn- og vindtette ytterklær fra topp til tå, totalt avskåret fra det faktum at respektive oljen er en nødvendig ingrediens i det respektive materialet som er benyttet i både sykkeldekkene- så vel som regndressene og gummistøvlene deres. I tillegg, er det å kunne produsere det meste av de tingene de omgir seg med i hverdagen, -altså alt fra mobiler og datautstyr til mat, klær, husholdningsartikler, transport.. – You name it, – klin hakke umulig uten at det blåses en viss mengde av de respektive fossile brensler pr. d.d. M.a.o ville det nært opp til totale opphør av fossilt brensel som Tunberg har prosessert på i all verdens internasjonale toppmøter i praksis innebære intet mindre enn å sente oss raka vegen tilbake til et sted på 1800 -tallet en gang.
Dette med klima- og miljøkrisen vs. hva som er gjennomførbart i hht tiltak må imidlertid kunne sies å være så skremmende ut i fra det bildet som gis, samtidig som det er såpass komplekst at jeg har full forståelse for at det kan være vanskelig å tilegne seg det nødvendige perspektivet. I denne saken som vi nå har med å gjøre, kan jeg ikke hjelpe for at den godeste frk. Tunberg gir inntrykk av å ikke ha fått med seg en dritt i hht hvordan verden fungerer..
[foto: Naina Helen Jåma / VG] Den verdenskjente svenske klimaaktivisten Greta Tunberg foreviget i det hun bæres bort fra en ulovlig demonstrasjon. Denne gang, har hun imidlertid latt klimakrise være klimakrise til fordel for samenes kamp for å beholde sine reindriftsområder forbli urørt.
– Det er jo, som nevnt, unektelig så at intet valg vi tar avstedkommer uten at det følger ett eller annet (potensielt) negativt utkomme ved det. – Selv ikke ubestridte goder som demokrati- og ytringsfrihet er fullstendig fri for (mulige) negative utkomme, så dette er m.a.o å måtte betraktes som en absolutt sannhet. – Og en så til de grader sterk aktør på intet mindre enn den globale scene som Greta Tunberg burde da vitterlig ha tilegnet seg et minstemål av evne til å ta dette med i betraktningen, – men ut i fra det som følger denne saken, så syntes det altså å være den gang ei. For de vindmøllene som utgjør selve kjernepunktet i denne pågående ‘FOSEN-aksjonen’, er jo faktisk intet mindre enn de klimatiltak Tunberg har hylt om i alt fra det endeløse antall demonstrasjoner til all verdens arenaer og politiske toppmøter satt ut i praksis! – Og her må jeg dessverre bare slå fast at det faktum at disse er nødt til å plasseres et sted, så innebærer dette at de er nødt til å oppta en viss plass. – Og denne plasseringen er nødt til å være et sted der de kan tjene sitt formål på tilstrekkelig vis.
Så når Tunberg nå går ut mot at det hun har kjempet for tar opp en flik av den plassen som ellers ville vært forbeholdt samenes reindrift, hvorpå hun forklarer sin rolle som frontfigur i denne kampen mot sin egen klima-gevinst med følgende floskel;
“Vi må ikke sette behovet klimatiltak opp i mot urbefolkningens foretagende!”
– En floskel av hvilket det logisk følger at det er samme faen hvem- eller hva som ellers blir skadelidende i forbindelse med plasseringen av disse vindmøllene, bare det ikke berører samenes reindrift!
Vel.. Det hele koker jo ned til følgende spørsmål; Hvor i helsike mener DU at de skal plasseres istedet da, Greta!??
Skal vi utslette ytterlige skogområder, med den følge at de arter som har sin tilhørighet der får enda mindre plass, for så å bli stemplet farlig nær menneske-områder med ditto krav om en regelrett massehenrettelse? For hva spiller vel en ulvebestand fra eller til for noen rolle så lenge samenes enemerker får forbli like urørt som de har vært siden tidenes morgen.. Vel.. ikke for å undergrave noe- eller noen her, men jeg mener allikevel det er høyst berettiget å videreformidle det faktum at vi har faktisk ikke så forbannet mye å gå på i hht den herping av næringskjeden som avstedkommer fra det innhugget i dyrebestander som følger menneskets gjøren og laden før vi facer et problem som er hinsides den klimaendringen som skaper globale panikktilstander og dommedagsprofetier i dag!
[foto: Kronstadposten] FOSEN -aksjonen har nå pågått i en hel uke til ende med alt fra sperring av innganger til departement og storting, så vel som entring av taket til finansdepartementet. Listen er m.a.o lagt på et nivå som vel skulle tilsi at det kun er hakket fra en full-blown January 6th, Trump-style..
– Eller kanskje vi skal begynne å ekspropiere jorder fra landets største gårder over en lav sko, og dermed svekke evnen til selvforskyning så til de grader at vi nær sagt blir avhengig av å importere det som er av både kornprodukter og matvarer fra husdyr? At dette vil få umiddelbare konsekvenser i form at en så massiv prisøkning at det faktisk vil føre til at et betydelig antall vil rammes av en reell matmangel driter vi langflatt i så lenge urbefolkningen får drive med sitt fullstendig uforstyrret! Helt i tråd med tidens politisk korrekte fanasak bestående i at det, inntil for bare noen tiår siden, regelrett uglesette- og derav i overmåte diskriminerte samefolkets brått er blitt helligere enn vårherre selv, er selvsagt også slikt som lønnsomhet fullstendig irrelevant!
For all del.. Den behandlingen som er blitt samene til del opp igjennom tiden, er selvsagt aldeles forkastelig, og det skulle derfor bare mangle at de ikke fikk den respekten de fortjener, og ikke minst nyte godt av de samme rettigheter som befolkningen forøvrig. Videre, er den samiske kulturen selvsagt like så hjemmehørende som en del av det norske som våre vikinger, for å si det sånn. Men likeverd betyr faktisk at en er LIKE- i hht verdi og rettigheter, og ikke MER. Ergo er vi faktisk alle som en fra tid til annen nødt til å avse ett eller annet for fellesskapet, -selv samebefolkningen..
Mens kvinnesynet som råder blant muslimske fundamentalister er viden kjent, liksom hvordan dette så til de grader kommer til uttrykk i sharia-domstolens håndtering av voldtektsforbrytelser, har jeg ikke den ringeste anelse om hvordan sharia-justisen vil håndtere en voldtektssak dersom offeret var en mann!?..
Dette i overmåte sære spørsmålet slo altså ned i ‘hatteholderen’ som lyn fra klar himmel mens jeg hadde et av mine sedvanlige moments hvor tankene flyter fra det ene eksistensielle spørsmålet til det andre. – Og når først et sånt spørsmål dukker opp, så klorer det seg fast i bevissthetens fremre gemakker frem til det blir besvart på en tilfredsstillende måte..
Det vi vet, er jo at denne galskapens justis holder kvinnelige voldtektsofre (straffe)rettslig ansvarlig, da den rådende policy tilsier at det respektive forholdet er forårsaket av at den ‘stakkars’ overgrepsmannen ble et hjelpeløst offer for sine drifter grunnet den voldtattes forføreriske/promiskiøse adferd. – Og slik ‘adferd’ er for dødssynd nummer en å regne, må vite, -om så den respektive promiskiøsitet er aldri så ikke-eksisterende i det faktiske hendelsesforløpet.
Nå er det imidlertid en (såkalt) ‘forbrytelse’ som muligens blir ansett enda mer uhyrlig enn den nevnte (angivelig) kvinnelige forføreriske uanstendigheten; Nemlig homoseksualitet.. I de områder av verden som er underlagt muslimsk fundamentalisme på steroider, som f.eks Afghanistan, Irak, Iran, osv, så er jo det å praktisere homofili en forbrytelse som later til å gå rovmord en høy gang som den mest alvorlige av alle forbrytelser. Ei heller dette vil jeg tro noen har unngått å få med seg, for å si det sånn..
Videre tilsier all den kjennskap jeg måtte ha tilegnet meg hva menneskelig adferd angår at de gjerninger og ugjerninger som begås i en del av verden, også begås i de øvrige deler av verden. Omfang og synlighet vil selvsagt variere noe etter hvilken kultur- og styresett som råder, men for denne arten hvor vi har vår tilhørighet, er grådigheten- og seksualdriften så altoverskyggende at de respektive handlinger vil begås uansett hvilken risiko som følger.
Ut i fra dette, så tilsier altså det faktum at det også forekommer en god del voldtekter der en (eller flere) mann voldtar en annen. – Hvilket, ut i fra den logikken som er fremkommet i hht kvinnesyn og homoseksualitet, altså innebærer at det unektelig er begått en dødssynd av verste sort her. – Spørsmålet er bare hvem som får skylden!
Denne fotomontasjen ble laget i forbindelse med at jeg filosoferte rundt hvordan livet ville vært dersom jeg var født i et land styrt av IS eller en tilsvarende fundamentalistisk organisasjon for noen år tilbake. Synet av den fremkaller frysninger den dag i dag..
– I følge praksis i forhold til kvinnelige ofre, så vris jo all logikk ut av alle proposjoner i det denne ‘rettspraksisen’ altså får det til å bli den niqab eller bhurkakledde kvinnen som har forbrutt seg på sin voldtektsmann ved å utgjøre en uimotståelig fristelse. Så hvordan i granskauen vil dette regnarokkens mind-set gi seg utslag ovenfor et mannlig voldtektsoffer?? – Om vi følger den ‘logikken’ som råder ovenfor de kvinnelige ofrene, så tilsier jo det at deres mannlige motstykke vil være tilsvarende fucked, i det de da har gjort seg skyldig i å friste til homoseksuelt horeri av verste sort.
MEN.. I disse sakene, så vil jo imidlertid pipen måtte få en helt annen lyd i forhold til overgriperen! For mens det hjelpeløse offeret for skjødets lyst i hht kvinnelige voldtekter overhodet ikke ansees for å ha gjort noe klanderverdig så lenge den seksuelle handlingen er begått i relasjon til en kvinne, så vil jo det faktum at overgriperen til det mannlige ofret lar seg friste av eget kjønn være ensbetydende med den så-til-de-grader-forbudte homoseksualiteten, hvilket derav er nødt til å bli hans bane.
Så dersom dette logiske resonnementet holder vann der den totale galskapen råder, så skulle dette altså tilsi at den eneste hvis sharia-skjebne er uviss, er det mannlige ofret. I resonnementet over, så fulgte vi jo den policy’en som praktiseres ovenfor kvinner i en (u)kultur der hun har absolutt nada av både verdi så vel som rettigheter. M.a.o er det dermed langt i fra gitt at en tilsvarende rettsprosedyre vil forekomme i tilfeller der forbrytelsen er begått mot en mann. – For en mann er jo vitterlig ikke for en sådan syndens sjøge å regne, må vite! Ergo kan det meget vel være at han faktisk kan slippe unna med denne offerrollen i den begåtte forbrytelsen! Men med tanke på homoseksualitetens status som selveste Satans gateway til selve hjertet av helvete, så kan jeg imidlertid ikke se for meg at han vil gå fri fra sin rolle som medskyldig i den begåtte dødssynd sånn uten videre. Ut i fra den fullstendig skrudde logikken som råder i denne såkalte ‘ondskapens akse’, så ville jeg satt pengene mine på at han eventuelt vil måtte bevise sin uskyld (les; sin ufravikelige hetroseksualitet) før det kan bli snakk om å droppe en tiltale i en slik uhyrlighet mot menneskeheten som den forjettede homoseksualiteten!..
Som om ikke de allerede etablerte begrepene [les; merkelappene] utgjorde en stor nok nok trussel mot ytringsfriheten, fikk vi i helgen innført to nye begreper, -to antonymer (altså motsetninger) som allerede har vist seg så til de grader giftige at jeg er redd vi med disse har blitt presentert for hva som skal utgjøre den berømmelige spikeren i kista…
Datoen har rukket å bikke fra lørdag 25 februar til søndag den 26 da jeg, fremdeles med skjerfet hengende om halsen, dumpet ned i sofaen etter endt arbeidsdag og gjenoppretter nyhetssiden som åpenbarer seg på PC -skjermen. Hvorvidt de respektive språklige nyinføringer allerede hadde rukket å sette sitt preg på utformingen av de aktuelle saksområdene allerede før jeg forlot heimen vites ikke, da jeg så vidt hadde rukket å klikke inn i det et kjapt blikk på klokken tilsier at det slettes ikke er tid for noen nyhetsoppdatering. Men det som iallefall er sikkert, er at det på ett eller annet tidspunkt i løpet av det snaut halvannet døgnet som antas å ha gått siden siste besøk på den respektive siden, var dukket opp to, iallefall for meg, totalt ukjente begrep som brått poppet opp left, right & center; ‘Woke” og “anti-woke”..
– Hva faen var dette her for noe??
Inntil denne natten til søndag den 26 februar i dette herrens år, 2023, hadde ordet ‘woke’ for mitt vedkommende kun hatt betydning som den engelske preteritumsformen for å våkne (opp). Og ut i fra det som fremgikk av sammenhengen, lot også denne bruken til å ha en referanse til det å være våken, dog i en metaforisk betydning. Men hva som måtte gå inn under det å være blant de ‘woke’, og hva som eventuelt plasserte en i den motsatte boksen med det negativt klingende tilnavnet ‘anti-woke’, klarte jeg ikke å få grep om for mitt bare liv. – Dessuten syntes det merkelig dersom ordet ‘woke’ i denne sammenhengen faktisk var i den betydningen jeg kjente det, da det jo er gramatisk ‘helt på trynet’ i den adjektivsformen det her fremkom, da det eneste logiske begrepet i så måte ville vært ‘awake’, -altså å være våken.
Ergo; Her måtte det googles!
At det var noe særdeles giftig jeg sto ovenfor, hadde jeg allerede begynt å ane konturene av. . Men hvor forbannet giftig denne begrepsinnføringen nå fremkommer i det jeg har definisjonene foran meg, sort på hvitt, hadde jeg på langt nær rukket å stålsette meg for. De merkelapper som over natten hadde kommet feiende inn fra venstre, er så til de grader stigmatiserende at de med stor sannsynlighet vil utgjøre den berømmelige sistespikeren i den metaforiske kisten for ytringsfriheten, -og dermed demokratiet som sådan, slik vi kjenner det..
For betegnelsen ‘woke’ skulle nemlig vise seg å ha den gramatisk skrudde referansen til det å være våken; Og ‘våken’ i denne metaforiske betydningen, er definert som det å være et opplyst- og oppegående individ som har evnen til å skille godt fra ondt, liksom til det å kunne skille fiksjon fra fakta. – Og det som faller inn under de to positiver ‘godt’ og ‘fakta’, innebærer helt enkelt å fronte de politisk korrekte sider i tidens allerede så betente emneområder som fremmedkulturell innvandring og rasisme, likestilling, religionsspørsmål, og ikke minst det i hastigheter eskalerende antallet kjønnsbetegnelser og seksuelle legninger innenfor det som inntil nylig gikk under begrepet ‘biseksuell’, Følgelig, blir da de hvis meninger bryter med de som ansees for å være de ‘riktige’ på et- eller flere emneområder påsatt den så til de grader negative merkelappen ‘anti-woke’, -altså en som ikke er våken for den gitte sannhet, den rette tro- og den ditto rette vei. En er med andre ord ansett for å være en bakstrebersk feilinformert ‘kvise på samfunnets rompe’ som motarbeider sannheten, fremskritt, og i det hele tatt..
Altså.. For å gjøre det klinkende klart hva vi står ovenfor her, vil f.eks en som uttrykker seg innvandringskritisk ikke lenger lenger ‘bare’ vil kunne forsøkes kneblet med merkelappen ‘rasist’, men med et begrep som rommer alt fra kjønnsdiskriminerende homofob til klimafornekter! Med andre ord, innebærer innføringen av disse to antonymer ‘woke’ og ‘anti-woke’ at en ved å fronte meninger som bryter med det politisk korrekte at en reduseres til en uvitende/uopplyst konspirasjonsteoretisk tulling QAnon -style. – En intolerant ‘low-life’ hvis uvitenhet og trangsynthet ansees intet mindre enn samfunnsfientlig. Så om det ikke den pågående kneblingen av folk var mer enn nok for å true ytringsfrihetenm, så får vi altså dette her..
[foto: Wikipedia]
– Jeg er m.a.o stygt redd for at søndag 26.02 2023 for meg vil tatovere seg inn i bevisstheten som dagen da jeg ble presentert for hva som viser seg å bli ytringsfrihetens endelikt.. Den eneste tenkelige motgiften jeg kan se i så måte, er i såfall om de ekstreme innen den såkalte ‘anti-woke’ -boksen faktisk klarer å gjøre et så stort nummer ut av det å våge gå på tvers av det politisk korrekte at de får ‘woke’ fremstilt som statlige nikkedukker på den politiske venstresiden. – Følgelig innebærer dette at det er så til de grader galt fatt at den eneste redningen later til å være typer a-la Andrew Tate, -og det sier jo vitterlig sitt..
Vi alle lever i den hellige overbevisning at ondskap er et ganske så universelt fenomen. Men er det virkelig slik? – Eller er det snarere så at iallefall en vesentlig del av det vi anser for ondt i realiteten er innlært i form av den tid- og kultur en er født inn i, og derav er et relativt begrep?..
Jeg mener.. – Bare se hvordan det selv de land- og kulturer vi anser for intet mindre enn legemliggjøringen av verdens ondskap råder en tilsvarende unison overbevisning om at det faktisk er DE som står på det godes side! For det er ikke så at f.eks IS -krigerne bedriver sin virksomhet av ondskap, men fordi de i følge deres virkelighetsbilde utkjemper sin kamp i det godes tjeneste. Tilsvarende, lever en, for oss, urovekkende stor andel russere i den tro at Putin er intet mindre enn ukrainernes frelser og beskytter, osv. – Med andre ord, er det vi, i vår del av verden, oppfatter som en terrorist en frihetsforkjemper i en annen.
– Og ut i fra dette, blir det jo da å spørre seg hvorvidt verdens befolkning i realiteten ikke er stort mer enn en gedigen gjeng gjennommanipulerte marionetter som opererer i sine respektive styresmakters tjeneste. – Hvilket igjen leder opp til spørsmålet om i hvilken grad de handler ut i fra det verdensbildet den respektive kulturen med ditto religiøs tilhørighet har innprentet de med, vs. egen grådighet og ambisjoner.
Konkret, står vi jo her ovenfor spørsmålet om f.eks Adolf Hitler var styrt av onde intensjoner, eller om han faktisk opererte ut i fra hva han oppfattet som det gode ut i fra de forholdene som rådet i Tyskland etter 1 verdenskrig generelt, og det som måtte ha avstedkommet av hat-, vrangforestillinger-, og ikke minst posttraumatiske ettervirkningene fra det han selv måtte ha sett og opplevd ute i felten. – Selv har jeg filosofert en del rundt akkurat dette, og heller faktisk mot det siste.. For det er vitterlig en forskjell på det mind-settet som syntes å avtegne seg for Hitler i det han tok fatt på den skjebnesvangre veien kontra en mann som f.eks den (mildt sagt) infamøse Auswitch -legen Josef Mengele, som sporenstreks meldte seg til tjeneste fordi han så dette her som at han fikk en unik mulighet til å forske på levende mennesker..
Her er vi nemlig nødt til å skille mellom det å stille spørsmål om hvorvidt dette med ondskap er mer eller mindre et relativt begrep som formes av det samfunn og omgivelser som omgir en, og det at enkelte mennesker er onde av natur. For et menneske som er ondt av natur, er det jo ikke et spørsmål om hva vedkommende legger i dette begrepet, men snarere at de begår de respektive handlinger med vitende og vilje nettopp fordi de er ansett for onde, eller fordi de rett og slett gir flatt faen i godt og ondt der det de ser sitt snitt til å tjene seg selv..
Men om vi så lar verdenskonfliktene ligge, og istedet retter søkelyset på det hverdagslige; – Altså de hverdagsanliggende som råder blant verdens land og folk..
Hva vi definerer som en terrorist, er en frihetsforkjemper for de med en annen kulturell tilhørighet..
Eksempelvis, fordømmes Kina på det groveste for å ha hatt slikt som kjøtt fra hunder og katter som en del av kostholdet, hvilket jeg selv er blant de som faktisk opplever det fysisk smertefullt å høre om.. Men like forbannet er jeg også blant de som gafler innpå svinekjøtt uten tanke på at grisen fakttisk er blant de mest intelligente livsformer vi har på planeten! Greit nok at jeg gjør mitt ytterste for å påse at det kjøttet jeg kjøper kommer fra gårder som har dyrevelferden på stell, men non the less.. Dette ville ikke hatt en dritt å si fra eller til i hht min avstandstagen fra det å spise kjøtt fra hund eller katt, av den enkle grunn at dette er for ondskap i sin reneste form å regne ut i fra det virkelighetsbildet min kulturelle- og familiære tilhørighet har besørget tatovert inn i bevisstheten.
Videre kverker vi fluer, mygg, rotter og det som ellers måtte være av insekter og kryp over en lav sko uten at dette så mye som streifer samvittigheten, mens det blant buddhister- og hinduister er reinspikket ondskap å ta liv når det ikke er snakk om mat eller å redde seg selv- og sine uansett hva det måtte dreie seg om.
Avslutningsvis, er en også nødt til å ta det faktum at vi, når alt kommer til alt, faktisk ikke er annet enn en av planetens talløse arter som er- og blir underlagt prinsippet om artens overlevelse; Survival of the fittest, -eller den sterkestes rett, som det vel uttrykkes på landsmålet. Følgelig medfører dette at når det vi kaller sivilisasjonen står i fare for å bryte sammen, så tar urmennesket i oss over, -så enkelt og brutalt er det. – Og jo verre tilstander det er, jo sterkere grad tar overlevelsesinstinktet balletak på moralen, for å si det sånn, med den følge at de av oss som vil overleve dette her, er de som da vil kunne legge alt av sosialistisk tankegang og blødende hjerter til side, og gjøre det som gjøres må for å sikre oss selv og vår familie. – Altså at en handler fullstendig på tvers av det en ellers ville ansett oss kapable til å gjøre. Så om det finnes noe slikt som en universell ondskap?.. Nei, sannelig om jeg vet..
Ingen har vel kunnet unngå å få med seg det famøse bildet den godeste ex-blogger Sophie-Elise Isaksen “kom i skade for” å legge ut av seg selv og bestevenninnen, Nora Hauk…ehhh.. – den ukjente venninnen der sist(u)nevnte holder hva som ser ut til å være en klipspose inneholdende et hvitt (party)pulver. Men mens resten av nasjonen later til å være i regelrett sjokktilstand over at S-E kan befatte seg med slikt.. – (Eller.. Ut fra bildet å dømme, iallefall kan befatte seg med folk som befatter seg med slikt), så kan ikke jeg skjønne hvordan det er først nå.. -At det er DETTE som ‘gave her away’, for å si det sånn!..
Altså.. La meg røske litt opp i korttidsminnet her;
Så sent som i høst, -temmelig nøyaktig parallelt med at komiker Atle Antonsen tok fylleangst til et helt nytt nivå og Jørgine Vasstrands smertefullt pinlige utspill mot dommerne etter å ha tapt Skal vi danse -finalen, er også nevnte frøken Isaksen og hennes anonyme love island -vinnende bestevenninne på galeien hva klein opptreden på ypperstenivå angår i form av sin mildt sagt utagerende adferd på badeland. Jeg mener.. Det er jo vitterlig INGEN som ikke er hjemmehørende i toppetasjen på asylet som kunne funnet på å jumpe ut i et svømmebasseng splitter nakne, hvorpå de holdt hele kongeriket løpende oppdatert med pikante ‘kline-bilder’ av seg, ispedd sitt, etterhvert som tiden gikk, solide inntak av alkohol og sigaretter i nykter tilstand!
At de to hadde benyttet tiden i garderoben til å ta ‘cola’ i grevet fremfor badetøy på kroppen kunne jo like gjerne vært skrevet i pannen deres!
Her er altså det famøse bildet i fullt display.
Hva som imidlertid er oppsiktsvekkende her, -og derav gjør det interessant fra mitt ståsted, er hvor forbannet genialt dette her er i hht å skape blest om seg selv og sin persona, og derav øke/opprettholde egen markedsverdi. For at disse skandalene er blitt publiseret ved en glipp er faktisk like sannsynlig som at S-E og Nora Haukeland (- hennes persona var ikke “ukjent” i bassengepisoden) var nyktre i det de boltret seg i de metaforiske bølgene på badeland.
At en ved et uhell kunne slumpet til å få med slikt som en miniatyrpose med suspekt innhold på et bilde som var tatt i private gemakker, er én ting. -At kronprinsesse Mette-Marits [“ukjente”] svigerdatter skal vase fullstendig ubesværet rundt på en offentlig tilstelning med party-pulveret sitt i hånden til fullt display, for så å la seg fotografere med BFF’en Sophie-Elise, som med så til de grader lang fartstid i offentligheten allikevel skal slumpe til å få lagt ut til offentligheten, er imidlertid så far fetched at det må kunne karakteriseres som borderline umulig. Dette bildet her er m.a.o et PR-stunt av dimensjoner.
– Og om en så aldri så mye får sure oppstøt at dette kvinnemennesket og hennes pulverbærende BFF, er det bare ikke til å komme utenom at dette her er like gutsy som det er genialt.. Dama har ‘baller, det kan faktisk ingen ta fra henne! – Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at ‘all PR er god PR’ -policyen vil betale seg big-time også denne gang…
Mobbing er et tema som til stadighet dukker opp i forbindelse med blogg. – Og da sikter jeg så langt i fra bare relatert til såkalte nettroll i kommentarfeltene, da de fleste ganger begrepet blir bragt på bane i disse dager faktisk er relatert til forholdet bloggere imellom.
Selv har jeg vel ikke sett noe særlig poeng med å føye meg inn i den lange rekken av medbloggere som har gått ut og tatt avstand fra mobbing i det stormene har rast, da det liksom har føltes som smør på flesk. Men etter på ha avlevert min avstandstagen i forbindelse med den diktutfordringen som gikk av stabelen for noen dager siden, syntes det imidlertid naturlig å følge opp med å gi mine refleksjoner vedrørende dette med mobbing i forbindelse med blogging..
For at samtlige skal være på det rene med hva det er snakk om her, er vi først nødt til å ta for oss hva som faktisk ligger i begrepet ‘mobbing’, og definisjonen på dette fenomenet lyder altså som følger:
“En person er mobbet når h*n, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer som vedkommende har vanskelig for å forsvare seg mot. • ‘Negative handlinger’ innebærer at noen med hensikt påfører, eller prøver å påføre, en annen person skade eller ubehag. Mobbing kan m.a.o være både fysisk og psykisk (i form av ord, utfrysning, osv). • Gjentatte ganger og over en viss tid innebærer at for at det skal være snakk om mobbing, er respektive negative handlinger nødt til å gjentas over tid, og avgrenser derav begrepet til ikke å gjelde enkeltepisoder. • Videre, er det nødt til å foreligge en ubalanse i makt- eller styrkeforhold om det skal være snakk om mobbing. Følgelig, ligger det i dette begrepet at den som utsettes for de respektive negative handlingene, er mer eller mindre hjepeløs overfor den eller de som mobber”.
Selv om det er en kjensgjerning at mobbing også utføres i bloggs form, for å si det sånn, er det ikke til å komme utenom at de respektive vilkårene for mobbing ikke er oppfylt i en del av de tilfeller der en blogger går ut med at h*n er utsatt for mobbing. – Det er ikke dermed sagt at det ikke er alvorlig nok av den grunn, -for all del! Hatkommentarer, hets og personangrep er vitterlig ikke noe mer akseptabelt selv om det ikke nødvendigvis foregår på et slikt vis at det kan defineres som mobbing.
Men ikke desto mindre, opplever jeg tilfeller der en eller annen påberoper seg å være utsatt for mobbing i forbindelse med slikt som såkalte ‘blogg-kriger’ (hvis betegnelse viser til de tilfeller hvor to eller flere bloggere ryker i tottene på hverandre, for så at disputten foregår i bloggs form) der den påkrevde ubalansen hva styrke/makt angår syntes å være fraværende. – Hvilket m.a.o innebærer at det er snakk om en konflikt mellom to likeverdige parter, om så denne er aldri så lei og alvorlig. I slike situasjoner der krangler foregår i fullt offentlig display, har jo partene det for øyet å få publikum med seg på sin side. – For i størst mulig grad å kunne å lykkes med dette, har selvsagt formuleringen av ens sak en stor betydning, -liksom tilfellet er i alle tilfeller der en har som mål å overbevise andre. – Og begrepet ‘mobbing’ har unektelig en effekt på folk i hht å trigge sympati. Følgelig, vil det å hevde en er utsatt for mobbing høste en betydelig større grad av sympati enn å gå ut med at en som følge av ett eller annet har havnet i en alvorlig konflikt/krangel/’krig’ med XX. Følgelig, så blir jo mobbebegrepet rett og slett for en slags hersketeknikk å regne, i det formålet, det være seg bevisst eller ubevisst, er å benytte det sterkt følelsesladde begrepet til å høste sympati, -og derav støttespillere blant publikum.
Når det er sagt, så kan en jo med rette spørre seg når-, hvor- og hvordan i himmelens navn jeg ble en sånn der ‘regelrytter’ som tar tiil orde for sånt flisespikkeri som å avgrense mobbebegrepet i hht hva som per definisjon skiller dette fra annen, beslektet ufin adferd, som f.eks hatkommentarer- og opptakt til ‘blogg-krig’. For de som kjenner meg- og mitt adferds- og reaksjonsmønster, vil etter alt å dømme helle mot at det jeg nå bedriver oppleves som en reinspikket karakterbrist!
[illustrasjon: bergenkommune.no] Mobbing forekommer i mange former..
Forklaringen på dette, er simpelthen et behov for å ta til orde mot å bidra til en ‘utvanning’ av begrepet. Mobbing er, per def. betegnelsen på noe så til de grader alvorlig som vedvarende og systematisk tortur begått mot et forsvarsløst offer, hvorpå ofret som oftest ender opp med betydelige psykiske ettervirkninger/senskader, eller at de i verste fall tar sitt eget liv fordi de ikke ser noen vei ut av det helvete som er blitt deres hverdag. I mine øyne, er man dermed nødt til å holde fast på disse relativt smale rammene i hht hva som inkluderes i mobbebegrepet, simpelthen for at man i de tilfeller hvor det rapporteres om mobbing umiddelbart skal være helt på det rene hva det er en faktisk står ovenfor, og derav hvor akutt situasjonen er. Jeg mener.. Hvor belastende det enn måtte være å være den i utgangspunktet (mer eller mindre) uskyldige part av en ‘krig’, så har jeg enda til gode å høre om et tilfelle der en som er i stand til å svare tilbake med samme mynt har endt opp med å (forsøke) ta sitt eget liv som følge av et personangrep med en, som seg hør og bør, påfølgende ‘krig’. Et mobbeoffer, derimot..
Videre, kommer jeg heller ikke utenom det kravet til uskyld som i følge definisjonen er gitt å skulle foreligge for at det skal være snakk om mobbing. For iallefall en betydelig andel av oss som opererer på blogg- og SoMe stikker jo unektelig med vitende og vilje hodet frem på den offentlige arena på ett eller annet vis som gjør at en er nødt til å ta høyde for at dette vil avstedkomme tilbakemeldinger som i seg selv ikke hører noe sted hjemme i et sivilisert samfunn. Om en f.eks tar en blogger som meg, -altså en som fyrer løs med kontroverser left, right & center, både i hht å fremme meninger, men også for bevisst å provosere for å skape debatt.. En som opererer på dette viset, mener jeg simpelthen er nødt til å ha en betydelig økt takhøyde i hht grensen for å kunne påberope seg offerrollen enn en stakkar som ikke har stukket hodet lenger frem i det offentlige rom enn det som strengt tatt er påkrevd for å kunne stille til skoleundervisning, på jobb, eller hva det ellers måtte være. M.a.o er jeg helt klar på at dersom den dagen kommer hvor jeg faktisk lar de negativer, i form av alt fra de talløse merkelapper (rasist, kyniker, dum blondine, konspirasjonsteoretiker, osv, osv) som måtte komme i kommentarfeltet gå inn på meg, så er jeg simpelthen ferdig som blogger, og derav nødt til å finne på noe annet å gjøre.
