Fra speilblanke ‘glassdråper’ i går, skal vi til et fargeshow ut av den annen verden i dag.. For her har vi faktisk den kuleste ‘oppsatsen’ jeg noensinne har sett, – og den er naturens egen kreasjon tvers igjennom!
Tro det eller ei, men dette her er faktisk nøyaktig gjengitt, uten noe ‘hjelp fra min side, hverken i hht settingen i seg selv eller bildene som sådan.
Jeg ser det har vært gitt ut flere flotte innlegg der mental helse har vært tema de siste par dagene. Som kasserer i styret i Mental helses lokalavdeling, er dette selvsagt ikke bare et tema som opptar meg, men som også er en del av hverdagen, for å si det sånn. Men samtidig ville jeg jo vitterlig ikke vært den bloggeren jeg også er dersom jeg bare jattet med og lirte av meg selvsagtheter som at fokus på den mentale helse er viktig, ville jeg vel!? Når sant skal sies, er det vel strengt tatt på høy tid at jeg rører litt i egen gryte også!..
For greia er at vi ei heller på dette området unngår å måtte stille spørsmålstegn ved hvorvidt den udelt positive fokus på dette med mental helse som har vokst frem i løpet de siste par tiårene også er i ferd med å bikke over til å bli for mye av det gode..
Eksistensielle krisetilstander!
Nå kan det iallefall ikke fra mitt ståsted sies at det har gått over styr hva mental helse, generelt sett, angår per i dag. – Hvilket, når sant skal sies, er nærmest for et mirakel å regne, tatt i betraktning hvordan ethvert forbannet tiltak med et i utgangspunktet positivt fortegn har bikket over til å bli like giftig som det var på motsatt ytterlighet de siste årene. Med tanke på det fokus som har vært på mental helse i tiår til ende, så skulle jo norm tilsi at det var gått fullsteddig av skaftet for lengst! Men at det i det store og hele har holdt seg innenfor de sunne rammer til dags dato, betyr dessverre ikke at det ikke er enkelte ‘sykdomstegn’ å spore også på dette emneområdet..
Én ting er å være seg bevisst på at ‘ethvert menneske en møter på ens vei kjemper en kamp en ikke har den ringeste anelse om’, at en er oppmerksom på slikt som adferdsendringer hos de rundt seg, at en snakker om problemer, osv, osv, osv. Men hvor går egentlig grensen for sunn hensynstagen fra oss som individer- og alvorstagen med ditto hjelpeordninger for oss som samfunn, og hva som rett og slett blir stakkarsliggjøring, ‘dikking’, ‘dulling’, ansvarsfraskrivelser og bortfall av krav til oss som mennesker om på den ene siden å kunne fungere selv om ikke alt seiler av sted på rosa skyer livet igjennom, og det å kreve at en tar grep om eget ‘crap’ på den andre?
Jeg kan jo ikke si annet enn at det er en smule påfallende hvordan alt fra selvskading og selvmord til angst, depresjoner og gud-vet-hva blant unge har økt proposjonalt med det stadig økende særfokuset på denne gruppen! I utgangspunktet, gikk dette her automatisk inn i arkivet for ‘utkomme av den økte åpenheten’ rundt mentale ‘issues’ blant unge. Men så har det svært så sakte, -nærmest umerkelig, men like forbannet sikkert, begynt å skurre..
For det første, så har jo denne åpenheten nå vært såpass lenge at ungdom i dag, har vokst opp med denne åpenheten. De har m.a.o aldri opplevd noe taabu rundt dette her, -bare en stadig sterkere grad av alvorstagen i hht alt de måtte tenkes å bale med, samtidig som at listen for når en tas under noens vinger stadig blir lavere.
Jeg mener.. Vi ble også møtt med forståelse da ungdomskrisene, som 14 åringens manglende invitasjon til helgens fest hos klassens kuleste, 15 åringens første kjærlighetssorg og hvordan vi ‘aldri ville kunne bli glade igjen’, kongekviser på nesen når klassebildet skulle tas, og de endeløse kropps- og utseendekomplekser. Men hva som nå innebærer noe tilsvarende full krisealarm med foreldre, klassekontakter, helsepersonell, og faen hakke hans oldemor fordi Petter er knust etter å ha blitt dumpet av Marie, ble den gang løst med noen timer med vekselsvis tuting og inntak av betydelige kvanta sjokoladeis eller twist, for så å bli pakket inn under dynen med ordene ‘det er ille nå, men om et par uker er allting glemt’. Morgenen etter, ble vi med andre ord skyflet av sted til skolen med våre blødende hjerter, for så å returnere med en ny flammes navn som ‘we loved 2day, 2morrow & 4ever’ tapesert på alt av ransler, penal og bokbind. Poenget mitt er at det er en vesensforskjell på det å barbere seg og å skjære av seg hodet også her! Det må finnes en mellomting mellom det å føyse bort det de unge opplever som smertefullt, og det å regelrett sykeliggjøre helt normale opplevelser. Det er en forskjell på det å gi trøst og omsorg, og det å slutte å stille krav om rett og slett å ta seg sammen når det ikke er mer alvorlig enn som så!
Og dette her gjelder vitterlig ikke bare de unge. For oss med tilhørighet i de voksnes rekker, er det liksom ikke måte på hvordan man pakkes inn i en konkong så fort det bare ymtes frempå med noe slikt som f.eks en depresjon, -og da spesielt etter å ha gjennomgått en større eller mindre livskrise. Skildsmisse som føklge av utroskap er jo blitt uføregrunn, no questions asked! Så vidt meg bekjent, har enda ikke en kjeft så mye som ymtet frempå at det i særs mange tilfeller er nettopp det å komme seg ut i jobb igjen som er det eneste botemiddel! For ikke snakke om denne uendelige angst-greia. Newsflash; Vi har ALLE en eller annen form for angst vi sliter med (for min del, er det eksistensiell angst, i tillegg til at jeg sliter med å forholde meg til offentlige instanser som NAV, o.l). Men vi kan da for pokker ikke bare grave oss under dynen og bli der som en forbannet struts hele hurven av den grunn! Greia er at vi er nødt til å finne ballansen mellom onmsorg og ‘dulling’, samtidig som vi beholder gangsynet i hht når det er på sin plass å kreve at den sytende ‘ser å ta seg til helvete sammen!’
Den ikke-eksisterende nedgangen på selvmordstatistikken taler sitt tydelige språk; Folk tar ikke livet av seg grunnet en umiddelbar forurettethet over å bli stilt krav til! Det er en vesensforskjell på reell emosjonell krisetilstand med fare for slikt som å skade seg selv og/eller andre, og det å gå på en aav livets uungåelige smeller! Om vi ikke tar tak i- og anerkjenner disse fallgruvene, er jeg stygt redd det kun er et tidsspørsmål før også mental helse-anliggende vil rulle og gå i stø kurs mot den motsatte giftigheten..
Det begynner faktisk allerede på babystadiet, dette med at vi bevisst fores med løgner og illusjoner uten rot i virkeligheten, med julenisser, tannfeer, og gud vet hva. Løgner vi har det med å tviholde på mot bedre vitende så lenge det overhode lar seg gjøre. – Hvilket etter hvert som vi vokser til så alt for ofte vil si livet ut; For da byttes jo gjerne bare eventyrfigurer som de nevnte nisser og feer ut med fantasifostre som gud og jesus. – I tillegg til de uttallige andre illusjoner som ikke bare vi selv, men faktisk intet mindre enn verdenssamfunnet går ‘all in’ for at skal forbli. – Og da gjerne for enhver pris.
HVORFOR??
Å skifte kjønn lar seg faktisk ikke gjøre!
Vitenskapen har f.eks for lengst kunnet fastslå at det virkelighetsbilde som presenteres gjennom religionene ikke har rot i virkeligheten. – Alikevel er det INGEN med et viss globalt gehør som går ut og sier som det er. M.a.o foreligger en merkverdig form for unison enighet om å tviholde på løgnen for enhver pris. Videre, er det f.eks en opplest og vedtatt sannhet at det eneste som vil kunne ha en reell innvirkning på miljø- og klimaproblemene, er å stanse befolkningsveksten pronto. Men det enorme fokuset på dette her til tross, tviholdes det på illusjonen om at el-biler og dyrere plastposer vil redde verden.
Videre har vi på den ene siden en hel verden som unisont proklamerer ‘never again!’ i det den grøsser av påminnelsen om Hitler og holocaust, mens man like forbannet lot Donald Trump gå til valg med en blåkopi av Hitlers famøse taler på 30-tallet, der eneste forskjell er at jøder og kommunister er byttet ut med mexikanere og muslimer! Her burde det jo strengt tatt ikke være nødvendig å minne om at Hitler faktisk ble idømt fengselsstraff etter sitt første forsøk på statskupp, mens Trump faktisk har glidd unna alt av konsekvenser så langt etter sitt feilslåtte førsteforsøk! I den forbindelse, kan jeg dessverre også meddele at det er en tett opptil 50% sannsynlighet for at følgende scenario vil inntreffe dersom Trump (mot formodning) skulle idømmes fengselsstraff;
Det er nemlig fullt mulig å stille til valg om en soner en dom i USA. Og dersom han skulle vinne, så kan han bare benåde seg selv, -og voila!
At jeg liksom skal være en av en håndfull personer på hele planeten som evner å se dette, blir rett og slett for dumt. Men like forbannet, later det til at jeg, urovekkende nok, er en av denne bittelille håndfull som faktisk ERKJENNER denne realiteten!
Og disse sakene er bare et lite knippe av det uhorvelige antall av løgner og illusjoner som holdes levende.- HVORDAN- og HVORFOR??
– Og her kommer vi vel kanskje til det mest skremmende av alt;
Jeg har ikke den ringeste anelse!! Det eneste som syntes sikkert, er at det er særs sterke krefter bak denne opprettholdelsen av disse universelle løgnene- og illusjonene, og at de dermed tjener en eller annen hensikt. HVEM disse ‘kreftene’ består av?
NO CLUE!!
Men jeg er iallefall rimelig sikker på at de antatte hensikter neppe er av det noble slaget..
Sånn ‘from the top of my head’ tenker jeg som så at hva skulle f.eks fått folk ut i krig om religionene ikke lenger var noe issue? Og hvordan skal en ellers klare å få gjort det nødvendige innhugg på populasjonen om ikke det tilrettelegges for at folk intetanende graver sin egen grav?? Dessuten er vel intet mer effektivt i hht å tåkelegge realiteten enn å gi folk illusjonen av å gjøre noe som nytter???
Dette er, som sagt, kun løse tanker fra min side, men like forbannet er faren så reell den kan få blitt!
Det absurde, er at sannheten ligger der rett forran øynene våre. Så til de grader åpenbare er disse løgnene at vi like gjerne kunne trodd på julenissen livet ut. Når sant skal sies, ville det vært langt å foretrekke, da troen på nissen enda har til gode å forårsake noe blodbad, -iallefall hva meg bekjent!
Planen var å gjenninnføre litt sommer her etter å ha spredt et gufs av uggen prematur høststemning her inne før vi i det hele tatt hadde bikket halvgått august. Men sommerstemning viste seg brått langt lettere sagt enn gjort etter halvannen måned med regnvær..
Så med de freshe sommerblomstenes fravær, var det ikke annet å gjøre enn å ‘tage hva man have’, eller hva nå det heter seg, – hvilket i praksis vil si grønt. Og siden det grønne på bakkeplan er ei eneste stor grønn jørme, gikk jeg for det eneste sikre kort; De eviggrønne barnålene, hvorav dagens fem-minutter med sol ble utnyttet til det fulle for å skape inntrykket av solskinn etter en liten sommerskur, og ikke en 6 ukers vannfall..
Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet!
Altså.. Brått så kommer jeg over et tre hvor flere av bladene har slike runde, rødfargede utvekster som ser ut som bær! Jeg kan ikke huske å ha sett noe slikt før, men det må jo være en eller annen form for parasitt eller noe. De sprer seg jo tydeligvis først og fremst på det respektive treet, da dette var det eneste som hadde de. Videre, later det til at de begynner i det små og vokser opp til de blir som den største på dette bladet.
Noen som har peiling på hva det kan være for noe?
Per def. skal katter være selvstendige individer som dermed ikke knytter varige bånd til sine artsfeller. – Vel.. ‘The furry five’ har aldri brydd seg døyten om artstypisk adferd..
Og et av disse bruddene med sitt ‘per def’ -adferdsmønster, er hvordan de har knyttet bånd til hverandre. – Hvilket især gjelder Tufsa og Dolly..
Her er det åpenbart noe særs interessant som foregår som bare de to kan se..
Siden de er mer disiplinert der de følger meg hakk i hel, blir det en del venting når flere er med. Men det betyr bare en stans for å sjekke ut omgivelsene! Og er det noe de kan, så er det å finne noe altoppslukende interessant det kun er de to som er i stand til å se..
..Men dann og vann hender det også at det går på tolvmodigheten løs. Dolly kan dessuten ikke begripe hvorfor vi på død og liv skal ha med oss hennes sort-hvite nemisis, Knert..
Men som oftest, er det noe gøy å finne på i enhver omgivelse.
Og om de er som erteris ute, er det enda tydeligere hvor knyttet de er til hverandre når vi kommer inn.. Men samtidig som de har dette båndet, kombineres dette med et ubrytelig bånd til den tobeinte. De skal helst ligge på fanget sammen, og iallefall ved siden av.
Ja, da var vi kommet til veis ende i Dixieroses fotoutfordring, og eventen avsluttes med en pyntegjenstand.
Klikk her for gårsdagens tolkning av ordet ‘lek’
Skal det pyntes, foretrekker jeg blomster. De krever nemlig hverken støvtørk- eller er knusbare..
Dessuten er de jo visne og ‘long gone’ før en rekker å bli lei de.
Og med dette gjenstår det bare å takke Dixierose for en artig periode med morsomme utfordringer.
Jeg ser at det for tiden avholdes en utstilling av kvinnelige utstillere av samisk herkomst. Men hvilken gruppetilhørighet kunstnerne har er ikke det relevante her, for hva jeg har å si ang. dette her kunne like gjerne vært sagt i forbindelse med hvilken som helst annen gruppering av utstillere;
Jeg skjønner ikke en dritt av disse symbolikkene deres, da det for meg bare fremstår som en eneste stor smørje av viderverdigheter med sporadiske morbiditeter..
Det er ikke bare så at jeg har det med å være politisk ukorrekt. Jeg er nemlig om mulig enda lenger unna å få innpass blant de kulturelt korrekte; De som altså innehar det minstemål av dybde som kreves for å kunne anerkjenne et sterkt emosjonelt kunstverk når de ser det. Om det så dreier seg om en tekst, bilde, skulptur, eller hva det ellers måtte være, er jeg så til de grader grunn at jeg ikke evner å se noen symbolikk i noe som helst. Her må det være rene ord for pengene for at jeg skal kunne forstå noe som helst! Kort fortalt, er jeg rett og slett kunstnerisk tilbakestående..
Og like sikkert som disse påminnelsene om egen enkelhet dukker opp med jevne mellomrom, følger spørsmålet; Hvor vanlig/uvanlig er denne formen for tilbakeståenhet, om en kan kalle det det? Er det meg som er utpreget grunn, eller er denne manglende evnen til å se annet enn hva en ser vanligere enn som så?
Jeg mener.. Hvordan en får disse fortolkningene ut av den smørjen av en gjenstand, er altså beyond me:
(foto: Nord-norsk kunstmuseum)
Altså; Over, ser dere et bilde av kunstverket ‘Fittemakt’. I utstillingskatalogen står følgende å lese i den forbindelse:
«…verket er opprør mot den patriarkalske undertrykkelsen av flytende kjønnsidentitet som fulgte koloniseringen og kristningen av den samiske befolkningen…».
Jeg mener.. – Hæ??
Eller hva med dette verket, som er titulert ‘Objekt for forskning’, hvilket etter sigende refererer til «den groteske rasebiologiske forskningen samene var gjenstand for, fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot 1940»
(foto: Nord-norsk kunstmuseum)
Er det flere enn meg som ikke evner å se annet enn en smått morbid greie bestående av hva som ved første øyekast så ut til å skulle forestille menneskehjerner, men som ved nærmere ettersyn viste seg ‘bare’ å være hele hoder? For selv med ‘fasiten’ i hende, er dette like forbannet hva jeg klarer å få vridd ut av dette her.
Så til de grader grunn er jeg faktisk at jeg krever at det respektive verk er et vakkert skue for at jeg skal kunne anerkjenne det. Mørkt ‘crap’ av følelser som er uttrykt igjennom fargesmørjer på et lerret eller uformelige gjenstander, derimot, forblir i et evig mørke av manglende skjønnhet blandet med manglende forståelse i dette grunneste av menneskesinn som er mitt eget..
Å befinne seg i den syvende himmel har det med å ende i noen brutale kræsjlandinger, så også her..
For mens det, iallefall på papiret, er sommer noen uker til, har de første tegnene på den høsten som står på trappen til å melde sin ankomst allerede vist seg. Flott og fargerikt, javel, men jeg er overhodet ikke klar da jeg knapt nok føler vi har fått begynt på sommeren!
I det vi nærmer oss slutten av denne fotoutfordringen arrangert av Dixierose er det konseptet ‘lek’ vi skal bryne oss på..
Klikk her for gårsdagens oppgaveløsning!
Det første jeg assosierer med ordet ‘lek’ er ‘the furry five’. – Eller.. Dvs. deler av de. Dolly og Knert er desidert mest lekne, mens Tufsa og Pepsi lar seg rive med når laserleken eller tilsvarende leksaker i toppklassen er fremme. Rusken derimot, anser slikt som lysår under hans verdighet.
Men jeg kan jo jeg også. – Og på Frodit’ens maskeutfordring tidligere i år, tok jeg fullstendig av etterhvert, og endte opp med følgende ‘Bloggorama’..
