I dagens blogg skal jeg atter en gang begi meg inn på relativt ukjente trakter, da den som skal gjøres stas på denne gang, er Isalicious. Årsaken er helt enkelt at denne er driftet av en svært så ung dame som dermed henvender seg til en yngre målgruppe (hovedsakelig ’20-somethings’). I det jeg blar meg nedover de siste innleggene, ser jeg imidlertid at det er et solid stykke håndverk innenfor sin genre som vi har med å gjøre.
Innholdet er variert, liksom det finnes diverse hverdagstips for noen og enhver. I det siste innlegget, så får en forståelse av at det er en velorganisert ung dame vi har med å gjøre, i det hun deler en serie tips for å få ‘orden i sysakene’. [- Jada Mamma, her har jeg definitivt mye å lære..]
Videre, har vi de tradisjonelle blogg-innleggene med antrekksbilder, ‘uken som var’, osv, hvor jeg spesielt biter meg merke i det skjønneste bilde av hunden hennes iført en rosa joggedress (ja, du leste riktig) og en hestehale som står rett til vers på toppen av hodet.
Blar en seg enda et stykke lenger ned, blir en også på det rene med at dette også er en blogger med meningers mot, i det hun tar for seg det hun opplevde som slett service hos helsekostbutikken, hvilket jeg må si meg helt enig i ut i fra det hun forteller.
Et lite ‘heads up’ i det hun må huske å merke reklameinnleggene sine, selv ‘Metapic’ og den slags, for å unngå trøbbel med det respektive ‘politiet’, som seg hør og bør slettes ikke ser med blide øyne på at allmennheten utsettes for umerket annonsering (selv om det er aldri så åpenbart ). Men ellers er dette så absolutt en blogg å anbefale, spesielt for unge jenter under 30. Bildene er gode, innholdet er rikholdig og variert, og ikke minst så er både språk så vel som grammatikk upåklagelig.
Med andre ord, kan vi altså konkludere med at Isalicious er en veldrevet blogg hvis nivå er helt på høyde med de ledende av sitt slag.
Bloggen som skal æres i dag, gikk jeg faktisk med planer om å gjøre et innlegg på utenom dette konseptet, av den enkle grunn at det rett og slett føltes uhørt å risikere at det tok en evighet før den ble trukket. Greia er nemlig at Fullstendig kaos av en eller annen grunn ikke er viet den oppmerksomheten den fortjener. Dette er en av de kuleste, mest varierte og ikke minst et av de mest originale konseptene jeg kjenner til, og det er intet mindre enn en skam at den ikke plasserer langt høyere.
Bloggen driftes av en herremann hvis nic, Aylar von Kuklinski er så til de grader inngrodd at jeg ville blitt overrasket om noen kalte ham ved hans døpenavn, kanskje med unntak av foreldrene hans. Selv tror jeg at jeg er blant de få som vet hans egentlige navn (don’t worry, your secret’s safe with me), men det gjør igrunnen ikke noe fra eller til; Kuklinski er Kuklinski, ferdig prutet!
Kuklinski er blant de aller første jeg stiftet bekjentskap med i bloggverdenen, liksom han er den galeste jeg kjenner. – Og jeg kan garantere at jeg har en vesentlig galere bekjentskapskrets enn folk flest, så.. Men like fullt er dette en mann full av kontraster; Sprøyte gal i ene øyeblikket, dyp som det går an å få blitt i det neste. Det er nettopp dette spennet i både personlighet som på blogg som gjør dette mennesket så interessant! Jeg mener.. Når den ene dagen byr på et dikt som glatt stiller selveste Wergeland og Inger Hagrup i skyggen, og den neste så opplyses det at et mål for den kommende måneden er en reduksjon av unødvendig onani, så snakker man virkelig spennvidde!..
En betydelig del av bloggingen til Kuklinski, forløper seg i form av videoer. I et av de siste innleggene, har han kommet frem til 11 ting du ikke bør si til ei dame i koronaperioden, og et par innlegg lenger ned, får vi se snøbading. På den mer seriøse siden, gjør Kuklinski en kjempeinnsats i det å spre kunnskap om Asbeger syndrom, og de utfordringer som typisk følger denne diagnosen. – Og det som er så flott med denne fyren, er at en ikke bør være redd for å spørre dersom det er noe en lurer på, da du hverken behøver være redd for å si noe galt, eller for å spørre ‘dumt’.
Konklusjonen her, er altså at Aylar von Kuklinskis Fullstendig kaos er en fantastisk utgivelse hvis innholdsregister inkluderer noe for alle, og spesielt de som har sansen for det originale. For uansett hva en måtte syntes og mene om denne mannen, så er han iallfall aldri kjedelig! Med andre ord, en blogg jeg kan anbefale på det varmeste, og spesielt dersom du har sansen for de som befinner seg på utsiden av A4 -boksen.
I dag går turen til verdens nydeligste dame. Vi skal nemlig til ho Aud-Marit! – Og jeg kunne vel ikke blitt gladere for at det var nettopp henne som skal bli gjort stas på her i dag.
A.M er ei dame hvis liv slettes ikke har vært noen ‘walk in the park, for å si det sånn. Derfor er det vel ingen det heller er mer forunt å gjøre suksess som blogger i godt voksen alder. A.M er en personlig blogg, av den typen som i form og innhold tilsvarer en offentlig dagbok, so to speak’. I motsetning til de fleste andre i denne kategorien, er A.M sin utgivelse mer tekstbasert, hvilket jo i grunnen passer meg aldeles utmerket.
Videre er A.M seg selv 100% i bloggen sin, der hun ærlig deler sine opp- og nedturer, så vel som både gode- og dårlige dager. A.M har, som så mange andre, sine utfordringer hva mental helse angår, og den ærligheten hun utviser i den stadig mer leste utgivelsen sin er dermed av stor betydning som motvekt til det perfekte luksuslivet som har vært så typisk for blogg-genren frem til nå.
Det er rett og slett umulig ikke å bli glad i denne dama, og det var derfor med stor glede jeg i det siste innlegget fikk vite at hun tør å snakke om ambisjoner hva bloggen angår. Dessverre er det imidlertid ingen som blir spart for folk hvis eneste interesse er å trykke ned- og/eller ødelegge for andre, og heller ikke A.M.
Nå er jo min generelle mening at det å operere på nett i form av blogg og/eller SoMe krever at en innehar evnen til ikke å la seg affisere av det som måtte komme av ‘dritt’ i kommentarfelt o.l, men det er rett og slett ikke råd å kreve den samme robustheten mot verdens ondskap som jeg vanligvis gjør av mennesker som er så blottet for nedrighet som det A.M er. – Og ut i fra det jeg har sett, er jeg ikke den eneste som føler det sånn her på plattformen, og som derav står parat til å forsvare- og beskytte dette nydelige mennesket ved behov.
Vi kan dermed konkludere med at dette er en blogg som på det varmeste kan anbefales de som ønsker det ekte fremfor illusjonen av et glansbildeliv. – Dog med en aldri så liten advarsel om at du kommer til å bli glad i dama dersom du velger å klikke deg inn!
I det jeg fant frem til listeplass nummer 79, sperres øynene opp i det jeg innser at jeg ikke en gang kan huske å ha sett denne bloggtittelen før! Min første tanke, var at administrasjonen hadde hentet inn nok en MiniBlogg -utgivelse, men den gang ei! Her går nemlig arkivet helt tilbake til 2016! Antagelig har den gått under radaren fordi hun ikke blogger hver dag, uten først å etablere seg et stykke opp på listen. Jeg har selv erfart at selv ikke daglige innlegg holder dersom man skal komme seg opp og frem fra scratch.. Men nok om det. Nå er iallfall bloggen oppdaget, og forhåpentlig av flere enn meg igjennom dette innlegget, for dette var faktisk en oppsiktsvekkende god utgivelse!
Man skal ikke mange linjene ned i det siste innlegget før en begynner å ane konturen av et menneske hvis liv ikke har vært noen ‘walk in the park’. Her forteller hun nemlig om det tøffe valget om å stå ved ektemannens side i hans tøffe kamp mot depresjonen i kjølvannet av å ha blitt tørrlagt som rusmisbruker, for så at vi får vite at hun nå har sønnens avhengighet å stri med.
Det kan godt være grunnet i at jeg ikke er vel bevart, men i mine øyne, er det gjerne nettopp de som har gjort seg slike ekstreme erfaringer som er de mest interessante. Et menneske får brått et så mye bredere perspektiv når de har levd- eller på annet vis har fått innblikk i livet på ‘siden’ av samfunnet forøvrig, og det er nettopp dette som instinktivt kicker inn i det jeg klikker inn på dette rommet til Lise-Linnea. Det holder lenge å ha lest ett eneste innlegg for at jeg er helt på det rene med at dette er ei dame jeg virkelig liker. Hun er interessant, og fascinerende, og lik som Heges lille rom (hvis anmeldelse du kan lese HER), er dette en blogg jeg vil følge i fremtiden.
Dermed kan vi altså konkludere med at nok en ukjent stjerne på blogghimmelen har åpenbart seg gjennom dette konseptet; En blogg som på det varmeste kan anbefales alle med interesse av å få et bredere perspektiv og bli et klokere og dypere menneske.
Etter flere dager hvor jeg har trukket meg selv til nytt og ukjent terreng, så skal jeg i dag visitere kjente trakter. Og da mener jeg særdeles kjente trakter, for her snakker vi min nummer én her på plattformen. – Ja, vi snakker om mannen bak myten, den mannlige versjonen av meg, og den legendariske utgivelsen Bunny-trash!
Nå er det, som jeg vil tro flere av dere som husker, ikke så lenge siden jeg hadde en fremsnakk av nettopp denne plattformens ‘søppelkanin’ (- som går under navnet Roger, blant venner). Det var faktisk rett i forkant av oppstarten av dette konseptet, og kan leses HER, men å foreta noen omtrekk når det er hit jeg skal, det skjer ikke!..
Denne bloggen har nemlig en form og et innhold som om den rett og slett var skrevet og utgitt med det for øyet å please meg.. Bunny-trash er nemlig først og fremst en samfunns- og aktualitetsblogg med sterke meninger. – Og med sterke meninger, mener jeg i den her sammenhengen om noe inni granskauen sterke meninger! Og i det vi også kan legge til at Roger er en mann som gir flatt faen i alt som lukter av politisk korrekte rammer, liksom hva som måtte komme hans vei av hat og forsøk på hersketeknikk og ‘knebling’, så regner jeg med at vi har plassert listen der den hører hjemme, for å si det sånn..
For mitt vedkommende, er jo dette en meningsfelle i praktisk talt alt som er, men det er så langt i fra noe ‘must’ å være enig i det som fremkommer for å følge denne bloggen. Uansett hvor uenig en måtte være av de respektive synspunkter som fremmes, er nemlig denne mannen så ut av denne verden kunnskapsrik, og innleggene så veldokumenterte, at selv om en ikke nødvendigvis endrer standpunkt, får en iallfall et betydelig utvidet perspektiv på saken! – Og det er iallfall for mitt vedkommende ubetalelig.
Roger er brutalt ærlig, med et vokabular og en slagkraft som kunne pulverisert Mount Everest, om så skulle være. Men har man først havnet på ‘god-siden’, har du til gjengjeld en venn for livet. Og selv om jeg ikke har møtt denne mannen i fysisk forstand, er han allikevel blant de jeg definerer som venner, og et første møte utenfor nettet er i dette tilfellet kun et tidsspørsmål. – Hvorpå jeg etter alt å dømme også vil få æren av å møte mannen hvis ‘nic’ i utgangspunktet syntes å være like malplassert som ‘Bunny-trash’ er treffende; Snuppen..
I det vi beveger oss inn på ‘kaninens’ mykere side, så finner vi nemlig ‘Snuppen’ og jentene i fremste rekke. – Og når vi snakker om denne ‘Snuppen’, dreier det seg hverken om noen vever kvinneskikkelse, en datter, katt eller hund, men en voksen mann -i ordets fulle betydning.. ‘Snuppen’ er nemlig en røslig kar som, iallfall ut i fra hva jeg har kunnet spore, er kjemisk renset for sukkersøte, ‘babyaktige’, og selv feminine trekk. Rogers tilnavn på samboeren er så til de grader malplassert ut i fra det bildet de fleste av oss har av en ‘snupp’ at det er helt genialt! Videre kan nevnes at ‘jentene’ i dette tilfellet ikke dreier seg om to-bente, men om to firbeinte, smålubne skjønnheter som man også får stifte bekjentskap med, imellom kraftsalvene, igjennom denne bloggen.
Konklusjonen her, er rett og slett at det er ingen jeg heller ville ‘gått i krigen med’ enn Roger. – My guy, and my idol.
Ja, da ble jeg jammen sendt ut i nytt og ukjent terreng i dag også! Jeg må vel si jeg begynner å ane et viss mønster her, da de trekningene som så langt er foretatt i dette konseptet peker i retning av at jeg har kjent en mindre andel av bloggerne på den her plattformen enn jeg trodde..
Men mine eventuelle vrangforestillinger får vi eventuelt ta for oss en annen gang, for i dette innlegget skal vi altså stifte bekjentskap med en blogg der en ikke behøver mer enn tittelen for å skjønne at det er en greit livlig person som står bak den her utgivelsen! – Og i det jeg klikker meg inn på bloggen, er det første jeg ser ei dame med stort smil og langt turkisfarget hår. – Og her snakker vi ikke de lyse blandingene av grått og pastell. -Her snakker vi knall turkis, a-la 80-tallets sjokkfarger! Så at tittelen matcher dama, er iallfall hevet over enhver tvil!
I det jeg blar meg nedover de siste innleggene, skjønner man fort at dette er ei dame som liker å gjøre det hyggelig rundt seg, både i form av planter og dekor, og i form av kosekvelder med god mat og sprudlende drikke.
Nina sprell levende, er rik på bilder, hvorpå flere av innleggene praktisk talt er rene bildebrev/fotoreportasjer. Med andre ord, så er dette en blogg som faller inn under kategorien ‘personlige-/livstilblogger’, hvilket vil si at den er en slags offentlig dagbok. Videre, er dette unektelig en ‘feel-good’ -blogg, hvilket enkelt og greit går på at her er ‘misjonen’ rett og slett å spre god stemning! Her kan jeg røpe at denne genren har slått meg som det perfekte motstykke til den tidvis hardtslående kategorien samfunns- og aktualitetsbloggere som jeg selv tilhører. Det er nemlig denne kategorien blogger jeg klikker inn på for å koble av engasjementet etter å ha fullført et innlegg av den hardtslående sorten, så..
Poenget er at blogg-Norge trenger disse ytterpunktene med den harde virkeligheten med sterke meninger som maner til engasjement på den ene siden, og ren balsam for sjelen i form av lyse, stemningsfylte bilder og ‘feel-good-stemning’ på den andre. – Og Nina sprell levende er definitivt en førsteklasses representant for sistnevnte.
Så, med andre ord, kan vi altså konkludere med at dette er en blogg som på det varmeste kan anbefales for god stemning spredt igjennom vakre bilder og hyggelige hverdagshistorier med innslag av hobby og annet ‘snacks’.
Jeg har ikke fått lest mer enn et par setninger av det siste innlegget i denne til nå ukjente bloggen før jeg nærmest overveldes av spørsmålet ‘Hvorfor i helvete har jeg ikke fått øynene opp for denne bloggen tidligere!?..’
Mer enn det trenger jeg altså ikke for å skjønne at denne utgivelsen er ‘right up my alley’. Heges lille rom, er nemlig sentrert rundt homofile- og lesbiskes rettigheter, liksom bekjempelse av de fordommer og middelalderske holdninger som fremdeles eksisterer i pinlig stort omfang i det vi er godt inne i det 21 århundre.
At jeg selv er solid forankret i den hetrofile majoriteten, har ingen relevans hva angår mitt engasjement i denne saken, da det handler om at folk skal kunne leve sine liv etter eget forgodtbefinnende uten å få tilværelsen forsuret av moralister med gammelkristlige- eller muslimsk fundamentalistiske holdninger.
I bloggens siste innlegg, hvilket ble lagt ut tidligere i dag, får vi nemlig en, iallfall for meg, kvalmende påminnelse om at slike holdninger dessverre finnes i et langt større omfang enn man skulle tro ut i fra det faktum at vi tross alt lever i 2021 og ikke i 1821. Her forteller nemlig Hege om regelrett sjokkerende meldinger som tikker inn på kanalene hennes med jevne mellomrom, hvilke er eksemplifisert ved følgende;”Alle homofile bør sendes til Svalbard, og ikke gå fritt rundt!..”
Ja, hva skal man si til sånt, annet enn at her har vi alle faktisk et felles ansvar i hht å engasjere oss i kampen for å få bukt med de holdninger som her kommer til uttrykk.
Her vil det sikkert være en del som viser til ytringsfriheten, og jeg må også selv ærlig innrømme at jeg ofte har problemer med å skille mitt altoverskyggende forsvar av ytringsfriheten med min avstandstagen til pietistiske holdninger. På bakgrunn av det faktum at ytringsfriheten også omfavner de meninger og holdninger som regelrett byr en i mot, tidvis så til de grader at de er fysisk smertefulle å bevitne, så kan jeg heller ikke unngå å forsvare nasjonens fordomsfulle pietisters rett til å fremme sine holdninger. Som jeg har vært inne på en rekke ganger her på bloggen, er det ikke den ting som kommer helt blottet for (mulige) negative aspekter, ei heller ytringsfriheten. -Og homofobi er definitivt blant disse negativer.
Men dette betyr imidlertid ikke at man på noen måte står maktesløse i hht å bekjempe de diskriminerende holdningene..
For det første, er det forskjell på å ytre meninger som f.eks at homofile burde avskjæres fra samfunnet forøvrig, og det å oppfordre til hat, eller enda verre, oppfordre til å gå til angrep på noen tilhørende en spesifikk gruppe, som f.eks homofile med utsagn som f.eks ‘Død over homsene!..’ eller noe i den duren. For det andre, så kan offentlig uttalte ytringer imøtegås! – That’s the beauty of it! I det en mening kommer til uttrykk, så blir den synlig, og med synlighet så kan det som blir sagt imøtegås i en helt annen skala enn om de ble promotert i det skjulte. – Og det er nettopp dette Hege tar sikte på gjennom sine kanaler, og det er (dessverre, må det vel være lov å si) nettopp dette som gjør denne bloggen så viktig.
For min egen del, er jeg svært glad for at tilfeldighetenes spill fant det for godt å sende meg til akkurat denne bloggen, da dette definitivt er en utgivelse jeg vil følge videre. Vi kan altså konkludere med at vi her har å gjøre med en av de virkelig viktige utgivelsene, både på denne plattformen og i landet forøvrig. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er et regelrett samfunnsansvar å klikke seg inn på denne bloggen og lese et knippe av innleggene som ligger her inne minst én gang i løpet av livet.
Denne utgaven av dagens blogg legges ut betydelig senere enn normalt, rett og slett fordi topp-listen har hengt seg opp, slik at den ikke har blitt oppdatert de siste to dagene. Blogg.no har blitt informert, og jeg har derfor avventet i fall den oppdaterte versjonen skulle komme opp innen rimelig tid, for å si det sånn. Men siden det enda ikke er skjedd noe, så får den gamle listen duge, hvorpå jeg kan tenkes å gjøre et innlegg på den som innehar dette plasseringen på dagens liste dersom denne skulle dukke opp om ikke så alt for lenge..
Men når det er sagt, så er jo det å være ‘stuck’ med tirsdagens liste så langt i fra noen ‘deal-breaker’ i hht å kunne trekke en vinner til ‘Dagens blogg’, og Elise-Amanda er såvisst denne heder og ære verdig..
Elise-Amanda er ikke en blogger jeg kjenner, men det er allikevel ikke en ukjent blogg, da jeg har tatt turen innom dann og vann. Dvs. Jeg har klikket inn på de innleggene som omhandler mental helse generelt, og hennes utfordringer i hht den alvorlige spiseforstyrrelsen bulimi spesielt. Selv om jeg selv hverken har- eller har hatt problemer i den retningen, er det i aller høyeste grad interessant å få innsikt i den psykologien som utspiller seg i forbindelse med denne sykdommen. – Og her er Elise Amanda ‘one of a kind’, for å si det sånn. Hun er brutalt ærlig i det hun åpner opp om sine opp- og nedturer i den kampen hun kjemper. Hun har tatt oss med på alt fra sine utallelige innleggelser, hvordan tankesettet forløper seg i dårlige, såvel som i gode perioder, hvordan behandlingen foregår, hverdagen på behandlingsinstitusjonen, osv, osv. I tillegg, tar hun opp generelle tema hva angår de som lider av spiseforstyrrelser angår, som det farlige ved å kommentere kropp- og utseende selv der dette er ment som et kompliment, og mye mer.
Kort fortalt, så utvides horisonten din med den innsikten man får av å lese disse innleggene. – Og nå snakker jeg bare for meg selv. Hvilken betydning det å få ta del i Elise Amandas mindset for de som selv sliter med bulimi og andre spiseforstyrrelser og deres pårørende, kan jeg ikke engang forestille meg. Men at hun har vært til uvurdelig hjelp for x-antall mennesker, er hevet over enhver tvil. Åpenhet som den vi finner på denne bloggen, redder liv, enkelt og greit!
Men nå er denne jenta langt mer enn en sykdom. Stadige annonserte innlegg med tema som ‘månedens antrekk’, o.l viser at hun, som vanlig er for 20-somethings, er opptatt av klær, mote, make-up, osv. Videre har, som seg hør og bør, venner og kjæreste stor betydning i livet hennes, liksom en vakker katt som hun elsker over alt.
Det er med andre ord ikke en ‘mørk’ blogg vi har med å gjøre her, men en i aller høyeste grad variert utgivelse, der man får servert alt fra livets lyseste- til dets mørkeste sider.
Konklusjonen her, er at Elise-Amanda sin blogg på det varmeste kan anbefales for alle og enhver; Om en er interessert i klær og mote, eller er av typen som foretrekker mer dybde, for å si det sånn. Her er nemlig noe for enhver smak.
Åh herre min skaper, tenker jeg i det det går opp for meg hvor dagens trekning har ført meg. ‘Nå er jeg ute på tynn is, her’.. For hvordan skal jeg, JEG!, som aldri har ønsket å få barn i det hele tatt, forholde meg til hva som viser seg og være en livsstilblogg av en 7(!) barnsmor!?
Gudsjelov, så beroliges jeg i det jeg får se at overskriften i det siste innlegget går på at småbarn er en utfordring for parforholdet; ‘Altså blir jeg på det rene med at dama i det minste er hakket mer menneskelig enn ‘mor’ i Anne-Cath Westlys barnebok Mormor og de 8 ungene, der alt bare er supernice og hjemmekoselig 24/7. Selv ikke Morten minstemann på 2 år gråt en eneste gang igjennom den ‘ørten’ bøker lange bokserien!
For selv om innlegget er et annonseinnlegg for nettjenesten ‘Parweb’ tror jeg på historien hun forteller i innlegget. – Et helt vanlig hverdags-scenarie, vil jeg tro, der hun og mannen setter seg til for å se en serie de følger med på etter at alle ungene tilsynelatende er vel i seng. Disse barna, viser det seg, er (gudskjelov, må det vel være lov å si) hakket mer utfordrende å ha med å gjøre enn de åtte som i Anne-Cath Westlys fantasiverden flytter fra en ett-roms i Oslo sentrum og langt pokker-i-vold ut i skogen. I virkelighetens verden, så får en knapt satt rumpa i sofaen før baby-calling med ditto ungeskrik setter en effektiv stopper for voksentiden. Derav har vi to foreldre som viser seg såpass menneskelige at det uttrykkes en viss amperhet fra den som ender med å tape den psykologiske bruduljen, og derav må ta seg av det respektive avkommet. Jeg tror henne så absolutt når hun sier de benytter denne tjenesten som kort fortalt dreier seg om parterapi på nett. Jeg mener.. Om de ikke hadde hatt noen hjelpemidler i hht forholdet seg i mellom, går jeg ut i fra at de ville vært ex-mann og ex-kone for lengst!..
Jeg blar meg videre nedover, og får bekreftet at dette siste innlegget representerer gjennomgangstonen i bloggen. Dette er ikke virkelighetens svar på ‘mor og far’ i nevnte bokserie fra min egen barndom, men mennesker av kjøtt og blod som bare har endt opp med å få et, for meg, uhorvelig antall barn, -og da snakker vi altså helt normale barn med alt hva det innebærer. At de i det hele tatt er mennesker, gjør de jo til noe tilsvarende ‘supermennesker’ i mine øyne, men tanke på at jeg selv ikke ser hvordan jeg skulle kunne overleve søvnmangel og styr med ett engang!
Konklusjonen er altså at dette er en superb blogg for alle som har- eller er interessert i tema barn og familieliv. Her gis et ærlig bilde av hvordan livet som småbarnsforeldre er av ei som åpenbart elsker familien sin over alt på jord, samtidig som hun er ærlig om utfordringene som følger.
Klokken er 08:25, og jeg er up and about i påvente av et web-kurs i regi av Mental helse øst med start kl. 09:00. I dette øyeblikk går det opp for meg at dette her allerede har rukket å bli en riktig så ‘big deal’, for jeg må bare trekke nå, selv om selve innlegget må vente noen timer på å bli ferdigstilt. Jeg klarer rett og slett ikke å vente med å finne ut hvilken blogg jeg skal hedre denne gang!
– Og nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen, er….
1
..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..
Idet jeg åpner dagens lapp, begynner jeg først å lure på om en blank lapp har lurt seg med, før jeg ser at det står et ett-tall der. Jeg rekker akkurat å tenke; ‘Asbjørn må få en ny lapp, for det tallet syntes jo knapt!..’ før det går opp for meg hva jeg akkurat har sagt til meg selv, og begynner å flire. For dette ER Kokkelævelen sin lapp, da topplasseringen har vært okupert av denne mannen i år til ende, og det er liksom blitt sånn det skal være.
For min del, så kan jeg vel neppe sies å være nevneverdig opptatt av listeplasseringer, hvilket innebærer at dette er en blogg jeg like fullt ville ha fulgt om den befant seg i andre enden av topp 100-listen, -eller ikke listet i det hele tatt, for den saks skyld. Selv om en god dag på kjøkkenet for mitt vedkommende, tilsvarer sånt som å få Grandiosa’en passe stekt, så har det intet å si i hht å ha glede- og interesse av å følge denne bloggen. Dette er nemlig ingen ‘matblogg’, i det matlaging er en ganske så sekundær del av denne bloggen. Kokkejævel er kort oppsummert en miks av mannens liv, refleksjoner og meninger.
Når sant skal sies, ble jeg skikkelig glad da det var nettopp Kokkejævel som ble dagens blogg, i det Asbjørn er blant de jeg definerer som blogg-venner: Altså vennskap som er opprettet gjennom bloggingen. Nå kunne jeg ha skrevet en masse om hvor stor pris jeg setter på disse, men nå er det strengt tatt bloggen, og ikke mannen som har relevans i denne sammenhengen.. Men når det kommer til personlige blogger (mitt uttrykk for de bloggene som i vesentlig grad har form av en dagbok), så er bloggen på sett og vis et speilbilde av bloggeren, så at jeg liker denne bloggen, blir dermed ensbetydende med at jeg liker mannen.
MEN.. Som nevnt over, så ble jeg svært glad for at det sto nr.1 på dagens lapp, men ironisk nok, har denne gleden et til dels også et mer negativt ladet utspring, for å si det sånn.. Asbjørn sitt siste innlegg, er nemlig et riktig så uggent et, der han forteller at han lurer på å bytte ut blogg med en videoplattform, og dermed overlate bloggingen til dama vi først ble kjent med som ‘Kjærest’, deretter ‘Konemor’, for så at også hun tok steget inn i bloggverdenen med sitt egentlige navn, Christine Emilie. (- Og i den anledning, så har (bla.a) mitt bekjentskap med henne kommet dithen at det er i opptakten til å bli tosidig).
Nå var heldigvis (må det være lov å si i den her sammenhengen) det respektive innlegget skrevet i utkjørt tilstand etter å ha jobbet 24/7 med å ferdigstille hva som for meg så ut til å være retter nok til å kunne by hele den nordlige landsdelen på middag, – tillegg til blogg, nettbutikk, og faen hakke og hans oldemor. Som om ikke det var nok, så er det jo heller ikke noen ‘walk in the park’ å være far til en liten baby, hvorpå mannen på toppen av det hele har begitt seg ut på et treningsopplegg en toppidrettsutøver verdig, der han traver av gårde på stadig jakt etter å slå seg selv fra dagen før 7 dager i uken. Og med en ryggprolaps å hanskes med oppe i alt dette, så er man jo nødt til å bli sliten. -Og vi vet jo alle hva som skjer med menn når de er henholdsvis slitne og syke:.. Da får vi ‘manflu’ og dramaqueens, så jeg velger rett og slett å plassere det siste innlegget på denne knaggen med håp og tro på bare å kunne glemme hele driten..
For liksom Asbjørn er en jævel (got it?..) av en mann i sin mest positive betydning, er Kokkejævel en jævla god, og ikke minst variert blogg! Her får vi nemlig ikke servert et glansbilde av et liv bestående av månedslange luksusferier, designerbriller liksom designerklær, og bursdags- og julefeiringer Kardashian-style, men et ekte liv. – Et liv som presenteres akkurat så vidunderlig, akkurat så jævlig, og alt det som befinner seg i mellom, akkurat slik som livet faktisk er. Nettopp derfor, ville Asbjørns sorti vært et tap som går langt utover sånt som at jeg ikke lenger vil ha blogger-kompisen min på plattformen, og flerfoldige tusen (også her meg selv inkludert) vil miste et hyggelig pusterom i hverdagen. For en slik sorti vil også innebære tapet av et menneske å relatere seg til for de som har mistet et barn, for de som opplever netthets, for de som sliter med kroniske smerter, og mye mer. – Like fullt, ville det bety tapet av den beste rollemodellen i hht det å være kjæreste/ektemann og far gå tapt, og sist men absolutt ikke minst, ville det betydd tapet av en stjerne av en rollemodell for det å være en venn og et medmenneske.
Konklusjonen i dette noe over gjennomsnitts følelsesladede innlegget i anledning ‘dagens blogg’, er at vi her har å gjøre med en blogg som i aller høyeste grad er sin topplassering verdig. Med Kokkejævels overtagelse av tronen som kongen av blogg-Norge, er det tid for å skrinlegge det bildet dere måtte ha av bloggere som overfladiske 20-somethings som byr på illusjonen av glansbildeliv. Nå er det ekte mennesker med ekte, gjennomtenkte og sterke meninger og holdninger som gjelder! Så..
Step aside, Barbie, there’s a new Ken King in town!
