I motsetning til de mange andre som har delt sine 17 mai -planer, er jeg en av de som sørger for serveringen av den maten, drikken og isen som disse i vesentlig grad består av. 17 mai er for oss årets travleste arbeidsdag, -og jeg gleder meg!
Ja, du leste riktig; Jeg gleder meg. Det er faktisk gøy å jobbe på denne gledens dag. Absolutt alle som kommer innom er jo i tipp topp festhumør, og dessuten er vi en hel gjeng på jobb som alle er ‘pumped & ready’ til å dra det hele trygt i land.
Dagen begynner med en briefing, hvor alle for tildelt spesifike oppgaver slik at effektivitet blir tatt til et helt nytt nivå i det rushet setter inn. Deretter blir det noen heftige timer, før det er som om alle plutselig fordufter i løpet av en halvtimes tid. Etter den påfølgende opprydningen og re-organiseringen av resturanten til de normale former, ramler vi utblåst ned for å innta vår dose 17 mai -middag fra kjøkkenet mens vi går igjennom dagens begivenheter.
Dette er en dag som i jobbsammenheng gir mestringsfølelse og en følelse av uunværlighet mer enn noen annen, i tillegg til en helt spesiell ‘team spirit’. -Og dette er noe jeg tror praktisk talt alle & enhver har godt av å oppleve med gjevne mellomrom..
Jeg har aldri hatt noen form for bucket-list, da det eneste konkrete jeg ‘må’ sørge for å få opplevd i løpet av min tid på planeten er å hoppe i fallskjerm. Derimot har jeg en langt klarere formening når det kommer til ting jeg vil la forbli ugjort, hvilket gjør at jeg istedet kan sies å ha en ‘anti bucket-list’..
• Feriere i Australia: ..Eller andre steder hvor det kryr av alskens dødelige planter og dyr.. Det er imidlertid ikke de store kjøtteterne, haier og krokodiller, jeg frykter så til de grader at jeg gladelig ofrer alt kontinentet faktisk har å by på. Haier og krokodiller har en kontroll på, og er dermed sperret ute fra visse områder. Værre er det med alle disse små og ukontrollerbare gift-bombene som farer rundt der nede; Slanger, etterkopper, sjø/sandyr som ligger skjult under sanden og bare venter på at noen skal tråkke på den lille giftnålen den har stikkende opp, osv, osv.
• Forsøke meg i slalombakken for andre gang: Been there, done that etter å ha blitt lurt med på en runde ut av et annet helvete første gang, hvilket selvsagt inkluderte sort kuleløype, ser jeg overhodet ingen grunn til å gjenta bedriften. Å komme igjennom den runden der uten så mye som en forstuning, anser jeg som min største idrettsprestasjon noensinne [-hvilket i mitt tilfelle vil si at det rangerer høyere enn en seier i ungdoms-NM i friidrett].
• Få barn: Jeg har faktisk hatt en uvilje mot å få barn helt siden jeg selv var et barn i 11-12 årsalderen. I ungdomstiden, trodde jeg imidlertid at jeg ville endre meg på dette punktet slik det var meg fortalt. Men etter å ha grudd meg, og utsatt tidspunkt for når denne endringen kunne forventes gjennom 20 -årene, ble jeg slått av noe tilnærmet en åpenbaring et par dager før jeg fylte 30 hvor jeg innså at den ventede forandringen aldri ville inntreffe i mitt tilfelle..
• Delta på ekstremsportsarrangement for mosjonister: Hva som får folk til å gå mann av huse for å delta på arrangementer som maraton, Wasaloppet, Birken på ski og/eller sykkel, osv, osv, er utenfor min fatteevne. I mitt univers, trener en enten kun for å holde ‘skrotten’ up to speed slik jeg gjør nå, ellers er en aktiv utøver som trener for å vinne. Å trene for å fullføre et helvete av et blodslit som strekker seg over flerefoldige timer, fortoner seg derimot helt meningsløst i mine øyne.
• Bli gammel til sinns: Stadig oftere hører jeg, til min irritasjon, gjevnaldrende komme med uttalelser typ; ‘Ja, en er jo ikke noen ungdom lenger..’ – Jo, visst faen er jeg det!.. Greit nok at en ikke ubetydelig del av forklaringen på mitt totale fravær av ‘ting som kommer og/eller svekkes med alderen’ er at jeg har vært heldig med genitikken, men like fullt er jeg hellig overbevist om at innstillingen har vel så mye å si. Jeg ser jo daglig hvor vannvittig mye bedre det mindretallet som aldri vil kunne finne på å betrakte seg selv som gamle holder seg og hvor mye yngre de fremstår enn øvrigheten.
Da jeg etter innlegget 9 tegn på at du er høysensitiv har mottatt mange tilbakemeldinger om stor interesse for dette emnet, tenkte jeg vi bare kunne fortsette der vi slapp, og se på de ulike undergruppene innenfor dette..
Som jeg såvidt var inne på i det nevnte innlegget; Når en eventuelt har funnet ut at en tilhører denne mennesketypen, gjelder det å finne ut hvilken/hvilke undergruppe(r) en tilhører. I motsetning til hva de fleste later til å tro, er nemmelig dette begrepet høysensitiv (også kaldt empat) nærmest for en sekkebetegnelse å regne, da det er betydelige forskjeller på de som faller inn under denne betegnelsen avhengig av hvilken type/gruppe en tilhører.
Da jeg selv skulle finne ut av betydningen av dette med å være høysensitiv, og derav ble klar over disse underkategoriene, opplevde jeg det som mildt sagt forvirrende, da de ulike kildene som dukket opp opererte med alt fra 5 til 15 av disse. Etter en del om & men og frem & tilbake, landet jeg til slutt på de følgene 6 hovedgruppene. Da har en i det minste et godt utgangspunkt med former hvis realitet/eksistens det er bred enighet om, også får en eventuelt ta det videre derfra:..
Emosjonell empat: Den vanligste formen for høysensitivitet, og også den jeg personlig tenker må være noe skikkelig herk til tider. Dette er nemmelig den hvor en selv føler effekten av de følelser/sinnsstemninger en fanger opp fra folk rundt en på kroppen som de var ens egne. Disse klarer rett & slett ikke skille mellom egne og andres følelser og sinnsstemninger. De tilhørende denne gruppen vil dermed føle alskens sorg og smerte tilhørende de som befinner seg i deres nærvær dersom de ikke går inn for å lære seg de teknikker som kreves for å klare å dra dette skillet.
Dyreempat: Dette er gruppen jeg selv tilhører, i tillegg til å innehaha en stor grad av av den intuitive, som beskrives i punktet nedenfor. Det som kjennetegner denne gruppen, er at de gjerne føler en sterkere tilknytning til/kjærlighet for dyr enn for mennesker, og derav tilbringer så mye av sin tid som mulig i deres selskap. Høysensitive tilhørende denne gruppen, har også en helt spesiell evne til å kommunisere med dyr, det være seg spesielle arter eller dyr generelt.
Intuitiv empat: I tillegg til min tilhørighet hos dyreempatene, har jeg også et bein solid plantet innenfor denne gruppen. Den intuitive empaten snapper ubevisst opp det sansene i utgangspunktet ikke evner fra omgivelsene, hvilket gir de en oppsiktsvekkende treffsikker ‘magefølelse’. Videre evner den intuitive empaten å lese andre mennesker som ei åpen bok. Han/hun snapper derfor automatisk opp eventuelle skjulte agendaer/hensikter fra sine medmennesker, hvilket gjør de til eksperter når det kommer til å avsløre løgnere.
Fysisk/medisinsk empat: Denne gruppen har det med å ‘plukke opp’ den fysiske/kroppslige energien til de rundt seg. Empater tilhørende denne gruppen har en tendens til å ha talent innen healing, da de plukker opp ulike blokkeringer og forstyrrelser i sine medmenneskers energibaner.
Geomantic (steder/omgivelser) empat: For høysensitive tilhørende denne gruppen, er det faktisk geografiske steder som leses. Er du en geomantic empat, føler du gjerne en spesiell tilknytning, velbehag, ubehag osv til de steder du befinner deg tilsynelatende uten noen som helst grunn. Denne gruppen føler gjerne en dragning til historiske steder, minnesmerker, etc der det er lagt igjen mye/sterke energier. Videre har de gjerne en sterk følelse for de miljøskader o.l som måtte foreligge der de befinner seg, samt at de har en sterk fornemmelse av den respektive naturens sårbare sider.
Planteempat: Denne gruppen er rett & slett spesialister på planters behov, og er dermed viden kjent for sine ‘grønne fingre’. Disse menneskene vet instinktivt slikt som den rette plasseringen for enhver plante, eksakt vannmengde, osv.
[Når du skal søke videre i dette emnet, anbefaller å søke/google på engelsk, typ; ‘Different kind/types of empaths (test)’, da dette iallefall for meg har avstedkommet med de beste og ikke minst mest presise resultatene].
→ Ungemas: Unger som skriker, unger som løper [mer eller mindre] ukontrollert rundt m.m på t-bane, buss, butikk.. -Hva det nå måtte være av hverdagsnødvendigheter som finner sted innenfor et lukket område.. Likeså irriterende er mødre med spedbarn som på død og liv skal dra på kafé- og handletur med ungen og den medfølgende kolossen av en vogn + babybag i kjempeformat inn på buss, tog & T-bane i rush-tiden!..
→ Kø: Jeg hater å vente, og dette hatet blir tatt til et helt nytt nivå når ventingen foregår i en kø. Kø er trangt, blottet for annet utsyn enn en haugen av hoder tilhørende de som i køens gru utpekes som de mest irriterende menneskene på planeten av den enkle grunn at det er disse som utgjør kø-helvetet!..
→ Religion: At dette latterlige virkelighetsbildet som blir gitt gjennom disse fremdeles blir respektert i den opplyste del av verden i det 21 århundre, i tillegg til å inneha en sentral plass i samfunnet, er etter alt å dømme den forekomsten som irriterer meg aller mest. I mine øyne er religiøs tro rett & slett ensbetydende med enfoldighet, og blir dermed en nagende påminnelse om at verden er sulteforet på interlekt..
→ Uhøflighet: De som rett & slett mangler takt & tone, dannelse og ren etikette i ethvert samspill med andre mennesker: Det er de en møter på jobb som den sist ankomne i en fullsatt resturant som med grettent oppsyn og nedlatende tone kauker typ: “Kan jeg få den halvliteren nååå, el!?.. ” [Som nevnt, er jeg oxo blandt de som virkelig hater å vente, men ventetiden for bestilling har såvidt meg bekjent til dags dato aldri oversteget 5 min. og klarer en ikke et par minutter i en bekvem sitteanretning ved et resturantbord i behagelig innetemperatur, burde en rett & slett tvangsinnlegges]. Videre har en de som står for ‘smådryppene’ ala “Se å gi meg en pose, da!” i butikken og lignende oppvisninger av manglende folkeskikk.
→ Sommel: De som uten gangsyn & tanke på kassakøen bak seg begynner å lete, rote & telle opp småmynt for å finne ut om de har betalingssummen i kontanter først når køen er unnagjort og alle varene slått inn.. – Eller de som her begynner å prøve det ene kortet etter det andre i jakt på hvorfra transaksjonen kan utføres, for ikke snakke om de som rundt denne tiden har misset både det ene & den andre som de nå etter de andre varene er slått inn fyker ut i butikken igjen for å finne..
→ Kroppslukt: Jeg har en generelt ømfintlig nese i hht kroppslukt, men med en særs sterk hang til bilsyke, har helvete for alvor åpenbart seg når denne odøren kommer inn på bussen. Dess trangere, varmere & dårligere utsyn gjennom frontruten dess mer uutholdelig, inntil en faktisk ikke har annet valg enn å gå av for å vente på neste buss, ta taxi, eller gå. -Alt etter som…
→ ‘Besser-wissere’ og selvutnevnte sjefer/ledere: De som retter på hva en sier og/eller gjør, det være seg ute i det offentlige rom, på jobb eller privat, uten dekning for- og/eller myndighet til det. I slike tilfeller, er det klare begrensninger på det maximale antall kameler jeg er i stand til å svelge før det glefses tilbake, uansett setting.
→ Lover & bestemmelser som begrenser den enkeltes selvråderett: Som svoren liberalist, er jeg lite begeistret for alt av lover & bestemmelser utover det som er nødvendig for at et samfunn skal kunne fungere. I mine øyne er det ideelle en nærmest ubegrenset frihet til å råde over eget liv og legeme så lenge dette ikke går ut over andre, eller utgjør en betydelig risiko for dette. Sammen med friheten, ligger oxo et ditto ansvar for de skader som måtte følge av ens handlinger. På bakgrunn av dette, er det nok ikke så vanskelig å tenke seg hvordan slikt som røykelover og annen ‘ barnehagelovgivning’¨har ført til et par ildske uttalelser i presseorgan såvel som i direkteforsendelse til den lovgivende makt, for å si det slik..
At jeg irriterer meg grenseløst over disse mennesketypene og elementer i omgivelsene, hvorav det nå og da faktisk koker over så frustrasjonen kommer til uttrykk, er ikke ensbetydende med at den gitte reaksjon nødvendigvis er rimelig. En må vel være så ærlig å innrømme at det finnes tilfeller der mine reaksjoner & irritasjoner er regelrett urimelige..
Men om ens mer usjarmerende sider er aldri så mye urimelige, usympatiske, og gud vet hva, er det med disse som med alt annet; Forekomster er som de er og eksisterer like fullt om en later som de ikke finnes, og fornekter alt annet enn ens elskverdige og synpatiske sider. I mine øyne, er det iallefall usjarmerende kun å møte omverdnen med en falsk fortreffelighet. Slik jeg ser det, har dessuten det å gi omverdnen et ærlig bilde av en selv en positiv effekt for både psyke & selvbilde, både for en selv og andre. Ved å gjøre dette, gir en nemmelig andre innblikk i grums de kjenner seg igjen i. -Ikke slik å forstå at halve Norge deler mine ‘vrangsider’, men ut i fra egen erfaring er det gjerne oppsiktsvekkende mange som deler ens mørkeste feil og mangler, ev. har sider av samme sort. Når alle holder inne om negativene, blir det oxo slik at alle går rundt og tror de er alene om disse, hvilket faktisk har en lei tendens til å ende opp som en belastning for mange..
Folk flest har et rimelig sort-hvitt bilde av høysensitive (også kaldt empater) som en overfølsomhet når det kommer til andre menneskers sinnsstemninger, hvorpå de ikke evner å skille andres smerte fra sin egen. Men dette fenomenet er faktisk mer komplekst enn som så, med flerfoldige undergrupper. Det kan derfor være at du, i likhet med meg, er høysensitiv uten at dette er noe som i det hele tatt har streifet deg som en mulighet tidligere..
De følgende punktene er derfor en liste over trekk som går igjen hos mange høysensitive/empater, men de færreste (om noen) innehar alle. I praksis innebærer dette at det er grunn til å gå dette nærmere etter i sømmene dersom du innehar en 4-5 av disse personlighetstrekkene:
(Over)sensitivitet ovenfor en eller flere av sanser: Selv er jeg lydsensitiv, mens andre kan være overfølsomme ovenfor lys, lukter, osv.
Mer følsom enn normen på flere områder: Du opplever ofte at du reagerer relativt kraftig på ting andre anser for å være bagateller, og/eller du har problemer med å la ting ‘passere’.
Sterk intuisjon: Intuisjonen din, eller magefølelsen om du vil, er helt ‘rå’.
Levende løgndetektor: Du har en egen evne til å skille løgn fra sannhet, uten at du begriper hvorfor/hvordan.
Påvirkes i stor grad av energien til omgivelsene: Mens du opplever at noen bringer med seg en positiv energi som smitter over på deg, opplever du at andre ‘suger’ all energien ut av deg som de reneste ‘energi-vampyrer’.
Får lett kontakt med andre: Du har særdeles lett for å komme i kontakt med andre mennesker, og er en sosial kamelon som umiddelbart glir naturlig inn i enhver sosial setting.
Avskyr vold: Du avskyr alle former for vold, og ser ikke dette som løsning på noe som helst. Du unngår til og med å se TV -program og filmer der det utøves vold.
‘Tappes’ av store menneskemengder: Å befinne deg blandt en mengde andre mennesker oppleves gjerne som noe tilnærmet klaustrofobisk, og dette gjør at du tappes for energi i løpet av kort tid.
Andres sinnsstemninger er som en åpen bok: Du er nærmest som en tankeleser å regne når det kommer til å fange opp andres sinnsstemning. For mange går dette så langt at de ikke evner å skille mellom egen og andres smerte, hvilket gjerne oppleves som en belastning for de det gjelder.
df-foto
Dersom du skulle vise deg å være en mulig høysensitiv/empat, finnes en rekke tester online. Selv var jeg nødt til å ta en 3-4 stykker før jeg i det hele tatt kunne gå med på at jeg muligens var en høysensitiv. Dette bunnet i det bildet de fleste har av høysensitive som noe tilnærmet ‘mor Theresa’ skikkelser som overhodet ikke har noe vondt i seg.. – Ikke sånn å forstå at jeg anså meg selv for å være ond heller, men det hersket heller ikke den gang noen tvil om at jeg er helt vanlig i så måte; Stort sett grei & imøtekommende, men med en ‘mean streak’ der det er nødvendig eller rett & slett der humøret er på bunn.
Det som imidlertid fikk bitene til å falle på plass, var da jeg fant ut at høysensitive var delt inn i en rekke kategorier, hvorav jeg er en intuitiv- dyreempat.
Jeg er desverre blitt politianmeldt for brudd på likestillings- og diskrimineringsloven av 1.januar 2018 for dette blogginnlegget:.. Det sterke kjønn er kvinnen
Jeg har selvsagt satt advokat på saken. Som hell er har jeg grunnfag juss, og har derav på selvstendig grunnlag kunnet foreta en vurdering av hvorvidt vedkommende har en sak. Derfra gikk jeg videre til å forhøre meg hos det jeg kunne komme pà av relevante instanser, hvorhen det er bred enighet med mitt syn om at det ikke foreligger noe brudd. Når det er sagt, kan alikevel dette meget vel føre til at bloggen blir stengt i en avklaringsperiode. Selv med den blanke frifinnelsen jeg regner med vil komme, kan imidlertid denne anmeldelsen uansett føre til at jeg ikke lenger vil være ønsket i stallen til blogg.no, og dermed blir nødt til å se meg om etter en annen portal/utgiver. Dersom dette ‘worst case scenario’ skulle inntreffe, og dere brått klikker inn på en blogg som ikke lenger eksisterer, vil jeg sørge for å lett kunne googles på det nye vertsnavnet under samme bloggnavn; Gryende Tider.
Inntil videre, er det imidlertid ikke stort annet å gjøre enn å krysse fingre, og håpe på det beste. Videre vil jeg takke alle dere som har fulgt meg så langt, og håper dere vil følge meg videre på min vei, uansett utfall i denne saken ❤
Det er faktisk ikke bare-bare for en ny blogger å ‘finne seg selv’ i den store bloggverdnen. – Selv ikke for de av oss som startet opp med en rimelig klar visjon m.h.t hva- og hvor vi ville med bloggingen..
For meg, som har valgt en alternativ måte å blogge på, om en kan bruke det uttrykket, oppleves det litt som at en på den ene siden selvsagt er blogger, da blogg.no jo unektelig er en bloggportal og WordPress en bloggplattform. På den annen side, bryter en som samfunn- og samtidsblogger med en del av de tingene som i større og mindre grad er med på å definere det folk flest forbinder med bloggkonseptet. Eksempelvis, blir det generelt lagt mindre vekt på dette med bilder i denne kategorien av bloggere, i tillegg til at det her gis av en selv på en annen måte enn det gjøres ellers i bloggverdnen. Mens vi i større grad deler tanker og følelser i forbindelse med ting som skjer, i tillegg til hvordan vi opplever ulike sider ved samfunnet, deler den tradisjonelle bloggeren mer fra sitt dagelige liv og virke.
Dette har ført til at jeg tidvis har sett et behov for å redefinere denne typen av ‘samfunnssynsere’ som jeg selv er en del av til noe eget. -Et slags spinn-off fra bloggerkonseptet, om du vil..
Men ved nærmere ettertanke, er det nok heller et behov for å utvide folks bilde av dette mediekonseptet. Jeg mener.. Til tross for den enorme forskjellen i både form og innhold, er jo Se & hør og Illustrert vitenskap like fullt som blader å regne! Så jeg kan ikke skjønne annet enn at det samme også må kunne gjelde for oss bloggere.
Nå skal det også sies at jeg ikke er særere enn at jeg har kommet det tradisjonelle bloggerkonseptet i møte på en del områder. Eksempelvis, har også jeg en viss fokus på dette med bilder, dog med en hyppigere bruk av arkivbilder enn en mote & livsstilblogger, i tillegg til at jeg også har funnet rom for å innkludere de mer typiske innleggsformene som spalter, personlige fakta, m.m
Dere kommer imidlertid neppe til å finne noen ‘Ukens spørsmål’ -innlegg på denne bloggen med det første, og årsaken til det, er rett & slett at det for meg føles mer riktig å svare de som spør når de spør.. Som blogger på vei opp og frem, mener jeg intet er viktigere enn å være seg bevisst på at det faktisk er enkeltmennesker bak hver eneste henvendelse, uansett hvor stor en eventuelt måtte bli. For mitt vedkommende, vil det å behandle henvendelser enkeltvis helt klart være nøkkelen for å være seg dette bevisst om en eventuelt skulle få karet til seg en plass i toppen. Vi alle har jo ulike måter å forholde oss til ting på, så det er unektelig en fordel å kjenne seg selv før en gir seg ut i en tilværelse som blogger.
– Det gjelder iallefall like fullt for oss alle sammen!
I det oljemilliardene tok til å strømme inn over et land og folk som ble -og fremdeles bare blir rikere og rikere, vokste det frem en kultur hvor det råder bestemt og ensartet mentalitet hvor formue og inntekt utgjør målestokken for det kvalitetsstemplet vi setter for et menneskes liv. ‘Jobb 24/7, og du når dit du vil’, er parolen. At det finnes de av oss som med vitende & vilje har valgt bort muligheten til selvrealisering i et høystatusyrke, men i stedet lever ut drømmen i sitt virke som f.eks budbilsjåfør eller kassadame på Rema 1000, syntes dermed helt utenkelig..
For mitt vedkommende, er det ensidige bildet som råder i hht hva som er ansett for å være vellykket, selvrealisert og lykkelig vs det motsatte spesielt interessant fordi jeg faktisk må kunne sies å ha et bein i begge leire. På den ene siden, er jeg så heldig at jeg fremdeles får oppdrag som modell i seniorklassen, hvilket jo tilhører den ypperste eliten i hht attraktive, velansette inntektskilder. Å få utspille disse rollene forran kameraet er visstnok noe av det kuleste jeg gjør, og dette er også det området i livet hvor jeg skulle ønske jeg hadde turt ta de sjangsene som kreves for muligheten til å gjøre en skikkelig karriære av det. Men jeg er like fullt sikker i min sak når jeg sier at en eventuell påstand om at det er hardt arbeid som ligger bak min kontrakt med et av datidens største modellbyråer, er like ‘far off’ som de realitydeltagere som forklarer sin posisjon blandt landets mest leste bloggere med beinhardt arbeid.. Jeg ble rett & slett født med en kombinasjon av utseendemessige trekk som gjør seg bra på bilder, og hadde tilfeldighetene på min side da en agent la turen innom det discoteket jeg befant meg, slik at jeg ble ‘oppdaget’.
Når det er sagt, har jeg like fullt lagt merke til at det å oppnå de yrkeskarriærer med ditto kjøpekraft & anseelse som ansees synonymt med lykken i en meningsfull tilværelse i ‘min tid’ syntes i langt større grad å relateres til satsing på de høyeste utdannelsene for ditto yrkestitler enn i dag. Jeg har bla.a ved flere anledninger opplevd topp-bloggere legge ut om at skolegang & utdannelse slett ikke er noen betingelse for å gjøre det stort her i livet. – Og da blir, i mine øyne, enda et lag lagt til den allerede forkvaklede rådende allmennoppfatning!..
En ting, er jo at det tross alt er like fullt en fair ting å ønske seg et liv hvor god økonomi og en yrkesrelatert selvrealisering gis høy prioritet, og dersom en ikke skal legge sin lit til at tilfeldighetene står en bi, er studierelaterte karriærer veien å gå for å oppnå dette. Videre kan jeg ikke si annet enn at vi virkelig vil nå avgrunnen dersom vi tar ekspertisen med ditto utvist intelligens bort fra det nevnte livsideal, og setter innbringende karriærer uten påfølgende utdannelse inn i dets sted. Resultatet blir jo dermed at det forbilledlige mennesket er en uvitende heldiggris som har nyttet en mulighet gitt av tilfeldigheter!..
‘Uniformert’ og klar til dyst på Øst Resturant i Askim
Som jeg nevnte innledningsvis, lever jeg altså et liv med et bein i begge leire i hht samfunnets fastlåste oppfatning av det å forme et liv i tråd med sine ønsker, og dette andre beinet, -som hverken er modell eller blogger, er resturantmedarbeider. -Hvilket ikke innebærer noen vesensforskjell i hht hva som er relevant i denne forbindelse fra den tittel som like ofte som butikkansatt benyttes for å illustrere ‘de som ikke har gjort en dritt ut av livet’.
Feil!
For det første, er jeg fra naturens hold en teoretiker av dimensjoner. Jeg regelrett cruiset gjennom skolen, tok ex-phil fulgt av 1.avd juss som privatist med eksamensresultat pålydende hhv 2.0 & 2.7. Det er imidlertid slik fatt for mitt vedkommende at det falt meg hinsides enklere å lære meg slikt som html -koding, hvor utfordringen ligger i hodet alene, enn praktiske ting som f.eks bilkjøring, -og servering. Den største grunnen til at jeg valgte å ta denne jobben da muligheten bød seg, var at jeg hadde innsett behovet for å gå utenfor den komfortsonen jeg hadde lullet meg inn i hele livet. Grunnen til at jeg i dag med hånden på hjertet kan si at jeg fremdeles vil være i denne jobben dersom noe slikt som at bloggen skulle nå listetoppen e.l skulle skje, er at denne jobben har blitt en viktig brikke i det puslespillet som for meg representerer ‘det gode liv’. Alt fra den sene arbeidstiden til det å være ‘en del’ av noe, -et miljø bestående av et knippe mennesker jeg etterhvert har fått et familiært forhold til, er faktorer som gjør at livet mitt er blitt rikere med denne jobben. Dessuten kan jeg her atter igjen kjenne på den kjærligheten og dedikasjonen jeg i sin tid hadde for min egen bedrift, men uten det sykelige kontrollbehovet som gjorde det umulig å koble av.
Sist men ikke minst, innebærer mine yrkesvalg at jeg har prioritert bort store deler av de tingene som for andre syntes å være et must til fordel for en råderett over egen tid få andre er forunt. Slikt som den velkjente tidsklemmen, er en faktor jeg er villig til å ofre svært mye for å unngå. Jeg er blandt de som faktisk har gjort et bevisst valg om heller å leie en liten leilighet og la det gå årevis mellom reisene utenfor landegrensen [Svenskegrensen dog ikke innkludert] til fordel for det å slippe rushtrafikk på grytidlige morgner, lange dager med den gjevnlige følelsen av utslitthet som følger. Min livskvalitet ligger bla.a i omgangen med familie & venner, samt det å stifte nye bekjentskaper, for ikke snakke om kjærligheten og omsorgen for dyrene mine. For mitt vedkommende, Samtidig er ‘det gode liv’ ei heller for meg forenlig med en sårbar økonomisk situasjon, og slikt som ikke å ane hvordan en skal få betalt strømregningen og det som værre er. Men ved å prioritere vekk en betydelig del på de ting som for det store flertallet utgjør de største utgiftspostene, slik som fancy boliger og ditto biler og feriereiser, sitter en faktisk igjen med en kjøpekraft på nivå med en dedikert karriære- og statusjeger. Dette innebærer at en kan unne seg samme komfort og kos som disse uten tidspresset og utslittheten.
df-foto
Nå må jeg imidlertid presisere at mine valg av å gå på tvers av det som per tid utgjør den almenne oppfatningen av vellykkethet og et meningsfylt, fullverdig liv, ikke på noen måte innebærer at de som velger tradisjonelt, eller på annen måte annerledes enn meg ikke har min fulle respekt. Det ene livsvalg er akkurat like høyt respektert som det andre. Med andre ord, er det ikke valgene i seg selv jeg kritiserer, men hvordan det i samfunnet har oppstått en slags uskreven regel, hvor det defineres ut fra bestemte kriterier hva som ligger i det å realisere seg selv og lykkes i livet.
For jeg er langt fra den eneste hvis selvrealisering best kan oppnås gjennom det å tilegne seg ny viten og å utvide ens menneskelige horisont, det være seg gjennom bøker eller livserfaringer. Ei heller er jeg den eneste som ikke er tvunget inn i et av de yrker den nevnte allmennoppfatning med tilnærmet forakt forbinder med mislykkede liv og brutte drømmer, men innehar disse stillingene etter å ha foretatt bevisste valg. Success er faktisk ikke synonymt med formue & inntekt med ditto kjøpekraft. En kan f.eks gjøre knallsuccess ved å skape glede og økt livskvalitet gjennom et engasjement som besøksvenn i Frivillighetssentralen eller i form av å oppnå en spesiell kontakt med de som søker hjelp gjennom en hjelpetelefon for ungdom med psykiske utfordringer. Like fullt kan en være en success i en organisasjon som arbeider for dyrs rettigheter, eller rett & slett i form av å være en forelder hvis trygge & glade avkom har vist seg å ha gått inn og forsvart et mobbeoffer.. Ingen skal komme å¨si at disse tingene ikke like fullt er ensbetydende med å ha ubetinget success, selv om de ikke gir ei krone i fortjeneste!
Jeg har for så langt tilbake jeg kan huske stilt spørsmål ved nær sagt alt mulig. Nå er det i og for seg mange som har et vitebegjær og kunnskapstørst i seg, men for mitt vedkommende, dukker det til stadighet opp spørsmål som til min forundring ingen andre syntes å ha stilt! Noen går inn på hva som må sies å være relativt kontroversielle emnefelt, mens de aller fleste er relatert til de mest trivielle, daglidagse emneområder..
df-foto
Kanskje er det imidlertid slik at vi er mange som sitter rundt på hver vår tue med et hav av spørsmål vi, til vår egen forundring, tilsynelatende er alene om å stille? Kanskje sitter vi der og holder tilbake med de fleste av disse spørsmålene av frykt for å miste anseelse? Jeg mener.. Det er en ting å være meningssterk med en hang til det kontroversielle, men et skrulling-stempel med ditto overbærenhet og manglende respekt, derimot, syntes i allefall for meg å være noe ganske annet..
Men når det er sagt, er det ikke dermed sagt at denne nølingen er noe jeg syntes jeg kan akseptere. Ikke bare ønsker jeg å utvide horisonten min gjennom å fremlegge egne spørsmål for andre å besvare og/eller reflektere over, men like fullt å få del i den innsikt som eventuelt måtte ligge i å få fremlagt de spørsmål andre muligens måtte sitte inne med..
Her følger så et knippe av mine tilsynelatende unike spørsmål:..
– Et av de mest hverdagsrelaterte spørsmål, er hvorvidt, og eventuelt hvordan bær kan benyttes i hht å få i seg de anbefalte ‘5 om dagen’?.. Jeg kan virkelig ikke forstå annet enn at disse må være fullt kvalifisert hva næringsstoffer angår, og at det dermed kun er størrelsen det kommer an på..(?)
– På motsatt ende av skalaen, hvilket vil si av det mer kontroversielle slaget, lurer jeg på hvordan det kan ha seg at vi hvite, europeiske kvinner syntes å ha gjennomgående betydelig flere ‘issues’ hva fruktbarhet angår enn fargede kvinner. Ikke bare gis en inntrykk av at det blandt andre etnisiteter råder en høyere befruktningsprosent ved samleie, men om mulig enda mer påfallende syntes det å være hvordan deres fruktbarhet syntes å komme upåvirket gjennom vesentlig større påkjenninger enn her på berget. Her kan jeg bare vise til hvordan f.eks kvinner i den tredje verden ikke lar seg stanse av hverken kriger eller hungersnød, mens det her på berget svært ofte er nok med en ekstra hard treningsperiode hos en idrettsutøver, og vipps! Det var den mesntrasjonen!.. Her kan jeg nevne fra egen tid som aktiv idrettsungdom at jeg titt og ofte ble møtt med undring over at jeg faktisk hadde menstrasjon hver 4 uke, uten noen som helst ‘slinger i valsen.. Videre er jo dette det aller første varsku i hht uvettig slanking for vårt vedkommende, mens det for andre etnisiteter fremdeles fødes unger etter år med hungersnød og annen faenskap. Dette får meg til å undres over hvorvidt vi nord-europeere rett og slett har et biologisk handicap eller noe..(?)
– Når det kommer til den konspiratoriske emneboksen, har jeg levd i en mangeårig undring over hvorvidt det finnes de mer eller mindre skjulte makter og makthavende som er fullt bevisst hvilken forvaltningsmessig krise det ville blitt dersom staten (i betydelig grad) skulle oppnå det målet den har satt seg for det ønsket samfunn gjennom gjeldende lover og regler.. Det jeg mener her, er rett & slett om det finnes de som er fullt klar over at dersom kriminalitet og lovbrudd i vesentlig grad skulle blitt bekjempet, ville faktisk hele systemet etter alt å dømme kolapse, og dermed besørger at slikt ikke skjer?.. For dersom la oss si 95% av alle lovbrudd ble bekjempet.. Da ville vi for det første få en mengde arbeidsledige innen politi og fengselstjenesten, i rettsvesnet og forvaltningen. Og som om ikke det var nok, ville jo også den befolkningsprosenten som per i dag er fengslet eller står utenfor arbeidslivet grunnet rusmisbruk og/eller livnærer seg gjennom kriminell virksomhet føye seg inn i den samme, allerede overfylte ledighetskøen!..
heggen foto
– Også kan vi jo ta en kjapp tur tilbake til hverdagslighetene til slutt ved å legge frem det paradokset som syntes å være ved at det på den ene siden produseres kosttilskudd hvis innehold f.eks tilsvarer næringsstoffene vi finner i grønnsaker, og dermed kan benyttes som en erstatning for et manglende inntak av disse, mens det samtidig utbasuneres at disse ikke kan erstatte et inntak ‘the old fashion way’..(?) For all del.. Jeg skjønner jo at det å få i seg de nødvendige vitaminer, mineraler, osv i pilleform ikke gir ‘carte blanc’ til et kosthold bestående av kaker, slikkeri og gatekjøkkenmat, men samtidig driter like fullt menneskekroppen i hvorvidt den får i seg dette og hint gjennom å tygge brokkoli eller å svelge ei pille. – Ergo; En kan trygt spise fiskemiddagen, kjøttkakene, osv, osv uten grønnsaker dersom disses bidrag til kroppen inntas på annet vis. Hvorfor i himmelens navn det er blitt spikret opp de mest rigide lovhjemler i den hensikt å stanse denne selvfølgeligheten i å nå inn hos folk, er noe jeg virkelig ikke kan begripe..
Norge har praktisk talt okupert topplasseringen på FN’s årlige rangering som det aller beste tilholdssted på planeten. Videre tilhører vårt lille land den ypperste elite når det kommer til rikdom (-Og da mener jeg rikest i ordets fulle betydning, og ikke i forhold til folketall e.l, men som de som innehar den største formuen i verdensbanken). Av verdens rundt 7,5 milliarder (-altså 7 500 000 000) mennesker, tilhører vi de skarve 5,2 millioner som har vunnet jackpot hva fødeland/statsborgerskap angår. Så hvorfor i helvete lar vi, klodens mest priviligerte, oss fornærme, og gjerne innta en offerrolle i tillegg i full visshet om hvilke belastninger som tynger de resterende 7 494 800 000 eksemplarer av menneskeheten?..
En glimrende illustrasjon på hva jeg vil til livs i dette innlegget, gis gjennom den utviklingen som fant sted i løpet av de månedene den berømmelige #metoo -kampanjen gikk sin seiersgang over hele verden. Hva som begynte som en fantastisk aksjon rettet mot seksuell trakasering på arbeidsplassen, og førte til at en rekke menn i lederstillinger endelig ble stilt til ansvar for sine ugjerninger, gjennomgik en utvikling hvor rammebetingelsene for hva som faller inn under kategorien ‘seksuelle overgrep/trakasering’ ble videre og videre for hver uke som gikk. Som jeg vil tro de fleste kjenner til, kulminerte jo dette i at vår store #metoo -sak dreide seg om at Ap -politiker Trond Giske, i likhet med de fleste andre av nasjonens menn, ved et sted mellom 5-10 anledninger har gjort seg skyldig i pinlig forførerkunst på julebord og i taxi-køen etter en over gjennomsnitts ‘fuktig aften’ på byen. Der kampanjen i sitt opprinnelsessland, USA, førte til at folk som Hollywood-produsent H.Weinstein & landslagslegen for turnjentene endelig ble stilt til ansvar for sine ugjerninger av værste og groveste sort, viste den etterhvert offentliggjorte rapporten at vår mann hadde måttet dyttes vekk etter å ha ‘veltet over’ det såkaldte ofret i det de delte en taxi hjem, hvorpå et annet ‘offer’ kunne melde å ha måttet sette mannen på plass etter å ha forsøkt seg ved å ta henne på låret, o.l.
Og det er nettopp her vi kommer til poienget: Enkeltstående episoder hvor en får stoppet umiddelbart er IKKE trakasering! Ei heller er tilnærmelser og sjekkeforsøk, uansett hvor tåpelig eller irriterende de måtte fortone seg, overgrep! Et klaps på rompa i ny og ne, selv om disse i og for seg er uønsket, gjør en ikke til et offer!! For noe må vi da for faen kunne tåle! – Og i jobbsammenheng er nå en ting, men når det i tillegg lages et helsikes hurlumhei over noe som virkelig ikke ligger langt unna på byen i de små timer, da er det virkelig galt fatt, spør du meg..
Det er imidlertid ikke bare på det seksuelle plan det hyles i vilden sky av ofre for de tåpeligste ‘formærmelser’ og ‘krenkelser’. Mens advokatstanden gnir seg i hendene, invaderes landets rettssaler av ilske ‘kvasi-krenkede’ krav om oppreising for de ‘traumer’ som følger slikt som eksempelvis for påpørende å måtte oppleve at det respektive personalet ikke har utvist den ønskede flid i forbindelse med påkledningen som er gitt deres kjære å bære i det hans/hennes nå sjel- så vel som livløse legeme enten skal graves ned for en luktfri forråtnelsesprosess, eller at det forlatte ‘skallet’ rett & slett skal elimineres der og da gjennom å brennes opp med rubb & rake. – Uansett tør jeg påstå at det er avdøde knekkende likegyldig hvorvidt dennes jordiske etterlatenskaper ble iført den stilige smokingen, fiskerhatten han var så glad i, eller favorittsjalet hun bar ved enhver anledning! Det er nemmelig en ting representantene for SAMTLIGE trosretninger enes om, det være seg om en er kristen, muslimsk fundamentalist, reinspikket ateist eller er trogen følger av den gode & lubne Buddah; Det mennesket som engang bebodde denne kroppen er ikke lenger der! Om en tror det finnes noe slikt som en sjel, og at denne eventuelt fortsetter sin eksistens når kroppen er ferdig, eller om en anser dette for å være usannsynlig, har ingenting å si i denne forbindelsen; Uansett er det nemmelig ikke denne personen som befinner seg i kisten. Det er kun ‘skrotten’, om en kan bruke det uttrykket, da sjelen, bevisstheten, jeg’et eller hva en nå måtte velge å kalle det enten har forlatt denne for nå å ha inntatt en annen form, eller rett & slett har opphørt å eksistere.
df-foto
Videre har vi jo de selvopphøyde herrer med sine forfinede fruer som får livskvaliteten ødelagt av alt fra at soveromsutsikten skjemmes av en eller annen bygning eller anretning som ikke innehar den estitikk som sømmer seg mennesker av deres selvoppnevnte overklasse. Her har vi jo selvsagt også det stadig vedvarende problemet med naboer som pålegges et ansvar for å holde sin side av gjerdet i tråd med herren og fruen av nevnte overdrevne klasses smakelige standard. En kan da virkelig ikke måtte finne seg i å måtte passe sine egne saker, og akseptere at ulike mennesker ønsker å forvalte egen eiendom på ulikt vis, kan man vel!?.. Nei, dersom det å kontakte pressen ikke fører frem, kan de ikke se å ha noe annet valg enn å gå rettens vei for å fremme sin rett til estitikk etter egen smak i omegnen. – Fuck alvorlige straffesaker, liksom, for her må retten settes asap da ‘fru Weideman Rosenquist’ (or whatever) har fått sin prisbelønnede hage besudlet av en uklippet plen med tilløp til regelrett rot på naboeiendommen!
Jeg kommer heller ikke unna den bloggverden jeg selv representerer i forbindelse med denne utingen med lage de voldsomste stormer (som grenser mot orkan) i vannglass over de mest absurde ting.. Da jeg, for hva jeg vil anslå å være en 5-6 ukers tid tilbake, som seg hør og bør så mange andre dager satt meg ned med en av dagens ferske aviser, bladde jeg meg etterhvert frem til en sak som omhandlet en av landets, og blogg.no’s mest besøkte bloggere. Selv hadde jeg imidlertid enda tilgode å besøke nettstedet, da genren rett og slett ikke er innenfor mitt interessefelt. – Og sjangsen for å få meg innlemmet i følgersamlingen ble ikke noe større etter å ha addet denne saken til min kunnskap og viten, for å si det slik..
Her var det nemmelig slik at Pilotfruen Julianne Nygård og hennes etter alt å dømme flyvende make var bevilget et storslått oppslag i en av landets riksdekkende aviser i forbindelse med hva de proklamerte som et overgrep mot deres 7-8 mnd gamle sønn. ‘Å herregud, er han forsøkt kidnappet, eller har noen kommet farende og feid vognen hans overrende?’ er tanker som for meg syntes naturlig å fare gjennom hodene over det ganske land ved bruk av denne terminologien. – Men det er nok verre enn som så; De sjokkerte foreldrene hadde nemmelig oppdaget at guttungens navn var blitt misbrukt av en produsent for barnevogner (eller hva faen det måtte være av baby-stæsj) i sin markedsføring! At ‘ofret’, hvis sak de her talte, dreier seg om et drøyt halvårsgammelt spedbarn som enda ikke har antydning til språk eller bevissthet for annet enn gjennom primale skrik & hyl å påkalle sine foresatte for å få dekket sine primære behov, synes fullstendig irrelevant i hht den offerrollen det intetanende guttebarnet er gitt. Til tross for at jeg overhodet ikke har noen kjennskap til familien Nygård, bortsett fra herr Nygårds yrkestittel (hvilken jeg ikke makter å unngå på det mest banale vis å påpeke hans hustru har tatt i bruk i markedsføringen av SITT foretak), er jeg alikevel ikke et øyeblikk i tvil om at baby Nygård er, og også for fremtiden vil være fullstendig uberørt av at hans navn visstnok skal ha blitt sneket inn ett eller annet sted i dette firmaets kundeopplysningsfora. Det var nemmelig ikke slik at ungen var blåst opp med navn & bilde i en massiv reklamekampanje eller noe. Etter hva jeg kunne forstå av artikkelen, var det som nevnt kun snakk om en bagatellmessig greie på nett.
Greit nok at denne barnevognprodusenten (eller hva nå det var) har tatt en spansk en her, da foreldre og foresatte skal gi sin godkjenning for det som angår barn. Med andre ord, har altså den respektive piloten med frue forsåvidt rett i sine anklager fra et ensidig juridisk ståsted. Men så kommer vi atter igjen til kjernepunktet ved denne utblåsningen:.. Nemmelig at noe må en da for faen kunne tåle! For dersom det skulle gjøres alvor av å gå til sak for dette, må jeg jo bare si at ressursene som dermed vil måtte benyttes i hht de ikkeeksisterende konsekvenser som følger at en babys navn er urettmessig brakt på bane i forbindelse med typ en produktomtale for babyutstyr! Greit nok at de finansierer saken selv, men dette har jo ingenting å si for f.eks at et rettslokale unektelig vil opptas, osv. Videre er det for meg også noe rent menneskelig som skurrer her.. Jeg mener.. Feil begås! Jeg liker bare ikke tanken på et samfunn med individer som ikke kan la noen ting bare passere.. Denne saken kunne f.eks garantert blitt løst på minuttet dersom dette forurettede pilotfolket i stedet for å bære seg som om enden var nær hadde tatt en enkelt telefon til markedsavdelingen for dette firmaen, og bedt om at de gjeldende matriale ble tatt ned pga at de ikke hadde gitt vsitt samtykke!
En slik holdning til den urettmessige navnebruken, er faktisk noe som vil kunne påvirke den purunge fyren, da det å fremme det å vise romslighet vil bidra til at han etterlates en arv i form av et varmere samfunn..
Det meste kan faktisk fint la seg løse ved et eneste enkelt ‘Unskyld’..
