Hele tiden tjates det om hvor mye bedre det var før; Før sosiale media tok over for personlig kontakt, og herpet vår mentale helse gjennom å trykke de glansbildelivene vi alle presenterer av oss selv for ikke å komme dårligere ut enn alle de som gjør akkurat det samme. – Før mobilens inntog gjorde oss tilgjengelige 24/4. – Før TV og data tok over for den gode samtalen, osv, osv. Jeg mener imidlertid dette er noe sprøyt fra ende til annen, da det tross alt er opp til enn selv hva en ønsker å benytte seg av, og hvordan. Dessuten glemmes de positive sidene ved faktisk å kunne nå folk 24/7, opprettholde kontakt med gamle venner, osv, osv. Men på enkelte områder, må også jeg innrømme ting var hakket bedre før.. 

->  Papirutgaven av bildene våre:  Nå mener jeg ikke ‘steinalderversjonen’ av et kamera, hvor en på død og liv ikke måtte få det minste lysglimt inn på filmen, osv. Likeså har det så visst sine fordeler å kunne lagre bildene på nett istedet for i en bankboks full av negativer. Ikke desto mindre savner jeg at bildene faktisk ble fremkalt, for så i verste fall å bli liggende i daterte mapper, mens de virkelig kom til sin rett i forseggjorte scrap-books. Man kan selvsagt bare printe ut bildene på fotopapir og gjøre det samme i dag, men hvem gidder å rote seg gjennom havet av mobil- og digitale kamerabilder for å finne scrapbook-materiale? Ikke jeg iallfall!.. Den ideelle ‘fotoalderen’ i mine øyne, er derfor den overgangsperioden hvor du leverte inn bildene til fremkalling, hvor du i tillegg til selve bildene fikk med en diskett eller noe for å legge de inn på data i tillegg.

->  Barneoppdragelsen:  Selv er jeg blant de aller siste som fikk en barndom hvis fysiske fostring gjorde at vi vokste opp til sterke og motstandsdyktige voksne. Vi var såvisst opptatt av hygiene, men ikke så til de grader at immunforsvaret ikke ble utsatt for den nødvendige dritten som kreves for en ideell utvikling, liksom vi ble passet på, men ikke så til de grader at vi ikke falt og slo oss med jevne mellomrom. Som de siste, får en jo en klar sammenligning med de første som vokste opp med overbeskyttelsen, der de kun unntaksvis ikke er så asmatiske og allergiske at de knapt nok enhver å puste mellom april og oktober, og har en fysikk så preget av mangelen på fysiske utfordringer at uttrykk som ‘dårlig rygg- og til bens’, ‘migreneplaget’, og den slags er vel indoktrinert i 18-20 åringers dagligtale.

->  Nærbutikken:  Et annet fenomen jeg akkurat rakk å bli født tidsnok for å minnes, er nærbutikken; Den lille dagligvarehandelen hvor betjeningen kjente nær sagt hver kunde personlig, og aldri hadde det for travelt til prat, personlig service, og i det hele tatt gi en følelsen av at det at akkurat du kom å handlet gjorde dagen deres.. Dette har faktisk preget med til den grad at jeg den dag i dag gjør mine butikkvalg ut i fra betjeningen, og hvor nært opptil barnehagealderens nærbutikkminner de kommer. Jeg går derfor glatt forbi Rema-butikken 50 m borte i gaten, uansett drittvær og hva det ellers måtte være, for å handle på Extra en km unna.

Vi alle har våre pinlige sider som en dermed ikke gir omverdnen innsyn i. Men er man blogger, så er man blogger, og da har en bare å lette på sløret.. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

->  Jeg har lastet ned en haug Markus & Martinus -låter fordi jeg rett og slett syntes de er skikkelig kule. – Dette gjør meg antagelig til verdens by far eldste, pinligste og kleineste MM’er..

->  Barnslighetene stopper så langt i fra der, da jeg både laster ned spill beregnet for barn, jeg ser ‘trash-TV’ som Paradise hotel og Ex on the beach, hvis målgruppe jeg blir for reneste Metusalem å regne i forhold, for ikke snakke om at det fremdeles er leksaker jeg aldri vokste fra (Jeg mener.. Hvor ofte finner man et voksent, tilsynelatende oppegående menneske som syntes sånt som ‘Slime’ er uber-kult!?..)

->  Jeg har tidligere vært inne på det faktum at jeg overhodet ikke kan synge, men det er faktisk ‘more to this story’.. De fleste av dere husker vel den berømmelige Soloreklamen der Olga Marie Michalsen sang bursdagssangen?.. Vel.. For noen år tilbake, kom det, ved en tilfeldighet, må en vel si, til min forskrekkelse for en dag at jeg låter akkurat likt med minimale anstrengelser.. Greia var at jeg og en kammerat satt og skrålte til en party-CD i bilen der anlegget var såpass høyt på at vi slapp å høre oss selv, for å si det sånn. -Dvs helt til han skrudde ned musikken for å si noe under avspillingen av nettopp nevnte sanger, hvilket jeg ikke fikk med meg, slik at jeg fortsatte å kauke i vei av full hals. Føreren av bilen skulle bli ganske så forvirret, for ‘Olga’ fortsatte nemlig med uforminsket styrke, helt til også jeg ble forvirret over at lyden av ‘Olga’ brått kom annetstedsfra enn fra høytalerne! Så galt var det at vi faktisk måtte kjøre inn til siden, og stoppe, for situasjonen var rett og slett fullstendig surrealistisk.

->  Jeg elsker så til de grader å fly at selve ferien blir som tiden mellom flightene å regne. – Og det stopper ikke her, for ikke bare oppleves flyturen bedre jo mindre flyet er, men turbulens, -jo kraftigere jo bedre, utgjør toppen av kransekaken! Husker spesielt en tur fra London hvor det virkelig gav følelsen av fritt fall, og jeg oppdager, i det turen nærmer seg slutten, at dette var en flykabin hvor samtlige ansikter gav uttrykk for alt fra ubehag til livredsel untatt dette ene, -mitt, som satt med nesen inn i flyvinduet og gliste fra øre til øre. Det skal også sies at bortsett fra kapteinens beroligende ord om at dette ikke var farlig, var min sidemanns misnøye med min åpenlyse glede, som av vedkommende ble tolket som hån mot mine medpassasjerer generelt og henne spesielt sin frykt antagelig det eneste som ble ytret i kabinen under denne reisen..

->  At jeg legger en solid dose innsats ned i å ha en flytende engelsk er en ting, men det er også en del områder der innlæringen kun har foregått på engelsk, slik at jeg innenfor disse områdene ikke behersker det norske språket bedre enn f.eks tysk (hvilket i mitt tilfelle tilsvarer det som måtte være igjen av en skoletysk hvis innlæring fortonte seg med en mildt sagt slunken interesse). Eksempelvis, kunne.jeg aldri hatt PC’en og/eller telefonen min på norsk, og ei heller programvaren jeg bruker. -Jeg skjønner rett og slett ikke en dritt!

Som seg hør og bør på kveldingen, rundes dagen av med et aldri så lite innblikk I det mindset som råder galskapen bak denne utgivelsen... 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går kveld startet jeg hva som er tiltenkt å bli en gjenganger på kveldingen, hvor jeg legger ut mine Insta-quotes, hvilke (mildt sagt) skiller seg greit ut m.h.t hva som er normen for disse for tiden.. Videre, er de alle representative for mitt mind_set, så ved å få med deg disse, får du et unikt innblikk I hva som foregår på innsiden av denne galskapens hatteholder.. (Gårsdagens innlegg, er forresten å finne HER.) 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I det dette bildet av klasse 3B fra årboka til Greåker videregående, årgang ‘atten-pil-og-bue’, dukker opp under et dykk ned i de tidligste Cloud-opplastningene mine, klarer jeg ikke å ta øynene vekk fra jenta ytterst til høyre på midtrekken. – Jenta jeg en gang var, liksom hun også er jenta jeg fremdeles er.. Jeg blir sittende der som fjetret med øynene festet på dette ansiktet , som fremdeles innehar noe av barndommens uskyld, men hvis eksistens alikevel ikke går lengre tilbake enn at det fremdeles føles som mitt. Jeg undres hva hun ville sagt dersom hun brått hadde tredt ut av bildet, og manifistert seg forran meg her jeg sitter nå, som den jenta jeg jeg en gang var av kjøtt og blod..(?) 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

At det er en rekke forhold rundt den personen hun skulle bli som ville ha sjokkert henne helt inn til kjernen av beinmargen, er hevet over enhver tvil. Hva jeg imidlertid tviler på om hun ville ha klart, er en tilgang til minnet.. Den jenta du ser her, er enda så velsignet fri for den slagkraftige søppelhaugen av en minneboks hvorfra det med gjevne mellomrom skytes ut ubehageligheter som forårsaker en emosjonell smerte som gjør utslag i en fysisk smerte tilsvarende den som ville fulgt av et slag i mellomgulvet av en tungvektsbokser i det de dundrer inn i bevisstheten.. Denne fremdeles iboende restansen av uskyld er unektelig hva jeg virkelig misunner henne..

Samtidig har hun kun få måneder igjen før det siste rasket som sitter igjen fra de ekstreme komplekser som preget pubertetsårene, så det føles også rett å la henne forbli i uvisshet om de hendelsene som venter henne rett rundt neste sving i det kommende året som i dag huskes som et av de største triumfenes år; For ikke bare vil den kommende russetiden utgjøre siste etappe på veien fra ‘andunge til svane’. Den ultimate ungpikedrømmen på den her tiden ligger også å venter der like bak. – Og på ubegripelig vis, er det nettopp vissheten om at dette, hennes mest relvrealiserende, og ikke minst euforiske opplevelse, liksom hennes livs bekreftelse -enda befinner seg i fremtiden, der den nå er rett før å skulle manifistere seg. Når det er sagt, burde vi unektelig hatt en alvorsprat, hun jeg var og hun jeg er, om det å gripe de muligheter du får. Hun skulle unektelig hatt et realt ‘rævspark’, hun der, da hun ikke kan sies å ha stort mer enn et barns selvstendighet. – En svakhet som vil ligge til grunn for hva som skal manifistere seg som en av de tingene hun skal angre mest…

Men hvordan ville hun reagert om hun brått fikk manifistere seg her i stuen hos sitt fremtidige ‘selv; Restaurantarbeider i permisjon grunnet en rådende pandemi, blogger og nyvalgt sekretær i styret for en av Nental helse Øst sine underavdelinger?.. Eller om vi virkelig begynner å skride utenfor ‘boksen; At hun vil forbli barnløs etter til slutt å ha innsett at den antatte endringen m.h.t lysten til å bli mor aldri ville komme? – Og kanskje mest av alt hvordan hun skal gli igjennom livet på lykke og fromme, nærmest blottet for de ambisjoner og mål de fleste vil si ligger i et menneskes natur. -At hennes to store svakheter; En tilnærmet altoverskyggende bedaglighet mixet med den tidligere nevnte så ødeleggende tiltaksløsheten skal bli skjellsettende for livets gang, på godt så vel som vondt.. På den ene siden, ser jeg at hun både vil føle stolthet over å ha hatt det i seg å gå mot strømmen, liksom en enorm lettelse over faktisk å ha styrt unna den A4 -tilværelsen som forlengst hadde manifistert seg i henne som selve skrekken.. Likeså ser jeg at hun vil oppleve sitt fremtidige som en tilsvarende skuffelse, preget som hun er av det ambisiøse skolemiljøet hun frekventerer, hvorpå det følger en distingt nedlatenhet ovenfor hva man som ungdom på trappene til å erobre verden, betrakter som lavstatusyrker..

Men mest av alt gir dette møte med mitt tidligere ‘jeg’ en god følelse av å ‘smelte sammen’ til det ene mennesket vi tross alt er..

Ja, da måtte jeg altså til slutt kapitulere.. Etter å  konsekvent ha unngått enhver situasjon som krever bruk av de klaustrofobiske ansiktsmaskene, kom situasjonen som ikke kunne unngås der det var maskeplikt.. Opplevelsen svarte så absolutt til for ventningene, for å si det sånn, da det føltes som det knapt var O2 nok til å holde de vitale organer i gang etter 2-3 åndedrag. At dette skulle bli ubehagelige 5 min, visste jeg jo alt om på forhånd, så her var intet nytt under solen. Hva jeg imidlertid ikke så komme, var denne looken her!..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og det værste er at dette ikke er tull, om jeg så aldri så mye ser ut som en tulling..

Som seg hør og bør i det skarpe sollyset, beholdt jeg solbrillene på helt frem til døren. Likeså måtte så dette munnbindet dras over de forskriftsmessige deler av trynesnylta i det jeg gikk over parkeringsplass og utearealer på vei inn i Rådhuset..

At normal-size for et voksent tryne kjentes en anelse stort på mitt., kom ikke som noen overraskelse. Men det var alikevel ikke større enn at det tilsynelatende satt forskriftsmessig.. Nå tar det jo ikke mer enn noen få sekunder å feste denne spuytt- og snørrkluten, slik at den var jo vel montert i det jeg skrår inn mot inngangsdøren, slik at jeg får glassdøren i front, hvorpå jeg altså facer speilbildet av den freakshow-versjonen av ‘selv som er gjenskapt på bildet over..

Jeg mener.. Seriøst, Norge!? Gir ikke dette her fritak på medisinsk grunnlag, så vet ikke jeg! Om det så ikke gjøres av hensyn til meg, bør man da vitterlig tenke på de stakkars barna som ellers vil risikere å bli traumatisert langt inn i beinmargen ved synet av noe slikt! Ett sted må da for guds skyld grensen gå..

Jeg ligger jo unektelig godt under gjennomsnittet (for å si det mildt) når det kommer til henvisninger til SoMe her på bloggen, så jeg tenkte det var på tide med en aldri så liten offentliggjøring av hvor jeg er å finne i disse kanalene.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På Instagram, er brukernavnet altså henriksengry. Dette er definitivt ikke en av de feedene hvor samtlige bilder glir i hverandre gjennom deres felles pudderrosa filter.. Her figurerer jeg, den firebeinte pøblen og siverse krimskrams i skjønn forening. *It’s not perfect, it’s me*.

Facebook, hvor brukernavnet er gry.henderiksen er min største kanal med rundt 2500 friends/followers. Ikke noe enorme greier, med andre ord, men det er liksom her alt av linkede blogginnlegg, og hva det ellers måtte være ‘samler seg’.

Snap-Chat, derimot, er SoMe-kanalen jeg vet jeg burde hatt.. -eller, jeg har jo forsåvidt en konto, men har bare ikke klart å engasjere meg i dette konseptet.. Tenker imidlertid jeg i det minste skal laste ned appen, og finne ut av hva nå det var som var brukernavnet mitt, så kanskje en dag..

I anledning ukens runde av TV2-serien ‘Sofa’, der panelet bla.a ser filmen ‘Bodyguard, har Vendela Kirsebom og Martine Lunde åpnet opp om sine egne opplevelser med stalkere. Nå kan jeg hverken skilte med forsiden på Sports Illustrated eller reality-deltagelse, men å bli belemret med en stalker, kan også jeg krysse av på ‘check-listen’.. 

Nå skal det sies at jeg i det store og hele opplevde ‘min’ stalker som slitsom og hinsides irriterende snarere enn en jeg var redd. At jeg kanskje burde ta situasjonen både ett og to hakk mer alvorlig enn jeg gjorde, begynte vel ikke å demre før jeg fikk se hvordan sjefen min reagerte i det han tok den mildt sagt intense ringingen sin fra kun å dreie seg om min telefon til å begynne å ringe og gnåle etter meg på jobben..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min stalker var altså en telefon-stalker, og min ‘omgang’ med vedkommedne, forløp typisk som følger; Han ringte, jeg trykket umiddelbart ‘avvis’, for så at han (åpenbart) trykket ‘repeat’ i bolker på vanligvis 40-50 ganger, for så at det pep inn meldinger om vi skulle treffes, etterfulgt av an ny ringerunde etter at meldingen ikke ble besvart. Det hendte selvsagt at jeg tokn til orde og gav ham det glatte lag, men det førte kun til en overfylt innboks av vekselsvis ‘sutrete’ og fornærmede/furtne avhandlinger, før vi var igang med samme tralten igjen..

Å forsøke seg med blokkering, så vel som skjulte telefonnummere viste seg også å være fullstendig fåfengt. Dessuten kom jeg etterhvert til at jeg faktisk foretrakk å ikke blokkere, da jeg ellers følte det mer usikkert hvor jeg ‘hadde ham’. Men selv om jeg til slutt fant det nødvendig å ta visse forholdsregler (lærte bla.a selvforsvar, som jeg trente med kompiser) slapp jeg heldigvis å gå rundt å være skikkelig redd slik som så mange andre lever i frykt for stalkeren sin.

Men ett sted må grensen gå, og for meg, gikk den i det han begynte å ringe jobben. Mens jeg holdt på å forgå av skam, for ikke snakke om at jeg, som på det tidspunktet var ganske så nyansatt, hadde skikkelig noia for å være hun der med de tvilsomme folka som ringer og forstyrrer de i arbeidet. Det skulle imidlertid vise seg at sjefen ikke så det helt på samme måten, da jeg ble tatt til side, og instendig bedt om å ta dette på alvor..

Nå ble det imidlertid ikke politiet som kom med formaninger om å stoppe virksomheten, da de i realiteten ikke får gjort en dritt så lenge det ikke foreligger trusler og den slags. Løsningen kom i grunnen av seg selv i det en nær venn fikk kloa i dette her.. Hva som ble  gjort og sagt (skreket) har jeg til dags dato ikke den ringeste anelse om. Alt jeg vet, er at telefoneringen opphørte innen uken var omme, for å si det sånn..

Solen har skint fra skyfri himmel hele dagen til ende, med vårens begynnende varme i strålene. -Denne søndagen var tilrettelagt for å innta et avslappet lynne med begynnende vårfornemmelser.. Men den skyfri himmelen til tross, har dette så visst ikke vært noen solskinnsdag. – Det har nemlig vært en helt elendig dag.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om årsaken til dagens elendige humør kun var relatert til hormonproduksjonen i eget hodefi, og derav ikke kunne relateres til noen ytre omstendigheteri som f.eks dårlig nytt, uhell eller annet elende, så har det alikevel en ytre årsak som er klar som dagen: De tunge dagene som har dukket opp med gjevne mellomrom det siste året, ble i dag oppjustert til et nytt nivå.. Et nivå som ikke levner noen tvil om hvilket skadepotensiale som ligger i det å leve under slike forhold som vi skruppelløst er blitt tvunget til å leve under et år til ende.

En vet jo ikke hvorvidt en skal le eller gråte i det enhver TV-kanal med respekt for seg selv viser tilbakeblikk til Statsminister Solbergs introduksjon av smittevernstiltakene, hvor hun med ansiktet lagt i de rette krisemaksimerte folder innledet med de berømmelige ordene; ‘De strengeste inngrep siden krigen’..,Forhåpentlig var utsagnet bare et virkemiddel for at folk skulle gjøre seg de tilsiktede assosiasjoner av skrekk, gru og unntakstilstand for å redde landet og forhåopentligvis en selv. Men den tyske okupasjonsmakten terroriserte da vitterlig ikke sivilbefolkningen ved å innføre besøksforbud, pålagt isolering i uker og måneder til ende med nada menneskelig kontakt what so ever! Forutsatt at en ikke bedrev smugling av diverse ting og tang over landegrensene, var det jo til og med tilnærmet fritt leiude for reisevirksomhet i årene med tyskerne og Quisling ved roret!..

Nå skal det jo sies at vi nordmenn var i en særstilling i forhold til folket tilhørende de fleste andre nasjonenene de fikk grafset til seg i løpet av de første krigsårene, men nå er det nå en gang norsk håndtering og levekår det er snakk om, og dermed blir dette selvsagt også hva en skal sammenligne med.

For all del.. Jeg mener på ingen måte at krigsårene var noen ‘walk in the park’! Det jeg imidlertid mener, er at den behandlingen som følger av den nåværende okupasjonsmakten overgår selv de restriksjoner som ble ilagt en under okupasjonstiden. Videre må det ogfså påpekes at dette er min subjektive opplevelse av hvordan smittevernstiltakene oppleves for meg i skrivende stund, hverken mer eller mindre. Jeg følte det var nødvendig å sette ord på de følelsene som råder på de tyngste dagene, da jeg vet at jeg ikke engang er i nærheten av de påkjenninger som dette koronadiktaturet er for de som virkelig sliter.. Forhåpentligvis vil majoriteten til slutt våkne av dvalen, og ikke lenger dilte etter den metaforiske bjellekua. Så lenge de styrende evner å besørge den nødvendige ballansen mellom scared shitless og et lys i en ende av tunellen som de forledes til å tro kun befinner seg en siste sluttspurt unna.. – Vel.. Det har den jo unektelig gjort i et helt år til ende, så..

Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har jo unektelig lært meg å kjenne som en person som er like easy-going som rett frem med en tidvis brutal ærlighet. Dette er også de to personlige egenskaper som i sin tid førte til at jeg kunne anse det som overveiende sannsynlig at jeg hadde de nødvendige egenskaper jeg mener kreves for å kunne bli en blogger. De nevnte egenskaper er med andre ord de som gjør at det som måtte komme av dritt i min retning på nett preller av som vann på gåsa. Men som kjent, er ingen ‘regel’ uten unntak, -heller ikke denne.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er unektelig et av de menneskene der ‘easy-going’ er blant dets aller fremste karakteristikker. Hva folk måtte si, mene og/eller kommentere til- eller om meg,, preller i grunnen av som vann på gåsa uten at jeg hverken lar meg fornærme eller affisere. Dvs.. Dette er så visst en sannhet, men dog med ett unntak:

(såkalte) ‘Komplimenter’ av typen ‘Du holder deg jo virkelig godt, da!..’ eller den ultimate værstingen; ‘Du er jo virkelig pen/flott for alderen!..’ Å treffe meg med ‘kompliment’ i denne kategorien, er ensbetydende med å dundre inn i den knappen som i nær sagt alle andre henseende er umulig å nå frem til. -Og i det en da har klart det kunststykket å komme opp med dette ene som treffer denne berømmelige ‘knappen’,, så treffer det imidlertid så til de grader!..

I praksis, innebærer dette at det ikke er snakk om å kunne holde noen maske, da jeg går rett i flat-mode, autopiloten (les;raseriet) tar over, og gjør vedkommende bitende oppmerksom på at enten så ser man bra ut, eller så gjør en det ikke. ‘Pen for alderen’, derimot, er det ingenting som heter! Det er ikke annet enn et elendig forsøk på å pakke inn  den fornærmelsen som ligger i det å gi uttrykk for at vedkommendes ytre i det minste ikke har rukket å falle fullstendig i fistel enda, i betydningen at en, om ikke annet, har litt igjen å gå på før den totalkollaps som er ståa for mange på din alder. er et faktum..

Dersom du er lur nok til å vite ditt eget beste, holder du kjeft dersom du ikke kan komplimentere uten at det følger et forbehold (et handicap) med i betraktningen, så får du i det minste ha baller nok til ærlig å si det som det er, typ;  ‘Du har jaggu en restanse igjen å gå på før du når totalkollapsen, du da!..’. Da er du, om ikke annet, i det minste levnet en mulighet til å kunne komme fra bombeutløsningen uten varige men..