I går kveld startet jeg hva som er tiltenkt å bli en gjenganger på kveldingen, hvor jeg legger ut mine Insta-quotes, hvilke (mildt sagt) skiller seg greit ut m.h.t hva som er normen for disse for tiden.. Videre, er de alle representative for mitt mind_set, så ved å få med deg disse, får du et unikt innblikk I hva som foregår på innsiden av denne galskapens hatteholder.. (Gårsdagens innlegg, er forresten å finne HER.)
I det dette bildet av klasse 3B fra årboka til Greåker videregående, årgang ‘atten-pil-og-bue’, dukker opp under et dykk ned i de tidligste Cloud-opplastningene mine, klarer jeg ikke å ta øynene vekk fra jenta ytterst til høyre på midtrekken. – Jenta jeg en gang var, liksom hun også er jenta jeg fremdeles er.. Jeg blir sittende der som fjetret med øynene festet på dette ansiktet , som fremdeles innehar noe av barndommens uskyld, men hvis eksistens alikevel ikke går lengre tilbake enn at det fremdeles føles som mitt. Jeg undres hva hun ville sagt dersom hun brått hadde tredt ut av bildet, og manifistert seg forran meg her jeg sitter nå, som den jenta jeg jeg en gang var av kjøtt og blod..(?)
At det er en rekke forhold rundt den personen hun skulle bli som ville ha sjokkert henne helt inn til kjernen av beinmargen, er hevet over enhver tvil. Hva jeg imidlertid tviler på om hun ville ha klart, er en tilgang til minnet.. Den jenta du ser her, er enda så velsignet fri for den slagkraftige søppelhaugen av en minneboks hvorfra det med gjevne mellomrom skytes ut ubehageligheter som forårsaker en emosjonell smerte som gjør utslag i en fysisk smerte tilsvarende den som ville fulgt av et slag i mellomgulvet av en tungvektsbokser i det de dundrer inn i bevisstheten.. Denne fremdeles iboende restansen av uskyld er unektelig hva jeg virkelig misunner henne..
Samtidig har hun kun få måneder igjen før det siste rasket som sitter igjen fra de ekstreme komplekser som preget pubertetsårene, så det føles også rett å la henne forbli i uvisshet om de hendelsene som venter henne rett rundt neste sving i det kommende året som i dag huskes som et av de største triumfenes år; For ikke bare vil den kommende russetiden utgjøre siste etappe på veien fra ‘andunge til svane’. Den ultimate ungpikedrømmen på den her tiden ligger også å venter der like bak. – Og på ubegripelig vis, er det nettopp vissheten om at dette, hennes mest relvrealiserende, og ikke minst euforiske opplevelse, liksom hennes livs bekreftelse -enda befinner seg i fremtiden, der den nå er rett før å skulle manifistere seg. Når det er sagt, burde vi unektelig hatt en alvorsprat, hun jeg var og hun jeg er, om det å gripe de muligheter du får. Hun skulle unektelig hatt et realt ‘rævspark’, hun der, da hun ikke kan sies å ha stort mer enn et barns selvstendighet. – En svakhet som vil ligge til grunn for hva som skal manifistere seg som en av de tingene hun skal angre mest…
Men hvordan ville hun reagert om hun brått fikk manifistere seg her i stuen hos sitt fremtidige ‘selv; Restaurantarbeider i permisjon grunnet en rådende pandemi, blogger og nyvalgt sekretær i styret for en av Nental helse Øst sine underavdelinger?.. Eller om vi virkelig begynner å skride utenfor ‘boksen; At hun vil forbli barnløs etter til slutt å ha innsett at den antatte endringen m.h.t lysten til å bli mor aldri ville komme? – Og kanskje mest av alt hvordan hun skal gli igjennom livet på lykke og fromme, nærmest blottet for de ambisjoner og mål de fleste vil si ligger i et menneskes natur. -At hennes to store svakheter; En tilnærmet altoverskyggende bedaglighet mixet med den tidligere nevnte så ødeleggende tiltaksløsheten skal bli skjellsettende for livets gang, på godt så vel som vondt.. På den ene siden, ser jeg at hun både vil føle stolthet over å ha hatt det i seg å gå mot strømmen, liksom en enorm lettelse over faktisk å ha styrt unna den A4 -tilværelsen som forlengst hadde manifistert seg i henne som selve skrekken.. Likeså ser jeg at hun vil oppleve sitt fremtidige som en tilsvarende skuffelse, preget som hun er av det ambisiøse skolemiljøet hun frekventerer, hvorpå det følger en distingt nedlatenhet ovenfor hva man som ungdom på trappene til å erobre verden, betrakter som lavstatusyrker..
Men mest av alt gir dette møte med mitt tidligere ‘jeg’ en god følelse av å ‘smelte sammen’ til det ene mennesket vi tross alt er..
Ja, da måtte jeg altså til slutt kapitulere.. Etter å konsekvent ha unngått enhver situasjon som krever bruk av de klaustrofobiske ansiktsmaskene, kom situasjonen som ikke kunne unngås der det var maskeplikt.. Opplevelsen svarte så absolutt til for ventningene, for å si det sånn, da det føltes som det knapt var O2 nok til å holde de vitale organer i gang etter 2-3 åndedrag. At dette skulle bli ubehagelige 5 min, visste jeg jo alt om på forhånd, så her var intet nytt under solen. Hva jeg imidlertid ikke så komme, var denne looken her!..
Og det værste er at dette ikke er tull, om jeg så aldri så mye ser ut som en tulling..
Som seg hør og bør i det skarpe sollyset, beholdt jeg solbrillene på helt frem til døren. Likeså måtte så dette munnbindet dras over de forskriftsmessige deler av trynesnylta i det jeg gikk over parkeringsplass og utearealer på vei inn i Rådhuset..
At normal-size for et voksent tryne kjentes en anelse stort på mitt., kom ikke som noen overraskelse. Men det var alikevel ikke større enn at det tilsynelatende satt forskriftsmessig.. Nå tar det jo ikke mer enn noen få sekunder å feste denne spuytt- og snørrkluten, slik at den var jo vel montert i det jeg skrår inn mot inngangsdøren, slik at jeg får glassdøren i front, hvorpå jeg altså facer speilbildet av den freakshow-versjonen av ‘selv som er gjenskapt på bildet over..
Jeg mener.. Seriøst, Norge!? Gir ikke dette her fritak på medisinsk grunnlag, så vet ikke jeg! Om det så ikke gjøres av hensyn til meg, bør man da vitterlig tenke på de stakkars barna som ellers vil risikere å bli traumatisert langt inn i beinmargen ved synet av noe slikt! Ett sted må da for guds skyld grensen gå..
Jeg ligger jo unektelig godt under gjennomsnittet (for å si det mildt) når det kommer til henvisninger til SoMe her på bloggen, så jeg tenkte det var på tide med en aldri så liten offentliggjøring av hvor jeg er å finne i disse kanalene..
På Instagram, er brukernavnet altså henriksengry. Dette er definitivt ikke en av de feedene hvor samtlige bilder glir i hverandre gjennom deres felles pudderrosa filter.. Her figurerer jeg, den firebeinte pøblen og siverse krimskrams i skjønn forening. *It’s not perfect, it’s me*.
Facebook, hvor brukernavnet er gry.henderiksen er min største kanal med rundt 2500 friends/followers. Ikke noe enorme greier, med andre ord, men det er liksom her alt av linkede blogginnlegg, og hva det ellers måtte være ‘samler seg’.
Snap-Chat, derimot, er SoMe-kanalen jeg vet jeg burde hatt.. -eller, jeg har jo forsåvidt en konto, men har bare ikke klart å engasjere meg i dette konseptet.. Tenker imidlertid jeg i det minste skal laste ned appen, og finne ut av hva nå det var som var brukernavnet mitt, så kanskje en dag..
I anledning ukens runde av TV2-serien ‘Sofa’, der panelet bla.a ser filmen ‘Bodyguard, har Vendela Kirsebom og Martine Lunde åpnet opp om sine egne opplevelser med stalkere. Nå kan jeg hverken skilte med forsiden på Sports Illustrated eller reality-deltagelse, men å bli belemret med en stalker, kan også jeg krysse av på ‘check-listen’..
Nå skal det sies at jeg i det store og hele opplevde ‘min’ stalker som slitsom og hinsides irriterende snarere enn en jeg var redd. At jeg kanskje burde ta situasjonen både ett og to hakk mer alvorlig enn jeg gjorde, begynte vel ikke å demre før jeg fikk se hvordan sjefen min reagerte i det han tok den mildt sagt intense ringingen sin fra kun å dreie seg om min telefon til å begynne å ringe og gnåle etter meg på jobben..
Min stalker var altså en telefon-stalker, og min ‘omgang’ med vedkommedne, forløp typisk som følger; Han ringte, jeg trykket umiddelbart ‘avvis’, for så at han (åpenbart) trykket ‘repeat’ i bolker på vanligvis 40-50 ganger, for så at det pep inn meldinger om vi skulle treffes, etterfulgt av an ny ringerunde etter at meldingen ikke ble besvart. Det hendte selvsagt at jeg tokn til orde og gav ham det glatte lag, men det førte kun til en overfylt innboks av vekselsvis ‘sutrete’ og fornærmede/furtne avhandlinger, før vi var igang med samme tralten igjen..
Å forsøke seg med blokkering, så vel som skjulte telefonnummere viste seg også å være fullstendig fåfengt. Dessuten kom jeg etterhvert til at jeg faktisk foretrakk å ikke blokkere, da jeg ellers følte det mer usikkert hvor jeg ‘hadde ham’. Men selv om jeg til slutt fant det nødvendig å ta visse forholdsregler (lærte bla.a selvforsvar, som jeg trente med kompiser) slapp jeg heldigvis å gå rundt å være skikkelig redd slik som så mange andre lever i frykt for stalkeren sin.
Men ett sted må grensen gå, og for meg, gikk den i det han begynte å ringe jobben. Mens jeg holdt på å forgå av skam, for ikke snakke om at jeg, som på det tidspunktet var ganske så nyansatt, hadde skikkelig noia for å være hun der med de tvilsomme folka som ringer og forstyrrer de i arbeidet. Det skulle imidlertid vise seg at sjefen ikke så det helt på samme måten, da jeg ble tatt til side, og instendig bedt om å ta dette på alvor..
Nå ble det imidlertid ikke politiet som kom med formaninger om å stoppe virksomheten, da de i realiteten ikke får gjort en dritt så lenge det ikke foreligger trusler og den slags. Løsningen kom i grunnen av seg selv i det en nær venn fikk kloa i dette her.. Hva som ble gjort og sagt (skreket) har jeg til dags dato ikke den ringeste anelse om. Alt jeg vet, er at telefoneringen opphørte innen uken var omme, for å si det sånn..
Solen har skint fra skyfri himmel hele dagen til ende, med vårens begynnende varme i strålene. -Denne søndagen var tilrettelagt for å innta et avslappet lynne med begynnende vårfornemmelser.. Men den skyfri himmelen til tross, har dette så visst ikke vært noen solskinnsdag. – Det har nemlig vært en helt elendig dag..
Selv om årsaken til dagens elendige humør kun var relatert til hormonproduksjonen i eget hodefi, og derav ikke kunne relateres til noen ytre omstendigheteri som f.eks dårlig nytt, uhell eller annet elende, så har det alikevel en ytre årsak som er klar som dagen: De tunge dagene som har dukket opp med gjevne mellomrom det siste året, ble i dag oppjustert til et nytt nivå.. Et nivå som ikke levner noen tvil om hvilket skadepotensiale som ligger i det å leve under slike forhold som vi skruppelløst er blitt tvunget til å leve under et år til ende.
En vet jo ikke hvorvidt en skal le eller gråte i det enhver TV-kanal med respekt for seg selv viser tilbakeblikk til Statsminister Solbergs introduksjon av smittevernstiltakene, hvor hun med ansiktet lagt i de rette krisemaksimerte folder innledet med de berømmelige ordene; ‘De strengeste inngrep siden krigen’..,Forhåpentlig var utsagnet bare et virkemiddel for at folk skulle gjøre seg de tilsiktede assosiasjoner av skrekk, gru og unntakstilstand for å redde landet og forhåopentligvis en selv. Men den tyske okupasjonsmakten terroriserte da vitterlig ikke sivilbefolkningen ved å innføre besøksforbud, pålagt isolering i uker og måneder til ende med nada menneskelig kontakt what so ever! Forutsatt at en ikke bedrev smugling av diverse ting og tang over landegrensene, var det jo til og med tilnærmet fritt leiude for reisevirksomhet i årene med tyskerne og Quisling ved roret!..
Nå skal det jo sies at vi nordmenn var i en særstilling i forhold til folket tilhørende de fleste andre nasjonenene de fikk grafset til seg i løpet av de første krigsårene, men nå er det nå en gang norsk håndtering og levekår det er snakk om, og dermed blir dette selvsagt også hva en skal sammenligne med.
For all del.. Jeg mener på ingen måte at krigsårene var noen ‘walk in the park’! Det jeg imidlertid mener, er at den behandlingen som følger av den nåværende okupasjonsmakten overgår selv de restriksjoner som ble ilagt en under okupasjonstiden. Videre må det ogfså påpekes at dette er min subjektive opplevelse av hvordan smittevernstiltakene oppleves for meg i skrivende stund, hverken mer eller mindre. Jeg følte det var nødvendig å sette ord på de følelsene som råder på de tyngste dagene, da jeg vet at jeg ikke engang er i nærheten av de påkjenninger som dette koronadiktaturet er for de som virkelig sliter.. Forhåpentligvis vil majoriteten til slutt våkne av dvalen, og ikke lenger dilte etter den metaforiske bjellekua. Så lenge de styrende evner å besørge den nødvendige ballansen mellom scared shitless og et lys i en ende av tunellen som de forledes til å tro kun befinner seg en siste sluttspurt unna.. – Vel.. Det har den jo unektelig gjort i et helt år til ende, så..
Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har jo unektelig lært meg å kjenne som en person som er like easy-going som rett frem med en tidvis brutal ærlighet. Dette er også de to personlige egenskaper som i sin tid førte til at jeg kunne anse det som overveiende sannsynlig at jeg hadde de nødvendige egenskaper jeg mener kreves for å kunne bli en blogger. De nevnte egenskaper er med andre ord de som gjør at det som måtte komme av dritt i min retning på nett preller av som vann på gåsa. Men som kjent, er ingen ‘regel’ uten unntak, -heller ikke denne..
Jeg er unektelig et av de menneskene der ‘easy-going’ er blant dets aller fremste karakteristikker. Hva folk måtte si, mene og/eller kommentere til- eller om meg,, preller i grunnen av som vann på gåsa uten at jeg hverken lar meg fornærme eller affisere. Dvs.. Dette er så visst en sannhet, men dog med ett unntak:
(såkalte) ‘Komplimenter’ av typen ‘Du holder deg jo virkelig godt, da!..’ eller den ultimate værstingen; ‘Du er jo virkelig pen/flott for alderen!..’ Å treffe meg med ‘kompliment’ i denne kategorien, er ensbetydende med å dundre inn i den knappen som i nær sagt alle andre henseende er umulig å nå frem til. -Og i det en da har klart det kunststykket å komme opp med dette ene som treffer denne berømmelige ‘knappen’,, så treffer det imidlertid så til de grader!..
I praksis, innebærer dette at det ikke er snakk om å kunne holde noen maske, da jeg går rett i flat-mode, autopiloten (les;raseriet) tar over, og gjør vedkommende bitende oppmerksom på at enten så ser man bra ut, eller så gjør en det ikke. ‘Pen for alderen’, derimot, er det ingenting som heter! Det er ikke annet enn et elendig forsøk på å pakke inn den fornærmelsen som ligger i det å gi uttrykk for at vedkommendes ytre i det minste ikke har rukket å falle fullstendig i fistel enda, i betydningen at en, om ikke annet, har litt igjen å gå på før den totalkollaps som er ståa for mange på din alder. er et faktum..
Dersom du er lur nok til å vite ditt eget beste, holder du kjeft dersom du ikke kan komplimentere uten at det følger et forbehold (et handicap) med i betraktningen, så får du i det minste ha baller nok til ærlig å si det som det er, typ; ‘Du har jaggu en restanse igjen å gå på før du når totalkollapsen, du da!..’. Da er du, om ikke annet, i det minste levnet en mulighet til å kunne komme fra bombeutløsningen uten varige men..
Norsk eetterkrigsbarn som jeg er, født i en tid hvor oljefunnene i Nordsjøen poppet opp som paddehatter, og den nasjonale formuen vokste i hastigheter, kom jeg, som seg hør og bør til verden med den berømte sølvsjeen godt stappet ned i halsen. Unge Henriksen vokste med andre ord opp i et ‘møblert hjem’ med et sett foreldre som fra første stund la sjelen sin i å forme oss til to veloppdragne krapyl der man takket for maten, utviste takknemmelighet for det som ble gjort for oss, og at vi bare kunne glemme å skrike oss til noe som helst. I ettertid, er det imidlertid fremkommet ting og tang som fikk meg til å undres; Ble jeg rett og slett for godt oppdratt for mitt eget beste?..
Hva som først fikk meg inn på denne tanken, var faktisk små drypp som fremkom av samtaler med kvinnen som sto i bresjen for min opplæring innen adferd, oppførsel og sosiale spilleregler, Karin M. Henriksen, alias min mor, Mamma. Den mest sjelsettende episoden, var da det fremkom at hun hadde takket nei til invitasjoner til sydenferier med gratis opphold hos bekjente som hadde hus i ved et eller annet strandparadis fordi det ble litt for stedbundet eller hva nå det var. Årsaken er vitterlig ikke det relevante her, da jeg var rystet langt inn i beinmargen av at dette kvinnemenneske hvorfra all min iboende ydmykhet stammer fra kunne utvise en så graverende utakknemlighet som å takke nei til noen som gjorde noe så snilt for henne! ‘Bare det å være ønsket, er jo vitterlig ikke noe å ta for gitt, mamma’, husker jeg at jeg hvinte i tilnærmet harnisk.. ‘-Det er jo DU som har tattovert det her inn i bevisstheten min gjennom barneoppdragelsen!’
Joda, moder’n måtte innrømme det, hvorpå jeg la saken død i det jeg fnyste at jeg var rett og slett for veloppdratt for mitt eget meste..
Men det er jo slettes ikke bare som det voksne barnet i møte med sine foreldre som mennesker med en ditto feilbarlighet og brudd på egen lære det har fremkommet tegn på en overdrevenveloppdratthet. Et prakteksempel i så måte, er hva som må sies å være tilnærmet en besettelse av å takke for maten.. Å forlate bordet uten å takke for maten jeg er blitt servert, er for meg ‘right up there’ med sånt som å spise maten bed hendene og slike ting som en rett og slett bare ikke gjør. Dette har jo unektelig frembragt noen forsøkt tilbakeholdte flir på jobben. Som seg hør og bør på en restaurant, får vi jo et måltid pr skift, hvilket jeg har for vane å ta etter jeg er ferdig for dagen. I det dette somregel sammenfaller med stenging, er det jo ikke gitt at kokkene befinner seg på kjøkkenet, hvorpå jeg ikke forlater åstedet før begge kokker er funnet og takket for maten.
Videre, har det jo seg slik at jeg også har denne røffe siden som gjerne gir seg uttrykk i form av en ‘uparfymert’ språkbruk og en blandt mine bekjente berømmelig evne til å kalle en spade for en spade, for å si det sånn. Ei heller er jeg jo fri for temperament, så det hender jo at disse to motstridende sidene smelter sammen, som i det noen f,eks opptrer ufint mot butikkpersonalet på dager lunten min er kort.. Da får de brått passet påskrevet av et grettent ‘selv’ som syrlig henvender seg med et ‘Hva behager!.. Det må da for faen gå an å utvise et minstemål av sivilisert fremferd her, eller!? – Alvorlig talt, altså..’
Selv om jeg forlengst har startet prosessen med å forberede meg på at den nåværende situasjonen med lock-downs og lovpålagt isolering vil kunne holde frem til både stab og restaurant forlengst har gått inn i historien, så tilrettelegger vi i det minste for det motsatte; At vi innen overskuelig fremtid atter igjen skal få ile rundt å betjene gjester i en fullsatt restaurant.. Og jobben med å besørge at vi på den eventuelle frigjøringsdagen kommer oss opp fra koronaglemselens slør, hviler i stor grad på meg, da jeg i tillegg til å være en del av serveringspersonalet også har ansvaret for alt fra menyoppsett og markedsføringsmatriell til web-sidebygging. Og her finnes også årsaken til at jeg nå er rimelig sent på banen hva bloggen angår..
I presisert utgave, betyr dette at jeg har brukt store deler av dagen til å lage utkast til uteskilt verdig en restaurant med respekt for seg selv. Selv kan jeg ikke si annet enn at jeg faktisk er ganske så godt fornøyd med egen innsats her, samtidig som jeg er småspent på hvordan min kunstneriske portrettering av sjefen vil mottas (hehe)..
Det endelige produktet blir jo praktisk talt aldri identisk med det utkastet som først blir presentert, men forhåpentligvis så faller det i smak slik at den plakaten som vil ende opp med å pryde inngangspartiet, vil være noe tilnærmet dette her..
Så lenge det er liv, er det håp, sies det jo så fint, og all den rådende elendighet til tross, så bestrebert jeg meg på å være meg bevisst på det gode som følger at det fremdeles er en god posjon liv igjen i den her restauranten, i det den er en veletablert drift i selveide lokaler. Hva som vil stå igjen den dagen dette (forhåpentligvis) er over hos våre kolleger i byen (altså Oslo), tør jeg imidlertid ikke engang å tenke på. Så vidt jeg kan begripe, kan jeg nemlig ikke se hvordan noe innen restaurant- og utelivsbransjen med tilhørighet i hovedstaden skal kunne overleve denne perioden. For mens mannen i gata er gitt den illusjon at landets virksomheter skal besørges gjennom statlig dekkede løpende utgifter, mens den brutale sannheten er at denne proklamerte sikringen av drift ikke er stort annet enn et luftslott (fra kjeller til loft). Jeg mener.. Når til og med jeg, med det utgangspunktet jeg har i form av manglende tiltro til de styrende hva smittevern og koronahåndtering angår, ble fullstendig ‘dumstruck’ av sjokk i det jeg fikk fortalt hvordan denne bedriftsstøtten i realiteten fungerer, så sier vel det det meste..
Som en del av dere sikkert fikk med dere i innlegget Nå skal gjøkeredet styre asylet! på tirsdag, har jeg altså, på forespørsel, romlet meg inn i styret til Mental helse Øst, hvor jeg etter alt å dømme skal ikle jobben som kasserer/regnskapsfører. Da jeg senere denne dagen skule ta del i mitt første styremøte, klikket jeg meg inn på linken til det digitale møtelokalet, som seg hør og bør i disse koronatider, med et altoverskyggende mål for øyet: Å ydmykt ligge lavt og lytte til de øvrige møtedeltagerne i samtlige av de sakene som var på agendaen, hvorpå nebbet KUN skulle åpnes ved forespørsel/henvendelse. Om det så skulle bli med denne ene gangen i løpet av mitt liv; Nå måtte jeg da for en forbannet gangs skyld kunne klare å holde de meninger jeg garantert ville danne meg underveis inne!..
Men klarte jeg det? – NEI! Ikke engang i et selskap som dette, lot det seg altså gjøre for meg å holde brødsaksen lukket.. Siden møtet åpnet med en introduksjon av meg, skulle jeg jo selvsagt ta ordet i min munn under denne seansen. Da min tid i oppmerksomhetens sentrum var omme, og turen var kommet til sakene på agendaen, hvorpå min oppgave som fungerende møtesekretær var å notere de bestemmelser som ble gjort, holdt jeg hevd gjennom de første to punktene. Sannheten er at det i bunn og grunn var den tid det tok å komme såpass i siget hva notatføringen med ditto henvisninger til de respektive oppføringer i møteagendaen at det ikke var altoppslukende hva fokus angikk, slik at det ble rom for å ta inn over meg det som ble sagt.
– Og med denne gjenvundne evnen til å ta til meg de synspunkter som fremkommer i det noe er oppe til diskusjon, ja da gikk det rett åt skogen med alt som var av både ydmykhet og gode prinsipper, for å si det sånn.. Det eneste jeg kan si til egen begunstigelse i hht den oppsatte linjen jeg skulle holde, er at jeg i det minste klarte å utvise såpass med selvbeherskelse at jeg var mindre bardus i hht fremleggelsen av disse meningene som jeg da ikke evnet å holde inne med alikevel. Det er iallfall noe!
I full kapitulasjon m.h.t å innse at jeg rett og slett ikke er fysisk i stand til å holde kjeft, klarte jeg heller ikke la vær å fiske etter hint om hvordan min i aller høyeste grad delaktige styredebut var blitt mottatt da jeg etter seansen var slutt kom på tomannshånd med personen bak hva jeg ynder å kalle denne head-huntingen av ‘yours truely’. Selv om skammen over manglende selvdisiplin og troskap mot egne prinsipper var relativt uberørt av svaret på dette spørsmålet, var derimot lettelsen påtagelig da min, atter igjen, i overkant høye profil, viste seg å ha blitt svært så godt mottatt mottatt! Derav er målet videre nå å gå all in for et likeså ydmyk presentasjon i det jeg uttrykker mine hjertens meninger. – For det må da i det minste kunne gå an, selv for meg!?..
