I Norge, så vel som i vesten for øvrig, råder det per definisjon ‘full ytringsfrihet’. Like fullt, er det til stadighet folk som blir alt fra anmodet til regelrett pålagt å beklage- og/eller trekke tilbake uttalelser som bryter med strikte politisk korrekte rammer og retningslinjer. I tillegg, har nær sagt samtlige plattformer oppsatte rammebetingelser for hvilke ytringer som ikke tillates. – Og som om ikke det var nok, har også lovverket gått inn og satt begrensninger, hvorpå de har tatt seg friheten av å omgå grunnlovens bestemmelser ved å definere hva som er for meningsytringer å være. Betyr dette at vi nå ser begynnelsen på slutten på ytringsfriheten, og hvem er det så som til syvende og sist skal fastsette grensene for hva som kan ytres i det offentlige rom?
De begrensninger loven har gitt i hht hatytringer og den slags, syntes i utgangspunktet å være en positiv innføring, i form av at folk med dette blir lovbeskyttet mot slikt som diskriminering og mobbing/hets på grunnlag av etnisitet, sexuell legning, osv. Problemet er imidlertid at i det en begynner å gjøre avskjæringer i hht grunnlovsgitte rettigheter, hvor nobelt det enn må syntes i utgangspunktet, er at i det en først er begynt, later det til å fortsette ved at det hele tiden blir avskåret bitte små biter av den respektive rettigheten, slik at den etter x-antall år vil være ganske så amputert i forhold til hva den omfattet i utgangspunktet.
Så lenge bitene som tas er små nok, og det følger en begrunnelse folk vegrer seg for å motsette seg med. Et prakteksemplar i så måte, er hvordan forbudet mot statlig overvåkning er blitt ‘gnagd’ ned til det ugjenkjennelige i forhold til hvordan denne beskyttelsen i utgangspunktet virket. Den tilhørende parolen om at “har du intet å skjule, har du intet å frykte” har forståelig nok vist seg som den reneste knock-out maskinen for alt som måtte være av murrende misnøye om at det skjer stadige innskrenkninger i hht vår grunnlovsgitte beskyttelse av privatlivets fred. – For er du negativ til slikt som politiovervåkning, må jo det bare bety at du har noe lovstridig å skjule, må vite!..
Det er med andre ord alfa og omega at en går inn på denne tematikken på et prinsipielt grunnlag. For om en ikke er seg dette bevisst, er en praktisk talt dømt til å la seg forme av de edle begrunnelsene som gis i hht disse avgrensningene i det det første inngripen gjøres. For selvsagt er det flott at lovverket beskytter folket mot diskriminering, hets og hat!
Greia er imidlertid at det ikke finnes en ting i denne verden som kommer i sort eller hvitt. Absolutt alle ‘issues’ avstedkommer i en eller annen gråtone. Ja, det finnes de som har så sterk overvekt på den ene eller andre siden at de er tilnærmet kullsorte eller kritthvite, men det finnes alltid ett eller annet som heller i den motsatte retning, om enn hvor bagatellmessig den måtte syntes. Ergo er ei heller de ansett klareste goder, slik som demokrati og ytringsfrihet frie for negativer, og hva ytringsfriheten angår, er negativen nettopp det at det i denne rettigheten også ligger en frihet til å fremme ytringer som for folk flest oppleves som regelrett avskyelige.
Skal vi ha ytringsfrihet, er vi faktisk nødt til å ta med hele ‘pakka’, med alt hva dette innebærer. For i det man fra myndigheters hold, så vel som ved innføringen av strenge politisk korrekte rammer, begynner å sette rammebetingelser for hva som kan aksepteres og ei, så kan vi ikke lenger sies å ha full ytringsfrihet. Da er vi faktisk nødt til å ta for oss spørsmålet om hvem som skal inneha retten til å bestemme hva det skal være greit, og hva det ikke skal være greit å fremme av ytringer i det offentlige rom.
Nå skal lovverket selvsagt beskytte folket mot mobbing og hets, men dette er de faktisk nødt til å gjøre innenfor det øvrige lovverket, for den grunnleggende rettigheten til fritt å kunne ytre seg, den kan vi faktisk ikke tillate at det tukles med, da dette er ensbetydende med å tukle med selve det fundamentet vår nasjon er bygget på.
