Man skal ikke lenger enn et års tid tilbake, så var jeg ‘happy as a horse’ bare jeg kom blant de 100 på topplisten.. For en måned eller to tilbake, var topp 50 huge mens topp 70 var helt OK. I dag, derimot, råder det misnøye av kriseformat for ikke å være blant topp 40.. Jeg evner kun å glede meg over fremgang i typ 15 minutter før kravene for å bli fornøyd med egen innsats øker.. Vil jeg noen gang kunne bli fornøyd? – Og er denne kravstorheten mht egen innsats og prestasjoner nødvendigvis negativ?..
For å ta det første først, so to speak; Når jeg først kommer inn i ambisjon/konkurransemodus, kan det meget vel være at jeg aldri vil bli (varig) fornøyd med der jeg er. Om så den dagen skulle komme hvor jeg kicker kokken av tronen, så vil sannsynligvis besøkstallene ta over for plasseringen..
Jeg er generelt sånn ‘enten eller’ hva konkurranseinnstilling og ambisjoner angår; Enten gir jeg totalt blaffen (og da som seg hør og bør gjerne på områder som for de fleste syntes uforståelig), eller så er det ikke måte på.. I det konkurransemennesket kommer frem, er det kun en ting som gjelder; Å vinne! Da kommer toppidrettsutøveren i meg frem, noe som tidvis har vist seg regelrett slitsomt. Eksempelvis, har jeg innsett at jeg bare må holde meg unna de fleste kortspill. Årsaken, er rett og slett at sånt som en feilvurdering i ‘Amerikaner’ gjerne tar fra meg nattesøvnen, i det det ligger og gnager ar ‘jeg kunne være så dum’, sammen med selve tapet. I denne modusen er enhver annenplass tap, bare sånn for å illustrere hvor listen ligger..
Men hva angår sånt som bloggen, ser jeg imidlertid annerledes på saken. Som karriæremennesker sikter stadig høyere i hierarkiet innen faget sitt, så har dette her slått til som noe jeg ønsker å dra så langt som rå er. Jeg higer etter å nå ut til stadig flere mennesker. Uten ambisjoner i denne retningen, ville det å bli hensatt til ‘den lange og harde vei’ opp og frem, ført til at bloggen ville vært lagt død for lengst. Som sagt; Når jeg ikke har ambisjoner på et område, blir jeg til gjengjeld fullstendig likegyldig.
Det spesielle med bloggingen, er imidlertid at ambisjonene har ligget å ‘ulmet’ på et moderat nivå helt til nylig, og det er helt OK. Det er denne driven som kan gi den nødvendige kreativiteten til å skape et stadig bedre produkt, som igjen vil føre til at jeg når ut til et stadig større publikum.
I det jeg scroller meg nedover dagens nyhetsoppslag, bråstopper jeg ved en artikkel der jeg kjenner blodet begynner å koke bare ved å lese overskriften.. – Og ganske så riktig.. Her har en fyr blitt fratatt sertifikatet pga. at han ble ansett for trolig til å kjøre i ruset tilstand. Altså.. Han hadde aldri blitt tatt for fyllekjøring, – han hadde ikke engang vært under mistanke for sådan, men allikevel fratas han lappen fordi de anser ham TROLIG til å gjøre det en eller annen gang! Det eneste fyren hadde gjort seg skyldig i, var å oppsøke hjelp i det han innså at alkoholforbruket var gått over styr..
Nå har det seg nemlig sånn at jeg kjenner folk som har vært utsatt for akkurat det samme, slik at lunten allerede var tent i forhold til dette her. En av disse, kjenner jeg meget godt, og kan dermed si med sikkerhet at vedkommende aldri har tatt i et bilratt uten å være klinkende edru. Om det var aldri så mange vitner som kunne underskrive på akkurat det samme, så påberopte man seg åpenbart en synskhet verden aldri har sett maken til på det høyere hold, i det de sto last og brast ved sin forhåndsdom med ditto straff..
Først nektet jeg å tro det jeg hørte.. I Norge er det da vitterlig grunnlovbestemt at ingen skal kunne straffes uten (rettskraftig) lov og dom!
Her vil vel en kverulant kunne innvende at denne var innfridd i det man fikk en rettskraftig dom på at vedkommende var trolig til å begå en spesifikk forbrytelse i fremtiden basert på ditt og datt, men det holder vitterlig ikke vann..
Årsaken finner vi ved og helt enkelt gå inn på det som er formålet med den respektive bestemmelsen: Hva var det forfatterne ønsket å oppnå med denne loven? – Hva er den ment å skulle beskytte oss mot? Svaret vil jeg jo tro er åpenbart for alle og enhver: Denne bestemmelsen har som hensikt å forhindre justismord, -at folk ikke blir uskyldig dømt, liksom at de ikke forhåndsdømmes. Ergo så bryter lovens lange arm selveste grunnloven i det de fratar folk lappen fordi de anser det sannsynlig at de på ett eller annet tidspunkt vil gjøre seg skyldig i å kjøre i ruset tilstand!.. – Så hvorfor i heiteste er det ingen som slår ned på dette her!? – Nei, det lurer jeg også på! Det er jo fullstendig forkastelig!
For å illustrere akkurat hvor galt dette er, så tilsier denne logikken at man skal sperre unge som har vokst opp i et belastede miljø inne i det de bikker den kriminelle lavalder, da disse statistisk sett er mest trolig til å begå alvorlige forbrytelser i fremtiden. Likeså må samtlige innvandrere med muslimsk bakgrunn mellom 15 og 30 år arresteres pronto i det de lander på Gardermoen, grunnet at de faller uheldig ut på statistikken! – Give me a break, liksom..
Åh herre min skaper, tenker jeg i det det går opp for meg hvor dagens trekning har ført meg. ‘Nå er jeg ute på tynn is, her’.. For hvordan skal jeg, JEG!, som aldri har ønsket å få barn i det hele tatt, forholde meg til hva som viser seg og være en livsstilblogg av en 7(!) barnsmor!?
Gudsjelov, så beroliges jeg i det jeg får se at overskriften i det siste innlegget går på at småbarn er en utfordring for parforholdet; ‘Altså blir jeg på det rene med at dama i det minste er hakket mer menneskelig enn ‘mor’ i Anne-Cath Westlys barnebok Mormor og de 8 ungene, der alt bare er supernice og hjemmekoselig 24/7. Selv ikke Morten minstemann på 2 år gråt en eneste gang igjennom den ‘ørten’ bøker lange bokserien!
For selv om innlegget er et annonseinnlegg for nettjenesten ‘Parweb’ tror jeg på historien hun forteller i innlegget. – Et helt vanlig hverdags-scenarie, vil jeg tro, der hun og mannen setter seg til for å se en serie de følger med på etter at alle ungene tilsynelatende er vel i seng. Disse barna, viser det seg, er (gudskjelov, må det vel være lov å si) hakket mer utfordrende å ha med å gjøre enn de åtte som i Anne-Cath Westlys fantasiverden flytter fra en ett-roms i Oslo sentrum og langt pokker-i-vold ut i skogen. I virkelighetens verden, så får en knapt satt rumpa i sofaen før baby-calling med ditto ungeskrik setter en effektiv stopper for voksentiden. Derav har vi to foreldre som viser seg såpass menneskelige at det uttrykkes en viss amperhet fra den som ender med å tape den psykologiske bruduljen, og derav må ta seg av det respektive avkommet. Jeg tror henne så absolutt når hun sier de benytter denne tjenesten som kort fortalt dreier seg om parterapi på nett. Jeg mener.. Om de ikke hadde hatt noen hjelpemidler i hht forholdet seg i mellom, går jeg ut i fra at de ville vært ex-mann og ex-kone for lengst!..
Jeg blar meg videre nedover, og får bekreftet at dette siste innlegget representerer gjennomgangstonen i bloggen. Dette er ikke virkelighetens svar på ‘mor og far’ i nevnte bokserie fra min egen barndom, men mennesker av kjøtt og blod som bare har endt opp med å få et, for meg, uhorvelig antall barn, -og da snakker vi altså helt normale barn med alt hva det innebærer. At de i det hele tatt er mennesker, gjør de jo til noe tilsvarende ‘supermennesker’ i mine øyne, men tanke på at jeg selv ikke ser hvordan jeg skulle kunne overleve søvnmangel og styr med ett engang!
Konklusjonen er altså at dette er en superb blogg for alle som har- eller er interessert i tema barn og familieliv. Her gis et ærlig bilde av hvordan livet som småbarnsforeldre er av ei som åpenbart elsker familien sin over alt på jord, samtidig som hun er ærlig om utfordringene som følger.
Jeg tenkte i grunnen at jeg skulle holde kjeft i den diskusjonen som har rast over det ganske land de siste par døgn: SV’s forslag til utvidelse av abortloven. Årsaken til at jeg brått fant det for godt å snu på hælen, og uttale meg allikevel, er at det later til å være folk som har misforstått hva dette forslaget faktisk går ut på overalt hvor jeg snur meg.. For det er nemlig ikke sånn ment at man fritt skal kunne velge å avslutte svangerskap etter eget forgodtbefinnende etter 12 uke, slik det ser ut til at de fleste tror..
At jeg(!) skulle sitte her og forsvare noe som kom fra SV, føles mildt sagt surrealistisk.. Men på den annen side, har de jo i dette spesifikke tilfellet rotet seg bort i den liberalistiske fløyen der jeg er hjemmehørende, så jeg tror neppe det blir noen vane, for å si det sånn..
Men uansett hvor en står, så skal rett like forbannet være rett! Så hvorvidt en er enig eller uenig i forslaget får så være, men en er jo nødt til å foreta vurderingen på rett grunnlag. – Og det er i grunnen her jeg kommer inn.. Jeg skjønte jo ved første ymt som kom meg for øret ang. dette her at det ville være kontroversielt, og at nyhetsformidlerne dermed var trolig å formulere seg på et vis som legger føringer for hva majoriteten av publikum ender opp med å mene. Som seg hør og bør, så går jo jeg i gang med å ‘renske’ ut det som er gitt av rene fakta, samt litt generell smågraving etter info. Dette her er jo bare sånn jeg er; At jeg må gjøre jobben selv i det jeg gjør meg opp mine meninger, -hvis egenskap denne gang skulle vise seg fra sin takknemmlige side, for å si det sånn..
For det som ligger i SV’s vedtak, er på ingen måte slik at man fritt kan velge å avslutte svangerskap etter eget forgodtbefinnende ut over de snaue 3 mnd. som er hovedregelen! Denne ‘selvbestemmelsesretten’ gjelder nemlig KUN der følgende omstendigheter foreligger:
A) Det er påvist ett eller annet ved moren som gjør det risikabelt for henne å fullføre svangerskapet,
eller
B) Det er påvist feil ved fostret, eller ett eller annet genetisk hos foreldrene som gjør at barnet med sikkerhet eller med overveldende sannsynlighet vil bli mentalt tilbakestående og/eller alvorlig handicap, om det ikke vil være dødfødt.
Slik det er pr. i dag, er man i disse tilfellene nødt til å søke den berømmelige nemden om tillatelse til å avbryte svangerskapet. Det respektive forslaget, går ut på at de ønsker å fjerne nemden, og overlate beslutningen til kvinnene selv i disse tilfellene. Og, jeg gjentar; KUN i de tilfeller de overnevnte omstendigheter er påvist!
Om det dreier seg om betydelig risiko for morens liv, anser jeg dette for såpass åpenbart, at jeg ikke ser noen grunn til å prosedere dette. Det vi i realiteten sitter igjen med da, er hva motstanderne hyler om at gjør oss til et ‘sorteringssamfunn’ der vi velger vekk det som ikke er perfekt.
Ja, men så flott da, gitt! At h*n og h*n gir uttrykk for at de ikke kan se noen nevneverdige problemer med å sitte med ansvaret for en multihandicapet unge som vil forbli pleietrengende livet ut! Det er jo fantastisk om disse ville vise seg like super-humans som de gir uttrykk for i kampropene sine, og formelig boble over av energi og overskudd etter 5 år med våkenetter og stadig tyngre løft!..
Men i virkelighetens verden, mener jeg at man ikke kan påtvinge folk et sånt ansvar som i realiteten innebærer å oppgi hele sitt liv. Ikke sånn å forstå at det ikke er all ære til de som velger å fullføre svangerskapet uansett, og her skal det selvsagt tilrettelegges etter alle kunstens regler. Det er ikke dét det går på! Poenget mitt, er bare det at man ikke kan PÅTVINGE noen en slik byrde! Her vil jeg også tilføye at det etter alt å dømme også vil være det beste for barnet å slippe i flesteparten av disse tilfellene.
Om en er enig eller uenig, så har man uansett min fulle respekt på samme vis som jeg forlanger å bli respektert for mine standpunkt. Selv om dette er et ‘touchy’ tema, så er det ingen unnskyldning for å angripe meningsmotstandere med name-calling og skjellsord slik jeg har sett en del av der dette emnet har vært oppe. Sånt bør man rett og slett holde seg for god til..
Stadig flere av oss bor alene, og i følge SSB er vi blitt nærmere 500 000 aleneboere her til lands. En betydelig årsak til dette, er rett og slett at ektepar og samboere braker sammen i full krig over de mest latterlige, og ikke minst barnslige bagateller, for så å ende opp med å få fullstendig avsmak for hverandre. – Og det sier seg vel i grunn selv at i det ikke er holdbart å være i et forhold der dette er baser på avsky istedet for kjærlighet, hvorpå bruddet er et faktum. Jeg har i den anledning tatt for meg de vanligste -og tåpeligste årsakene til at hjemmets lune rede forandres til ei krigssone på et blunk..
Menn som ikke legger ned toalettsetet: Herregud, jenter.. Hvor mye ‘pes’ er det å klaske det jævla setet ned i det du entrer rommet!? Det tar neppe mer enn 1/10 sek!..
Tannkremtuben som blir stående åpen: Seriøst, folkens.. Folk dør i sult, krig og det som værre er, og vi henger oss opp i noe som i verste fall krever at en halv cm tørket/stivnet tannkrem er mer eller mindre ubrukelig grunnet en makes tendens til å la korken bli stående oppe..
Sminke/skjeggstubber i vasken & såpe/hårspray på speilet: For guds skyld.. Plasser en flaske ‘Jif baderom’ ved siden av/under vaskeservanten, papir finnes forhåpentlig i rommet allerede, og ta den 45 sekunders jobben å fjerne det i stedet for å la det forsure livet ditt!
Toalettpapiret ‘feil vei’ i holderen: Dette ‘issuet’ er muligens det tåpeligste av de alle. Jeg mener.. Så himla store kvaler kan det bare ikke føre til å måtte forsyne seg av en ‘feilplassert’ rull!, kan det vel!..
Drikking rett fra flasker/kartonger: Enkelt og greit: Invester i egen melk, juice, brus, og ‘whatever’ for ‘forbryteren’ om dette er noe du ikke kan leve med. -Verre er det ikke!
Smuler på kjøkkenbenken: For guds skyld.. Det tar en ikke mer enn rundt 30 sekunder å benytte den ene hånden til å sope disse ned i den andre, for så å få kastet ‘utysket’ i søppelbøtten!
Nødvendigheten av å re sengen: Om du er alene om å se nødvendigheten av dette, så kan det da ikke medføre så himla mye overlast å ta den ekstra jobben å re opp for dere begge!?..
Smørkniven skrapes ren på boksekanten: Tro det eller ei, men avlagt overskuddsmør og smørepålegg som skrapes av på den respektive boksen/krukken, er faktisk blant de største ‘krigshisserne’ i landets parforhold. Sorry, men er dette noe som overgår din toleransegrense, er jeg redd det er såpass galt fatt at du strengt tatt er å betrakte som uskikket til å fungere i det mangfoldet samfunnet som sådan består av..
Nå lurer du antagelig på hva faen dette er for et spørsmål! – Og det har du helt rett i, for det er jo ett fett, og dermed umulig å besvare! Vel.. Nå kan det imidlertid se ut til at styresmaktene (-ikke bare de norske, men i store deler av verden) på ett eller annet for meg ubegripelig vis har klart å komme frem til den konklusjonen at et liv reddet fra COVID er mer verdt enn et liv reddet fra selvmord, såvel som en hvilken som helst annen dødsårsak..
Når sant skal sies, er det ikke bare et reddet liv fra andre dødsårsaker som utrangeres av et liv reddet fra COVID.. Ut i fra en konsekvensanalyse (av aller enkleste sort) av de avgjørelser som tas m.h.t smittevernstiltak, så peker det i retning av at et liv reddet fra COVID er ansett så inni granskauen verdifullt at det overgår den som foreligger ved å redde flere liv fra andre dødsårsaker! Hvor mange, er det kan være snakk om, er umulig å gi noe noenlunde velbegrunnet overslag på, men ren skjær logikk tilsier at det iallfall dreier seg om mer enn ett!..
Men hvordan i helsike kan jeg bare sitte å slenge ut påstander om dette? Hvor er dette begrunnet!?
Vel.. For å begynne med selvmord:.. Ferske tall viser at antallet som går med selvmordstanker blant norske studenter har fordoblet seg i løpet av det siste året, og det er neppe grunn til å tro tallene for denne gruppen avviker nevneverdig fra de som gjelder resten av befolkningen.
Dernest viser det seg at langt færre kreftdiagnoser er blitt stilt, liksom færre diagnoser er blitt stilt hva andre livstruende sykdommer angår i perioden som har gått siden COVID-19 gjorde sitt inntog hit til landet. Dessverre er det overhodet ingenting som peker i retning av at dette, hverken helt eller delvis, kan ha noen sammenheng med at færre ble rammet av dødlige sykdommer i løpet av dette året enn i tidligere år. Årsaken er klar som dagen; Undersøkelser har på langt nær vært like tilgjengelig, samtidig som folk har vegret seg for å oppsøke lege i denne perioden. – Og det er jo viden kjent hva det å få stilt diagnose på et tidlig stadie har å si for mulighetene til å overleve!
..- Og for virkelig å dunke den siste spikeren ned i den berømmelige kisten, så er det (selvsagt) lengre ventetid for behandling (med mindre det er koronapasienter det er snakk om) for sånt som kreft under de rådende forhold.
Man trenger jo vitterlig ikke være rakettforsker for å se den røde tråden her! I beste fall, ligger ikke verdiforskjellen i annet enn i higen etter å ta oss fortreffelig ut på den internasjonale koronasstatistikken. I verste fall, så dreier det seg om Norges bidrag i hht FN avtalen Agenda 21, der man tar sikte på en totalt vannvittig reduksjon av folketallet, globalt sett, innen 2030, da det brått kan vise seg å være langt fler som, direkte eller indirekte, bukker under grunnet tiltakene enn om pandemien bare hadde fått gå sin gang som en hvilken som helst kraftig influensa. Kanskje ikke her i Norge, men så absolutt globalt!..
Klokken er 08:25, og jeg er up and about i påvente av et web-kurs i regi av Mental helse øst med start kl. 09:00. I dette øyeblikk går det opp for meg at dette her allerede har rukket å bli en riktig så ‘big deal’, for jeg må bare trekke nå, selv om selve innlegget må vente noen timer på å bli ferdigstilt. Jeg klarer rett og slett ikke å vente med å finne ut hvilken blogg jeg skal hedre denne gang!
– Og nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen, er….
1
..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..
Idet jeg åpner dagens lapp, begynner jeg først å lure på om en blank lapp har lurt seg med, før jeg ser at det står et ett-tall der. Jeg rekker akkurat å tenke; ‘Asbjørn må få en ny lapp, for det tallet syntes jo knapt!..’ før det går opp for meg hva jeg akkurat har sagt til meg selv, og begynner å flire. For dette ER Kokkelævelen sin lapp, da topplasseringen har vært okupert av denne mannen i år til ende, og det er liksom blitt sånn det skal være.
For min del, så kan jeg vel neppe sies å være nevneverdig opptatt av listeplasseringer, hvilket innebærer at dette er en blogg jeg like fullt ville ha fulgt om den befant seg i andre enden av topp 100-listen, -eller ikke listet i det hele tatt, for den saks skyld. Selv om en god dag på kjøkkenet for mitt vedkommende, tilsvarer sånt som å få Grandiosa’en passe stekt, så har det intet å si i hht å ha glede- og interesse av å følge denne bloggen. Dette er nemlig ingen ‘matblogg’, i det matlaging er en ganske så sekundær del av denne bloggen. Kokkejævel er kort oppsummert en miks av mannens liv, refleksjoner og meninger.
Når sant skal sies, ble jeg skikkelig glad da det var nettopp Kokkejævel som ble dagens blogg, i det Asbjørn er blant de jeg definerer som blogg-venner: Altså vennskap som er opprettet gjennom bloggingen. Nå kunne jeg ha skrevet en masse om hvor stor pris jeg setter på disse, men nå er det strengt tatt bloggen, og ikke mannen som har relevans i denne sammenhengen.. Men når det kommer til personlige blogger (mitt uttrykk for de bloggene som i vesentlig grad har form av en dagbok), så er bloggen på sett og vis et speilbilde av bloggeren, så at jeg liker denne bloggen, blir dermed ensbetydende med at jeg liker mannen.
MEN.. Som nevnt over, så ble jeg svært glad for at det sto nr.1 på dagens lapp, men ironisk nok, har denne gleden et til dels også et mer negativt ladet utspring, for å si det sånn.. Asbjørn sitt siste innlegg, er nemlig et riktig så uggent et, der han forteller at han lurer på å bytte ut blogg med en videoplattform, og dermed overlate bloggingen til dama vi først ble kjent med som ‘Kjærest’, deretter ‘Konemor’, for så at også hun tok steget inn i bloggverdenen med sitt egentlige navn, Christine Emilie. (- Og i den anledning, så har (bla.a) mitt bekjentskap med henne kommet dithen at det er i opptakten til å bli tosidig).
Nå var heldigvis (må det være lov å si i den her sammenhengen) det respektive innlegget skrevet i utkjørt tilstand etter å ha jobbet 24/7 med å ferdigstille hva som for meg så ut til å være retter nok til å kunne by hele den nordlige landsdelen på middag, – tillegg til blogg, nettbutikk, og faen hakke og hans oldemor. Som om ikke det var nok, så er det jo heller ikke noen ‘walk in the park’ å være far til en liten baby, hvorpå mannen på toppen av det hele har begitt seg ut på et treningsopplegg en toppidrettsutøver verdig, der han traver av gårde på stadig jakt etter å slå seg selv fra dagen før 7 dager i uken. Og med en ryggprolaps å hanskes med oppe i alt dette, så er man jo nødt til å bli sliten. -Og vi vet jo alle hva som skjer med menn når de er henholdsvis slitne og syke:.. Da får vi ‘manflu’ og dramaqueens, så jeg velger rett og slett å plassere det siste innlegget på denne knaggen med håp og tro på bare å kunne glemme hele driten..
For liksom Asbjørn er en jævel (got it?..) av en mann i sin mest positive betydning, er Kokkejævel en jævla god, og ikke minst variert blogg! Her får vi nemlig ikke servert et glansbilde av et liv bestående av månedslange luksusferier, designerbriller liksom designerklær, og bursdags- og julefeiringer Kardashian-style, men et ekte liv. – Et liv som presenteres akkurat så vidunderlig, akkurat så jævlig, og alt det som befinner seg i mellom, akkurat slik som livet faktisk er. Nettopp derfor, ville Asbjørns sorti vært et tap som går langt utover sånt som at jeg ikke lenger vil ha blogger-kompisen min på plattformen, og flerfoldige tusen (også her meg selv inkludert) vil miste et hyggelig pusterom i hverdagen. For en slik sorti vil også innebære tapet av et menneske å relatere seg til for de som har mistet et barn, for de som opplever netthets, for de som sliter med kroniske smerter, og mye mer. – Like fullt, ville det bety tapet av den beste rollemodellen i hht det å være kjæreste/ektemann og far gå tapt, og sist men absolutt ikke minst, ville det betydd tapet av en stjerne av en rollemodell for det å være en venn og et medmenneske.
Konklusjonen i dette noe over gjennomsnitts følelsesladede innlegget i anledning ‘dagens blogg’, er at vi her har å gjøre med en blogg som i aller høyeste grad er sin topplassering verdig. Med Kokkejævels overtagelse av tronen som kongen av blogg-Norge, er det tid for å skrinlegge det bildet dere måtte ha av bloggere som overfladiske 20-somethings som byr på illusjonen av glansbildeliv. Nå er det ekte mennesker med ekte, gjennomtenkte og sterke meninger og holdninger som gjelder! Så..
Step aside, Barbie, there’s a new Ken King in town!
Det virker som om stadig flere setter opp en såkalt bucket-list, bestående av de ting de virkelig ønsker å få gjort i løpet av livet. Jeg har imidlertid aldri hatt noen slike ting som jeg føler jeg må oppleve i løpet av min tid på planeten, bortsett fra å hoppe i fallskjerm (- og en ting utgjør jo ingen liste). Derimot har jeg en langt klarere formening om hva jeg IKKE ønsker å gjøre, not now, not ever!..
Selvfølgeligheter som at jeg overhodet ikke føler for å teste ut hvordan en heroinrus fortoner seg, dra ut på en ‘killing-spree’, begå selvmord, og det som verre er, er ikke inkludert av den enkle grunn at jeg tar det som en selvfølge at alle og enhver er inneforstått med er uaktuelt.
• Angi/tyste på noen uten at tungtveiende grunner foreligger: Dette er rett og slett sitt utspring i barnelærdommen om forskjellen på å sladre og å si i fra, basert på alvorlighetsgraden av det som blir gjort. Jeg er rett og slett mektig provosert av det stadig økende angiveriet her til lands, for ikke snakke om hvordan styresmaktene på en rekke områder oppmuntrer til dette. Det er jo dessuten så galt blitt at det er folk som melder andre til barnevernet fordi de har en konflikt med vedkommende, for med det å igangsette et helvete for den det gjelder! Jeg vil med andre ord aldri la meg selv synke dit hvor jeg anmelder folk dersom dette ikke er absolutt nødvendig i hht skadepotensialet/skadeomfanget som er/skal bli utført. Enkelte ting bør man vitterlig holde seg for god for!..
• Feriere i Australia: ..Eller andre steder hvor det kryr av alskens dødelige planter og dyr.. Det er imidlertid ikke de store kjøtteterne, haier og krokodiller, jeg frykter så til de grader at jeg gladelig ofrer alt kontinentet faktisk har å by på. Haier og krokodiller har en kontroll på, og er dermed sperret ute fra visse områder. Verre er det med alle disse små og ukontrollerbare gift-bombene som farer rundt der nede; Slanger, etterkopper, sjø/sanddyr som ligger skjult under sanden og bare venter på at noen skal tråkke på den lille giftnålen den har stikkende opp, osv, osv.
• Forsøke meg i slalåmbakken for andre gang: Been there, done that etter å ha blitt lurt med på en runde ut av et annet helvete første gang, hvilket selvsagt inkluderte sort kuleløype, ser jeg overhodet ingen grunn til å gjenta bedriften. Å komme igjennom den runden der uten så mye som en forstuing, anser jeg som min største idrettsprestasjon noensinne [-hvilket i mitt tilfelle vil si at det rangerer høyere enn en seier i ungdoms-NM i friidrett].
• Delta i reality-konsept som Kompani Lauritsen, 71 grader nord, osv: Jeg mener.. Man kunne jo like gjerne tatt turen til Guatanamo Bay for å konkurrere om hvem som ville klart seg best som krigsfange på den infamøse øya som det de utsettes for i Kompani Lauritsen! For all del.. Som underholdning er det upåklagelig, men så tjukk i hue at jeg kunne begitt meg ut på noe sånt etter første sesong, og man dermed vet, eller lett kan få vite hva det går ut på, er ikke engang jeg.. Ei heller vil jeg være å se på crinch-worthy konsept som Naked attraction og den slags, bare så det er sagt.
• Synge offentlig (i nykter tilstand, that is..): Av den enkle grunn at jeg ikke er psykopat, og dermed ikke vil være i stand til å utsette andre for den slags lidelse..
• Få barn: Jeg har faktisk hatt en uvilje mot å få barn helt siden jeg selv var et barn i 11-12 årsalderen. I ungdomstiden, trodde jeg imidlertid at jeg ville endre meg på dette punktet slik det var meg fortalt. Men etter å ha grudd meg, og utsatt tidspunkt for når denne endringen kunne forventes gjennom 20 -årene, ble jeg slått av noe tilnærmet en åpenbaring et par dager før jeg fylte 30 hvor jeg innså at den ventede forandringen aldri ville inntreffe i mitt tilfelle..
• Delta på ekstremsportarrangement for mosjonister: Hva som får folk til å gå mann av huse for å delta på arrangementer som maraton, Wasaloppet, Birken på ski og/eller sykkel, osv, osv, er utenfor min fatteevne. I mitt univers, trener en enten kun for å holde ‘skrotten’ up to speed slik jeg gjør nå, ellers er en aktiv utøver som trener for å vinne. Daglige treningsøkter av den kondisjonskrevende sorten for bare å fullføre et helvete av et blodslit som strekker seg over flerfoldige timer, fortoner seg derimot helt meningsløst i mine øyne.
• Bli gammel til sinns: Stadig oftere hører jeg, til min irritasjon, jevnaldrende komme med uttalelser typ; ‘Ja, en er jo ikke noen ungdom lenger..’ – Jo, visst faen er jeg det!.. Greit nok at en ikke ubetydelig del av forklaringen på mitt totale fravær av ‘ting som kommer og/eller svekkes med alderen’ er at jeg har vært heldig med genetikken, men like fullt er jeg hellig overbevist om at innstillingen har vel så mye å si. Jeg ser jo daglig hvor vannvittig mye bedre det mindretallet som aldri vil kunne finne på å betrakte seg selv som gamle holder seg og hvor mye yngre de fremstår enn øvrigheten.
