Som raportert ved siste korsvei, er ‘Casa Henriksen’ tatt form av det komplette kaosområde de siste par ukene, hvorav det også ble presisert at jeg ikke ville hatt det noe annerledes for alt i verden.
I helgen var det altså to uker siden Leahs ankomst, og det er hinsides fascinerende å bevitne hvordan dynamikken i kattegjengen umiddelbart tok til å justere seg inn i forhold til den logrende nykommeren..
Like morsomt og like spennende med is som med snø, -og jo glattere, jo bedre er den rådende policy’en for Leahs vedkommende!
Leah la sin elsk på Knert- og vice verca fra det øyeblikk øynene deres møttes for første gang. – Jeg slutter imidlertid aldri å undres over tolvmodigheten hans, i det hun nærmest drukner den sort-hvite herremannen av glede hver eneste gang en av de kommer hjem etter å ha vært ute.
Etter lek er det kos!
..- For så at man lykkelig og mett tar turen inn i drømmeland for en time eller to for å få ladet batteriene igjen.
Nok en gang har dette med æreskriminalitet blitt satt på agendaen, -uten at det later til å avstedkomme med noe mer enn en masse hyl om at vi må komme dette utysket til livs i denne runden heller. Når sant skal sies, ville det jo vært et reinspikket mirakel om noe konstruktivt skulle kunne komme ut av denne debatten når det råder den komplette berøringsvegring når det kommer til hva som ligger til grunn for problemet..
Om vi skal ha den minste mulighet til å kunne hanskes med slikt som æresvold og tvangsekteskap, kommer vi ikke utenom å gå inn på de faktorene som (potensielt) er roten til ondet, som f.eks hvorvidt vi skal nedlegge forbud mot bruk av muslimske klesdrakter som chador og niqab. Selv kan jeg virkelig ikke se hvordan det å tildekke seg på den måten jeg har gjort i illustrert utgave her frivillig hver gang en går utenfor døren..
Altså.. På de 50 årene som har gått siden de første pakistanerne skred over landegrensen til kongeriket Norge, med all den erfaring med muslimsk innvandring som burde avstedkommet fra disse fem tiårene, står vi i bunn og grunn på like bar bakke i hht de problemer den respektive kulturkollisjonen fører med seg den dag i dag. Da det i den respektive innvandringens spede begynnelse så smertefullt naivt ble slått fast at vi såvisst ikke skulle tre inn med noen ‘fornorskning’ av disse, for de skulle da ufortrødent få leve ut sin egen kultur, må vite! At dette er oppskriften på å avle frem et paralellsamfunn, var tilsynelatende ikke i noens tanker.
At jeg ikke kan fatte og begripe hvordan ingen så den komme, får så være. Såpass fleksibilitet kan jeg saktens utvise i forhold til de som opererte på den tid da vi hadde nada erfaring what so ever i så måte.
Like enkelt er det imidlertid ikke å se igjennom fingrene på at vi står som strandet på nøyaktig samme metaforiske sandbanke etter et halvt århundres erfaring. – En erfaring som entydig peker i retning av at dette konseptet med å la de forbli i sin egen kulturelle boble ikke fungerer i det hele tatt:
Mannen bak masseskytingen i Oslo, Zaniar Matapour er et prakteksempel på en feilslått innvandrings- og intergreringspolitikk (foto: Politiets overvåkningskamera)
– Gjengvolden og gatekriminaliteten eskallerer i hastigheter.
– Æresvolden øker ‘as we speak’, hvilket i bunn og grunn dreier seg om menn som utøver grov vold og drap på kvinner i sin egen familie; Koner, søstre, døtre, -you name it, under påskudd av at de har rammet familiens ære.
– Jenter som tidvis er så unge at de knapt har nådd ungdomsskolealder tas med til hjemlandet der de tvinges inn i et ekteskap med hva som som regel er en godt voksen mann.
Det hele koker ned til det horrible kvinnesyn som råder i islam generelt, og de mest fundamentalistiske lendene i Midtøsten og nord-Afrika spesielt. Og kombinerer man dette med den generelle avsky og ikke-eksisterende respekten for det land og det folk som har tatt de imot som råder hos urovekkende mange av disse såkaldte nye landsmenn, -ja, så har man oppskriften på den komplette katastrofe.
Jeg mener.. Det burde jo vitterlig holde at vi nå har holdt den samme kursen i 50 samfulle år der all erfaring har pekt i samme retning; Altså kjepprett åt helvete, for at enhver retard må kunne se at den ikke fungerer, hvorav vi dermed er nødt til å foreta en endring i forhold til den fremmedkulturelle innvandringen. – Og først og fremst er den endringen nødt til å bestå av at det stilles krav til de som kommer. Og det å stille krav, betyr igjen at vi faktisk ikke kommer utenom en erkjennelse av det som faktisk er en ukultur som vi overhodet ikke er tjent med å ha her. Per i dag, er jo en slik erkjennelse definert som islamofobi, og derav så politisk ukorrekt som det kan få blitt. – Jeg holder med andre ord ikke pusten i påvente at grep blir tatt i hht å løse de respektive problemene, for å si det sånn!
Et knippe av våre ‘nye landsmenn’ med tilhørighet i den famøse gjengen ‘Young bloods’. (foto: VG)
Det nærmeste vi kommer ‘grep’ i så måte, er det regelrett latterlige forbudet mot ansiktsdekkende plagg i barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner fra 2018. ‘Ansiktsdekkende plagg’ innebærer jo at sånt som f.eks chador like forbannet tillates, for ikke snakke om hvor ubegripelig det er at dette forbudet er begrenset til barnehager og utdanningsinstitusjoner. Følgelig, er det altså carte blank for å iføre seg full bhurka, om så skal være, i samfunnet forøvrig.
Men nå skal jeg ikke være ensidig negativ her.. For dersom en er litt fleksibel, er vi vel rimelig nært å kunne pakke snipesken og gjenopprette det gamle, gode Norge i Pakistan, da jeg ikke kan skjønne annet enn at dette landet snart må være rensket for folk, da de vel må være like ved å ha valfartet til vest-Europa alle som en!..
De siste årene har Norge reist kjerringa såpass på Eurovision-fronten at jeg faktisk har fått vekket til live en såpass interesse at jeg har fulgt den norske- og den internasjonale finalen. – Om jeg ikke får fulgt direktesendingen pga. jobben, så har jeg i det minste streamet det hele så snart jeg har kommet hjem. Men når sant skal sies, er jeg en typisk medgangssupporter, slik at den nevnte interesse forutsetter at jeg har en viss tro på det norske bidraget. – Og for å si det på godt norsk, gikk troen på årets bidrag rett i dass i det Marion Ravn proklamerte at det norske folk hadde klart å velge bort en garantert suksess til fordel for hva som står for meg som en ‘Gåte’..
Bare det å kvalifisere til finalen vil kreve intet mindre enn et rent mirakel med norsk tekst ovenfor et internasjonalt publikum.. (foto: NR
For all del.. Dama har en stemmeprakt som få. Likeså er det unektelig et upåklagelig håndtverk musikalsk sett. Så langt, er det m.a.o ikke noe å si på avgjørelsen om å sende Gåte til Eurovision med låta ‘Ulveham’.
Problemet er bare at Melodi Grand Prix dreier seg om å kåre den låten som ansees mest sannsynlig å kunne lykkes i den internasjonale Eurovision-finalen. – Og siden ‘internasjonal’ er synonymt med et publikum som ikke kan et ord norsk, levner jeg ikke et bidrag med norsk tekst en større sjanse til å hevde seg enn en snømanns sjanse i helvete, for å si det sånn.
– Ja, norsk og norsk, fru Blom.. Om det bare var så vel, ville i det minste innholdet i teksten kunne forstås av det svenske og danske publikum. Men her synges det på toppen av det hele på en sånn der erkeny-norsk som selv jeg, som vel er så urnorsk en kan få blitt, må melde pass på en betydelig andel av ordene i den her teksten. – Og da snakker vi at jeg leste teksten. – Når de synger, gaules det så til de grader at det er så vidt jeg evner å få med meg ett og annet ord innimellom på et vis som best kan beskrives som den forståelsen som avstedkommer i det jeg står ovenfor en tysk- eller nederlandsk tekst.
Ved å sende KEiiNO ille vi hatt en reell mulighet til åvinne årets Eurovision. (foto: Julia Marie Naglestad / NRK)
Nå skal det imidlertid i all rettferdighet påpekes at denne språkelige bedømmelsen fant sted før de endret på teksten, men ‘non the less’, altså.. Hva finaleopptrednen angår, fikk jeg iallefall ikke med meg noe mer av de uttrykte ord enn jeg gjorde ved første gjennomhøring, så da blir det vel i grunnen ett fett, spør du meg.
Hva som virkelig gnager i anledning dette valget, er at det altså er gjort på bekostning av KEiiNOs bidrag, som så langt jeg evner å se, var en garantert suksess. Ikke bare var låten akkurat så fengende som en Eurovision-suksess skal være. I tillegg ville så KEiiNO, med sin regelrett ekstreme anseelse i Eurovision-sammenheng, lagt enorm tyngde til det hele, med det utkommet at vi, ved å sende dette bidraget, praktisk talt ville vært sikret en topp 5 plassering, for ikke snakke om at vi ville hatt en reell mulighet til å vinne hele dritten.
Men den gang ei, altså.. Eneste reelle håpet å hevde seg slik ståa er nå, må være at ‘Gåte’ finner det for godt å trekke seg grunnet sin overbevisning om at Israel burde utestenges. – Men et slikt scenario, ville vel rett og slett være for godt til å være sant.. Hvordan det i det hele tatt er mulig å velge bort en sikret suksess til fordel for et bidrag som er fullstendig ubegripelig for det publikum som skal dømme det, står for meg som intet mindre enn en ‘Gåte’..
Denne replikkvekslingen fra Henrik Ibsen’s Peer Gynt, som etter alt og dømme er den mest kjente i norsk litteraturhistorie, er basert på dette menneskelige særtrekk vi elsker å fordømme, nemlig løgnen.
Alle som en tar den sterkeste avstand fra løgnen, hvorav vi erklærer oss 100% sannferdige, men sannheten er imidlertid den at vi er en flokk av løgnere alle som en..
Denne glorien kan jeg bare ‘pælme’ med en gang, da jeg (gudsjelov) juger akkurat like mye som andre.
Løgn er jo unektelig roten til mye elendighet; Konflikter, tillitsbrudd, følelsesmessig nedbrutthet, og hva det ellers måtte avstedkomme av uheldige ringvirkninger som måtte avstedkomme løgnaktighet i hht usikkerhet, og mistillit mennesker imellom,. Når vi ser løgnen på bakgrunn av disse elementene, er det fullt forståelig at den blir fordømt så til de grader. Men det de færreste tenker på, er at løgnen også spiller en vesentlig rolle i våre sennosiale spilleregler!
Det er faktisk så drøyt at de som påstår at de aldri lyver, på bakgrunn av at ærlighet alltid varer lengst, med 100% sikkerhet har løyet. -For vi alle, og da mener jeg absolutt ALLE lyver i gitte situasjoner!
Av eksempler kan nevnes standardsvaret ‘Jo, takk, bare bra!’ på spørsmål om hvordan en har det, -og ingen har hatt det så bra hver bidige gang det spørsmålet har kommet på banen! -Videre har vi den hvor vi i møte med nybakte foreldre hvor en bare har å legge ansikt i rette folder & stemme i rett leie i det en utroper hvor søt denne ungen er, selv om folk flest er av den gjengse oppfatning at iallefall nyfødte babyer er stygge som faen. Disse, og de utallelige andre løgnene av sitt slag, er en så stor selvfølge i vår sosiale omgang at det neppe er de som ofrer de en tanke. Like fullt kan en jo bare tenke seg de reaksjoner en ville fått på ærlighet i disse situasjonene..
Dersom vi faktisk VAR like sannferdige som latterlig mange hevder at de er, vil det si de er like sosialt inkompetente som karakteren ‘Sheldon Cooper’ fra den populære sit-com’en Big bang theory.
Det er imidlertid ikke slike innarbeidede løgner jeg mener fortjener heder & ære i denne sammenhengen. Løgnene jeg refererer til, foretas ut fra et bevisst valg, og meningene rundt den er delte.. -Jeg snakker om den hvite løgnen. Slik jeg ser det, er det visse situasjoner som på alle tenkelige måter er best tjent med en løgn. Typisk for slike situasjoner, er at sannheten vil være sårende for vedkommende det gjelder, i tillegg til at denne hverken kan komme ut på annet vis enn fra formidleren, og heller ikke har noen hensikt, what so ever. En kan f.eks forestille seg at en har deltatt i en feiring, det være seg brylupp, jubileum, etc, som vertskapet har lagt hele sjelen og mer til i, og ringer deg dagen etter i auforisk tilstand for å snakke om hvor vellykket dette var.. Da mener jeg at en sannhet bestående av at du holdt på å kjede ‘livskiten’ av deg, overhodet ikke tjener til noe godt. Likeså gjelder dette i de fleste settinger det er snakk om valg av stil, det være personlig,, i form av innredning i hjemmet, eller valg av bil for den saks skyld. Videre kan en oxo her trekke frem varianter av den tidligere nevnte baby-løgnen.
Like lett, bestandig er det imidlertid ikke. -For det finnes oxo de situasjoner som befinner seg i et slags grenseland. -Hvor det ikke lar seg gjøre å gi noe generelt råd om hvordan en bør forholde seg i en gitt setting, da disse settinger er omgitt av en unik dose med omstendigheter.. Et klassisk dilemma av denne typen, er at en finner ut at den ene parten i et vennepar har hatt en (ut i fra hva du har kjennskap til) engangsaffære i en eller annen form, -det være seg ‘full pakke’ eller noe på ‘papiret’ mer uskyldig som type klining på et dansegulv. Vedkommende sverger det kun dreier seg om dette ene tilfellet som fant sted under gitte omstendigheter, og bønnfaller deg om å holde dette for deg selv.. Det finnes ingen ting som tyder på at vedkommende ikke snakker sant, og du er fullstendig klar over konsekvensene av å fortelle partneren det som har skjedd. Vedkommende vil få tilværelsen knust, forholdet, hvilket etter alt å dømme har vært misunnelsverdig siden dag en, med det ene unntak av den gitte episoden vill være historie, hvilket igjen kan medføre at unger ikke får vokse opp med begge foreldrene under samme tak.. På den annen side, kan du imidlertid ikke vite hvorvidt dette faktisk var et engangstilfelle, eller om det i realiteten kun var det ene du har oppdaget! Hva om det en gang i fremtiden vil komme for dag en sannhet som får den bedratte til å føle de har sløst bort år av sitt liv? -For ikke snakke om at din eventuelle fortielse kommer for dagen, hvilket i en sådan setting blir en stor stein til byrden.. Tro meg.. Dette er et aldeles for jævelig valg å ta..
Jeg har som du har forstått måttet foreta nøyaktig dette valget, og måtte Gud & Allah, for ikke å glemme alle prinsesse Marthas engler, ha tatt over styringen og sørget for at jeg gjorde det rette.. For mitt vedkommende, innebar dette å holde tett, -da hensynet til konsenkvensene det motsatte ville ha for dette forholdet og de involvertye partene veide tyngst. Nå skal det oxo sies at mitt forhold til den utro parten er av typen hvor det ikke er tvil om at den medfølgende ‘tordentalen’ når ‘inn’ dit den skal..
Så langt har jeg gjennom dette valget spart mennesker jeg er svært glad i for en sorg de med stor sannsynlighet aldri helt ville ha kommet over, ikke snakke om at et barn får vokse opp med to foreldre som syntes å være like forelsket i dag, 13-14 år etter de ble sammen. -Men hvorvidt dette vil holde stikk ‘the whole nine yard’, har jeg selvfølgelig ingen garanti for..
Hva en skal velge å gjøre i slike situasjoner, kommer som sagt helt og holdent an på hvordan de ulike/motstridende hensynene vektlegges ut i fra de omstendigheter som foreligger i den enkelte sak. Når det er sagt, finnes det dog, slik jeg ser det, i det minste en liten rettesnor i det å basere det valget en tar ut fra en vurdering som tas med utgangspunkt i å komme frem til det alternativet som antas å komme best ut når det kommer til potensielle traumatiske & opprivende følger for de involverte. En har tross alt folks liv i hendene her, hvilket innebærer et enormt ansvar for å sette livskvaliteten og følelsene til de involverte over alt annet, -hvilket i aller høyeste grad inkluderer egne prinsipp om ærlighet uansett!..
** Avslutningsvis er det vel, gitt inneholdets karakter, på sin plass med en bekreftelse på at samtlig(e) uttallelser og innhold i dette løgnens innlegg er sannferdig.
Etter en serie mer eller mindre helhvite fotoinnlegg syntes det å være på tide med et aldri så lite avbrekk i all denne hvitheten. – Dog er nå de antydede farger innhyllet i hvithet, men ‘non the less’, altså..
Gårsdagens blåst fikk vitterlig røsket godt opp i den hvite ensfoldigheten!
Selv biter av bark lå spredt rundt hist og her etter at vinden hadde stilnet.
Ikke desto mindre er det dog en god del som har forblitt like fastfrosset på stedet hvil uværet igjennom som neppe ville latt seg rikke om så det var en orkan som kom feiende over her.
‘Casa Henriksen’ er herved erklært det komplette galehus!
– Og med tanke på at Leah kun har 3½ mnd. fartstid på planeten, hvorav snaue to uker av disse under ‘the furry five’s innflydelse, måtte herren bevare konge & fedreland i det konseptet ragnarokk etter alt å dømme står på trappene til å tas til et helt nytt nivå..
Bare det å gå tur med en rekke katter diltende etter som en flokk med andunger går jo ikke akkurat upåaktet hen i nabolaget. Når en så kan legge til at de respektive katter ikke er vel bevart, hvilket er innkludert en lederkann som av en eller annen grunn har inntatt løvehannens måte å lede sin flokk, og mikser dette med en hundevalp innehavende en hunds hang til å gjøre sin skjerv i hht å holde flokken samlet, så tilsier jo dette kaos allerede her..
Her sees en Ruskegutt som er akkurat like oppgitt som han ser ut. At en liten jypling som i hans øyne er åpenbart uskikket til å kunne overleve så mye som fem minutter uten tilsyn og beskyttelse skal komme så mye som i nærheten av lederposisjonen i følget, er fullstendig uaktuelt. Det har m.a.o blitt utdelt noen potespark underveis på disse turene, da dette vitterlig er en pus som er sitt ansvar bevisst, og styrer sin flokk med jernpote.
Tufsa lar seg vekselsvis sjokkere..
..- og lettere irritere av den logrende villstyringens krumspring.
Og enda er ikke Knert innlemmet i regnestykket, da han holdes inne grunnet en liten skade han pådro seg etter å ha vært på en flere dagers rundtur.. Hvilket kaos som vil utspille seg når han joiner sin nye bjeffende BFF på pøbelgaleien, kan jeg ikke engang begynne å forestille meg..
..Men de vil iallefall garantert bli å få ertet på seg den her frøkna!
Et annet kaosområde, er dette med foring..
For av ubegripelige grunner, har det seg nemlig slik at fem katter styrter til hundematen, mens den ene som faktisk ER hund, på tilsvarende vis kaster seg over kattematen. Det er m.a.o et rent helvete å få rett mat konsumert av rett art. I den anledning, lurer jeg jo på hva pokker disse dyrematprodusentene driver med, når de åpenbart klarer å få feilslått smakstilpasningen så fundamentalt i hht det som angivelig skal være hhv hunde- og kattemat!..
Hverdagsbildet er en fortsettelse av konseptet som er kjent under ‘Dagens bilde’, rett og slett fordi det nye navnet syntes mer treffende. Dette er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Det har i skrivende stund gått fem dager siden lille Leah ankom ‘casa Henriksen’, og en kan vel trygt kunne slå fast at hun allerede er så husvarm som det lar seg gjøre å få blitt. Kort oppsummert er hun som en Duracell-kanin på speed, i det hun fyker rundt i ‘nitro-speed’ med kattemafiaen som målløse tilskuere til denne nyankomne galningen.
Men om de så syntes hun er et aldri så merkverdig- og tidvis regelrett irriterende vesen, har de nok en gang forbløffet ‘big-time’, da de umiddelbart visste at hun hørte til her fra det øyeblikket hun satte poten innenfor dørterskelen for første gang. Mens Knert ble bestekompis fra første sniff, har Tufsa tatt på seg en oppdragerrolle hinsides det hun utviste ovenfor sine egne unger, mens Rusken vokter sin flokk med tilsvarende ekstrem omhu som den gang det var Knert som tok sine første steg ut i den store verden. – Og Dolly kjefter og smeller som seg hør og bør i det hun har fått en Knert nummer to å hanskes med.
Kort oppsummert, har altså konseptet galehus blitt tatt til et helt nytt nivå.
Jeg vil tro samtlige kjenner til saken om de to søstrene som ble hentet ‘hjem’ i mars i fjor etter å ha tilbragt de siste 10 år i IS tjeneste i Syria. – Og det er vel også all grunn til å gå ut i fra at de fleste kjenner til hvordan det nå baller på seg med anklager om at de skal ha vært en del av en gruppering like ekstrem som den etter sigende skal være ekstremt voldelig mens de var internert i de respektive leirene. M.a.o er anklagene mot disse to trolig til å eskallere fra ‘helt for jævlig’ til jævlig mye verre as we speak..
De to søstrene som i dag er 29 og 26 år gamle. (foto: Gunnar Bratthammer / NRK)
Nå skal vi selvsagt være varsomme med å forhåndsdømme her, men hva det iallefall ikke finnes den minste tvil om at de to ‘Bærumsøstrene’, som store deler av pressen så fint og misvisende flott betegner de som, har gjort seg skyldig i å bistå den muslimske terrororganisasjonen IS i den såkaldte krigen mot terror. At de (etter alt å dømme) ikke har vært delaktig på selve slagmarken, er ikke noen formildende omstendighet, så langt jeg evner å se. Deres innsats har like forbannet vært nødvendig for at de to krigerne de giftet seg med var i stand til å utføre dette djevelens verk som det å kjempe for en terroristorganisasjon unektelig er. e har hatt tilhold på militærbasen. Ut i fra hvordan jeg har forstått det, har dette hovedsakelig gått ut på å tilrettelegge med sånt som proviant og utstyr, tatt seg av sårede, samt å fungere som en rugemaskin for den kommende generasjon krigere i terrorens tjeneste.
I 2019 har det imidlertid utviklet seg dithen at IS mer eller mindre er kjørt, hvorav det så valfarter kvinner fra de inntil da IS-kontrollerte områdene til diverse flyktningleire nord i landet. – Og det er altså dette tidsrommet, fra ‘våre’ jenter, -som nå i aller høyeste grad er rukket å bli voksne kvinner, slutter seg til sine respektive leire- og til de så hentes hjem i regi av UD for ca 10 mnd. siden disse nye beskyldningene er knyttet opp i mot.
Som nevnt innledningsvis, finnes det enda ikke håndfaste bevis for at de faktisk er skyldig i det de her er anklaget for, men jeg kan jo ikke si annet enn at jeg anser sannsynligheten for at så er tilfelle til å ligge et godt stykke over 50%, for å si det sånn. Jeg kan nemlig ikke se noen som helst grunn til at x-antall kvinner skal angi disse for å operere som et moralpoliti i hht muslimsk fundamentalistisk religiøs korrekthet med all den voldelighet dette innebærer uten å ha grunnlag for det. Ikke minst fordi de åpenbart er livredde, hvorav de dermed er besørget anonymisert til fulle i ethvert presseorgan der saken er omtalt.
Rashid Omar leder leiren Roj, hvor de to søstrene var internert. Han hevder informasjonen om søstrene stammer fra kvinner som bodde i samme leiravdeling som de to. (foto: Najef Ali / NRK)
Det er vel igrunnen unødvendig å påpeke at jeg har min tilhørighet blant de som fikk spasmeanfall av nyheten om at også disse skulle hjemhentes i UDs regi. – Og det var forresten ikke bare UD som var involvert heller, da hjemhentingen ble besørget av Norge og USA(!) i fellesskap, der farkosten som ble benyttet var intet mindre enn et amerikansk militærhelikopter av ypperste merke. – Dernest topper så den nå avsatte utenriksminister Aniken Huitfeldt det hele med å påstå den respektive hentingen finansieres av de respektive landssvikernes egen lomme.
– Ja, jøss!.. Sannsynligheten for at disse to i det hele tatt var bemidlet nok til å finansiere en restplass med Norwegian fra Oslo til Bergen etter å ha tilbragt et tiår til ende i en Syrisk sandhaug, er jo praktisk talt ikke-eksisterende, og langt mindre en amerikansk krigsmaskin med ditto personell! Her må også presiseres at den valgte terminologien ‘landssvikere’ var så bevisst den kan få blitt. For i kraft av å være en del av NATO, er altså et angrep på et av medlemslandene ensbetydende med et angrep på vårt eget. I denne forbindelsen, dreide det seg, som kjent, om terrorangrepet i USA den 11 september 2001, med den følge at Norge var like forbannet delaktig i denne krigen som vi var ved 2 verdenskrig. Eneste forskjellen i så måte, er at denne her ikke ble utkjempet på egen jord. På bakgrunn av dette, kan jeg ikke unngå å stille spølrsmålstegn rundt den grandiose forskjellsbehandlingen som blir landssvikerne i IS-krigen, slik som de respektive søtrene og deres likemenn- og kvinner til del, og de som gjorde seg skyldig i en tilsvarende forbrytelse under 2.verdenskrig. Jeg mener.. Det er jo vitterlig ikke til å stikke under en stol at f.eks en mann som Henry Rinnan fikk en betydelig hardere medfart for sin innsats for tyskerne under okupasjonstiden enn de som har bistått fienden under denne siste bruduljen Norge var delaktig i har blitt til del! Og når sant skal sies, ser jeg vitterlig ikke hvorfor det skal være noen forskjell i så måte. Landssvik er landssvik, og bør da vitterlig dømmes deretter, spør du meg.
Jeg var på det rene med at kongehusets medlemmer var unntatt fra bestemmelsen om offentlighetens innsyn hva skattelistene angår, men trodde dette kun gjaldt konge- og kronprinsfamilien -og muligens prinsesse Martha-Louise før hun sa fra seg sin HKH -status. At dette også skulle være gjeldende for prinsessens avkom, hadde jeg imidlertid ikke den ringeste anelse om, før jeg i går leste nyhetsartikkelen om at Maud Angelica Behn har benyttet seg av denne retten.
Og siden det nå en gang er slik her til lands at det ikke tilfaller noen kongelighet til andre enn barn av den regjerende monark- og de av hans/hennes etterkommere som er hhv arveprinser/prinsesser, så skjønner jeg faktisk ikke hva som kan ligge til grunn for at det gjøres forskjell på Maud og meg, -og deg i dette anliggendet..
Om jeg så er aldri så sjanseløs i hht å få noen offisiell kongelig tittel, er jeg nå like forbannet (i aller høyeste grad) uoffisielt utnevnt til ghettodronning av Askim!
Greit nok at jeg mener Maud Angelica (heretter MA) og hennes søstre burde hatt kongelige titler som direkte etterkommere av en regjerende monark av rent konstitusjonelle årsaker liksom i Europas øvrige kongehus. For det første, skal det jo strengt tatt bare noe slikt som en innsovning bak rattet under en familietur til for at det brått blir Martha som overtar tronen etter sin far, hvorav MA så vil fyke opp på en kronprinsesseplass i arverekken. Følgelig befinner hun seg hele tre plasser over kongens søster, prinsesse Astrid, -som jo HAR prinsessetittel, -noe som dermed gjør at det på toppen av det hele blir temmelig rart, for ikke snakke om ulogisk å forholde seg til.
Videre, må det også sies at jeg i utgangspunktet er ihuget motstander av denne offentliggjøringen av inntekt, skatt og formue, da dette i mine øyne er høyst private forhold. Jeg stiller meg m.a.o fullstendig uforstående til argumentet om at denne åpenheten har noen relevans i hht demokratiet og dets prinsipper. Ironisk nok, kan jeg ikke si annet enn at kongehusets medlemmer faktisk er de eneste hvis økonomiske forhold jeg KUNNE forsvart at offentligheten fikk innsyn i! Dette er jo tross alt en statelig institusjon som derav finansieres av oss skattebetalere, med den følge at det kan argumenteres for et slikt innsyn med et krav på innsikt i hva pengene våre går til.
For all del.. Jeg klandrer overhodet ikke MA på noen som helst måte for å benytte seg av denne rettigheten hun er blitt til del. – Når sant skal sies, ville jeg grepet denne muligheten selv om jeg fikk sjansen. Det er jo de som står bak denne særretten som er problemet her, og ikke MA selv!
Maud Angelica Behn (foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten)
Men her får vi altså begrense oss til de forhold som foreligger i så måte. For når det først er slik som det er, -altså at MA, pr. d.d ikke innehar noen kongelig status what so ever, og Norges borgere forøvrig har fritt innsyn til hverandres økonomiske forhold, så kan jeg vitterlig ikke se noen som helst grunn til at MA (og hennes søstre), som datter av en prinsesse som på toppen av alt har sagt fra seg sin HKH -status skal stå noe annerledes i forhold til denne bestemmelsen enn hva du og jeg gjør. Jeg mener.. Enten ER man rojal, eller så er en IKKE rojal, og bortsett fra det å inneha en plass i arverekken som innebærer en reell mulighet for en statusendring i så måte, er MA, i følge gjeldende praksis, ikke mer rojal enn deg og meg. Så hva i heiteste er det da som kan begrunne at hun er gitt en mulighet (som hun nå altså har benyttet seg av) til å få undratt sine økonomiske anliggende fra offentligheten som ikke vi andre har (med mindre en er blant de med hemmelig adresse etc av sikkerhetsmessige grunner)?? – Jeg har i skrivende stund ikke den ringeste anelse, men kjenner at jeg (til tross for ikke-eksisterende relevans for eget liv og levend) er nysgjerrig på å finne ut av det. For om dette argumentet med opprettholdelsen av de demokratiske prinsipper som er den angivelige grunn for at du og jeg er påtvunget å ha disse, i mine øyne private anliggende, åpent for innsyn skal ha den minste mulighet for å holde vann, er de jo like forbannet nødt til å omfatte MA som oss andre. – Prinsippet om at vi alle stiller ‘likt ovenfor loven’ er nå tross alt et av de fundament kongeriket Norge er bygget på!
Resultatene fra den årlige elevundersøkelsen har kommet for en dag, hvorav nyhetsformidlernes overskrifter er unisone; Mobbingen i grunnskolen har økt i omfang!
Samtidig fremkommer det imidlertid at halvparten av de som svarer at de er utsatt for mobbing trives godt på skolen allikevel, hvilket så langt jeg evner å se er et rent paradoks..
Mobbingdefineres av at det er en uforholdsmessig ubalanse i styrkeforholdet mellom den/de som mobber- og mobbeofret. Denne ubalansen består som oftest i at det er mange mot en, men forekommer også i form av at mobberen innehar en eller annen form for maktposisjon som vedkommende misbruker på det groveste (som f.eks lærer vs. elev, sjef vs. ansatt, osv).
La oss så begynne å slå fast det grunnleggende her: Mobbing er et problem vi som samfunn må legge ubegrensede ressurser i å bekjempe så lenge det faktisk forekommer. Dernest, har digitaliseringen av samfunnet unektelig ført til innføringen av en ny form for mobbing som byr på problemer i hht både å oppdage- og å få bekjempet. Disse sidene av saken er udiskutable realiteter.
Dernest er vi nødt til å stadfeste hva mobbing faktisk er for noe, -altså per definisjon:
«Mobbing er negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene – det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg.»
Mobbing kan m.a.o like fullt være fysisk- som psykisk. Men for å kunne defineres som mobbing, betinger det altså at følgende faktorer foreligger:
A) At den negative (plagsomme)/ondsinnede adferden foregår regelmessigover lengre tid,
B) At det er en såpass ubalanse i styrkeforholdet mellom den/de som mobber og den som blir mobbet at det i realiteten umuliggjør muligheten for ofret å forsvare seg.
Her fremgår det altså klart og tydelig at det så langt i fra er sånn at alt av ondsinnet adferd folk utsettes for er mobbing. Med andre ord kan person A være aldri så slem, og derav såre person B aldri så mye i en krangel de to imellom uten at det på noe vis faller inn under hva som er for mobbing å regne. Det er så langt i fra dermed sagt at det som er blitt sagt/gjort er akseptabelt på noe som helst slags vis, men mobbing er det altså ikke så fremt ikke de nevnte faktorer foreligger.
– Følgelig, evner jeg rett og slett ikke å se at det å være utsatt for mobbing kan være forenlig med trivsel på den skolen- eller arbeidsplassen hvor en utsettes for dette. Blir en mobbet, innebærer jo dette at en regelmessig plages i det miljøet en er hensatt til hver eneste hverdag, hvilket altså umuliggjør det å kunne oppleve noen som helst form for trivsel i dette miljøet paralellt med at dette her foregår.
Mobbing forekommer både i fysisk- og psykisk form. (foto: Ecole Globale International)
Selv kunnskapsminister Kari Nordtun har plukket opp såpass at her syntes det å være ugler i mosen, for å si det sånn. – Og med tanke på de ikke-eksisterende forventninger jeg har endt opp med å ha til den regjeringen hun har sin tilhørighet i, kan jeg ikke si annet enn at dette var oppsiktsvekkende observant av den godeste fru Nortun. Men det er selvsagt grenser for hva som kan forlanges i hht sånt som evne til å trekke logiske slutninger i denne gjengen, så hun er derav tilsynelatende fullstendig i det blå i hht årsaken til det foreliggende paradokset.
Derfor ser jeg det dermed som min borgelige plikt å bistå det respektive ministeriet i dette anliggendet, da jeg tross alt har evnet å klekke ut hva som med en overveiende sannsynlighet ligger til grunn for at halvparten av de som erklærer seg utsatt for mobbing i denne undersøkelsen samtidig kan berette at de trives godt på den skolen der de altså mobbes av sine medelever:
– De er i realiteten ikke utsatt for mobbing, men forveksler dette med annen plagsom/vond/slem adferd de har opplevd. Dette fremgår jo, som jeg vil tro de fleste for lengst har klart å klekke ut på egen hånd, først og fremst ut i fra ren, skjær logikk. Dernest understøttes dette unektelig av at mobbe-begrepet har blitt vannet så til de grader ut i det daglige løpet av de siste årene at det praktisk talt benyttes i forbindelse med alt som er av sårende, plagsom, eller på annen måte ondsinnet adferd. Dermed er det all grunn til å gå ut i fra at den oppvoksende slekt anno 2023/24 rett og slett ikke vet hva som definerer det fenomenet de får spørsmål om i dette anliggendet. Jeg mener.. Når alt som er av presse og øvrige informasjonskanaler, i tillegg til i dagligtalen benytter mobbebegrepet i hytt og pine, så fører jo dette selvsagt til at betydningen blir tilsvarende forkvaklet hos de som vokser opp med denne svært så utvidede betydningen av begrepet.
Derav kommer vi altså dithen hvor vi må spørre hvorvidt det er så galt med denne begrepsutvidelsen, da det jo utelukkende refererer til plagsom, uakseptabel og ikke minst urettmessige personangrep som på ingen måte er greit! – Og på det spørsmålet, vil jeg faktisk svare at det vitterlig har en relevant betydning at vi har begreper som skiller det ene fra det andre i dette anliggendet. I mine øyne syntes det nemlig nødvendig å ha et klart og presist bilde av den typen adferd/overgrep vi faktisk har med å gjøre i det enkelte tilfelle for på best mulig måte å kunne ta tak i det. For det er jo unektelig en vesensforskjell på sånt som f.eks å utsettes for et enkeltstående personangrep av det høyst uakseptable slaget- og det å utsettes for systematisk plaging i hverdagen i år til ende. – Og to ulike fenomen er en jo derav, iallefall så langt jeg evner å se, nødt til å håndtere på et tilsvarende ulikt vis for at det skal kunne ha noe for seg.
